I går da Gamle Gubben Grå og jeg tok en tur med hundene i Sjongslunden tok jeg årets første bad.
Eller bad og bad, fru Blom. . Jeg badet vel strengt tatt bare tærne og leggene. Såkalt vassing. Jeg hadde ikke med meg badedrakt, og å bade i bare BH en på en offentlig badeplass med barn og andre mennesker til stede det gjør jeg ikke.
Vannet var utrolig deilig, så jeg må nok innlede badesesongen en av de nærmeste dagene. Det blir nok i et stille skogstjern og ikke på en folk som strand i byen.
Bildebevis spør du? Vel, det finnes ikke. Jeg vasset rundt i elveleiet med sleipe greiner og steiner på bunnen. Jeg holdt kjølen godt opp, men ikke for godt opp med den ene hånda og hadde Kjører en i bånd i den andre hånda. Så det å fotografere nakne føtter i vann ble en litt stor utfordring.
Jeg har ikke personlig assistent lenger….
Eller, jeg har jo aldri hatt personlig assistent. Det er Isabell Raad helt der oppe på bloggtoppen som har hatt det. Jeg, som ramler ut og inn av bloggtopplista annen hver dag har da ikke behov for slikt.
Eller før, før jeg ble syk. Da livet gikk i hundre og døgnet sjelden hadde nok timer. Da, da hadde jeg hatt bruk for en assistent. En personlig assistent en kloning av meg selv som kunne gjøre alt jeg ikke rakk. En som kunne vært på jobb og tatt vakta mi når jeg var på møte i Hovedutvalget. En som kunne vært hjemme og tatt klesvasken og vasket stuegulvet mens jeg råkjørte mellom Drammen og Hønefoss for å delta på styremøte i Vestre Viken i Drammen,, for så å sette bilen i gear for å komme meg på sykehuset og avløse den stakkaren som måtte arbeide overtid til jeg kom – for så å overta vakta og arbeide til klokka 23 og så komme hjem til gulvvasken 16 timer etter at jeg styrta ut døra. Få timer før en ny dag med fult program ventet. Da, da kunne jeg trengt personlig assistent. Men ikke nå.
Når jeg var så sliten når helga kom at jeg bare ville sove sove. Men det var min tur til å handle med Mamma, og det ble gjort med glede. prøve og ikke virke stressa, for vi måtte bli ferdig med handling og kaffe før klokka var 15, da var det nemlig tid for jobb. Når man ikke rakk alle møter og vakter man skulle ha i løpet av en arbeidsuke var en god løsning i mange år å bytte noen dagvakter som kolliderte med møtevirksomheten med helgevakter, Uka utnyttet maksimalt. Da kunne jeg ha trengt assistent, men ikke nå.
Når arbeidsgiver ringte nesten hver gang jeg hadde en ledig fridag for å høre om jeg ikke kunne påta meg en ledig vakt. Det var helt krise, som vanlig. Og jeg ikke klarte å si nei. da burde jeg mange ganger hatt en assistent, en assistent som kunne svart NEI, når jeg ikke klarte. En assistent som kunne ha sagt det kroppen min skrek. NEI: I stedet for jeg som alltid svarte JA.
Hadde jeg hatt en personlig assistent den gang da. eller evnet og tatt bedre vare på meg selv, hadde jeg ikke vært utslitt utbrent og ferdig i dag. Om jeg angrer? Jeg vet ikke…. Jeg elsker og elsket det travle hektiske livet. Jeg følte at jeg levde, og jeg stortrivdes. Jeg ville sikkert gjort det samme igjen.
Men den litt eldre, litt klokere delen av meg ser at jeg kunne ha turnert en del ting bedre. Forstått at ingen kan rekke alt. Tatt meg flere pauser. Lært meg å si NEI, og lært meg å slappe av. Ikke alltid ha dårlig samvittighet hvis jeg lå på sofaen eller satt i kurvstolen på trammen.
Jeg har aldri hatt personlig assistent, men jeg har hatt Gamle Gubben Grå som i det stille har fått kurven med skittentøy bak døra på soverommet til å bli stabler med rent ferdig brettet tøy jeg bare kunne legge i skapet. Gamle Gubben Grå som har forvandlet stabler med oppvask som truer med å rase ned fra oppvaskbenken til skap fulle av rene tallerkener og glass.
Hva skulle jeg med personlig assistent? Jeg har jo alltid hatt Gamle Gubben Grå.
Smelt…
Byen har fått en ny kaffe’ og den måtte selvsagt Gamle Gubben Grå og jeg teste ut. Så da Yngste Sønn var sendt av gårde på sin årlige tur til Korea, gulv var vasket og Drømmehuset begynte å se presentabelt ut dro vi av sted.
Baker Hansen, som for noen år siden ble Ritas bakeri har nå blitt Smelt. Jeg ble litt trist da jeg nærmet meg hjørnelokale og så at av utebordene var det bare det bordet mot Kong Rings gate som var ledig. Det er litt utsatt, på fortauet i ei gate som fører opp til Kuben, byens kjøpesenter. Mye bedre å sitte på et av bordene i gågata enn på et hjørne hvor fotgjengere sneier forbi kaffekoppen og biltrafikken er bare en meter fra kakestykket.
Inne i lokalet var det kaldt og deilig, og nesten folketomt. Vi bestemte oss raskt for å nyte kaffekoppen inne. Eller kaffe, jeg bestemte meg for appelsinjuice og lot meg friste av en belgisk vaffel som var dyppet i sjokolade og kakestrø. Gamle Gubben Grå tok kaffe og en vaniljesnurr. Den var så fristende at han satte tenna i den før jeg fikk tatt det obligatoriske bilde til bloggen. Vi har en felles svakhet der, Gubben og jeg. Vi tåler ikke å se mat innestengt på asjetter og tallerkener.
Vel, godsakene smakte godt, men vi klarte likevel å ta lokalet i nærmere øyesyn. Det var blitt fjernet noen reoler, og lokalet fremsto som større og mer åpent. Jeg falt for det tradisjonelle svart-hvitt rutete gulvet. De grønne veggene bidro til det kjølige inntrykket. Fargen er sikkert trendy, men jeg er ikke så glad i grønt. Likevel bidro fargen til en harmonisk helhet. Taklamper derimot synes jeg var skikkelig tøffe og bidro fint til stilen.
Vi kommer gjerne igjen.
Grand Tante Emma i 110…
9. Juli var det 110 år siden grand tante Emma ble født. I likhet med så mange av de andre som var en viktig del av mine barndoms sommre er hun borte nå. Det er ikke så rart. Jeg har selv pasert 50.
Grand Tante Emma var den yngste av 9 søsken. En av hennes storebrødre, nummer tre i søskenflokken, var min bestefar. Hun ble født i 1909, det samme året som indianerhøvdingen Geronimo døde, de startet å bygge Titanic og det første forsøket ned fargefilm ble vist på en kino.
Grandtante Emma vokste opp på et småbruk i Ringelia, ei bygd på vestsida av Randsfjorden. Hun var en av de første barna som ble døpt i Skute kirke da den sto ferdig samne år.
Hun vokste ikke bare opp på småbruket. Hun ble boende der hele livet. Hun var skoleflink og lærevillig. Men foreldre og hjemmeboende brødre trengte noen som kunne stelle for seg, så det ble aldri til at hun kom seg av gårde til videre utdanning eller arbeid. Hun ble heller aldri gift.
På 1970 tallet, da Grandtante Emma var i 60-åra, tok hun engelskkurs gjennom NRK. Med lærebøker og det hele. Engelskkunnskapene brukte hun til brevveksling med etterkommere etter slektninger som hadde utvandret til USA. Ja amerikanerne var også på besøk ved ett par anledninger.
Da jeg vokste opp bodde Emma på småbruket sammen med en ugift bror og to andre ugifte søstre. Besteforeldrene mine hadde og bodd på småbruket da Mamma var liten, men bygde en enebolig noen kilometer unna da Mamma var i ten-årene. Vi måtte alltid innom grandtantene og grandonkel når vi var på besøk hos Bestefar og Mormor
Det var alltid koselig å komme dit. Nok av småkaker og hyggelige gamle mennesker som alltid satte pris på å få besøk av oss.
Tante Emma hadde fødselsdag 9. Juli. Hun mente at det nesten bestandig var tordenvær på fødselsdagen hennes. Nle hun mente var dypt urettferdig siden hun var ekstremt redd torden. Vi pleide ofte å være på besøk, og det ble spøkte masse med at det kom til å tordne
Etter som de gamle ble pleietrengende en etter en, stelte Tante Emma og de andre dem. Når Bestefar ble for skrall til å bo alene, flyttet han inn oss tantene. Det fikk han stell og pleie i kjente og trygge omgivelser. De gamle døde en etter en, og snart var det bare tante Emma igjen.
Jeg var der en del de årene. Tante Emna likte ikke å være alene, og spesielt ikke hvis det var meldt tordenvær. Hun var jo vant til at huset sydet av liv. Rart da å bli igjen alene.
Som ung voksen var det koselig hos Tante Emma, vi hadde mange fine samtaler. Det er mye livsvisdom å hente fra folk som har levd lenge, og som er født i en annen tid. De ser gjerne litt annerledes på ting enn en som er pur ung.
Jeg var så heldig å ha Tante Emma i livet mitt til jeg ble 34. Hun fikk hilse på Gamle Gubben Grå og barna mine. Spesielt gromt var det at jeg kalte opp Eldste Sønn etter Bestefar, broren hennes. Martinius, eller “Mattinus” som Tante Emma sa. Datteren, som er eldst har og et klart minne om Grand-Grand-Tante Emma.
Her bor jeg
Isabell Raad på bloggtoppen har sjekka inn på hotell. Hun får besøk av kjæresten, og da er det jo litt kjipt å bo hjemme hos Mamma. Hun har riktignok en leilighet hun ikke har flyttet inn i ennå, men hotell er nok bedre. Ikke minst når man kan skrive et reklameinnlegg for hotellet. Med 48.813 lesere tipper jeg det gjør noe med hotellregningen.
Da jeg var på Isabells alder begynte jeg og arbeide som radiograf på sykehuset. Jeg bodde hjemme den første uka, men fikk nøkkel til leiligheten jeg skulle leie av sykehuset første uka. Torsdag, mener jeg. Mandag andre uka skulle kjæresten min, nå Gamle Gubben Grå komme til Hønefoss. Han hadde ferie og skulle bo noen dager hos meg. Mine foreldre og jeg var skjønt enige om at da var det breit å bo i leiligheten. Vi hadde ikke mye møbler den uka. Vi kjøpte kjøleskap og komfyr brukt, hadde en lenestol, respatexbord med 4 stoler på kjøkkenet og et par hagestoler og et bord på terrassen Ja, og ei dobbeltseng vi arva etter samboeren til søsteren.
Jeg kan ikke huske at vi overhode vurderte å leie oss inn på hotell.
Jeg har ingen planer om å flytte inn på hotell i egen by denne helga heller. Men hvis noen av hotelleierne på Ringerike vil sponse meg med en hotellovernatting, kan jeg gjerne skrive et innlegg om hotellet i etterkant. Bare å ta kontakt.
Mens jeg venter på strømmen av hotelltilbud, som forresten ikke bare behøver å komme fra Ringerike, tenkte jeg å vise dere hjemmet mitt, Drømmehuset.
Dagen i bilder….
Jeg har ingen personlig trener, og var ikke på treningsstudio. Så jeg kunne ikke ha tatt bilde av meg pen dandert i lekkert treningstøy og med ei vannflaske i hånda. Lekkert sminket og ikke antydning til svette noe sted. Nei, slik hadde ikke jeg fremstått etter ei treningsøkt med en PT.
Hvis jeg setter meg på et gulv, har jeg problemer med å komme opp igjen. Så, hvis jeg altså hadde vært på et treningsstudio ville det ha vært dumt av meg og satt meg halvt skrevende på gulvet i en liten shorts med hånda i skrittet og hodet så langt bakover som det går. For det første ville det se uanstendig ut, på grensa til vulgært, for det andre ville jeg ikke klart å komme meg opp igjen – i hvertfall ikke på en grasiøs måte.
I går var jeg merkelig nok ikke ute å gikk tur. Så jeg kunne ikke ta bilder av det heller.
Men Isabell, jeg hadde lett klart strekningen Bislett – Majorstua.
Jeg tok ikke en eneste selfie i hele går. Det er sjelden jeg tar selfier.
Jeg tok ikke pedikyr i går, så jeg kunne ikke ta bilde av beina mine mens jeg tar fotbad. Heller ikke av utvalget av neglelakk.
Jeg kunne selvsagt ha tatt bilder av Yngste Sønn og Datteren som jeg var så heldig å tilbringe litt tid med.
Eller handleposene fra Kivi:
Ikke rart at jeg falt helt ut av blggtopplista. Jeg er jo en virkelig amatør, som glemmer å bilde-dokumentere alt jeg gjør. Her må det skjerpings til
kens planer
Noen synes kanskje at det er litt vel sent å poste planene for helgen nå. Ja, i og med at uka liksom er godt i gang og vi har kommet til onsdag allerede. Men siden Isabell Raad, som fremdeles er på bloggtoppen postet sitt innlegg med ukens planer i går rett før klokka 17, regner jeg med at det er innafor, Jeg er jo på 99 plass, og må ha litt å gå på.
MANDAG
Isabell arbeidet et par timer med bloggen.
Jeg arbeidet syv og en halv time med røntgenfotografering.
Isabell hadde en times lunsjdate.
Jeg hadde en halvtimes matpause på vaktrommet.
Etter en to timers arbeidsdag og en times lunsj var Isabell klar for en treningsøkt med sin Personlige trener.
Jeg tok en tur innom Kiwi g kjøpte sellerirot og lagde saltbakt sellerirot til middag
Isabell traff de jentene hun skal dra til Ibiza med og hadde middag med dem
Jeg silte kompost mens jeg ventet på at middagen skulle bli klar – etter middag tok vi en lang tur med hundene før vi skeiet ut med en cheeseburger rundt midnatt.
TIRSDAG
Hele gårsdagen hadde Isabell satt av til å arbeide med sitt hemmelige prosjekt.
Jeg hadde satt av gårsdagen til å hvile meg. Etter en dag i hvitt må jeg som regel det. Jeg sov til10 Kan ikke huske sist jeg sov så lenge! Var en tur med hundene, og en liten tur på plantesenteret.
Kvelden ble brukt sammen med Datteren, Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå på terrassen med mye deilig taco.
ONSDAG
I dag skal Isabell ha en time med sin personlige trener.
Jeg skal trene i hagen mens jeg gjør hagearbeid.
Resten av dagen skal hun bare sole seg, henge med venner og nyte været.
Jeg skal i et møte – men håper å nyte været for det ser bra ut. Skal vel og kjøre Datteren og parg herfra og hjem.
TORSDAG
Isabell skal starte dagen med hjemmekontor…..
Det pleier sjefen min også å ha, gjerne på fine solskinnsdager….
Jeg har tillitsvalgtsdag og skal finne meg en kontorplass. Skal godkjenne turnus og planlegge høstkonferansen. og virkelig få ryddet opp i inn-kurven.
Så skal Isabell hente en pakke på postkontoret. Det er vel noen av alle de klærne hun har bestilt på Nelly..
Slike tillitsvalgtsdager pleier ofte å bli litt lange… og jeg har ikke bestilt noe på Nelly
Isabell skal ha telefonmøte med Italia.
Jeg burde ta en telefon til min gamle far.
Så skal Isabell ta pedikyr.
Det dropper jeg.
Hun skal gjøre ferdig to samarbeid,
Jeg får harselere litt med Samarbeidskammeratene…
Isabell avslutter dagen med en familiekveld.
Det gjør jo i grunn jeg og.
FREDAG
Fredag skal Isabell igjen ha hjemmekontor……
Jeg trenger sikkert på ny en hviledag etter å ha arbeidet på torsdag.
Isabell skal ha møte med firmaet som skal pusse opp badet hennes.
Det slipper heldigvis jeg… Sist jeg hadde møte med de som pusset opp badet vårt hadde jeg faretruende høyt blodtrykk, og representanten for firmaet har i ettertid uttalt at han aldri hadde møtt en så sint kjerring. Det er snart 12 år siden, men jeg kjenner at blodtrykket mitt stiger bare jeg tenker på det….
Isabell skal pakke til Ibizaturen.
Jeg har ikke tenkt meg noe sted – dropper pakking.
Isabell får besøk av kjæresten. De skal sjekke inn på hotell og kose seg hjele helgen.
Gamle Gubben Grå og jeg får holde oss i heimen. Men siden Yngste Sønn reiser til Korea på fredag, får vi jo huset for oss selv. Barnefri.. ikke å forakte
Private bilder fra min mobil
Hverdagen er tilbake. Jeg har ramla ut av bloggtopplista og Isabell Raad er tilbake på toppen. Hun deler private bilder fra sin mobil.
Jeg har bare private bilder på min mobil. For alle bildene jeg tar med min mobil, er jo mine private….
Dette bildet er tatt en dag jeg var på vei mellom to møter. Ett møte i Drammen og ett i Hønefoss. Da har jeg ikke tid til slike stillestående køer. Det var en traktor med henger som hadde hatt et uhell på Tyristrand og stengte veien. Rakk ikke møte i Hønefoss…Bildet er et godt eksempel på min litt stressede hverdag.
Maling av paroler til 1. mai toget. Bildet kan jo symbolisere noe av alt engasjementet mitt. Også en del av hverdagen. Og for de som lurer – kampen om Hønefoss skole SKAL vi vinne!
Charlie Chihuahua som slapper av på pallesofaen på terrassen. Bilde er bare harmoni, og trenger vel ingen nærmere forklaring.
Utrolig glad i noen stille stunder ute i naturen. Gjerne ved ett vann. Dette er fra Røsholmstranda – et av mine favorittsteder.
Og her er ett av mine favorittmennesker. Datteren på vei til påskeskirenn.
Veska til Mamma.
I motsetning til Isabell hadde jeg ikke så mange bilder av meg selv på min egen mobil. …. Ikke en gang med diverse hudpleiekremer smørt utover trynet…. eller i gjennomsiktige blonde-BHer. Det er nok derfor Isabell og ikke jeg er på bloggtoppen…..
Kunsten å kose seg…
Sofie Caroline Nilsen, Sofienils1, har klart å holde seg på toppen av bloggtopplista også i dag.
Hun og kjæresten har vært på restaurant. og kost seg sammen.. Men de er slike travle mennesker som ikke har ro i rumpa, så selv en restaurant-date er over på 40 minutter.
Gamle gubben grå og jeg er flinke til å kose oss, selv om også jeg kan sluke maten litt fort når den står foran meg….
Det er viktig å kunne kose seg i hverdagen. Man må ikke alltid ut på restaurant eller gjøre noe ekstravagant for å kose seg. Noen vannmelonbiter, litt jordbær og en god stol på trammen er alt som skal til her i huset.
Ha en fin dag.
Mål for fremtiden og hva jeg har oppnådd….
Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Men det å sette seg mål og arbeide mot dem er jo sunt. Og det er nettopp det hun har gjort Sofie Caroline Nilsen som i dag troner øverst på bloggtoppen. Sofienils1 som bloggen heter tror jeg har tronet på 1. plassen en gang tidligere mens jeg har drevet og kommentert den som til en hver tid er på førsteplass. Hun er en ung kvinne på 24 år fra Trondheim. Ei jente som setter seg sine mål og når de, hvis vi skal tro innlegget hennes.
Som 19 åring satte hun seg tre mål.
Hun skulle bli toppblogger og leve av det. Hun skulle få kontrakt med side 2 og hun skulle delta på bloggerne.
Hva slags mål hadde jeg som 19 åring?
De handlet verken om blogging eller kjendisstatus. 19 år… Det var i1985. Det året jeg var russ og sluttet på videregående.
Jeg var som mangeandre unge usikker på hva jeg ønsket å bli. Tidligere hadde jeg drømt om lege, men det hadde for lengst slått fra meg. Karakterene holdt nok ikke til noe medisin-studie.
Jeg visste at jeg ville studere, men ikke helt hva. Jeg tok et friår og arbeidetåret etter videregående. Jobbet en stund som praktikant og passet barn og gjorde husarbeid for en familie. I tillegg fortsatte jeg i lørdagsjobben min som stoffselger på Fabrikkutsalget. (Forløperen til Kid interiør)
Målene var vel å studere, få meg en utdannelse og en jobb, få meg en kjæreste og komme meg vekk fra min barndoms dal.. Så på det viset kan jeg vel si at jeg har nådd alle de målene jeg satte meg som 19 åring.
Sofie har også nådd sine 3 mål. Og hun har nå satt seg fem nye mål.
1. Hun skal bli flinkere på Youtupe og Instagram, da hun vil ha en vekst på alle sine sosiale medier.
2. Hun skal klare å tjene mer enn hun gjorde i fjor.
3. Hun skal ta vare på egen helse. Har netopp begynt hos fysioterapeut og har som mål og begynne hos psykolog.
4.Hun vil investere pengene sine i noe hun kan bygge opp. Hun vil ikke bare drive med sosiale medier.
5. Hun vil bo noen måneder i Los Angeles og New York.
Vel. selv om jeg er over så dobbelt så gammel som Sofie er det fremdeles viktig å sette seg mål. Jeg er jo ikke helt moden for skraphaugen ennå.
Jeg installerte Snapchat i sted. Yngste Sønn og Datteren skal gå over Besseggen, og de deler fint lite på fb og insta, så nå har jeg installert Snapchat for å følge dem. Så et mål for dagen er vel å skjønne hvordan dette virker. Har fått to snap så langt. en gra Yngste Sønn som tok bilde av meg bakfra der jeg sitter og fikler med telefonen, budskapet var at nå var muttern på snap. Den andre snapen var fra Lillesøster, (la henne til) som sendte bilde av ved-stabelen sin med teksten “endelig er du også på snap”.
Så langt har jeg forstått at jeg ikke har gått glipp av stort ved ikke å være på Snap….
Jeg skulle gjerne klare å tjene mer enn jeg gjorde i fjor. Og da mener jeg mer enn de 5.000 jeg fikk i lønnstillegg ved årets lønnsoppgjør. Det er helt klart et mål. Ikke det at penger er alt. Men de betyr mye når det er litt lite av dem.
Å ta vare på egen helse må være mål nummer en for meg. Få orden på blodsukkeret Lære mer om diabetes, slik at jeg gjør de riktige tingene. Diabetes har en del lite koselige følgelidelser jeg helst vil unngå. Så helse er første prioritet. Helse er så mye mye viktigere enn penger.
Jeg har lyst til å bygge opp noe, starte noe. Men det er mer en drøm enn et mål.
En drøm om å kunne tjene penger av å holde foredrag eller skrive. Det er vel derfor jeg driver med denne bloggingen.
Å bo i Los Angeles eller New York er ikke noe for meg. Kunne godt tatt en tur til Los Angeles og besøkt Svigerinne og hennes familie. Men ellers har jeg aldri hatt noen drøm om Amerika.
Men mål har jeg som nok ikke finnes på Sofies liste.
Jeg har som mål at Rødt skal gjøre et knallbra valg til høsten At jeg skal få plass i kommunestyret, helst sammen med to andre fra Rødt. Jeg har som mål å komme inn som vara til fylkestinget i Viken, og få møte på minst ett møte den neste fireårsperioden.
Og jeg har som mål og nyte enda flere små hverdagsøyeblikk. Lage flere gode opplevelser.