Nå skal ikke jeg hevde at jeg blir til av denne bloggen. Men etter at jeg inngikk partnerskapsavtale med blogg.no for en måneds tid siden risler det inn småbeløp daglig. Når disse småbeløpene samlet sett overstiger 500 kroner, kan man som blogger sende faktura. Og nå har jeg pasert min første femhundrelapp!
Man kan benytte et faktureringsbyrå for å få inn pengene, eller man kan starte et enkeltpersonforetak. For meg føles det riktigst å gjøre det siste. Hvorfor er ikke så veldig begrunnet, handler mest om magefølelse.
Det som er viktig er jo å være bevisst at dette er inntekt man skal betale skatt av. Og at det er en del skjemaer, lover og regler man må forholde seg til. Men jeg liker tanken på å være selvstendig næringsdrivende, om det så bare et for en liten kjerringblogg. Det blir spennende å se hva fremtiden vil bringe.
For to uker siden da jeg sleit meg opp Sverrestien klikka mobilen min. Ja, jeg trodde sågar den var gandet. Det skrev jeg om her I telfonbutikken så der det fort kunne gå opp mot 4 uker før jeg fikk den tilbake fra reparasjon. Et par dager senere fikk jeg melding om at det kunne gå ytterligere 10 til 15 dager.
Jeg likte aldri lånetelefonen. Ikke minst fordi jeg aldri til meg tid til å installere alle appene jeg bruker. Og så savnet jeg kameragunksjonen på min mobil. Var et par irriterende forskjeller. Flott med lånetelefon, men det er jo bedre å ha sin egen.
I går fikk jeg overraskende beskjed om at mobilen var ferdig og kunne hentes. Og du hvor deilig det var å få den beskjeden! Telefonen ble hentet straks jeg var ferdig på jobb. De har skiftet mye så mannen bak skranken. Og det er jeg enig i, jeg har nemlig fått en helt ny mobil.
Litt irriterende med alle bildene som er borte og alle ting som må installere på nytt. Men jeg har endelig min egen telefon igjen. Livet er godt dere!
Gratulerer, Aud Marit. En sjetteplass på bloggtoppen, og over 9.000 sidevisninger. Dette var utrolig gøy!! Jeg var spent da jeg våknet i dag på å se hvor langt opp på bloggtopplista du var kommet. 6. plass, utrolig moro!!
Da jeg bladde i arkivet mitt for å finne et bilde til å illustrere dette blogginnlegget irriterte jeg meg nok en gang over at vi ikke husket å ta noen bilder den torsdagen for tre uker siden da vi hadde vårt “bloggtreff.” Dette innlegget burde jo vært illustrert av et bilde av deg – eller helts oss to sammen. Kjerringa og en toppblogger som er på alles lepper. Det ville vært den perfekte illustrasjon til dette innlegget. Men som jeg skrev i innlegget Kaffeslabras vi er elendige bloggere som ikke klarte å ta et eneste bildebevis av tidenes bloggtreff. Så jeg måtte finne bilde av ei anna nydelig dame.
For de av mine lesere som er lettere forvirret nå, hvorfor skriver jeg et innlegg til den bloggeren som ligger på 6. plass? Er det et nyt konsept? Burde ikke jeg sitte her med tekoppen og skrive om Kokkejævel? Ja, for det er jo selvsagt Kokkejævel som kan sole seg i glansen helt der oppe på bloggtoppen. De av mine lesere som fremdeles leser Kokkejævel sin blogg forstår selvsagt sammenhengen. For det er jo Kokkejævel med sin framsnakking av Aud Marit og bloggen hennes i et innlegg i går som har bidratt til at Aud Marit har fått 9.000 flere lesere over natta. Et bevis for alle over hvilken påvirkningsmakt Kokkejævel har som influenser.
Og siden vi snakker om Kokkejævel og Aud Marit, I innlegget i går hvor Kokkejævel anbefaler sine lesere å klikke seg inn på Aud Marit sin blogg har han benyttet et bilde jeg er rimelig sikker på at han har “lånt” fra Aud Marit. Hun har liksom de samme bildene som går igjen som “varemerke” på sin blogg. (Jeg skriver “lånt”, det høres så stygt ut med stjeling.) Jeg kan ikke se noe sted i innlegget at han krediterer fotografen. Siden jeg vet at Kokkejævel irriterer seg grønn over om noen som skriver innlegg i sjangeren satire bruker de samme formuleringer, ord eller bokstaver som han gjør i sine innlegg, regner jeg med at han vet at når man ikke krediterer fotografen, kan fotografen fakturere brukeren for bruk av bilde. Så Aud Marit, send Kokken en faktura på… skal vi si 500 kroner? Jeg tror det i bunn og grunn er litt lite. For det bilde er liksom en del av varemerke Audmarit. Jeg kan jo tenke meg hvilke summer jeg ville blitt fakturert for hvis jeg for eksempel “lånte” bilde i heddingen i bloggen til Kokkejævel . Du vet det bilde med kokken, paprikaen og kokkekniven.
Aud Marit er i grunn ei litt forsiktig dame som ikke har så alt for høye tanker om seg selv. Jeg er litt usikker på om hun kommer til å fakturere Kokkejævel for bruk av bilde.. Derfor oppfordrer jeg Kokkejævel til å vipse henne det han mener bildet han stje…lånte er verdt. (Jeg antar han fremdeles leser bloggen min, eller at noen som leser begge bloggene kan tipse han om min oppfordring.) Telefonnummeret til Aud Marit kan du finne i dette innlegget her https://audmarit.blogg.no/dette-gar-til-helvete.html
Jeg vil også oppfordre mine lesere til å gå inn på bloggen til Aud Marit. Ideen om å anbefale det akkurat i dag fikk jeg selvsagt fra innlegget til Kokkejævel, (så har jeg kreditert han for det).
Jeg anbefaler dere å lese en del innlegg, bli litt kjent med bloggeren. Det er en hverdagsblogg om et relativt ensomt liv uten de helt store høydepunktene. Likevel deler hun innlegg på innlegg, flere om dagen og bak all den triste gråe hverdagen skjuler det seg på en måte en optimistisk innstilling til livet. Slike folk liker jeg, slike folk blir jeg nysgjerrig på.
Så for en tre ukers tid siden var jeg på Aud Marit sine kanter og sendte henne en melding og spurte om hun ville ta en kopp kaffe med meg. Det ble en hyggelig kaffeprat. Vi ble sittende på kafeen i Kongsberg og prate i flere timer. Aud Marit var lett å prate med, ei blid og optimistisk dame som livet ikke alltid har vært like snill med. Vi skravlet som om vi hadde kjent hverandre bestandig. Veldig trivelig var det, og jeg tar gjerne et nytt treff og en ny kaffekopp neste gang jeg er på de kanter.
Aud Marit er sikkert kjempeglad i dag, hun formelig strålte i innlegget i går da hun fant ut at Kokkejævel hadde fremsnakket bloggen hennes. Jeg gleder meg til å lese innlegget hennes i dag. Har alt sendt melding og gratulert henne med fin plassering.
Jeg har så lyst til å oppfordre mine lesere til å være med på å gi Aud Marit mange slike opplevelser som gir farge og glede til hverdagen. Vi kan alle bidra hver på vår måte.
Klikk dere inn på bloggen hennes, les innlegg og bidra på den måten at hun blir glad for en flott plassering på bloggtopplista.
Klikk dere inn på reklameinnleggene hennes. Slik at hun kan tjene noen ekstra kroner. Kroner som kommer godt med. Vi snakker om ei dame som forsøker å leve på et matbudsjett på 300 kroner uka, og sper på med å ta runden i sentrum og samle flasker fra byens gater og søppeldunker. Nå trenger hun nye briller, og briller er dyrt.
Jeg vet og at hun skal i noen konfirmasjoner i høst. Frisørtime og nye klær er jo noe vi damer gjerne ønsker oss ved slike anledninger. Og så har hun en drøm om en tur tilbake til Finnmark som hun har gode minner fra.
Penger er ikke alt. Tenk så gøy det er å få pakke i posten! Jeg blir som barn igjen når jeg overraskende får pakker i posten, ja jeg blir nesten slik av pakker jeg har bestilt og betalt for og. En liten overraskelse kan farge en hel dag glad.
Jeg har en ide om hva jeg skal overraske Aud Marit med, men det vil jeg ikke avsløre her. Da blir det jo ingen overraskelse.
Ellers gleder jeg meg over at Kokkejævel er bedre i foten og at firmaet hans går utrolig bra for tiden. Ha en fin fredag!
Svoger er en enslig mann på 50+, og ikke den letteste å kjøpe gaver til Hver jul og bursdag prøver jeg å finne på noe som han virkelig blir glad for, for han er en fin fyr og fortjener noe virkelig koselig.
Til jul i fjor tror jeg jeg endelig fant på en gave som gledet.- skikkelig. Vi ga han en 7, sans, og i den har vi skrevet opp en aktivitet eller opplevelse vi skal gjøre sammen i måneden.
I januar hadde vi en flott helg på hytta vår i Valdres. Det kan du lese om her. Oksestek på bålpanne
I februar var vi på Skøytetur. Den 12. mars, dagen hele Norge stengte ned, hadde vi avtalt å spise middag ute i Oslo, Vi hadde en hyggelig middag på. Dekka Bord før landet stengte ned og korona frykten tok folket.
I april, mai og juni ble ikke opplevelsene gjennomført. Vi prøvde å lokke med oss Svoger en tur ut i april for å gå tur, men han hadde så mange gode og mindre gode unnskyldninger for ikke å bli med at vi forsto at han ikke hadde lydt. I mai og juni hadde vi planlagt opplevelser som innebar store menneskemengder, og de ble det selvsagt ikke noe av.
Men i dag, i dag var turen kommet til “Bading i stille skogstjern” Det burde jo gå greit, selv i disse koronatider, Så vi møtte Svoger i Sundvollen, og så dro vi og Eldste Sønn opp til Damtjern, mitt barndomsparadis for et kveldsbad, sosialt samvær og en matbit.
Vi var utrolig heldige med været. Sola skinte fra en nesten skyfri himmel. Tjernet lå der blikkstille, vannflaten ble bare brutt a ett og annet fiskevak,
Jeg vet ikke om noe sted jeg synes det er bedre å bade enn i skogstjern, og da gjerne på Damtjern. Friskt, klart vann og du har som regel vannet nesten for deg selv. Eldste Sønn er like glad som meg i å bade, og kosers seg alltid i vann – uansett hvor. Men jeg tror muligens Svoger synes det var litt vel friskt. Det var litt skriking og syting før han fikk helt seg. Men han svømte da en god stund når han først var kommet ut i. Gamle Gubben Grå var landkrabbe som vanlig.
Middagen ble enkel…Diverse godsaker fra ferskvaredisken på Meny, spist på et gammelt trebord på terrassen mens vi nøt utsikten over det blikkstille vannet. Det er ikke alltid det er så mye som skal til for å skape gode opplevelser.
Etter tre timer ved tjernet, ruslet vi tilbake til bilene og kursen ble satt hjemover. En torsdagsettermiddag som ble litt annerledes enn en vanlig hverdagskveld. Det er ikke alltid det skal mer til for å skape gode minner.
NB! NB! NB! DET HER ER EN KOMMENTAR TIL KOKKEJÆVELS INNLEGG MED SAMME TITTEL. DET KAN HENDE AT DENNE TEKSTEN VIL INNEHOLDE NOEN AV DE SAMME BOKSTAVENE, ORDENE ELLER FORMULERINGENE SOM KOKKEJÆVEL HAR BENYTTET I SITT INNLEGG. NB! NB! NB!
Håper innlegget er merket tilstrekkelig til at Kokken der oppe i nord ikke går helt fra forstanden. Men det kommer jeg selvsagt ikke til å få vite, for han har lovet å aldri mer kommentere bloggen min. Et løfte er et løfte!
Kokkejævels innlegg er en hyldest og takk til alle de flinke ansatte han har. Jeg som arbeidstaker og tillitsvalgt blir glad når jeg leser slikt. En god sjef setter pris på sine ansattes innsats og ser hvilke kvaliteter hver enkelt av de ansatte har.
Det mest nærliggende når jeg med utgangspunkt i dette toppbloggerinnlegget skal skrive noe om mitt eget kjerringliv ville være å skrive noe positivt om kollegaene mine. Skrive om kollegaer som produserer og produserer samtidig som de tar seg av hver enkelt pasient med kunnskap og humør. Om kollegaer som har smil som vel må smelte alle. Om kollegaer med stålkontroll som ikke unner seg tre minutters pause, men alltid finner på noe å gjøre.
Men det kan jeg ikke, og det er ikke kollegaene mines feil. De er fantastiske arbeidstakere og kollegaer på alle måter.
Et løfte er et løfte, og jeg har lovet noen å ikke skrive om jobben på blogg. Det var visst noe med lojalitetsplikten.
Som dere skjønner. Det er ikke greit for ei kjerring på 50+ å bli toppblogger. Det er så ,mange som har meninger om hva jeg kan skrive, og enda flere meninger om hva jeg ikke kan skrive. Sukk.
Men sola skinner fra klar blå himmel, Jeg er på 26. plass med over 1.400 sidevisninger.
Dette ser ut til å bli en fin dag!
9 år siden jeg sto på lab 3 på røntgen på Ringerike og sammen med kollegaene mine tok i mot den ene ungdommen etter den andre. Ungdommer som hadde flyktet for livet der ute på øya. Som hadde løpt, vrikket ankler, snublet i røtter eller slått seg når de hoppet ut i vannet. Ungdommer med skuddskader og ungdommer med streifsår. Ungdommer som hadde sett venner og bekjente bli skutt og drept rett foran øynene deres
I dag har jeg på ny tatt på meg den hvite pysjen og jobbet på lab 3.
Det var greit med den hvite pysjen og de kjente omgivelsene den regntunge kvelden for 9 år siden. Selv om situasjonen virket uvirkelig var arbeidsoppgavene vante. Den profesjonelle helsearbeideren følger rutiner og prosedyrer. Gjør jobben sin, fokuserer på arbeidsoppgavene der og da. Det er når den hvite pysjen blir kastet i skittentøystralla og arbeidsdagen er over tankene kommer.
I 2011 var mine egne barn ungdommer i alderen 14 til 20 år. Jevngamle med mange av de jeg hadde røntgenundersøkt den kvelden. Jevngamle med de som hadde kommet seg i sikkerhet uten fysiske skader. Jevngamle med de som endte livet der ute på øya.
Jeg som alltid har oppfordret ungene mine til å engasjere seg ta standpunkt, gjerne være politisk aktive var plutselig så usigelig glad for at ingen av de var på Utøya denne regntunge fredagen.
Det har gått 9 år. Fremdeles kan jeg lukke øynene og se for meg noen av inntrykkene fra røntgenlaben den kvelden. Jeg var heldig. Jeg sto i trygge og kjente omgivelser og skullegjøre arbeidsoppgaver jeg kan, har erfaring med og er opplært i. Hva slags bilder er det på innsiden av øyelokkene til båtfolket som reddet de det fremdeles var mulig å redde, og måtte la andre bli fordi det allerede var for sent? Hva slags bilder har de unge voksne som opplevde marerittet, terrorangrepet, på kroppen? Og hva slags bilder hjemsøker alle de som ikke fikk sine kjære hjem fra øya i live?
Vi kommer aldri til å glemme hva som skjedde på Utøya og i Regjeringskvartalet den julidagen i 2011. Men la oss heller aldri glemme hvorfor det skjedde.
Det var ikke en gal manns verk. Det var ikke en “tulling det hadde klikka for.”
Det var et nøye planlagt terrorangrep, som gikk litt feil Egentlig hadde gjerningsmannen planlagt å drepe langt flere.
Det var ikke tilfeldige ofre. Det var et bevisst angrep mot AUF, mot regjeringen og mot Arbeiderpartiet.
Det var et bevisst angrep mot verdier jeg og ser på som mine.
Gjerningsmannen soner sin straff. Han er innelåst, fjernet fra samfunnet.
Men mye av tankegodset hans, mange av ideene hans og mange av holdningene hans er fremdeles til stede i samfunnet. Har vi virkelig ikke lært?
Hei, elsklinger. Jeg kan gledelig fortelle dere at hvis dere klikker dere inn hos Isabell Raad, så får dere rabattkode til Nelly, og hun tjener flust av gryn hvis dere bruker den. Så løp og kjøp! Eller du trenger ikke løpe. Du kan sitte i ro og fred hjemme og svi av tusenlapp på tusenlapp på netthandel. Og det kan du kose deg med helt frem til neste tirsdag. Det er digg det! (Ikke minst for Nelly og Isabell Raad.)
Hvis dere derimot klikker dere inn på bildene under. er det jeg som blir lykkelig og glad og bittelitt rikere.
Hei fra Drømmehuset rett utenfor Hønefoss.. Nå er jeg brått tilbake hjemme igjen, etter tre fantastiske dager på hytta. . Herregud som jeg har kost meg! Jeg har fått oppleve så utrolig mye. Jeg har spist stekte grillpølser i brød, shoppet nye skatter på bruktbutikken (brukte interiørblader.) drukket vin, nytt regnet, (vel nyte og nyte regnet…) fjellet og selskapet jeg reiste med (Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua). Fy søren, det var en helt fantastisk weekend som jeg sent vil glemme. Jeg elsker å reise på slike spontane turer og skape nye minner med mennesker jeg digger å være rundt. Ah, nei… Det var skikkelig kos, bare. <3
Nå kom jeg riktignok hjem på søndag, og har alt en arbeidsdag bak meg. Hissa på meg en toppblogger har jeg og rekt siden jeg forlot hytta. Hvis du ikke har fått det med deg sjekk dette innlegget. Nå er kokken sur igjen….
Jeg ble skikkelig glad da jeg oppdaget at det var gla-jenta Isabell Raad som var øverst på bloggtopplista i dag. Og jeg ble ikke noe mindre glad da jeg oppdaget at jeg hadde avansert fra en begredelig 38. plass i går til 25, plass i dag. Jeg vet også hvem jeg kan takke for det hoppet. Tusen Takk, Kokkejævel! (Av en eller annen grunn tror jeg ikke han unner meg det spranget oppover på lista…)
Men nå får det være nok om sure mannfolk. Tilbake til Isabell Raad.
Hun har jo selvsagt ikke vært på en enkel hytte uten strøm og innlagt vann og med en utedo langt nede i lia. (Mulig jeg er fordomsfull, men kanskje det hadde vært litt gøy å tenke seg henne i mine omgivelser for en helg? Altså Isabell Raad en helg på hytta mi… ) Nei Isabell har selvsagt hatt en flytur til “utlandet” og ikke en biltur til Valdres. Nå var det riktignok ikke så altfor langt bort, bare over kjølen til Kjøben, men hun syntes det likevel var noe spesielt ved det å kjenne på en slags “frihet” igjen, til tross for at det så klart fortsatt ikke er som normalt igjen.
Anyway! Det var digg å være borte en helg, men det er også alltid like digg å komme hjem til Drømmehuset igjen. Jeg elsker virkelig hjemmet vårt.
Vi kom hjem søndag kveld, både Isabell og jeg.. Så mens jeg hadde en full arbeidsdag i går og fant tid til en aldri så liten bloggkrig, har Isabell hatt en full dag hjemme til å “komme seg” på. Hun har begynt å binge Temptation Island. For de som følger like dårlig med på sånne ting som meg så er Temptation Island en reality-serie. Konseptet går ut på å samle en rekke par på en idyllisk sydhavsøy. Der skal så en gruppe single menn og kvinner teste parenes lojalitet.
Isabell og gamlekjæresten skulle egentlig ha vært med på en svensk versjon av den serien en gang, men av forskjellige grunner ble det ikke noe av. Isabell er glad for det i dag. Hun tror ikke det hadde vært sunt å være med på det psykiske kjøret der.
Et øyeblikk leker jeg med tanken på at Gamle Gubben Grå og jeg skulle deltatt på et slikt konsept. Jeg har hørt de betaler godt. Gamle Gubben Grå på en solseng på en sydhavsøy omgitt av en haug med fristende unge, single damer. Ja, det tror jeg han kunne like. De unge, single mennene ville nok latt denne kjerringa i fred, og jeg ville ikke være like opptatt av å “nyte utsikten” som Gamle Gubben Grå. Kanskje jeg ville få tid til å lese ferdig alle bøkene jeg har liggende? Vel vil noen betale et opphold for meg og Gubben på en sydhavsøy er det bare å ta kontakt.
Isabell spiste tomatsuppe til frokost i går. Jeg spiste en “energibar.” (Den lå i bilen, og jeg skriver energibar fordi det høres sunt ut. Egentlig var det en sjokolade.)
Til middag hadde Isabell kjøttboller, brun saus og gratinerte poteter. Vi hadde to poser ferdig Pasta Bolognese.
Håper dere har det fint, babes! Klem!
PS jeg holdt på å glemme reklame!!! Det går da ikke an å kommentere et Isabell Raad innlegg uten reklame!!!
Jeg skrev et innlegg i dag morges som du kan lese her“Jeg orker ikke mer, uføretrygd neste….” Det innlegget hadde som hver dag sitt utgangspunkt i det siste innlegget til den bloggeren som til enhver tid ligger øverst på bloggtoppen. Målet mitt er jo litt humoristisk å lære av de beste slik at jeg en dag kan bli toppblogger, og at navnet mitt kan trone helt der oppe på toppen av lista. I dag var det som så mange ganger før Kokkejævel.
Kokkejævel har et innlegg han skrev i går om da han var så sliten og syk at han vurderte å bare stenge firmaet sitt. Omtrent samtidig holdt jeg på å måtte gå over i delvis uføretrygd. Jeg var og sliten og lei. I mine øyne er parallellene mellom våre liv relativt sammenlignbare. Og det er det som er noe av konseptet for disse innleggene mine. Sammenligne livet til toppbloggerne, glamorøst eller ikke, med livet til ei feit kjerring på femti pluss. For å understreke sammenligning brukte jeg en god del av teksten i Kokkejævel sitt innlegg og byttet ut enkelt ord, setninger og fraser slik at det passet med meg og mitt liv.
Dette faller en gretten Kokkejævel tungt for brystet, og han nærmest beskylder meg for plagiat. Jeg gir han delvis rett, men ikke helt. For jeg har gjort om teksten så den handler om min diabetes sykdom og at jeg nesten holdt på å måtte gå ut i uføretrygd. Hendelser som helt klart er relatert til meg og mitt liv.
Kokkejævel poster da en kommentar hvor han antyder at jeg ikke pleier å skrive tekstene mine selv, men nærmest kun kopierer andre. Det finner jeg direkte frekt, og egentlig litt injurierende.
Jeg har stor respekt for Kokkejævel og bloggen hans. Han er flink og har klart å være på toppen av lista nesten konstant siden september. Jeg forstår at han av en eller annen grunn ser min ubetydelige blogg som en trussel.
Jeg har syntes “bloggkrigen” mellom oss har vært litt underholdende. Sett på den som vennskapelig mobbing. Men jeg liker ikke hentydninger om at jeg kun plagierer andre. Disse hentydningene oppleves ikke som vennskapelig mobbing. På meg virker det som om han ønsker å ødelegge for meg. Jeg håper jeg tar feil.
Vi har hatt ei fin helg på hytta. Fått gjort mye. Hytta vår er jo ei hytte fra 1967 hvor livet og interiøret har fått være i fred til vi overtok for noen år siden. Vi pusser opp sakte. Men i helgen har vi fått gjort en del. Vi har som før nevnt i innlegget Den satt i sikringsboksen…. laget nytt sikringsskap. Vi har fått på plass denne hylla. Da måtte vi kutte litt av den plassbygde krakken for å få til det.
