I dag var det rett og slett umulig å stå opp når klokka ringte. Umulig og kaste i seg mat, mase opp tennåringssønn, febrils skrape bil og ile av gårde til jobb. Kroppen verket, jeg frøs men var glovarm og energinivået var på under null. Pep-talk til meg selv om at det jun var en dag igjen før helg, at jeg måtte få sendt den mailen til klinikkdirektøren og svare den tillitsvalgte for ikke å glemme å sende ut det referatet hjalp ikke. Å snakke strengt til meg selv å si at hvis du nå blir hjemme, må lederne ringe inn en kollega som har fri. De er sikkert like slitne som deg og fortjener fridagen sin. Kom deg på jobb, jente !, hjalp heller ukke. Så det ble en telefon til jobb for å si at jeg var syk.
Endelig er jeg ferdig med tre nattevakter. I natt skal jeg sove i min egen seng. Gjett om jeg og Gamle Gubben Grå skal snorke i kor.
Etter nattevakta dro jeg til min barndomsdal og mine foreldre. Pappa var optatt så jeg skulle kjøre Mamma til kontroll hos legen. Mamma og Pappa har vært mitt støtteapparat mens ungene var små og jGamle Gubben Grå og jeg arbeidet til alle døgnets tider. Restaurantkokk og Radiograf i turnus er i grunn ingen god kombinasjon når man er småbarnsforeldre. Men Mamma har alltid stillt opp. Hentet unger i barnehagen. Passet unger dag og natt. Kommet hjem til meg og vært hos ungene når Gubben og jeg begge arbeidet kvelder. og vi bodde 60 km vekk. Vet hun hatet den kjøreturen hjem i mørket med alle de store trailerne som kom i møte. Men hun kom og gjorde livet vårt utrolig mye enklere. (Vasket gulv, tok oppvasken og bar ut søppel gjorde hun og, så det var utrolig godt for en dobbeltarbeidende småbarnsmor å ha henne som barnepike.) Nå har jeg mulighet til å gjøre gjengjeld. Nå kan jeg gi litt tilbake for alt det hun har gjort for meg, og jeg nyter det.
Hadde tenkt at vi skulle ta en tur på kafe når hun var ferdig hos legen og en sånn koselig mor – datter samtale, men det hadde hun ikke tid til. Hun og noen andre venninner skulle besøke en venninne som har flytt fra bygda og til en lettstelt leilighet i byen. Flott og vite at hun er aktiv og at damene koser seg. Mange av damene som har flytt fra bygda etter at de ble enker. Kanskje hadde det vært på tide med noen lettstellte leiligheter i bygda og ikke minst et bedre utbygd kollektivtilbud slik at det er mulig å handle mat, komme seg til lege etc. Det er mye som kan gjøres for at velfungerende eldre ikke skal føle seg så avhengige av barn og barnebarn.
Så var det hjem. Frokost med avisen og et interiørblad før det ble kvalitetstid på sofaen under dyna og noen timer jeg ikke kan gjøre rede for.
Lett husarbeid. Gamle Gubben Grå og Eldste tenåringssønn lager middag og det lukter godt av hjemmelagde fiskekaker fra kjøkkenet. Resten av kvelden blir brukt i kjellerstua under et pledd forran TVn. Gleder meg.
For tiden leser jeg biografien til tidligere LO leder Gerd – Liv Valla. En gang kåret til Norges mektigste person. Hun var en beintøff fagforeningsleder og tvang regjeringen i kne i sykelønnsaken i 2006. Som tillitsvalgt syns jeg hun var en spennende person, Hun var tøff. Hun fikk igjennom kravene sine. Et forbilde på mange måter, selv om jeg er tillitsvalgt i en organisasjon som ikke er et LO forbund, og i grunn er litt kritisk til LO og den makten den historisk har hatt med sin tilknyttning til Arbeiderpartiet.
Så kom Valla Yssen saken. Den eksploderte i media 11. januar 2007 med Yssen sin oppsigelse gjennom forsida på VG: Gerd _-Liv Valla hadde mobbet henne fordi hun var blitt gravid. Jeg var blitt sykmeldt med prolaps to dager tidligere, og klare knapt å stå, ikke sitte og klarte bre å gå med støtte av stokker, vegger eller handlevogner. I min tilværelse hjemme på sofaen ble Valla Yssen saken interesant lesing.
Jeg leste alle avisartikler jeg kom over i VG; Dagbladet og Aftenposten, For meg tegnet det seg et bilde av Valla som en tøff leder med en tøff lederstil. “Jeg er ingen pusekatt” var ett av sitatene hennes fra den tiden, og Nei, Gerd – Liv Valla har nok aldri vært noen pusekatt. Men ville en pusekatt noengang klart å bli LO-leder? Ville en pusekatt noen gang blitt regnet som Nogges mektigste person? Selvsagt var hun beintøff. Hun ¨åtte være beintøff for å nå så langt som hun har.
Som tillitsvalgt har jeg møtt mennesker som har blitt mobbet fra jobben. Jeg har vært involveerrt og forsøkt å løse opp i flere slike saker. Snakket arbeidstakernes sak mot ledere som bedriver hersketeknikk. Jeg har sett hvordan hersketeknikk satt i system gjennom en tøff lederstil kan knekke en arbeidstager. Jeg har sett hva det gjør med mennesker på kort og lang sikt.
Både jeg og folk som står meg nær opplevde alvorlig og langvarig mobbing gjennom skoletiden. Jeg har følt på kroppen hva det vil si å bli mobbet. Jeg ble kanskje sterk av det, men det er noen år der som jeg ikke unner min verste fiende og det er medelever fra ungdomsskolen som jeg fremdeles, nå over 30 år seinere, ikke ville gidde å hilse på hvis jeg skulle møte de tilfeldig. Jeg vil aldri ha noen interesse av å delta på noen reunion for ungdomsskoleklassen.Da jeg sist fredag på fest møtte ei fra ungdomsskoleklassen min som jeg ikke har sett siden da, rev det opp noe minner…
Jeg vill aldri forsvare mobbing eller annen form for trakkasering.
Men fortoner Yssen seg som et typisk mobbeoffer? Enredd liten sjel totalt overkjørt og trakkasert av en hensynsløs og tøff leder? Sier man opp en stilling via forsiden på VG hvis man er mobbet til å si opp jobben? Orker man å ta den debatten og det kjøret hun burde vite kom i media hvis man er et offer? For meg fremtoner det seg som to sterke kvinner som har røket uklar, og tar catfighten i media. De ar mektige venner begge to. Kanskje brukte noen av Yssens mektige venner Yssen og hennes sak for alt den var verdt for å fjerne en sterk kvinne som var blitt for mektig.? Når man iser på saken i etterpåklokskapens grelle lys, var vel det viktigste som kom ut av saken at en mektig kvinne ble fjernet fra sin mektige possisjon. Kanskje var det hensikten med hele stuntet…
Men jeg leser biografien til Valla. Den handler om så mye mer enn Yssen saken. Jeg har ikke kommet så langt. Har lest om oppvekst på Valla og studiedager på Blindern, og det tydeliggjør det bildet jeg alltid har hatt av en sterk kvinne, en engasjert kvinne som kjemper for de saker hun tror på. “Gi meg de brennende hjerter” har hun kallt boken Og hun har hatt et brennende hjerte for saker hun tror på. En sosialist med et brennende solidaritetsperspektiv. En person jeg kan kjenne meg igjenn i.
Boken tegner et bilde av en kvinne med mange meninger. En kvinne som ønsker å være med å forandre samfunnet ikke fordi hun liker å ha makt, men fordi hun liker å se at samfunnet utvikler seg i den retningen hun ønsker. En idealist som kjemper for det hun tror på.
En søndag etter to nattevakter og før den tredje nattevakta er dømt til å bli en sløvedag.
Var irritabel og trøtt i går. Det gikk ut over Gamle Gubben Grå, to tennåringsgutter Gneldrebikkja.og den kollegaen som hadde kveldsvakt og var så uheldig å måtte ha vaktskifte med meg en halv times tid før hun kunne gå hjem. (Ikke snakk om å la noen gå før arbeidsdagen er over i kveld, nei!) UNNSKYLD til dere alle!!
Jeg har arbeidet nattevakter i snart 23 år. De første 27 åra gikk det greit. Jeg likte faktisk nattevakter og hadde langt flere nattevakter i turnus enn de andre kollegaene mine. Men etter at jeg for noen år siden var sykmeldt et halvt års tid på grunn av prolaps har jeg slitt med nattevaktene. Jeg har fått redusert antallet betraktelig. Men sliter fortsatt. Det er ikke jobben jeg sliter med. Er ikke redd for å være alene,, ikke redd for ansvaret eller at arbeidsmengden skal bli for stor. den delen fikser jeg jelt greit.
Men jeg sliter med å snu døgnet. Før kunne jeg sove nærmest i koma i noen timer og så være helt ok. Fikk mye ut av dagene og syns det å være husmor om dagen og radiograf om natta passet meg som hånd i hanske. Men ikke nå lenger. Jeg får ikke sove på dagen. Ligger are og slumrer. Går som i dvale. Fryser og føler meg småsyk – og altså irritabel.
Men i dag har jeg fått sovet. Flere timer under dyna på sofaen i stua. Eldste tenåringssønn var ute med Gneldrebikkja allerede før jeg kom hjem. Gamle Gubben Grå tok med hunden i parken på Hundehjørnet. En sosial møteplass hvor hunder og eiere møtes på søndager og storkoser seg og løper rundt uten bånd. (Hundene altså Eierne er mer rolig gående mens hundepraten går.)
På ettermiddagen tok jammen Eldste tenåringssønn en ny løpetur med kjøteren, så nå ligger Gneldrebikkja fornøyd i kroken bak døra og snorker. Hvis Gamle Gubben Grå snart lager middag nå så tror jeg eksplosjonsfaren i dag er ganske så liten…
Sitter her ved PC n som vanlig. Gamøe Gubben Grå og guttene sitter i kjellerstua og ser film.
Nattevakta var travel,som vanlig. Få rolige perioder, men fikk unna litt kontorarbeid. Arbeider med å få stillt ei liste med gode kandidater til valget til ansattes representanter i Sykehusstyret, eller foretaksstyret som det nå så fint heter.. De tre store forbundenelegeforeningen, sykepleierforbundet og fagforbundet har avtale om felles liste. Jeg og noen til forsøker å få til en liste fra alle oss små organisasjonene også. Mye og ordne, mye å sette seg inn i for at lista skal kunne bli en realitet. Men du så morsomt hvis vi kunne lykkes. Gode kandidater er det lett å finne. Mange kvalifiserte medlemmer i de små organisasjonene også. Viktig å få til en bra miks i geografi og fagområder. På slutten av vakta, når hodet ikke lengre fungerte til strategisk tenkning krøllet jeg meg sammen og leste i boka til Gerd Liv Valla. Jeg har virkelig sans for dama. Å lese hennes memoarer og politiske betraktninger er virkelig inspirerende og ikke minst lærerikt. Jeg føler meg litt som Valla. Jeg er heller ingen pusekatt.
Hjem via REMA for å gjøre lørdagshandelen. Rakk akkurat ikke hjem før Pappa hentet guttene. Møtte dem 100 meter fra huset. Faren min er 82 år og henter tenåringssønnene mine om lørdagene og tar de med påvedkapping, sagbruket, skauen og alt det andre han driver med. Overlevering av kunskap. Hyggelig samvær og en ordning begge parter setter pris på.
Hverdagen har kommet tilbake etter julfrien og for min del betyr det mye jobb og mange spennende utfordringer. Kjenner jeg er sliten, irritabel mot Gamle Gubben grå og to tenåringssønner og ikke minstden forb… gneldrebikja . Kjenner at energinivået er på bånn.
Et laaangt karbad nå, på med joggebuksa og tulle meg inn i et pledd og krølle meg sammen forran TVN hadde vært nydelig både for meg og mine stive og støle muskler. (Hvorfor de er så stive derimot vet jeg ikke. Trimme gjør jeg jo ikke…)
Men nei, om en drøy time er det å tulle seg inn i boblejakka og begi seg ut i 15 blå. Tre nattevakter venter. og etter det – en ny uke full av avtaler, oppgaver og utfordringer.
Hadde tenkt å lure meg til en liten lur i sted etter å ha rydda og ordna litt i heimen, men da kom Gamle Gubben Grå og startet støvsugern… En klok kvinne kjefter ikke på en mann som støvsuger, og min Gubbe gjør det kun rett før eller rett etter mine nattevakter.. (Merkelig sammentreff?) Nå står han på kjøkkenet og synger høyt og skingrende på kjøkkenet mens han lager mat til oss. Et godt tegn på at han er sur over at jeg pisker han rundt. Men jeg har arbeidet hver dag denne uka. Han har hatt fri og knapt gjort en ting. <han får jammen bidra litt han og. (Og så blir maten langt bedre når han lager den enn hvis jeg skulle stå for matlagningen)
JEG lever det livet jeg ønsker. Jeg liker å jobbe mye. Jeg liker å ha en hektisk hverdag. Uka har vært fyllt med varierte opplevelser, Et møte med Helseministeren på mandag, to flotte vakter med verdens beste assistent på tirsdag og onsdagskvelden, En aktiv kontordag i går. Et forsinket bursdagsbesøk til ei venninne i går kveld. og husarbeid og turer med hunden mellom slagene. Det jeg ikke er fornøyd med er at ikke Gamle Gubben Grå og ogaå yngste tenåringssønn kan bidra mer med husarbeid og hverdagslige gjøremål. Da hadde jeg sluppet å bli så sliten, så irritert og så suuuur. Da hadde jeg og hatt mer energi og tid til å gjøre morsomme ting med guttene og Gubben.
Når vi arbeider og sliter og får lønn som fortjent, eller i svært mange tilfeller lønn langt under fortjent for den insatsen man legger ned og den jobben man gjør ( er ikke fagforeningspamp for ingenting) så betaler også arbeidsgiver en viss andel inn til vår fremtidige pensjon.
Når vi så går av med pensjon og skal nyte livets siste år på en litt mindre slitsom måte får vi utbetalt pensjon. Størelsen på pensjonen skal nå sinrikt utregnes. Man skal ta den summen arbeidsgiver eller arbeidsgiverne dine har innbetalt den tiden du har arbeidet og dele på de årene staten tror du har igjenn å leve. (De har en sinrik tabell for gjennomsnittlig levealder for hvert årskull. ) Jeg er bare litt usikker på hvor lenge staten har bestemt at jeg skal leve….
Regnestykket er enkelt. Lever jeg lengre enn staten tror, tjener jeg på det. Lever jeg kortere, tjener staten penger. Men så har noen kloke menn i dress funnet ut at den ordningen er urettferdig. Det er jo vitenskapelig bevist at kvinner lever lengre enn menn, så derfor bør kvinner betale mer i pensjon. Dvs. arbeidsgiver betale mer i pensjon hvis arbeidstakeren er en kvinne enn en mann.
Lik lønn for likt arbeid må jo den stakkars arbeidsgiveren betale, ellers kommer fagforeningspamper som meg løpende. Men hvis de må betale mer i pensjon for en kvinne enn en mann, hvem tror du de ansetter? En klok arbeidsgiver som vil drive økonomisk vil nok foretrekke flere menn enn damer Damer er jo mer borte med syke barn, har svangerskapspermisjoner opp til flere ganger i livet og atpåtil høyere sykefravær, så det er flere vinn vinn situasjoner ved å ansette en mann.
Så kjære søstre, på tide og kaste inn håndkle og ta opp skurefilla og krabbe tilbake til kjøkkenbenken. For det hadde vært for enkelt å bare beregne gjennomsnittelig levealder til et sted midt mellom kvinnen og mannens forventede levealder? Å nei. Det ville være en ordning den gjenomsnittlige mann ville tape på og den gjennomsnittlige kvinne ville tape på. Det går da ikke an. Nei jenter, fort dere tilbake til kjøkkenet før menn taper enda mer…
Da jeg gikk på skolen var livet enkelt. Bodde man i Norge var man norsk, bodde man i Sverige var man svensk, og bodde man lengre borte var man amrikaner, inder eller kineser alt etter hvor man bodde. Så lett er det ikke lenger. Jeg blir ikke tyrker hver gang jeg tar en chartertur til Tyrkia, mine svigerforeldre som bor halve året på den spanske solkysten er ikke spanjoler og man er ikke norsk selv om man har bodd i Norge hele sitt liv.
Om man er norsk eller ikke er avhengig av foreldrenes nasjonalitet. Gamle Gubben Grå sin mammi er ikke norsk. Hun kom hit til landet fra tyskland tidlig på 1960 tallet. Ble etterhvert gift og fikk Gamle Gubben grå og søsknene hans. Er Gamle Gubben Grå norsk? Han er født her… Og våre tre ungdommer er de norske?
Hvordan blir man norsk? Blir man norsk hvis man spiser rakfisk, kjøttkaker eller Grandiosa? Må man like hardingfele, munnharpe og folkedans? Går man søndagstur med ski på beina og rypesekken på ryggen hver eneste søndag? Må det flatfyll, hjemmebrent og et par Eidsvollsmenn til?
Hva vil det si å være norsk? Det holder jo ikke lenger med å være født eller oppvokst i Norge.
Jeg har lenge hatt et ønske om å treffe helseministeren. Det er så mye som er riv rruskende galt i sykehussektoren i dag.
Jeg skulle så gjerne ha fortalt han om at det hjelper ikke hvor mange penger dytter inn i sykehussektoren hvis mesteparten forsvinner i glavalag med direktørlønninger.
Jeg skulle så gjerne ha fortalt han hvor vanskelig det er når fokuset til de som styrer våre sykehus er flyttet fra pasienter til penger
Jeg skulle så gjerne ha forklart han hvor slitsomt det er å arbeide med gammelt og delvis ødelagt røntgenutstyr. Hvordan det er å være redd for at apparatet skal streike akkurat når en pasient trenger det mest.
Jeg skulle så gjerne ha fortalt han hva det gjør med flinke helsearbeidere og flytte fokuset fra pasientbehandling til produksjon. Et helsevesen som fokuserer på hvor mange pasienter vi klarer å behandle i stedet for hvor godt vi behandler dem.
Jeg skulle så gjerne ha forklart han hvor dårlig bemannet mange avelinger er. Hvor sårbare vi er ved sykdom. Hvordan det er å bli ringt inn og bedt, tryglet eller beordret på jobb på mange av fridagene dine. Hvordan folk skrur av telefonen eller finner på nødløgner for å slippe å arbeide.
I morgen skal jeg og 7 andre tillitsvalgte pluss vårt hovedverneombud ha et førti minutters møte med helseminister Jonas Gahr Støhre. Jeg håper vi kan få frem noe av budskapet vårt.
Du husker sikkert Malala. Den unge jenta som ble skutt av taliban på en skolebuss i Pakistan. ? Taliban mente hun var en trussel fordi hun blogget for BBC om livet sitt og det at taliban forsøker å hindre jenter fra å få utdannelse.
Nå er hun blitt utskrevet fra sykehuset. Pakistans regjering har gitt hennes far en diplomatstilling i Storbritania slik at familien kan bo der en periode. Dette sikrer også Malala medisinsk oppfølging fra det britiske sykehuset hun har vært innlagt på – og forhåpentligvis bidrar dette til at Malala kan fortsette å leve. Hvis taliban så på henne som en trussel tidligere, er hun nok blitt en enda større “trussel” nå.
