I går slapp Kokkejævel nyheten om at boka han så vidt har foretatt de siste redigeringene i kan forhåndsbestilles på Ark. Og selv om de fleste bildene i boka så vidt jeg har forstått ikke er tatt, eksploderte nettbestillingene så mye at nettet til Ark nesten brøt sammen.
Boka kommer i august. Ypperlig ide’ hvis noen har tenkt å kjøpe fødselsdagsgave til meg, bare nevner det. Jeg har ikke tenkt å kjøpe den selv, men finner den gjerne pent innpakket på gavebordet på fødselsdagen min eller under juletreet.
Jeg selv avanserer fra en 48. plass i går til en 47. plass i dag. Dette går strake veien! Til neste påske er det jeg som lanserer forhåndssalg av MIN bok.
I dag skulle jeg jo tiltre min “nye rolle” som midlertidig Helsesekretær, og etter 7 timer på jobb føler jeg meg ganske så sliten. Føler med kollegaene mine som har henholdsvis 3,5 og 5 timer igjen før arbeidsdagen deres er over.
Telefonen har ringt ganske så mye til tider. Og hver gang det ringer har jeg vært like spent på om jeg kan svare. Ja ikke om jeg klarer å løfte av røret, men om jeg klarer å svare ut det telefonhenvendelser dreier seg om. Jeg synes det har gått rimelig bra. Noen gule lapper med spørsmål har blitt samlet opp til det dukket opp noen jeg kunne spørre. Forhåpentligvis går det enda bedre i morgen. Kanskje jeg da også kan få litt mer opplæring?
For hun som skulle lære meg opp, selveste kontorsjefen, forsvant bare gang på gang. Først skulle hun ta i mot en ny portør som skulle starte på opplæring i dag. Siden vi skal ha portør på huset 24/7 har vi måttet oppbemanne litt. Da hadde jeg knapt fått logget meg på telefonsystemet. (Det burde jeg sikkert ha logget meg av før jeg gikk hjem…fillern.) Arbeidsdagen hadde vart en halv time. Hun dukket opp igjen et par timer senere. (Desverre overdriver jeg ikke.) Det hadde visst dukket opp noe mer… Vel, hun fikk hjulpet meg med de oppgavene jeg sto fast på, jeg ble litt klokere. Lærte litt mer. Så var hun borte igjen.
Hun skulle ha et Skype møte med sjefen. Eller ganske mange Skype møter med sjefen. Hun regnet med å bli borte et par timers tid. Et av de møtene skulle være en ROS-analyse (Risiko og sårbarhetsanalyse) om smittevern. Der skulle egentlig jeg vært med, men hvem har tid til det? Telefonen kan jo ikke bli stående helt alene å kime.
Jeg fikk kastet i meg litt mat mellom telefonene. Håper jeg ikke gjorde for mye feil. Men læringskurven har vært litt bratt i dag. Heldigvis kom en ung helsesekretær og hjalp meg litt da hun var ferdig med programmet på ultralyd. Hun lærte meg også et par andre rutiner jeg skal utføre i tillegg til å ta telefonen. Håper jeg husker alt til i morgen…
På slutten av arbeidsdagen dukket sjefen opp. Trodde hun hadde hjemmekontor siden hun hadde innkalt meg til Skype møte. Hun ønsket at jeg skulle snakke med verneombudet som jeg tror har turnusfri, og komme med tilbakemeldinger på den ROS-analysen vi ikke fikk vært med på. Det hastet ikke, holdt at jeg tok det i løpet av dagen. Sorry sjefen. Det var bare 17 minutter igjen av min arbeidsdag, nok av andre oppgaver å prioritere, og ikke rom for at jeg som er delvis sykemeldt kan arbeide overtid. Du får det i morgen hvis jeg får tid!
De andre skypemøtene jeg skulle ha deltatt i, kunne jeg også bare glemme. Sorry, men slik er det i disse corona-tider. Ja jeg vet det er derfor vi har disse møtene. Skal forsøke å komme sterkere tilbake til uka. Da er jeg “bare” tillitsvalgt.
Den knekte lilletåa var mitt minste problem. Merket den knapt så lenge jeg satt rolig. Merket den i grunn ganske mye når jeg haltet til garderoben og videre til bilen. En liten sjekk viste at blåfargen har bredd seg til store deler av forfoten. Blir nok en rolig kveld på sofaen.
“Den som gir seg har tapt” pleier Høvdingen å si. Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen sier at han gir opp. Fint for meg, for da blir det litt lettere å entre bloggtoppen. Steg fra en 51. plass i går til en 48. plass i dag så dette går riktige veien.
Hva som gjør at Kokkejævel er så oppgitt er at etter fadesen hvor han anbefalte osten som stammet fra de to lesbene fra Vestlandske Indremisjon fremfor osten som stammer fra overklassen på Tolga som jeg skrev om i innlegget Trua med boikott….. i går. så prøver han seg med et nytt forbrukertips, og tråkker selvsagt i salaten igjen.
Han anbefaler folk å bruke Idun Pizzagjær til alle gjærdeiger du skal kjevle. Den gir en smidig deig som er enkel å kjevle ut. Og Idun er et norskt firma eid av Orkla og Stein Erik Hagen. Han har alt på det tørre, tror han.
Men så er det jo en smarting i kommentarfeltet som vet bedre.
Idun gjær har vært på markedet siden 1883, og Idun fabrikker er stolt leverandør av bakeingredienser, bakeoff, emballasje, pynt og utstyr. Nesten halvparten av produktene deres er produsert i fabrikkene på Hvam og i Rakkestad. Men så var det den andre halvparten da…
For gjæren blir laget på Jästbolaget som holder til i Rotebro nord for Stockholm., Jästbolaget ble grunnlagt i 1893.og er nå en del av Orkla.
Ikke en gang gjær er vi selvforsynte med her i landet….
Men mens Kokkejævel sitter der og river seg i hodet fordi han ikke sjekker kildene sine godt nok, taper jeg ei brukket lilletå og går på jobb. I dag starter den nye turnusen, jeg skal erstatte et par tre helsesekretærer, har ingen opplæring i oppgavene jeg skal utføre og helst finne tid til tre skype-møter innimellom alle arbeidsoppgavene.
Denne kjerringa gir seg aldri!
Glad og fornøyd fikk jeg kjøpt 2 slike stoler på finn denne uka. Skrøt her på bloggen i innlegget Finn funn gjorde jeg og. Nå hinker jeg rundt og lurer på om det var et kjøp som var gjennomtenkt.
Stolene er nydelige å sitte i, de gjør seg godt i stua og det skal bli kjekt med mer plass rundt salongbordet når det igjen blir lov å ha gjester. Men stolene er store, og de har jo ikke pleid å stå der. Så selv om stua er stor nok er en av de liksom i veien når jeg kommer i god fart gjennom stua. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sparka borti den. Over 5 ganger, men færre enn 10. Og stolen har stått der i mindre enn en uke.
I dag klarte jeg det igjen. Tuppa lilletåa inn i stolbeinet med god fart da jeg for forbi. Et øyeblikk ble jeg litt småkvalm, så vondt gjorde det. Siden har det gjort konstant vondt i tåa, selv når jeg tok meg et par timers hvil på sofaen.
“Behandel føttene dine som gull” sa den nye fastlegen til meg da jeg var hos han. Nå begynner jeg å lure på om jeg har godt hen og knekt en av gullklumpene…. Tror ikke han synes det er en god idé. Men på fastlegekontoret er det lite hjelp å hente. Det er søndag, og jeg leste i lokalavisa at hele legesenteret er stengt ned etter at en av de ansatte har testet positivt på Covid19.
Det frister ikke å dra på legevakta. Brudd i lilletåa diagnostiseres med røntgen. Jeg har liksom ikke lyst til å komme på jobb som pasient med en ny idiotisk skade dagen før vi starter den nye turnusen. Første mann til å ødelegge systemet er liksom meg og det før vi i det hele tatt får starta!
Nei. Jeg får heller halte litt rundt. Jeg skal jo tross alt “bare” være på kontoret. Og siden vi skal gå minst mulig rundt å spre smitte går det nok bra selv om tåa er vond. Kan jo bli bedre til i morgen. Den er ikke SÅ blå….
Slapp av det er ingen som har trua denne kjerringa med boikott. Jeg mener hvem skulle ha glede av å sette i gang en boikott mot Kjerringtanker? Tror dere det hadde fått denne kjerringa til å slutte å tenke? Nå som jeg er i siget oppover på bloggtopplista fra 52. til 51. plass i dag har jeg ikke tenkt å slutte verken med å tenke eller å poste innlegg. (Dere er herved advart!)
Nei, det er Kokkejævel der oppe på toppen av bloggtopplista som blir truet av boikott og skjelt ut etter noter. Jeg gleder meg selvsagt over en mulig boikott av Kokkejævel, med han ute av bloggtopplista ville det jo bli lettere for meg og entre toppen.
Hva Kokkejævel har funnet på nå lurer du kanskje på. Ja, det er ikke stort som skal til for å hisse på seg noen hårsåre lesere og risikere boikott. For som jeg skrev om i innlegget Norges enkleste slanketips.. så anbefalte Kokkejævel folk å bytte gulostmerke. Han gjorde den dødssynden å oppfordre folk å bytte fra Tine meieri sin Norvegia til gulosten til Coop som visstnok er produsert av konkurrenten Synøve Finden.
Tine er en bondeeid landsdekkende samvirkevirksomhet. Det har sin opprinnelse i landets første andelsmeieriet som ble etablert i 1856 ved Rausjødalen setermeieri.. Det har utviklet seg til å bli et stort konsern med 5.418 ansatte (2016 tall) Eierne er 10.904 melkeprodusenter. Konsernet har 5 heleide datterselskaper, ett i USA; ett i Storbritannia og ett i Sverige i tillegg til to i Norge.
Synøve Finden er et heleid datterselskap av Scandza. Scandza er et norskeid selskap som har flere datterselskaper som Sørlandschips og Leiv Vidar i tillegg til Synøve Finden. Synøve Finden har sin opprinnelse i en ostefabrikk som Synøve Finden og Pernille Holmen etablerte i 1928. Synøve Finden har 228 ansatte (2013 tall) .
Slik jeg ser det er Synøve Finden et lite selskap i sterk konkurranse med det store Tine-konsernet.
Å true Kokkejævel med boikott fordi han har fremsnakket en liten aktør og oppfordret til å slutte spise ett av Tinekonsernets mange produkter er i grunn latterlig.
Ja, jeg forstår at Tine er en del av Landbrukssamvirke. Jeg forstår hva det vil si, jeg er født og oppvokst på en gård og har røttene mine godt plantet i bondeyrket. Jeg vet og mye om hvor mye makt som ligger i et stort konsern versus en mindre aktør. (Uavhengig av om selskapet eies av bønder eller borgere)
Mulige Tine konsernet også vil oppfordre til boikott av min lille blogg når jeg fortsetter dette innlegget med å fortelle litt om personene Synøve Finden og Pernille Holmen.
Synøve Finden var født i 1882 på den veiløse gården Finden ved Finnafjorden, en trang arm av Sognefjorden. I 1901 dro hun til Stavanger for å gå på meieriskole. Hun utdannet seg til ysterske og fikk seg jobb i Oslo. Der traff hun Pernille Holmen som var født i 1889 utenfor ekteskap et sted på Hedemarken. Disse to kvinnene, Synøve og Pernille ble samboere. Sammen med dem i et stort hus på Kjelsås bodde også Pernilles datter Evy Alice Holmen som hun fikk som 16 åring (antakelig utenfor ekteskap).
Og for de som lurer, Synøve og Pernille var samboere på den måten vi tenker samboere i dag.
Til tross for at de to kvinnene delte hus og seng var de ivrige medlemmer i “Oslo Lille Indre” som var en menighet av Vestlandske Indremisjon. Det ble stor oppstandelse da en predikant fant ut at de to kvinnene ikke bare delte hus….
Synøve styrte produksjonen og Pernille styrte økonomien.
Konkurransen med meierisamvirke(Tine) oppsto allerede mens Synøve styrte meieridriften, og det sies at hun en gang jagde en industrispion fra meierisamvirke på dør med en piasavakost.
Rausjødalen setermeieri, starten på det som skulle bli Tine konsernet, ble altså startet i 1856 i Rausjødalen i Tolga og var Europas første andelsmeieri nord for Alpene.,
Det var Jon Simensen Grue, bonde, lærer og klokker og Ole Jonsen Berg som var initiativtakere. Når en person på 1850 tallet hadde rollene som lærer, klokke og bonde tilhørte han helt klart det øvre sjiktet av befolkningen i bygda. Det man kan kalle overklassen i bygda. Grunnen til at man ønsket å starte meieri inne på fjellet var å foredle melka og utnytte det gode fjellbeite til å øke lønnsomheten på gårdene. 40bønder var etter hvert medeiere i setermeieriet. Selskapet for Norges Vel ga de lån og skaffet også en yster fra Sveits til å stå for driften.
Rausjødalen ligger høyt til fjells (900m.o.h.) og utilgjengelig til så byggingen av meieriet måtte foregå i løpet av noen få sommermåneder. 37 arbeidskarer og 38 hester holdt på i 3 uker, og da hadde de fått reist meieribygningen i stein, og et seterfjøs for 100 kyr. I tillegg til den sveitsiske ysteren var det 9 andre ansatte på setermeieriet. Sessongen var fra 7, juli til 15.september. Den sesongen var det 89 kyr og 2 okser, Mesteparten av osten ble omsatt i Christiania og Trondheim mens smøret ble omsatt lokalt. Omsetningen var på 845 specidaler, og ble regnet som et godt resultat.
Året etter, 1857 var været kaldere men produksjonen så bra ut. Noe sviktet imidlertid ved lagringen, og osten ble av dårligere kvalitet. Da dette var før Rørosbanen åpnet måtte osten fraktes til Christiania med hest og kjerre. Under transporten fikk osten vannskader, og prisen deretter.
Våren etter sluttet sveitseren, og det ble ikke noe mer drift på meieriet oppe på fjellet.
Hvis du ble mer nysgjerrig på å vite mer om Rausjødalen og meieriet der, så er det restaurert og fremstår i dag som et museum so er oppe på sommerstid. Du kommer deg dit via en 13 km lang bomvei fra Brydalen i Tynset kommune. Den Norske Turistforening har en ubetjent hytte i nærheten av meieriet og det er et fint område for fjellturer. Vel verdt en tur.
Vil du vite mer om Synøve og Pernille kan du lese tre bøker av forfatteren Tor Edvin Dahl; Basunen, En verden av kvinner – og andre sannferdige historier og Min bestemor elsket Synøve Finden. Familien og ostefabrikken. Tor Edvin Dahl er barnebarnet til Pernille, sønnen til Evy Alice.
Spis gulosten din med god samvittighet. Enten den har sin historiske opprinnelse i et steinmeieri langt oppe på fjellet eller hos to lesbiske kvinner fra Indremisjonen. Jeg vet hvilken ost jeg skal velge neste gang jeg skal kjøpe gulost.
I går fikk jeg pakke i posten. Det er utrolig lenge siden sist. Tror faktisk jeg ikke helt kan huske når det kan ha vært…. Kanskje noen av pakkene fra “Tante Astrid” har vært adressert til meg? Men Gamle Gubben Grås eldre slektning døde for over 10 år siden. Så det må være minst 10 år siden jeg fikk pakke i posten sist.
Ja nå ser jeg bort fra en og annen netthandel eller bokpakke fra bokklubben som jeg har glemt å avbestille. Det er jo pakker som inneholder en faktura. Ting jeg har betalt for å få tilsendt. For dette var en pakke helt uten faktura. Sendt bare for å glede! Hvor fantastisk hyggelig er ikke det?
Avsenderen hadde brukt en liten formue, hele 90 kroner for å sende meg denne pakka. Jeg blir tørt om hjerterøttene og kjente en liten tåre i øyekroken. Ja, jeg er lettrørt!
Jeg visste hva pakka inneholdt, og smilte for meg selv mens jeg forsiktig pakket opp. Enda mer forsiktig pakket jeg ut de skjøre påskekyllingene og passet på at trådene ikke surret seg inn i hverandre.
Det var som jeg tenkte. Påskekylling-uroa som jeg vant i Vippedilles give-away! Er de ikke kjempesøte? Nå henger de i kjøkkenvinduet og gleder meg hver gang jeg får øye på dem.
Tusen, tusen takk Vippedille. Jeg tror ikke du forstår hvor hyggelig det var å få denne gaven. Jeg trenger noen slike gode opplevelser for tiden.
De som kjenner meg godt humrer sikkert nå. For denne kjerringa er liksom ikke den rette til å slenge rundt seg med slanketips. Men kan Kokkejævel, kan jeg! De siste dagene har jeg jo rast oppover bloggtopplista 59 på torsdag, 54 i går 52 i dag. så jeg må jo bare fortsette skal jeg en gang nå toppen.
Kokkejævel sverger til å bytte gulosttype og på den måten slanke vekk et par kilo i året.
Jeg har bytta ut Coca Cola med Bris og tatt en del andre grep. Jeg slanker meg ikke, men har fått Diabetes og må tenke litt annerledes på hva jeg stapper i kroppen. Da jeg var hos den nye fastlegen her i forrige uke måtte jeg ta en tur på vekta, og resultatet var gledelig. Jeg hadde gått ned 15 kilo siden jeg var på det største! Det ga motivasjon til å fortsette. Snart går jeg (kanskje) til anskaffelse av ny badevekt. (Den gamle får bare latterkrampe hver gang jeg trår opp på den og sier hi-hi…)
Og som Kokejævel sier, man må ikke lide seg gjennom å spise tørr, smaksløs mat fordi om man ønsker å bli litt mindre. Bris med bringebær er fantastisk god!
Til slutt vil jeg komme med en oppfordring som jeg fikk fra ortopeden min etter at han hadde skrudd sammen benet mitt i 2013. Han sa at det ville bli lettere å få et godt resultat hvis jeg klarte å gå ned i vekt. Jeg lå der med et bandasjert bein, colaflaska i umiddelbar nærhet og nattborsskuffen full av sjokolade og tenkte det er lettere sagt enn gjort. Ikke spise, ikke bevege meg – og dagen før hadde jeg fått beskjed om at jeg heller ikke fikk være tillitsvalgt som sto på krava fra sykesenga. . Han så nok at jeg var litt mismodig og ikke supermotivert for slanking. (Når har denne kjerringa vært det?) Så han lente seg frem, så meg inn i øynene og sa: “Husk hvert gram hjelper!” Det var motiverende for meg. For å gå ned ett gram eller to skulle jeg vel alltids klare.
Ha en fin palmehelg. Kos dere med påskegodt og appelsiner. Kom dere en tur ut o beveg dere. Så er det sikkert flere enn meg som går ned et gram eller tre.
Sykepleierforbundets tillitsvalgte her på huset flyr rundt på avdelingene og deler ut påskeegg til sine medlemmer.
12 timers vakter og arbeidsuker på opp til 54 timer er det glade budskapet jeg får lov å forkynne mine medlemmer i forkant av påsken. Som tillitsvalgt har jeg helt vondt i magen.
De som hat 54 timers uke skal “bare” arbeide hver tredje uke. Pluss ha noen fagdager på hjemmekontor i de ukene de har fri. De som arbeider 12 timers vakter jobber 3 dager fra 8 til 20 og så har de 6 dager fri før de arbeidet 3 dager 20 til 8 før 6 nye fridager. Også de har noen hjemnekontordager. Hvor lenge vi skal arbeide sånn er det ingen som vet. Går et arbeidslag ut i karantene reduseres fridagene. De med 54 timers uke må da arbeide annen hver uke. De med 12 timers vaktene får 3 dager fri mellom hver 3 dagers periode med 12 timers vakter. Jeg får vondt bare jeg tenker på det.
Vi starter på mandag.
De påskeplanene myndighetene ikke har klart å ødelegge, som hytteturer, utenlandsreiser og påskeskirenn; de klarte ledelsen og jeg å spolere. Likevel tok folk det tilsynelatende pent.
Norges dårligst betalte radiografer blir nå pålagt en utrolig tøff turnus., og jeg – deres tillitsvalgt har godkjent det. Jeg har gjort det for at hvis vårt lille sykehus skulle gå i rød beredskap i løpet av påsken, så er radiografene organisert til å klare det så godt som overhode mulig. (Håper jeg!)
Hva det vil si å gå i Rød beredskap? Det spørsmålet har jeg fått mange ganger den siste uka. Jeg har bare svart at da er det litt vel mye pasienter.
Da Rådmann orienterte kommunestyret i går (på Skype) fikk han det samme spørsmålet. Han svarte at det ville si at sykehuset fikk flere pasienter enn de klarte å ta seg av….. Det er ikke riktig definisjon. Jeg har vært med på at Ringerike Sykehus har vært i Rød beredskap en gang før. Det var22. juli 2011. Vi klarte å ta oss av alle de pasientene som kom til oss fra Utøya på en god måte, alle som kom til oss overlevde, den gangen.
Men det sier noe om hvor krevende situasjonen vil bli…. Denne gangen er det ikke snakk om en kveld, men kanskje flere dager, uker med Rød beredskap….
Nå er det helg og noen fridager for meg før alt starter…
Jeg skal prøve å slappe av, tenke på andre ting. Til de som mener at jeg er litt vel negativ på bloggen for tiden, at jeg tenker for mye, At jeg skal vaske hendene og holde meg i ro, så er jeg ikke i en situasjon som gjør at det er riktig strategi akkurat nå.
Jeg ønsker og å gi et bilde, fortelle min historie om hvordan hverdagen er til alle av de som ikke bare har hjemmekontor, men som må ta på seg smittefrakken og gå på jobb.
Kanskje, når alt dette er over, vil noen flere huske at det vi gjorde var ikke en del av dugnaden. Det var jobben vår!
Pr i dag er 39 ansatte i Vestre Viken, som er “mitt” helseforetak som er smittet, På Oslo Universitetssykehus er det 148 smittede ansatte. Så vidt jeg vet er ingen alvorlig syke ennå. Vårt krav om økte forsikringer fra arbeidsgiver på grunn av den risikoen vi har i arbeidet vårt er heller ikke blitt hørt….
Kanskje når alt dette er over, vil noen flere av dere forstå at vi trenger noe mer enn at dere går ut på verandaen deres og klapper. Vi fortjener lønn som står i forhold til det samfunnsansvaret vi har.
Kanskje… men da tenker jeg alle er opptatt av hva denne krisen har kostet samfunnet. Da er det ikke rom for gode lønnsoppgjør. I det minste ikke i offentlig sektor. .
Vel, vi har ikke tid på å tenke på lønn nå. Vi har en jobb å gjøre. Vi tar på oss den hvite pysjen, smittefrakken, munnbind og hansker og gjør det vi må.
For de av dere som i likhet med Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen lurer på hvilken dag det er i dag så er det fredag. Fredag og start på påskeferien, for mange -og hva så?
I dag skulle glade skole- og barnehagebarn løpt ut av skoler og barnehager klare for 10 blanke fridager. Men det er tre uker siden de løp ut skole- og barnehageporten sist.
I dag skulle vi stå som sild i tønne i alle matbutikker og på polet og hamstre det vi klarte av påskemarsipan, påskelam, og ikke minst påskevin. Men hva er vitsen? I år kommer påsken til virkelig å være “den stille uken”. Men vi kan jo ikke gå i kirken en gang.
Her jeg bor i Hønefoss, knutepunktet både de som skal til Hallingdal og de som skal til Valdres må igjennom skulle bilkøene i dag sneglet seg avgårde med påsketurister på vei til hyttene på fjellet. Men folk får ikke lov til å dra til fjells i år..
På sykehuset skulle vi lage planer for å ta i mot mange skiturister med brudd i armer, kravebein og legger. Men alpinbakkene i Hallingdal og på Norefjell er stengt. I stedet for skruer og plater til ortopediske operasjoner er det smittefrakker, munnbind og hansker som ligger fremst i skapene, og vi helsearbeidere krysser fingrene for at vi skal ha nok respiratorer og intensivsenger.
Folk tusler rundt i pysjen og jobbmøter så vel som vennelag foregår på en liten skjerm ved kjøkkenbordet. Det er fort at det blir litt ekstra kos, litt ekstra snop, kaker og god mat. Hva skal vi ellers finne på? Og kanskje er det godt med disse annerledes-dagene en liten stund. Men nå har det gått tre uker…
Hvor lenge kan vi holde på slik før alt rakner fullstendig?
I likhet med Kokkejævel stiller jeg meg det spørsmålet. I likhet med kokkejævel tror jeg ikke vi helt fatter hvor alvorlig situasjonen egentlig er. I motsetning til Kokkejævel tenker jeg først og fremst på helsevesenet. Kommer vi til å klare “å stå han av”? Eller blir det italienske tilstander her og?
Men jeg er og engstelig for de økonomiske følgene som kommer. Konkurser, arbeidsledighet og mennesker som får livsverket sitt knust. Jeg tror vi vanskelig klarer å fatte hvilke konsekvenser vi vil se de neste ukene, månedene og årene. Det kommer til å ta tid og få verden på fotene igjen. Hvor lenge kan vi egentlig stenge ned landet?
Selv om jeg har vondt i magen med tanke på at vi kan oppleve italienske tilstander på norske sykehus, og inderlig håper folk tar myndighetenes smittetiltak på alvor. Vask hendene, hold avstand og dropp hyttepåsken! Så mener jeg at vi snart må åpne opp deler av samfunnet igjen.
Vi må få butikker opp å gå. Vi må få folk tilbake på jobb. Skoler og barnehager må åpnes. Vi behøver ikke ha konserter med mange hundre mennesker, festivaler, osv. VI må kanskje fremdeles ha reiseforbud og streng grensekontroll. Men vi må snart, ganske raskt få hverdagen opp å gå igjen. Vi måfå livene våre tilbake – men fortsette å holde avstand og vaske hendene.
Det er ikke så ofte jeg kjenner sinnet og engasjementet flamme ordentlig i meg rundt klokka 06.30 om morgenen. Jeg er fremdeles litt trøtt, litt halvveis i dvale. Og i dag var jeg enda mer rolig enn vanlig. Yngste Sønn sto opp av seg selv, måtte verken vekkes eller mases på. Ja, han forlot heimen en times tid før vanlig tid, og tre kvarter før han egentlig MÅ stå opp. Ikke skal jeg stresse av gårde selv heller. Hjemmekontor, ikke noe skype-møter før et telefonmøte klokka 10. Jeg har når man teller timer arbeidet det jeg skal denne uka, sykemelding tatt i betraktning, Så jeg kan ta en rolig start på dagen med verdens beste samvittighet. Trenger i grunn det etter et par, tre litt hektiske dager på jobb.
Men så er det dette faste morgen-innlegget på blogg da. Innlegget hvor jeg tar for meg det siste innlegget til den bloggen som ligger øverst på bloggtopplista. I dag var det som så ofte før Kokkejævel, denne Kokken oppe i nord som tror han er Guds gave til verden. Jeg registrerte sløvt at jeg selv var ramla ned på en 59. plass, ikke en gang det klarte å få blodtrykket til å stige. “Ja, ja” tenkte jeg. “Folk liker ikke kjærlighetserklæringer til Gamle Gubber og bilder av brukte lenestoler.” Så åpnet jeg innlegget til Kokkejævel. Jeg leste innlegget mens jeg vantro tenkte; “Er han fullstendig dum? Hvor har denne fyren tilbragt de siste tre ukene?”
OK. Han har fått med seg at landet er stengt ned. Hans eget firma Fy Fader ble tvangsstengt av myndighetene. Hans andre firma, “Hofte Pluss” valgte han selv og stenge ned før myndighetene besluttet det og. Sikkert en vanskelig men riktig beslutning.
Han har og fått med seg at det selvsagt ikke bare er hans firma som er stengt, men også skoler (hvor Datter og Kjærest går), Han har fått med seg at de andre butikkene i Finnmarks største kjøpesenter også er stengt. At det er mange mennesker som har litt god tid for tiden, men han har tydeligvis ikke tenkt noe nærmere over HVORFOR myndighetene har gått til det drastiske tiltaket å stenge ned store deler av samfunnet.
For Kokkejævel antar at siden halve Norge og mer til er stengt, så sitter sikkert de ansatte borte på Hammerfest sykehus og tvinner tommeltotter. Så da kan de jo bruke litt av dødtiden sin til å operere skuldra hans som de egentlig skulle tatt i september.
Og siden Kokkejævel er en handlingens mann ringer han sykehuset for å høre om ikke de også synes det høres ut som en god ide’.
De syntes ikke det.!
Hammerfest Sykehus og resten av Finnmarkssykehusene (og de fleste andre sykehus i Norge) er i gul beredskap. Vi som arbeider i helsevesenet gjør alt vi kan for å forberede oss på en enorm stor mengde syke pasienter på grunn av korona. Myndighetene har stengt ned samfunnet, bedt folk holde seg hjemme i størst mulig grad for å bremse smittespredningen for at vi skal få kjøpt oss tid til å få organisert oss til å få på plass så stor kapasitet som mulig. Myndighetene håper og at man ved alle de strenge tiltakene de har innført vill man forhåpentligvis forhindre at for mange blir kritisk syke på en gang. Håpet og målet til myndighetene er å bremse smittespredningen slik at ikke helsevesenet kneler og ikke klarer å ta seg av alle pasientene.
Allerede for over en uke siden gikk radiografene på Hammerfest sykehus over i “Covid 19 turnus” En turnus der man deler arbeidsstokken i forskjellige arbeidslag slik at hvis en ansatt skulle bli smittet ungår man at den smitter mer enn sitt arbeidslag. Blir en ansatt syk med Covid19, må hele arbeidslaget i karantene. For å fa til slike lag endres arbeidstid, og på små sykehus blir det fort en del overtid for å få til en slik ordning. Vi skal og ikke være alene på jobb, noe radiografene på Hammerfest og andre sykehus ofte er i deler av døgnet. På Hammerfest sykehus må man dele radiografene i to arbeidslag. Så arbeider de halve tiden hver. Skulle et lag måtte gå i karantene, må det andre laget dele alt arbeidet 24/7 mellom seg.
Finnmark med sine lange avstander, sine utfordrende værforhold og sine relativt små sykehus har helt andre utfordringer i slike krisetider enn store universitetssykehus på sentrale Østlandet. Jeg er sikker på at de vil klare det på en god måte, hvis ikke for mange “søringer” blander seg inn.
Men de trenger ingen ekstra pasienter, ingen ekstra skulderoperasjoner, de har ikke nok av ledig tid. Heller ikke til en kokk som tror han er kjendis eller Gud.
Jeg hisset meg sikkert litt mer opp enn nødvendig.
Jeg har sittet hele uka og arbeidet med å dele radiografene jeg representerer inn i slike lag.
Jeg har ringt rundt og forklart medlemmer at turnusen de trodde de hadde i påsken, ikke blir slik de trodde. At de skal arbeide lange vakter, eller ha fri på andre tidspunkt enn de trodde, For flere kom ikke bytte av arbeidshelg som en god nyhet. Jeg er litt sliten. Litt spent på hvordan de neste ukene, månedene vil forløpe for min yrkesgruppe.
Jeg skal slappe av, puste med magen.
På mandag har jeg hørt at det er jeg som skal sitte og svare på telefoner fra Kokkejævler og andre pasienter som tenker at vi sikkert har god tid i disse dager til å ta oss av akkurat dem.
