Før kvelden langsomt gikk over i natt tok vi en ny tur opp til Samsjøen. Det er varmt for alle, også for hundene. Så det å få gitt i det minste den gamle hunden et kveldsbad gjør natten bedre for oss alle. Godt er det og med litt kjøligere luft, som det jo oftest er på skauen. det blir litt bedre å ramle ned i kurvstolene på trammen og når vi kommer hjem og temperaturen nede i bygda også har blitt lavere.
Kveldsstille skogstjern i blåtimen er vakkert og gir ro i sjelen.
Hallingby er liksom ingen stor metropol. Det har noen bensinpumper, et slitent gatekjøkken, Kiwi og Coop, og noen hundre meter med 70 sone for folk på vei til Valdres. Kjører man av E16 vet man at det og er skole, omsorgssenter, barnehager, en kirke og et fastlegekontor- og en del hus. Stedet sloss med Nes om å være “hovedstaden i Ådalen”.
Bygdas siste tilskudd er BackCafe – et tysk bakeri og Cafe som har etablert seg i en nedlagt bensinstasjon.
Vi hadde lest om stedet i lokalavisen og lenge tenkt på å besøke det. Hallingby er jo rett opp i veien her fra der vi bor.
Gamle Gubben Grå er halvt tysk, Svigermor er født og oppvokst i Tyskland, og Gubben har gode minner om fantastiske kaker og brød fra ferier hos Opa og Omi.
Nå var kanskje ikke kakedisken så full av lekre kaker som det Gamle Gubben Grå hadde drømt om. Det er forskjell på ett bakeri på Hallingby i 2018 og en konditoridisk i en middels stor tysk by på 1960 tallet, Spesielt når konditordisken var sett gjennom et barns øyne – og så erindret 50 år senere.
Men de hadde Brezel som er sånne litt store saltkringler som jeg forbinder med Tyskland. Jeg ser også at de har en god del brød og rundstykker, og tenker at her må jeg stoppe når jeg har tatt morgenturen med hundene på disse kanter. De er til og med åpne på søndager
Selv om det i utgangspunktet var kaffebesøk og kaker vi kom for, og ikke brød, ble det med en pose Brezel hjem. På meg ble det en jordbærdrøm og en kopp cafe-latte. Jordbærdrøm var et slags wienerbrød med vaniljekrem og jordbærsyltetøy. Utrolig godt. Gamle Gubben Grå led nok valgets kval , men falt til slutt ned på Epledrøm og en, nei to, kopper svart kaffe. Det så ut som han koste seg han og.
BackCafe er en familiedrevet bakeri og cafe. Trivelig betjening i et lyst og rent lokale. De har et utvalg av kaffe som er en barista verdig. en god del kaker som varierer fra dag til dag og årstid til årstid. greit utvalg på mat, som baguetter og salat . Et greit stopp på turen oppover til hytta – eller for oss som er så heldige å boi nærheten.
Det jeg syntes var ekstra gøy var at de og har tyske spesialiteter på drikkefronten som Spezi (blanding av Pepsi og appelsinbrus), Apfelschorle (eplejuice og mineralvann),Paulaner Hefe Weissbier, og Redler (blanding av øl og sitronbrus). Jeg er usikker på om de har skjenkerett, så det er antakelig de alkoholfrie variantene du får av de to siste variantene.
Jeg synes det er utrolig tøft at et slikt sted har dukket opp på Hallingby av alle steder – og håper de lykkes.
Jeg kommer nok til å dukke opp i ny og ne. Spesielt det at dere har søndagsåpent likte jeg godt.
Oppfordrer Ådølinger og veifarende som kjører forbi til å ta en titt innom – jeg tror ikke du kommer til å angre.
Dette er ikke sponset på noen som helst vis. Jeg har bare lyst til å slå et slag for noen som velger å satse litt utradisjonelt Det skal mot og pågangsmot til for å satse slikt.
Glemte jeg å nevne at alle bakervarene er hjemmebakt?
I lett regn startet vi dagen med en tur til Samsjøen med hundene. Charlie syntes det var en utrolig dum ide å traske rundt når det regnet, men siden det raskt stoppet var han ivrig med på oppdagelsestur. Chihuahua som trener på å bli ekte friluftshund.
Det ble en fem kilometers tur før frokost. Godt, og så kan man lese avisene i fred uten masende hunder…
Den gamle hunden måtte avslutte turen med et aldri så lite bad. Charlie Chihuahua våget seg også så vidt ut i vannet. Han kommer seg, og selv om han ikke svømmer ennå har han vasset uti til vannet kiler under magen, og han har for lengst lært seg å drikke i bekker og tjern. Blir nok en flott friluftshund av han og – om en stund.
Så bar det hjem til en etterlengtet frokost.
Ferie er å ha god tid. God tid til bare å nyte, senke skuldrene og bare være. Ferie er hjemmebakt eplekake med krem og en kopp kaffe på trammen. Gamle Gubben Grå baker og jeg spiser. Arbeidsdeling måt til.
Siden vi likevel var på de kanter, Lorry ligger i Parkveien like bak slottsparken, stakk vi like godt bortom for å hilse på Sonja og Harald. Parken ble anlagt da slottet ble bygget på 1820 tallet, og er en av de eldste og mest sentrale parkene i Oslo.
Det er et flott sted og vandre rundt på gangveier og grønne plener, titte på statuer, bed og store gamle løvkroner..
Vi så ikke noe til Harald, med Sonja traff vi. Hun satt på en stein med ryggsekken ved siden av seg, men hun var i grunn ganske taus, og svarte ikke på tiltale selv om jeg tiltalte henne med “Deres kongelige høyhet”..
Vi treff og på Martha, Kong Haralds mor som så feiende, flott og levende ut der hun vinker fra sokkelen. Dronning Maud har og en statue der, men den var så omkranset av turister at jeg ikke fikk noe bra bilde av den.
Frodig og flott er det i Slottsparken. Balsam for sjelen og vandre rolig rundt der. Flott at man kan gå rundt så tett innpå de kongelige. Det er et fint land vi bor i.
Og helt klart et flott sted for en som er litt over gjennomsnittet glad i å fotografere. Her mangler det ikke på gode motiv.
Som dette søte lysthuset som ligger i Dronningparken. Det skal være fra 1857, og er helt nydelig.
Vi tok og en tur på Slottsplassen. Studerte ikke gardistene like nøye denne gangen som en sommerdag for noen år siden hvor min beste venninne og jeg var på bytur….
Vi tok og en titt nedover Slottstrappa, trappa som går fra Slottsplassen og nedover mot Karl Johans gate. Tok noen bilder, men de ble langt fra bra. Kan ikke be alle turistene passe seg slik at jeg får det bildet jeg ønsker…
Jeg studerte Slottsplassen, inngangen til Slottet og Slottstrappa. Vi som har levd noen år husker jo Eli Hagen, kona til tidligere leder i Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, som skulle kjøre mannen sin på slottsmiddag, og som endte med å kjøre ned Slottstrappa med parets bil med hele pressekorpset som publikum. Jeg har alltid tenkt, at det der kunne helt klart jeg ha greid og..
Tenk deg, en mørk novemberkveld, litt småstressa. Du skal levere gubben, og som gubber flest har han sikkert kommentert kjøringa. Hun stopper ved den rødeløperen, Carl I. Hagen stiger ut, blitslampene blitser, TV kameraene surrer. Så er det å kjøre stille og rolig vekk uten å kjøre på noen av fotografene som spretter rundt bilen og smeller av blitsen i øynene dine. Det er ikke bare Carl de vil ha bilde av, Eli er og en kjendis. Ikke skal du kjøre på noen prominente gjester eller andre som går over Slottsplassen eller noen av de andre bilene som kommer for å levere gjester.
Eli vil bare hjem til Gullrekka på NRK og en Grandis hun skal varme. Der ser hun en åpning og billysene fra Karl Johan, og så vrenger hun bilen ned trappa før hun egentlig skjønner hva som skjer.
Eller, jeg er sikker på at hun forsto det sånn ca et brøkdels sekund før første trappetrinn, men da var det i grunn for seint. Hun stoppet ikke. Hun bare kjørte på, ned hele trappa, mistet en del av grillen i løpet av ferden men stoppet ikke. Fortsatte bare rett hjem til Bestum.
Jeg hadde gjort det samme
Søndagsmiddag på selveste Lorry var en god ide. Til tross for at Gamle Gubben Grå er født og oppvokst i Oslo har han aldri vært på Lorry- Han levde vel et litt vel beskyttet liv der oppe i Hagenissebyen… Jeg har selvsagt vært der før, men det er lenge siden. Det var i den glade studenttida en gang på midten av 80 tallet, så det var på tide med en gjenvisitt.
Lorry var ikke en av mine faste vannhull, en jeg var der et par ganger. Jeg husker det som et åpent og inkluderende sted.
Lorry er et myteomspennende sted. Restauranten har vært i drift siden 1870- tallet. Det er et såkalt “brunt” og uformelt spisested.
Lorry er kjent for sitt store utvalg av øl. For tiden står det over 200 forskjellige øl i øl-menyen. Ja, de har egen øl-meny. Gamle Gubben Grå, som er mer enn gjennomsnittet opptatt av øl trodde nesten han var kommet til himmelen der han lykkelig studerte utvalget. Gubben er jo kokk, og vanligvis bruker han lang tid på å studere menyen for å finne ut hva han ønsker å spise, men matvalget gikk greit – da led han nok mer valgets kval når det kom til drikke.
Dette var en varm fin sommerdag, så vi satt selvsagt på uteserveringa. Men interiøret på Lorry bør oppleves. Det er et fargerikt spisested med skinnsofaer i separate sittebåser og kelnere med hvite skjorter, tversoversløyfe, press i buksene og serveringsforkler.
Mange kunstnere har gitt bilder til Lorry. Kanskje i betaling for servering? Jeg kan nevne noen som Per Krogh LudvikEikaas, , Jacob Weidemann, tegneren Pedro, og mange mange flere, både norske og internasjonale.
Lorry har også Norges største samling av utstoppede dyr, Giraffen på bildet står ute, og er ikke en av dem. Men inne har de en ekte utstoppet giraff sammen med blant annet en antilope, en brunbjørn, og en kongeørn.
Det er plassert mange andre rariteter rundt om i spisestedet også blant annet fire dinosaur-tenner, en tysk krigerhjelm fra 1600 tallet og en barnerustning for å nevne noe.
Vi må helt klart tilbake en mørkhostkveld og virkelig oppleve stedet.
Maten var det ikke noe å si på. Jeg spiste norsk mozzarellaost fra Larvik(?) med basilikumsaus, pinjekjerner og tomater. Gamle Gubben Grå koste seg med Bratwurst og potetsalat – og heller ikke kokken hadde noe å sette fingeren på. Store nok porsjoner, og jeg som var redd for at jeg kom til å måtte bevilge meg en burger på vei hjem når jeg “bare” spiste ost og tomater tok meg selv i å tenke at “Å så mett jeg er,” da jeg noen timer senere kjørte på ringveien på vei hjem.
Vi droppet desserten og tok i stedet en ekstra øl.
Vi så ingen kjente samfunnstopper eller politikere på Lorry da vi var der, men ryktene skal ha det til at de ofte havner her på Nachspiel etter slottsmiddager, NHO fester eller sånne hagefester de har i forlagsbransjen. Husker jeg ikke feil var vel Trond Giske på et nachspiel her etter en NHO fest den gangen han satt i regjering. Det ble en del avisskriverier om det, men som regel er det el slik at det som skjer på Lorry blir påLorry.
Dette innlegget er overhode ikke betalt eller sponset på noe som helst vis, sånn hvis noen skulle lure.
7 år er gått. 7 år og hatet flommer fritt. Flommer fritt i kommentarfeltene, klistres opp på søppelbøtter og lyktestolper og forsøpler hverdagen.
De overlevende fra Utøya mottar drapstrusler og får meldinger om at det er trist de ikke ble drept der ute på Øya. Unge engasjerte mennesker trues til taushet, eller velger å slutte politikk fordi prisen, alt hatet de får dyttet på seg blir for tøft.
Selv etablerte politikere, regjeringsmedlemmer deltar med å spre hat og løgner på nettet. Pisker opp og legitimerer holdningene til de mest ekstreme. Flytter grensene for hva som er ok å si på nettet, og ellers i samfunnet. Er dette en samfunnsutvikling vi kan være stolte av. Er det slik vi vil ha det i Mitt lille land?
Fremmedfrykt og vrangforestillinger blir spredd i kommunestyresalen….
…og fra Stortingets talerstol…
Det gjør meg trist. Usigelig trist. 7 år… Har vi alt glemt?
7 år. Kronbladene fra rosetogene har for lengst visnet, dødd. Men har vi virkelig alt glemt? Glemt alt vi sa og sto får den gangen. Alt vi så stolt sa og trodde på for 7 år siden? Glemmer vi terrorhandlingene som skjer andre steder i verden så raskt de er ute av nyhetsbildet? Terrorhandlinger i Europa og resten av verden. Glemmer vi grusomhetene, smerten og frykten så raskt? Godtar vi virkelig stilltiende en slik samfunnsutvikling?
Eller orker vi bare ikke ta inn over oss hva som skjer. Det er så ufattelig, så trist så overveldende. Og hva kan jeg gjøre? Man kan ikke redde verden alene, samme hvor mye man ønsker det. Det er ikke likegyldighet, det er fornektelse. Menneskene kan da ikke være så onde?
Det spontane minnestedet på Utstranda ble ryddet vekk. Minnene ble for påtrengende når hverdagen kom. Å sloss mot minnesmerke ble viktigere for enkelte av heltene fra Utsranda enn å sloss for at noe slikt aldri, aldri skal skje igjen. De kan rydde vekk blomster lys og kosebamser, men kan de rydde vekk, slette alle bildene de må ha på netthinna og i ørene. Kan de rydde vekk frykten de må ha følt de som var der og gjorde en fantastisk innsats når så mye annet sviktet.
7 år siden rosetog og aldri mer… 7 år siden vi lå rosene fra oss i vannet, og lot de flyte av sted. Og siden har vi også latt samfunnet flyte av sted. Var det denne utviklingen vi håpet på da vi gikk i toget, da vi løftet rosene mot himmelen og sang “Til ungdommen” i kor mens vi lovet hverandre og oss selv at det grusomme, det utenkelige aldri skulle få skje igjen.
Hjertene i glassgangen på jobben henger der og minner oss om de 35 vi var med på å hjelpe. Vi føler stolthet når de blir dratt frem i festtaler. Vi var der, vi bidro. Jeg har sanseinntrykk fra den regntunge kvelden etset inn i netthinne og nervebaner, minner som aldri vil forsvinne. En “uendelig” strøm av skadeskutte ungdom har satt sine spor. Men står jeg opp mot hatet og retorikken jeg møter i hverdagen?
7 år har gått, og vi har ingenting lært. De fine ordene, løftene og rosene var bare festtaler.
Her om dagen så jeg på Finn at noen i Hønebyen skulle gi bort en god del ukeblader, og jeg var rask til å sikre meg de.
O lykke! Jeg vet ikke noe så koselig som å sitte å bla gjennom en bunke blader, klippe ut gode interiørideer, håndarbeidsoppskrifter og spennende matoppskrifter. Lese en artikkel, en novelle eller en reiseskildring.
Det er lykke for meg.
I dag ble jeg ferdig med bunken, sorterte utklippene og fikk de i permene. Har storkost meg ute i kurvstolen på trammen i store deler av dagen.
I kveld så jeg at noen i Hønefoss skulle selge 300interiør- og matblader! Gjett hvem som har lagt inn bud og spent venter på morgendagen?
Hønengata har fått fine røde sykkelfelt, og debatten har gått i lokalavisa, Som vanlig er flertallet negative. De har klaget på fargen, på selve malerjobben og på lukta.
Jeg synes sykkelfeltene er fine – og har nok, selv i Hønebyen, økt sikkerheten for syklistene. Det synes jeg er positivt, ikke minst fordi sønnen min sykler opp og ned den gata på vei til og fra jobb.
Rød er en fin farge, jeg liker å se byen langsomt bli farget rød – og om ett år er det valg….
Som regel går jeg tur med hundene i skogen eller på fjellet, men noen ganger går vi tur i forskjellige boligstrøk. Samme hvor jeg gårer jeg ute etter gode motiv, for meg er fotografering balsam for sjelen Så hvis du ser noen som fotograferer hekken din, ta det som et kompliment. Det er bare jeg som har funnet en detalj jeg liker og ønsker å forevige.
Denne planten fant jeg på en slik tur. Er det noen som vet hva den heter? Den var kjempefin.
Denne var også fin, Har nok likt seg godt i den steikende sola vi har i år, for jeg kan ikke huske at de tysbastene vi hadde hjemme da jeg var barn var så fine.
Det er så mange fine hager der, jeg fotograferer detaljer, og jeg tror ikke det er lett å kjenne seg igjen.
