Husker du de boblende sommerfuglene i kroppen ved den første forelskelsen, den første kjæresten? Det er det det handler om i det siste innlegget til Countryekspressen.
Vi har vært sammen i tre måneder, to uker og en dag!
Sier Lise som går i sjette klasse. Er det ikke noe fint med slike forhold som måles i dager, uker og måneder? Der de lengste forholdene varer i flere måneder, og de korteste tar slutt allerede i neste friminutt.
Mine “forhold” på den tiden var av den korte typen. Varte de dagen ut var de slutt i løpet av uka uten at jeg tok det så tungt.
Jeg forelsket meg kanskje mest fordi det var slikt man gjorde, i det minste da vi begynte på ungdomsskolen. Det var aldri de helt dype følelsene. Mens ei av venninnene mine var dypt og inderlig forelska i samme gutten gjennom hele ungdomsskolen (uten fnugg av sjangs), varierte det stadig hvem jeg sa jeg var forelsket i i hviskende samtaler med venninnene.
Du kommer aldri til å få et langvarig forhold! Du er jo ikke trofast.
konkluderte venninna. Jeg tok ikke den debatten som 14 åring, men jeg husker jeg tenkte at det ikke var sant. Når jeg traff en det virkelig klaffet med så ville jeg slutte å lete. Men å være nesegrus forelska i en fyr jeg aldri kom til å få var ikke noe for meg.
Nå er vi venninnene fra den gang da i slutten av 50 åra. Med untak av hun som døde tre uker etter bryllupet sitt, er det bare jeg som har vært i et forhold i flere tiår. Til døden skiller oss ad, for bare to av oss altså.
Hun med den dystre spådommen fra den gang da forelsker seg stadig dypt og inderlig. Som regel i menn som er uoppnåelige av forskjellige grunner.
