Dere husker telefonen min? Den som sluttet å virke? Hvis ikke kan dere bli oppdatert ved å lese Hva skjedde egentlig med mobilen min Til de som lever i åndeløs spenning, nordlendingen hadde god grunn for å forsøke å få tak i meg selv om jeg hadde ferie.
Men dette handler om telefonen. Da jeg leverte den til reparasjon sa de det ville ta to til fire uker før jeg kunne forvente å få tilbake telefonen min. Enkel hoderegning fortalte meg at med min vante flaks får jeg tilbake telefonen min rundt 8. august.
Anna Rasmussen har ikke kommet med noe nytt siden hun reklamerte for graviditetstester på søndag, men er fremdeles på toppen av bloggtopplista. Jeg har rast ned til en 30.plass. Fornøyd med plass nummer 30, og jeg da. Hverdagen har jo begynt igjen. Jobben kaller. Mindre tid til blogging.
Men siden ikke toppbloggeren, altså Anna Rasmussen, leverer, så tar jeg for meg bloggeren som er på plass nummer 100. Outdoorkids.
Jeg tror ikke jeg har lest på denne bloggen tidligere. Outdoorkids. Jeg får litt sånne assosiasjoner til naturbarnehage, og siden ungene mine er store og klarer å komme seg ut uten min hjelp har jeg antatt at jeg ikke er i målgruppen for bloggen.
I følge presentasjonen på bloggen er bloggeren en trebarnsmor i slutten av trettiåra som prøver å følge opp ungene i en travel hverdag. Hverdagsblogg, med andre ord. Den type blogger jeg liker best.
Innlegget jeg skal kommentere er 3 måneder gammelt, skrevet 13. april. Det er ikke bare Anna Rasmussen som ikke har evnen til fornying. Det forrige innlegget før det var fra juli 2019. Litt rart at denne dama ligger på plass nummer 100, men det er vel noen som har klikka seg gjennom en mengde innlegg.
Hun starter g med å si at det er lenge siden sist hun blogget, og at det er godt å være tilbake (for så å forsvinne igjen)
Jeg skjønner ikke helt hva hun skriver om.
Hun skriver at vi alle er vel slik at vi arbeider hardt mot å nåvåre mål, men når vi når målene så går alt i dass og vi gir faan? Jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen. For hvis jeg når mål jeg virkelig har kjempet for, ja da blir jeg så hoppende glad og fornøyd.. Kanskje lufta går litt ut av meg. Men det er en sånn fornøyd følelse du får når du endelig har nådd målet som gleder meg lenge. Selv om jeg raskt finner nye mål.
Kanskje hun snakker om noe helt annet.
Noe får meg til å anta at hun egentlig snakker om slanking. Og er det noe jeg ikke har peiling på så er det slanking. Eller kanskje er det ikke slanking hun skriver om, men livsstilsendringer. Det å holde seg i form, ta vare på seg selv. Fremdeles et tema jeg ikke har stor kunnskap om eller interesse for.
OK. De fleste av klærne mine passer. Det gjelder jo bare å kjøpe den størrelsen man trenger, og ikke den størrelsen man ønsker å komme inn i. Realitetsorientering heter det. Forresten kom jeg inn i ei bukse som var to størrelser mindre enn det jeg pleier på jobben i går! Det var tomt for de i min størrelse. Jeg vet jeg har gått ned det siste året. Over 10 kilo, faktisk!
Kondisen kunne vært bedre. Det fikk jeg ikke minst bevist for meg selv da vi gikk En kongelig tur… rett før helga.
Tarmen funker vel som den skal og det blir lettere og lettere å knyte skolissene.
Men jeg kjenner følelsen hun beskriver av å få muskelkrampe i magemuskulaturen når man skal knyte skolissene. “Er det noe mer jeg skulle ha gjort når jeg likevel er her nede?” Løses ved å sette seg på en stol når man knyter sko. Det gjelder å være løsningsorientert.
Bloggeren bak outdoorkids prøvde seg med lavkarbo opplegget etter nyttår. Sikkert et nyttårsforsett. Hun røk på logistikk og tid. For når man har barn i kjøre-hente-bringe alderen er det ikke like lett å få tid til å lage to middager. En lavkarbo til seg selv og en vanlig til resten av familien.
Og så er hun litt for glad i godis, kjeks og potetgull. Jeg er som sagt ingen ekspert på området, men jeg trodde både kjeks, potetgull og godis sto på “Nei” lista hvis man liksom skulle holde seg til lav-karbo-dietten.
Hun snakker og om livsstilsendring. Og at de og som regel går i dass. Jeg mener, hvor mange synes kruska-kli, vann og et par salatblader er rå-kult i lengden?
Dama bak bloggen leter etter en trylleformel. En livsstilsendring, diett kall det hva du vil som gjør at hun tar av de kiloene hun ønsker. Klarer å holde seg på den vekten og samtidig kan leve et hektisk familieliv væresosial med venner uten å ha med egen matpakke.
Jeg er fremdeles ingen ekspert på området, men jeg tror det smarteste og vanskeligste, er å spise litt mindre og bevege seg litt mer. Høres det kjent ut? Jeg tror faktisk det er den eneste trylleformelen som vil føre til livsstilsendring og varig virkning på kondis, vekt og evnen til å knyte skolissene uten å få muskelkrampe. Så enkelt, og så vanskelig.
Vel, målet hennes er å være flott, smashing og helt fantastisk når hun fyller førti i mars 2021.
Jeg ønsker henne lykke til med å godta seg selv i den kroppen hun har, Gjerne få til en sunnere hverdag. men husk at livet skal leves.
Jeg er på en 27. plass!!!! Det er mandag, sommerferien er over, arbeidsdagen venter. Men hva gjør vel det? Jeg er på en 27. plass!!!! Og i dag skal jeg skrive en oppdatering på baby-prøvingen….
For det første, alle dere over 90.000 som klikket dere inn for å lese Anita Rasmussen sin oppdatering på babyplanleggingen, dere la merke til at dette er et reklameinnlegg for graviditetstester? Hvis 90.000 nordmenn en søndag ettermiddag er opptatt av graviditetstester, ja da tror jeg vi kan forvente en baby-boom ved påsketider. 90.000 babyer er nesten dobbelt så mange babyer som det ble født i Norge i 2019.
Jeg er ikke så opptatt av graviditetstester. Ikke prøver jeg å bli gravid heller, det toget har nok for lengst gått. Når eventuelle barnebarn måtte dukke opp har jeg heldigvis ingen innvirkning på.
Anna Rasmussen skriver at hun ikke har hatt eggløsning eller mensen etter spontanaborten i våres, så da tror jeg, dessverre Anna, at sannsynligheten for at du er gravid også er relativt liten.
Jeg forstår at Anna ønsker seg en positiv graviditetstest og et vellykket svangerskap Mitt råd er slapp av, pust med magen ikke stress. Og så sier jeg som gamle doktor Andersen (tidligere gynekolog på sykehuset) “De barna, de barna, de kommer når de kommer…”
For selv om vi kan designe kjøkkenskapene våre ned til minste detalj, og bestille den perfekte trappa til huset vårt når ingen av de trappene som finnes på nett er perfekte, ja så kan vi ikke bestemme når vi skal bli gravide og på den måten designe vår egen familie helt slik vi ønsker. Heldigvis.
Jeg forstår at Anna blir trist og skuffet over at hun ikke blir gravid slik hun planlegger. Det er sårt. Det er vondt, og det er slike slag livet gir. (Håper jeg ikke hører alt for kald og kynisk ut. For jeg mener ikke å være det. Bare påpeke at livet ikke alltid går helt på skinner. Og at det er greit.)
Jeg forstår at hun er skuffet, og oppgitt og har mista troen på at de skal få det til. Men hun vet at de kan få barn. De har alt tre. Og hun har prøvd bare ett år.
Tenk på de som prøver år etter år og aldri blir gravide.
Hun har og i løpet av det året hatt flere spontanaborter. Så kanskje kroppen ikke er klar for et nytt svangerskap? Stress ned Anna.
Og Anna, nei ønsket om et fjerde barn når du har tre velskapte barn fra før kan ikke være like sårt som ønske om å få et barn for de som har prøvd i årevis uten å lykkes. Sårt, ja! Et savn, ja! Men ikke like sårt som for de som aldri opplever å få barn. Det nekter jeg å gå med på.(Nå kan du kalle meg en ufølsom gammel kjerring .)
Og når du hisser deg opp over denne ufølsomme kjerringa, husk da at jeg vet noe om å savne et barn. Jeg har mistet to. Et i krybbedød, et i dødfødsel. Om jeg fikk 1.000 andre barn hadde ikke det kunne erstatte de som døde. Likevel tror jeg fortvilelsen til ufrivillige barnløse over aldri å få barn er større enn fortvilelsen man føler over at barneflokken ikke ble så stor som man ønsket.
Eller… Sorg og fortvilelse kan ikke måles i styrke. Den enes sorg er ikke værre enn den andres. Man kan ikke sammenligne og konkludere med hvem som har det værst, hvem det er mest synd på. Og jeg synes synd på Anna.
Men det er ingen selvfølge å bli gravid, samme hvor mye man måtte ønske det. Det er ingen selvfølge at svangerskap, samme hvor etterlengtede de er, fører til at en ny verdensborger blir født. Og det er ingen selvfølge at mirakelet som blir født er et levende, friskt barn. Det hender livet gir deg slag på slag. Det føles ikke rettferdig, men det er slik livet er. Livet er ikke alltid rettferdig.
Å ikke bli gravid når man ønsker er ikke “noe man ikke får til”. Etter tre barnefødsler og flere spontanaborter bør man kanskje gi seg selv og kroppen litt tid, litt ro. Ikke stresse med å bli gravid. Så blir man nok gravid igjen når kroppen er klar.
Anna Rasmussen har tre flotte barn. Jeg kan forstå at hun ønsker seg nummer fire. Jeg skulle ønske at jeg hadde fem barn som nå begynte å bli store, og ikke “bare” tre. Men livet ville det ikke slik. Jeg likte ikke å se mødre med barnevogn de første månedene etter at Tiril døde i krybbedød. Det var tøft å gå i barnedåpen til niesa mi tre dager etter at vi hadde hatt bisettelse for Anders. Men jeg har aldri vært sjalu på mennesker som har barn på alder med de jeg mistet. Men jeg er kanskje mer redd enn andre for at noe skal gå galt når familie, venner eller kollegaer er gravide. Jeg vet hvor skjørt livet kan være.
jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å utsette meg for nye skuffelser på rekke og rad som aldri tar slutt.
Sitatet er fra Anna Rasmussen sitt innlegg. Og understreker ikke det utsagnet det jeg forsøker å si? Ikke utsett deg for disse skuffelsene. Ta en pause fra å forsøke å bli gravid. Gled deg over de tre flotte barna du har. Du kan ikke designe familien din slik du ønsker, samme hvor urettferdig du føler det er.
Og så er vi tilbake til reklameinnleggets kyniske realitet. For selvsagt finnes det hjelpemidler i fleng du kan få kjøpt på nett hvis du ikke får de barna du ønsker når du ønsker det. Ufrivillig barnløshet er god butikk. Anna har nettopp kjøpt en sperm=test for å sjekke om feilen ligger hos mannen. For i følge Anna er det lettere å gjøre noe med dårlig sædkvalitet enn hvis “feilen” skulle ligge hos henne. Slik jeg forstår det jeg finner på medisinske sider på nett er ikke det å fikse menns dårlige sædkvalitet noe hokus pokus. Selv om jeg ikke tviler på at man kan få kjøpt “tryllemidler” på nett. Som jeg nettopp sa, ufrivillig barnløshet er big business.
Anna Rasmussen har fått testet seg så mange ganger. Det kan ikke være noe “galt” med henne. Og hun er lei av å bli fortalt at spontanabortene er tilfeldig. Hun vil ha et vellykket svangerskap nå, og et velskapt barn om noen måneder slik at familien matcher huset, interiøret og livet slik hun har designet det.
Hun vil ha et svar på hvorfor ikke livet hennes blir slik hun har designet det. Hun vil ikke gå livredd i månedsvis når (hvis) hun blir gravid. Hun vil ha et svar så problemet kan løses og hun kan sitte med et nytt familiemedlem i armene om noen måneder.
Jeg får så lyst til å holde rundt henne. Gi henne en klem og si: “Jenta mi. Samme hvor mange prøver og tester du bruker pengene dine på kan ingen garantere deg et nytt barn. Slapp av, pust med magen. Kos deg med de tre barna du har. Og dukker fjerde mann opp, blir det bare ekstra gledelig.
I innlegget Eksotisk ferie…. lovet jeg dere et blogginnlegg fra Hadeland. Anna Rasmussen skal til Kypros. Jeg har vært på Hadeland. Nærmere bestemt Hadeland Glassverk.
Hadeland Glassverk ligger en kort halvtimes kjøretur herfra. Jeg liker å ta en tur dit med ujevne mellomrom. I går var målet for turen Leonardo Da Vinci utstillingen som er der i disse dager. Utstillingen viser Leonardo Da Vincis bilder ved hjelp av hypermoderne Sensory4-teknologi akkompagnert av vakker musikk, og modeller av hans oppfinnelser, oppdagelser og kunstverk. Utstillingen omfatter bilder i stort format som vises ved bruk av Sensory4-teknologi. Interaktive modeller av hans oppfinnelser i full størrelse. 6000 skisser og notater fra hans “codices”
For meg er det de store bildene på lerret som fyller rommet i skiftende tempo akkompagnert av klassisk musikk som gir den store opplevelsen, Selv om det også var gøy å se på oppfinnelsene hans. Mange “smarte” løsninger der..
Fine bilder blir det og på slike utstillinger. Er det ikke Instagramvennlig (og bloggvennlig) det heter?
Jeg tror telefonen min har blitt gandet. Du vet utsatt for samisk trolldomskunst. Norges svar på voodoo.
For noe av det siste som skjedde før touch-skjermen nektet å lystre var at jeg ignorerte en tekstmelding fra en nordlending. Nå vet jeg ikke om dette mennesket fra nord har sameblod i åra, men jeg tror det. Og nå, etter at telefonen ble ødelagt er jeg nesten enda mer sikker.
Tekstmeldingen jeg ignorerte var uskyldig nok. En tekstmelding med spørsmål om vedkommende kunne ringe meg. Jeg svarte aldri. For det var min aller siste feriedag. Vedkommende som ringte og jeg har et rent arbeidsrelatert forhold. Vedkommende ville aldri ringt meg hvis det ikke hadde noe med jobb å gjøre. Og siden vedkommende også vet at jeg har ferie, betyr det at vedkommende ønsket å komme i kontakt med meg at en telefonsamtale ville medføre at om jeg ikke fysisk måtte dra på jobb, så ville hodet mitt begynne å tenke jobbrelaterte tanker. Ikke noe problem på jobb er så stort at det ikke kan vente til over helga, tenkte jeg. i det minste til jeg var ferdig med å krabbe opp Sverrestigen.
Vel, som hevn for å ha blitt nedprioritert sendte garantert denne nordlendingen en gande-flue, eller en hel stim. Det var en del fluer der blant løvbuskene i Sverrestigen. Og de svermet rundt ei svett og sliten kjerring. Gamle Gubben Grå merket ikke noe til fluene sa han da jeg klagde. Er ikke det bevis godt nok? Det pleier å være Gamle Gubben Grå som klager på slikt når vi er ute i skauen.
Og som ved et trylleslag vil ikke touchskjermen på telefonen virke. Ikke mulig å bruke kameraet, sjekke facebook eller sjekke bloggen. Du vet slike livsviktige funksjoner man er helt avhengig av når man er på tur i skauen. Dere ser sammenhengen, ikke sant? Sideknottene kunne trykkes inn, men det skjedde ikke noe. Ikke klarte jeg å slå av dri*** heller.
Når vi hadde kommet oss tilbake til bilen, kjørt noen kilometer og stoppet for å kjøpelitt kaldt drikke, ringte telefonen! bare det var i grunn overraskende. Jeg hadde jo hatt lyst til å knuse faenskapen de siste timene. Og telefonen min står alltid på lydløs, nå ringte den med lyd?!? Navnet til nordlendingen lyste opp displayet, men telefonen lot seg ikke besvare.
Etter et par minutter lyste skjermen opp og fortalte at noen, sikkert nordlendingen, hadde lagt igjen en beskjed på telefonsvareren min.
Nå begynte jeg å bli litt desperat på å få i stand telefonen, og litt nysgjerrig på hva nordlendingen ville. Så mens Gamle Gubben Grå var inne og kjøpte drikke, lette jeg gjennom Lille Billefor å se om jeg kunne inne noe tynt, spisst noe jeg kunne trykke inn i et lite hull på telefonen og kanskje re-starte telefonen.
I hanskerommet fant jeg en ensom øredobb. Og hokus, pokus så virket telefonen.
Jeg begynte med det viktigste først. Redigere de bildene jeg hadde tatt bare med sideknottene der oppe på Vindhellavegen. Så var Gamle Gubben Grå tilbake, og vi kjørte videre hjemover. Personsvar kunne jeg sjekke senere.
Neste stopp var i Hemsedal Det var tid for middag. Og mens vi satt og ventet på pizzaen, konsentrerte jeg meg på nytt om telefonen. Den hadde klikka igjen!!
Ikke noe problem. Jeg henta jo bare øredobben i hanskerommet. Simsalabim.
Ikke noe skjedde!!
Å den som ikke bare hadde hastet av gårde når telefonen virket. Den som hadde sjekket personsvar, ringt nordlendingen eller rett og slett skrudd av og på telefonen når jeg hadde muligheten. Ei sliten, sulten og frustrert kjerring ble rimelig oppgitt der på Peppes i Hemsedal.
Ei desperat kjerringgjør desperate ting, og jeg var desperat. Så jeg prøvde alt – uten å kaste mobilen i betong-gulvet. (Hadde god lyst…) Så en av de desperate tingene jeg gjorde var å ta ut og inn sim-kortet ved hjelp av den før nevnte øredobben. Det var ikke smart.
Har du forsøkt å trykke inn kode når touchskjermen ikke virker? Og hvi du har forsøkt, Hvordan synes du det gikk?
Nå er telefonen min sendt inn til reparasjon, og jeg har låne-telefon de neste to til fire ukene.. Det er fremdeles garanti på telefonen, men jeg er sikker på at disse reparatørene kommer frem til at det er en feil som ikke dekkes av garantien. Blir nok ny telefon på meg i august en gang….
Jeg kom ikke noe høyere opp på bloggtopplista ved å vise dere en Roomtour inne i mine kjøkkenskap….. slik jeg hadde håpet på. Men jeg ramla ikke lengre ned heller. Fortsatt på en 29. plass.
Anna Rasmussen er fremdeles på bloggtoppen. Hvis jeg skal gjøre som henne for å komme på toppen må jeg straks og med en gang bestille meg en utenlandsreise. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Ikke bare fordi ferien min nå er over, jeg begynner å jobbe igjen i morgen, men fordi utlandet ikke frister i år. Jeg har to uker med ferie i september. Opprinnelig hadde jeg tenkt meg til sydligere strøk da. Men det har jeg ikke lenger lyst til, selv om regjeringen åpner for det.
Anna Rasmussen derimot er hoppende gald fordi hun og familien endelig kan reise til Kypros. Fordi om man kan reise til utlandet, betyr ikke det nødvendigvis at man bør gjøre det.
Utenriksdepartementet fraråder reiser som ikke er strengt nødvendige til alle land. Det er gjort unntak for følgende land og regioner i Norden: Danmark, Finland, Island, Færøyene og Grønland.
Fra og med 15. juli vil det også bli gjort unntak for følgende øvrige land i EØS/Schengen-området: Belgia, Estland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kypros, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Malta, Nederland, Polen, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sveits, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike.
Disse landene og regionene har etter Folkehelseinstituttets vurdering tilstrekkelig lav smittespredning.
Som dere ser av regjeringens reiseråd fraråder regjeringen fremdeles reiser som ikke er strengt nødvendige til alle land. Og når de har noen land og områder på sin unntaksliste er det ikke fordi smittefaren på disse stedene ikke er til stede, men fordi Folkehelseinstituttet vurderer smittespredningen til å være tilstrekkelig lav.
Og hva er egentlig galt med Norge som ferieland?
Anna Rasmussen har ikke fått sommerfølelsen ennå, selv om vi er langt inne i juli. Jeg lurer på hvor hun var hen under tropesommeren for en to, tre uker siden. Og hva er egentlig sommerfølelse? Hva skal til for å få feriefølelse?
Ferien min er som sagt over. Men jeg skal gjøre alt jeg kan for å beholde sommerfølelsen helt ut august. Og jeg trenger ikke reise til Kypros for å få den.
Jeg hadde håpet at i år var året hvor nordmenn fikk øynene opp for Norge som ferieland.
For kanskje er en tur i Norge vel så eksotisk som år eise til Kypros når du som Anna Rasmussen har vært der hver sommer siden du var liten. Hva blir da så magisk med å reise tilbake dit? Det finnes mange magiske reisemål i Norge.
Jeg kommer ikke til å bestille meg sydenferie i mitt forsøk på å nå bloggtoppen. Men følger du bloggen min, vil jeg fortsette med å dele blogginnlegg om magiske opplevelser her i landet. Aurlandsfjellet , Stavkirker og geitost…. og Fleischer Hotell…. er eksempler på det. Og om ikke lenge kommer et innlegg om Hadeland. Følg med, følg med.
I dag har dere ventet lenge på mitt forsøk på å nå toppen av bloggtoppen ved å lære av de som er på topp. Grunnen til det er at jeg har ødelagt mobilen min. Det kan dere lese om En kongelig tur… Og uten mobil, lite med bilder, og uten bilder, lite med tour de kjøkkenskap. Jeg vekker ikke Gamle Gubben Grå og ber han ta bilder av innholdet i kjøkkenskapene før både kaffe og røyk. Jeg tenkte vi skulle ha det litt hyggelig denne siste helga i sommerferien.
Jeg er litt usikker på om jeg synes at det å vise dere kjøkkenskapene våre er skikkelig kult, slik Anna Rasmussen gjør. Men roomtouren på soverommet vårt som du kan lese her bragte meg fra 30 til 29. plass. Er det lov å håpe på at en tur gjennom kjøkkenskapene mine skal bringe meg opp på 28. plass?
Om det er “mitt” , Gamle Gubben Grå sitt eller “vårt” system som rår i kjøkkenets skap og skuffer er jeg usikker på. Husker ikke hvem som pakket ut kjøkkentingene da vi flyttet inn i Drømmehuset for 13 år siden. Og så har vi vel endret litt på systemet etter som vi har bodd oss til. Så jeg tror de fleste som bor her i huset er sånn rimelig fornøyd med systemet.
Ingen her i huset “sulter ved brødboksen”. Jeg tror ikke det skyldes systemet i kjøkkenskapene, men at alle her i huset har vett nok til å finne seg mat hvis de er sultne. Slik har det alltid vært i vår familie.
Som dere ser har jeg i likhet med Anna Rasmussen ikke lagt ut bilder av alle skap og skuffer. Jeg kan og hevde at det bare er de skap og skuffene som har spesielle løsninger, men sannheten er vel at de det er rot i systemet vil ikke bli vist frem (Har ikke tenkt å bruke hele lørdagen på å rydde kjøkkenskap.)
Jeg vi og presisere at vi verken har valgt kjøkkeninnredning eller innredningen i skapene selv. Kjøkkeninnredningen er fra huset var nytt i 1986. Da vi kjøpte det i 2007sto det i prospektet at kjøkkenet, slitt furuinnredning fra Norema, var modent for oppgradering. Det var og planen, men så fant vi store fuktskader på badet, og måtte pusse opp det for 100.000, så da ble det liksom ikke råd til nytt kjøkken. Lever fremdeles i håpet om at jeg en gang i mitt liv kan få en helt ny kjøkkeninnredning.
Hvis dere ønsker å sammenligne bildene mine med bildene til Anna Rasmussen, husk da at hun tik bildene med en gang hun hadde satt tingene inn i skapene, mens jeg tar bildene 13 år etter at vi flyttet inn. Som dere vl se, har vi fult opp med mat. Jeg bor jo sammen med en kokk! Og nok en gang, dette er ikke vårt drømmekjøkken, men det som var i huset da vi flyttet inn.
Verken kjøleskap eller fryser har elektronisk lukking og åpning, men både fryser og kjøleskap klarer alle i huset å åpne. Vil du lære et barn på tre å åpne fryseren? Legg en pakke iskrem i fryseren så lærer han seg det rimelig fort. (Snakker av erfaring).
Som dere ser av det første bildet har Anna Rasmussen og mitt kjøkken visse likhetstrekk. Vi har svart kjøkkeninnredning. Jeg droppa og be familien stille opp på bilde, De som satt samla rundt middagsbordet var uenig i ideen om å fotografere kjøkkenskap og legge ut på blogg. Jeg regner med at de ikke hadde vært mer positivt innstilt til det.
dav
På bilde 2 ser dere tørrmatskuffen vår. Vi har to av de. En for bakervarer og en for sånne tørrvarer som brukes til middagslaging. De som satt samla rundt middagsbordet var uenig i ideen om å fotografere kjøkkenskap og legge ut på blogg. Jeg regner med at de ikke hadde vært mer positivt innstilt til det.
dav
Dette er den andre tørrmatskuffen.
sdr
Kjøleskapet burde vært ryddet. Der er det vanligvis mye bedre system enn her.
Ikke heng dere opp i øl-lageret. Det er øl både for far og sønn – og øl kan ligge en god stund før det blir drukket. Hylla er garantert nesten like full søndag kveld.
dav
Krydderhylla er velfylt. Og vi har mer krydder i vinduskarmen. Tror knapt det finnes det krydder vi ikke har. Som jeg har nevnt et par ganger; jeg er gift med en kokk.
Dere får ikke se inne i oppvaskmaskinen vår. Den står og går. Og da blir det så mye krøll hvis jeg åpner døra. Men den er relativt lik de fleste andre oppvaskmaskiner. Har du sett en har du jo sett alle på et vis.
davdav
Bildene av skapene med tallermer og glass. Hvis dere savner vinglassene står ikke de i kjøkkenskapene men i skjenken i spisestuen sammen med de fine middagstallerkenene. Kjøkkenskapene er forbeholdt dekketøyet vi bruker til hverdag, og vin drikker ikke vi hver dag.
dav
Kjeleskap. Legg merke til de to gule grytene. Er de ikke fine? Den ene er en ekte Le cruesant kjele, den andre en vervepremie i bokklubben. Jeg elsker de gule kjelene mine!
dav
Skuffen med sleiver etc.
mde
Grytelokk. Hvis dere lurer på hvorfor skapdørene våre ikke er svarte på innsiden, gjett to ganger. Vihar malt de selv, flere strøk – og ikke bare en men to ganger. Lakka de først i 2007 i en kirsebærlakk før vi tok en runde med svart bengalakk noen år senere….
sdr
Bestikkskuff, Neida, alt matcher ikke. Du har helt rett.
Sånn, nå har du fått den bonusen at du har fått se kjøkkenskapene til kjerringa. Nå kommer jeg vel til å seile oppover bloggtopplista?
Da vi var på tur i begynnelsen av uka var det en ting vi ikke fikk gjort som jeg har hatt lyst til en stund. Vi fikk ikke gått tur på Kongevegen. På torsdag googlet vi litt for å finne den rette traseen. Hvilket stykke vi burde gå for å få den opplevelsen jeg drømte om. Bildet jeg hadde sett på nett. Vi fant ut at det var Vindhellavegen mellom Borgund og Rimskjold. Vi fant og ut at det gikk an å gå en runde. Vindhellevegen den ene veien, og Sverrestigen den andre veien. Dette skal være den mest populære rundturen på Kongevegen. Så da bestemte vi oss vor å bruke fredagen på å gå den turen.
Fredagsmorgen frese vi over Hemsedalsfjellet til Lærdal og Borgund. Kjøreturen tar ca tre timer. VI brukte fire. Vi stoppa på Bromma hvor vi kjøpte kaffe og ei fin oransje softshelljakke til meg. Vi stoppet og litt mord, vest for Hemsedal og luftet Charlie Chihuahua litt. Vi gikk ned til Rjukandefossen. Der kan man prøve zipline over fossen på torsdager og søndager i juli. Heldigvis var vi der på en fredag, så slapp Gamle Gubben Grå å mase om at han ville se kjerringa sveve over fossen. Kanskje tar vi turen tilbake en dag med ungene. To av de er gale nok til å like slikt.
Etter nok en time kunne vi parkere ved Rimskjold og begynne på turen opp til Borgund Stavkirke.
Vi bestemte oss for å gå Sverrestigen opp, og Vindhellavegen ned. Vindhellavegen er bratt. Den har en helling på 1:5. Så jeg tenkte at det sikkert var best å ta den lengste veien, Sverrestigen opp og den korteste veien ned. Jeg har problemer med pusten i bratte oppoverbakker. (dårlig trent). Jeg synes og det er best å gå oppover først mens jeg har nok energi, og nedover til slutt når jeg er sliten.
Sverrestigen skal være 4,6 km. og Vindhellavegen 2,7. I mine ører virket det som den lengste veien opp ville gi de færreste motbakkene, og i det minste de minste bratte stigningene. Så feil kan man ta..
For Sverrestigen er bratt! og i de bratteste kleivene må sånne kjerringer som meg nesten klatre. (lett overdrevet) Men du må i det minste passe på hvor du setter foten. Smalt, steinete og røtter flere steder. Selv om stien er godt ivaretatt.
Jeg ble sliten. Blodsukkeret ble lavt., og når denne kjerringa blir sliten og får lavt blodsukker, blir a liksom ikke noe lettere å ha med å gjøre. Sånn ca halvveis ble det pause og litt mat. Begynte jo å bli en stund siden frokost. Det bedret humøret – en stund. Men så klokka mobilen. Jeg fikk ikke tatt bilder!!!! KRISE.
For meg er halve gleden ved å gå tur og ta bilder, og denne turen har jeg drømt om lenge. Samtidig var det fint foto-vær og en alle tiders opplevelse – og så ikke noe kamera. For meg var det full krise. Gamle Gubben Grås morsomme kommentarer hjalp ikke på ei sliten kjerring .Å kommandere Gubben til fotografering, erheller ingen løsning. Motvillig tok han bilde av en geitebukk vi passerte på et beite. Men det gir ikke meg den kosen som det er å ta bildene selv.
Vi kom frem til Borgund. Der kunne vi velge to veier til Vindhellavegen. Enten fortsette på Sverrestigen 350meter østover der Sverrestien og Vindhellavegen møtes, eller ta Kirkeveien som er en snarvei mellom kirken og Vindhellavegen.
Jeg var sliten etter 4,6 km med til dels bratt stigning. Jeg var oppgitt over at telefonene ikke virket. Og jeg tok ikke de mest rasjonelle beslutningene. Så jeg valgte Kirkevegen da Gamle Gubben Grå ba meg velge vei. Snarvei høres kortere ut -ergo lurt. Snarveier betyr også ofte litt bratte løsninger, og det var tilfelle med Kirkevgen og. En skikkelig bratt, kronglete stigning hvor jeg var enda nærmere med å måtte klatre for å komme opp. Det vonde kneet hadde gjort vondt en god stund. Det gode begynte og å gjøre vondt. Jeg peste som en flodhest på land, og kom til å tenke på en del tidligere turer hvor slike anstrengelser har blitt lit vel tøffe. Jeg har en medfødt hjertefeil. Når Gamle Gubben Grå så dro en spøk om at han hadde med sånn førstehjelpsmaske hvis jeg skulle trenge munn til munn klarte jeg å få frem nok energi og sinne til å klare de siste ti skrittene opp på Kongevegen.
Å komme opp på Kongevegen var som å komme opp på en autostrada etter de kronglete stiene vi hadde forsert. Bred og rett uten steiner og røtter strakte den foran seg, og den gikk nedover! Og Gamle Gubben Grå hadde bestemt seg for at han måtte fotografere litt for å blidgjøre kjerringa så alle bildene i dette innlegget, utenom det av Rjukadefossener tattav Gamle gubben Grå (og redigert av meg.)
Den opprinnelige Kongevegen her, fra 1790 var brattere enn den kongevegen som er her i dag. Den hadde en stigning på 1:4 og var i bratteste laget. Derfor ble den lagt litt om i 1840 med noen 180 graders svinger. Det fikk stigningen ned i 1:5, men fremdeles i bratteste laget. Så i 1870 ble veien lagt om nede i dalen der den gamle E16 gikk helt frem til på 2000 tallet.
Imponerende veianlegg ikke sant? Tenk at dette er bygd for snart 200 år siden.
Rekkverksstolpene er støpt på Eidsvoll verk. Treverket er av nyere dato.
Det var en utrolig fin tur. Og det å endelig nå op på Vindhellavegen og kunne følge denne lettgåtte veien ned var verdt alt slitet opp Sverrestigen. Vi hadde med drikke og mat, vi led ingen nød. Det er ikke farlig å bli litt (mye) sliten.
Sverrestigen har navn etter Kong Sverre som ikke ville ta kløvstien som gikk gjennom skaret der Vindhellavegen går i dag. Han var redd for at bøndene i området sto oppe på Klanten, en bygdeborg, fjell, klare til å kaste stokker og steiner ned på han og Birkebeinerne. Derfor tok han veien på sørsiden av Klanten, og unngikk hodepine og det som verre var. …
For de som savner en tour gjennom kjøkkenskapene mine; Den kommer, den kommer. Teksten er alt skrevet. Jeg mangler bare å få fiksa mobilen slik at jeg får tatt noen bilder….
Anna Rasmussen har gjenerobret førsteplassen på bloggtopplista og hun har av alle ting en “roomtour på master bedroom”, altså 17 bilder av soverommet til henne og mannen. 17 bilder av soverommet!!!.
Hånden på hjertet, folkens. Hvor mange av dere har lyst til å gå inn på soverommet deres og ta 17 bilder av soverommet som dere så poster for alle deres lesere?
Anna er nok skrudd litt annerledes sammen enn det jeg er, for hun skriver at dette har hun gledet seg til lenge. Altså å vise leserne hvordan soverommet hennes har blitt.
OK. Da vi akkurat hadde flyttet inn i Drømmehuset, hadde malt det slik vi ønsket og fått på plass det deilige, myke vegg til vegg teppe jeg ønsket meg, ja da kunne sikkert jeg og ha delt bilder av soverommet mitt. Nå, 13 år senere etter snart tre ukers ferie hvor husarbeid har blitt nedprioritert er det ikke like lystbetont.
For min del så synes jeg det er utrolig viktig å huske oss selv i en travel hverdag som foreldre og kjærester, og da var det viktig å få et soverom som vi kunne senke skuldrene helt, og rett og slett finne roen.
Sitatet er fra Anna Rasmussen sin blogg.
Når jeg endelig finner senga i en travel hverdag som forelder, kjærest og et par tusen roller til har jeg liksom ikke problemer med å finne roen og senke skuldrene. Jeg har pleid å sovne nesten før hodet treffer puta.
Anna har en glassvegg på sitt soverom. Jeg er litt usikker på om hvordan det ser ut på andre siden av glassveggen. Altså hvilket rom som er på andre siden av veggen.
Jeg er nesten helt sikker på at jeg ikke ønsker å ha en glassvegg mellom soverommet mitt og et rom hvor andre mennesker ferdes. Det gjelder gjester, egne barn, eller barnas kjærester. …
En “roomtour” er bilder, ikke ord. Såpass skjønner denne kjerringa og. Og det holder muligens ikke med det bildet jeg snek meg til å ta i sted mens Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua lå og sov.. Men 17 bilder av soverommet….
Det første bilde til Anna er av henne stående i døråpningen i denne glassveggen. Så her er et bilde av meg stående i døråpningen inn til vårt soverom. OK en selfie. Den gir muligens ikke det store inntrykket av soverommet. Men jeg spør ikke om Gamle Gubben Grå vil ta bilde av meg på soverommet før han har fått i seg den første kaffekoppen. Jeg vil jo ikke gi Gubben noen fantasier om noen bilder som absolutt ikke egner seg på blogg.
Så har Anna et oversiktsbilde av soverom med glassvegg. Dere fikk et oversiktsbilde øverst i innlegget. Da kan jeg krysse av to av to bilder.
Bilder av sengeteppe og pynteputer dropper jeg. Vi har ikke det, for det ville aldri bli brukt. Å dille med slikt har jeg ikke tid til i en travel hverdag. Da slipper jeg bilde 3 og 4..
Har heller ingen brett med stearinlys, duftpinner og blomstervase stående på senga. Duftpinner er jeg i mot. Jeg vet ikke, men jeg vet ikke om noe mer idiotisk enn duftpinner. Duftlys derimot.. Dropper derfor bilder a duftpinner.
Heller ingen reol med nips og et par bøker har jeg på soverommet. Fint! Da slipper jeg å ta bilde av det. Heller ingen sølvstrå i en diger vase midt i senga. Mange av de 17 bildene til Anna er ganske like. Har hun brukt de samme bildene flere ganger?
Jeg tar et bilde av nattbordet mitt. Det får holde. Bildet av Gamle Gubben Grå og meg er tatt på bryllupet vårt. Husker ikke av hvem. Forloveren min? Svigermor? Tante Astrid?
Jeg tilhører ikke den generasjonen som bygde landet. Jeg ble født etter at landet var ferdig bygget. Einar Gerhardsen hadde gitt seg som statsminister året før jeg ble født.
Høvdingen måler egen og andres storhet i hvor mange hus de har bygget. Han har i følge egne beregninger bygd 20. Jeg har ikke bygd noen hus. Bygd hus? Jeg har problemer nok med å montere et flatpakka møbel fra IKEA.
Men i dag tenkte jeg å prøve meg på akkurat det. Ikke bygge et hus, altså. Men montere et flatpakka møbel. Ikke store greiene. Ei skulle fra Jysk. Hvor vanskelig kan det være liksom?
Jeg ble litt betenkt når jeg så bruksanvisningen. Fire sider med liten skrift og store varseltrekanter …. Men denne kjerringa er ikke den som gir opp slik med en gang.
Fire stenger skal skrus fast i den ene sidevangen. Det gikk…om kanskje ikke helt greit… Så gikk det. 6 stenger skulle så plasseres i noen hull på denne sidevangen og så skulle alle 10 pinnene treffe sine hull på motsvarende sidevang…. Det var ikke like enkelt. Gamle Gubben Grå sto godmodige og iaktok kjerringa.
Så klarte han ikke holde seg unna. Han måtte hjelpe til. Og det verste ikke lenge før skihytta var fiks ferdig. Team-work er tingen.
