Har du lest boka eller sett filmen om 100 åringen som krabbet ut av vinduet og forsvant? Hanrømte fra sykehjemmet og forsvant ut i verden på spennende eventyr. Om 95 åringen som forsvant fra sykehjemmet her i byen søndag ettermiddag hadde lest boka, vet jeg ikke.
I boka er dette innledningen på en humoristisk historie full av boblende fortellergalskap. I virkeligheten er det alvor.
Heldigvis gikk det bra denne gangen. Den eldre sykehjemsbeboeren ble funnet i god behold klokka ett om natta i en hage i nærheten av sykehjemmet, rundt 5 timer etter at han forsvant.
Men det er et par ting i Enhetslederens fremstilling i lokalavisa som jeg reagerer på.
Hun sier at ingen av beboerne ved Hønefoss sykehjem har vedtak som gjør at de ansatte kan holde de igjen i institusjonen.
Det forstår jeg, Men det er ikke snakk om å “holde igjen noen mot sin vilje”. Det saken handler om er å ha tilsyn med beboere man er satt til å ivareta omsorgen for. Slik jeg forstår det var det ingen som så beboeren forlate syke-hjemmet – ergo ingen som kunne ha stoppet han om han hadde hatt vedtak på det. Så å bortforklare hendelsen med at man ikke hadde juridisk mulighet til å stoppe beboeren mener jeg er ansvarsfraskrivelse, For hadde noen sett han på vei ut av sykehjemmet, og ut av området vil jeg tro at de ansatte hadde ikke bare kov til, men og plikt til å spørre hvor han skulle, følge etter han og hjelpe han tilbake til sykehjemmet- selvsagt uten bruk av makt.
Denne hendelsen føyer seg inn i hendelser jeg kjenner fra andre av kommunens omsorgsinstitusjoner. (Det som før kaltes sykehjem) Jeg kjenner til beboere som ikke fikk mat fordi de sa nei når noen sto i døråpningen og spurte om de ville ha mat, ikke bare ett måltid men flere måltid på rad. Bortforklaringen, ledelsen hadde var at de ansatte ikke hadde myndighet til å gi beboere som ikke ønsket mat mat mot deres vilje.
Men gamle syke mennesker som ikke ønsker å være til bry spiser kanskje hvis de blir nødet to ganger… eller tre?
For å få en sykehjemsplass, ja jeg kaller det fremdeles det, i Ringerike kommune må man være så svekket fysisk eller kognitivt at man svært ofte ikke er i stand til å ta ansvar for sin egen omsorg. Da må de som er satt til å ivareta omsorgen, altså omsorgssenteret, sykehjemmet, ivareta den omsorgen. Det er deres mandat. Deres plikt.
Selvsagt har ikke omsorgssentrene mulighet til å holde noen igjen med makt og tvang eller tvinge mat i mennesker som nekter å spise. Men slik jeg ser det har de plikt til å påse at mennesker de har omsorgen for ikke forsvinner eller sulter.
Jeg kan forstå hvorfor det skjedde.
Det var rundt klokka 20 en søndag kveld. Helgebemanning og midt i leggetiden på sykehjemmet.
De ansatte var sikkert opptatt med stell inne på pasientrommene. Det var ingen ekstra øyne som kunne holde øye med denne eldre, relativt fysisk spreke beboeren. Ekstra øyne og ekstra hender er mangelvare på våre sykehjem.
Heldigvis gikk det bra denne gangen.
Neste gang er man kanskje ikke like heldig.
Er det en risiko vi er villig til å betale for å ha en mest mulig kostnadseffektiv eldreomsorg?
Det ser ut som fornuften forsvinner til høyere opp i systemet en kommer. De ansatte hadde nok stoppet han om de hadde sett han og det å gi noen mat bør være en selvfølge. Om de ikke orker mat så bør man finne ut hvorfor. En annen ting jeg reagerer på er at de eldre må legge seg så tidlig. Noen vil nok legge seg så tidlig, men de fleste er vel ikke vant til å legge seg kl 20 og enda tidligere? Hadde de ansatte vært flere så hadde de ikke behøvd å begynne så tidlig.
Jeg vet jo ikke om de drev å la folk. Men Mamma var på et av de andre sykehjemmene i kommunen de siste månedene hun levde. Der var det sjelden at noen av beboerne var oppe etter 20. De var ikke på fellesrommene i det minste. Og det då lukket og slukket ut på rommene