Våren har endelig kommet, også hit til Drømmehuset. Jeg sitter ute i kurvgyngestolen på terrassen med et glass Solo og koser meg i sola. Charlie Chihuahua nyter de varme solstrålene like mye som meg. Ungene i nabolaget har fått frem syklene, og koser seg med sykler og småsko.
Folk sender snap fra påskefjellet, og jeg vet jo at om få dager er det ingen bønn. Da blir også jeg fraktet vekk fra bar asfalt og sol på terrassen til hytta omgitt av snø og med utedoen langt ned i lia. Det er noe naturstridig for meg dette med å reise etter, for å oppsøke den siste rest av vinter når den endelig har forsvunnet.
Jeg har satt frem påskepynten. Påskehøna mi har fått plassen i den ene kurvstolen på trammen. Påskekrusene har fått plass I hylla I kjøkkenskapet og kyllingene til Vibbedille henger i kjøkkenvinduet. Jeg var så heldig og vant de i en giveaway for et par år siden.
Det dukker opp flere bilder fra påskefjellet på snap. Ser ikke ut som det er så mye snø på noen av fjellene. De som sender bilder befinner seg på hvert sitt fjell. Det er sikkert ikke så mye snø på hytta vår heller, heller ikke ned mot utedoen håper jeg.
Jeg måtte et stykke ned på lista før jeg fant noe å reflektere over i dag. Faktisk helt ned på 16. plass og Gry Henriksens innlegg 10 grunner til at du må ut av forholdet.
Noen forhold er helt klart usunne, og noen bør pakke sin egen eller partnerens koffert og så fort som mulig komme seg ut av forholdet. Kom deg unna folk som slår, driver psykisk terror eller på andre måter gjør at du føler deg utrygg i forholdet.
Men slik jeg ser det sånn i det store og hele er problemet mer at folk gir opp for fort enn at de blir i et forhold for lenge. Sånne som Gamle Gubben Grå og jeg som har vært sammen i over 30 år er snart en sjelden rase. I vennegjengen vår er vi de eneste.
Ulikt livssyn og politisk ståsted er den første tingen Gry mener er en god grunn til å avslutte et ellers velfungerende forhold. Selvsagt er det ikke det! Gamle Gubben Grå har en fortid i Unge Høyre. Med årene har han muligens beveget seg mer mot Fremskrittspartiet. Og jeg, jeg har politisk gått fra SV til Rødt i løpet av forholdet. Vi har overhode ikke et felles politisk ståsted. Det har vært grunnlaget for mange hissige, politiske diskusjoner rundt middagsbordet. Det har og vært grunnlaget for mer innsikt, dypere forståelse for hvorfor noen tenker sånn og noen slik. Respekt for den andres ståsted er viktigere enn felles ståsted. Når det gjelder livssyn og tro er vi nok mer på bølgelengde. Men der tror jeg og respekt for den andres religion og tro har mer å si enn felles tro. Jeg vet om par hvor den ene jevnlig går i kirken mens den andre regner seg som ateist. Jeg opplever ikke at det er et problem for paret – og bør da heller ikke være en god grunn for å avslutte et forhold som har fungert bra med ulik Gudstro i over 20 år.
Forskjellig kulturell bakgrunn er i følge Gry grunn nummer to til å avslutte forholdet, og for at det ikke skal bli ren gjentakelse av punkt en lar hun være å gå rundt grøten men gir leserne rene ord for pengene. Det er det fine med Gry. Hun kommer sjelden med vage hentydninger men kaller en spade en spade.
For å kalle en spade for en spade, så er dette punktet i særdeleshet myntet på jenter/kvinner i forhold til menn som har sitt kulturelle opphav i islam generelt, og de såkalte mena-land spesielt.
Jeg skal innrømme at jeg måtte slå opp begrepet mena-land det en refererer til med den betegnelsen er en gruppering av land som ligger i og rundt Midtøsten og Nord-Afrika . Plutselig blir Gry sin advarsel nesten som å høre ekkoet etter skrikinga jeg har hørt Anna Bråten fra Sian stå og remje på torget i Hønefoss. Dette punktet tror jeg handler mer om Gry sin fremmedfrykt enn en generell god grunn til å avslutte et forhold bare på grunn av geografi og ulik kulturell bakgrunn. Jeg kjenner til par hvor kvinnen er fra Norge og mannen er fra et av disse mena-landene. De har vært sammen omtrent like lenge som Gamle Gubben Grå og jeg, altså rundt 30 år. Det fungerer bra, og de er to likeverdige parter i forholdet. Det tror jeg er viktigere enn geografi og kultur, det at man er likeverdige parter. At den enes sannhet, den aenes måte å tenke på ikke er mer riktig eller viktig enn den andre. Kulturforskjeller er helt klart en god grunn til å få et felles ståsted for sånn gjør vi det med hensyn på barneoppdragelse og livsførsel.
Kulturforskjeller kan og være relativt store selv innad i et land. Gamle Gubben Grå er fra Ullevål Hagenisseby. Beste Oslo Vest. Svigermor lirte av seg noe om bondske mennesker mens hun rynket på nesa første gangen jeg var i Hagenissebyen på besøk (Det var ikke ment om meg) Jeg var fra gård innerst i Min barndomsdal. En av de første gangene Gamle Gubben Grå (betydelig yngre enn nå) var med hjem på gården kom det en lang tirade om “fisfine Oslofolk som ikke kunne …” (Uttalelsen var ikke mynta på Gamle Gubben Grå) Og ja, det er mange kulturforskjeller mellom en bondegård innerst ved Steinsfjorden og en villa i Ullevål Hageby. Men det går an å kombinere det beste fra begge kulturer, og så finne ut hva som gjelder hos oss. Så ungene har levd godt med at sånn kan vi gjøre hos Bestemor, sånn gjør vi det hos Mormor og sånn er ok hjemme.
En irriterer seg over ‘alt’ ved partneren er punkt nummer tre på Gry sin liste. Hvis jeg skulle gå hver gang jeg synes alt ved Gamle Gubben Grå er irriterende, ja da hadde jeg gått maaaaange ganger. Det verste er at det hadde nok han og. For merkelig nok kan det og være mange sider ved meg han til tider finner irriterende.
Jeg tror at i et hvert forhold vil det være perioder hvor det meste ved partneren virker irriterende. Ofte handler det mest om deg selv, eller kanskje om livssituasjonen. Det kan være kjedelig å sitte hjemme med den samme gamle gubben og glo på gullrekka på TV, mens venninna på spennende kjærlighetsferie med han nye erobringen teppebomber deg med bilder på snap, insta og fb. Gubben i joggebukse og den utslitte hettegenseren som drikker øl fra boksen og slipper en ikke helt lydløs fis kan virke irriterende når man sammenligner med den dresskledde erobringen som står håd i håd med venninna under stjernehimmelen foran Eiffeltårnet.
Det jeg sier er å tenke over om det er partneren som er irriterende eller om det bare er livet som er nede i en bølgedal. Og tenk litt over hva du kan gjøre for å få litt gnist inn i livet og forholdet. Det er ikke sikkert at fisen til neste gubbe du måtte dra i hus er noe mindre lydløs.
Kan du være deg selv fullt og helt? fortsetter Gry. Kan du noen gang være deg selv fult og helt år du lever sammen med et annet menneske? undrer jeg. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt venner og bekjente si at de måtte gå ut av et forhold for å realisere seg selv, eller være tro mot seg selv. Vel, med et par unntak så ser jeg ikke at livet har endret seg stort for de fleste av dem. Ikke tror jeg de er mer realisert eller mer tro mot seg selv. Det var kanskje ikke partneren som gjorde at de ikke hadde drømmejobben, eller levde helt slik de egentlig ønsket. De ble ikke flinkere til å trene, flinkere til å spise sunt eller fikk et rikere sosialt liv selv om de kastet partneren på dør.
Sjalusi og/eller kontrollbehov. Her er jeg faktisk enig med Gry. Er partneren sjalu på alt og alle, og reagerer på at du hilser på kollegaer av motsatt kjønn på butikken, spør hvem han eller hun er med mistenksomhet i blikket bare du nikker til en bekjent på gata, og du må gjennom “forhør” når du har vært på alt fra vinkveld med venninnene til en tur på Kiwi som tok lengre tid enn forventet. Ja, da er det bare en ting å gjøre. Si tydelig fra at det finner du deg ikke i. Endres ikke oppførselen, varig – så gå. Gamle Gubben Grå hadde tilløp til eiertrang da vi ble sammen. En fyr som spurte meg om noe i en bar holdt på å få deg en rett høyre av Gamle Gubben Grå da vi hadde vært sammen noen uker. Jeg sa klart fra at hvis det der gjentok seg en gang, så var det slutt! Han forsto og har oppført seg som folk i tretti år nå.
Mobilen min ligger slengt rundt i huset. Det er ikke vanskelig for han å få tak i den. Jeg tror han vet pin-koden min, men hadde jeg sett han sitte og sjekk den for sms eller annen informasjon ja da hadde jeg virkelig reagert, Ikke fordi jeg tror det er noe på den telefonen som ikke Gamle Gubben Grå bør se, men fordi man ikke roter i andres saker. Jeg kunne heller ikke tenke meg å snoke på Gubbens telefon. Jeg har ikke noe kontrollbehov – og altså ikke noe ønske om å bli kontrollert. I et forhold må man ha tillit til hverandre. Og man må faktisk gi den andre rett til å ha et privatliv. Man er to personer – ikke en.
Voldelige tendenser og/eller ukontrollerte raseriutbrudd Tror dere det kan ha forekommet ukontrollerte raseriutbrudd i Drømmehuset? Tror dere ting kan ha blitt kastet i veggen? Tror dere Gamle Gubben Grå hadde vært her fremdeles hvis han hadde hørt på Gry og løpt med halen mellom beina ved første ukontrollerte raserianfall fra undertegnede?
Jeg tror de fleste forhold har godt av en real krangel en gang i blant. En gang i blant. Ikke slik at det jevnlig går ut over verken porselen eller andre materielle ting. Ikke slik at det skaper frykt og ikke slik at det skjer på daglig, eller ukentlig basis. Dagene uten raserianfall bør være i klart flertall. Man skal ikke gå rundt og frykte en partner man ser på som en tikkende bombe. Man skal ikke gjøre alt man kan for å behage hissigproppen slik at man unngår raserianfallene. Da er det bare å avslutte forholdet.
Og som min kloke gamle bestemor sa til meg lenge før jeg fikk min første kjæreste. Du må love meg å gå, eller kaste han på dør hvis han slår. Gå ved første slag, samme hvor glad du er i han.
Tilliten er ødelagt fortsetter Gry. Tillit er viktig og helt avgjørende i et forhold. Men ødelagt tillit kan repareres hvis begge parter vil, og jobber for å få det til. Jeg tror at når utroskap skjer, så er det kanskje og grunn til å ta opp flere ting ved forholdet til diskusjon. Hvorfor skjedde det? Under hvilke forhold? Det er forskjell på en one night stand i fylla på et seminar, og å være “seksuell mentor” for en 18 åring når man er 50+ Et hvert par må sette sine grenser, og våge og ta samtalen om hvorfor. Og har man valgt å fortsette, ja da kan man ikke begynne med kontrolltiltak, mistenkeliggjøring og dra frem den andres utroskap ved hver minste anledning.
Holder sammen av hensyn til andre er også en grunn Gry mener er god nok til å avslutte et samliv. Også der er jeg delvis uenig. For er det barn med i bildet, tenk deg da godt om. Er det forholdet som er så uutholdelig at du vil bryte opp familien, eller er det bare at du kjeder deg i hverdagens trivialiteter? Tiden som småbarnsforeldre kan være tøff, og enda verre med litt større barn hvor hverdagen er full av kjøreplaner og svette trenignsbagger pluss lekselesing, korpskonserter og en dørsmellende tenåring full av hormoner.
Og hvis kona di har holdt hjemmet rent og pent og tatt seg av barna, treningsbaggene og labradoren mens du har gjort karriere Er det da rettferdig og kaste henne på dør fordi labradoren er død, ungene har flyttet hjemmefra og du ikke trenger henne lenger, men har mer lyst på en yngre modell som matcher Teslaen? Burde du ikke da satse på og bygge forholdet nå som dere på ny er i den fasen hvor det bare er dere to?
Dere har ikke noe å snakke om er punkt 9 på Gry sin liste. Gamle Gubben Grå mener at jeg har alt for mye å prate om. I hans ører kunne jeg godt skravlet litt mindre. Av den grunn har han utviklet selektiv hørsel, ha hører det ha vil høre. Han har og utviklet en lytteteknikk hvor han sier hm og ja med jevn mellomrom til jeg får tømt meg for det meste jeg har på hjertet (For eksempel etter et litt frustrerende, men dog så engasjerende kommunestyremøte). Vel, den lyttinga fungerer for meg. Og det er vel det som er det viktige. Hvis de dype samtalene uteblir og alt man snakker om er barn, barnebarn og været, så er det helt ok hvis begge parter synes det er greit. Det er ikke alle par som har behov for å ta samtalen om meningen med livet opp til flere ganger i året. Ikke alle som vil diskutere den siste utviklingen i Ukraina eller bensinprisene. Hvis begge parter er fornøyde med det, så er vel det greit?
Du/dere søker bekreftelse fra andre er det siste punktet på Gry sin liste. Vis meg det menneske som kun søker bekreftelse hos partneren, og jeg skal vise deg et menneske som er underkua og fortest mulig burde komme seg ut av det forholdet. Hvis du ikke setter pris på annerkjennelse fra kollegaer, ros fra medbloggere, kompliment fra venner og bekjente men kun er opptatt av hva partneren din måtte mene om alt fra utseendet ditt til hvordan du utfører jobben din ja da ville jeg ta opp hele forholdet til grundig overveielse.
Gry kalte sitt innlegg 10 grunner til at du må ut av forholdet. Jeg kalte mitt 10 grunner til å bli. Som jeg skrev i innledningen tror jeg problemet i dag er at folk gir opp for lett, ikke at de holder ut for lenge. Et samliv har opp- og nedturer. Et forhold gjør seg ikke selv, men man må jobbe kontinuerlig med forholdet. Kanskje lete mer etter god grunner til å bli enn å lete etter grunner for å gå. Og hvis samlivet har mistet litt av piffen, hverdagene er blitt kjedelige eller preget av vaner og rutiner. Hva kan du selv bidra med for å endre det?
Mange sier Gamle Gubben Grå og jeg er heldige som har holdt sammen i over 30 år. Vel, det har ikke kommet av seg selv. Det har ikke vært en dans på roser, og av og til har det muligens føltes enklere og bare avslutte forholdet. Starte livet på nytt alene eller med noen som var mer spennende. Likevel har vi holdt ut. For Gamle Gubben Grå er der for meg når jeg trenger han. Vi har en felles historie. Og når vi er ferdige med å kaste ting etter hverandre, raseriet mitt har lagt seg og jeg har skravla meg tom, så kan vi ha det ganske så trivelig. Vi svever ikke på rosa skyer gjennom livet. Noen ganger er skyene nokså mørke og tunge. Hverdagen er ikke fullstappet av romantiske middager og spennende opplevelser, men den er ok. En tur med hunden, en kanne-latte. En rolig prat i kurvstolene på trammen. Trygghet, samhold, fellesskap. Er det ikke det det dreier seg om?
Det har vært en lat Palmesøndag i Drømmehuset. Ikke de store sprellene, men jeg har startet terrasse-sessongen. Sittet ute i sola og kost meg med helgas papiraviser.
Jeg har og tatt meg tid til litt refleksjoner. Et yndet tema på blogg er jo hva vi bør gjøre for å få fler lesere til blogg.no for å sikre platformen den økonomien eierne trenger for å legge penger i konseptet.
Noen har vært opptatt av hva folk bør og i enda større grad ikke bør skrive om. Andre har tatt til orde for at vi bør være den reneste Kardemomme by. Hvor alle bare er snille og greie med hverandre og ikke stiller spørsmål ved det andre bloggere skriver om. Ikke noen kritiske røster, ingen som tar til motmæle. Et ekkokammer hvor vi applauderer og fyller kommentarfeltet med hjerter og du et fantastisk samme hva en blogger lirer av seg. Og sist men ikke minst, du må aldri finne på å sette et kritisk blikk på hva en medblogger har skrevet i en eller flere av dine egne blogginnlegg. Da er du raskt en motbydelig mobber.
Jeg har tenkt litt over dette temaet mens jeg har kost meg med å lese andre blogger. Hva er det egentlig jeg liker med de bloggene jeg leser? Hvorfor bruker jeg relativt mye tid her inne?
Jeg har kommet at for meg er det ikke så viktig hva folk skriver om, selv om jeg liker at man tar opp temaer som kanskje er litt mer interessante enn rene dagboknotater. Nå kan det være interessant å lese om hverdagen til mennesker man av en eller annen grunn følger bli litt kjent med personen bak bloggen. Så da er det ofte selve språket og fortellerstilen som gjør at det fenger.
Nettopp ordet dagbok er stikkordet i dette innlegget. For blogg er ikke dagbok. Jeg skrev dagbok i mange, mange år da jeg var ung. Nedten hver eneste kveld fra slutten av barneskolen til jeg var ferdig med studiene noterte jeg ned tankene mine og hva jeg hadde opplevd den dagen i den ene dagboka etter den andre. Noen av dagbøkene hadde lås, og i det minste da jeg gikk på ungdomsskolen var vel noe av det verste som kunne skje at noen andre fikk tak i og leste i dagboka mi.
Når man skriver og publiserer på blogg så hvem som helst i hele verden kan lese det man skriver, ja da bør det ikke være tanker og ord man ikke ønsker at noen skal lese. Da burde man golde seg til dagboka og låse den trygt ned i nattbordskuffen. Ikke publisere ordene på det store internettet.
Det er så lett å tenke at vi skriver bare for oss her inne, oss her i bloggblokka. Men jeg skal vedde på at nesten samtlige her inne har følgere som aldri etterlater spor i kommentarfeltet. Noen av de er folk du ikke nødvendigvis ønsker at skal vite dine innerste tanker. Senest på torsdag, på kommunestyremøte kom det en representant fra ett av de andre partiene boet til meg og begynte å snakke om bloggen min. Godt voksen mann på over 70. Ikke det jeg tenker på som den typiske bloggleser. Jeg har mange eksempler på at folk nevner bloggen uten at jeg har tenkt på at den eller drn Jan ha snappet opp at jeg blogger og har interesse av å følge meg.
Det er jeg bevisst når jeg trykker publiser. Jeg må tåle å kunne stå for det jeg skriver, enten kritikken kommer i kommentarfeltet, i pausa på kommunestyremøte eller i andre sammenhenger. Og jeg må og tenke på at dette kan bli diskutert av folk jeg vet hvem er når jeg ikke er til stede. Jeg fikk en sms for et år siden. Den var fra en som jeg arbeidet sammen med for host over 20 nesten 30 år siden og knapt har sett siden. Han nevnte at jeg hadde gjort ordet kjerring til en hedersbetegnelse. Jeg forsto selvsagt at han måtte ha snubla over bloggen.
Som sagt jeg er alltid bevisst at når jeg trykker publiser er det akkurat det jeg gjør, publiserer. Da er det ingen vei tilbake. Da er det ord og formuleringer jeg må kunne stå inne for og forsvare.
Blogg er ikke dagboka di. Det er heller ikke noe du deler kun med de som klapper og sender hjerter. Et blogginnlegg kan vekke reaksjoner hos leserne både positive og negative. Det bør du tenke på før du trykker publiser. Før du publiserer.
I sted satt jeg ute i sola med papiravisene. Ting jeg leste i de ga grunnlaget for refleksjonene som førte til innleggene Hvor dum kan en bli?og Dobbeltmoral På samme måte vil noe av det jeg leser hos en eller flere av toppbloggerne være bakgrunnen for refleksjoner som fører til morgendagens første blogginnlegg fra denne kjerringa.
Noen fremstiller meg som slem som kan sette et kritisk lys på det de har skrevet I “dagboka” si. Men er jeg egentlig slem når jeg reflekterer over det noen har valgt å publisere? Det jeg sier et jo at det du skrev fikk meg til å tenke reflektere. Det du skrev rørte meg på en eller annen måte. Positivt eller negativt. Men det nådde inn. Er ikke det hensikten med all publisering? Å nå frem til publikum?
Så kjære medblogger. Skriv om hva du vil. Men vær klar over at det du skriver når flere enn du tror. Og husk at det alltid vil være positivt å få leserne til å tenke over det de leser – selv om de ikke alltid vil være enige i det de leser.
I går leverte en ny minister sin avskjedssøknad. En mann så sikker på egen suverenitet måtte pakke sammen, løpet var over. Samtidig som han forsvarte sin egen dumhet. Å innlede et forhold til ei jente som så vidt hadde gått ut av videregående kunne det da umulig bære noe galt med. Selv om han selv var over 50 år og gift. Det et ikke bare ei, men både to og tre bjeller som burde ringe før et menneske som forventes å være oppegående kommer med en slik uttalelse.
Man kan kanskje si at denne kvinnen burde sagt fra før, da forholdet var et forhold. Ikke nå over ti år senere. Og ja, det er jeg enig i – sånn i teorien. Men vi snakker om en veldig ung kvinne som ikke har den samme livserfaring som sånne kjerringer som meg. Og når man leser hennes historie, ja da forstår jeg hvorfor dette kommer nå og ikke da.
Men tilbake til Enoksen. Det et han som har gjort nor galt her, ikke kvinnen. Kvinnen har lidd nok, og søkt profesjonel hjelp for mange år siden.
Før Enoksen ble tilbudt vervet som Statsråd måtte han gjennom en undersøkelse og en samtale hvor han ble spurt om detvsr noe i hans fortid eller nåtid Statsminister og partiledelsen burde vite før han fikk en ministerpost. Noe som kunne skade han eller regjeringens omdømme. Nei, Enoksen kom ikke på noe. Nevnte at han muligens hadde vært utro, men holdt kjeft om aldersforskjell og omstendighetene rundt.
Da det dukket opp en sak for en ukes tid siden der det dukket opp to historier om Enoksen i media. En om et besøk i en damegarderobe og en om en hotellseng. På ny måtte Enoksrn forklare seg for Statsminister og partileder. Vet du om noe mer nå? skal han ha blitt spurt. Men nei, Enoksen dom har fått tillitt til å være Forsvarsminister, som jo må dies å være en rimelig tung ministerpost kan ikke komme på noe mer han bør nevne for Statsminister og partiledelsen.
Jeg synes faktisk ikke synd på Enoksen. Jeg synes synd på hans familie. Jeg synes synd på Støre som må finne et menneske som er ren nok til å inneha en ministerpost og som samtidig er villig til å bli Forsvarsminister under en pågående krig i Europa. Det bør og være rn person dom har kunskap og klokskap til å ivareta en slik post på en god måte. Jeg tror ikke det er alt for mange navn på den blokka.
Gamle Gubben Grå og jeg sitter med hver vår kaffekopp og leser i helgens papiraviser. Det er jo så typisk sier jeg. Disse sanksjonene til EU er jo bare symbolpolitikk! Gamle Gubben Grå ser ikke opp fra sin avis. Jeg aner ikke om ha hører etter en gang. Vel, jeg er ikke politiker for ingen ting. Jeg vet hvordan jeg skal vekke interesse for mitt budskap. Så jeg fortsetter litt høyere (Gamle Gubben Grå begynner å bli litt tunghørt, og nei jeg tror ikke han bare har selektiv hørsel. Det er ikke bare meg han ikke hører.) De skal boikotte vodka! sier jeg, og straks har jeg Gamle Gubben Grås hele og fulle oppmerksomhet,
EU vedtok nemlig torsdag kveld en femte sanksjonspakke mot Russland. Unionen forbyr import av russisk kull og – ja, vodka, Kullimporten utgjør ca 4 milliarder kroner årlig. De andre varene man vedtok å forby import av, altså blant annet vodkaen utgjør rundt 5,5 milliarder kroner. Altså utgjør den femte sanksjonspakka et økonomisk tap for Russland (hvis de ikke får solgt varene på et annet marked enn det europeiske) på i underkant av 10 milliarder årlig. Mulig vil ikke denne sanksjonen ha den helt store innvirkningen på krigen, siden forsvarsbudsjettet til Russland ligger på nærmere 400 milliarder kroner.
Det som derimot kunne ha hjulpet på krigsviljen til de russiske lederne var om Europa sluttet å kjøpe gass fra Russland. Vesten kjøper daglig gass fra Russland for rundt en milliard. På årsbasis blir det omtrent samme sum som Russland bruker på sine militærstyrker. En sanksjon i den størrelsesorden ville kanskje få innvirkning på krigen.
Men selvsagt. Det går jo ikke. For en slik sanksjon ville selvsagt også ha innvirkning på hverdagen i EU land. Russisk gass sto i fjor for 38 prosent av all gassen Russland forbrukte. Kunsten med sanksjoner er jo å ramme den man vil straffe, uten at det går nevneverdig ut over en selv. Spørsmålet blir da hvor mye er den jevne EU borger, eller Europeer om du vil, villig til å gi avkall på for å få fred i Europa? Jeg tror det er urealistisk å tro at man kan presse Russland i kne ved sanksjoner uten at man er villig til å sanksjonere varer som utgjør en vesentlig del av den russiske økonomien. Ellers blir det bare symbolpolitikk i mine øyne.
I innlegget Hva vil DU bruke bloggen din til? etterlyste jeg, slik Bunny har gjort mange ganger før litt mer innhold på blogg. At man kanskje skrev om litt mer enn rene dagboknotater fra relativt vanlige, og kanskje ikke så interessante hverdagsliv. Det var med håp i blikket jeg begynte på topp og leste meg gjennom toppbloggerne i dag. Vel jeg ble raskt skuffet. Ingen brydde seg vel om hva jeg måtte mene.
Man gir over 12.000 klikk til en blogg som forteller om strømpebuksekjøp på Cubus. Forsvarsministeren går av mens Europa er i krig, og toppbloggerne skriver om påskepynt og mislykka gul kakekrem. Ja selv Bunny har gitt opp. Han har et innlegg uten tekst, kun med bilder. Av bildene får jeg inntrykk av at han trenger noe sterkt. Det er chili i alle varianter.
Det er lavkarbo-påskegodt, eggesalat, eldgamle innlegg om barnebursdager og barnerom og innlegg om Påskeskirenn. (Jeg lever ikke alltid opp til det jeg selv prediker)
Det er ukemenyer, naturbilder, innlegg om sminking og bilkjøring og de nyeste innkjøpene i fra Cannes…..
Jeg stopper opp ved det innlegget om sminking og bilkjøring. Innlegget Dødelig sminke som “Livet med Vesla” har skrevet har et innhold det kan være mer riktig og viktig å reflektere over enn gul/ grønn kakekrem eller diverse varer fra Chili Klaus.
Vi kan alle være enige om at det å sminke seg under bilkjøring kan være direkte livsfarlig, men det er ikke det Livet med Vesla skriver om. Hun er sikkert rimelig fornøyd med utseende der hun er på vei hjem etter en trivelig handlerunde sammen med datteren. Jeg kjenner meg så godt igjen i situasjonen. Mor og datter i bilen på handletur. Datteren og jeg har hatt utallige slike, og har fremdeles våre stunder med shopping og kaffelering. Mor-datter-tid av god kvalitet. De småprater om alt og ingenting. Samtaler i bil er gull verdt med tenåringer i hus. Så plutselig Bråbrems!!!!! Oppmerksomheten til sjåføren hadde ikke vært max. En sminkende ungdom hadde sperret sidesynet. Det gikk bra, men sjåføren kjente pulsen dunke i ørene. Herregud, jeg kunne ha drept oss!
Noen tenker at nå kommer en sånn skikkelig kjerring-belæring om å ha full fokus på kjøringen. Har man ikke fri sikt, ja så kommanderer man da en sminkende ungdom til å sitte pent i bilen og ikke forstyrre verken sjåfør eller siktlinjer. Og selvsagt er det det man gjør, eller helt klart det man burde gjøre. Men den som hevder det bombastisk, og som tenker at det der aldri kunne ha skjedd meg, har aldri levd med tenåringer i hus – eller bil.
Mine barn er ikke tenåringer lengre, men jeg har ingen problemer med å huske tilbake. Å leve med tenåringer er noen ganger som å leve i et minefelt. Samme hvor godt forhold man har til sine håpefulle, samme hvor god tonen er så skal det ikke alltid så mye til før fred og fordragelighet blir erstattet med noe som er langt mer farlig for kjøreturen enn litt dårlig sikt ut av vinduet på høyre side.
Om det kan virke totalt irrelevant for den voksne leser i kjerring-alder at man må ha perfekt leppesminke for å kjøre hjem fra butikken, er det ikke det for en tenåring. Man vet aldri hvem man kan se eller bli sett av langs veien. Eller i grunn tror jeg det er nok for tenåringen at hun selv vet at hun ikke har perfekt leppesminke.
Når vi nå skal ut i påsketrafikken med eller uten tenåringer i bilen håper jeg vi alle venter til sikten er klar. Enten det er sminkende tenåringer eller noe annet som hindrer fri sikt. Vi har noen rolige dager, vi har tid til å ta oss den tiden vi trenger for å komme trygt frem. Da blir det en god påske for alle, vi har ingen å miste.
Fra jeg var barn har familien eid ei hytte på Damtjern. Under oppveksten ble alltid deler av påsken tilbragt her. Det var alltid mye folk fra bygda og venner av mine foreldre innom om dagene, de satt i solveggen og koste seg med kaffe, Pappas ertesuppe og mye skravling.
Da vi tre søstrene fikk barn begynte vi å arrangere påskeskirenn for oss og ungene våre. Alltid koselig og mye moro har det vært opp gjennom årene.
I noen år dabbet det av. Flere av oss arbeidet slik at vi jobbet også på helligdagene, flere av oss fikk oss hytter andre steder som vi og skulle på. Det var vanskelig å finne en dag som passet for alle
Gøy var det da neste generasjon, altså en av nevøene mine, tok og blåste liv i tradisjonen for en del år siden. Det at ungdommen er de som drar det i gang er ekstra koselig.
De to siste årene har påskeskirennet av smittevernhensyn foregått på teams, men i dag var det endelig tid for et ekte, fysisk påskeskirenn. Det var bare å sette Påskehønelua på hue og dra av sted.
Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn tok skiene fatt over isen, mens jeg som stillte med staver men uten ski tok veien rundt tjernet. Jeg har som mål og holde meg langt unna beinbrudd dette året, så derfor tenkte jeg ski på et føre som Føremeldinga karakteriserte “for spesielt interesserte” var litt vel risikosport for min beinskjøre kropp.
Vel best som jeg labbet av gårde nådde jeg igjen deler av resten av gjengen. Noen med ski, noen på beina som meg, noen i pulk, noen som overhode ikke ville sitte i pulk. Tempoet passet meg bra – og flere kom bak og sluttet seg til. Et stort følge nærmet seg hytta.
Snart var alle fremme og samlet. Vi ble 24 stykker, tror jeg med stort og smått.
Første post på programmet var påskeskirenn. Den med desidert størst vinnerinstinkt hadde ikke vært mer enn et par minutter på hytta før hun begynte å mase om renn. Hun er i femtiåra. Jeg skulle som vanlig være i sekretariatet. Vi er to som pleier å ha den jobben. Vi er ikke så glade i å gå på ski, og har funnet ut at hvis vi stiller uten ski er muligheten for å få oppgaven som starter og tidtaker større. I dag ble sekretariatet utvidet med to til som heller ikke hadde med ski. Jeg var glad for all hjelp jeg fikk, ikke minst fordi vi i sekretariatet også skulle ha ansvaret for å fyre opp grillen.
Rennet er idealtid. Man skal altså gå to runder like fort. Man må da ha notert starttid, tid etter en runde og tid etter to runder på samtlige deltakere. Han som passet klokka og skulle gi meg beskjed om hvem som passerte når var ny i gjengen og hadde vel kun møtt en av oss fra før. Synes du klarte oppgaven med glans. Til tross for at det ikke var enkelt å huske hva alle het.
Alke blir selvfølgelig sultne etter rennet, selv om løypa ikke er så veldig lang. Yngste mann som fullførte to runder på ski og ikke supert føre var fem år. Det ble grillet og kaker, kjeks og marsmalovs dukket opp på bordet. Ja og disse kjempesøte påskemuffinsene. Vi har en ivrig ig flink baker blant oss som så og si alltid stiller med noe godt.
Når den verste sulten var stagget var det tid for premieutdeling. Alle, selv vi i sekretariatet fikk medalje!
Noen av dere husker sikkert at jeg lagde i stand et stort Påskeegg.i går. Det hadde jeg fått noen til å gjemme på en holme et stykke fra hytta som kalles “øya til Brit”. Jeg synes det var et passende sted. Flinke gutter fant raskt påskeegget når de fikk et hint om at noen syntes de hadde sett påskeharen borte på øya. Og de gjorde store øyne når lokket forsiktig ble tatt av egget når de hadde bært egget tilbake til hytta.
Alke fikk spise så mye de ønsket fra påskeegget men selv om vi var 24 ble det igjen en del. De små guttene ble gledelig overrasket når jeg sa at de kunne ta med egget og innholdet hjem. Det er bare en familie som har barn, resten av gjengen er fra 19 år og oppove, så det føltes riktig at barnefamilier fikk egget.
Ved 16 tiden begynte vi og pakke sammen og sette nesa hjemover. Nok en flott dag gikk mot slutten. Jeg håper vi ikke skremte dere som møtte denne brokete gjengen for første gang tok helt skrekken. Vi kan nok virke litt intense når du møter oss for første gang, spesielt når det er så mange av oss samlet, men vi er en fin og inkluderende gjeng. Her passer de fleste godt inn og vil finne seg til rette. .
Jeg leste dette innlegget i går, og det har liksom ikke sluppet taket. Sikkert fordi jeg er enig i mye av det som står i innlegget. Så når jeg klikka meg inn på blogg.no og det første jeg så var et bilde av en smilende blogger på en sykeseng, selvsagt med munnbind, ja så ble jeg trist… Trist, ikke engstelig. Etter tretti år i helsesektoren trengte jeg ikke se på bildet lenge for å konstatere at bloggeren var ved relativt godt mot, og nok heller ikke i den største livsfare hvis hun lytter til legenes råd om å ta det rolig en stund.
Misforstå meg rett. Jeg har selvfølgelig medfølelse med bloggeren, men all erfaring og sunn fornuft tilsier at det siste mennesker tenker på når akutt sykdom eller skader opptrer er bloggen. De sykehusbildene, for ja også jeg tok de da jeg ødela ankelen i fjor, de tar vi når vi kjeder oss litt. Når situasjonen er noenlunde avklart og vi ligger og venter på neste ting som skal skje. Jeg har ennå, heldigvis, til gode at noen har ligget på akuttbordet i mottak og bedt teamet som arbeider med å redde livet ditt eller avklare hvor skadet du er om å knipse bilder. Og hadde de bedt om det, hadde nok traumeleder eller en annen myndig person på den akuttstua gitt svar på tiltale. De bildene som tas på akuttstua er det vi radiografer som tar. De livsviktige bildene har ikke noe med blogg å gjøre.
Det var jo dette jaget etter drama, det evinnelige fokuset på død og fordervelse som gjorde at HKH kokken fra nord måtte gi seg. Jeg vet at hans versjon er en annen. Men hvis dere leser innlegget Noen tanker…… som er ett av de innleggene som noen mener er bevis på at jeg er en mobber, Et annet av diss innleggene hvor jeg mobbet denne kokken er innlegget Hjernehinnebetennelse….. Kokken visste at innlegg om sykdom og død dro klikk, men leserne – som meg – fikk nok av den vinklingen. Den ble jo brukt i tide og enda mer i utide,
Mamma på hjul er den nye stjerna. Vivian sitt mål med bloggen er å sette fokus på livet med ALS. Vise at det livet er relativt likt våre liv. Hun skildrer godt hverdagens utfordringer, gleder og sorger. I går forteller hun om kontrollen på sykehuset som hun er på hver tredje måned. Ingen dramatiske bilder av sykehuskorridorer, blodprøvekanyler eller hvite frakker. Nei, Vivian velger å illustrere innlegget med et bilde fra en sykkeltur med sønnen. Innholdet spoiler hun allerede i overskriften. Man behøver ikke klikke seg inn med hamrende hjerte for å se hvordan prøvene gikk. Svaret får man allerede i overskrifta. Da satser vi på tre måneder til. Jeg tror alle Vivian sine mange lesere gleder seg over den meldingen. Vi heier på henne og liker det best når hun er ute og opplever ting sammen med familien sin. Man behøver altså ikke velge de mest dramatiske virkemidlene for å holde på leserne.
Folk må selvsagt få bruke bloggen sin til hva de vil. Skrive om det de føler for. Og ja, mangfold er bra. Det er det som gjør blogg til en formidlingsform jeg liker både å skrive og lese. Man finner noe for en hver smak. Alt fra mat til Ishockey via vaksinemotstand og lokalpolitisk satire.
Mens Bunny ikke ønsker å lese om blomstene i hagen, og om folk går til høyre eller venstre når de går ut utgangsdøra kan jeg godt lese de innleggene – hvis folk har et godt språk og en fin formidlingsevne. De innleggene jeg sliter med, eller hopper over da – er alle matinnleggene, og spesielt ukemenyene. Jeg har masse kokebøker og nettet er fullt av oppskrifter.
Det å sette ord på følelsene når livet er vanskelig er bra. Og de innleggene gir meg mye. Friluftsheidi, for eksempel har en tøff periode for tiden, og jeg følger hennes blogg med interesse. Heier og håper. Men når kriser går over til hverdag, og interessen for helsa dabber av, ja da håper jeg at innleggene om helse blir færre og innleggene om friluftsliv, isbading og bålkos blir flere. I Heidis tilfelle blir de nok det. Jeg vet at det er det livet Heidi vil tilbake til.
Det å bruke blogg som terapi er sikkert viktig og riktig i mang sammenhenger. Men når man har mange innlegg hver dag, alle med dramatiske overskrifter som liksom ikke står helt i stil med innholdet ja da mister jeg interessen. Da leser jeg heller ikke de innleggene som er virkelig bra – og som tar opp viktige tema. Man virker mer desperat etter å få klikk enn å ha et budskap å formidle.
Og der er jeg vel fremme ved sakens kjerne. For meg må bloggen ha et budskap. Det kan være om en fin gåtur, eller blomstene i hagen. Det kan være om mat – jeg skal sylte egg til påske inspirert av en matblogg. Det kan være samfunnsspørsmål eller de virkelig viktige temaene som hvorfor er vi til. Når vi setter oss ved tastaturet å knotter ned noe vi ønsker å publisere, må det jo være fordi det er noe vi ønsker å formidle. Ikke bare fordi vi kjeder oss litt og venter på at noe skal skje.
Det nærmer seg enhver årets store høydepunkt, slektas tradisjonsrike Påskeskirenn.. Etter to år med Påskeskirenn på teams er det i år endelig klart for et ordentlig, fysisk påskeskirenn. Jeg tror dere knapt kan forstå hvor gøy det skal bli.
I år fikk jeg i oppgave å ordne påskeegg, til påskeegg-skattejakten. Og siden vi er 26 stykker i et aldersspenn fra snart ett til nittien hvis alle stiller må det være litt størrelse på egget og et variert innhold. Her håper jeg det er noe for en hver smak.
Påskehønelua er klar. Værmeldinga sjekka. Det blir overskyet, varmegrader og vind i følge yr.no, men kjenner jeg sola rett så stikker den nok innom når denne gjengen skal samles til vennskapelig kappestrid.
Det kan muligens virke som at det eneste vi i kommunestyret på Ringerike er opptatt av er toalett Jeg vet at jeg har skrevet om det et par ganger tidligere. Hønefoss har vært uten offentlig toalett siden den gamle, slitne dassen på drosjene (og drosjene for den saks skyld) måtte vike for vekst og utvikling i form av boligkomplekset Fossetorger, eller brutorget. Jeg husker aldri hvem SV blokkene som er hvilket “torg”. Samme det, det er ikke torghandel på noen av de. Forresten skulle dette hsndle om toalett og ikke torg.
Offentlig toalett har vi jo fiksa Det skal dukke opp i Bussgata innen mai altså rimelig snart. Så var det den andre dassen da. I går het saken Riddergprden – plassering av nytt toalettbygg.
Riddergården er et museumsområde på Nordsiden av byen. En gammel løkkegård etablert av familien Ridder en gang på 1730-tallet. Ikke alt for mye aktivitet, men det kan det jo gjøres noe med. Det er et fint område. Men der trenger altså et toalett med universell utforming. Altså et toalett som også er tilgjengelig for bevegelseshemmede.
Mulig jeg har litt tungt for det, men både av saksfremlegget og av tittelen ble jeg villedet til å tro at dette dreide seg om et toalett for og på Riddergården. Bygget skulle og huse utstyr for sprinkleranlegget som vi skal ha på hele Riddergården så ikke det samme skjer med Riddergården som skjedde med kirken på andre siden av elva. Den brant ned.
Forslaget til vedtak utarbeidet av administrasjonen var at dassen måtte ligge utenfor Riddergården, umulig med nybygg på museumsområdet. Men likevel måtte det være då nære Riddergården som mulig på grunn av det der sprinkleranlegget. Administrasjonens forslag kom nok en gang farlig nær fotballbanen til tidligere Hønefoss skole. En plassering et samlet kommunestyre hadde sagt et tydelig nei til både i møte i september ig i møte i november. Det er helt klart ikke bare denne kjerringa som har litt tungt for det.
Det ble og levert et forslag på å etablere toalett for Riddergården på Riddergården. Man kunne bruke en del av låven. Det negative ved den ideen var i følge saksfremlegget at akkurat der hadde man tenkt at barn skulle hoppe i høyet. Dumt å la en dass fortrenge noe som er til glede for barna. Bedre å la Bestemor med rullatoren skli ned skråningen til den universelle dassen nede ved (ikke på) fotballbanen.
AP sin representant gikk på talerstolen og snakket om at dassen på Riddergården ville jo bare være tilgjengelig i Riddergården sine åpningstider, mens dassen ved (ikke på) fotballbanen ville kunne være tilgjengelig for publikum 24/7 til glede for bar gjestene på vei hjem fra byen, brukere av området ved Gladtvedt brygge rett nedenfor Riddergården. Ja og for de som kommer fra show-scenen og nattklubben Glædeshuset.
Da gikk det opp for meg. Vi behandler feil sak. Vi behandler en sak som burde hete Offentlig toalett på nordsida for denne saken hadde egentlig ikke noe med å ha et toalett tilgjengelig for handikappede på Riddergården. Men hvis det var saken som skulle behandles burde man jo og vurdere steder som ikke ligger i nærheten av Riddergården, men som ligger lettere tilgjengelig i forhold til hvor folk vandrer på Nordsiden.
Og ja, selvsagt ble det flertall for at toalettet skal ligge nede ved (ikke på) fotballbanen og ikke på Riddergården. Så nå har vi vedtatt offentlig toalett på Nordsiden, men Riddergården får fremdeles ikke noe toalett med universell utforming…
