Noen mennesker kryper så under huden og inn i hjertet ditt at de får en liten plass der for bestandig. Det kan være en barndomsvenn, en gammel lærer, en nabo eller noen andre du treffer på livsveien.
Jeg har noen slike i mitt liv.
I går da jeg med relativt raske skritt var på vei inn på Kiwi møtte jeg på en slik person. Han med to handleposer på vei ut. Jeg med raske skritt på vei inn.
Jeg hilser med et tydelig “Hei” og han svarer “Hei, du” mens han møter blikket mitt. Jeg ser det går to, tre sekunder før hjernen kobler. Jeg har begynt med briller, var buisnesskledd etter møter på rådhuset og i tillegg har jeg gått ned en del kilo de siste årene. Var ikke helt meg selv, kan du si.
Så sier han med varme i stemmen “Å, hei!”
Så har vi, to travle mennesker passert hverandre der utenfor butikken. Jeg snur meg halvveis og ser etter han. Ser at han gjør det samme. Vi sender hverandre et smil og fortsetter vår travle ettermiddag.
Det var ikke mer, noen ganger er et smil og to par øyne som møtes alt som skal til.
Flott – varm og god historie å lese.
Det skal ikke så mye til…
Så hyggelig ett møte dette ble.
Skal ikke mer til for å lyse opp hverdagen.
Nei, det lyste nok opp dagen for oss begge.