I dag reflekterer jeg over blogginnlegget til Ida Wulff Ida er ei klok dame som har vært i gamet lenge, og når hun skriver om sine tanker om blogg er det greit å lede nøye. Vi er jo mange som vil at blogg skal bestå, og kanskje få en oppblomstring.
Det er ingen tvil om at konseptet blogg har forandret seg en del i Norge, og at det ikke er så mange som blogger om at “i dag har jeg vært på kafé” lengre
skriver Ida Wulff. Litt usikker på om jeg er enig med henne i det. Jeg synes jo det er de små, daglige hendelsene de fleste av oss skriver om – uten at vi når de samme lesertallene som toppbloggerne gjorde den gang da. Mulig vi gå for lite på kafe? Det er jo mer turer i skog og mark, matlaging og helseutfordringer vi deler fra hverdagene våre. Ikke så ofte som før det dukker opp bildeserie på bildeserie av et restaurantmåltid. Men blogginnlegg om kafe-besøk e notert.
Jeg har likevel ikke lyst til å slutte å blogge, for jeg elsker jo å skrive. Og Instagram holder ikke, for der er det ikke alltid det er plass til alle ordene jeg har på hjertet
fortsetter Ida Wulff, og der er vi to. Jeg kunne aldri brukt Instagram som plattform for alle kjerringtankene mine. Det er ikke plass til meg på Instagram. Eller plass til tankene mine. Jeg er ikke så glad å uttrykke meg i korthet.
Ida Wulff har funnet ut at hun må skaffe hjelp til å pusse opp bloggen, både for å strukturere den annerledes og for å gjøre den til et litt finere univers. I går fant jeg ut hvor enormt mye litt oppussing eller fornying av Terrasserekkverk gjør, så litt oppussing på blogg er muligens en ide. Gjøre kjerringuniverset litt freshere. Hva hun mener med å strukturere bloggen annerledes er jeg mer usikker på. Jeg får følge med.
Jeg må nok og fornye meg. Fornye utseende på blogg skrives og opp på lista. Følg med, følg med. Snart blir kjerringa helt ny!
Her sitter en rimelig fornøyd og sikkert litt sliten Gamle Gubben Grå I solnedgangen med en øl. Som dere ser er rekkverket oppe. Det til tross for et skikkelig regnvær en stund i dag, og at kjerringa som jo har jobben som kombinert håndtlanger og slavedriver stakk til byen for en venninnelunsj.
Eller anskje nettopp derfor. For mens regnet silte ned og kjerringa forsvant regner jeg med at Gamle Gubben Grå benyttet anledningen til litt kvalitetstid med sofa og pelspledd. Samle krefter til både sola og kjerringa var tilbake.
Vel, taktikken fungerte, for vi kom i mål med det som var planlagt for dagen. I morgen går vi i gang med å montere leveggen. Tipper det og skal gå rimelig greit. “Lego” for voksne. Egentlig ganske gøy når man bare kommer i gang. Og så blir det jo så fint!!! Om Gamle Gubben Grå ser blid ut så smiler jeg enda bredere. Drømmehuset har fått drømmerekkverk.
Som den kjerringa jeg er kan jeg selvsagt koke graut. God gammeldags graut med lange tradisjoner i vår kulturarv. Til hverdags er det vassgraut, (grøt laget på byggmel og vann). på lørdager fløyelsgrøt eller risengrynsgrøt avhengig om man hadde ått tak i disse risengrynene fra Østen, eller om man kokte graut på melk og hvetemel. Så har du festgrauten da. Rømmegrøten! Den man kun tar frem på de store dagene, som barnedåp, bryllup eller når alt høyet er i hus. De lages av god, fet seterrømme, melk og det fineste hvite hvetemel. Serveres med smørøye, sukker, kanel og rød, hjemmelaget saft. Gjerne blanding av bringebær og rips.
Rømmegrøt, norsk tradisjonskost, lages ikke, jeg gjentas ikke av xanthangum!!! Hvis det i disse tavle mai dager finnes bunad-politi så skal denne kjerringa ta på seg rollen som graut-politi. Og i dag slår grautpolitiet hardt og nådeløst ned på Katrine Stenhjem (Spisogspar) sitt blogginnlegg.
Xanthan gum er et rent karbohydrat laget av sukker fra mais eller soya. Sukkeret tilsettes en spesiell type bakterier slik at det begynner å gjære og får deretter en geleaktig konsistens, som igjen tørkes og males til pulver. Xanthan gum er farge- og smaksløst.
Lavkarbogrøt tilsatt 100% rent karbohydrat… Regner med at det er flere enn meg som ser det ironiske i det. Hva er galt med litt hvetemel, liksom? Det er ikke sikkert at maten blir verken bedre eller sunnere selv om man tilsetter diverse E-stoffer. Xantangummi har betegnelsen E415.
Nei nok, grautprat. Jeg har et rekkverk som skal monteres!
Jeg har knapt sovet i natt, så mye gledet jeg meg til å ta fatt på å montere rekkverk. Som vanlig var jeg oppe da det lysnet av dag, men hva møtte meg? Jo for første gang på månedsvis var det grått, overskyet og regn. Snakk om kalddusj!
Det var litt opphold på formiddagen, og jeg klarte å rydde vekk kaffekopper, aviser og andre ting som fristet Gamle Gubben Grå mer enn å komme seg ut på terrassen og sette i gang. Men vi fikk da startet og montert en stolpe med tilhørende stolpesko. Så øste regnet ned igjen.
Så formiddagen har gått med på å stå inne og se på regnet. Jeg ha vært så frustrert at jeg formelig har hoppet. Humøret har ikke blitt noe bedre av at jeg ha kortet tiden med å lese gjennom sakene til ettermiddagens møte i Hovedutvalget en gang til.
Nå er det straks på tide å hoppe i dusjen og begi seg av gårde til rådhuset. Det kan i det minste være en effektiv måte å få ut litt av frustrasjonen, ja møtet på rådhuset altså, ikke dusjen.
Dagens refleksjoner går rundt temaet i innlegget til Monica Hun skriver at hun er skuffet over systemet rundt seg. Mulig jeg er både slem nå, men hvilket system er hun skuffet over? Hun har klart å komme seg vekk fra rusen, fått seg arbeid og skal nå leve det helt vanlige livet som alle oss andre. Er det bare jeg som ikke har et “system” rundt meg som passer på meg? Er det noe alle dere andre har?
Da jeg opererte ankelen etter bruddet i fjor, ringte verken ortopeden eller fastlegen for å høre hvordan det gikk. Jeg måtte selv ta kontakt med fastlegen og ordne sykemelding for den biten jeg jobbet. Det skulle da bare mangle. Fastlegen har mange flere pasienter enn meg, og ortopeden var for lengst i gang med neste operasjon. (Selvsagt ble jeg kallet inn til kontroller slik prosedyren er for ankelbrudd.)
Er man ikke akutt syk kan man ikke regne med å få time på dagen. Fastlegen sitter ikke og tvinner tommeltotter og venter på at pasientene skal ringe og trenge han. De har som regel fulle avtalebøker. Som regel er det en selv som i en viss grad kan vite om en er i stand til å begynne og arbeide igjen.
Nav ringer ikke jevnlig rundt til kommunens innbyggere for å høre hvordan det står til. De siste årene har jeg hatt en del kontakt med Nav, men jeg klarte meg fint i over 50 år uten jevnlig kontakt med dem. Ja, det gikk år mellom hver gang. Det var vel bare de gangene jeg trengte en sykemelding, og de gikk det årevis mellom
Velferdsstaten, systemet rundt deg og meg, er ment som et sikkerhetsnett. Det skal ta deg i mot når du mister taket i trapesen, i livet. Det skal være der når du trår feil på den tynne lina som livsveien kan være og ta i mot deg før du lander for hardt i sagmuggen nede i manesjen.
Når du hopper ut fra platået er det du som må få tak i trapesen, det er ingen som hjelper deg med det. Og selv om lina svaier litt, og du nesten snubler et par ganger er det du, og bare du som kan få deg trygt over den slake lina og i sikkerhet på andre siden.
Man skal være frisk for å være syk i Norge i dag, fortsette Monica. Til en viss grad kan jeg være enig med henne i det. Det er ikke alltid sikkerhetsnettet virker slik det er tenkt. Flere har opplevd å deise hardt i bakken når de mistet balansen. Selv synes jeg det er en jungel av regler og systemer en må finne ut av selv. Og ja, jeg har til tider vært både forbanna og frustrert. Det er og et tankekors at jeg som de fleste ser på som både oppegående og ressurssterk har såpass store problemer med å finne frem i denne jungelen, ja da kan jeg forstå at folk gir opp.
Ja, Monica. En må gjøre alt selv skal en få det gjort. En må stole på seg selv og ta ansvaret for sitt eget liv. For meg er det en del av det å være et voksent, ansvarsbevisst menneske.
Monica er tøff. Hun har klart det mange i hennes situasjon aldri klarer. Jeg tror at noe av hemmeligheten bak Monicas suksess er at hun har stolt på seg selv og gjort jobben. Det er hun som har tatt ansvaret for eget liv, blitt rusfri, fått seg jobb. Det er hennes fortjeneste, hennes og ingen andres. Det er hun som har gjort den tøffe jobben.
Mange i Monicas situasjon vil aldri komme vekk fra det livet de lever rett og slett for de de har blitt “systemisert”. De er bare viljeløse individer som svever rundt og forventer at systemet skal ordne opp. Skaffe seg bolig? Det må systemet ordne. Skaffe seg jobb? Det er det samme systemet som må ordne, og gjerne og ta ansvaret for at de kommer seg opp om morgenen og på den jobben. Eller at systemet finner en jobb som passer med deres døgnrytme. Jeg har hørt folk si Nei jeg sluttet på den praksisplassen Nav ordnet. Jeg måtte være på jobb klokka 9 og det er umulig for meg. Jeg pleier ikke stå opp før klokka 10. Det er selvsagt og systemet, eller samfunnets feil alt som går feil i livene deres.
Jeg er glad vi lever i et velferdssamfunn. Jeg er glad vi ha et sikkerhetsnett, selv om det har forbedringspotensialer. Men vi må aldri glemme at vi har et ansvar selv for vårt eget liv. For å ta de grepene som må tas. Det er ikke systemet, eller noen som helst andre, som kan leve livet ditt for deg.
Som noen kanskje husker tok høststormen leveggen på terrassen.
Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn gjorde derfor kort prosess og rev ned resten av leveggen og rekkverket samme dag. Det hadde i grunn vært modent for utskifting en stund.
Vi ble enige om å vente “til våren” med å sette opp nytt. Nå er det forlenget vår, og ja jeg er helt sikker på at det var denne våren, altså våren 2022 det var snakk om.
Det første son måtte gjøres var å bli enige om hva slags rekkverk vi skulle ha. Jeg var egentlig ganske tidlig klar på at vi skulle gå for ferdige moduler, og ikke noe Gamle Gubben Grå kunne sage, snekre, male, fikse av en haug med bord. Av erfaring vet jeg at slikt tar tid. Da vi skiftet rekkverk på trammen for eksempel, ble det ferdig dagen etter konfirmasjonen til Yngste Sønn…. Det blir ofte litt høylytt kjerringkjeft av slikt, og det orker jeg ikke bruke tid på. En annen ting er at det ikke alltid blir like vellykket. På rekkverket på trammen er det ikke helt nøyaktig like stort mellomrom mellom alle bordene. Slikt irriterer meg ganske mye, og det kan hende jeg har påpekt det en gang eller fem.
Vel, en annen ting som hadde vært kjekt var om det var vedlikeholdsfritt. Altså at det ikke måtte, skrapes, grunnes og males hvert 5. år eller oftere. Å gå på 10 meter rekkverk med malingsskrape og stålbørste er ikke noe verken jeg eller Gamle Gubben Grå ser frem til med glede.
Det finnes mye flott på markedet, men akk så dyrt! Og så er det så mye “manne-dill” dom ikke synes som du trenger i tillegg. Slik som skruer, stolpesko, osv. De siste dagene har jeg sittet og sjekket tilbud hos forskjellige leverandører. Summert og sammenlignet. Og alle sluttsummene har i grunn vært i største laget. I det minste for de rekkverkene jeg har likt best.
Tilslutt bestemte jeg meg for hva jeg skulle ha, men før jeg klikket det til butikk ville jeg jo gjerne se det. Jeg ønsker jo å sjekke kvaliteten litt mer enn kun på bilde på nett og hederlig omtale på nett.
Det var bare det at nærmeste forhandler som hadde rekkverket på lager var på Jessheim. En drøy times kjøretur fra Drømmehuset. Vel etter litt godsnakking med Gamle Gubben Grå dro vi av sted.
Vel fremme på Jessheim viste det seg at de ikke fant rekkverket, til tross for at det sto at de hadde det. Ekspeditøren anstrengte seg ikke så veldig mye for å finne det heller… Vel, jeg trengte både luft, iskrem og Cola etter besøket i den butikken….
Etter litt mer søk på nett fant jeg ut at de hadde en annen type, men den og til redusert pris på Byggmaker på Raufoss. Og det så ut som de hadde ganske mye på lager….
Vel, å kjøre om Raufoss på vei mellom Jessheim og Hønefoss er bare en liten omvei, sa jeg til Gamle Gubben Grå (som heldigvis er dårligere i geografi enn meg). Så da satte vi kursen mot Raufoss.
Og der, der på Raufoss hadde de selvsagt alt vi trengte og god service på kjøpet! Dette var riktignok et dyrere men mye bedre alternativ.
Etter all bilkjøringen i dag tror jeg Gamle Gubben Grå muligens ikke hadde blitt så blid hvis jeg hadde sagt jeg skulle tenke på det, og så fått han til å kjøre nok en tur til Raufoss med henger en annen dag, så jeg handlet. Handlet rekkverk, levegg og alt drillet som må til. Det ble dyrt! Skikkelig dyrt.
Men nå får Drømmehuset det rekkverket jeg drømmer om. Og siden det er vedlikeholdsfritt og med 10 års garanti betyr det slutt på skraping og maling! Å vaske det godt et par ganger i året er overkommelig.
Er det dette jeg skal bruke tiden min på? Jeg blir sittende som bergtatt å stirre på bildene. Dama har overgått seg selv, igjen! Nydelige, skjøre margeritter i sarte pasteller. Er det det jeg skal bruke dagen min på? Skal jeg sitte her ved spisebordet med perlebrett og pinsett og lage skjøre blomster i plast?
Jeg leser oppskriften nøye. Jeg kommer til at hvis jeg skal perle blomstene til Vibbedille, så skal jeg lage de i de perlene som er litt større. Pinsett og pirk er ikke noe for denne kjerringa. Kunne fort pådratt meg hjerteinfarkt innen jeg var ferdig med en blomsterbukett.
Men i de litt større perlene…. Jeg har en del perler i hobbyrommet vårt (leses kjellerboden) etter at den samme Vibbedille lurte meg ut på galeien i 2020 med noen ugler. De hang jeg opp ved inngangsdøra i forrige uke. Leveggen som de hang på forsvant jo med vinden i fjor høst. Det var litt gøy å sitte der med de perlene….
Leveggen ja. Jeg tror muligens det er mer fornuftig å gjøre en innsats så vi på ny får på plass levegg og rekkverk etter høststormen enn å sitte å leke meg med plastperler.
Men en regnværsdag, når rekkverk og levegg er på plass… Ville margerittene bli like søte med større perler? Jeg sitter og funderer litt over det. Det er jo klart at jo mindre perler jo mindre, sartere og søtere blir blomstene. Det var jo noe av det jeg falt for….. Vil jeg synes de er like søte i større perler, eller vil de bli mer kantete og mer plastikk fantastikk? Kanskje en annen blomst enn margeritter ville gjøre seg bedre når perlene er større?
Plutselig ser jeg det hele for meg! Hvis jeg en dag skal perle “min” blomst, så vil jeg perle en solsikke! En solsikke med flere gul- og bruntoner i midten og solgule kronblad. Jepp, hvis jeg skal perle blomst så blir det solsikke. Det er jo og politisk korrekt.
Sånn litt i periferien av oppmerksomheten har jeg oppfattet at det har vært litt bråk rundt Pål Steigan, og hans nettsted steigan.no. Jeg har og forstått at det ikke er helt stuerent i Rødt å være for god kammerat med den tidligere lederen av Akp-ml. Men jeg kom inn i partiet lenge ette Akp-ml tiden, og som den pragmatikeren jeg er mer opptatt av praktisk politikk enn intriger og uenigheter som går mer på person enn politikk. Ja, jeg har fått med meg at Steigan har hatt noen friske utspill om pandemi så vel som krigen i Ukraina, men jeg har liksom ikke orket å bruke tid på å sette meg inn i problematikken rundt Steigan.
Så, når jeg i dag sitter og koser seg med lørdagsutgaven av Aftenposten i papirutgave dukker det opp et portrettintervju med Steigan. Det må selvsagt leses. Kanskje blir jeg litt mer klok på hvem denne personen er.
Jeg blir litt fasinert. Dette er en mann som står for noe, og som setter seg store mål med gigantisk tro på seg selv. Når Aftenposten sin utsendte spør han om hva målet hans er svarer han:
Personlig har jeg to enkle mål. Det ene er å hindre verdenskrigen, og det andre er å avskaffe kapitalismen så raskt og fredelig som mulig. Det andre er å avskaffe kapitalismen så raskt og fredelig som mulig.
To enkle mål…..
Jeg får litt inntrykk av at for Steigan hører verdenskrig og kapitalisme sammen som hånd og hanske. Her kommer et nytt sitat fra intervjuet.
Da koronakrisen kom gikk børskursen til legemiddelindustrien til himmels, mens våpenaksjene datt rett ned. Men da vaksineskadene begynte å bli kjent i september i fjor, begynte big pharma-aksjene å falle. Omtrent samtidig fikk vi denne oppblomstringen av krigsfare i Ukraina. Og da økte våpenaksjene.
Det interessante er at det er de samme kapitalgruppene som eier begge deler.
“Følg pengene” sier Steigan. I fjor leste jeg boka Pengeland. av Oliver Bullough. Der forsøkte forfatteren å følge pengene til de superrike. For et par år siden leste jeg boka Pillebefinnende, anbefalt av den gamle fastlegen min. En bok om legemiddelindustrien og dens kynisme. Interessant men litt skremmende bøker. Jeg tror ikke Steigan er helt på jorde i sine konspirasjonsteorier.
Jeg blir såpass nysgjerrig at jeg går inn på steigan.no. Hva slags artikler trykker han på denne siden sin? En av artiklene får meg til å tenke, og ennå har jeg ikke konkludert. Det er en artikkel om at Sør Varanger kommune i år ikke legger ned krans ved Frigjøringsmonumentet, det som på folkemunne kalles “russermonumentet”, slik det ha vært ang tradisjon å gjøre på 8. mai. Frigjøringsmonumentet ble reist i 1952 for å hedre Den røde armés innsats i frigjøringa av Øst-Finnmark i oktober 1944. Dette har vært en årlig minnemarkering, hvor man har vist fram en del av norsk krigshistorie og det blir en påminnelse om hva som skjedde den gangen i 1944.
Vi har en “russer bauta” her på Ringerike og. På Haug kirkegård er det en grav for sovjetiske soldater, krigsfanger mener jeg. Det blir lagt ned krans der hver 1. mai. Så og i år, men i år ble ikke den russiske ambassaden invitert slik de pleier.
Kunne man ikke valgt den samme løsningen i Sør-Varanger? Lagt ned krans men ikke invitert russerne? Tidligere nestleder i Rødt, Marielle Leraand, kommenterer dette på Facebook, slik:
Vil man nå også ENDRE norsk historiefortelling for å få dette til å passe bedre til nåtida?
Eventuelt bare «glemme» å fortelle barna som vokser opp i dette landet at det var Den røde arme som frigjorde Øst-Finnmark?
For meg var portrettintervjuet med Steigan og titten innom Steigan.no tankevekkende. Jeg kjøper ikke alt rått, men det gir inspirasjon til refleksjon.
I går fortalte Solliv om ei hytte nær henne som nylig er blitt solgt. Ei enkel hytte, av bildene ser det ut som om den kan være bygd på 60-tallet. I følge Solliv har den ikke vei, ikke kloakk og har festetomt. Altså, du eier ikke tomta men leier den av grunneieren for en viss sum i året.
Ei litt sliten hytte, en kilometer fra vei og med utedo kan være drømmen for mange. Sjøen er 30 meter unna, og jeg er ikke i tvil om at man kan lage seg gode dager på et slikt sted.
Men prisantydningen er rundt fire millioner kroner!!!!! Fire millioner for ei hytte med utedo og uten innlagt vann er mye. Ikke kan du kjøre helt frem, og ikke eier du tomta hytta ligger på. Hvis drømmen din er ei lita hytte med enkel standard finnes det langt rimeligere hytter på markedet. Den rimeligste hytta på finn koster 135.000. Du kan faktisk kjøpe alle de 15 billigste hyttene på finn for fire millioner, altså kjøpe 15 hytter for den prisen som denne ene hytta nær Solliv var priset til. 15 hytter for prisen av en.
Jeg er ikke dum. Jeg vet at det viktigste når det gjelder fritidseiendommer er beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. De 15 billigste hyttene har ikke den samme beliggenheten. De som har nærhet til sjøen ligger ikke en times kjøring fra Oslo, men gjerne litt lenger nord i landet eller i skogsterreng. Men jeg er overbevist om at man kan finne et idyllisk sted med fin beliggenhet på sentrale Østlandet uten å svi av fire millioner.
Siden det ikke er hytta i seg selv som nok er grunnen til den stive prisen må det være beliggenheten. Jeg ser at det er ei hytte til med relativt enkel standard til salgs på Kråkerøy. Den en bygd på 1920 tallet, ligger omtrent like langt fra vannet som den Solliv skriver om, men har bilvei helt frem Også den har festetomt. Prisantydning syv millioner!!!!
Syv millioner er rimelig mye penger for ei hytte. Hvis jeg tok alle pengene jeg tjente som radiograf og satt på konto, droppa å betale skatt, betale huslån eller husleie, mat, klær, bensin, strøm…. Kort sagt jobba full jobb, bodde i skogen i ei barhytte og kun spiste bær, røtter og det jeg fant så kunne jeg ha spart opp til den hytta i løpet av en fjorten års tid.
Syv millioner er ikke mye for ei hytte i dag. Når jeg søker på finn finner jeg 203 fritidsboliger som har en prisantydning på over 7 millioner. Og siden pris har noe med tilbud og etterspørsel å gjøre, er det klart det finnes folk som punger ut med 7 millioner eller mer for å sikre seg hyttedrømmen.
Den dyreste hytta på finn har en prisantydning på femti millioner kroner. 50 millioner! Jeg siterer fra prospektet:
På den svært barnevennlige og solrike eiendommen har eierne vært snille og latt naturen gå sin gang. I det man går i land, får man følelsen at tiden har stått stille i mange tiår. Fritidsboligen har en enkel standard og foruten enkel oppussing, så har det ikke vært gjort mange endringene siden hytta ble oppført. Det er innlagt strøm, vann fra brønn og gråvann ut til terreng. Uthuset er innredet, men ikke godkjent til beboelse. En sjelden mulighet!
Byggeåret er 1933. For den nette sum av femti millioner får du altså ei 89 år gammel hytte med enkel standard, og jeg er ikke i tvil om at den kommer til å bli solgt, mulig etter en heftig budrunde. 24 mål på ei halvøy på Tjøme med en beliggenhet du bare kan drømme om lokker nok mange. Og hytta ha ikke så enkel standard. Jeg hadde kommet langt med en malerkost og et par spann med maling.
Selv om stedet er helt fantastisk, så er det ikke verdt hundre år i barhytta med bær og røtter. Forresten hadde garantert “fogden” funnet meg innen den tid og stukket av med så mange av sparepengene mine at jeg måtte ha arbeidet noen tiår til før jeg kunne ta fatt med malerkosten. Når vi vet at jeg “bare” klarte litt over 30 år i arbeidslivet, sier det seg selv at det må bli med drømmen.
Det er ikke synd på meg. Vi har hytte. Den er nyere enn i vertfall to av de millionhyttene jeg har skrevet om – og omtrent lik standard, selv om verditaksten er langt under millionen. Den har ikke den beliggenheten da, men det kan jeg leve med. Vi har vei helt frem, eier tomta og fin utsikt – selv om vi ikke ser havet. (Skal jo litt til, siden hytta er høyt oppe på fjellet i Valdres.)
Det har ikke noe med misunnelse å gjøre, men jeg synes det er verdt å tenke over at det finnes mennesker som er villig til å betale 4, 7 eller 50 millioner for hytter med til dels store oppgraderingsbehov – bare fordi de har rett beliggenhet. Det er store økonomiske forskjeller på folk, og de forskjellene er stadig økende.
Vibedille skiver i dette innlegget om at det er kjedelig å være syk når nyhetens interesse har avtatt. Og at for mange er det vanskelig å forstå at kronisk betyr for bestandig. At man ikke blir frisk bare man tar seg sammen.
Jeg har i manges øyne alltid vært syk, hatt helseutfordringer hele livet. Lista er lang. Hjertefeil, plattfot, sjeløyd, en genetisk øyelidelse fikk jeg utdelt allerede ved fødselen. Med årene har jeg kunnet plusse på med to litt skadete albuer, ødelagt kne, ankel, vond rygg, benskjørhet, og diabetes. Jeg tror jeg har fått med det meste nå…..
Hvis jeg skulle sitte og vente på at jeg ble “frisk” før jeg kunne starte livet, ja da hadde jeg gått glipp av hele livet. For jeg kommer aldri til å bli “frisk”.
I egne øyne er jeg ikke syk. Det er ikke skadene eller sykdommene som er meg. Jeg er ikke diabetes, jeg har diabetes. Jeg er ikke et maltraktert skjelett selv om jeg ha en god del plage og vondter i skjelettet. Ok, så er jeg beinskjør, men det sier i grunn lite om meg som person. Det er ikke skjelettet man tenker på nå man sier at det det indre som teller.
Like lite fruktbart som det er å tenke “når jeg blir frisk…”, er det å ha holdningen “Hvis jeg hadde vært frisk da skulle jeg…” Man må spille med de kortene man fikk utdelt her i livet. Man må gjøre det beste ut av det livet man har fått. Labbe av gårde på livsveien og se hva som skjer.
Jeg er ikke syk. Ok, så har jeg noen skader og skavanker, men det er bare å bite tennene sammen og gå på. Det har jeg blitt innprenta fra jeg var liten. Så det gjorde jeg. Mens plagene og vondtene ble flere og flere bet jeg tennene sammen og sto på så godt jeg kunne. Det gikk sånn rimelig bra en femti års tid.
Treningsleiren, yrkesrettet rehabilitering på Hernes institutt var en vekker. Syv ukers treningshelvete langt inne i granskogen, langt unna livet mitt og langt utenfor komfortsonen. Syv uker egotripp hvor jeg bare skulle fokusere på meg selv. Rapporten derfra var en vekker, selv om jeg synes den oppsummerer bra. Den forteller om en person som møter til alle øktene, deltar på alt etter beste evne og gjør så godt hun kan. Den forteller om en person som er positiv, selv om hun er langt utenfor komfortsonen gang på gang. Den forteller om en person som er så sliten at hun må bruke all den ledige tiden på restitusjon.
Særlig det med restitusjon. Jeg som egentlig er et relativt sosialt vesen satt ikke i stua i leiligheten og så på TV og småsnakket med de andre. Jeg var ikke på snekkerverkstedet og jobbet på fuglehuset som mange andre. Jeg var på rommet mitt og slappet av, hvilte, sov og leste. Hentet meg inn igjen for å klare treningsøktene neste dag.
Jeg er ikke syk. Jeg kan klare mye. Men jeg må sette av tid til restitusjon, til å hente krefter. Det er vanskelig. For det er jo bare late folk som ligger på sofaen på formiddagen hvis de ikke er syke, altså har influensa, beinbrudd eller spy-syke. Eller kreft da. Sånne ordentlige sykdommer. Late mennesker ligger og drar seg på sofaen, mens de andre er på jobb og holder samfunnsmaskineriet i gang. Det er jo slik vi tenker ikke sant? Nå er jeg plutselig blant de late. Nå er det jeg som ligger på sofaen uten “gyldig grunn”, og skal klare det uten å føle på dårlig samvittighet. Det er ikke lett.
Like vanskelig er det og å dele bilder eller skrive på blogg at jeg er i aktivitet. Hvor lurt var det at jeg skrev om programmet mitt på 1. mai? Fult program fra morgen til kveld uten de helt store mulighetene til å hente meg inn igjen? Vil ikke det bare bygge opp om inntrykket av at jeg er lat? Jeg orker jo det jeg vil.
Ja, jeg klarer det jeg vil. Jeg klarer en dag med fult program. Jeg klarer to og tre og. Men jeg klarer ikke uke etter uke med fullt program, selv om jeg skulle ønske det. Jeg trenger de små pausene for å hente meg inn igjen. Så når 1. mai var aktiv, så var 2. mai relativt avslappende. Det ble litt sofa og pelspledd da.
Denne uka ha vært litt vel aktiv. 1.mai, tretopphytte og kommunnstyremøte. Lystbetonte aktiviteter og jeg har virkelig kost meg. I går var jeg så sliten at hver miste lyd, som at Gamle Gubben Grå satte kaffekoppen sin ned på bordet, skar som kniver i den utslitte kroppen min der den lå i helspenn under pelspleddet og desperat forsøkte å slappe av.
Jeg er ikke syk, og det er ikke smittsomt. Det er ikke farlig å ta kontakt. Jeg er den samme Brit som jeg alltid har vært. Den samme rappkjefta kjerringa med samme ufiltrerte kommentarer som jeg alltid har hatt. Jeg er ikke et sart persilleblad som må behandles med forsiktighet Jeg er ikke en selvsentrert kjerring kun opptatt av egen sykdom som kun snakker om hvor grusomt jeg har det. Jeg har fremdeles de samme interessene som jeg hadde før. Ja, det er lønnsforhandlinger nå. A2 for Unio -Spekterområdet er i slutten av mai. NSF oppjusterte kravene sine etter at bøndene fikk et historisk godt tilbud… Jeg følger med fordi det interesserer meg. Og så bruker jeg energien min på saker jeg kan påvirke, tilbudet i Villaen skal ikke settes ut på anbud. Boverieraen kan godt etablere seg på Ringerike, men vi skal ikke selge de tomta vi kanskje trenger til det nye sykehjemmet før vi har utredet det ordentlig.
I noen svake øyeblikk, i de vanskeligste stundene savner jeg et aktive livet jeg levde og elsket. Jeg kan når jeg ligger utslitt under pelspleddet og synes synd på meg selv tenke at min storhetstid er over og at herfra går det bare nedover. Men neste dag kan jeg føle det krible i hele kroppen Jeg skal skrive bok, jeg skal skape meg et liv som er like spennende og meningsfylt selv om jeg må hvile litt innimellom. Jeg skal… Ja, nettopp. JEG skal. Skal livet mitt få mening og de gode opplevelsene, de spennende utfordringene ja da er det jeg som må fikse det. Jeg kan ikke sitte og vente på at noen andre skal komme å gi livet mitt innhold.
Jeg er ikke syk. Jeg skaper meg et liv med de begrensningene kroppen min gir meg. Det livet er det opp til meg å gi innhold og retning. Og vet dere hva? Det ser jeg på som en spennende utfordring. Akkurat nå er jeg min egen sjef, det liker jeg.
