Hjemmeferie del 18. Det er bedre med to reparatører enn ingen reparatører..

Oppvaskmaskin er en fantastisk oppfinnelse.  Jeg fikk min, eller vår, første i 31 års gave av mine foreldre og søsken. Utrolig kjekk gave, og vi er vel på 3. maskinen nå – og ingen av de har vært rosa – men så er det noen år siden jeg fylte 31….

På lørdag da jeg puttet oppvaskmaskinen full av skitne tallerkener glass og kjeler og trykket på knappen.  Litt senere fant jeg ut at maskinen ikke hadde startet, regnet med jeg var begynt å bli senil. (Det ER lenge siden den 31 års dagen) så jeg trykket på den en gang til.  Den startet, surret, men stoppet igjen mens en feilmeldingskode som selvsagt ikke sa meg noe som helst vistes i displayet  
Vel, jeg er ikke født i går, jeg vet selvsagt hva man gjør i en slik situasjon; Jeg ropte på Gamle Gubben Grå.  “Det er noe galt med oppvaskmaskinen!”.  Gamle Gubben Grå visste det.  Det hadde han funnet ut for to dager siden.  Det var derfor det var så mye oppvask på oppvaskbenken. Nok engang hadde Gamle Gubben Grå stukket hodet i sanden og håpet problemet gikk over hvis han ikke sa noe. Mannfolk!

Vel jeg er smart, og har smart-telefon, så fra kurvstolen på trammen fant jeg ut at det kunne være en løsning å nullstille maskinen – altså dra ut stikkontakten.  På ny måtte jeg rope på Gamle Gubben Grå. “Hvor er stikkontakta til oppvaskmaskinen?”  Gubben fortalte meg at den var inne i hullet bak oppvaskmaskinen, og jeg fortalte han hva jeg hadde funnet ut.   Han var enig med meg i at det var verdt et forsøk.

Så da skred vi til verket, ut med oppvaskmaskin og støpsel, vente litt, og så sette inn støpselet igjen og starte oppvaskmaskinen. 
Vi holdt pusten. Den surret, den gikk og DER hørte vi at den tok inn vann. Ikke så lite stolte over hva vi i felleskap hadde klart fortsatte vi med dagens gjøremål.

Men hvor lenge var Adam i paradis?  For når vi skulle sette på neste oppvaskmaskin, var det samme problemet der igjen.  På ny dro vi ut maskinen og støpselet, og på ny fikk vi startet maskinen.  Men det var en tungvinn løsning.  Dra ut oppvaskmaskinen hver gang vi skulle bruke den.  Å ha den stående ute permanent var heller ikke noen løsning.  Den stengte av veien mellom kjøkkenet og spisestuen, og vårt eneste spisebord.  I tillegg ville det ikke være spesielt pent.

Her måtte det ordentlige reparatører til, og de er svært dyre å få tak i en lørdag ettermiddag. 
Så da ble det noen dager med oppvask på gamlemåten – Retro-oppvask.

Hjemmeferie del 16. Multetur

Jeg ble dratt med på mang en multetur som barn, og jeg kan ikke si at jeg husker tilbake på de med noe større glede.. Det jeg husker var utrolig mye trasking rundt i våte myrer.  Vi fant sikkert bær, men det var da andre bær som både var lettere tilgjengelige og smakte langt bedre..Multekrem var heller ikke en av mine favoritter, men vafler med multesyltetøy og rømme på verandaen en sen sommerkveld, var i grunn ok…Men multeturer, nei det var nok ikke noe jeg trodde jeg kom til å drive med når jeg ble voksen.

Som 13 -14 åring skulle jeg være med bestefaren min på multetur.  Jeg tror den gamle hadde en ide om å vise meg sine “hemmelige” multemyrer.  Slikt går gjerne i arv i min barndoms dal. Bestefar var rundt 80, og vi dro av sted tidlig på morgenen.  Mamma kjørte oss et stykke innover Krokskogen, og så skulle vi gå skauleis, via de mest fantastiske moltemyrer tilbake til bygda.  Det regnet lett.  Bestefar var i godt humør, men litt stressa. Ville sikkert at dagen skulle bli vellykket.  Jeg var så lite positiv og blid som bare en sur tenåring kan være..  

Vel vi trasket av gårde oppover lia.  Skal man ha håp om å finne hemmelige moltemyrer kan man jo ikke holde seg til grusveier og stier, det er klart.  Kart og kompass hadde vi selvsagt ikke med.  Bestefar var kjent som i sin egen bukselomme i dette området, og da med trykk på var. Både terreng og hukommelse hadde nok endret seg på de 20 – 30 årene som var gått siden Bestefar var på moltetur her sist Jeg var jo litt kjent, men da på vinterstid og i oppkjørte skiløyper. Jeg gikk jo alltid sammen med noen som hadde kontroll på vei og retning, så jeg fulgte jo bare løypa etter de andre.  

Vi brukte mye tid på leting den dagen.  Leting etter myrer, leting etter vei og retning og ikke minst leiting etter molter.  Etter fem til seks timers vandring rundt i skogen hadde vi funnet 13 molter, og det hadde regnet så og si hele tiden.  Dagen hadde langt fra blitt den suksessen Bestefar hadde håpet på.  Stemningen var dårlig, og vi var begge slitne da vi etter den siste myra labbet avgårde på en delvis gjengrodd vei.  Vi var slitne begge to.  Den gamle mannen  gikk med tunge steg, jeg var som ung i dårligere form enn jevngamle på grunn av en hjertefeil som da ikke var operert,  og jeg følte meg nesten segneferdig.  

Da ramlet Bestefar. Han mistet spannet med de tretten multene i fallet og landet på magen på stien med moltene under seg og ble liggende urørlig.  Jeg snakket til han, han svarte ikke.  Jeg satte meg ned ved siden av han, rusket i han, han stønnet men reagerte ikke.  Han puster, tenkte jeg, og jeg så ikke noe blod.  “Hent hjelp” hvisket han og lukket øynene – og jeg løp.  Løp nedover veien som jeg håpet førte til et sted jeg kunne kjenne meg igjen – og forhåpentligvis ganske raskt finne folk. Løp som jeg aldri har løpt verken før eller siden.  Med et hjerte som banket så hardt av frykt og anstrengelser at jeg kjente det dunke i tinningen. Dette var på 1980 tallet, lenge før mobiltelefon var allemannseie.  

Jeg kom ganske raskt til Stubdal, og der bodde det folk på den tiden, til og med folk jeg kjente ganske godt. Jeg fikk lånt telefon og ringte Mamma.  (I den alderen ringer man Mamma, og  Mamma var også mye nærmere enn nærmeste ambulanse.) Så løp jeg tilbake til Bestefar.  Da jeg nærmet meg stedet hvor han hadde ramlet, kom han langsomt gående mot meg på stien.  Han haltet litt, ryggen og hoftene hadde fått en lei smell.  Men ellers så han ok ut.  Sjelden har jeg vel vært så glad for å se Bestefar.  Da vi kom ned til parkeringsplassen var Mamma der med bilen og  vi var vel begge like lettet da vi satt oss inn i bilen og dro hjem. I baksetet takket jeg Gud for at det hadde gått bra, og lovet meg selv og aldri dra på moltetur igjen.

Selvsagt har ikke det løftet blitt holdt.  For det ligger vel noe i genene om at det skal være selvplukkede multer i multekremen på julaften – eller nå spiser jo vi riskrem på julaften, men du skjønner hva jeg mener.  Vel, de multene jeg har funnet opp gjennom årene har vel vært nok til en multekrembolle, og fråtsing med rørt multesyltetøy på vaflene har det ikke vært mye av her i huset.  Men i fjor, i fjor kom Gamle Gubben Grå og jeg over ei myr som virkelig bugnet av multer.   Vi plukket flere liter på en drøy time, og dermed ble vi bitt av multetur-basillen. Vår “hemmelige” myr ligger på Vikerfjell og er ikke vanskelig tilgjengelig.

Tidligere i vår da vi var på Vikerfjell for en rask kveldstur med hundene så vi masse multeblomster og her om dagen bega vi oss i vei for å se om vi var like heldige i år.

Vi fant ikke så mye bær, det var litt tidlig, og kart-plukker, det er jeg ikke.  Vi tar turen på ny denne uka og håper at bærene “våre” fremdeles står der. Hvis ikke finnes det nok av myrer, og antakelig nok av bær oppe på fjellet.   Vi fikk en fin tur, hundene storkoste seg, så turen var langt fra bortkastet.

Hjemmeferie del 15 Quiz

Med ujevne mellomrom har vi quiz her i heimen.  Jeg samler sammen forskjellige spørsmål fra aviser og magasiner, og så tar vi en familiequiz.  Som regel har det vært Eldste Sønn som duellerer med Gamle Gubben Grå med meg som quizmaster men siden han har flytt hjemmefra er det oftere og oftere Gubben og jeg som duellerer.

Gamle Gubben Grå er kunnskapsrik, og det er som oftest han som vinner.  Eldste Sønn har slått han oftere og oftere, men jeg har vel til gode å slå han mer enn to ganger i løpet av de tretti årene vi har vært sammen.
Men nå  slo jeg han  JEG vant.  2 poeng skilte oss etter at vi begge hadde svart på 100 spørsmål..  Jeg spratt rundt som en galning og sang “I’m the Champion!!!” Jeg er en utrolig god taper – men dessverre en utrolig dårlig vinner….

Hjemmeferie del 14 Søvnløs natt.

Jeg satt oppe til klokka var 01.00 i natt.  Det er noe med disse lyse sommerkveldene, det er ikke like lett å komme seg til sengs..  Vi var ute med hundene og gikk en times tur seint på kvelden, var ikke hjemme før klokka 23.00.  Så ble jeg bare sittende oppe kanskje litt for lenge, men hva gjør det? Jeg har ferie, og ingen planer.  Kan ta igjen den søvnen jeg har mistet i morgen tidlig.  

Gamle Gubben Grå la seg rundt midnatt. Jeg registrerte at han tok en siste luftetur med den gamle hunden før han krøp til køys.   “Trenger og orker den gamle hunden noen kveldstur nå”, tenkte jeg, det var jo han som ville snu og ikke orket mer da vi var ute og gikk for en snau time siden.  

Den gamle hunden er en alle tiders 15 år gammel Australsk Sheppard, som har blitt litt sær på sine eldre dager.  Blant annet har han de siste tre- fire årene ikke likt å sove alene, men vil sove på gulvet inne på soverommet vårt om natta.  
Jeg så han ikke på soverommet da jeg gikk og la meg, og klok av skade ropte jeg på han, ikke noe svar.  Bare dype pust og små snorkelyder hørtes fra under svigermors antikke skrivebord, så jeg lukket soveromsdøra og krøp til køys.  Det hadde vært mange, og til dels lange turer i dag.  Han var sikkert trøtt.  Han hadde jo og selskap av Charlie, den lille hunden som sov i buret sitt i gangen med hodet langt under pleddet.

En halv time senere, jeg hadde ennå ikke rukket å sovne ordentlig, våknet tydeligvis kjøteren under skrivebordet.  Med såre bjeff sa han tydelig fra at han savnet oss, og jeg sparket bort i Gubben. Han ligger nærmest døra.  
Gubben våknet, tok de to skrittene bort til døra, snudde seg surt mot meg og forklarte at det var natt og at han sov. Ja, det var akkurat det jeg og prøvde på tenkte jeg surt.  Ingen av oss er spesielt lystige når vi ikke får sove.  

Søvnen som var så nær for en liten stund siden, er som blåst vekk.  
Alle de tankene som har det med å svirre i søvnløse netter kommer smygende.  Gamle foreldre,  oppvaskmaskinen som er i ustand, kneet som verker, Yngste Sønn som er i Japan…  Det er nok av tanker å velge i når en ligger uten dyne en tropenatt i juli.

Utenfor vinduet hører jeg regnet som kommer tassende over singelgangen.  Deilig, etterlengtet regn denne verste tørkesommeren på over 60 år.  Lufta føles lettere, jeg smiler, lytter til regndråpene og kjenner søvnen komme langsomt smygende.  Svakt torden i det fjerne….

Og der var vi i gang igjen. 
Det er to ting den gamle hunden ikke liker.  Det ene er fyrverkeri.  Det andre er tordenvær.  Han er redd, han er nærmest hysterisk.  Så, han bjeffer, bjeffer og skjelver.  
Jeg snakker rolig til han. Prøver og få han til å komme på min side av senga, så jeg kan klappe og berolige han.  Haha – han er ikke dum.  Jeg ligger nærmest vinduet, ergo nærmere stedet hvor lynene flerrer himmelen, og tordenbrakene ruller. Vi har lystette blendingsgardiner på soverommet.  Mine mange år med nattevakter har gjort at soverommet er innredet for soving selv på solrike sommerdager. Men selv jeg ser lynene gjennom gardinene og gjenlukkede øyelokk..
På ny sparker jeg bort i Gubben. Kjøteren ligger på hans side av senga.. Han er ikke noe blidere, men på min klare oppfordringer tar han hånden ut over sengekanten og klapper…. vegg til vegg teppet.  Kjøteren ligger og skjelver i kroken ved døra utenfor rekkevidde hvis Gubben ikke reiser seg fra senga.  Et par minutter senere kommer det snorkelyder fra Gubben – og nye bjeff fra Kjøteren.  
Klokka har passert 02.00.  Den neste timen sitter jeg på gulvet i kroken ved døra klemt mellom en skjelvende hund og skittentøyskurven.  Jeg klapper, koser og snakker rolig til den redde hunden, tror jeg prøvde meg på et par vuggeviser og.
Etter en time har tordenen rullet videre, hunden begynner å bli roligere og jeg kryper forsiktig opp i senga.  Endelig,  nå skal jeg sove! Øyelokka er tunge og jeg er snart i drømmeland…

Så er det i gang igjen.
Gamle Gubben Grå har rullet over på ryggen og skjærer tømmerstokker så det durer.  
Denne gangen sparker jeg hardt! 
Resultatet er at han velter over på siden med ansiktet mot meg, og fortsetter snorkingen om mulig med enda mer intensitet.  Det er ingen som har så mange, høye og varierte snorkelyder som Gamle Gubben Grå.  Vi hadde en svigersønn-kandidat en gang som overnattet på rommet til Datteren som var vegg i vegg med soverommet vår.  Han hadde en natt vekket Datteren og livredd forklart at noen forsøkte å skjære seg gjennom veggen med motorsag!  Det var Gubben (og muligens meg) som snorket….

Da klokka nærmet seg 03.30 ga jeg opp, tuslet ut i stua og la meg på sofaen.
Det tok to minutter før en svært så glad liten hund kom løpende, hoppet opp med forbeina mot sofakanten og  sleiket meg ellevill på nesa.  Charlie chihuahua som vanligvis er et murmeldyr var lysvåken og svært glad for å se meg.  Jeg tok den lille hunden og løftet den opp til meg, ga han plass under pleddet og håpet han raskt falt til ro igjen.  Han er en ordentlig kosegutt som kan ligge og kose i timevis. 
Han gjorde i grunn det. Mellom sofaryggen og min brede rygg lå han og breiet seg og masserte ryggen min med små chihuahua-labber.  Flere forsøk på å løfte han ned til området bak knehasene førte bare til snarlig retur.  Det er utrolig hvor stor plass en chihuahua kan ta når den går inn for det.
Litt over 04, fikk vi selskap av den gamle hunden som også ville ha kos.  
Så lå jeg der, ytterst på sofakanten mens jeg fikk ryggmassasje av en hund og ga kos og klapp til en annen.  Inne på soverommet snorket Gubben fremdeles.  

Det lysnet av dag. En klar fin dag.  Tordenskyene og regnet var borte.  En titt ut av de store stuevinduene ga den gamle hunden en fantastisk god ide.  “Mor, hva med en tur, NÅ!” formidlet han med glade, og litt såre bjeff.  Han er en lur hund. Han vet hvordan han skal mase så mor kommer seg opp.  Bjeffing, klynking og små-løping mellom verandadøra og inngangsdøra kan jo bare være mas om tur, men det kan jo og være et tegn som ikke skal overses hvis man ikke ønsker å starte dagen med gulvvask.  Det er en gammel hund, jeg tok ingen sjanser og snart var kjøteren og jeg ute på tur. Charlie chihuahua sovnet godt under pleddet etter å ha vunnet kampen om sofaen.

Ellevill glad hund og en ikke så glad kjerring gikk tur mens morgensola langsomt farget skyene rosa.  Litt markering av nabolagets lyktestolper og hageporter, men ingen store forretninger.  Lurt igjen. 

Fiksa med meg avisen på vei inn, skrudde på radioen og kokte meg en tekopp. Klokka har passert 05.00. På tide å begynne dagen.

 

Hjemmeferie del 13. Hederlig omtale

Ringerike Utvikling, tror jeg det er har en instagram-konto kalt Ringeriksregionen.De velger ett bilde merket med #pplevringerike hver dag som de reposter og skryter litt av.  På torsdag valgte de bildet mitt fra Kistefoss, det av øyet.  Jeg blir selvsagt både stolt og glad..
Det er tredje gangen jeg blir dagens #opplevringerike, og jeg er like stolt hver gang.    

Dette er ett av bildene mine som har vært dagens #opplevringerike.  Det ble og valgt ut til å være med på Ringeriksregionens fotoutstilling på Veigin kultursenter i vinter. Da var jeg så stolt at jeg holdt på å sprekke.  Bildet henger nå i gangen her hjemme.    

Her er fotobeviset på at ett av mine bilder virkelig har vært på fotoutstilling.  Jeg må fremdeles klype meg litt i armen for å forstå det….

Alltid gøy medpositive tilbakemeldinger. (Selv om ca 364 andre ringerikinger opplever dette hvert år..) 

Hjemmeferie del12 Langs nedlagte togskinner….

Sperillbanen var en jernbanestrekning på 25 km (24,9 for å være nøyaktig) og gikk fra Hen til Finsand.  Den ble åpnet i 1926, passasjertrafikken ble lagt ned allerede i 1933 og godstrafikken i 1957.   Strekningen vi hadde tenkt å gå er vel på rundt 2,5 km hver vei og gikk fra Hvitmyr litt nord for Somdalen og til Begsund tunell.  På den strekningen skulle vi etter ryktene både gå gjennom Stueberget-tunell, og over Bergsund-bru før turen endte ved Bergsund-tunell som ikke var anbefalt å gå gjennom, skulle vist nok inneholde et potetlager for forsvaret (?).

Eldste Sønn er en togentusiast av de få, og innehar utrolig mye kompetanse om tog og gamle jernbaner, så vi hadde bedt han med på turen.  Hundene og Gamle Gubben Grå var også taua med, ja ingen av de var direkte vanskelige å be…  

Vi fant raskt en kjerrevei som skulle ligge omtrent der traseen skulle være, og bestemte oss for å ta utgangspunkt i den, og ikke alt for langt unna fant vi og et sted å sette fra oss bilen, så da bega vi oss i vei.  
Jeg var overbevist om at vi gikk i selve traseen, men Eldste Sønn og Gubben pekte på noen steiner som dannet en støttemur for en vei litt høyere oppe i bakken, på andre siden av et gammelt netting-gjerde, og mente det måtte væretraseen ut fra byggemåte osv.  
Vel, de to veiene møttes noen meter lengre fremme, og da var det og mulig å komme seg over gjerdet.  

Etter bare noen hundre meter forsto vi at vi var på rett spor, for der lå tunnelåpningen foran oss.  Stueberget er ikke den største jernbanetunnelen, bare 43 meter lang, men likevel spennende å begi seg gjennom til fots.  

Inne i tunnelen forklarte Eldste Sønn meg om byggeteknikk.  Det er gøy å høre på når han doserer om noe han har interesse for og virkelig kan.  

43 meter tunnel, og så var vi ute i lyset igjen.  43 meter med snart 100 år gammel ingeniørkunst.  En spennende del av vår nære historie,,

Det var ikke mange meterne fra vi gikk ut av tunnelen til vi kom til brua vi hadde lest om.  Ei fin trebru, men jeg ble nok litt skuffet- hadde trodd den skulle vært litt lengre.  Den gikk over ei kløft med et bekkefar, som denne tørkesommeren nok ikke inneholdt stort med vann.  Hvor mye er vanskelig å si, da det var ganske gjengrodd nede i kløfta.  

Det var litt lengre å gå før vi kom til den siste tunnelen.  Bergsund tunnel.  Den skal være over 400 meter lang, og før tunnelåpningen sto det skilt om rasfare. Jeg stoppet i god avstand, den siste biten så ikke så alt for fremkommelig ut, men Eldste Sønn og Gamle Gubben Grå måtte selvsagt ta en liten kikk inne i tunnelåpningen før vi snudde,

På hjemveien stoppet vi på brua og rastet og spiste kanelboller før vi bega oss gjennom tunnelen på ny – og så rusla den siste biten ned til bilen.  

 

 

 

 

Hjemmeferie del 11. “Naken greve jager neger med øks.”…….

I hele ferien har jeg forsøkt å skrive et leserinnlegg til svar på innlegget lederen av Hovedutvalget hadde om Hønefoss Sykehjem rett før ferien startet.    Det var et svar på mitt stadige spørsmål om hvem og når det ble politisk bestemt å legge ned sykehjemmet.  
Jeg sitter på dokumentasjon som viser at sykehjemmet ikke er vedtatt nedlagt politisk, kun administrativt.  For å underbygge mine påstander, redegjorde jeg lenge og vell om saksgangen, viste til vedtak så langt tilbake som 2010 og viste saksgangen frem til i dag 2018.  Det ble selvsagt alt for langt.  Jeg kuttetog pusset og sendte det til gjennomsyn hos gode rådgivere.  Skrev om og kuttet ytterligere før innlegget ble sendt inn en sen kveldstime- Jada, politikk kan være utmerket feriesyssel, det er jo da man har tid.
Morgenen etter fikk jeg innlegget i retur fra lokalavisas nyhetsredaktør.  Det var fortsatt for langt, og dorslaget hans var å kutte ut saksgangen og henvisningene til vedtak. Han mente det ble for kun spesielt interesserte. 
Lydig som jeg av og til er, skrev jeg om og kuttet vesentlig.  Nå ble det svært spisset, ikke like informativt, men mer provoserende.  Litt sånn som redaktøren i Tramteaterets gamle sang om greven som jager en person som nedkommer fra en afrikansk urinvåer med øks  
Innlegget ble bra det, og denne dagen sto det på trykk i lokalavisa.  
Nå snart en uke senere venter jeg fremdeles på svar fra han lederen i hovedutvalget, han har vel ferie…

Hjemmeferie del 10. Treningstur til Vikersundbakken

På feriens femte dag ble det en tur til Vikersundbakken med hundene.   Vikersundbakken er verdens største skiflyvningsbakke og den eneste skiflyvningsbakken i Norge.  Så vidt jeg har klart å google meg til er bakkerekorden på svimlende 253,5 meter.  Tenk det å sveve avgårde med bare et par ski i godt over 250 meter, det er vilt. Jeg har vært på Vikersundrennet mange nok ganger til å vite hvor rått det er å se hopperne sveve ut fra hoppkanten og ikke lande før lengst mulig nede i bakken.  

Men nå er det ingen snø og ingen hoppere. Skiflyvningsbakken er en del av Vikersund hoppanlegg, og jeg tok morgenturene på forskjellige småveier i området.  
Det går en trapp opp hoppbakken.  Den er bratt og har 1078 trinn.  Jeg har lenge hatt lyst til å tvinge min store tunge kropp og mitt dårlige kne opp den trappa…  Det vil bli litt av en utfordring…  Og nå er jeg sprekere enn på lenge…   
Jeg tok trappa i øyensyn i dag, men det ble ikke noen trappetur i dag.  Det var varmt, svært varmt. Jeg hadde med to hunder hvor en ikke liker å gå i trapper, og en er 15 år og i dårligere form enn meg.  Jeg var og alene – og hadde ikke med vann.  Jeg vil ha med Gamle gubben Grå – og ingen hunder, når jeg skal ta den turen. Sånn bare i tilfelle jeg ikke skulle klare det, kneet eller blodpumpa skulle kollapse, eller jeg på annen måte skulle trenge hjelp. (Hadde ikke gjort noe om det var midt på natta heller, så jeg slapp å ha publikum, for jeg kom til å pruste og pese som en blåhval på land mens ansiktsfargen ville ha fargen til en hummer som var kokt og død.)

Men en gang, en gang skal jeg beseire den trappa.

Hjemmeferie del 9: Kveldsbad

Skogstjernet lå der helt stille og blankt da vi ankom badeplassen.  Noen fiskevaklagde små krusninger på vannflaten, og vi hørte noen snakke lavmælt sammen på en hytteveranda litt oppe i lia. Ellers var alt helt stille. 
Jeg vasset rolig ut i vannet, det var ikke kaldt, bare kjølig og deilig etter en lang varm dag ute i sola.  Det gikk raskt å få hælt seg, og snart svømte jeg rolig utover i det klare vannet.  

Det er lenge siden jeg har badet her på denne badeplassen.  Jeg og ei venninne pleide å dra hit i ungdommen.  Vi var ikke så glade i de folksomme strendene nede ved fjorden.  Vi hadde ikke en gang datidens sommerkropp.  

Gamle Gubben Grå lufter hundene.  Datteren kommer etter hvert ut i vannet til meg.  Det er noe magisk med kveldsbad i solnedgang i et stille skogstjern.  Som barn hørte jeg at vannet er på sitt varmeste akkurat når sola går ned.  Om det virkelig stemmer, vet jeg ikke.  Kanskje det bare føles slik fordi varmen i lufta ikke er så intens varm lenger.