Gratulerer med dagen, kjære venn. Jeg sendte deg hilsen på fb i dag morges. Regnet med at gratulasjonshilsenen fra meg skulle drukne i hilsningene fra alle de 525 andre vennene dine. Men du er blant de få som ikke har oppgitt fødselsdagen din til fb, fant jeg ut da jeg sjekket. Så på din side var det bare 5 hilsener, de 4 andre er fra slektninger av deg. Kjenner igjen noen av dem fra den gang da. Du har “liker” hilsenen min. Ingen kommentar. Og hvis du og jeg hadde vært 30 år yngre, slik vi var den gang da, hadde jeg sikkert brukt store deler av kvelden på og tolke hva det skulle bety.
Jeg tror ikke du ble overrasket over at jeg husket dagen din. Det er svært mange ganger de siste 30 årene du har fått hilsen fra meg på fødselsdagen din. Jeg er god på datoer. Før du blir alt for innbilsk; han jeg var forelsket i siste året på ungdomsskolen har fødselsdag om to dager. Han kommer også til å få hilsen på fb.
Hvem prøver jeg å narre? Deg? Meg selv? Ja. Han fra ungdomsskolen har fødselsdag om to dager, og han kommer sikkert til å få fb hilsen fra meg. Og ja, jeg husker også datoen hans helt uten påminnelse fra fb. Han er en fin fyr, men han har ikke krabbet langt under huden min og blitt der.
Jeg sendte deg en hilsen. Tre små ord. Du likte det. Det var det hele.
Jeg tenkte på deg. Du tenkte ett par sekunder flyktig på meg. Det var det hele.
Har hatt noen flotte dager i Praha på tarifkonferanse med gode tillitsvalgtskollegaer. Nå er vi klare for årets vakreste eventyr, lønnsoppgjøret. Praha viste seg kaldere enn jeg håpet, og det var til og med snø på bortgjemte plasser, i parker og på markene rundt byen. Og jeg som hadde gledet meg til vår
Vi bodde på Hotell Grandior Prague. Det var et fint konferansehotell med spa avdeling og reklame for øl-spa i heisen. Hotellet lå greit til plassert sentralt med kort vei til gamlebyen kjøpesenter og Karlsbroen.
Jeg skal ikke kjede dere med referat fra det faglige. Vi hadde forelesninger fra 9 om morgenen til 17 om ettermiddagen, men vi fikk jo sett litt av Praha for det, En smakebit som gjør at jeg har lyst til å besøke byen ved en senere anledning.
Den første kvelden spiste vi på U Modre Kachnicky. Det var en uformell og koselig restaurant i gamlebyen. Kelneren insisterte på at vi startet måltidet med et lite glass urtebrennevin. Så da gjorde vi jo selvsagt det. Urtebrennevinet smakte jul. Det var krydret med krydder som nellik, og allehånde. I grunn godt, menet halvt shotte-glass er mer enn nok for meg. Vi ble servert vilt pate med brandy- og tranebærsaus til forrett. Masse pate, g den var ganske fet. Godt vi hadde fått urtebrennevinet. Bordet var pyntet med norske flagg, og pianisten klimpret på noe som kunne minne om Grieg. Neste rett var en tradisjonell, bohemsk potetsuppe med sopp. Godt det og, men fet kraft i suppa, så det begynte å bli et mektig måltid. Pianisten hadde bladd om i noteheftet sitt med norske melodier, og spilte nå “Jeg er så glad hver julekveld” mens han sang stotrende teksten fra noteheftet. Stemningen var god, som alltid når gode tillitsvalgtskollegaer møttes. men
vi var enige om at pianisten umulig kunne vite hva han sang – i og med at han satt der borte i kroken sin og sang julesanger i mars, noen få dager før Palmesøndag. Etter potetsuppa til bohemene, fikk vi stekt and med rødkål, nøttestuffing og potetkaker. Julefølelsen var til å ta å føle på. Rødkål, julesang og urtebrennevin som smakte pepperkakedeig. Godt var det, men selv jeg som er flink til å spise, begynte nå å bli virkelig mett. Hele måltidet ble avsluttet med eplekake med punchsaus og nøtter. Etter det var det bare for meg å nærmest rulle tilbake til hotellet mens mange av de andre bega seg ut på byen.
På andre dagen hadde jeg litt fri på formiddagen, rett etter frokost, og tok meg en tur ut i vårlufta. Deilig å kjenne bar brostein under føttene, og deilig å kjenne sola varme. Var ikke alt for mye tid, men deilig med litt vårfølelse. Denne ettermiddagen var det satt av tid til2 timers guidet byvandring før middag. Jeg hadde veldig lyst til å være med på det, for å få sett mer av Praha. Samtidig går jeg sakte på grunn av det ødelagte beinet, og jeg er overhode ikke i form. Det fornuftige hadde vært at jeg tok en hvil på hotellet og møtte de andre til middag. Men som vanlig vant følelsene over fornuften, så selvsagt ble det byvandring på meg. Praha er en flott by. Jeg må tilbake. Ikke minst for å fotografere bedre. Nå var jeg redd for å miste de andre hvis jeg stoppet opp for å fotografere andre steder enn der guiden gjorde et stopp. Og omringet av 40 andre er det ikke alltid like enkelt å få til de beste bildene. Ikke ble det noe bedre av at jeg tok meg en tur på snørr i brosteinen ett sted i gamlebyen heller. Alltid lurt å forsøke å se hvor man setter beina.
Dette er Obecni Dum, eller Folkets Hus i Praha. En flott jugend-bygning somsto ferdig i 1912.
Kruttårnet ligger like ved Obecni Dum, og var en av inngangene til Gamlebyen. Det er 65 meter høyt og ble bygget i 1475. Navnet Kruttårnet fikk det på 1600 tallet da det ble brukt som kruttlager. Det var 13 slike tårn rundt Gamlebyen, hvor mange som fremdeles består vet jeg ikke.
Torget i Gamlebyen. Jeg burde sikkert ha noe mer å si om denne plassen. Men jeg fikk ikke med meg så mye av det guiden sa. Delvis fordi jeg falt nesegrus for dette flotte torget, og derfor brukte noe av tiden på å ligge langflat på magen med nesa nede i broleggingen, og resten av tiden til å sjekke om den nye mobiltelefonen hadde fått noen skrammer, børste møkk og rusk av bukse og kåpe, forsikre alle om at “Det gikk så bra, og Nei, jeg slo meg overhode ikke” mens jeg diskret forsøkte å finne ut om alle mine fra før av så maltrakterte kroppsdeler hadde fått noen flere skader. Venstre albue var den som gjorde mest vondt. Men ikke mer enn at det gikk. Fasit dagen etter var blåmerke på nevnte albue, høyre underarm og antakelig ett eller flere nye blåmerker på ett eller begge knær. De er fra før av like fulle av blåmerker som hos en fem-åring som lærer seg kunsten å stå på rulleskøyter.
To timers byvandring nærmet seg slutten. Vi var nå kommet til det gotiske tårnet mellom Gamlebyen og Karlsbroen. Skulle gjerne hatt noen ordentlig fine bilder av broen, men det var mørkt og fullt av folk, hele kroppen verket etter fall og gåtur, og de bildene jeg tok ble langt fra bra. Men kommer jeg tilbake skal Karlsbroen besøkes både i lys og mørke, for du for et fotoeldorado!
Vi skulle spise på Hergetova Chelna som ligger på bredden av elva med panoramautsikt mot Karlsbroen på andre siden av elva enn det Gamlebyen ligger. Nydelig restaurant. Det var godt å komme inn i varmen, for det hadde vært ganske kjølig åmvandre rundt i Praha i 2 timer. Her fikk vi servert Grillede Tigerreker. med tomat og hvitløkssaus med salat. Det var kjempegodt, og nok den beste retten jeg spiste i Praha. Hovedretten var stekt kyllingbryst i Cognacsaus med grønnsaker Godt, men and dag en og kylling dag to? Desserten var sjokoladefondant – jeg er i grunn lei sjokoladefondant. Syns vi får det på hvert eneste kursmiddag for tiden – uavhengig av land. Men atmosfæren i restauranten var god. Flott lokale, og jeg kan godt anbefale restauranten- Det var valg av meny jeg var kritisk til… Tilbake til hotellet tok vi drosje. Rett i seng for meg, men noen andre studerte nok Prahas uteliv denne natta og…
Siste kvelden skulle vi spise i restauranten i kjelleren på Folkets Hus Obecni Dum. Kjekt, for det lå kun to kvartaler fra hotellet.Nydelig lokale i jugendstil. Også denne kvelden var det god stemning og god mat. Kyllingsuppe, svinemedaljonger med bakt potet og soppsaus. – og selvsagt sjokoladekake ,sjokoladefondant til dessert.
Også denne kvelden satte jeg kursen mot hotellrommet etter middag. Men ryktene skal ha det til at deler av resten av gjengen fulgte etter min røde kåperygg på leting av en irsk pub lenge etter at både kåpa og jeg hadde funnet hotellrommet…
Flotte dager o Praha var over Jeg håper jeg engang finner veien tilbake .Da med mer tid til å se byen og til å fotografere denne flotte byen i hjertet av Europa.
Har gått litt på høy-gir en stund. Forsøkt å leve som “normalt”: Tariffkonferanse i Praha, og selv om jeg var flink og gikk på hotellet og la meg rett etter middag hver kveld, ingen irske puber eller Strawberry-Margaritas på meg i år, så var det lange og intense dager. En 6 timers kontordag og vennebesøk på fredagen, og familieskirenn på lørdagen. Alt utrolig koselig, men nå er det ikke mer energi igjen. I dag er jeg bare tom – og sliten. kroppen føles som den er tygget på og spytta ut, tårene renner og jeg klarer ikke en gang å være sint.
Sto opp i dag til sol fra skyfri himmel, og måtte jo selvsagt tilbringe dagen ute. Det ble en litentur i sentrum med Kjøteren før frokost, Så hjem til Gamle Gubben Grå og frokost Vi spiste raskt mens vi diskuterte hva vi skulle gjøre i dag. Stor enighet om at vi skulle være ute. Vi tenkte litt på en gåtur på litt historiskgrunn som vi har hørt om, men fant ut at det antakeligvis var for mye snø i det området fremdeles. Til slutt falt valget på en gåtur elvelangs og med littby-sightseeng Vi er litt urbane i dag, etter å ha vært på skitur på skauen i går. Det ble en to timers tur i flott vær, og det var mye folk ute. På Gladtvett var nesten alle krakkene opptatt av folk som nøt vårsola. Noen med termos og niste. Vel hjemme satt jeg meg ute i solveggen på terrassen med kaffe, påske-marsipan og godt lesestoff. Man behøver ikke reise så langt for å få påskefølelsen.
Barndommens påskeferier var turene på hytta på Damtjern. Hytta lå 7 -8 km hjemmefra, var som hytter bygd tidlig på 70-tallet, lita og uten innlagt vann, strøm og all den luksusen som ofte hører med dagens hytteliv. Mine barndoms vinterferier på hytta husker jeg ofte som endeløse skiturer, gjerne i snøføyke, kalde fingre og tær og nelglespretten. Jeg har aldri vært så veldig glad i å gå på ski, og dannet baktroppen i disse endeløse skiturene. Vinterferier var noen ganger mer slit enn kos. Men påsken derimot. Da satt vi gjerne i solveggen med nesa mot sola og forsøkte å bli brune. Ansiktet ble jevnlig smurt inn med nivea. Det var radio på i solveggen, og det var mulig å kose seg med ei bok der i solveggen. (Jeg har alltid vært mer glad i bøker enn i skier…) Halve byga var bortom hytteveggen vår. Mange gravde snøgroper hvor de satt og solte seg. Jeg husker ei av damene hadde laget en krave av aluminiumsfolie ett år, for virkelig å få maks refleksjon og maks farge av solstrålene. Pappa og Mamma serverte ertesuppe kokt på knoke og tørre gule erter som hadde ligget i bløt natta over. Det var liv og røre og endeløse dager fylt med sol fra blå himmel. Da ungene våre var yngre, arrangerte søstrene mine og jeg familieskirenn der en del påsker. Vandrepokal ble kjøpt inn, ei diger metall-høne som ikke kunne knuses så lett -vandrehøna. Det var en hektisk og koselig påske-dag. Meg, mine søstre våre familier med til slutt totalt 8 barn, våre foreldre og gjerne et vennepar av mine foreldre. Ski, unger, pølsegrilling, aking, og masselatter og gode minner. Så var det noen påsker med andre planer, vi dro på hytter på fjellet, jobbet og ungene vokste til. For to år siden tok nevøen min initiativ til å dra i gang påskeskirennet på nytt. Da var totalt 4 generasjoner samlet til tradisjonelt påskeskirenn, Yngste mann, sønn til niesa mi, ankom i pulk, og eldste mann, Mamma – som nå var blitt oldemor på snart 80 ble dratt til hytta på skikjelke, Alle skal med. Det ble en fin dag med nesten hele slekta samlet. I dag var det på ny påskeskirenn på hytta på Damtjern. Også i år var det nevøen min som hadde tatt initiativet, I alt 15 personer var samlet til uhøytidelig kappestrid, grilling og hyggelig samvær. I år er det så mye snø, at jeg bare kunne glemme å komme meg til hytta uten ski. Jeg har ikke gått på ski siden jeg knuste øvre delen av leggen for snart 5 år siden. . Mest lyst hadde jeg til å bli hjemme. Det hadde vært det enkleste. Men jeg hadde jo så lyst til å være med, være der, sammen med de andre. Så ski og skistøvler ble funnet frem, og jeg kom meg frem og tilbake til hytta uten knall og fall. (Meldte meg som tidtaker under selve skirennet, så jeg slapp å utfordre skjebnen.) Glad for å ha blitt med. Har hatt en alle tiders dag sammen med slekta, og samlet mange nye minner.
Det var jo så flott vær i dag . Og jeg er jo oppdratt til å ha dårlig samvittighet hvis jeg ikke er ute i det fine været. Så da et vennepar skulle komme innom sånn i 3-tida i dag, dekket jeg kaffebord ute på trammen. Saueskinn i stolene, påskeliljer og tent lykt på bordet, varm kaffe på termosen, termo-kopper så kaffen skulle holde seg varm lengst mulig og frosne kanelsnurrer fra Rema som var varmet i steikeovnen til gjestene kom. Alt skulle ligge til rette for en trivelig kaffekopp i solveggen. Bortsett fra at de første solstrålene først nådde trammen sånn rundt 17, da vennene våre var på vei hjem. Venninna mi kom i bluseerma, men returnerte raskt tilbake til bilen etter ytterjakka da hun så hvor jeg hadde dekket kaffebordet. Mannen hennes har litt mindre hår på hodet enn vi andre, så han dro raskt på seg hetta. Kjøteren la sin elsk på føttene til gjestene. Etter å ha sleiket støvlene til venninna mi lenge og vel, begynte han å små-bite i dem. Og litt senere var det støvlene og buksebeina til mannen hennes som måtte sleikes rene. Vet ikke helt om vi blir regna som gjestfrie lenger, siden vi ikke ba dem inn, lot de drikke kaffen ute i kulda . og Kjøteren i tillegg forsøkte å spise opp beina deres… Men disse vennene er ikke som andre venner, så de kommer nok tilbake. Om ikke annet for å levere tilbake tilhengeren vår, som de kom for å låne. . De skal på Harry-tur til Sverige sammen med et par andre og trenger tilhenger. De skal jo kjøpe både 12 liter vin og litt smågodt til påskeeggene. Som jeg sa, disse vennene er ikke som andre venner – og nettopp derfor setter jeg så pris på dem.
Man kan jo ikke sitte inne i slikt et vær, så etter å ha spist frokost bega vi oss ut på tur.. Vi kjørte til gatekjøkkenet på Veme og parkerte, og så gikk vi ned Skottlandveien, over brua og sørover langs Sogna i retning Lia. Ikke alt for glatt. Ikke alt for mye trafikk, og et nytt sted for oss å gå på oppdagelsestur. Skikkelig idyllisk ble det i det flotte været.
Akkurat ved brua lå det grunnmurrester etter en bygning. Det vakte raskt Gamle Gubben Grås interesse. “Har det vært ei mølle:” spurte han. Jeg ble svar skyldig. Jeg er ikke lokalkjent når det gjelder Vemes historie. Broa het Kvernvolden bru eller noe slikt, så det tyder jo på at det har vært en kvern der. Når vi har googlet litt etter at vi kom hjem finner vi ut at det heter Kvernvollen i nærheten, så det må vel ha vært ei kvern der. Når denne kverna var i bruk fant jeg ikke ut. Men det er alltid litt gøy med litt sånn undersøkende virksomhet i etterkant av en tur.
I går hadde Kjøteren, Gamle Gubben Grå og jeg en flott tur på isen ved Røssholmstranda. Og hadde vi holdt oss der på isen og stranda, så hadde turen sikkert fortsatt helt ok. Men så enkelt skal jo ikke livet være.. Så vi gikk over isen og bort til ei kjerresti som går oppover til en gårdsvei slik at man kan gå en runde. Utrolig viktig å slippe å gå frem og tilbake samme vei, må vite… Vel, det var kjørt skuterspor i kjerreveien og anlagt skiløypa.VI gikk forsiktig ytterst i skutersporet for ikke å ødelegge løypa. Løypetraseen bryter med kjerreveien etter en stund, ser jeg som har gått her før på sommerstid, men Gubben og Kjøteren er allerede langt oppe i en bakke, opp mot noen jorder, så jeg følger etter dem. Stigningen er ganske bratt., og litt andpusten kommer jeg opp på jordet. Der får jeg en liten pustepause, for Gubben står tvekrokete og plukker opp litt hundedritt. Kjøteren tok nok ut litt krefter i stigningen han og. Vi fortsetter i ytterkant av skuterløpa over jordet. Her så jeg 8 rådyr sprettende rundt en tidlig høstmorgen for noen år siden. Jeg forteller Gubben entusiastisk om den morgenen og rådyrene, og ser ikke helt hvor jeg setter beina. Samtidig er jeg opptatt av å holde meg helt i ytterkanten av skuterløypa for ikke å ødelegge skisporet. . Og plutselig gir bakken etter. Flere meter snø tåler ikke trykket av ei diger dundre på over hundre, og venstre bein synker gjennom snøen til sånn midtveis opp på låret. Gubben kommer med en hjelpende hånd, men livet er ikke så enkelt. Jeg klarer ikke å sette hele kroppstyngden på det høyre kneet. Det ødelagte kneet som inneholder mer metall enn beinvev, som min gode kollega og venninne sa da hun studerte røntgenbildene etter operasjon. Så jeg må sette meg på rumpa, og dra beinet opp av snøen, greit nok. Så er det bare å komme seg opp i stående igjen, uten å trå gjennom snøen med en av bena eller tråkke i stykker løypa. Det var ikke like enkelt. Jeg la litt for mye tyngde på armene et øyeblikk der og sto plutselig med hendene godt plantet nede i snøen og ansiktet farlig nært noe som både var kaldt og hvitt. Sikkert et vakkert syn for eventuelle bilister på veien mellom jordene og, der jeg sto med min brede bak rett til vers og luktet på snøen som en blodhund som leter etter spor. Jeg kom meg da opp til slutt, på en langt fra grasiøs måte. Gubben hadde lenge mast om å få låne mobilen min for å fotografere seansen, men nei, han fikk plukke frem sin egen mobil hvis det skulle fotograferes. (Noe jeg i grunn synes var rart han ikke gjorde. Jeg hadde ikke latt en slik sjanse gå fra meg. ) Vel jeg kom meg da opp, til veien og videre til bilen. Hendene var iskalde, og numne av kulde, votter eller vanter er for pyser. Jeg satt i bilen hjem og varmet fingrene i Gamle gubben Grås vanter – og hadde så mye neglesprett at jeg satt og grein og nesten desperat vurderte amputasjon av samtlige fingre. Til dere som finner et krater i nærheten av løypa og noen merkelige spor. Det har ikke vært en rømt elefant fra sirkus på ferde. Heller ikke en diger slagbjørn, bare meg- sorry.
I dag gikk turen til ett av mine favorittsteder i nærområdet, Røsholmstranda. Og som den “Kjerringa mot strømmen” som jeg er, så liker jeg stedet best på de tider av året som ikke alle andre er der. Så september til mai er min tid. Misforstå meg rett, det er fint på stranda i badesesongen og. En herlig sandstrand, og så landgrunt at du kan gå halvveis til Vikersund før det når deg til livet. Fantastisk sted å ha med barn på stranda for å bade med andre ord, og i den tiden jeg hadde tre småbarn var jeg her ofte. Nå vil jeg nok foretrekke et sted hvor jeg litt raskere får skjult rompa, magen og hengepuppene under vannlinja hvis jeg skal bade, og hvis jeg bare skal la kroppen stekes i sitt eget fett, kan jeg la den bli grilla på pallesofaen på terrassen. Da skremmer jeg bare naboene, og de har sett denne digre dundra blitt illrød før…
Men tilbake til Røsholmstranda i vinterprakt. Tonys hadde ikke kafeen oppe i dag, og det var ikke mange folk heller, så det forstår jeg godt. Men blir det slikt knallvær i påsken, vil jeg anbefale han å ha åpent litt midt på dagen, for kafebygget på Røsholmstranda har blitt en liten perle etter oppussingen. Det hadde vært skikkelig fint om Gamle Gubben Grå og jeg kunne ha sittet på verandaen der med lørdags-kaffekoppen og se ut over fjorden etter at vi var ferdig med å gå tur..
Kafe-bygningen troner på høyden over stranda, og man ser at til tross for nok av både kuldegrader og nysnøsiste uka, så begynner vårsola virkelig å få tak i sørhellinga ned mot fjorden. Det går mot vår!!!
Finnes det noe bedre enn å gå på isen, på hvite flater og nyte vårsola som begynner å varme på en dag som denne? Det gir D-vitaminer, glede, trim, og godt humør. Skiløyper var det og kjørt opp på isen for de som har slike lyster. En alle tiders tur, på en alle tiders dag.
Lars Vorland, administrerende direktør i Helse Nord har 3 millioner i sluttpakke.. Toppsjefene i Helse Midt-Norge og Helse Sør-Øst Stig Slørhaug og Kristine Lofthus, får to millioner hvis de slutter. De forstår hvor viktig det er å ha et økonomisk sikkerhetsnett. Jeg regner med at de forstår at jeg også trenger et økonomisk sikkerhetsnett. Jeg er ikke så opptatt av sluttavtale, men en liten sluttavtale.skal vi si 600.000 hadde vært fint. Er jo ikke sikker på hvor lenge kne og rygg holder å løpe i produksjon på en røntgenavdeling. Det hadde gitt meg en litt større økonomisk trygghet nå som jeg føler at kroppen begynner å bli sliten og pensjonsalderen nærmer seg, om ikke med stormskritt , men såpass nære at det er greit å fikse litt økonomisk trygghet.
Herlof Nilssen i Helse Vest har ikke krav på sluttpakke, men har 2.300.000 kr i årslønn. Den høyeste lønna i Helse Norge.- 191.666,66 kr i måneden. Jeg har i mange år vært overtidsjeger. Har jobba hardt og mye ubekvemt, men en slik månedslønn …Nei det har jeg aldri vært i nærheten av. Jeg tjener ikke dårlig, men jeg må arbeide ca 4 måneder, med alle tenkelige tillegg og litt overtid for å tjene opp en slik sum. Hva om helselederne ikke tjener 4 ganger så mye som meg – men bare skal vi si.. dobbelt så mye som meg. Jeg kunne nøye meg med en årslønn på 1.150.000 jeg. (Ikke si det til noen, for jeg må ha litt å forhandle på, men jeg kunne gå med på en millioner i årslønn og jeg – bare betingelsene var bra)
Stig Slørhaug, Administrerende Direktør i Helse Midt-Norge har lov til å kjøpe seg en bil til 600.000 på foretakets regning. andre helsetopper har andre goder i sine avtaler, som internett på hytta og Coach. Jeg er ikke kravstor, Et lite Cindrella forbrenningstoalett til hytta, et par “rådgivnings-kaffe” med verdens beste pensjonist, og en brukt Peugeot 307 kabriolet så alle kjøreturene til Drammen ble litt morsommere hadde holdt i massevis for meg. .Det er avertert en svart liten, lekker sak på Finn til bare 60.000.
