Da jeg var på loppemarked 1.mai var det noen som mente at et 1.Mai spill var midt i blinken for meg. Vel, det har blitt liggende her uten at jeg har sett noe nærmere på det. I ettermiddag tok jeg meg tid til å ta av lokket og undersøke spillet nærmere. Jeg er egentlig ganske glad i brettspill.
Spillet var ubrukt. Celofanen lå fremdeles rundt bankene med spørsmålskort og enda bedre – bruksanvisningen var fremdeles der. Så etter å ha studert bruksanvisningen spurte jeg om Gamle Gubben Grå som var kommet hjem fra jobb ville spille spill med meg. Det ville han !
Spillet handler mye om å kunne svare på spørsmål innen fagforeningsarbeid, politikk og arbeidsliv og litt strategisk plassere sine opparbeidete tariffavtaler strategisk. Et spill jeg hadde alle forutsetninger til å slå Gsmle Gubben Grå langt ned i støvlene.
Vel hva skjedde? Jeg bommet på sånne selvfølgeligheter som forskjellen på kvalifisert flertall og simpelt flertall, trodde at YS var større enn UNIO i 2008 da dette spillet ble produsert, og litt overmodig valgte jeg nesten konsekvent vanskeligste spørsmålsalternativ i håp om å briljere.
Gamle Gubben Grå derimot visste at han på dette feltet var intelligent underlegen, tenkte taktisk og valgte konsekvent de enkleste spørsmålene og samlet poeng jevnt og trutt. Selvsagt gikk han av med seieren.
Mitt håp om å briljere på et fagfelt jeg vet jeg er god på ble knust. Vel, Gubben kommer snart til å bli spurt om en ny omgang. Jeg må jo få revansj.
Trøtt som ei strømpe, men hvem kan ligge inne og sove på slik en dag? Så fort jeg var ferdig med alt pc arbeid tok jeg med meg Charlie Chihuahua og strøk på dør. I dag gikk turen blant villblomster og strå. Det er juni, det et grønnt og sola skinner fra nesten knall blå himmel.
Etter turen tok både Charlie Chihuahua og jeg en strekk på sofaen. Kun Charlie sovna.
Etter en stund sto jeg opp. Vasket stuegulvet, la sammen tøy og satte på en vaskemaskin. Ja og litt annen smårydding. Det gjelder å holde seg i aktivitet.
Hvordan aktiviteten på bloggen er vet jeg ikke. Det er noe tull men det er Google sin skyld, sier support, så det er bare å smøre seg med tålmodighet og vente.
Har jeg nevnt det før? At jeg ikke er så flink til å vente? Vente på support, vente på saksbehandlere i Nav og vente på å finne en jobb… Jeg liker mer å aktivt gjøre noe enn å sitte passiv å vente. Vel, Nav har mottatt nok en henvendelse. Det er en uke siden sist jeg maste. Føles godt, og nei den var saklig. Ikke best å tirre de med en melding ala “Brit uten filter”, selv om det er det jeg føler for.
Den andre utfordringen som holdt meg våken i natt. Dette mennesket med ømme tær som produserer problemer, har og fått svar på tiltale. Den var enda mer saklig. Viste kun til vedlagt dokumentasjon som beviser at jeg har rett. Blir nok stit derfra en stund. Å innrømme egne feil tror jeg ligger langt inne. Det er greit. Jeg trenger ingen unnskyldning. Bare hold opp med å slå meg i bakhodet med de møllevingene! Ok?
Nå skal jeg nok en gang krølle meg sammen på sofaen og forsøke å få sove. Etterpå er planen å style og ordne terrassen.
Jeg er trøtt nå. Det ble ikke mange timene med søvn i natt. Jeg sovnet ved 22.30 tida, men våknet igjen rett før 02.30. Siden da har jeg vært våken. Ligget i senga med øynene lukket og prøvde mer og mer desperat å få sove mens tankene romsterte i hodet mitt. Innerst inne visste jeg at det var nytteløst. Det er som regel det når tankene kverner som i natt.
Hva jeg tenkte på? Det samme som har surret i hodet mitt de siste ukene. Og ja, jeg begynner å bli sliten nå. Sliten av å ha problemer det ikke står i min makt å løse. Være prisgitt andres forgodtbefinnende. Tankene spinner rundt hvordan jeg kan påvirke noe som ikke er opp til meg å påvirke. Fordi det ikke finnes noe jeg kan gjøre annet enn å vente tålmodig mens følgeutfordringene hoper seg opp fortsetter tankene å kverne hvileløst ,mer og mer oppsatt på å finne en løsning. Er det ikke noe jeg kan gjøre for å løse problemene? Det må da finnes en måte…..
De siste dagene, ukene har det kommet et tilleggsproblem, eller mulig dette er en utfordring. Noe jeg har mulighet til å påvirke. Foreløpig fremstår det som en kamp mot vindmøller. Du vet, så fort du får dyttet vekk det ene møllebladet kommer det et nytt mølleblad og treffer deg i bakhodet, og slik fortsetter det uten stopp. Jo flere mølleblad du bruker alle dine krefter på å dytte vekk, jo flere slag får du i bakhodet. Utfordringen som tankene mine desperat bruker nattetimene på å løse er å finne ut hva som skal til for å stanse møllebladene – og for å finne ut det vil jeg gjerne finne ut hva som startet denne vindmølla.. Slike tanker dreier seg ofte om hvem og hvorfor.
Selvsagt gir slike netter og god tid til selvransakelse. Er det min feil? Er det noe jeg har gjort som har satt i gang møllevingene? Svaret på det blir som flere ganger før. Hvis det er min “skyld” at vindmølla startet denne gangen så er det fordi noen finner det provoserende at jeg er meg. At jeg er annerledes, gjør ting på min måte og at på til er dyktig. Vel, sorry! Jeg er 55 år, jeg har tenkt å fortsette å være meg. Hvis det provoserer deg er det din utfordring å finne en måte å takle det på.
Jeg ble mobbet gjennom hele barne- ungdoms- og videregående skolen. Jeg ble mobbet fordi jeg var meg, fordi jeg var annerledes, gjorde ting på min måte og var flink på skolen. Spesielt på ungdomsskolen gjorde jeg noen desperate forsøk på å bli som de andre, på å passe inn. Vel, de forsøkene var som sagt desperate og totalt fånyttes. Jeg tror nesten de gjorde vondt verre.
Jeg ser at mange andre som ble mobbet i skoledagene definerer seg som et mobbeoffer, selv i voksen alder. Jeg fant ut da jeg var ferdig på videregående og ferdig med mobberne at jeg ikke ville være noe offer. Mobberne hadde ødelagt så mye av livet mitt, de fikk ikke ødelegge fortsettelsen. De var jo mennesker jeg overhode ikke hadde lyst til å ha i livet mitt, som jeg overhode ikke brød meg om. Så hvorfor skulle jeg bry meg om hva de måtte mene om meg? Neiet offer ønsket jeg ikke å være. Så jeg fortsatte livet mitt, fortsatte å være meg, og håpet at jeg aldri behøvde å ha noe mer med dem å gjøre.
Når jeg bestemte meg for å være meg, samme hva andre måtte mene opplevde jeg at jeg gjennom studietida fikk aksept for den jeg var. Jeg ble trygg på hvem jeg var, og at jeg er bra nok. Og jeg synes selv at jeg er en ganske kul person. Annerledes ja, men ja jeg er ganske fornøyd med meg selv.
Jeg tror ikke at jeg er bedre enn andre, eller at min måte å være på er den eneste riktige. Jeg tror ikke jeg hadde likt om alle andre prøvde å være som meg. Jeg liker å være annerledes. Liker å være original.
Opp gjennom årene har jeg opplevd at folk som er veldig opptatt av systemer, som liker å plassere mennesker i bokser har litt problemer når de møter på meg. Jeg tror de blir litt urolige. Jeg passer ikke inn i en boks. Jeg lar meg heller ikke dytte inn i den boksen de mener jeg burde passe inn i.
Jeg tror det er en av disse systemrytterne som har startet vindmølla denne gangen. En system-rytter som jeg kom til å tråkke litt hardt på tærne ved et par anledninger for noen år siden. I 2019 var det vel jeg kom til i nattens mulm og mørke?
Jeg knuste ikke de tærne. Ømme tær og såret stolthet burde ha blitt leget på tre år. Vi snakker her om et voksent menneske. Et menneske med både makt og posisjon. Hvis det irriterer så mye at det lever et menneske du overhode ikke behøver å forholde deg til at du fortsatt er oppsatt på hevn etter tre år…. Ja da er det andre som har større problemer enn meg.
Hadde jeg trodd det hjalp å be om unnskyldning for den gang da, ja så hadde jeg gjort det. Det hadde ikke kostet meg en kalori. Men jeg tror ikke det er en unnskyldning som skal til.
En annen måte å slippe kampen mot vindmøllebladene er enkel. Det er å snu møllebladene ryggen og gå vekk fra mølla. La den stå der å veive med armene og slå rundt seg. Himmelen er blå, sola skinner og livet har fremdeles mye spennende å by på.
Charlie Chihuahua og jeg tok en aldri så liten strekk på sofaen mens Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn holdt på ute med rekkverket. Jeg vet at jobben er i de beste hender når Yngste Sønn er med. Nøyaktig og flink håndverker og estetiker til fingerspissene.
Etter hvilen gikk Charlie Chihuahua og jeg en tur i skogen. Jeg så årets første sopp. Ingen av de jeg er helt sikker på, mulig seig kusopp. Men bare synet av soppen fikk meg til å begynne å glede meg. Håper på en god sopp-sessong. Det har ingen hast, jeg forbinder sopp med høst. Men likevel. Det er så gøy å lete etter sopp og kanskje komme hjem fra luftetur med hunden med hele soppkurven full. God matauk er det og.
Vel hjemme fikk jeg beskjed om å sette i gang med å flippe burgere. Karene var snart ferdige med rekkverket. Vel, burgerne var ferdig i god tid før karene var ferdig. Jeg rakk og å både være estetisk konsulent på millimeternivå og håndtlanger for håndtlangeren før vi endelig satt oss til matbordet. Selvsagt ble middagen spist ute på terrassen.
Nå har jeg skjenket meg et glass rødvin og Gamle Gubben Grå har tatt seg en øl. Vi sitter og nyter sola og synet av det nye rekkverket. Veldig godt fornøyde begge to. I morgen skal jeg begynne drn morsomme jobben med litt ommøblering på terrassen. Gleder meg!
Søndag, en sløv dag uten noen planer. Og så var det det der med helligdagsfred. Jeg bruker det for alt det er verdt for å slippe å gjøre noe jeg ikke har lyst til akkurat i dag. Jeg har vannet blomster og lukt i blomsterpotte, latt støvfilla danse litt her og der og har store planer om å flippe noen burgere til kvelds. Det er alt. Ja, og så har jeg en bok jeg leser i og fremdeles en god del interiørblader å bla gjennom. Man skal heller ikke se bort fra at det kan bli en liten strekk under pelspleddet.
Far og sønn tar seg av siste rest av rekkverket jeg hentet deler til i går. Om de både sager i mettal og banker og bråker affiserer ikke meg og helligdagsfreden min. Jeg er bare glad det blir gjort. Man skal jo ikke være fanatisk heller.
Jeg konstaterer at jeg ikke nådde målet mitt i går. Ikke det at jeg ikke kom meg til Raufoss og fikk kjøpt det jeg skulle, Byggmakker Raufoss leverte også denne gangen god service. Jeg fikk raskt hjelp, de fant raskt de delene jeg trengte, ga meg en god pris og bar varene ut i bilen for meg. Ja, ekspeditøren fortalte meg til og med veien til nærmeste pol så jeg fikk sikret meg rødvin til lørdagskvelden. Nå står den rødvinsflaska fremdeles uåpnet da jeg prioriterte sofa og pelspledd i går. Jeg ble god og mett og i grunn litt trett etter å ha fortært hjemmelaget indisk linsegryte. Jeg vurderte å åpne rødvinsflaska til middagen, men siden jeg selv hadde laget og krydret den retten kom jeg til at et stort glass vann sikkert var bede valg av drikke.
Men nå skriver jeg meg helt bort. Det var dette målet jeg ikke nådde. Det var selvsagt målet jeg skrev om i innlegget Når kokken entrer toppen målet om å ha flere sidevisninger på lørdag enn på fredag. Vel, det er ene og alene min egen feil. Det var jeg som ikke var aktiv nok på blogg og klarte å produsere innlegg og overskrifter som lokket lesere inn. Derfor sitter jeg nå og vurderer hvilken overskrift som vil få flest lesere til å klikke seg inn på innlegget mitt. Er det Løp og kjøp eller Drit og dra?
Drit og dra passer litt til sinnsstemningen min. Jeg er litt småamper for tiden. Men jeg synes også det hadde vært en strålende overskrift for å kommentere hele tre av de toppbloggerne som ligger over meg på lista. Mamma på hjul sendte far og sønn av gårde på tur mens hun ble hjemme og ommøblerte stua. Jeg gjorde det omvendt. Tok en roadtrip mens Gamle Gubben Grå ble hjemme med hus- og hagearbeid. Bunny har og dratt av sted. Han tok med seg partneren, og ut fra bildene å dømme tror jeg ferden ikke gikk til Raufoss.
Det var Dra, men hvor kommer Drit inn spør du kanskje. Jo, det er innlegget til Doc og Dask. Drit, antakeligvis fra fugl, ut over hele gang og bade-dør. Vel, de har bare seg selv å takke. Bildet taler for seg. Hadde de hatt badedøra åpen, hadde fugle-besøket kommet seg inn og funnet toalettet i stedet for å være nødt til å drite ned badedøra. Fugler klarer sjelden å åpne lukkede dører.
Jeg ser helt klart at innlegget Drit og dra nok ville få en del klikk, men kanskje ikke skape leserstorm.
Løp og kjøp er jo klassiske blogginnlegg helt fra tidenes morgen da rosabloggerne regjerte plattformen. Og ja, det er sikkert slike innlegg annonsørene liker, og som kan få de til å få øynene opp denne fantastiske kjerringbloggen og overøse meg med forespørsler om samarbeid. Vel, jeg sier som Magda; Det finnes ei hore i oss alle, bare prisen er bra er det utrolig hva denne kjerringa kan vurdere å reklamere for. Solkrem og airfryer fikser jeg lett gode reklameinnlegg for, er villig til å ta opp konkurransen med Ida Wulff og Stine Skolli når som helst. Tenk dere en solbrent og knallrød bikinikledd middelaldrende kjerring i hundrekilosklassen mot hvit sandstrand. Ja, som en advarsel om hvordan man blir seende ut uten solkrem. Folk hadde stormet avgårde som ville dyr for å sikre seg solkrem så raskt som mulig. Sann mine ord.
Men når jeg vurderer overskriften Løp og kjøp har det lite med de eldgamle reklameinnleggene til Ida Wulff og Stine Skolli å gjøre. Jeg har kommentert begge to for lenge siden. Nei det er selvsagt på grunn av de 5 siste innleggene til Vibbedille. Ja, du leste riktig. De fem siste innleggene!!! Er det flere enn meg som har inntrykket av at Vibbedille ikke helt har lært å begrense seg? Hun går liksom alt inn når hun gjør noe.
Vel, i de fem innleggene jeg refererer til selger hun det hun ikke fikk solgt på Tanangerdagene. At det måtte fem innlegg til for å få vist frem restlageret skyldes nok mer at Vibbedille ikke klarer å begrense seg når hun er i det kreative hjørnet enn at ikke salget gikk bra. Hun skriver i det første av seks innlegg hun kom med i går (det var det med kunsten å begrense seg) at hun solgte for 1.000 koner i timen. Jeg antar hun da skriver om de timene hun sto og solgte, og at hun ikke har regnet med den tiden hun brukte på å lage alle tingene, og trukket fra alle materialkostnadene. Da hadde nok timeprisen blitt relativ lav. Noe å tenke på når man vurderer prisen på kunsthåndverk en har lyst til å kjøpe.
Jeg har bladd gjennom de fem innleggene, og vil her komme med noen kommentarer. Regner med at Vibbedille skjelver litt i buksene når hun leser dette. Kjerringas kritiske røst er som kjent både elsket og hatet.
Av de 12 badeendene (det var det med å begrense seg) solgte hun en. Den lyserosa som kunne vært perfekt på det rosa gjestetoalettet mitt. Vurderer om jeg skal gå for den mørke-rosa badeanden. Er dere ikke enig med meg i at jeg bør ha ei rosa badeand på gjestedoen? Men det er jo så mye jeg har lyst på. Det gjelder å begrense seg, og der er jeg nok flinkere enn Vibbedille.
Bilde ærlig og redelig knabba fra Vibbedille.
Av de 54!!! (nok en gang det med å begrense seg) armbåndene vurderer jeg flere. Jeg bestemmer meg for ett som min favoritt. Nummer 23 hvis du lurte. Men det er mange fine.
Av blomsterpinnene har jeg lenge vært fascinert av biene i blomsterpottene til Vivian. Kanskje jeg burde skaffe meg en bie eller to? Men så ser jeg snilen, og faller litt i staver. Sniler er jo noe folk ofte ikke ønsker å ha i hagene sine, i det minste ikke de store “monstersnilene” . Sniler er og treige. De kryper langsomt av gårde mens biene summer raskt av sted fra blomst til blomst. Jeg er nok mer en snile enn en bie.
Evigvarende kakepynt i glade farger liker jeg og. Jeg er ikke så veldig flink på å dekorere kaker, men disse hadde gjort seg. Spesielt de med rosa cupcake-former. Jeg kunne og tenke meg en øyenstikker. Jeg liker det ordet like godt som det engelske. Har alltid vært fasinert av øyenstikkere.
Det blir nok en bestilling til Vibbedille i løpet av dagen. Gå inn og finn dine favoritter du og. Jeg er sikker på at du finner noe du liker. Jeg merker dette innlegget med reklame. Ikke det at jeg på noen som helst måte er sponset av Vibbedille, men for at ikke det skal bli et tema i kommentarfeltet at dette er reklame.
Så ble det en liten roadtrip på meg i dag. Må kjøre til Raufoss for å kjøpe det vi trenger for å legge siste hånd på verket på terrasserekkverket. Det var noen detaljer der hvor Yngste Sønn kom med noen gode ideer.
Vi kunne ha spurt gode hjelpere som er på de kanter om å kjøpe med til oss, vi har fått tilbud om det. Men siden vi og har et par deler for mye som vi kunne tenke oss å bytte inn tenkte jeg det var greiest å ta turen. Og her, jeg har ingen problemer med å bruke lørdagen på en roadtrip.
Egentlig trodde jeg Gamle Gubben Grå mente vi skulle dra begge, men merkelig nok overlot han det til meg. Så nå er der cola på kjerring-tanken, bilen har full bensintank, musikken på full guffe og jeg er klar for landeveien.
I dag vil jeg gratulere Tom bak Toms matprat med gode plasseringer på toppbloggerlista de siste dagene. Det er gøy når det er litt endring på de øverste plassene. Det er og gøy å se at Tom vier et innlegg til å fortelle hvor fornøyd han er med plasseringen. Gratulerer Tom! Og ja jeg er innom bloggen din fra tid til annet. Mener det er der jeg fant oppskriften på de gule, sylta egga på bildet, men er litt usikker på akkurat det. Vel, jeg var fornøyd med de. De gjorde seg på frokostbordet i påsken.
Skal vi binge blogg til nye høyder må vi være stolte av det vi gjør. Ikke få den hektiske rødfarge og de klamme hendene hver gang noen utenfor bloggblokka begynne å snakke om bloggen. Hvorfor sitter vi her og publiserer hver dag hvis vi ikke tror at det vi poster er verdt å lese? Jeg ha rundt 1.000 til1.500 sidevisninger hver dag. Det er helt vilt. Selvsagt har jeg grunn til å være stolt av det!
.Jeg tror litt vennskapelig kappestrid om å klatre på lista, få en god plassering, så lenge vi ikke ønsker å klatre ved å rive ande ned. Heie på hverandre og la den beste “vinne”: På den måten heier vi hele plattformen frem.
Mange vil kanskje si at jeg ikke alltid heier. Det har de helt rett i. Men det er blogginnlegg jeg dissekerer, ikke bloggeren. Jeg har aldri gått bevisst inn for å fjerne noen fra en god plassering. Jeg kan like vel synes det er litt forsmedelig at eldgamle reklameinnlegg om solkrem og ukesmenyer får flere sidevisninger enn meg. Så blir det min oppgave å finne tema og skrive et innlegg som er bedre.
Leserne klikker på det de vil. Når leserne heller vil lese om Vivians tanker om livet etter døden enn mine betraktninger fra kurvstolen på trammen er det i grunn ganske forståelig. Skal man sette dagsorden må man klare å engasjere, slik Vivian gjør dag etter dag. Skal jeg klatre på blogglista er det opp til meg å skrive noe som fenger. Egentlig er jeg mer opptatt av antall sidevisninger enn plassering. Mitt private mål er alltid å ha flere sidevisninger i morgen enn i dag. Jeg oppleve det omtrent annenhver dag….. Stabilt antall sidevisninger kalles vel det?
Det ble ikke bobler I glasset i kveld. Målet jeg satte meg for uka er ikke nådd. Vel, rødvin i glasset er heller ikke å forakte. Det kommer en ny uke, kanskje blir det bobler neste helg?
Eller… neste helg er det samling for fylkestingsgruppa til Rødt. En helg med politikk og sosialt samvær, men jeg tror ikke det kommer til å flomme over av bobler akkurat.
Mulig det blir bobler på torsdag. Da er jeg invitert på sommerfest med de gamle tillitsvalgt- kollegaene mine. Jeg skipper lett både et informasjonsmøte jeg er innkalt til og Rødt Ringerike sin sommeravslutning for å få med meg denne kvelden. Det bobler I meg av glede over snart å treffe gjengen igjen. Jo, jeg tror jeg må ha ned meg litt bobler da. En slik ettermiddag fortjener det.
Når jeg tenker meg om har jeg mye å glede meg til til uka. Livet er i grunn ikke så verst her jeg sitter i kurvstolen på trammen. Selv om det var grått tidligere i dag skinner sola nå fra nesten helt blå himmel.
Jeg hopper glatt bukk over blomster, gluten og våte hunder og stopper først ved innlegget til Vibbedille- Alle vi som følger bloggen hennes vet hvordan hodet hennes har kokt av gode ideer de siste ukene og månedene. Hun har perlet 12 badeender, 60 blomsterpinner, en haug med binderser, noen blomsterpotter, tror det er tre? Perlet en mengde armbånd, malt en barnejakke, laget en haug med pikekyss…… Jeg husker sikkert bare halvparten. I tillegg regner jeg med at det er en del ideer som har blitt forkastet på veien. Hun er slitn nå. Det skjønner jeg godt – og verre kommer det til å bli. For det er jo først i morgen at salget av varene begynner.
I innlegget røper Vibbedille noe som overrasker meg. Hun syns det er utrolig vanskelig å legge tingene sine “på utstilling” og så skal fremmede mennesker stå å se og ta på det hun har laget, hun føler at det er som å få en dom!
Jeg skjønner det ubehagelige ved at folk skulle vurdere noe jeg har laget. For jeg er ikke så flink til å lage ting, og så har jeg litt sånn rar smak. Det er ikke sikket folk liker det samme som meg. Men at Vibbedille skulle ha det på samme måte! Hun som er så kreativ og flink. Hun har solgt haugevis av armbånd her på blogg, bare jeg har kjøpt fire. Perleriene hennes vekker smil og glede, og hadde jeg kommet til bordet hennes på Tanangerdagene hadde vel utfordringen min vært å begrense meg så jeg ikke ble ruinert, og å velge hva som skulle få bli med hjem. At hun føler ubehag ved at folk skal stå og vurdere hennes arbeid. Hun kan jo bare stå der rakrygget med et stort smil og motta lovord, heder og ære. Hun er både flink og kreativ.
Kanskje er det ikke så rart. Vi liker vel ikke å bli vurdert, samme hvor fornøyde vi er selv med eget arbeid. Det å se reaksjonen hos de som ser på varene. Kanskje få med seg en kommentar som egentlig ikke var ment for dine ører. Noen vil jo være mindre fornøyd enn andre. Slik er det.
Det er vel noe av den samme usikkerheten som hindrer meg i å gå all inn i det jeg virkelig har lyst til. For tenk om noen ikke liker det jeg gjør? Tenk om det ikke holder mål. For jeg er jo bare meg, Derfor promoterer jeg ikke meg selv bedre. Flinkere til å snakke meg selv ned enn opp. Derfor sitter jeg på gjerde og håper at sponsorene skal kontakte meg i stedet or å sende en forespørsel. Derfor går det tregt med bokprosjektet. Derfor….
Vi må begynne å legge beskjedenheten bak oss. Rette ryggen og ha tro på oss selv. Tro på at vi kan, og at vi vil nå de mål vi setter oss.
