kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Kokkejævel har dumma seg ut! Ja, det er helt sant. Han sier det selv! Og ikke hvilken som helst blemme heller, nei selveste kron-blemma! Hvordan går det an for en toppblogger å gjøre ei slik blemme!?!

Hva Kokkejævel har gjort? Jo han har bare skumlest de nye forskriftene om serveringssteder og korona som kom i går. Ja, er det mulig? Jeg ler så jeg rister!  En sånn amatør-feil ville ikke jeg gjort, og jeg er langt nede på en mange og femtiende plass på bloggtopplista.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alle med litt omløp i hodet vet jo at alle slags lover, forskrifter og avtaler må leses forlengs,  baklengs og gjerne sidelengs ett par tre ganger slik at man er sikker på at man forstår hva som står der, hva som menes med det knotete språket og de lange formuleringene. Hvor mange ganger har jeg ikke sett diverse ledere og direktører gå i den samme fella som Kokkejævel? Hvor mange ganger har ikke det gitt meg noen av mine kosteligste øyeblikk som tillitsvalgt?

Jeg kunne nevnt eksempler i fleng. Men vi kan jo droppe de nyeste eksemplene og ta for oss parkeringsforskriften. Parkeringsforskriften ble vedtatt av Stortinget i 2016, og trådde i kraft 1.1.2017. I foretaket vårt var det noen som ville bruke den forskriften som begrunnelse for at de ansatte ved sykehuset skulle begynne å betale for å få lov til å parkere på parkeringsplassen. Vi ansatte syntes det var en dum idé. Hvilke argumenter skulle vi bruke for å få arbeidsgiver til å ta til fornuft? Noe av det første jeg gjorde var å lese forskriften de henviste til i drøftingsnotatet. Det sto det ikke noe om at man måtte ta betaling av de ansatte. Hvis bare parkeringsplassen var tydelig skiltet med privat parkering kun for ansatte kunne vi fortsette å dele ut gratis parkeringsbevis. Når jeg så nevnte denne ørlille detaljen under drøftingen førte det til at saken ble trukket fra arbeidsgivers side.

Jeg overhørte en samtale mellom to av lederne ute på gangen mellom drøftingsmøte og AMU (arbeidsmiljøutvalgdmøte) den dagen. Han som hadde ledet drøftingsmøte informerte en av de lederne som skulle være med i AMU om at vi arbeidstakerne kom til å plukke litt på det argumentet om at arbeidsgiver var nødt til å kreve inn penger fra de ansatte på grunn av parkeringsforskriften. Med dirrende finger pekte han på meg og sa sint “Hun har lest forskriften!”

Akk ja. Det ble betalt parkering til slutt. Men jeg klarte ved å finne feil på feil i saksfremlegget å hale ut den saken i over ett år. Ett år og 8 måneder hvis jeg ikke husker feil.

Kokkejævel trodde altså noen korte, gledesfylte timer at han atter kunne åpne dørene på Hofte Pluss, salatbaren sin. Gledestrålende ringte han de ansatte og ønsket de velkomne  tilbake på jobb.

Men hvor lenge var Adam i paradis? Jo helt til han oppdaget at de som morer seg med å skrive forskrifter hadde flyttet forbudet mot bufettservering fra en paragraf til en annen. Sikkert i den hensikt å villede mer enn å veilede.

Genialt!! Det er som om jeg skulle gjort det selv!

Småbarnsforeldre er tilbake øverst på bloggtoppen.  Jeg er på en 48. plass.  Holder jeg meg over plass nummer 50 er jeg fornøyd.

Småbarnsforeldre er fra seg av glede. I går var endelig filmen Frost 2 mulig å leie digitalt. (Sånt skjønner jeg meg svært lite på.- Digitalisert leie av film altså.) Ikke kjenner jeg Frost-universet heller.  Jeg har sett en snømann, og tror det muligens finnes en slags prinsesse. I det minste noen med fine kjoler. Men jeg kjenner ikke historiene.  Har ingen barn i målgruppa.  Mine er i 20 åra.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Men jeg husker da ungene var små hvordan slike univers fra filmer ble en del av hverdagen for hele familien. Eldste Sønn har asperger, og gikk liksom fort all in når han fant noe som falt i smak.

Den første helten i Eldste Sønns liv var Lokomotivet Thomas og vennene hans.  Eldste Sønn kunne navnene på alle vogner og lokomotiv, og raskt kunne vi andre det og. Men Eldste Sønn var nok den som hadde full kontroll. Tipper han fremdeles ville kunne navngi samtlige lokomotiv og vogner uten et eneste sekunds betenkningstid.

Jeg husker første gangen jeg introduserte han for toget.  Han var rundt halvannet år, muligens noen måneder eldre. 20- 21 måneder. Jeg var gravid med Yngste Sønn, og hadde en regnværsdag hjemme med Eldste Sønn og Datteren ( 5 år)  Det hadde vært en dag med mye mas og jeg var sliten.  Datter dro av sted til en venninne, og jeg hadde stor trang til to minutter for meg selv, mens jeg for eksempel fikk hengt opp klesvaska.  Jeg satte på en VHS med Thomas-toget som vi hadde fått. (Husker ikke fra hvor.) Og Eldste Sønn satt foran TVn som hypnotisert. Det kom ikke en lyd fra den gutten og jeg tror heller ikke han beveget en muskel før filmen var over.  Han var solgt!

Neste helt var Pelle Politibil. “Hannes navn det er Pelle og han kjører på vei og gater. Han er svart og litt hvit.. “

Vi dro på biltur til Finnland en sommer på den tiden. Gamle Gubben Grå, tre barn (2, 4 og 8 år) og kjerringa i en liten turkis Ford Escort. En uke i ei campinghytte på en campingplass litt nord for Turku med besøk i Mummidalen som feriens store høydepunkt. På forhånd hadde Datter spilt inn to av ungenes yndlings-CDer over på en stor kassett. Pelle Politibil på den ene siden og Kaptein Sabeltann på den andre. Vi hadde sånn kassettspiller i bilen som “snudde” kassetten. Så Pelle Politibil og Kaptein Sabeltann gikk på endeløs tror at mens kjernefamilien forserte Sverige innestengt i en liten, turkis bil. Ute var det juli-sol og 30 grader. Temperaturen inne i bilen kunne og til tider være litt høy.

Dagen etter at ferien var avsluttet var ferien over. Endelig var det bare meg i den lille bilen da jeg kjørte de 5 milene fra huset i skogen og til jobben min på sykehuset. Da jeg etter endt arbeidsdag var på vei hjem og nok en gang hørte sangen om Pelle Politibil tone ut av høyttalerne slo plutselig en tanke ned i meg; Jeg var alene i bilen. Kanskje jeg skulle driste meg til å skifte kassett. Spille litt Åge Alexandersen eller Leonard Cohen for eksempel?

Kokkejævel der oppe på bloggtoppen sutrer over at han må stå opp tidlig.  Har ligget og dratt seg til både klokka 7 og 8 nå i denne pålagte korona-ferien.  Men i dag var det ingen bønn, han måtte opp litt over 5 sånn som jeg har gjort hver eneste dag i flere år, selv når jeg var sykemeldt og ingen ting hastet.

Her i huset har hverdagen vært ganske vanlig også under korona-tiden.  Radiografer kan ikke ha hjemmekontor når de driver med pasientbehandling.  Yngste Sønn har sluppet unna permittering, og har hatt fulle arbeidsdager heldigvis.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg er tilbake 100% frisk og rask. snart er jeg forhåpentligvis tilbake i turnus.  De politiske møtene begynner igjen. Vi skal ha første styremøte i Rødt denne uka.
Hverdagen og det hektiske pulserende livet jeg elsker er tilbake.

På 1990 tallet lot jeg Datteren lytte til Kim Småge sin roman Containerkvinnen på lydbok.  Den gjorde et uslettelig inntrykk på ei 10 år gammel jente, og den dag i dag rundt 20 år senere kan hun sitere deler av boka ordrett.  Den ble spilt så mange ganger at noen av CD-ene ble totalt ødelagt.  Hvis noen av dere har et feilfri eksemplar av lydboka er jeg interessert i å kjøpe.  Hadde vært en super gave til Datteren som fremdeles kan snakke entusiastisk om romanen.

Noen burde også gitt den lydboka, eller romanen i papirform til Rådmannen her i kommunen.  Da hadde han forstått at det å oppbevare våre eldre og pleietrengende i containere ville fremstå som en utrolig dårlig ide’.
Men Rådmann Isaksen kan umulig ha lest boken. Han snakket entusiastisk om å bytte ut hotellopphold for eldre med langt mer kostnadsbesparende opphold i containere.  Og jo mer han snakket ble jeg mer og mer sikker på at “Det skal ikke skje på Min vakt!”

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg er fullstendig klar over at containerne Rådmannen snakket om har lite med containerne på Nyhavna i Trondheim i Kim Småges roman eller søppelcontaineren som illustrerer dette bildet. At det finnes boligcontainere med rimelig grei standard som det rent teoretisk går an å innrede med rom hvor man kan oppbevare eldre mennesker.  Jeg vet at slike midlertidige løsninger blir brukt flere steder i helsesektoren for eksempel i perioder med rehabilitering eller ombygging av eksisterende institusjoner.  Men likevel sier jeg NEI; NEI og atter NEI!!!

Det har noe med verdighet å gjøre. Du forteller ikke Bestemor som har gledet seg til et hotellopphold på Sundvollen Hotell at hun i stedet skal få et opphold i en container på Austjord.
For det er nettopp det Rådmannen har tenkt. De plassene kommunen de siste månedene har kjøpt på Sundvollen Hotell for å samle pleietrengende, relativt friske eldre nå i disse korona-tider er tenkt flyttet til containere utenfor omsorgssenteret på Austjord. Jeg vet ikke helt, men synes du opphold i container høres like forlokkende ut som opphold på hotell?

Ikke forstår jeg hensikten heller.  Ja, bortsett fra at det sikkert er mye rimeligere, jeg mener kostnadsbesparende og muligens ressursbesparende da betjeningen som allerede er på omsorgssenteret på Austjord bare kan løpe litt fortere så rekker de å ta seg av de som er lagret i containerne i tillegg til de pasientene de allerede har ansvaret for.  Jada, jada, jeg vet.  Det er ikke snakk om å løpe fortere, det er snakk om å arbeide smartere.  Jeg har hørt det mange ganger før.  Men hver gang jeg spør en av de smartingene som kommer med like smarte utsagn om han kan forklare meg litt mer konkret hvilke smarte grep som er tenkt gjort. Hvordan folk rent praktisk kan arbeide smartere. Hvilke løsninger på tidsbesparing de som arbeider der ikke allerede har sett og hentet ut. Ja da pleier det å bli stilt veldig stilt.

Nei, jeg forstår ikke hensikten.  For hensikten med å ha de pleietrengende på hotell var så vidt jeg forsto var å samle hjemmeboende eldre på et sted slik at man avlastet hjemmetjenesten for litt kjøring, effektiviserte tjenestene i en tid man fryktet at også mange av de ansatte i hjemmetjenesten kunne bli rammet av sykdom eller karantene.
Og grunnen til at Sundvollen hotell ble brukt var fordi de av smittehensyn mente det var dumt å samle disse eldre ide omsorgssentrene vi allerede har.  Hvis vi samler de på Austjord, i tilknytting til omsorgssenteret der faller vel det argumentet bort, med mindre disse containerne skal være fysisk avstengte, lukkede og låste.
Jeg vet ikke om jeg blir mer positiv til løsningen hvis den går ut på å stenge eldre og pleietrengende inne i containere.

Jeg har sittet i kommunens Hovedutvalg for Helse Omsorg og Velferd  i 8 år og har den helt klare oppfatning av at selv om vi ikke har ledige sykehjemsplasser i kommunen, så har vi ledige pasientrom.  Det har vært en ønsket politisk utvikling fra de som har styrt denne kommunen og legge ned flest mulig sykehjemsplasser under mottoet
“De eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig!”.  Hvor lenge som er mulig er helt klart en definisjon de eldre, deres pårørende og tildelingsenheten i kommunen ikke har den helt samme oppfatningen om.
Og selv om vi har lagt ned utrolig mange sykehjemsplasser har vi ikke klart å fysisk rive rommene i like raskt tempo.  Så vidt jeg kan huske er det bare Norderhovhjemmet som er blitt jevnet med jorden.
Det vil da være bedre å tilby de eldre og pleietrengende rom i allerede eksisterende omsorgsenter  enn å oppbevare de i containere på en parkeringsplass på Austjord?

Å lagre eldre i containere vil jeg anta bryter med “Forskrift om en verdig eldreomsorg”  den såkalte “Verdighetsgarantien”.  For det må da føles uverdig for de fleste oppegående mennesker å tilby våre eldre og pleietrengende å tilbringe sine siste dager i en container? Hvordan tror Rådmann Isaksen at et slikt tilbud ville bli mottatt i hans egen hjemkommune, Asker? Hvordan ville han selv om noen få år like å bli oppbevart i en container?

Som sagt, jeg vil gjøre det jeg kan for at Bestemor ikke blir slengt i containeren på min vakt.  Jeg håper de andre politikerne kommer til å være enig med meg i det.

I går kom jeg over et nytt funn på finn. En gyngestol  i kunstrotting. Den vil passe utmerket på terrassen. Vi har en gyngestol der allerede. Den hentet vi langt oppe i Strømsoddbygda i fjor og jeg elsker den! Nå var det en til salgs bare noen kilometer unna. Snakk om flaks. Nå kan Gamle Gubben Grå og og jeg sitte side om side på terrassen og gynge i solnedgangen.

Gamle Gubben Grå virker ikke like entusiastisk. Ikke vil han være med å prøvegynge heller. (Har muligens noe med at det snør ute.)

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Bloggen og mine til tider litt kritiske kommentarer til toppbloggerne og verden rundt meg har vært noe som gir meg glede og motivasjon i hverdagen.  Jeg har alltid likt å skrive, og i det siste året har bloggen funnet sin form og fått sine lesere.  Det har føltes litt skummelt og litt fint når mennesker jeg møter i hverdagen kommenterer at de leser bloggen.  Skummelt fordi jeg utleverer meg selv ganske mye og er ganske åpen – noe som og gjør at man viser sine svakheter så vel som sine styrker.

På fredag fikk jeg en kommentar om bloggen i det virkelige livet som gjorde at gleden ved å blogge forsvant.  Jeg klarte ikke å knotte i vei på tastaturet om løst og fast. Heler ikke i går var det lett å finne ordene, all moroa var borte.  Resultatet lot ikke vente på seg.  Kokkejævel fikk herje fritt på toppen og jeg raste nedover til en 58. plass!  En 58, plass!!! Det hører jo ingen steder hjemme.  Jeg er en blogger som hører hjemme over streken – altså over midten av bloggtopplista.
Jeg har og kommet til den konklusjonen at kommentaren jeg fikk var en tilbakemelding, og tilbakemeldinger skal man være åpen for. Så nå har jeg tatt den til meg, tenkt godt gjennom den og trukket mine konklusjoner. Tatt lærdom om du vil.  Men, selv om det nok ikke var det den som kom med kommentaren ønsker, så kommer bloggen til å fortsette.
Jeg kommer fremdelestil å komme med mine betraktninger over toppbloggerne og deres innlegg.  Jeg kommer fremdeles til å komme med mine betraktninger over samfunnet og livet rundt meg.  Men jeg kan å forsikre dere om at jeg ikke kommer til å henge ut folk jeg omgås i hverdagen.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Vel, Gamle Gubben Grå slipper kanskje ikke helt unna…  Ikke toppbloggerne heller….  Eller offentlige uttalelser fra politiske motstandere eller Rådmann som vil lagre gamle og pleietrengende i containere…..

Vel, nok om meg – over til Kokkejævel!   Han har som så mange andre toppbloggere moderert kommentarfeltet sitt nå.  Du vet, alle kommentarer må godkjennes før de synes i kommentarfeltet.  Toppbloggerne fremstår jo som enda mer fantastiske når alle kritiske røster er slettet fra kommentarfeltene   Godt å leve i sin egen lille boble uten korrigeringer som gjør at du må bruke hjernevinningene på å vurdere om du kanskje må moderere deg, eller be om unnskyldning, endre stil eller muligens har totalt feil i det du hevder.

Nå er det ikke på grunn av kritiske røster at Kokkejævel “må” moderere kommentarfeltet sitt.  Han ønsker å bli kvitt en spam-kommentar  fra ei som har slått opp med kjæresten og derfor må selge litt sex  (og som skifter navn opp til flere ganger om dagen.) Ja, vi er flere som ser de kommentarene dukke opp over alt.
Jeg forstår at de kommentarene oppleves irriterende.  De har irritert meg og for en tid tilbake.  Det samme med de kommentarene som ønsket å selge meg viagra.  Men å moderere kommentarfeltet har jeg aldri vurdert…Det er jo fort gjort å slette andre irriterende kommentarer også..

Vel, vi får se hvor mye kokken modererer. Jeg har lagt igjen en kommentar på hans blogginnlegg.  Ikke tilbudt sex eller hevdet at det er slutt med Gamle Gubben Grå. Så får vi se om den kommer gjennom Kokkejævel sin sensurering…

I går tok jeg helt fri fra bloggen. Kommenterte ikke Kokkejævels løsninger på samlivsbrudd og samarbeid eller Rådmann som vil lagre våre gamle og pleietrengende i containere….

Etter endt arbeidsdag svarte jeg ut noen mail, skravla litt med en kollega og dro hjem. Så satte jeg meg i kurvstolen på trammen, skjenket meg et glass “Somnerfugler” og nøt fredagskvelden der på trammen mens jeg feiret meg selv og mine seire.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kvelden ble etterhvert til natt, men blogging og tastatur fristet ikke.

I dag har jeg ikke funnet roen. Jeg har kjørt hit og dit. Jeg har handlet for den ene og andre. Det synes i heimen at vi mor har vært på jobb og utidige mannfolk og gamle hannhunder er mer til irritasjon enn hjelp. Kommer mulig med mer seinere, Kokkejævel og hans arv er det siste jeg gidder å bruke hjernrvinningene mine på.

Øverst på bloggtoppen troner fremdele Kona til og hennes sprøstekte løk, Det skrev jeg om i går. Ikke det at det hjalp meg oppover på bloggtopplista.  Dalte nedover til en 53. plass.  Her må det nok produseres noe bedre snart..

Vel, i dag tar jeg for meg bloggen som ligger på plass nummer 50.  Det er Lillasjel.  Jeg har vært innom bloggen fra tid til annen, men kan ikke kalle meg en fast leser.  Du vet, en slik blogg du klikker innom når overskriften fanger når du skroller deg gjennom forsiden.
Av presentasjonene av seg selv på bloggen ser jeg at kvinnen bak bloggen er en “evigung gudinne fra Isfjorden”.  Jeg likte den presentasjonen!  Evig ung – og eldre enn meg…..
Innlegget jeg skal kommentere er en bokanmeldelse.   Jeg liker bøker, dette blir gøy!

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Boka heter “Under en brennende himmel” og er skrevet av Mark Sullivan, og Lillasjel har kjøpt sitt eksemplar på matbutikken, jeg antar det er en paperback. (Ikke det at det betyr noe.)

Romanene er basert på en sann historie.  Historien om Guiseppe Lella, også kalt Pino og utspiller seg under andre verdenskrig.  Pino er en ung tenåring ved krigens start og muligens litt tilfeldig får han oppgaven med å hjelpe italienske jøder over Alpene til sikkerhet i det nøytrale Sveits.
Senere under krigens gang blir han vervet som tysk soldat og får som attenåring oppgaven med å være sjåføren til Hitler-Tysklands representant i Italia general Hans Leyers. Pino ser nå muligheten til å spionere på nazistene og dele informasjon videre med motstandsbevegelsen.

I følge Lillasjel er det en gripende historie som hun vil huske lenge.  Jeg tror henne.  Slike historier gjør inntrykk.

Jeg har en høy stabel med uleste bøker, og tror ikke jeg skal supplere den haugen med det første.  Men Gamle Gubben Grå sluker flere bøker i uka og elsker alle bøker om andre verdenskrig.  Kanskje jeg skulle kjøpe den til han?

Gå inn og sjekk Lillasjel Du finner sikkert noe av interesse.

“Kona til” er på toppen av bloggtopplista i dag.  Hun har skrevet om sprøstekt løk og fått hele 131.924 sidevisninger.  Ja, du leste riktig.  Sprøstekt løk er det som skal til for å bli toppblogger med et eventyrlig antall sidevisninger. Jeg som skriver om hverdagen i helsesektoren kan bare drømme om slike sidevisningstall. Kona til har over 131.000 flere sidevisninger enn meg….Sprøstekt løk… Jeg skal innrømme at jeg ikke helt så den komme.

Det er ikke første innlegget Kona til skriver om sprøstekt løk, nei det er nærmest blitt en føljetong. For 1. mai postet hun et innlegg hvor hun funderte på hva PS står for på de velkjente pakkene med sprøstekt løk.  Hun hadde fundert over det samme på sin Instagramkonto og fått mange herlige forslag på svar, Det fikk hun og i kommentarfeltet på bloggen. Slik engasjerer.

Kona til skriver så til Orkla, som markedsfører PS sprøstekt løk for å få en løsning på mysteriet.
Og da skjer det som ikke burde ha skjedd, men som gjør saken enda mer morsom.  En trøtt Forbrukerkonsulent leser ikke mailen fra Kona til så nøye, og sender et standardsvar tilbake og svarer at han dessverre ikke kan gi ut oppskriften på produktet.  Kona til, som aldri har bedt om noen oppskrift drodler videre i et nytt innlegg om at muligens er de mystiske bokstaven PS på pakka med sprøstekt løk en statshemmelighet.  Det blir ikke mindre kommentarer og moro ut av det,  43 kommentarer og mye fantasi.

Så skriver Kona til til Foodman AS som har tatt over driften av Progress Snack som i sin tid var de som startet produksjonen av den sprøstekte løken.  Der er det selveste Daglig Leder som svarer ut mailen, men han kan heller ikke svare Kona til men sier at han har sendt henvendelsen videre til Orkla.
Og endelig våkner de hos Orkla!  Det kan muligens ha en sammenheng med at flere av Kona til sine lesere og har sendt henvendelse til Orkla med det samme spørsmålet.   Så endelig blir mysteriet oppklart. PS står for Progress Snack, firmanavnet til de som i sin tid lanserte den sprøstekte løken.

Jeg håper Orkla ser hvilken enorm markedsføring Kona til har gjort for produktet PS sprøstekt løk, og sporenstreks sender minst en kartong sprøstekt løk til Kona til sin adresse.

Arbeidsdagen hadde så vidt kommet i gang. En drøy halvtime etter at jeg hadde entret avdelingen var jeg ferdig med min 4. pasient. I dag står jeg på en røntgenlab hvor vi bare undersøker det jeg litt humoristisk kaller “friske pasienter.”  Det vil si pasienter som kommer til røntgen på oppsatt time eller “Drop in”  etter å ha vært hos fastlegen. De kommer med sine slitte hofter, vonde rygger eller fordi de er blitt mer tungpustne etter 40 år som røykere. De kommer fordi de lurer på om det at de får vondt i ankelen eller hofta når de går Birken kan ha en sammenheng med den fotballskaden fra 1978, eller de trenger et røntgenbilde av lungene for å få dykkersetrifikat. Når de er ferdige med røntgenundersøkelse i løpet av 10- 20 minutter går de ut av sykehuset og fortsetter hverdagen til røntgensvaret foreligger om en uke eller fem.

Jeg var altså ferdig med pasient nummer 4. Kaffen begynte å bli kald i koppen og begynte å gjøre sin virkning i kroppen.. Jeg var godt i gang med dagens program.  Da tok pasienten opp en tvistpose og ga meg. Sa at den skulle vi ha fordi vi alltid ga så god service.

Jeg ble faktisk så overrasket at jeg ikke klarte å svare med en gang. Det er ikke så ofte vi på røntgen får sjokolade eller lignende av pasientene. Og i vært fall ikke på en slik røntgenlab med bare “friske” pasienter   Det er mer vanlig og forståelig at det vanker konfekt på sengeposter hvor pasientene har blitt pleiet i mange dager, kanskje uker når de har vært alvorlig syke, eller til kirurgen som har operert dem enn til de som har brukt ti minutter på å ta et par røntgenbilder du har ventet på en par ukers tid.

Litt engstelig undret pasienten om jeg ikke hadde lov til å ta i mot. “Posen var tørket over med antibac” ble det opplyst om.  Jeg fortet meg å takke og forsikrer om at vi kunne motta en pose Twist på deling. At vi var veldig glade i sjokolade ved avdelingen, og at denne gesten satte vi utrolig pris på. Jeg håper pasienten fikk med seg hvor rørt og oppriktig glad jeg ble.

Jeg informerte lederen om gaven, og fylte sjokoladen i en bolle på vaktrommet. Men  tok  med meg en av mine favorit biter, Cocos, tilbake til røntgenlaben og kaffekoppen. Fin start på arbeidsdagen! Jeg tror jeg smilte helt til lunsj.  Og det var ikke sjokoladen i seg selv som gledet mest, men det å motta ros og gode ord for den jobben vi gjør. Det er alltid hyggelig å bli satt pris på.