I begynnelsen var himmelen og havet…. Eller jeg hadde ikke tenkt å gå riktig så langt tilbake i tid. Alle kjerringer, og gubber og for den saks skyld, har vært barn en gang. Rart å tenke på ikke sant? Og inspirert av Gry på plass nummer 9 på bbloggtopplista tenkte jeg å avsløre litt av hvordan denne kjerringa var som barn.
På 60- og 70-tallet da jeg vokste opp var “alle” mammaer hjemmeværende, i det minste i bygda hvor jeg vokste opp. Ikke noe stress med barnehage eller SFO. Så vi barna lekte sammen med de som bodde i nærheten, eller barna til de mødrene mødrene våre tok en formiddagsjaffe med. Jeg husker det som en trygg og grei barndom.
Jeg halset etter de andre barna så godt jeg kunne, men denne kjerringa har aldri vært lagd for fart. Så jeg var alltid den som løp saktest. Ikke var jeg så glad i løping, skigåing, sykling, skøyter eller annen fysisk aktivitet heller. Det var sikkert en medvirkende årsak til at jeg tidlig knekte lesekoden.
Bestemor fortalte at hun kom ned til oss en gang da jeg var så vidt fyllt 5 år. Jeg satt på stuegulvet med en utbretta Aftenposten forran meg, og i 1971 var en utbretta Aftenposten på et par kvadratmeter minst. Hva driver du med da Brit Helen? spurte Bestemor. De gamle brukte alltid begge navnene. Jeg leser om de ulykkelige kvinnene i Bangladesh svarte 5 åringen. Og med et raskt blikk ned i avisen kunne Bestemor se med selvsyn at det var akkurat det 5 åringen gjorde.
Det å knekke lesekoden åpnet en helt ny verden for meg, bkenes verden! Jeg var alt-lesende, og det er ikke få bøker jeg leste I skoleårene. Sikkert over 100 i året hvert år. Jeg arvet alle guttebøkene etter Pappa, var vel gjennom de fleste bøkene av interesse på skolebiblioteket og fikk en anseelig bokstavelig hver jul og fødselsdag. Hadde jeg ikke noe annet å lese på, kastet jeg meg over bokhylla til de voksne. Jeg begynte en gang å lese Norges lover, som sto i bokhylla hjemme, fra perm til perm. Men akkurat den ga jeg opp. Den starter med Grunnloven i et utrolig tungt og gammeldags soråkform for en unge på 8 år.
Gry forteller at hun hadde en usynlig baby. Det hadde ikke jeg, men jeg hadde et helt usynlig fantasi-univers. Det fantasi-universet besto blant annet av min jevngamle fantasivenn Minni, og en litt større og skummel fantasi-ungdom som het Slemme-Minni.
Slemme-Minni bodde i et hus noen kilometer nærmere Hønefoss. Det var et gammelt tømmerhus som sto øde og forlatt og forfalt. Du vet sånn spøkelseshus-aktig. I dag er huset for lengst pusset opp og restaurert. Eirik Jensen bor der nå, eller han har vel en annen adresse for tiden, men det er hans hus.
Det var ikke bare Slemme-Minni som var farlig. Det var alle ungdommer. Spesielt de med motorsykkel, eller moped. Det var mange av de i bygda.
Sånn, det var litt bakgrunnskunnskap om kjerringa.
Her på hytta blir det i grunn aldri kjedelig. I det minste ikke om natta…..
Som mange sikkert vet er 1. Påskedag første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Hvis du ikke visste det, så lærte du noe nytt. Så I natt har jeg vært ute og fotografert fullmånen. Og de som tror dette bildet er tatt på en nattlig vandring ned til utedien nede i lia tar fullstendig feil. Dette bildet er tatt på veien opp mot “hotellet”. Men la meg begynne med begynnelsen
Som jeg skrev I innlegget Kaffe-latte-dag krøp jeg til sengs rundt midnatt. Jeg våknet et par timer senere av at Charlie Chihuahua peste mye ig hoppet rundt i senga. Jeg slapp han ut av soverommet, og hørte han lepje i seg vann fra vannskåla på kjøkkenet. Problem løst.
Vel, siden jeg likevel var våken kunne jeg jo ta min vanlige nattlige utflukt ned i lia. Charlie Chihuahua ble gladelig med på turen. Ja så gladelig at han ikke ble med inn igjen. Vel, med åpen hyttedør satte jeg meg I stua og ventet. Og jada, Charlie er flink og snill, og kom inn hyttedøra uten alt for lang ventetid. Jeg fyllte opp vannskåla hans, og bega meg tilbake til sengs.
Det virket ikke som Charlie var mer tørst, men heller ikke som om han ville tilbake til soverommet. Vel, han kunne godt sove i stua for min del. Jeg lot døra stå åpen så Charlie kunne slå seg til ro der han ønsket.
Det var bare det at Charlie Chihuahua ikke ville slå seg til ro. Vel, masete hund og trøtt kjerring er dårlig kombinasjon. Hva f**** var det bikkja mastw så for?
Så kom jeg til å tenke på det. Det hadde vært lite med turgåing i går. Gamle Gubben Grå gikk en tur med Charlie Chihuahua nede i Bagn mens jeg handlet. Men hos søsteren satt vi stille, han tok seg noen runder på hyttetomta deres, men lå stort sett på terrassen sammen med oss. Her på hytta vår hadde han og løpt rundt på tomta, men altså ikke vært på tur. Og i likhet med mange andre hunder driver ikke Charlie i eget hjem. Et par mål naturtomt var tydeligvis ikke nok areal for Charlie til at han, ikke en gang i ly av mørket, kunne låre en pudding.
Vel, det var par å kaste på seg noen klær, og rundt klokka 03.35 bega Charlie Chihuahua og jeg oss ut på tur.
Vi kom ikke lenger enn rett utenfor portstolpen før Charlie fant et passende sted, men hadde fillebikja først fått dratt meg ut fikk vi da gå en litt lengre tur. Så vi tok en måneskinnstur videre oppover veien mot det nedlagte hotellet. Det ble en halvtimes tur. Flott å gå slik i måneskinnet. Egentlig tenkte jeg på å bære ute til jeg hadde fått med meg soloppgangen, men Charlie syntes en halvtimes nattlig tur var nok. Kanskje like greit. Når jeg sjekka på mobilen var ikke soloppgangen forventet før klokka 05.57. Nesten to timer etter at vi returnerte til hytta.
Charlie Chihuahua sovnet godt, og jeg, jeg var lys våken.
Påskeaften er lørdag, og lørdag er dagen for kaffe-latte ikke sant? I går ble den inntatt på balkongen til kaffeen i Bagn. Vi måtte en tur til bygda for å proviantere.
Så dro vi på besøk! Søsteren har kjøpt seg hytte lenger opp i Valdres, og vi ville jo gjerne se hvordan de hadde det.
De hadde det som plommen i egget. Kjempefin hytte – hadde til og med do inne. Ja strøm og vann og. Vi fikk en fin ettermiddag i solsteiken på terrassen deres I hyggelig selskap.
Hjemme på hytta igjen var sola i ferd med å gå ned. Gamle Gubben Grå lagde middag. Biff! Selv om hytta har enkel standard behøver ikke maten å være enkel… Rødvin i stetteglass hører med. Under dette herremåltidet ringte Yngste Sønn. Han var på vei til hytta, og kort tid etter kom han inn hyttedøra, utrolig koselig!
Med så hyggelig selskap klarte vi å holde oss våkne ut over kvelden. Nå krøp jeg ikke til køys før det var blitt midnatt. Nok en flott dag var over.
I dag må jeg hente inspirasjon fra toppbloggerne igjen. Selv om jeg ikke raser nedover på bloggtopplista raser antall sidevisninger. Slik går det når jeg skriver om å sitte i Solveggen… eller at jeg Forsov meg til soloppgangen…Det gjorde jeg forresten i dag og, forsov meg til ssoloppgangen. Det kan ha noe å gjøre med en overdose frisk luft i går, samt en måneskinnstur nedover lia ved to tiden i natt.
Nok om det Tilbake til toppbloggerne. De to første skriver om noe av det samme som jeg skrev om I går i innlegget Slike dager…..Altså det noen kaller dagboknotater fra påskeferien. Tredje mann skrivet vel egentlig st hsn i likhet med meg ikke får med seg soloppgangen. Så på en måte skrev jeg om innleggene til de på de tre første plassene allerede i går. Snakk om å være forut for din tid!
Nummer fire er Vibbedille. Hun skriver om strikking vs. hypnose og der har jeg noen refleksjoner å komme med. Jeg er på mange måter enig med Vibbedille. Strikking kan ha noe av den samme virkningen også på meg.
Nå har jeg aldri forsøkt hypnose da. Det nærmeste er det der forskningsprosjektet jeg er med i. Der kom jeg på at jeg har et kurs jeg må fullføre. Tar det i løpet av uka som kommer. Men tilbake til strikking.
På bildet ser dere Temperatur-teppet jeg driver og strikker. Jeg skal vedde på at Vibbedille og flere med henne har regnet med at jeg for lengst har arkivert prosjektet i haugen med prosjekt som aldri blir ferdig, (Jeg har en god del av de.) men det er ikke helt tilfelle. Jeg strikker på det med ujevne mellomrom. Jeg er ikke helt ajour, det skal jeg innrømme. I skrivende stund er jeg halvveis på 29. mars. Fullstendig klar over at den setningen gir 0 mening for de som ikke vet hva et Temperatur-teppe er, men sånn er det ofte på strikkeblogger. Stamnespråk for kun spesielt innvidde. Jeg leser bloggen til Vibbedille ofte nok til å ha fått med meg det.
Grunnen til at jeg ikke har kommet lenger er nettopp den hypnotiske virkningen strikking har på meg. Det er så kjedelig at jeg nesten faller i dyp søvn, akkurat som det jeg antar er hensikten med hypnose. Når jeg har strikket noen pinner, eller for å være ærlig, masker så kjeder jeg meg og blir rastløs eller trøtt.
Skal jeg strikke må ett av tre forhold være til stede. Noe å glo på, som TV. Som de fleste vet ser jeg utrolig sjelden på TV, og det er også Grunnen til at mange av mine strikkeprosjekt forblir akkurat det, altså uferdige prosjekt. De blir med ned i TV-stua, og våre veier skilles. Det er en mengde prosjekt dom har endt sine dager i kurven i kroken mellom sofaen i kjellerstua. Jada, Vibbedille, jeg har strikkekurv. Jeg har aldri tatt med meg temperatur-teppet ned i TV-stua nettopp av den grunn. Jeg har ikke lyst til at våre veier skal skilles.
Pinnene går og hvis jeg har noen å skravle med. Da raser maskene av gårde. Men det må bære med noen som lytter og deltar i samtalen. Holder ikke med Gamle Gubben Grå som mumler ha og ja mens han sitter med nesa og tankene langt inne i ei bok.
Jeg kan og strikke lenge hvis jeg har noe å lytte til, som en interessant podkast eller et radioprogram. Jeg elsker radio! Og ja det har fått meg noen rader videre mange en gang. Podkast er virkelig tingen for meg!
Når Vibbedille skriver om smertepsykologene og det åbli snakket i senk slik at man nærmest flyter i en egen boble, så har enkelte lærere og forelesere hatt drn virkningen på meg gjennom tidene. Det var dom jeg svevde ut av klasserommet eller forelesningssalen og forsvant over i min egen tankerekke. Den samme virkningen har enkelte som fra tid til annen entrer kommunestyresalens talerstol, uten at jeg vil gå noe nærmere inn på det.
Nå har Gamle Gubben Grå laget frokost og dekket frokostbordet. Det dufter herlig av italiensk presskannekaffe og bacon. Så nå blir det frokost, vi blogges
I dag har jeg sittet pal i solveggen her på hytta. Fra klokka litt før elve og til klokka nesten var sju i ettermiddag. Noen turer til utedoen, eller inn i hytta for påfyll av noe å spise på selvsagt, men ellers har jeg stort sett holdt meg i ro der i solveggen. Sola har skint fra klar himmel, og jeg har kost meg med årets påskekrim for min del. Mannen som døde to ganger av Richard Osman.
En herlig bok om de fire pensjonistene i Torsdagsmordklubben som plutselig får nok en sak i fanget. En herlig roman med så ekstremt mange gode replikker. Jeg smiler mens jeg leser, leser de beste setningene høyt for Gamle Gubben Grå. Kort sagt en herlig bok og en herlig dag.
På ettermiddagen fyrte vi opp bålpanna, og lagde middagen ute. Ingen grunn til å gå inn fordi om det er middagstid. Dermed er vel grillsesongen offisielt i gang. Eller, vi grilla jo på påskeskirennet på lørdag, så den er vel i grunn allerede startet. To grillmiddager på en uke, og fremdeles er vi bare i april. Dette lover godt.
Det ble frokost med de sylta eggene jeg fant oppskrift på på Tomsmatprat. Flott gulfarge, nydelige på frokostbordet, men de tar til seg litt av eddik-smaken. Uten at det blir noen u-smak på egget.
Etter frokost tok Gamle Gubben Grå og gikk en tur med Charlie Chihuahua mens jeg tok oppvasken. Og så, så var det bare å innta solveggen!
God morgen folkens! Jeg hadde tenkt å gi Solliv bildet av utedass i soloppgang som hun har mast så mye om i kommentarfeltet, men jeg forsov meg rett og slett. Våknet ikke før klokka var kvart på sju og da hadde sola for lengst stått opp.
La oss gå litt tilbake i tid og se på årsaken til at denne kjerringa ligger og drar seg til langt på dag, ja selv Gamle Gubben Grå var oppe før meg. I den historien har utedoen langt nede I lia en sentral rolle.
Når jeg I går ettermiddag begynte å ymte frempå om at vi hadde en måkejobb ned mot do foran oss, forsikret Gamle Gubben Grå at det trengtes ikke. Det var bare et tynt lag blaut snø som vi fint ville tråkke vekk på første tur. Jeg var litt usikker på det, men valgte å stole på mannen i mitt liv. Det var jo han som hadde fartet opp og ned til bilen og holdt på på den siden av hytta mens jeg styrte med å pakke ut mat, tenne opp i ovn og feie uteplass. Han hadde sikkert gjort en fornuftig vurdering før han sank sammen i godstolen med kaffe, marsipan og helgens påskekrim.
Ut på kvelden rustet jeg meg så med piggsko og Svigerfars gamle bambus-skistav som henger på trammen for å dra ut på ferden mot do. Vått gras med is og snø kan være sleipt, og en reprise av april i fjor med titan-nagler, rullestol, rullator og treningsleir frem til det var på tide å finne frem julepynten frister ikke.
Ved hyttehjørnet ble jeg stående å nøle. For meg så det ikke ut som “litt snø”, og det var heller ingen spor over den snødekte flaten ned mot do. Har du låst opp utedoen? roper jeg til Gamle Gubben Grå. Det hadde han selvsagt ikke. Han svever jo ikke over bakken han heller, selv om han er betydelig lettere enn meg setter han spor. Så da var det å vende i tide og få med seg nøkkelen til hegelåsen før jeg bega meg nedover lia.
Jeg har aldri forstått hvorfor det er så viktig at utedoen er låst hver gang vi forlater hytta. Det eneste som befinner seg der inne er to halvråe ruller med toalettpapir og ei vitsebok. Hvis noen vil bale seg gjennom snøen for å låne doen eller stjele dopapiret, be my guest! I tillegg til hengelåsen er det krok og slåe pluss den låsen hengelåsen sitter på, altså tre låser på en stakkars utedo. Man kunne jo forledes til å tro at det var kronjuvelene eller noe av virkelig verdi der inne..
Vel, jeg kom meg trygt frem. Sank bare ned i snøen til litt over ankelen. Mulig Gamle Gubben Grå hadde rett likevel, snøen var i det minste relativt rotten.
Samme hvor godt det var å komme frem, en utedo er intet blivende sted i lengden. Så etter en stund var det på tide å begi seg på hjemvei, oppover lia. Det gikk ikke like bra. Den råtne snøen tålte ikke vekta av ei diger dundre to ganger, og plutselig sto jeg med snø langt oppover tykkleggen på det venstre benet. For å få opp det benet måtte jeg ha all tyngde på skistaven og ikke minst det høyre benet. Og med all kjerringtyngden på høyre ben ville sikkert snøen gi etter også under den foten. Vel, jeg kom meg tilbake til hytta, selvsagt gjorde jeg det. Men det høyre beinet hadde fått seg litt mer belastning og noen vridninger som ikke var helt gode. Det beinet er jo ikke godt i utgangspunktet.
Det var ingen blid kjerring som kom tilbake til hytta. Gamle Gubben Grå fikk så hatten passet. Men akkurat da jeg var på toppen av min utskjelling ringte telefonen til Gubben. Det var Svigermor som ringte fra Spania. Reddet av gongongen! Jeg begynte med middsgslsgingen for å få ut resten av energien (leses sinnet).
Vel, det ble en bedre vei til do. Det ble middag, og en øl. Roen senket seg over fjellheimen. Og mens Gamle Gubben Grå satt med hodelykt fordypet i påskekrimmen gikk Charlie Chihuahua og jeg til sengs litt over klokka 22.
Jeg våknet rundt halv to av at Charlie Chihuahua peste og var urolig. Men når jeg satt meg opp og skrudde på lyset krøllet han seg sammen i pleddet og ville ikke ut av senga. Jeg ble liggende å høre på pekende hund og snorkingen fra overkøya, gled sånn halvveis inn og ut av søvnen. Men selvsagt begynte tankene raskt å kverne om at jeg kanskje burde ta meg en tur ut. Jo met man tenker slike tanker jo mindre blir ikke trangen. Så rundt kvart på tre var det ut på tur – og selvsagt spratt Charlie og ut av senga.
Mens jeg bega meg ut i vinternatten kun iført rosa crocs kastet Charlie Chihuahua seg over vannskåla før han lykkelig kom etter. Ut på tur med mor midt på natta! Så gøy!
Crocs og Evas drakt er alt som skal til for å få tømt blæra nattestid. Lite med folk på veien på den tid av døgnet, og jeg hadde ikke tenkt meg helt ned til utedoen langt ned i lia. Rundt denne enden av hytta er det bart
Vel, om ikke jeg hadde tenkt meg nedover lia så hadde Charlie Chihuahua det. Han som vanligvis holder seg tett ved hytteveggen og oss raste nedover lia I retning brønn. Jeg hadde ingen trang til å bli med.
Så da gikk det med et kvarters tid på å fotografere månen (dårlig bilde) og vente på at Charlie skulle dukke opp igjen. Noe må man jo bruke natten på. For de som lurer, vi har relativt stor og inngjerdet hyttetomt. Så jeg hadde kontroll på hunden. En Chihuahua er heller ikke en hund som stikker langt
Så når vi endelig var tilbake i senga Charlie og jeg, jeg fant en behagelig stilling til beinet og fikk igjen varmen ja da sovnet jeg godt og gikk glipp av hele soloppgangen.
Rett før vi skulle dra av sted ramlet det inn en snap fra en av søstrene. Hun er på hytta deres i Valdres. Bildet var av snøtunge grader, og teksten var “Påfyll❤”. Vel, det bildet ble ikke like hjertelig mottatt av undertegnede. Det er det der med å dra etter vinteren når jeg endelig er kvitt den.
Vi kom ikke lenger enn til Hallingby før Gamle Gubben Grå gjorde første stopp Diesel til under 20 kroner literen. Greit å fylle opp tanken. Der traff vi på en vi kjenner som har hytte like ved oss. Han trodde ikke det var noe særlig med snø. Om det var for å trøste meg han sa det vites ikke. Jeg tror at han kjenner til mine følelser for snø.
Det regnet hele tiden mens vi kjørte oppover langs Sperilen. Tåka lå nedover langs åssidene. Lite som minnet om april så vel som påskevær.
Neste stopp var oppe i Begnadalen. Der er det en bruktbutikk, og det var jeg som beordret stopp. Det var to grunner til det. Den ene var selvsagt bruktbutikken, den andre var at vi en stund hadde ligget bak en del biler som plutselig bremset litt uforutsigbart. Etter at en polo hadde akselrert forbr et par av bilene foran seg og to teslaer hadde tatt av på hver sin sidevei så vi grunnen til den litt merkelige kjørestilen. En italiensk Fiat (med italienske skilt) var nok litt usikker på kjøring på en regnvåt norsk landevei. Jeg tenkte sjåføren min kanskje hadde godt av en pause. Det hadde vært tilløp til litt småmumlende banning den siste tiden
Vel. Etter en tur innom bruktbutikken var jeg 140 kroner fattigere, og en stor pose med interiørblad ble med ut i bilen. Gjett om jeg skal kose meg med de når jeg kommer hjem! Jeg elsker interiørblader. Klipper ut gode ideer til Drømmehuset så vel som hytta og setter i permer. Og ja, det hender både titt og ofte at jeg realiserer noen av ideene.
Turen videre gikk bedre. Sjåføren hadde fått senket skuldrene, og regnet hadde nesten stoppet. Etter påfyll av kaffe på Bagn bar det oppover til Reinli og videre oppover fjellet til hytta.
Det ble mer og mer snø. Jeg skal ikke påstå at det var snøtunge graner som på bildet over eller det bildet søsteren sendte, mer et snødryss. Det ble stille i bilen. Hvor mye snø ville det ligge fra veien og ned til hytta? Hvor stor gravejobb ventet på oss?
Heldigvis slapp vi grave. Et lite parti med snø, men den lot seg tråkke raskt ned. Jeg tro i til godt over ankelen et par ganger, men det var ikke vits i å måke. Når Gamle Gubben Grå fikk gått frem og tilbake til bilen med all bagasjen var nok snøen hard og fin.
Gubben tømte bilen, og jeg pakket inn i hytta og tente opp i peisen. Kostet og snø av terrassen slik at alt er klart til jeg skal kose meg i solveggen i morgen. Mulig noen må måke litt i veien ned til utedoen nede I lia, men jeg har ikke tenkt å mase på Gamle Gubben Grå om det ennå. Nå kom han akkurat og serverte meg kaffe og påskemarsipan.
I dag måtte jeg et stykke ned på blogglista for å finne noe å reflektere over. Faktisk måtte jeg helt ned på plass nummer 27 før jeg kjente det romstere i hodet og klø i tastaturfingrene. Harry-handling, strikkeoppskrifter, matoppskrifter og ishockeydommere er liksom ikke det denne kjerringa interesserer seg mest for.
Men på plass nummer 27 begynte hjernen å fungere og tankene surre. Stemmer dette? Er det alltid slik? Er dette gode råd? Hvem er denne bloggeren?
Bloggen jeg kaster meg over i dag er bloggen Psykopati og kjærlighet. Jeg har vært inne på bloggen før, men aldri funnet den interessant nok til at jeg har kommet meg gjennom et helt innlegg. Man klikker videre når man begynner å kjede seg og innlegget er langt, ikke sant?
Vel, denne gangen leser jeg hele innlegget.
Innledningen er bra. Det skrives om en reell volds-episode. Jeg har googlet og sjekket.
Bloggeren, hadde passert stedet hvor knivstikkingen fant sted kort tid før hendelsen, og mener han sanset at noe var i gjære.
Hvorvidt voldsofferet var en tilfeldig mann eller hvorvidt han kjente voldsmennene, vet jeg ikke. Jeg vet derfor heller ikke om jeg selv (eller noen andre som passerte akkurat på den tiden) var i fare. Var mennene bare ute etter å angripe noen, eller ventet de på en bestemt person?
Men jeg sanset stemningen mellom dem. Bare ved å gå gjennom deres energifelt, så forstod jeg at det bygget seg opp til vold. Jeg merket deres bevegelser, kroppsspråk og blikk, helt uten at jeg i utgangspunktet var på vakt.
Jeg pleier å stoppe å lese når jeg kommer til begrep som “personers energifelt”. Det blir litt vel åndelig for denne kjerringa som har fått betegnelsen “For pragmatisk til å kunne være med i Rødt” av en som ikke delte mitt politiske ståsted. (Jeg har aldri funnet ut om det var ment som en fornærmelse eller kompliment.) Men denne gangen fortsetter jeg. Om ikke annet kan jo “energifelt” være noe jeg kunne knotte ned et blogginnlegg om.
I neste avsnitt skriver bloggeren om en “klient-samtale”.
Jeg blir litt nysgjerrig på hva slags bakgrunn bloggeren har. Er han en psykolog, psykiater eller annen terapeut? Jeg klikker meg inn på “om meg” delen på bloggen. Men alt jeg får greie på er at ha heter Daniel og er fra Oslo.
Jeg leser videre.
Nå skildrer han en arbeidskonflikt denne klienten står oppe i. Arbeidskonflikter er et tema jeg har en del kunnskap om. Som tillitsvalgt har jeg vært støttespiller og med på å forsøke og løse ganske mange. Det har og vært en av de oppgavene jeg mener jeg har vært relativt god til.
Historien er relativt gjenkjennbar. En kollega har over tid irritert en annen kollega, som så til slutt har fått nok og satt vedkommende på plass klart og tydelig. Den som da har fått sitt pass påskrevet har så gått til lederen og “sladret”. Nå er begge kollegaene, og tillitsvalgt, innkalt til et møte hos leder.
Dette har jeg vært med på en del ganger.
Jeg er enig i konklusjonen om at det er lite trolig at en slik hendelse vil få innvirkning på arbeidsforholdet. Litt avhengig av hvordan den samtalen går, men en god leder ønsker at lufta skal renses. Begge parter få komme med sin versjon, og aller helst at de kan be hverandre om unnskyldning, ta hverandre i hånda og gå videre.
Litt lenger ned i innlegget kommer noe jeg derimot ikke automatisk er enig i.
Vi som mennesker har en tilbøyelighet til å tro på den første som forteller oss noe. Vi er av natur mer skeptisk når motparten etterpå kommer med sin versjon, nettopp fordi det var en annen som “åpnet døren” og gjorde oss oppmerksom på situasjonen. Nummer to må derfor jobbe dobbelt så hardt for å overbevise oss, selv om han/hun er den uskyldige part.
Er det alltid slik? At vi alltid tror mest på den første som forteller sin historie?
Når jeg har meklet i slike konflikter har jeg alltid vært interessert i å høre begge parter sin versjon. Jeg vet mange konflikter har endret karakter når man har boret litt i dem.
Om en leder tror mest på den første som kommer stormende inn på kontoret hennes eller nummer to har og en del å si med hvilken oppfatning lederen har om den enkelte arbeidstaker i forkant. En god leder kjenner folka sine, og ser mer av det som foregår enn mange tror.
Selvsagt er denne kollegaen klienten til Daniel har kommet i konflikt med en psykopat. Jeg tenker på noe jeg har lest en gang.
– Det er vel nesten like mange psykopater som det er ekser, i alle fall hvis det er litt kjipe brudd,
Sitatet over er fra Dag Øyvind Engen Nilsen som er psykolog og forfatter av boken Psykopattesten.
Psykopati er et omstridt begrep for en personlighetstype som kjennetegnes ved løgnaktighet, manipulering og misbruk av andre mennesker.
Norske professorer har anslått at 10 000 personer i Norge, i hovedsak menn, oppfyller kriteriene for diagnosen psykopat. Det er med andre ord langt færre psykopater enn ekser i Norge, og også langt færre psykopater enn det finnes vanskelige kollegaer.
På dette tidspunktet begynner hjernen min virkelig å jobbe. Hvordan kan Daniel være sikker på at kollegaen til klienten er en psykopat? Han har jo bare hørt den enes versjon av historien?
Og enda mer skeptisk blir jeg jo mer jeg leser.
Hvis en kollega eller en venn er ufin en gang, så kan det være en tilfeldighet. Men skjer det to ganger, så er det et mønster. Allerede her bør vi begynne å eksponere vedkommende, løpe til sjefen, eller – hvis det er snakk om en ny venn, fortelle våre andre venner om vår oppfattelse av vedkommende. Vi må lære oss å være i forkant. Det handler om selvbeskyttelse, og at vi kan være sikre på at en p/n venn eller kollega alltid vil gi oss alvorlige problemer lenger ned i veien.
Snakk om forutinntatthet! Hva slags “behandler” kan for alvor komme med slike bastante uttalelser? Hvis man mener at en venn eller kollega har oppført seg ufint er ikke det da best å ta det opp med vedkommende? Det kan jo være snakk om en ren misforståelse.
Vel jo mer jeg leser jo mer hoderystende uenig blir jeg.
Kunnskapen vi nå har om psykopati, kan vi bruke mot dem, ved å starte en svertekampanje innen de rekker å summe seg.
Hva slags person kan komme med et slikt råd? Svertekampanje? Dette er jo oppskriften på hvordan lage konflikter, hvordan forsure et arbeidsmiljø. Og erfaringen min tilsier at et slikt råd heller vil gi “klienten” større problemer enn å løse de vedkommende allerede er.
Neste råd er like hårreisende galt. Hva slags person kan komme med slike råd?
Vær nådeløs. Gjør en stor sak ut av det hvis narsissisten begår en profesjonell eller etisk feil. Bruk harde ord. Og gjør det tidlig. “Du har jobbet her i ti år, og påstår du er så god, også begår du en slik amatørblunder?”. Gjør det gjerne foran deres felles kolleger,
En uenighet, litt hissig meningsutveksling mellom kollegaer vil svært sjelden få følger for et arbeidsforholdet, men å starte svertekampanjer og å drive med direkte uthenging kan fort få det. I det minste skaffe deg mange problemer og et lite koselig arbeidsmiljø.
Dette er i det minste det min intuisjon forteller meg, og jeg liker å stole på den.
Nederst i blogginnlegget står kontaktinformasjon og følgende melding med uthevet skrift.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger).
Nå blir jeg virkelig nysgjerrig på hva slags kompetanse Daniel sitter på for å tilby slike konsultasjoner. Og hvorfor har han ikke skrevet noe om sin kompetanse i “om meg” feltet på bloggen? Ville ikke det være smart for å vise mulige klienter hvilken kompetanse han innehar?
Jeg googler litt. Han heter Daniel Sundkvist og er utdannet sykepleier. Han har og gitt ut to bøker om kjærlighet og psykopati. Han ble selv utsatt for psykopatisk forførelse. Ikke bare en men tre ganger.
Igjen faller psykolog Dag Øivind Engen Nilsen sine ord ned i hodet mitt.
– Det er vel nesten like mange psykopater som det er ekser.
……en av de største private overvåkningsskandaler i norsk etterkrigshistorie! Kjerringa fnyser av det hun leser i det ekstra nyhetsinnlegget inne på bloggen til Gry Henriksen. Overvåkning var vel å ta litt hardt i. Det må da være lov å ta en aldri så liten tur til Drammen for å studere… tja…. fuglelivet?
Det kan da ikke kalles overvåkning når man står (nesten) fullt synlig og observerer folk ute på en veranda, og litt senere publiserer samtlige observasjoner offentlig i innlegget Tidenes beste blogginnlegg? på egen blogg. Blogg er ikke dagbok, og heller ikke egnet som en overvåkningsrapport.
Ja, Kjerringa var misunnelig da Bunny og Gry dro til Bergen for å grave ned rådhuset. Det hadde vært så godt å få gjort noe konkret for å rette opp den uretten som er blitt gjort mot Vivian. Hun er rød, radikal og kanskje litt rebell, ikke sant? Men festlighetene oppe på den verandaen var hun ikke misunnelig på. Kjerringa ville bare være med hvis de fant på noe annet gøy – sånn som turen til Bergen.
Ikke kan kjerringa huske at hun noen gang har kommet med noe som ligner anger etter den inntrufne hendelsen. Å snakke om skam er helt klart ikke bare en overdrivelse, men direkte feil. Jeg har ikke noe å skamme meg over! hevder Kjerringa med fast stemme.
Chris Rock på steroider?? Kjerringa synes Gry minner mer om Will Smith der hun sitter og slår ut med armene mens hun gauler drikkeviser med høy og skingrende stemme. Det er bare så vidt Kjerringa ikke har fått seg en rett høyre opp til flere ganger etter at de kom til Hønefoss.
Egentlig er Kjerringa litt skuffet. Da Gry foreslo at de skulle reise til Hønefoss hadde Kjerringa regnet med litt action. Ikke det at hun hadde noe ønske om å grave ned rådhuset. Kjerringa er fornøyd med de oppgraderingene som er i gang, og har ingen ønsker om at det skal få en mer sentral beliggenhet.
Kjerringa er litt usikker på om det er noe på Hønefoss hun ønsker å grave ned. (Noen, muligens som kunne bli gravd ned litt – sånn fra livet og ned en dag eller tre) men ikke noe bygg eller installasjon…
Derimot er det mange av de politiske kampsakene som går litt sakte når man må forholde seg til politisk saksgang, høringsrunder, reguleringsplaner og ikke minst at flertallet i kommunestyret mener det samme som Rødt og innbyggerne når det kommer til endelig votering.
Kjerringa hadde sett det mer fornuftig hvis hun og Gry hadde brukt kvelden på for eksempel å anlegge Elvelangs fra Tippen til stasjon før noen rakk å bygge et høyhus midt i veien. Kjerringa var på byen i Hønefoss hver helg på store deler av 80-tallet og føler at hun ble ferdig med sånne kvelder en gang i forrige århundre.
Det virker ikke som om Gry er særlig lysten på å anlegge gangveier i kveld, så en plan har blitt lagt i Kjerringas hode. Hun har selvsagt sine kontakter i utelivsbransjen. Når de nå snart forlater 2 brødre og tar veien til videre til neste pub vil Gry raskt få skyss tilbake til Drammen. Når den vanligvis så seriøse Rødt-politikeren forteller bartenderen at hun har problemer med en beruset blondine uten noe sted å sove i byen som har forfulgt henne hele kvelden, regner med hun at to uniformerte politibetjenter raskt og effektivt vil transportere kvinnen til arresten. Og siden arresten på Hønefoss for lengst har blitt nedlagt, må nok Gry belage seg på en ny tur til Drammen hvor den nærmeste arresten ligger.
PS, Gamle Gubben Grå har fått utallige hevendelser om han har noen kommentar. Hans svarer som de fleste andre politiker-ektefeller “Ingen kommentar!” De som lytter godt kan derimot høre han mumle for seg selv “Det er ikke første gangen jeg hører den såkalte seriøse Rødt-politikeren synge drikkeviser med tvilsom lyrikk…”
