Norge og Verdens Nytt melder om en ung kvinne som er funnet død på rommet sitt ved et universitet. Det står ikke noe om hvorfor hun døde. Men slik jeg forstår er det ikke noen grunn til å tro at det var en ulykke eller at det er på bakgrunn av en kriminell handling. Saken omtales fordi den unge kvinnen var et stort idrettstalent.
Jeg har opplevd noen ganger at unge mennesker dør helt uventet. Bare sovner stille inn.
Hvor vanlig er det? Jeg sjekker litt. I aldersgruppen 20 -24 år døde det i 2022  23 kvinner pr. 100.000 i Norge og  44 pr 100.000 for menn. Det er rundt 350.000 mennesker i aldersgruppen. Dvs. at det er rundt 100 som dør hvert år i den aldersgruppen.
Man har sett flere sportsutøvere, som Alexander Dale Oen, som døde da hjertet stanset.
Dale Oen døde i 2019, lenge før Covid-19 og vaksiner. Bare nevner det.
Det er altså ingen grunn til å tenke konspiratoriske tanker fordi om et ungt menneske sovner stille inn.
Det er slike tragiske ting som bare skjer.

Detaljtegninger av et tannlegebesøk klikkes fort forbi. Ikke lystelig lesing under frokosten. For spesielt interesserte er det mulig å klikke seg inn her.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I går ble det ferdig-pizza til middag. Gadd ikke ut med bilen på snøføret, og sendte melding til Yngste Sønn og ba han kjøpe med noen pizzaer på vei hjem fra jobb. Enkelt og greit.

Ble ikke noen ny sommerkjole på meg i går. Ikke strikketøy heller.  Men nettbutikker er vel fremdeles oppe i kveld? Kanskje blir det handling da. Jeg vet jeg er alene hjemme en stund.

Jeg finner ut at jeg overhode ikke skal kommentere ishockey, for dette innlegget  forsto jeg rett og slett ikke stort av.

Vi må være litt rause med hverandre. skriver Monica. Selvsagt er jeg ening i det. Det koster lite å svare på meldinger, vise at man bryr seg når noen tar kontakt. Sånt ser jeg på som vanlig høflighet.
Men man må og ha lov til å sette grenser for sin egen tilgjengelighet.
Jeg har vært blant dem som alltid har stilt opp for mennesker som har trengt meg. Noen ganger langt mer enn det man kan forvente. Til slutt ble det nok. Jeg møtte veggen, totalt utslitt av livet jeg levde. Ja, jeg hadde stort program som gjorde meg sliten, men det at jeg var tilgjengelig for en god del som hadde ulike problemer og tok liksom deres bør i tillegg til min egen var og en del av bildet.
Så når kroppen sa nok er nok, og jeg bare måtte si stopp med alt. Sykmeldt og utslitt. Så var en av de tingene jeg måtte lære meg å sette grenser for min egen tilgjengelighet. Grenser for alt jeg kunne bidra med. Lytte mer til mine egne behov.
Nå var det, tenkte jeg, min tur til å få hjelp og støtte.
De fleste har forstått det, men ikke alle.  Noen blir fremdeles sure når jeg ikke stiller opp. Når jeg avslutter telefonsamtaler etter en halv time, eller slutter å svare på chat-meldinger når meldingene har gått frem og tilbake en god del ganger.
Jeg får fremdeles dårlig samvittighet når jeg ikke svarer eller avslutter samtaler. Samtidig tenker jeg at det er lov. Jeg må tenke på meg selv. Noen har det med å ta hele meg hvis jeg gir de en flik av lillefingeren.

Jentekveld skriver Stina om. Det hadde vært gøy. Litt vin og gode samtaler med gode venninner.
Kanskje jeg snart skulle dra i gang noe slikt. Gode venner som har evnen til å lytte, ikke bare øse ut om sine egne problemer. Jeg har mange gode venner i livet mitt som virkelig har vært der for meg når livet ikke har vært bare enkelt.

I dag skal vi ha blomkålsuppe til middag, hvis du lurte.

Nå må jeg nesten slutte å blogge og komme meg på jobb.