Jeg sitter her med tekoppen tidlig en morgen og klikker meg gjennom bunnbloggerne. Og det er fot gjort og drepende kjedelig.
Martine R Aune har vært på TV2. Og ja det ha jeg skrevet om før. Innlegget er fra 28.04. Snart en måned siden hun var TV stjerne. Englas reklamerer for robotstøvsugeren sin slik hun gjorde 10.05. Kariannenesse skriver om jule- og nyttårsfeiring. Innlegget er fra januar. Geriatriks oppfordrer til å ta vaksinen. Det innlegget skrev jeg om i går.
Den neste som kommer med et innlegg jeg ikke har lest og skrevet om før er Ingrids mirakler. Innlegget hennes er relativt nytt, fra 25.5. Men hun skriver om 17. mai feiringen deres. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er liksom litt ferdig med 17. mai og. Det nærmer seg juni. Det var ikke noen ordentlig 17. mai i år heller. Avlyst for andre året på rad. La oss glemme hele greia og se fremover.
Jeg sukker og tenker tilbake på den tiden jeg kunne kose meg med å skrive om toppbloggerne på morgenen. Jeg lar fingrene skrolle oppover på skjermen og klikker meg inn på toppbloggerne. Hva skjer her a? Mamma på hjul leser jeg hver dag, Monicha er jeg innom en gang i blant, men de tre andre leser jeg aldri. Etter en kort kikk og litt skumlesing finner jeg ut at det skjer ikke mye nytt her heller. Vel er innleggene nye og teksten ny, men temaene er de samme gamle. Det eneste som slår meg er at de er flinkere med overskrifter, velvalgte overskrifter for å lure leseren inn. Kanskje er det den største forskjellen mellom bloggerne som nå opp på bloggtoppen med flere tusen lesere og de som på en god dag klarer å få 100 sidevisninger? Det hele handler om markedsføring.
Da gjenstår det bare å se hvor mange klikk denne overskriften gir meg.
På en dag som av forskjellige grunner føles litt tung og grå (jeg må jo snart få rota ned noe om samferdselspolitikk) ble jeg oppriktig glad da jeg oppdaget at Kjerringtanker var trukket ut som “Dagens blogg” hos Gryende
Å lese at Gry skriver “Uansett hva som legges ut, holder både tekst og bilder en upåklagelig kvalitet”får meg nesten til å rødme. (Men bare nesten). Når Gry litt lengre ut I innlegget skriver “Dette er nemlig normal en av kongerikets mest travle damer” er nok det en overdrivelse, men den kjennes mer som meg enn den beskrivelsen et annet menneske ga av meg i dag. Dette andre mennesket fremstilte meg som en person som ikke takler stress og helst må styre dagen min ut fra hva jeg føler for der og da. Takk Gry! Jeg trengte din beskrivelse i dag.
Jeanette.hp skriver et innlegg om at hun har startet på sykepleierutdanningen. Hun kaller innlegget “En hvit engel” . Jeg har arbeidet i helsesektoren i over 30 år. Selv om det er hyggelig at enkelte pasienter ser på oss som arbeider i sektoren er engler har jeg aldri følt meg overjordisk. Jobben min har heller aldri vært et kall. Det ha vært en jobb. En jobb jeg har trives utrolig godt med, og ja jeg vil gjerne anbefale andre og ta utdanning innen helsesektoren. Ikke bare er det en sikker jobb, det er også et utrolig interessant yrkesvalg. Spesielt radiografyrket da, vi er jo liksom de kuleste på hele sykehuset.
Men vi er ikke overjordiske, vi er mennesker av kjøtt og blod som trenger mat på bordet, og penger til å betale huslån og regninger. Innen midnatt i natt bør man ha kommet til enighet i kommuneoppgjøret og statsoppgjøret. Ellers kan det tenke at en mengde engler i hvitt i kommunehelsetjenesten streiker fra i morgen av.. Om en uke er den samme fristen for de hvite englene på sykehusene. Jeg tror at hvis ikke motparten KS og Spekter gjør noe med etterslepet fra i fjor så vil de nok fort erfare at de hvite horder ikke er engler.
Og siden vi er inne på temaet. Vi har arbeidet i første rekke i en pandemi i over ett å nå, og alt de som bestemmer unner oss er real-lønnsnedgang for andre året på rad, litt klapp på altanen og en hel haug med fine ord om engler og dugnadsånd. Kanskje på tide å inne en annen måte og vise at dere setter pris på den jobben vi gjør?
Jeg puster med magen og knotter meg videre.
Neste mann, eller kvinne om du vil, er Martineraune. Hun har vært på TV2 nyhetskanalen. Det er snart en måned siden og har behørig blitt nevnt på denne bloggen, altså min, før
Men la oss fortsette å snakke om helse. La oss snakke om vaksine. Geriatriks kommer med en innstendig oppfordring. DU MÅ VAKSINERE DEG!!! Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er, som Geriatriks også sier, det eneste fornuftige å gjøre.
Jeg har hørt og ikke minst lest på nett en hel haug med grunner for hvorfor ikke vil vaksinere seg, men jeg har til nå til gode og høre eller lese en god grunn. En grunn som holder vann ved litt nærmere refleksjon.
Jeg liker ikke sprøyter! sier noen. Vel, det er mye her i livet jeg ikke liker. Snø for eksempel, eller gulvvask. Men det og ikke like noe, eller at du synes det er ekkelt med et nålestikk holder liksom ikke. ett sekunds ubehag overlever de fleste.
Jeg er ikke i risikogruppen sier andre. Vel, det er jeg, og det er mange andre i samfunnet. Mener du at vi skal stenges inne så du kan fortsette egolivet ditt som du vil? At et lite nålestikk, eller rettere sagt to er et for stort offer for deg for at vi kan få åpnet samfunnet igjen. ? Eller mener du at alle andre kan vaksinere seg, bare ikke du. Fordi du er redd for stikk, eller ønsker å leve livet ditt akkurat slik du vil – uten nålestikk.
Jeg blir aldri syk. Det er et av de dummeste argumentene jeg hører, og jeg brukte det i mange år selv for å ikke ta influensavaksine. For det første har 30 år i helsesektoren lært meg at sykdom kan ramme alle. Også de som lever på linser, og grønntfor, trener hver dag og går jevnlig til yoga for å være i harmoni med seg selv. Og hvis du aldri blir syk, hva er så galt med å ofre to halvtimer av ditt liv for at det skal fortsette slik.
Vi vaksinerer oss for at vi ikke skal bli syke hvis vi skulle bli smittet. Vi vaksinerer oss slik at vi kan åpne samfunnet igjen, Redde arbeidsplasser. Starte å leve igjen. Vi vaksinerer oss slik at om vi blir smitta bli vi ikke alvorlige syke. Vi dør ikke!
Jeg har vanskelig for å ta mennesker som tror at vaksinering og korona er et globalt komplott satt i gang av myndighetene i samtlige vestlige land for tracking av folk via chip satt inn i kroppen kamuflert som vaksine som seriøse. Jeg regner med at disse individene ikke har mobiltelefon eller bruker betalingskort, for gjø de det kan myndighetene allerede i dag spore dem hvis de skulle ha noen interesse av det. (Undrer meg og litt over hvilke lysskye ting de driver med, siden de har så angst for at myndighetene skal finne ut hvor de til enhver tid er)
Vel, hvis myndighetene har så lite å gjøre at de ønsker å bruke ressurser på å holde et øye med meg må de gjerne få lov til det. Jeg har ikke noe å skjule.
Kariannenesse er enda ikke ferdig med julefeiringa. Sukk. Rommetmitteliselinnea har heller ikke kommet med noe nytt siden jeg skrev om bloggen i går,
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag? Vaksine har jeg alt fått dose en av. Nei, jeg tror ikke jeg tar med meg så mye fra bunnbloggene i dag.
Jeg har I grunn vært i et elendig humør de siste dagene. Tålmodigheten min er borte. Jeg har bare lyst til å få av gipsen og fortsette livet mitt der det glapp.
Samtidig klarer jeg ikke å motivere meg til å gjøre noe som helst. Strikke, skrive leserinnlegg om samferdselspolitikk, alt jeg skulle ha gjort og som går helt greit med beinet I gips. Det er ikke de tingene jeg har lyst til å gjøre!
Da er det bedre å ligge helt rolig på sofaen, stirre apatisk ut i lufta, krangle med Charlie Chihuahua om pelspleddet og bare være ufordragelig mot Gamle Gubben Grå. Det er slik jeg blir på mitt verste.
Jeg foreslo for Gamle Gubben Grå at vi kunne dra på Roseslottet i går, og hadde jeg insistert hadde jeg fått til det, men Gamle Gubben Grå så som vanlig bare utfordringer. Jeg kom til å gå i “oppløsning” hvis det regnet. ( Eller gipsen min da). Det var så tungvint å ha rullestolen I bilen, og han ville ikke kjøre veteranbiler til Oslo og forresten hadde vi jo opprinnelig planlagt å dra på Roseslottet med Svigermor og Svoger og de kunne jo ikke i går.
Nei, de kunne ikke i går. De var på hytta ved Drammensfjorden. Men de kunne heller ikke ha blitt med om de hadde sittet hjemme i leilighetene sine. De kan aldri gjøre noe impulsivt. Der nå alt planlegges måneder i forveien. Foresten har jeg ikke lyst til å oppleve Roseslottet for første gang sammen med Svigermor. Hun ville løpe gjennom installasjonen på få minutter mens hun knipset bilder somven gal. Japanske turister er amatører i forhold til henne. Hun tok å fotograferte alle skulpturene på Kistefoss på 40 minutter da vi hadde henne med dit. Gamle Gubben Grå og jeg bruker gjerne tre timer, 8g vi har vært der mange ganger.
Humøret mitt ble ikke noe bedre av at Gamle Gubben Grå sa vi kunne dra til Krokkleiva. Jeg fortalte han i klartekst at når han ikke klarte å dra meg og rullestolen opp til terrassen til Storesøster alene, ville det være helt urealistisk å tro at han ville klare å få meg og rullestolen opp Krokkleiva. Han fortsette med å spørre om vi skulle gå Elvelangs der det er asfaltert sti. (Nei, stia er sikkert oversvømmet. Elva går stor). Om vi skulle dra til byen og gå på Kirkens Bymisjon og spise boblevaff3l med is. (Bymisjon et stengt på hellugdager)
Jeg ville bare ligge på sofaen å være sur!!! Og slik ble det.
Jeg kunne ikke fortsette slik i dag. Det er ikke bra for noen. Aller minst for meg selv.
Så jeg pakket det gipsa beinet inn i gladpack og hoppet i dusjen. En lang dusj stående på ett bein, god vask av både hud og hår., og kanskje innsiden av kjerringa med gjorde godt.
Ren kjøle ble tatt på. Ansiktskrem og parfyme likeså.
Da jeg kom ut på kjøkkenet var Gamle Gubben Grå godt i gang med oppvasken så vel som å lage lunsj og ikke lenge etterpå ble en porsjon “Djevelegg” satt forran meg. Livet, og Gamle Gubben Grå er ikke så værst likevel.
Sigurd Storm skriver om ei som har hjulpet han å få kontakt med sin avdøde far. Et medium. Spiritisme. Tror jeg på slikt? Jeg vet ikke……
Det er mer mellom himmel og jord enn det vi mennesker forstår . Jeg har snakket med flere som mener de har hatt kontakt med avdøde slektninger, jeg kan ikke bare avfeie det som tøv.
Nå er det ingen av de jeg ha snakket med om temaet som har vært hos et medium eller fått kontakt med de døde gjennom slike hjelpere. Det er mer at de har sett eller kanskje mer fornemmet at den døde har tatt kontakt. Mye av det har nok vært utslag for sorg og ønsketenkning. En mor som hadde mistet datteren sin alt for tidlig hevdet at datteren hadde tatt kontakt med henne. Gitt meldinger som hadde bidratt til trøst.
Men det blir for enkelt å bare avfeie det som ønsketenkning. For kan vi egentlig vite?
I min barnetro satt alle de døde i himmelen sammen med Gud, Jesus og alle englene og fulgte med på at vi hadde det bra. Ikke kontrollerte at vi levde som vi skulle, men passet på at vi hadde det sånn passe bra. Er det da så utenkelig at de kan sende tanker, energier, hjelp og støtte når de ser at vi tenger det? Eller at de vil gripe inn, få oss til å tenke oss om en gang til hvis vi er i ferd med å gjøre noe dumt?
Man blir gjerne oppfattet som litt skrullete hvis man hevder at man har kontakt med de døde. Jeg ville aldri deltatt på en seanse med stearinlys, holde hender og et medium som i transe og med rullende øyne fortalte meg at hun hadde fått kontakt med min avdøde mormor, og at denne mormoren ønsket at jeg skule fullføre hennes halvferdige duk i hardangersøm, og ikke minst donere 3.000,- kr til dette mediets arbeid for hjemløse katter.
Men er det like utenkelig at jeg når livet har vært vanskelig har hørt Bestemors rolige stemme som fortelle meg at alt kommer til å bli bra? At når jeg lå i mørket i sykehussenga og realitetene i budskapet “ikke belaste beinet på 6 uker” og lang tid før beinet bli bra sank inn og tårene og fortvilelsen kom der i mørket hvor ingen kunne se meg. Er det da helt utenkelig at jeg hørte Mammas litt strenge men kjærlige stemme fortelle meg at dette klarer du! Ta deg sammen, tørk tårene. Du klarer de ukene. Du klarer å trene deg opp en gang til.
Kall det trøst, kall det hva du vil. Men er det utenkelig at de døde kan sende sine energier fra den andre siden? Jeg mener nei.
Jeg ville aldri tatt kontakt med “profesjonelle” for å få kontakt med de døde. Jeg tro man fort kan bli lurt. Samtidig tror jeg og slik kontakt kan være en god trøst for enkelte, kan hjelpe de til å komme videre i sorgprosessen. (Men stopp før du blir bankerott.)
Og la oss fortsette litt i det åndelige sporet. La oss fortsette med Lillasjel
Lillasjel skrive at “Dette er personlige Lillasjel ord skrevet på bestilling” Jeg er usikker på om hun mener bildet med visdomsord som illustrerer innlegget, eller hele teksten. Jeg tar likevel sjansen på å kommentere teksten. Hvis den er ment personlig, hvorfor er den da delt på en offentlig blogg.? Det må jo være fordi andre enn den den er skrevet forskal lese den. Da må det og være lov å kommentere den.
Med Lille-Bjørn Nilsen strofen “Se alltid lyst på livet sa mora mi til meg” starter Lillasjel innlegget sitt, og fortsetter at det ikke er alltid like lett selv om en gjør så godt en kan. Lillasjel skriver videre at det er lov å føle seg lei og maktesløs At man skal få ut det som er vondt og vanskelig. At det er lettere å være positiv hvis en får ut det som e tungt først.
Jeg vet ikke om jeg er helt enig. Jeg er selvsagt enig i at det ikke alltid er lett å se lyst på livet, og at det er lov å føle seg maktesløs og lei innimellom. Men jeg er ikke sikker på om man alltid må få ut det som er vondt og vanskelig for å se det positive. Er det ikke når alt er som svartest man virkelig trenger de streif av lys som positive ting gir? Skal man da snu ryggen til stripene av lys og håp og dukke ned i det svarte og triste for å gjøre seg ferdig med det først? Er det ikke bedre å gripe ette lyset, strekke seg mot det, kjenne på det om så kun for et kort øyeblikk fø en glir ned i mørket igjen?
Lillasjel skriver videre om at livet ikke alltid blir slik vi tenkte. Min erfaring er at livet sjelden blir slik vi tror. Livet skjer. Tenk tilbake på ditt eget liv. Hvis du tenker 10, 20, eller 40 år tilbake i tiden. Er du i dag der du trodde du skulle være i dag den gang? Det er ikke jeg. Men det er helt greit. Det er ikke et nederlag. Kanskje er jeg på et bedre sted enn jeg hadde forutsatt?
Lillasjel skriver at den hun skriver til, som jeg mistenke å være henne selv, er en viktig brikke i noens liv. Jeg har i mange år vært den støttende muren, klippen i manges liv. Jeg vet at det jeg må jobbe med er å være klippen også i mitt eget liv. At jeg måta mer hensyn til meg selv enn å alltid ta hensyn til andre menneskers behov for støtte, råd og hjelp.
Jeg har blitt flinkere til å ta de små pausene i hverdagen de siste årene. Være mer til stede her og nå. Nyte øyeblikkene og ikke alltid bare strebe videre. Ikke alltid tenke på neste punkt på planen. Det har gjort livet mitt godt. Det har gjort meg godt.
“Se fremover, men ikke gruble over hva som er bak neste sving” skriver Lillasjel Et godt råd. Jeg har aldri vært veldig bekymret eller redd fo hva fremtiden vil bringe. Jeg lever livet her og nå, og er spent på hva livet bringer bak neste sving. Positiv nysgjerrig.. Spent på neste episode. Slik har jeg alltid vært- Jeg har heller aldri lagt planer for evigheten, eller hele livet.
Min eneste masterplan er å være meg selv.
Det blir mye tanker i dag. Det neste blogginnlegget jeg skal skrive om er innlegget til Rommetmitteliselinnea Det heter “Hvem er jeg, Mamma?” og handler om tanker rundt sønnen og hans historie om rusmisbruker.
Nå den rusavhengige sønnen får beskjed på behandlingsplasser for rusavhengige får beskjed om at han må være seg selv. Du må være deg. Så henvender han seg til moren og spør “Hvem er jeg?” Tenk litt over det spørsmålet, den settingen. fo du kan ikke gi noen andre svar på hvem de er. Det må vi alle finne ut selv innerst i oss selv. En mors svar ville jo bare være et svar på hvem sønnen var i hennes øyne.
Samtidig er det ikke lett for en rusavhengig å vite hvem en er. Har man ruset seg fra ung alder har man aldri fått utviklet seg til å bli den man er tenkt å være. Man har ruset vekk muligheten til å finne seg selv.
Det er ikke bare rusavhengige som har gått glipp av å bli den man er. Den man er innerst inne. Jeg har bekjente, venner som hele livet har strevd med å leve opp til de krav og forventninger andre har satt til hvem de skal være og hvordan de skal leve livene sine. “Hvordan vil Mamma at jeg skal være?” Mange har aldri klart å leve opp til de krav og forventningene ande har satt, og har endt opp som å se på seg selv som mislykkede. Det har ødelagt mangt et menneske og hele livet strebe etter å være noen ande enn seg selv, og aldri klare det. Man skuffer de som satte kravene. Men man skuffer og ødelegger seg selv. Man mister evnen til å se for et fint menneske en selv er.
Hvem kan klandres når et menneske går til grunne? Om det er ved rusavhengighet, selvskading eller depresjon? Foreldre? Oppvekstmiljø? Venner? Kommune? Barnevern? Hvem var det som ikke gjorde jobben sin? Sannheten er vel forskjellig i forskjellige tilfeller. Men samme hvem som kan klandres så hjelper det svært lite å finne en syndebukk. Man kan ikke endre fortiden, men man kan endre fremtiden.
Skal man stable livet sitt på beina igjen. er det noe en må ville selv. Ingen kan endre en som ikke selv ønsker å endres. Den beste hjelp du kan gi folk som sliter er å gi de den tryggheten at de vet at du er der for dem når de trenger deg. At du er en del av nettverket de trenger når de skal ta kampen. Når de skal kjempe seg frem til å finne ut hvem de selv er.
Men husk, ta surstoffmaska på deg selv før du hjelper andre. Du hjelper ingen hvis du mister deg selv på veien. Hvis du sliter ut deg selv i kampen for å hjelpe andre. For meg har det alltid vært viktig å være der for andre. Til slutt var jeg der for så mange at jeg glemte å være der for meg selv.
Jeg ser at jeg kan oppleves egoistisk nå. At det kan virke som om jeg har nok med meg selv. At når Rommetmittelinelinnea spør
Vi trenger hverandre uansett i livet når vi skal gå vanskelige eller lette skritt på veien videre. Er du der eller har du nok med deg selv?
så kan det virke som om jeg er en av de som svarer “Nei, jeg har dessverre nok med meg selv…” For jeg er ei som stiller opp for venner og familie hvis de virkelig trenger meg. Men jeg har hatt så mange i livet mitt som forventer at jeg løser utfordringene deres nesten før de prøver selv. Og jeg klandrer ingen. Jeg var aldri vanskelig å be.
Nå må jeg først ta vare på meg selv, før jeg kan ta vare på alle andre.
I dag er jeg glad for at Rachel og Nina uten filter ikke har kommet med noen nye innlegg på en stund. At jeg har skrevet om innleggene deres før. For ellers hadde dette innlegget blitt flere kilometer langt. Ja, jeg vet at mange av dere mener det er mer enn langt nok. Men slik er kjerringtanker.. Noen ganger går de litt dypt.
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag? Jeg skal gjøre ting som gjør meg selv godt.
Den skrå streken er forvrntet eldre i kommunen med behov for sykehjemsplass i årene som kommer. Den linja som liksom går i trappetrinn er grafen for et forslag til utbygging av nye sykehjemsplasser. Det finnes forskjellige grafer for forskjellige utbyggingsforslag og tempo på utbyggingen.
Det dom gjør meg sint er at ingen har laget et forslag hvor vi til enhver tid har nok sykehjemsplasser. De som utarbeider forslagene er alt for opptatt av at det ikke må være overkapasitet…
Husker dere bokstabelen jeg liksom skulle få litt mindre mens jeg lå her med beinet i gips? Hvordan har det gått med det prosjektet? Det er jo flere uker siden jeg delte en bokanmeldelse av en bok jeg har lest.
Vel som den observante leser vil observere har stabelen ikke minket men derimot vokst med to bøker. Det er noe med denne bokklubben og å huske på å avbestille å gjøre….
Så hva har så jeg drevet med? Har jeg bare ligget og surmult og ikke lest så mye som en bokstav?
Vel, det har nok vært litt surmuling under pelspleddet, jeg skal ikke nekte for det. Men jeg har da lest litt. Har kommet 262 sider ut i boka Pengeland av Oliver Bullough.
Det er en bok om hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet. En bok i følge anmeldeldelsen til John le Carré alle politikere og pengefolk i hele verden bør lese.
Bullough forteller gjennom en lang rekke historier historien om hvordan finansinstitusjoner i Europa og USA har blitt sentre for hvitvasking. Skatteparadiser, maleriske pass, korrupsjon, amerikansk hemmelighold, skallselskaper i Panama, trusler i Jersey, stiftelser i Liechtenstein – når de superrike på denne måten kan betale seg fri fra gjeldende lover og regler, undergraves demokratiet.
Boka er utrolig interessant. Flere avsnitt har blitt lest høyt for Gamle Gubben Grå og diskutert rundt salongbordet. Men den er litt tung. Mye å fordøye. Og når jeg gikk på smertestillende klarte jeg ikke mange sider før jeg rett og slett sovna.
Nå er jeg snart ferdig. Fremdeles like fascinert. Forhåpentligvis går det og raskere med lesinga når jeg får lesebriller i løpet av uka.
Frodith har en ny fotoutfordring på bloggen sin og selvsagt må jeg være med. Du kan lese om den inne hos Frodith.
Denne gangen handler fotoutfordringen om følelser. Dagens bilde skal symbolisere “REDD”. Jeg er jo stor og tøff og utrolig sjelden redd. Men noen ganger kan vi alle følelsene oss redde. Som en mørk høstkveld i en litt stille gate.
Noen hadde tatt opp en pose med Eldste Sønn sine fantastiske smultringer fra fryseren. Så da ble det smultring og en stor kopp te som litt tidlig morgenmat før frokost.
Både asjetter og den store tekoppen er bruktfunn. Som mange av dere sikkert vet er jeg utrolig glad i å lete etter skatter på finn, bruktbutikker og loppemarked. I dette innlegget vil jeg vise dere noen av godbitene mine.
