Telle til ti…

Har du sett filmen “Kjærligheten trenger ingen ord” eller “Children of a lesser god” som den heter på orginalspråket ? Den kom  i 1986 og har gjort et helt uslettelig intrykk  soden jeg så den første gang på Kongsberg Kino..  Det er en scene i starten av filmen hvor hovedpersonen  spillt av Marlee Matlin har et raseriutbrudd på et kjøkken. Da rollefiguren er døv og Matlin også er svært tunghørt går rasriutbruddets verbale uttrykk på tegnspråk.

  Det er et herlig sinne.  Et herlig temperement.   I 1987 da jeg så filmen første gang hadde ikke jeg ert slikt temperament. I hvertfall var det svært sjelden det kom frem.   Kanskje hadde jeg mye innestengt sinne i meg på den tiden, for det er den scenen som har bitt seg fast. Den var så befriende, så energisk

Nå har jeg et slikt teperement, og det kommer til syne om kanskje ikke daglig så i hvertfall flere ganger i uka. Det skal ikke mye til før jeg  er i full flamme.  Jeg er et brennende menneske som brenner for mye, og som tillitsvalgt og opposisjonspolitiker er det flott med et brennende engasjement. Men hissigheten og sinne kommer nok oftest til full tordenstørrelse først når jeg er hjemme hos mann og barn. Det er ikke fullt så bra.

 

Lørdagskveld

I gode gamle dager da jeg var barn benket hele familien seg  i sofaen forran TV n på lørdagskvelden. og så på NRK: Ingen diskusjon om hvilken kanal vi skulle se på. Det var bare en kanal. Og vi så alt fra Barne TV startet 18.00 via Halv Sju og dagsrevyen til Store studio med Erik Bye, Centeneel og kveldsnytt.  Nå er familien spredd på flere rom for å se på hver sin skjerm. Noen  ser på TV mens de er på Facebook eller Tvitter og sjekker noen blogger samtidig.

Hjemme hos oss har vi aldri vært helt gode på det med lørdagskos. Det å gjøre lørdagen til en litt spessiell dag. Kanskje har det noe med at jeg jobber i helsesektoren og Gamle Gubben Grå er  kokk. Ofte arbeider minst en av oss, og vi har derfor ikke den samme ukesrytmen som andre familier.  Kose oss gjør vi jo her i huset og. Men vi kan like godt spise Taco eller hjemmelaget Pizza på en vanlig tirsdag. 

Men i dag hadde vi begge fri. Jeg ville ha ordentlig lørdagskveld med ordentlig lørdagskos. Risgrøt til tidlig middag og litt godt til kvelds. Lat ettermiddag på sofaen, jeg og Gamle Gubben Grå med hver vår avis og så litt TV titting på kvelden sammen med tennåringsguttene. Jeg skulle ha rødvin i glasset å krype godt inn i armkroken til Gamle Gubben Grå.

Men Gamle Gubben Grå forduftet på formiddagen og kom først hjem klokka 21.00. Jeg er amper og grinete,. Jeg som stort sett er borte fra heimen 60 – 70 timer i uka unner selvsagt Gubben en lørdag med venner, men syns det er leit at han ikke prioriterer meg når jeg en sjelden gang holder meg hjemme.

Snart venderr Tordensky tilbake…

Ofte når jeg kjører hjem etter en lang arbeidsdag kommer denne sangen av Jonas Fjeld på CD spilleren i bilen. Og slik tror jeg Gamle Gubben Grå og to tenåringssønner føler det når jeg kommer inn inngangsdøra.

I dag for eksempel:  Dagen min startet 07.00. Da dro Gamle Gubben Grå på jobb, og jeg må stå opp for å få guttene på skolen. Eldste mann forsvinner til sin skolebuss litt før klokka 07.30. Men yngste mann rekker aldri sin buss 07.45 og må kjøres. Jeg gjør gjerne det for at han skal få en bedre start på dagen de dagene jeg er hjemme. 

Så var det en rask tur med hunden og litt frokost i kroppen før det bar i vei på jobb. I dag skulle jeg til Drammen på møte, så da er det 1,5 time i bil hver vei. Tilbake her venter kontorarbeid. Og først ca 19.00 er jeg hjemme.

En gutt svarer “Hei” på min glade velkomsthilsen. Hunden er ellvill over å se meg. Gamle Gubben Grå sover på sofaen. Kikker inn på kjøkkenet. Ingen middag. Vet jeg sendte SMS til han i sted at han måtte lage og bestemme middag. Enn overkommelig oppgave siden han er utdannet kokk. Da jeg får liv i han,svarer han at han ikke visste hva han ville lage – og at han ikke hadde sett meldingen før han kom hjem og derfor ikke hadde handlet inn noe til middag. Ikke var det noe å lage middag av hjemme heller.

Så da var det bedre å ligge å sove på sofaen og regne med at jeg ordna opp. TORDENSKY vendte tilbake…. Ut igjenn. Ned til byen og handle mat. Hjem ca klokka 20.00. Gamle Gubben Grå fortsatt liggende på sofaen, men våken. Middagen var ferdig ca 21.00.

Ser på arbeidslistene til gubben og guttene. Lite som er gjort. Ser rundt meg. Masse som må ryddes og vaskes før jeg kan få helgefølelsen i morgen kveld.  TORDENSKY vendte tilbake.

Med tillitsvalgtsjobben og min vanlige jobb blir det ofte 50 . 60 timers uke. Når det i tillegg går med en del tid til politiske møter er det lite med fritid. Jeg blir sliten og når jeg ser alt jeg burde gjøre samtidig som jeg ser de andre ikke gjøre noe, blir jeg sint og lei meg. TORDENSKY vender tilbake. Skulle ønske mine kjære kunne se at hvis de hjalp til litt mer ble jeg ikke så sliten og TORDENSKY ville ikke vende tilbake så ofte.

Hersketeknikker

Selvgod sitter han der i stolen, Høvdingen.. Med klubba i de store nevene banker han i bordet og vedtak fattes.Representanten fra et annet parti  kommer med sin kommentar til en sak utvalget skal diskutere. Høvdingen avbryter henne. Er ikke intresert i å høre. hennes synspunkt. Hun ber han være så snill å ikke avbryte og fortsetter sin kommentar. Han avbryter igjenn, ler og latterigjør.. Hun kommer ikke til orde. Blir sint – og ikke hørt. Han kan banke med klubba. Videre. Neste sak.

Hun er funksjonshemmet.. Trenger praktisk bistand kallt hjemmehjelp fra kommunen. Hun har vedtak på det.  “Fordi du har den og den funksjonsnedsettelsen har du fått tildelt praktisk bistand to timer hver tredje uke.” Men plutselig kommer de hver 2. uke. 1 time. Hun får kjeft fordi hun ikke er hjemme. Men hun visste ikke at de kom, hvorfor skulle hun da være hjemme? Hun ventet dem først om en uke. “Jamen du forstår det at det er bedre for oss om vi kommer hver annen uke og bare er en time Men er du uenig kan du fylle ut en klage….”   De kjenner henne godt. Hun leverer ingen klage. Hun er ikke så god til å skrive slike formelle viktige brev. Er ikke så god til å formulere seg. Sykdom og fysiske plager er nok. Hun har ikke overskudd til å ta opp kampen med byråkratiet dems.

Noen har gjort en feil. Noen andre har  ikke fått riktig lønn. En mail blir sendt for å gjøre noen oppmerksom på feilen. Taushet. Intet svar. Ingen retting av feil. Ny mail. Mer taushet. Intet skjer. Usynliggjøring. Man er så lite verdt at de ikke en gang gidder å lese mailene dine.

Hersketeknikker gjør meg så vrang og brien og eitrende forb… 

 

 

Farsdag

I dag har familien vært samlet hos “Far selv i huset”, altså min far, og feiret farsdag. 3 døttre, to svigersønner og 6 av de 8 barnebarna møtte opp og Mormor vartet opp med kaker og en av søstrene mine hadde også bakt. Vi hadde en hyggelig ettermiddag.  Det er sjelden vi er samlet hele gjengen. 

Opprinnelig kommer konseptet rundt farsdagen fra USA,  Det var først Sonora Smart Dodd fra Washington som begynte å feire denne dagen i 1909 for å ære sin far, William Smart, en veteran fra borgerkrigen . Så til alle dere som tror det er handelsstanden som har innført dagen, det har den ikke, selv om den sikkert gnir seg i hendene.

Jeg syns farsdag og morsdag er en fin markering, Men gaven bør være personlig og ikke for stor. Det vktigste er jo å vise at far blir satt pris på.  Hos oss er det nok samværet og kosen som står i høysetet og vi døtrene med våre familier møter opp samtidig slik at alle samles. 

Nå har vi kommet hjem, og mine to sønner steker biff og lager middag for å sette pris på sin far. Farsdag må jo feires her i huset og.

Yes we can…

 

Nå er ikke jeg så veldig opotatt av amerikansk politikk. Syns vi har nok utfordringer i Ringerikspolitikken, så USA får noen andre ta seg av… 

MEN siden presidenten i USA vel fortsatt er en av verdens mektigste personer, er det jo greit at den rette mannen sitter i den possisjonen.  Jeg tror Obamas politikk er den politikken som ligger nærmest den politikken jeg står for. (Selv om all amerikansk politikk er milevis fra mitt politiske ståsted.)

Jeg syns og det er stilig med en farget president i USA; menhåper vi snart kan få den første kvinnen også. (uten at jeg er noen spessielt utpreget feminist.)

 

Allehelgens søndag.

<img class="img" src="http://sphotos-g.ak.fbcdn.net/hphotos-ak-prn1/s480x480/550262_425829170809578_1229931831_n.jpg" alt="

Jeg tenner lys i kveld og minnes alle de jeg har vært glad i og som er døde. Selv om dere ikke er blant oss lengre er dere slett ikke glemt. Dere lever videre i hjertet mitt.

Tiril som snart skulle ha fyllt 19 år.  Du skulle ha vært en livlig ungdom helt i starten på ditt voksne liv.  Sikkert savnet storesøsteren din som har flyttet nordover. Kanskje hadde også du flytt ut av barndomsheimen i høst. Klar for studier,jobb eller mere skolegang. Jeg savner deg jenta mi. Ei jente jeg bare så vidt fikk lære å kjenne før du ble revet fra oss.

Anders, som skulle ha vært en vilter gutt på 10 år. Du hadde sikkert vandret rundt i høstnatta for noen dager siden og ropt knask eller knep. Kanskje hadde vi hatt halloveenbursdag. Men slik gikk det ikke. Du døde før du fikk prøvd livet.  Jeg savner deg, gutten min.

Hilde, min beste venninnde som jeg delte alt med.  Så ofte jeg savner din trillende latter, din lune humor. og din varme omsorg. Savner deg masse.

Tenner og et lys for alle døde slektninger ingen nevnt, ingen glemt. Men dere er alle i mine tanker i kveld. Koser meg med minnene.

Hvil i fred.

På hode i bokhaugen.

Jeg er så heldig at vi har et bibliotek her i huset. Et lite rom i underetasjen med bokhyller på alle veggene. O lykke! Da vi flyttet inn her for 5 år siden kjøpte vi bokhyller på Finn og fyllte rommet med boksamlingene våre. To litteraturelskere hadde endelig fått oppfyllt en drøm. Jeg sto der en hel søndag og sorterte bøker, Sorterte de etter  type bøker. Alfabetiserte de forskjellige kattegoriene og fikk et rom som var en drømmehule å trekke seg tilbake til. Bøkene våre slapp å ligge lagret i esker i boder og på lof, vi fikk oversikten over hva vi hadde, kvittet oss med dublikater og bøker vi aldri kom til å lese igjenn. Dette var min hule.

Men hvor lenge var jeg i paradis? Gamle Gubben Grå kjøpte bøker på loppemarked i posevis, jeg rakk ikke sortere. Det ble hauger og lite system. Bøker ble tatt ut og stappet uvirkårlig tilbake der folk fant det for godt. Nådestøtet ble satt inn da en gammel slektning døde og enda en boksamling på en7 . 8 bananesker kom dalende inn. Jeg kapitulerte, Biblioteket ble omgjort fra min frihule til nok et lagringskott.

Men n har jeg stått på hodet i bøker i hele helgen. Sortert og alfabetisert og  pakket i esker det som skal gis bort. eller leveres på loppemarked. Jeg er ikke i mål, men ser at det kommer jeg til å klare snart.

Snart snart har jeg igjenn et bibliotek. Min hule og gjemmested.

(Bildet er lånt på nett, skal legge ut bilde av mitt bibliotek når jeg er ferdig med jobben.)

 

 

Arbeid er bra, så lenge man ikke glemmer å leve.

Det har gått i ett i noen uker. Dette var første fridagen på  11 dager. Det har vært møter på kveldstid eller kveldsjobbing mange av dagene så ukene har nesten gått i ett. og kroppen kjenner at den ikke er 17 lenger..

Jeg er oppvokst med enfar som drev to gårdsbruk i tillegg til full jobb i en ledende stilling, og hjemme jobbet vi støtt. Det å se på TV eller ligge på sofaen å lese eller sove midt på formiddagen var bare noe man ikke gjorde hvis man ikke var syk..  Oppveksten har lært meg verdien av å arbeide. Jeg har jobba ved siden av studiene siden jeg var 15, og har alltid arbeidet 100 % (og vel så det) etter at jeg ble ferdig utdannet for over 20 år siden. Jeg er glad for oppveksten min. Mamma og Pappa lærte meg verdien av hardt arbeid. En verdi jeg forsøker å bringe videre til barna mine.

Men denne forhelligelsen av hardt arbeid har og satt sine spor. Jeg forventer  at mann og barn skal ha den samme innstillingen som jeg. Jeg forventer at de og skal ha den samme gleden av å arbeide som jeg har. Å ligge stort lengre enn til 9.00 gir meg dårlig samvittighet. Å ligge på sofaen eller lese en bok midt på formidagen gir meg dårlig samvittighet. Detsamme med å se på TV eller på annen måte slappe av eller sløve. (Leseaviser går greit, merkelig nok…vel og merke hvis det gjøres sittende på en hard pinnetol.)

Så i dag har  denne første fridagen på svært lenge, og med en virkelig tøff arbeidsuke forran meg var det opp 7.30 for å vekke guttene slik at de kom seg opp til min far kom for å hente dem klokka 9.00 (Slik at de kan lære å arbeide slik som meg…) Sånn ved 10.00 tiden kom Gamle Gubben Grå tøfflende i pysjen sin. Tid for kaffe og røyk til den karen mens jeg var i full gang med husarbeidet.  Så mens jeg har brukt fridagen til å rydde opp i “biblioteket” vårt, vi er så heldige at vi har et eget rom til boksamlingen vår. Et rom jeg er svært glad i, men som nå i de siste to årene bare har vært et lager. Etter at en gammel slektning døde, måtte Gamle Gubben Grå hente boksamlinga si som hadde stått lagret hos denne slektningen etter at barndomshjemmet ble solgt. Dette skulle sorteres og inn i være hyller. I tillegg samler han på bøker fra og om andre verdenskrig, og som hyppige loppemarkedbesøkende har det hopet seg opp stabler på staler med bøker. 

Jeg sorterer og lemper bøker, sjekker dublikater, og alfabetiserer og tematiserer biblioteket. Her skal atter bli system og orden. Men så tungt arbeid. Ryggen og skuldrene verker, og når jeg blir sliten blir jeg fort sint. Gamle Gubben Grå gjør litt husarbeid, ca en halv times tid etter egen beregning, men så frister boka og sofaen.  Tempramentet mitt slår gnister. Det blir krangling og kjefting.

Nå er kvelden kommet. Jeg er sliten og kroppen verker. I morgen håper jeg å bli ferdig med biblioteket, for til uka venter 60 timer med jobbing og et par møter.

Å arbeide, det er å leve.

Bye Bye Bente Bye Bye

Endelig fant Bente på noe annet å drive med enn å ødelegge sykehussektoren i høvedstadsområdet.

Da nyheten ble kjent på TV2 nyhetene klokka 21 i går, satt jeg på kontoret og arbeidet. Plutselig gikk døra opp, og kollegaen min som var på kveldsvakt kom stormende inn. “Bente Mikkelsen har trekkt seg. ” skrek hun gledesstrålende,  men rettet det raskt til “Nei, hun har fått en toppjobb i WHO. Men hun slutter i hvertfall som direktør i Helse Sør Øst.”  Øynene til kollegaen min skinnte. Hun visste at dette var en god nyhet for meg.

Jeg sjekka raskt nettavisene og leste nyheten med glede og mens jeg skummet meg raskt gjennom artikkelen, tikket tekstmeldinger og e-post inn. Mange som gledet seg.  På jobb i dag ble jeg spurt om jeg hadde med kake for å feire. og Bente sin avgang var det store samtaleemne i lunchen. Alle hjerter gledet seg.

Hvorfor er vi så onde? Hvorfor heiser vi omtrent flagget når øverste leder går? Jo, fordi hun har gjort så stor skade. Hun har slått sammen velfungerende sykehus til store monsterorganisasjoner med glavalag med ledelse. Millioner av kroner har gått til omstilling som i stedet kunne ha gått til passientrettet arbeid. Foretakene får ikke lov å investere i nødvendig medisinsk teknisk utstyr eller pusse opp gamle og slitne byggninger før de er i økonomisk ballanse. Hun har hatt liten eller ingen forståelse for at den bemanning som ser nødvendig og fornuftig ut på et exell-ark, kanskje ikke er det i virkeligheten.  Og ikke minst, hun har vært arrogant og utilnærmelig og overhode ikke interesert i å høre hva hverken passienter eller personale har sagt fra om. Vi har vært så frustrert og fortvilet. Hun har ødelagt så mye, hatt så klokketro på egen fortreffelighet, og lagd hverdagen så slitsom for så mange. I dag er en gledens dag.

Et øyeblikk er jeg litt engstelig for verdenshelsen, men så tenker jeg at det er vel mange spesialrådgivere i WHO: Det er vel der alle verdens land sender sine ubrukelige helsebyråkrater.