Stavangerinmyheart filosoferte på sin blogg her om dagen over temaet “Hva betyr vennene mine for meg?”
Jeg fant problemstillingen interessant, og begynte å filosofere litt over hva mine venner betyr for meg.
Først tok jeg en liten sortering. Hvem er kollegaer, hvem er bekjente og hvem er venner?
Jeg mener kollegaer kan jo og være venner, og folk som før var nære venner er kanskje nå mer å regne som bekjente i dag.
Jeg er en omsorgsperson. Jeg har ingen problemer med å se hva jeg er for mange av mine venner. Men nå var spørsmålet hva mine venner betyr for meg.
Det betyr mye for meg og ha venner. Eller det blir litt feil. Vennene mine betyr mye for meg, er det vel mer riktig å si.
Jeg har i mange år levd et travelt liv. Å pleie vennskap har kommet langt nede på prioriteringslista. Jobb, familie og politikk har tatt og tar fremdeles mye av tiden min. Men slik jeg ser det trenger man ikke henge sammen støtt for å bevare et godt vennskap.
Jeg tror og håper at jeg har mennesker i livet mitt som ville være der for meg hvis jeg virkelig trengte dem, og det er vel det vennskap handler om? Å være der for hverandre?
Vennskap er og å kose seg rundt et dekket bord sammen. Løse verdensproblemer, ta en skål for livet og le og fjase uten å være engstelig for at noen skal se rart på deg eller mene at du er håpløs teit. Slike venner har jeg og, og når pandemien bare er over skal jeg samle en stor gjeng rundt spisebordet i Drømmehuset.
Jeg har venner som er villige til å “gå i krigen” for meg, og venner som alltid har tid til å lytte. Jeg har venner som har vært i livet mitt lenge, og andre som ikke har vært der fult så lenge.
Når jeg stiller opp vennene mine på rad og rekke er det en ganske så brokete gjeng. De er ganske så forskjellige. Jeg tror det eneste som de fleste av de har til felles er at de har følt livet på godt og vondt. Mange av mine nære venner har en historie å fortelle hvis de åpner seg og du er villig til å lytte.
Hva vennene mine betyr for meg? Jo, de betyr utrolig mye!
