Byvandring

Regnet faller tett. Jeg hører hvordan vindusviskerne på bilene gnikker mot frontruta. Den våte asfalten trekker til seg lyset fra frontlyktene. Jeg og Charlie Chihuahua vandrer gatelangs denne våte oktoberkvelden.

Det er godt med en kveldstur i regnet. Godt å labbe av gårde, la Charlie bestemme farten. Regnet klarner tankene, skyller utfordringene vekk. Eller, utfordringene blir vel ikke borte. Bare borte fra tankene for en stund. Det er godt å labbe i regnet.

Når jeg kommer hjem er middagen klar. Varm gryte med mye smak. Etterpå blir det sofa og pelspledd. Ryggen skriker ved hver minste bevegelse. Knær og albuer verker som besatt i dette råe været.

Etter et par timer rett ut på sofaen våkner jeg såpass til live at jeg kan kreve meg til sengs. Håper på mer søvn i natt. Natta som var var vond. Det råe oktoberværet kjentes godt i alle vonde kroppsdeler.

 

 

 

Katastrofeøvelse….

Jeg har sneket meg opp fra en 22. plass til en 21.plass i dag.  Velfornøyd med litt oppgang.
Kokkejævel er fremdeles på topp. Uovervinnelig som vanlig.

Kokkejævel har blitt kurset i hjerte-lunge redning for spebarn.  En prosedyre han ønsker å kunne til fingerspissen, men dog aldri håper å få bruk for.

Vi har mange slike ting vi håper vi aldri får bruk for men som vi øver på alt fra tidlig barnealder.  Brannøvelser har vi allerede i barnehagene, og så baler det på seg med førstehjelpskurs og andre sikkerhetskurs litt t fra hvilke hobbyer og yrkesvalg du tar på din vei.

Mye av den tillærte kunnskapen har jeg heldigvis aldri fått bruk for.
Men de gangene jeg har stått oppe i situasjoner hvor jeg har trengt kunnskapene har jeg i ettertid vært veldig glad for at kunnskapen var så innøvd at man reagerte på autopilot.  At kunnskapen hos meg og de rundt meg var så innøvd at vi slapp handlingslammelse men reagerte på instinkt.  At jeg først etterpå, når jeg kunne senke senke skuldrene og slappe av ble overmannet av følelsene.

Venninna mi på barneskolen fikk Diabetes da vi var 10.  Og jeg ble drilla i hva jeg skulle gjøre hvis hun fikk føling. Og ikke minst hvordan jeg skulle skjønne at det var føling hun hadde.  Trengte kunnskapen ett par ganger, men har trengt den også senere – på andre mennesker jeg har vært i nærheten av.

Venninna mi i ungdomstiden fikk epilepsi.  Og jeg måtte kurses i hva jeg skulle gjøre hvis hun fikk et epileptisk anfall.  Jeg har fått bruk for den kunnskapen og.  En pasient fikk epileptisk anfall.
Jeg har og følt på hjelpeløsheten når kunnskapen ikke er på plass.  Venninna mi fikk sitt første epileptiske anfall en gang vi sto på ei busslomme og ventet på en buss.  Hun hadde ikke noen diagnose på epilepsi den gang. Anfallet kom for meg som lyn fra klar himmel.  Utrolig ekkelt for en 15 åring, ikke minst hjelpeløsheten jeg følte.  Det var ingen andre enn oss der.

Jeg er glad sykehuset hadde hatt mange katastrofeøvelser den gråe julidagen i 2011 da vi måtte ta oss av over 30  skadde ungdommer fra Utøya.  Situasjonen var uvirkelig.  Jeg så skader  som jeg har måtte bruke litt tid på å bearbeide i etterkant. Men mens vi sto midt opp i det klarte jeg å fokusere på oppgavene jeg skulle gjøre.  Autopiloten trådde inn hos oss alle.  Utrolig godt å oppleve den tryggheten det ga.  Alle visste hva de gjorde, og alle hadde den samme oppfatningen av hvordan ting skulle gjøres.

Jeg er glad jeg hadde så mange øvelser på hjerte-lunge-redning bak meg, at da vi fant Tiril livløs i senga, ja da turte jeg starte med hjertelunge-redning.  Selv om det var altfor sent, selv om hun hadde vært død for lenge – og jeg egentlig forsto det. Så hadde jeg i det minste prøvd.  Jeg hadde gjort det som sto i min makt for å prøve å redde henne.  En ting mindre på lista over ting jeg bebreider meg selv for.

Så om kanskje ikke all øvelse gjør mester, så gjør øvelse at du mestrer utfordringer bedre hvis du plutselig skulle befinne deg i en katastrofe hvor du trenger dem.

Så var det middagen da….

Dere husker kanskje at jeg i innlegget Kjerringa leker kokke(jævel) avslørte at det var jeg som skulle lage middag i dag.  At jeg lurte på hvordan det skulle gå fordi jeg var avhengig av hurtigmikseren for å få kuttet sopp og blomkål til gryn for å lage en perfekt “Blomkål Bolognes”. Ja, for i innlegget Men agurksalaten ble bra…..hadde jeg jo forklart at det begynte å ryke og lukte brent av hurtigmikseren da jeg brukte den til å lage fiskefarse her om dagen.

Vel, jeg benyttet anledningen til å starte med middagslagingen mens Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn var opptatt ute. Huseieren der Datteren leier skal drenere samt bygge nye uteplasser og Datteren som har Dumpidals flotteste uteplass må fjerne alt hun har ute der. Gjett hvor alt skal oppbevares så lenge? Riktig, her i Drømmehuset. Så mens Datteren, Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn var opptatte med tilhenger og lemping av grill og hagemøbler så jeg mitt snitt til å teste hurtigmikseren.

Og HURRA! Den virket! Både sopp og blomkål ble pulverisert, og en deilig Blomkål Bolognes ble kreert. Ikke noe gikk feil. Sånn bortsett fra at jeg hadde glemt å kjøpe stangselleri, men det går greit uten. Jeg hadde og kjøpt litt for lite hakkede tomater, men det ble erstattet med et glass salsa. Ikke fant jeg fennikel frø heller. Men jeg er ikke så veldig glad i fennikel. Jeg synes bolognesen ble svært god.

Spiste ungene? Niks. Ingen av de liker sopp og det hjalp ikke at den var nærmest pulverisert.  Vel mer på meg og Gamle Gubben Grå. Somcson vanlig påpekte at “alt blir bedre med bacon – eller i dette tilfelle kjøttdeig.” Gamle Gubben Grå  blir aldri vegetarianer.  Han takket forøvrig pent for maten etter porsjon en. Når jeg gjorde han oppmerksom på at det var mere igjen  kom han med en idiotisk kommentar om at han var redd for å bli tykk. Ja, særlig! Man blir ikke tykk av blomkål, pasta og tomatsaus. Man blir tykk av  å for eksempel ha en kvart kilo meierismør på rundstykkene han spiser til søndagsfrokosten.  Som dere skjønner, alltid kos å lage middag her i Drømmehuset.

Runestein på Eggemoen

I dag da Gamle Gubben Grå og jeg var ute på luftetur med Charlie Chihuahua fant vi en severdighet jeg ikke visste om.  En runestein på Eggemoen!

Den står på grensa mellom Ringerike og Jevnaker. Runesteinen som står der i dag er en kopi av den opprinnelige steinen, og ble reist her på 1990-tallet.

Den opprinnelige runesteinen, kalt Eggesteinen er tidfestet til å være fra 1100 tallet, og er i dag i Universitetes Oldsaksamling. Steinen sto ved den gamle Alfarveien over Eggemoen  omtrent der den nye steinen står i dag. Den markerte grensa mellom Ringerike og Hadeland, men og grensa mellom gårdene Egge og Berger.

Steinen er 40 cm på det bredeste, mellom 15 og 17 cm tykk og 149 cm høy. Den har fire runeinskrifter  hvorav tre er leselig.

þa:ræist:mik:oak:ræisti
amundi:ormstæins:a:sun:a:sotrange

Som betyr noe slikt som “Da ristet meg, og reiste (steinen), Åmunde Ormsteinsson på Sætrang»

hær:er:ændimrki:or austær:i: langæ:fosn

Som vel betyr “Herfra går grensen øst i Langefossen”

fura

Som betyr furua. Altså treet furu

Den opprinnelige Eggesteinen ble utsatt for hærverk i 1866. Den ble reparert med jernhånd, men ble utsatt for hærverk på nytt i 1875.  Da ble den flyttet til Oldsaksamlinga i Oslo.

Jeg blir like fornøyd hver gang jeg finner slike “skatter” når vi er ute på turene våre

Kjerringa leker kokke(jævel)

I dag er det på ny min tur til å lage middag.
Som dere sikkert husker fra innlegget Men agurksalaten ble bra….. gikk det ikke helt på skinner sist.
I dag står det “Blomkål Bolognese” på menyen.  Første punkt i oppskriften er “Kjør soppen raskt til små biter i en hurtigmikser.”  Da blir det spennende å se om vu fremdeles har en hurtigmikser som virker….
Neste punkt er “Kjør blomkålen i en hurtigmikser til det ligner små gryn/ ris.” Så som dere skjønner er jeg litt avhengig av å ha en hurtigmikser som virker når tiden er inne for middagslaging. Hvis ikke må jeg tenke kreativt, og jeg og kreativitet på kjøkkenet er liksom ikke alltid en god kombinasjon.
Jeg lover å komme med en oppfølging med bilder senere i dag.
Følg med, følg med!

(Bare en liten teaser for å få opp antall klikk)

Mine betraktninger.

Selv om jeg i går skrev det mang har kalt “mitt beste innlegg”, så hjalp ikke det til å få meg opp fra denne 22. plassen på bloggtopplista. Kokkejævel er fremdeles på topp, og hans siste innlegg er hjerterått og ikke lett å kommentere.

I mitt siste innlegg “Gode” råd….. skrev jeg om alle besserwisserne som kommer med gode råd for hvordan Kokkejævel og Kjærest skal unngå at den lille babyen skal lide samme skjebne som storebrødrene.  Jeg ba folk la være å komme med slike kommentarer, fordi de sårer og skader mer enn de er til hjelp.
I innlegget jeg skal kommentere i dag forteller Kokkejævel at Kjærest og Lillebror blir “kastet” ut av Hammerfest Sykehus, og blir overført til Alta. At det føles utrygt. At planen har vært at mor og barn skulle være på sykehuset til de hadde passert den magiske datoen fjorten dager. Som er den levetiden det forrige barnet hadde.

Jeg skal ikke komme med noen råd om hva Kokkejævel og Kjærest skal gjøre.  Fordi ingen andre enn dem vet hva som føles rett i akkurat deres sted.  Det finnes ikke et fasitsvar på hva som er riktig, og hva som er riktig er forskjellig fra familie til familie.
Så dette innlegget blir mine tanker, mine betraktninger.  Det er ikke ment som noe råd til den aktuelle familien, eller noe fasitsvar på hvordan “alle” skal tenke.  Kun mine betraktninger.

Da Tiril døde og vår verden falt i grus  hadde vi allerede Datteren, en sprell levende snart tre år gammel jente.
Vi har alltid vært foreldre som har latt barna få utfolde seg, teste litt sine grenser og heie på dem.
Datteren var ei slik jente som var høyt og lavt, og siden vi har en stor familie vinket vi ofte “Hade” og overlot henne i trygg forvaring hos besteforeldre og andre slektninger når vi begge hadde arbeidshelg eller av andre grunner trengte barnevakt.
Plutselig ble vi mer opptatte av å ha henne hos oss, ha henne nær.  Plutselig var det ikke ok at hun var høyt oppe i klatrestativet, eller sto på toppen av den store sklia og vinket med  armene og ropte “Se på meg!” med glad barnestemme. Plutselig var det ikke trygt å overlate henne til besteforeldre  For tenk om noe nytt og forferdelig kunne skje. Vi måtte passe på, ta vare på.  Holde nær. Ha kontroll.

Noen uker etter tragedien, muligens måneder, ble det  etter en fin dag sammen med familien min mas fra Datteren og Niese om at Datteren skulle overnatte hos Niese.  Tante sa ja, og det var ingen logisk grunn til at jeg skulle si nei.  Søsteren min og hennes familie var et sted Datteren hadde overnattet flere ganger før.  Men jeg svarte Nei. Som barn flest spurte Datteren og Niese da “Hvorfor ikke?”  Og jeg har alltid forsøkt å gi barn forståelige forklaringer, men jeg hadde ikke noe svar. Ikke en gang for meg selv.

Selvsagt fikk Datteren overnatte.  Det var ingen fornuftig grunn til å si Nei. Hun var i trygge hender.  Søsteren ga meg en klem, og sa jeg fikk ringe hvis jeg ville at de skulle kjøre Datteren hjem til oss senere på kvelden, og at jeg kunne komme hvor tidlig jeg ville å hente henne morgenen etter. Snille kloke Søster.
Det var tomt i bilen hjem.  Det var tomt da vi kom hjem.  Men Gamle Gubben Grå og jeg snakket sammen den kvelden, og ble enige om at vi kanskje var blitt litt unødig overbeskyttende.  Vi ble og enige om at vår angst for at katastrofen skulle skje igjen ikke skulle påvirke Datteren eller hennes eventuelt fremtidige søsken.  Det tror jeg vi har klart.

Det betyr ikke at jeg ikke har følt på rasjonell og ikke minst totalt irrasjonell frykt.
Jeg har lært meg, også gjennom andre opplevelser opp gjennom livet, at katastrofer kan oppstå når jeg aller minst venter det.  Jeg har hatt et par opplevelser med nærmest panikkangst fordi jeg er så overbevist om at katastrofen har slått til igjen.  Totalt ubegrunnede, men man kan ikke alltid styre følelsene sine.  Noen ganger er det nok at noen er litt forsinket hjem.

Når vi fikk Eldste Sønn halvannet år etter at Tiril døde hadde vi god og trygg oppfølging.
Vi valgte å ikke ha alarm, men visste at vi bare kunne dra og hente den hvis vi ombestemte oss.  Vi var veldig i tvil om hva som ville føles riktig, og det var en vanskelig beslutning og ta.  Det som telte tyngst for meg, var at jeg ikke ønsket forsterke fokuset på at noe kunne skje. Bare det å feste på apne alarmen ville for meg være et tegn på at det var en viss mulighet for pustestopp.  Jeg var og redd for at falske alarmer ville føre til en økt belastning, økt stress i hele familien. Ikke minst hos Datteren på 4.
Vi tok vårt valg.  Andre velger annerledes ut fra sine overveininger.

Spedbarn skulle ha mat ca hver 3. time da Eldste Sønn ble født.  Mulig dette er endret nå.  Det var også viktig og riktig sånn sett fra Helsesøster og andre med sterke meninger med selvregulering, altså at babyen ble ammet når den var sulten.   Dette systemet hadde fungert bra både for Datteren og for Tiril.  Noen ganger ammet vi nesten hver halvtime, andre ganger kunne det gå fire timer mellom to måltider.  For eksempel hvis babyen hadde “hengt i puppen”  hele formiddagen, var det jo ikke så rart om det gikk tre timer og femti minutter mellom måltidene på ettermiddagen.
Eldste Sønn fikk aldri sove mer enn tre timer om gangen.  Da vekket jeg han.  Jeg skal og innrømme at jeg har vekket både han og Yngste Sønn totalt unødig flere ganger de første månedene de levde, bare fordi jeg ikke var helt sikker på at de pustet.

Tiril hadde pusteproblemer da hun ble født.  Hun hadde en lungebetennelse etter å ha aspirert infisert fostervann.  (Fått fostervann i lungene)  Hun og jeg blesendt til nyfødt intensiv i Drammen dagen etter at hun ble født.  Kuvøsebehandling med surstofftilførsel måtte til.  Vi var på nyfødt intensiv i over en uke.  Det ble skissert at Tiril skulle ferdigbehandles på det store sentralsykehuset, og at vi måtte belage oss på å være der en ukes tid til.
To dager senere var nye leger på jobb, og det var plutselig bestemt at vi skulle overføres til hjemsykehuset.  Ambulanse til den lille var alt bestilt.

Det føltes godt å komme “hjem”.  Jeg arbeider jo ved sykehuset, og vet jeg er i trygge hender der.  Det var og lettere å ha mye kontakt med Datteren, og for Gamle Gubben Grå og være mye sammen med oss alle.
Samtidig føltes det litt utrygt at legene i Drammen skiftet mening.
Vi var på lokalsykehuset i halvannet døgn men når helgen var over og Barnelegen kom på jobb, ble vi utskrevet.  Jeg fikk en lang prat med Barnelegen, som jeg hadde full tillitt til.  Og det føltes trygt og ikke minst utrolig godt og endelig kunne reise hjem etter 13 dager på sykehus.

Kokkejævel og Kjærest må finne sin vei. Sine løsninger på hva som føles trygt og riktig for dem.
I innlegget sitt i går skriver Kokkejævel at han har tenkt å kjøre den lille familien sin fra Hammerfest til Alta selv.  Det tror jeg er lurt og fint.  Kjenn litt på følelsene på den turen. Føles det trygt og greit og være i den bilen uten medisinsk personell rett utenfor døra? Eller føles kjøreturen utrygg, sitter begge eller en av dere med hjerte i halsen engstelig for at noe skal skje?  Og når dere kommer frem til Alta. Når dere går inn på Helsesenteret i Alta (eller hva det heter) føler dere da “Endelig i sikkerhet.”  eller føler dere at “Du verden hvor godt det hadde vært å bare dra hjem.”

Jeg har sagt at jeg ikke skal komme med noen gode eller mindre gode råd.  Kokkejævel og Kjærest må gjøre det som føles trygt og riktig for dem.  La ingen, heller ikke velmenende helsearbeidere  “presse”  dere til noe som føles utrygt.  Dra hjem og begynn det nye livet når dere er klare for det.
Mange gode tanker fra meg.

 

 

“Gode” råd…..

Det var en nedtur å våkne i dag å finne ut at jeg har ramle helt ned på en 22. plass.  Så her må det tas grep.  Vel, det får jeg tenke på ut over dagen.  Først er det Kokkejævels innlegg helt der oppe på bloggtoppen som skal dissekeres. Egentlig har jeg lyst til å finne frem kanonene.

Innlegget om fredagstacoen med familien  rundt bordetog noen på facetime er hyggelig.  Reflekterte litt over at fredagstaco på facetime  Hadde hørtes merkelig ut for ett år siden, men nå er det helt vanlig omgangsform.  Det er mye som har endret seg i løpet av 2020.

Men så til det som gir meg lyst til å finne frem kanonene.
Kokkejævel skriver i sitt innlegg om et tidligere innlegg hvor han deler bilde av barnesengen og skriver at den står klar til den lille sønnen kommer hjem.  Jeg har lest innlegget, Sett på bildet.  Tenkt at de har samme type sprinkelseng som vi hadde til ungene våre, at slike babynest var det ikke da vi hadde småbarn og at de ser virkelig søte ut.  (Noe å tenke på hvis jeg en gang i fremtiden skulle bli bestemor)
Jeg tenkte på den fantastiske følelsen det er å komme hjem med det nye familiemedlemmet og legge det godt og trygt til rette i sengen sin. Den følelsen av at familien er komplett.  Flytte litt på bamser, bre teppe forsiktig rundt babyen.  Føle på lykken. Jeg tenkte overhode ikke på krybbedød.

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg i likhet med Kokkejævel har mistet to små barn.  Anders døde i magen min, uventet fosterdød. Tiril døde i krybbedød fire uker gammel.
Det å få barn etter å ha mistet barn vet jeg noe om.  Og det siste Kokkejævel og kjærest trenger er “gode” råd for hvordan de skal unngå at tragedien skal ramme dem nok en gang.

Etter at vi hadde mistet Tiril i krybbedød, plutselig uventet spedbarnsdød,  hadde jeg verdens dårligste samvittighet.  Hva hadde jeg gjort for noe galt?  Kunne jeg ha gjort noe annerledes?
Fremdeles i dag, nesten 27 år senere kan jeg ramse opp de tingene jeg bebreider meg selv for.
Jeg skulle ha vekket den lille jenta som sov så godt og ammet henne før jeg gikk og la meg.
Jeg skulle ikke ha lagt over det ekstra teppet denne kalde januarkvelden.
Jeg skulle selvsagt hatt senga på soverommet vårt og ikke på eget rom
Jeg skulle ikke hatt med Tiril da jeg kjørte Datteren på turning (selv om det var eneste mulighet til å få Datteren på turning, da Gamle Gubben Grå var på jobb)
Jeg skulle ikke latt hun få tre snøfnugg på nesa da jeg låste opp bilen utenfor turninga.
Jeg skulle ikke tatt på henne den pysjamasen hvor det sto “Sov Godt”

Jeg vet at det er ganske vanlig å ha ting man bebreider seg selv etter at tragedien har rammet.  Jeg regner med at Kokkejævel og Kjærest også har sine lister.  De trenger ikke hjelp til å lage lista lengre.

Så ok, så er det babynest og kosedyr i senga.  Men det er ingen baby der, ennå. Alle vi som har eller har hatt en baby vet at når babyen blir lagt ned i den senga så vil man rette på noe, fjerne en bamse eller tre, passe på at barnet ligger på siden, bre over et teppe eller en lett dyne, stryke barnet forsiktig og sjekke nok en gang at alt er bra.  Kanskje bli stående der noen minutter og studere mirakelet som sover trygt og godt hjemme i sin egen seng for første gang.

Så hva er hensikten med å sende skremselspropaganda i meldinger og kommentarer.?  Hva ønsker du å oppnå med det? Gjøre angsten større?
Du vet jo at de du retter kommentarer og meldinger til har førstehånds erfaring med krybbedød, tror du ikke de har lest seg opp på risikofaktorer?  Tror du ikke de har vært inne og lest på siden til Landsforeningen for uventet spedbarnsdød, ikke bare en men kanskje hundre ganger?

Etter at vi mistet Tiril januar 1994 leste jeg alt jeg kom over om temaet.  Jeg meldte meg inn i Landsforeningen  til Krybbedød, jeg gikk i sorg gruppe i regi av foreningen “Vi som har et barn for lite”   Jeg ble ganske god på risikofaktorer og hvordan jeg skulle unngå at tragedien skjedde igjen.

Etter at vi mistet Tiril sendte Svigermor meg utklipp av en hver artikkel om temaet som hun kom over.  Hver gang vi var innom dem, eller hver gang hun var hos oss dukket nye artikler opp. Hun sa ikke så mye hver gang. Bare stappet artiklene diskret opp i poser med leker Datteren hadde hatt med til Bestemor, bønner fra hagen, i poser med bursdagsgaver… På de merkeligste steder, overalt dukket det opp artikler om krybbedød og risikoer for fosterskader. Var det lenge til vi så hverandre, eller en mengde avisartikler fylte hun opp store konvolutter med artikler og sendte meg i posten. Jeg skal ærlig innrømme at det var en belastning for meg med alle disse artiklene hele tiden, selv om jeg antar at hun mente det positivt

Det var en belastning og hele tiden bli minnet på tragedien. Hvis jeg hadde en fin dag, feiret bursdag eller planla bryllup så kunne en slik artikkel, ja bare den tabloide overskriften være nok til å bringe meg tilbake til sorgens mørke hull.

Kjærest og Kokkejævel er i den vanskelige perioden nå. De skal forsøke og  leve et så normalt liv som mulig uten å la frykten styre livet i for stor grad. De trenger hjelp og støtte for å klare det, ikke kommentarer og meldinger som bidrar til å forsterke frykten, nøre opp under redselen.

De har valgt å ha alarm på gutten. Vi valgte å ikke ha. Enhver får gjøre det en føler for. Det som føles rett for dem. Det finnes gode argumenter for begge beslutninger, og ikke en gal eller riktig løsning.  Men det at de har valgt alarm sier meg at de er utrolig redd for at tragedien skal ramme dem på nytt. Kokkejævel har og vært ganske tydelig på redselen han føler på, så var det virkelig nødvendig å sende den kommentaren?

Det har som sagt snart gått 27 år siden vi mistet Tiril.  Jeg har fått to levende fødte barn etterpå dom nå er blitt voksne I slekta og vennekretsen har det blitt født en mengde barn som vokser opp.  Fremdeles får jeg vondt når jeg ser pysjamaser med påtrykt “Sov godt”, “Drøm søtt” eller lignende. En av guttene fikk en slik pysj da han var baby. Giveren kunne jo ikke vite… Den ble aldri brukt. Jeg kunne heller ikke ha den i komodeskuffen sammen med det andre babytøyet. Så den søte, nye pysjamasen ble kastet rett i søpla så fort giveren hadde forlatt huset.  Fretex, sier du? Umulig. Jeg kunne ikke en gang tåle tanken på at et ukjent barn skulle bli lagt til å sove i den pysjen.

Så la oss glede oss med Kokkejævel over det nye barnet. La oss ikke forsterke frykten eller nøre opp under redselen. La oss holde kommentarene våre når det gjelder temaet krybbedød for oss selv. Avtale?

 

 

Men agurksalaten ble bra…..

i dag var det min tur til å age middag her hjemme i Drømmehuset.  På menyen sto hjemmelagde fiskekaker. Full av   pågangsmot satte jeg i gang.

Potetene ble satt på.  Smart å begynne med det enkleste.

Så var det agurksalaten.
Dette var et standard innslag på middagsbordet i mitt barndomshjem, og Mamma som var ei skikkelig husmor lagde selvsagt slikt uten oppskrift.  Jeg er ikke Mamma. Og jeg er så langt fra noen perfekt husmor.
Heldigvis hadde jeg oppskrift.
Jeg hadde ikke stått lenge på kjøkkenet før jeg sto i døra ut til stua og så bedende på Gamle Gubben Grå.  “DU, du vet agurksalat?!?” Det er utrolig kjekt med en kokk i huset når man er i tvil om noe. “Hvordan lager du den?” Kokken ser opp fra boka og sier “Du blander vann og eddik, litt  sukker, salt og pepper…. ”  Jeg avbryter han.  “I oppskriften står det 0,5 dl eddik, 0,5dl vann og 1 dl sukker. Er ikke det utrolig mye sukker?” Jeg ser tvilende ut.  “Jo, litt kanskje, da må du varme det opp så alt sukker…”  Lenger kommer han ikke før jeg avbryter han “Ja, det står det i oppskriften og, men det går ikke. Jeg har alt helt eddiken og vannet over agurken. ” Jeg er ikke dum, og varme opp-skivet slangeagurk vil absolutt ikke bidra til å lage agurksalat.
Gamle Gubben Grå sukker.  “Sto det det i oppskriften?” Jeg rister på hodet.  “Vel ha et par skjeer sukker i eddikvannet og rør godt da, men det hadde vært lettere….” Jeg trenger ikke høre mer jeg er alt inne på kjøkkenet og i gang med å røre inn sukker. “Smak deg frem ” ropes det fra stua.  Akkurat som det gjør prosjektet noe eklere. Hvordan smaker den perfekte agurksalat, og hva gjør man hvis den blir for søt?
Vel, bollen med agurksalaten blir kort etterpå satt i kjøleskapet.

Så var det fiskekakene.
Jeg ser meg om på kjøkkenet. Ser litt prøvende på den store, hvite Kenwood maskinen på kjøkkenbenken. Leter desperat i hukommelsen en liten stund, så er jeg i døra ut til stua igjen.  “Har vi sånn hurtigmikser til kjøkkenmaskinen? Sånn du setter på toppen?”  Det kommer et sukk fra Gamle Gubben Grå.  Han ser ikke opp fra boka denne gangen.  Stemmen har en litt irritertklang når han svarer. “Nei:  Vi hadde en gang…”  Det demrer sånn halvveis for meg der jeg trekker meg litt tilbake til kjøkkenet.  Demrer om at jeg kanskje har gjortting jeg ikke kan på kjøkkenet før. Og at ikke alle forsøk har vært like vellykkete eller gjennomtenkte.  Jeg husker ikke helt hva. Klokelig spør jeg ikke Gamle Gubben Grå.  Jeg skriker bare ut til Gamle Gubben Grå. “Kan jeg bruke blenderen?” Jeg er nesten helt sikker på at den blenderen vi hadde først, (Dette er nummer tre) ikke kunne brukes til å male hasselnøtter. Hvorfor vi ikke har nummer to lenger er jeg ikke helt sikker på, men jeg er rimelig sikker på at jeg var i nærheten da den liksom sluttet å virke “Ja” svares det fra stua, men skjer fisken i små biter – putt ikke hele filetene i blenderen.  Det er forresten ikke en blender.  Det er en hurtigmikser.”

I oppskriften står det at det er viktig at fisken er skikkelig kald, men ikke frossen.  Fisken min er skikkelig kald, og nesten ikke frossen.  Innen den er skjært i biter er den enda mindre frossen.  Mens fisk, salt, eggehvitte og melk hakkes og blandes til lekker fiskefarse hopper blendere…unnskyld hurtigmikseren rundt på kjøkkenbenken i takt med musikken fra radioen.  Mens jeg sper med melken synes jeg det lukter litt brent, og ser at det begynner å stige  røyk opp fra motoren på hurtigmikseren.  Jeg slår av maskinen og trekker ut ledningen. “Ups, I did it again”  På ny roper jeg inn til han som koser seg med bok ute i stua.  “Det lukter svidd og kommer røyk fra blenderen”  “Det har jeg lukta lenge”, er den tørre kommentaren fra stua. Noen ganger er det veldig dumt med åpent kjøkken.
Vel farsen er fin den, og den finhakkete purren og hvitløken lar seg greit blande inn for hånd.

Sånn som fiskekakene på bildet skal fiskekaker se ut.  Slik så ikke mine fiskekaker ut da jeg drev og stekte dem.  De falt liksom mer fra hverandre.  Det som ble stekt hang liksom ofte fast i panna enda jeg brukte nok av smør.
Gamle Gubben Grå kom en tur svinsende innom kjøkkenet, fant frem mer smør og hadde i panna, og opplyste at han hadde mer smør hvis jeg trengte det. Nå tror jeg det stort sett er jeg som handler matvarene her i huset, så det er vel strengt tatt MITT smør, men jeg ot den diskusjonen ligge.
Det tok evigheter å steike disse idiotiske fiskekakene, i tillegg ble de mer eller mindre omgjort til plukkfisk i steikepanna.
Mens jeg dreiv og sloss med fiskekakene, oppdaget jeg at potetkjelen plutselig hadde kokt tom for vann.  Jeg dro kjelen vekk fra kokeplata. De potetene er sikkert kokt.  I et ledig øyeblikk tok jeg litt vann i kjelen så Gamle Gubben Grå ikke skulle oppdage den fadesen og hvis han kom snikende inn på kjøkkenet igjen for liksom å ha overoppsynet.  Noen ganger er det så irriterende å ha en besserwisser av en kokk valsende rundt i huset.

Til slutt var fiskekake-bitene såpass stekte at jeg turte si at det var middag.  Jeg tok de over på et fat og lot en boks rømme få sure litt i panna for å lage en slags saus. klippet raskt oppi litt gressløk og et par store dråper sitronsaft.  Ble langt fra som bilde på oppskrifta det heller.

Vel, det ble mat i dag og.  Men jeg forstår bedre og bedre hvorfor mine utflyttede barn ikke spør hva det er til middag når de har tenkt seg innom Drømmehuset, men i stedet spør Hvem skall lage middag?

Savn….

Etter en slitsom dag på onsdag, ryggsmerter og lønnsforhandlinger er en dårlig kombinasjon, ble det mye sofa og pelspledd i går. Nå er jeg nede på en 17.plass.
Så hva skrives det om hos den bloggeren som ligger på topp?
Det skrives om savn.
Han savner å være hos den lille sønnen sin og samboeren som fremdeles er på fødeavdelingen mens han har reist hjem for å jobbe litt.

Hva gjorde egentlig mannfolka før i tiden da de skulle være tøffe og uanfektet etter en fødsel og heller gikk ut på byen og for å drekke og sloss i stedet for å ringe til kjerringa for å få henne til å filme ungen mens han sover fram til midnatt på facetime?

Spørsmålet er det toppbloggeren som stiller.
Jeg tror ikke mannfolk før i tiden var så annerledes enn mannfolk nå.  Men de var ikke i like stor grad ønsket på føde- eller barselavdelingen.  Noen dro på byen for å feste en siste gang med gutta. “Krympefest” ble det kalt.  Men de gutta jeg møtte på byen i min ungdom og som akkurat var blitt fedre var egentlig bare opptatte av å snakke om fødsel og det lille mirakelet.  Ikke hadde de bilder på mobilen og vise frem, eller mulighet for facetime med mor og barn, men hadde de hatt det hadde de nok sittetklistret de og.
Med barn 2,3 eller 4 var i det minste Gamle Gubben Grå hjemme og tok seg av de barna vi hadde fra før.  Fikk hverdagen til å går rundt med barnehage, jobb  og hverdagslogistikk innom så mange besøk på føden som det lot seg presse inn.   Pappapermisjonen, de to ukene, måtte spares til mor og barn kom hjem, slik at man fikk lengst mulig tid i bobla sammen.

Jeg tror at de aller, aller fleste fedre opp gjennom tidene har vært glade i ungene sine.  Toppbloggeren stiller nok ikke i en særklasse der.
Jeg er og glad i ungene mine.  Jeg er ikke så utrolig stolt av å være glad i ungene mine, men jeg er velig stolt av ungene.

For toppbloggeren er det å bli far i en alder av 43 så stort at han nesten kunne bli religiøs. Men siden Gud og har tatt fra han to barn oppgjennom historien lar han være.
Gud har og tatt fra meg to barn.  Han har tatt fra meg flere som har betydd mye for meg.  Men jeg har ikke mistet barnetroen for det. Litt rart å forklare, men jeg tror jeg heller har blitt styrket i troen av at livet ikke alltid har gått på skinner.  Det er litt vanskelig og setteord på, formulere noe som gir mening, men jeg fant trøst i å søke mot kirken, mot troen når jeg har vært i sorg.

 

 

Kvinner med makt

Jeg har lett gjennom hele lista som ble lagt ut i dag. Men niks, jeg sto ikke der.  En ting er å entre bloggroppen. Det har jo lenge vært en drøm som dere vet, men tenk om jeg kunne få lurt meg inn på denne listen! Det hadde vært noe! Hvilken liste jeg snakker om? Jo lista over de 100 mektigste kvinnene i Norge. Det ble lagt ut en ny i dag

Nå må jeg forte meg og si at jeg søker ikke makt for maktens skyld, men fordi jeg ønsker å være med å styre samfunnsutviklingen i den retningen jeg mener er riktig.

Erna er stjerna, altså den kvinnen i Norge med mest makt. Det er fint, synes jeg. Ikke nødvendigvis at det er Erna som person, men at statsministeren er den som har mest makt.  Slik bør det være i et demokrati.

Så følger de andre kvinnelige regjeringsmedlemmene i rad og rekke. Sånn rent bortsett fra at Siv Jensen sniker seg inn på en 6  plass mellom Tina Bru som er Olje- og Energiminister og Iselin Nybø som er næringsminister.

Camilla Stoltenberg er den første som ikke er politiker. I sin posisjon som Direktør i Folkehelseinstituttet har hun fått mye makt og ansvar dette året.

Også Direktøren i Norsk Hydro har fått plass på lista før den siste ministeren. Olaug Vervik Bollestad, landbruks, og matministeren er helt nede på en 11  plass.

Skal selvsagt ikke ta for meg hele lista, men merket meg at den øverste sjefen min Cathrine Lofthus  Direktør i Helse Sør Øst er helt oppe på en 14. plass.

Vil og dvele litt ved Torhild Widwey, Gunn Wærsted, og Liselott Kilaas på henholdsvis plass nummer 34, 35 og 37. De står oppført med stillingen “Styreproff” og jeg lurer litt på hvordan man blir det.  Jeg har sittet i styret til Vestre Viken og til Ringerike Sykehus og vet at styrehonorarene slik jeg ser det ikke står i forhold til arbeidsmengden. For selv om det er mye man må sette seg inn i for å gjøre en god jobb i et styre til en stor bedrift, er det relativt god times betaling.  Hvis forsøket på å komme inn på tinget skulle strande, kan jeg godt bli styreproff.

Og hva med plass nummer 46 og 48. Søstrene Cecilie og Cathrine Astrup Fredriksen.  De står oppført som “Arvinger og eiere i Frdriksen gruppen”  Er makt noe man kan ha bare fordi man er arving? Kan makt arves i Norge i dag? Og hvis ja, føles det riktig?

Det er sikkert flere jeg kunne ha kommentert, ikke minst hva som blir rangert over hva. Men jeg velger å stoppe mine betraktninger her.