Hvorfor fortsetter jeg å blogge når Mette Ask og Kokkejævel ikke liker bloggen min?
Hvorfor følger jeg ikke oppfordringene fra disse to om straks og med en gang legge ned hele bloggen, eller i det minste endre konseptet jeg har hatt siden før Kokkejævel ble en blogger?
Er jeg virkelig ei usympatisk kjerring blottet for empati som gjør alt som står i min makt for å komme på bloggtoppen?
Nå skal Mette Ask oppfordre folk i alle sine kanaler om å sende mail til Egmont om å få de til å ta affære mot denne kjerringa som er frekk nok til å lese blogginnleggene til toppbloggerne, og så kommentere ut fra hvilke tanker blogginnleggene deres gir meg.
Jeg kommenterer ikke menneskene. Jeg kommenterer det de skrier.
Når en blogger skriver at hun gleder seg til å vise ektemannen alt fra ferieturer til dyrehage får jeg assosiasjoner om at det ikke er en likeverdighet i forholdet.
Jeg har liksom ikke sett frem til å vise min mann hvordan man hesjer høy eller stabler plank for første gang. Aktiviteter som nok var ganske fremmede for Gamle Gubben Grå da han fra beste Oslo Vest fant ei bonde-datter fra indre Åsa.
Nei, jeg behøver ikke å skrive om hvilke assossiasjoner jeg får.
Men kan Mette Ask bestemme hva jeg skal skrive?
Når Kokkejævel skriver at han tar hodet til den ansatte på apoteket og slår det gjentatte ganger i disken, er jeg en mobber når jeg skriver at vold i mine øyne ikke er humor, og at ansatte på apotek var blant den yrkesgruppen som Arbeidstilsynet hadde økt fokus på i sin undersøkelse av vold og trusler i arbeidslivet. Undersøkelsen viste at apotekansatte og en del andre yrkesgrupper var mer enn tre ganger så mye utsatt for vold og trusler som andre.
I Norge har vi noe som kalles ytringsfrihet.
Jeg ser at Kokkejævel i kommentarfeltet mitt skriver at han i likhet med meg setter den høyt og ikke vil bli med på Mette Asks “prosjekt” med å ødelegge en annen blogger. Det er bra! Det beviser at han ikke ønsker å synke ned på nivået til Mette Ask og gjengen inne på Kvinneguiden.
Ytringsfrihet betyr at mennesker har lov å komme med ytinger så lenge de ikke er hatefulle, eller skaper frykt.
Som når en spurte Kokkejævel om navn og adresse på denne personen som i Kokkejævels fremstilling høres ut som en grusom hjerterå mobber. Vedkommende ønsket å stoppe kjeften min – for godt.
Da er det en yting som er egnet til å skape frykt.
Det er en ytring som bryter med norsk lov.
Jeg forstår ikke hvorfor Mette Ask og Kokkejævel gir meg så mye publisitet hvis de ikke liker bloggen min.
Kan det være fordi når de gang på gang starter bloggkriger med meg, gagner det også deres egen blogg?
Det er klart folk klikker seg inn hos dem for å lese hva de egentlig har skrevet.
De to har begge to bloggene sine som en vesentlig inntektskilde.
De to driver hvert sitt firma som faktisk er avhengige av en viss publisitet på sosiale medier.
Det gjør ikke jeg, ikke har jeg planer om det heller.
Hvis de ønsker at jeg og bloggen min skal gli inn i glemselens slør, hvorfor gir de meg all den publisiteten?
Hvem har startet denne bloggkrigen?
Hvem prøver å holde liv i den i kommentarfeltet mitt?
Hvem har mest å tjene økonomisk på denne bloggkrigen?
Jeg er ikke sikker på om de som påtar seg offerrollen er de egentlige ofrene her.
Vi drømmer alle om når hverdagen blir normal igjen.
Når vi kan klemme, feste og reise uten å bry oss om hva Bent eller Erna måtte mene om det. Når alt endelig en gang kan bli som før..
Vi har forstått at veien dit går gjennom flokk-immunitet, og det er et tankekors at folk langt utenfor det akademiske miljøet vet hva det betyr.
Vi har forstått at for å komme dit må en stor del av oss ha blitt vaksinert.
Vi irriterer oss over at vaksineringen går så tregt, bekymrer oss for at vaksinetilgangen er for liten – og litt for den vaksinen til Astra Zenica som det visst kanskje er noen bivirkninger til.
Bruser litt med fjærene når Oslo blir forfordelt. Men stort sett venter vi tålmodig i kø. Og jeg tror og håper at de fleste av oss takker ja til vaksine når vår tur endelig kommer.
Synes du ventetiden blir for lang? Vit da at det finnes andre metoder. Du kan jo bare ta en liten svipptur – eller en tre ukers svipptur da til Dubai eller Cuba.
– Du blir flydd ned på første klasse. Så blir du hentet på flyplassen av en privatsjåfør som kjører deg til en luksusleilighet. Der møtes du av legen som har med covid-vaksinen din.
Dette er sakset fra reklamen til selskapet Knightsbridge Circle, en eksklusiv klubb. Tilbudet gjelder for medlemmer over 65 år. Årsavgiften for å være medlem i denne eksklusive klubben er mer enn
300.000 kroner,, Så det er nok ikke et tilbud for hvermansen.
Har du ikke så mye penger liggende å flyte, finnes det «billigere» alternativer i Dubai.. Du kan få to doser av den kinesiske Sinopharm-vaksinen til den nette sum av 10.000 britiske pund, cirka 119.000 kroner. Men da må du selv dekke flybillett og det tre uker lange oppholdet, som er ventetiden mellom de to dosene.
Eller du kan gjøre som den Libanesiske pop-stjernen Nelly Makdessy, kjøpe Koronavaksinen på en shoppingtur til Dubai. Kanskje jeg skulle be Isabel Raad kjøpe med en dose til meg, hun er jo stadig der nede.
I begynnelsen av året reiste folk fra hele det amerikanske kontinentet til Florida. Delstaten hadde nemlig åpnet opp for at hvem som helst over 65 kunne få vaksine, uavhengig av om man bodde der eller ikke.
Rikinger fra andre delstater, og land som Mexico, Canada, Argentina og Brasil fløy til solstaten for å bli vaksinert. Det skapte sterke reaksjoner, og i slutten av januar ble det full stopp.
– Vaksineturisme er ikke lov, sa Floridas beredskapssjef Jared Moskowti
Det ble innført bo krav på at man måtte bo minst tre måneder i året i Florida for å få vaksine .Så da måtte rikingene dra et annet sted Men over 40.000 personer rakk å få vaksiner før innstrammingene ble innført..
Nå drar de til Cuba.
Fattige Cuba frister utenlandske turister med Covid-immunitet.
Med bilder av deilige cubanske strender kjøres det nå reklamekampanjer i Sør-Amerika. Budskapet er ikke til å misforstå: «strand, Karibia, mohito og vaksine»
Så mens de rike sniker i køen under mottoet “Alt kan kjøps for penger” rykker de fattige i de fattigste hjørnene av verden enda lenger bak i køen…….
Det er pengene som rår – også i vaksineindustrien.
Sjekk topplista folkens! Jeg er på femte plass. Tenk at man kommer på femte plass av å skrive om at man svir ertestuing fra pose og glemmer å ha melk i kjelen med potetstappepulver. Da er det kanskje ikke så rart likevel at en kan være av de fem øverste på bloggtoppen uten å blogge på nesten ei uke slik Ida Wulff gjør gang på gang. Hun er fremdeles på andre plass med den fødselen hun beskrev på kvinnedagen.
Det er i grunnen greit at det ikke er jeg som skal lage maten til bildene i kokeboka til Kokkejævel, selv om maten min ofte smaker bedre enn den ser ut. Kokkejævel vil at alt skal være ekte. At maten på bildene skal være mat laget etter oppskriftene i boka, og ikke tilsatt andre ting for å gjøre seg bedre på bilde. Så der hadde det nok ikke holdt med potetstappe med mindre væske, selv om den lettere lot seg forme og sånn sett kanskje kunne vært mer foto-vennlig.
En tanke ramler ned i hodet mitt, Er det bare fototriks som gjør at maten jeg lager svært sjelden ser ut som bilden i oppskriftene jeg følger? Jeg spør Gamle Gubben Grå som sitter å glipper med øynene over dagens første kaffekopp om han tror det er slik det kan henge sammen. Han ser lenge på meg og svarer, “Ja når du lager ferdig-produkter som lasagne fra frysedisken, men ellers tror jeg ofte det har med dine manglende kokekunster å gjøre…”
Han kan ha rett i det, for det ligner utvilsomt mer på bildene når det er han som kokkelerer.
Kokkejævel ligger bak skjemaet med maten han skal lage til fotograferingen på mandag.
Det forstår jeg godt. For i den tiden han påstår at han har vært travelt opptatt med å lage mat til fotograferingen, altså mellom klokka 12 og klokka 21 i går, ja så har han lagt igjen ikke mindre enn tretten, 13 kommentarer i kommentarfeltet på blogginnlegget Vi har alle hatt vårt, hvordan veien blir videre velger vi selv… som jeg skrev i går Kanskje hadde Kokkejævel kommet litt lenger i matlagingen hvis han ikke hadde pepret kommentarfeltet mitt med kommentarer. Bare en tanke.
jeg ble faktisk litt irritert da jeg så innlegget til Kokkejævellitt over klokka 21 i går
For når jeg hadde lest kommentarene hans i kommentarfeltet mitt så fikk jeg utrolig vondt av mannen. Og fordi jeg er et omsorgsmenneske som fort føler ansvar for at andre skal ha det bra, fikk jeg dårlig samvittighet.
Jeg følte at det satt en mann i Alta som snart gikk ut av sitt gode skinn på grunn av noe han opplever som langvarig trakassering fra meg.
Jeg brukte utrolig mye tankevirksomhet og rådførte meg med flere, blant annet psykologvenninna, om hvordan jeg skulle gripe dette an. Jeg var, for å være ærlig, redd for at jeg hadde pushet en mann over streken til virkelig psykisk uhelse.
Så viser det seg at mannen sitter avslappet etter endt arbeidsdag, nyter et glass rødvin og virker helt i balanse.
Ja jeg ble irritert , og litt lettet.
Misforstå meg rett.
Jeg tror Kokkejævel når han sier at han ikke liker alt jeg skriver om han.
Jeg tror at han føler det belastende, selv om han var enig i at jeg ikke hadde skrevet noe negativt i går.
Men jeg skjønner ikke hvorfor han leser blogginnleggene mine hvis han føler de belastende.
Jeg skjønner ikke hvorfor han sitter og finleser kommentarfeltet mitt for å se hva folk eventuelt skriver om han.
Det valget om å oppsøke bloggen min og lese det jeg skriver. Det valget tar Kokkejævel selv. Som en voksen mann på 43 år må han da selv ha ansvar for hva han selv velger å lese?
Hvorfor oppsøke noe han finner belastende?
Kokkejævel påstår også at jeg er mye snillere mot andre bloggere enn jeg er mot han.
Vel, la oss nå ta et kritisk blikk på for eksempel bloggen til Vibbedille. Jeg vet at Kokkejævel ikke er så begeistret for henne heller.
Hun brukte lørdagskvelden til å strikke ferdig en sokk. Jeg er litt usikker på hvor lenge, men jeg tror hun har skrevet om denne sokken hun skal strikke tåa på i snart en uke. Det skal være mulig å få ferdigstilt prosjektet på en halvtime, har jeg hørt. Men bli hun ferdig? Niks. Strikker og strikker på den tåa.
Og når hun deler bilder av søte små heklede påskeharer på størrelse med en fingernegl, så er ikke det noe hun har heklet selv. Niks det er bare noe hun låner bilder av og deler med link til oppskrift.
Er man sikker på at bilder og oppskrifter henger sammen når det gjelder håndarbeidsoppskrifter?
Jeg har litt de samme erfaringene der som med matoppskrifter. Jeg er usikker på at om jeg satte meg ned med syltynn heklenål og tilhørende garn, og fulgte hekleoppskriften nøye, om det jeg kreerte kom til å se ut som den søte haren eller bare bli tull. Jeg har mest tro på at det bare ville bli en klump – og at jeg ville bli kjempefrustrert og forbanna.
Neste gang du deler oppskrift på en mikroskopisk påskehare vil jeg se bilde av en du har heklet, Vibbedille.
Det ville gi troverdighet.
Jeg har som vanlig spart det beste til slutt. Mette Ask.
Mette er på tredje plass, og kjerringa i førtiårene sitter på kjøkkenet sitt og gjør trutmunn mot kameraet på bildet som illustrerer et innlegg om gråt og tenners gnissel.
Det tar litt tid før vi komme til tårene, og det er jo for å lese om de flesteparten av leserne klikker seg inn på innlegget. Først må vi lese om alt de har kjøpt på handlerunden. Heldigvis illustrerer hun ikke hele helgehandelen med titalls bilder slik en del bloggere har for vane.
En tanke slår meg.
Hvorfor dro de alle tre for å handle? Er vi ikke i disse koronatider oppfordret til å liksom ikke dra på familietur til matbutikken?
Tårene kom under en samtale hun og Huseyin hadde på fredag.
Det var lettelsens tårer.
Hun har som vi alle vet lenge vært i tvil om dette ekteskapet virkelig var en god ide.
Nå begynner hun å få troen på at det kanskje skal fungere.
Mitt gode råd til Mette er Dropp kanskje, også i ditt eget hode! Gå fult og helt inn for at dette skal dere få til!
Og husk det når hverdagen og problemene kommer.
Et ekteskap er ofte hardt arbeid, men det er verdt det . Man får det til å fungere hvis man vil, og ikke hele tiden sitter og har en plan B eller tenker at tenk om det ikke går da må…
Og siden jeg er i det humøret.
Denne stadige setningen om at hun gleder seg til alt hun skal la Huseyin få oppleve for første gang. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. For meg virker det ikke som Mette ser på de som jevnbyrdige partnere. Jeg får mer inntrykk av at hun har skaffet seg en “Trofe’-kone” , bare at her er det mannen som er trofeet, hvis dere skjønner hva jeg mener.
Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag?
Vel, jeg har bestemt meg for at det blir middag fra Peppes. Da trenger jeg ikke konsentrere meg om slike utfordringer som potetmos fra pose.
Hvis Kokkejævel går bananas i kommentarfeltet mitt i dag og, så skal jeg ikke la det ødelegge dagen min
Jeg skal feste noen tråder og dele et bilde av mitt siste strikkeprosjekt. (Ikke sikkert det kommer i dag, men det kommer garantert før Vibbedille er ferdig med den tåa.)
Spørsmålet over var det Yngste Sønn som stilte. Han sto på kjøkkenet og forsynte seg av restene, Gamle Gubben Grå og jeg hadde spist. Jeg svarte bekreftende, og la til litt unnskyldende “Jeg vet at ertestuingen er litt svidd.” Inni meg forbannet jeg meg selv. Hvor vanskelig kan det være å lage ertestuing fra en Toro-pose, lissom? Ei 53 år gammel kjerring burde ha husmorerfaring nok til å klare såpass.
“Det var ikke ertestuingen jeg tenkte på..” svarte Yngste Sønn. Så ble det stilt en stund før Gamle Gubben Grå i sofaen ved siden av meg fortsatte: “Han tenker vel mer på at potetstappe er som betong…” Jeg gadd ikke svare. Potetstappa var laget fra en av posene til Mils.
Men Yngste Sønn var ikke ferdig med å analysere mine kokekunskaper. “Er det sånn potetstappe med melkepulver, eller tok du i melk?” Og da gikk det plutselig et lys opp for meg. Jeg tror jeg forsto årsaken til potet-betongen.
Jeg visste at det var potetstappe som skulle tilsettes melk. Jeg sjekket det på butikken samtidig som jeg reflekterte over om vi hadde nok melk i huset. Men jeg kunne overhode ikke erindre å ha helt melk i kjelen…
Når halvparten av væsken uteblir er det ikke rart at potetstappa blir litt vel fast….
Jeg er helt oppe på en tiende plass i dag, og jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg var tydeligere i talen i innleggene mine i går enn jeg har vært på en stund. Det gir lesere, det gir engasjement – men det gir dessverre litt lengre innlegg. Bær over med meg.
Fødsler er viktig. Det forstår alle som leser innleggene til de fem på toppen av bloggtoppen i dag. For det er to fødehistorier der.
Ida Wulff sin, selvsagt. Hun er fremdeles på andre plass med beskrivelsen av fødselen hun hadde for tre uker siden. Nei, hun driver ikke å poster innlegg etter innlegg om fødselen, hun har skrevet ett innlegg på mandag. Det holder for Ida. Hun klarer kunststykket å holde seg på topp med under ett blogginnlegg i uka.
Den andre som skildrer fødselen sin er Kokkejævel.
Du stusser nok nå, hvis du da ikke har vært inne og lest blogginnlegget han postet i morges. For en mann kan da ikke føde! Han ble pappa igjen i fjor høst, er det den fødselen han skildrer?
Nei. Kokkejævel skildrer sin fødsel. Altså det øyeblikket i september 1977 hvor han kom til jorden for å spre kulinarisk glede eller hva nå som var grunnen til at han kom hit.
Jeg synes kanskje det er et tankekors at jeg føler at jeg kan detaljene i denne fødselen i 1977 nesten bedre enn jeg husker hver minste detalj i fødslene til de fem barna jeg selv har født. For det er ikke akkurat første gangen Kokkejævel nevner sin egen dramatiske fødsel.
Innlegget handler om dårlig selvtillit. Noe vi alle vet at Kokkejævel lider under. Og jeg er helt uten ironi når jeg tørt kommenterer at det har jeg forstått lenge. For et menneske som til de grader søker bekreftelse må jo nødvendigvis ha relativt liten selvtillit.
Jeg tror at et keisersnitt uten nødvendig smertelindring setter varige spor – men da hos moren. Altså den fødende kvinnen.
Jeg er mer usikker på at en slik dramatisk fødsel kan ha så mye innvirkning på utvikling av selvtillit hos barnet.
Jeg leter etter ordene i dag.
Hvordan kommentere Kokkejævel sitt innlegg på en slik måte at jeg ikke blir misforstått?
Hvordan kommentere dette innlegget på en slik måte at Kokkejævel og alle dere andre forstår hva jeg mener, for jeg har et budskap å komme med som er veldig viktig.
Viktig kanskje ikke først og fremst for Kokkejævel, men for så mange andre.
La odd glemme Kokkejævel litt.
Vi går til Mette Ask.Hun er på tredje plass i dag, og ligger i badekaret og blogger.
Hun har det bra, kan nyte en rolig tid i badekaret. Barnefaren tar seg av veslejenta.
Far og barn har fått god kontakt selv om faren har vært totalt fraværende i åtte måneder.
Er de åtte månedene Huseyin og datteren var adskilt det som skal definere hvorvidt datteren får god selvtillit, eller vil det nære båndet de nå knytter og hvordan livet arter seg de neste månedene og årene også ha en betydning for utvikling av identitet og selvfølelse hos barnet?
Kokkejævel har dårlig selvtillit. Og ja, jeg tror han!
Han begrunner det i blant annet en far som holdt følelsesmessig avstand i de viktige første årene av livet hans.
Ja, sånt setter sikkert spor, men er de uopprettelige?
La oss ta for oss Vibbedille som er på fjerde plass.
hun har laget et fantastisk bilde med Star Wars motiv som hun har gitt til Isak, den fem år gamle sønnen til Mamma på hjul.
Hun skriver at Isak er en helt.
Jeg er enig med henne i det.
Isak er en helt som sprer mye glede, omsorg og varme til mammaen sin som har en uhelbredelig sykdom.
Isak er en fem åring som hele livet har levd med en mor som er syk og langsomt visner vekk.
Isak er fem år, og vet at Mammaen hans skal dø, ikke en gang langt der fremme når han er blitt voksen mann.
Men at Mammaen hans skal dø om alt for kort tid.
Han har et naturlig forhold til døden, og lever med den vissheten om at moren nok kommer til å forlate han før han blir en voksen mann.
Betyr det at Isak er dømt til å få lav selvtillit og et trist liv?
Jeg tror ikke det.
Jeg tror at Isak vokser opp med så mye kjærlighet og varme rundt seg at det kommer til å gjøre han til en voksen som er i stand til å møte livets utfordringer på en sunn og god måte.
Jeg tror og at han vil ha et minne om en mor så fylt av kjærlighet til barna sine at den kjærligheten varer lenge lenge etter at døden har tatt henne fra ham.
Ja jeg tror den kjærligheten vil være med Isak hans liv ut.
Kokkejævel mistet faren sin i ung alder.
Det er klart det setter spor. Det er klart det er med på å forme livet ditt.
Men det å miste en forelder er ikke grunn til at man nødvendigvis må slite resten av livet..
Man kan oppleve gode ting, kjærlighet og varme som å få et stort, fantastisk bilde i posten av ei totalt ukjent dame, selv om livet kan ha et alvorlig bakteppe.
Kanskje setter også slike gaver varige spor i et barnesinn.
Varige spor på en positiv måte?
Jeg dveler litt mer ved Vibbedille og hennes blogginnlegg.
Hun forteller om sønnen sin
Sønnen som ble født da livet var alt fra lyst. Han ble født på verst mulig tidspunkt, unnfanget mot alle odds.
Men han har vokst opp til en harmonisk ung mann, selv om vi som har fulgt bloggen en stund vet at det er noen opplevelser i den oppveksten som må ha satt spor.
Og nåer jeg tilbake til Kokkejævel igjen.
Og til alle dere andre som gir en miserabel barndom skylda for alt som har gått galt i livet deres.
Hvilket ansvar har dere selv?
Hvilket ansvar har dere for å skape dere et godt liv, til tross for en dårlig start?
Tenk deg at du har blitt mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Jeg har blitt det,
Så blir du invitert til Reunion. 30 år siden barneskolen.
Ville du møtt opp?
Ville du hatt interesse av å møte mobberne igjen?
I mange år ville jeg ikke ha møtt opp.
Ikke fordi jeg var redd dem. Men fordi jeg overhode ikke hadde hatt interesse av å bruke tid sammen med dem. De menneskene som ødela deler av barndommen min er så uviktige for meg at de ville jeg ikke brukt tiden min på.
Så hvis vi er enige om at de som mobbet deg i barndommen ikke er verdt å bruke tid og krefter på.
Hvorfor skulle de ha innvirkning på hvem du er?
Kokkejævel fremstår som en selvsikker fyr.
Han har fått til mye.
Mange vil kalle han en vellykket mann.
Samtidig gjør barndommens opplevelser og skygger han såpass usikker at han hele tiden søker bekreftelse.
Bekreftelse på at han er bra nok, eller mer enn bra nok.
Til tross for at han har ligget på bloggtoppen i halvannet år, får hundrevis av hyggelige tilbakemeldinger hver uke hjerter og hyggelige ord.
Til tross for at han av enkelte nesten blir dyrket som en Gudeskikkelse, sliter han med dårlig selvtillit.
Jeg anbefaler Kokkejævel å la fortiden ligge.
Glemme barndommen.
Se seg rundt.
Se på alt han har fått til.
Bedriftene.
Kjærest.
Han lille sønnen.
De andre flotte barna. Datter og tre store sønner er det vel.
Bloggen.
Boka.
Berømmelsen.
Slike lister tror jeg de fleste av oss kunne sette opp. Og jeg tror flere av oss burde gjøre det med jevne mellomrom.
Husk alle sammen. DU ER BRA NOK!!!
Andrea Svinsdottir på femte plass er den eneste av toppbloggerne jeg ikke har nevnt. Hun og hennes planer for helga klarte jeg liksom ikke å flette inn i teksten. Hun skal på virituel vinkveld med vennene, og hotellferie i egen by med kjæresten. Høres ut som en fin helg.
Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag?
Et innlegg om å glede andre hadde kanskje vært greit i disse tider. Og nok et innlegg om oppbygging av selvtillitt. Det tror jeg ikke det kan skrives for mange innlegg om
Lasse og Lises hundehotell… høres i grunn det ikke bedre ut en kennel? Det føles litt bedre å sende våre firbeinte familiemedlemmer på hotellferie enn å bure de inne på en kennel. Ord betyr mye!
Lasse og Lises Hundehotell skriver på sin hjemmeside
Et hjem for oss, et hjem for din hund. Vårt hovedmål er at våre gjester skal trives og ha det kjekt. Vi strekker oss langt for at din hund skal oppleve vårt hundehotell som et hjem nummer to. Vi har over 20 års erfaring i bransjen og vi setter trygghet og trivsel høyt for alle våre gjester.
Jeg liker at de kaller hundene for gjester.
Vi har per i dag 4 hundeboliger. Vi har enerom, dobbeltrom og flermannsrom. Alle hyttene er vinterbygget og er profesjonelt temperert sommer som vinter.
Alle gjestene får sommerdyne med trekk, fleecetepper og håndklær på rommene sine. Vi fòrer primært med Eukanuba hundefòr, men dersom man ønsker det kan man ta med eget fòr til sin hund. Bruker hunden medisin, kosttilskudd eller lignende har vi rutiner for dette.
Jo her på Lasse og Lises hundehotell tror jeg hunder har det bra!
Søk de opp på nett for en uforglemmelig ferie for din hund!
Andrea Sveinsdottir har et innlegg som heter Ukens spørsmål. Dere vet hva det betyr. Jeg låner, eller stjeler spørsmålene Andrea har fått og svarer på det ut i fra mitt kjerring-ståsted.
Hvordan finne motivasjon til å trene når treningssentre stenger?
Jeg tror ikke jeg er den rette til å besvare det spørsmålet. Jeg har aldri satt mine ben på et treningssenter, og jeg trener aldri!
Kan du nevne tre fordeler med å være singel og tre fordeler med å være i et forhold?
Nå er det en stund siden jeg var singel. Sånn rundt 32 år…
Men jeg kan tenke meg at det ville være ok at Ingen andre rota i mitt hus ville føles som en utrolig stor fordel.
Det å ta alle beslutninger uten å ta hensyn til andre. Kunne handle helt på egenhånd. Bestille ferier, male gangen, blåse i andres planer…Men det er i grunn ikke no problem.
Det å ikke ha en Svigerforeldre å forholde seg til hadde vært en klar fordel. Min Svigerforeldre er litt invaderende. De ønsker å ha kontroll. Det går bedre nå, men det har vært et stort frustrasjonsmoment for meg.
Tre fordeler med å være i et forhold er lettere.
Det å dele livet med mannen jeg elsker har jo klare fordeler. Sånn vi to gjør koselige ting sammen.
Man er to til å dele på arbeidsoppgaver og ansvar.
Og jeg har noen til å vaske klærne mine og ha kontakt med bilverksted etc.
Hvis ikke du hadde vært influenser, hva ville du jobbet med?
Jeg er jo radiograf, tillitsvalgt, og politiker i tillegg, så jeg tror ikke jeg hadde kjeda meg om jeg hadde slutta å blogge.
Ditt beste tips for å få en god start på dagen?
Alenetid. Få begynne dagen rolig alene. Det er derfor jeg står opp 5.30 hver morgen.
Hva var favorittfaget ditt på videregående?
Refleksen sier Matematikk. For jeg har alltid likt matte, og gikk selvsagt naturfaglinja som det het den gang i i forrige århundre
Men mattekarakteren min var ikke så bra siste året. 6 i standpunkt i første gym ble byttet ut med 2 på eksamen i tredje gym.
Så kanskje Historie? Eller Norsk? Der hadde jeg sterke femmere.
Kunne du klipt deg kort?
Jeg har alltid hatt kort hår, men jeg foretrekker at det er noen andre som klipper.
Hva tenker du om at Isabelle gir ut bok om tiden i fengsel?
Så det var henne som var fengsla?
Eller mulig jeg ikke har fått med meg hele storryen
At hun gir ut bok om det Ja, noe skal man leve av. Ikke verre et enn at Kokkejævel promoterer pillene sine.
Jeg komme ikke til å lese boka.
Bruker du menskopp eller bind/tamponger?
Hallo!!!Jeg er 54 år, snart 55. Har du hørt om overgangsalderen?
Forresten et merkelig spørsmål å stille folk.
Hvor i Norge skal du reise i sommer?
Vet ikke.
Skal jeg være ærlig orker jeg ikke planlegge noe. Det blir sikkert ikke noe av likevel.
Jeg har søkt opp tretopphytter i Telemark, Børge Ousland sine hytter på Steigen, leie av gamle transportere i Lofoten..
Funnet frem til ledige uker eller helger – og så, nei. Ingen vit si å trykke på bestill knappen.
Koronaen kommer sikkert til å ødelegge det og.
Jeg innrømmer det. Jeg sliter med framtidstroa for tiden.
Så sto hun der igjen, Statsministeren, og snakket om den siste motbakken, den siste kneika. Synes du du har hørt det før?
Bare vi droppa julebordet og tok os sammen i november og starten av desember, skulle vi få feire jul som før – nesten.
For Bestemor fikk ikke perm fra sykehjemmet, i så fall måtte hun i 10 dagers karantene når hun kom tilbake til institusjonen.
Svigermor ankom Drømmehjemmet med munnbind, og nektet plent å sitte i sofaen sammen med barnebarna.
På familiemiddagen hjemme hos henne i romjula satt vi andre rundt langbordet med behørig en meters avstand mellom familiekohortene Svigermor selv satt ved salongbordet og spiste middagen sin langt unna oss andre.
Jeg vet ikke med Erna, men for meg ble det en litt annerledes jul.
VI hadde ikke rukket å skrive 2021 på kalenderen før det var på tide å ta fatt på neste bakkeløp.
På ny ble det snakket om “Den siste motbakken, den siste kneika” Dette skal vi klare sammen.!
Nå er det mars.
Fremdeles snakkes det om “den siste kneika” Bare litt til nå…..
Vi stengte ned landet for ett år siden i dag.
Vi stengte ned kommunen vår på kommunestyremøte i går. 10% av kommunens innbyggere er i karantene etter at vi begynte å sette både nærkontakter og nærkontakter sine nærkontakter i karantene. Det er klart det får konsekvenser for tjenestetilbudet i kommunen og for samfunnet som helhet.
Jeg synes den siste kneika begynner å bli litt lang, og litt vel tung.
De sa for noen uker siden at vi skulle åpne landet til 17. mai. Jeg tror det var kulturministeren som sa det.
Uka etter på sa de om 100 dager. Jeg telte dager og kom langt ut i juli. Hva hadd skjedd med 17 mai? Hadde de flyttet dagen uten at jeg hadde fått det med meg?
I dag sa de at de skulle åpne landet når alle over 45 år var vaksinert – når det kunne bli visste de ikke. Det avhenger av så mye. Ikke minst hvor mye vaksine vi få o hvor raskt.
Det er selgers marked når det gjelder vaksinen. Hvilket land betale mest?
Vi er avhengig av EU og deres innkjøpsavtaler. Hvorfor forstår jeg ikke. Vi er ikke med i EU…
Og hvem bør få de vaksinene vi får?
OK de fleste er enige om de gamle, de syke og helsearbeidere.
Men etter det?
Bør Oslos befolkning få vaksine fø de i Molde?
Og hva skjer hvis vi ikke får så mye vaksine som lovet, så raskt som lovet.
Hvor kraftig kommer “krigen” om vaksinen til å bli da?
Hva hvis vi nå får en kraftig oppblomstring i Molde nå? Etter at Oslo har stukket av med vaksinene deres?
Pandemien, pesten, er kampen mot en ukjent fiende.
Er det mannen foran deg i kassa-køa på Kiwi som skal smitte deg? Eller familievennen eller den nye svigersønnen.
I en krig står vi samlet mot en kjent fiende. I en pandemi er alle potensielt fiende.
Det gjør noe med enkelte av oss.
Det har gått ett år nå.
Vi er alle mer enn lei.
Og vi har så lyst til å ha noen vi kan gi skylda.
Først var det flaggermus-spisende kinesere, folk som på død og liv måtte reise til syden, arbeiderne NHO fikk kranglet inn. innvandrerbefolkningen…
Alle andre enn oss selv
Jeg vasker hendene. Jeg holder avstand og hekter på meg det forb… munnbindet som jeg virkelig hater.
Jeg har papirfibre langt ned i lungene.
Jeg har sluttet å planlegge ting.
Jeg har sluttet å glede meg
Sluttet til å se frem til ting.
Alt blir jo avlyst likevel.
Jeg overlever.
Jeg klarer meg greit.
Men jeg er så utrolig lei den pandemien…..
I går var en dag hvor alt bare gikk i mot meg og det meste føltes tungt, trått og utrulig kjipt.
Våknet til snø, våt tung nysnø i hauger og lass, og det ga seg ikke med det, Det snødde jevnt gjennom hele dagen, kvelden og det har nok og kommet litt påfyll i natt og. 0 grader og lassevis av nysnø. Sånt gjør ikke meg i godt humør. I tillegg til at jeg ikke liker snø, så setter sånn rå luft seg i alle ledd og kroppen verker og er stiv.
Det eneste som føltes litt positivt da jeg sto opp var at det var tid for månedens høydepunkt, kommunestyremøte. Jeg var godt forberedt, skulle bare finpusse litt på et par av innleggene.
Litt mindre fornøyd med at vi hadde fått en ekstra sak tilsendt seint onsdag. Vi måtte ta stilling til om vi skulle stenge kommunen ytterligere ned, innføre strengere smittevernstiltak.
Jeg visste at vi kom til å vedta det, mest sannsynlig enstemmig. Når 10% av kommunens innbyggere er i karantene er det nødvendig å ta grep. Ikke fordi smittetallet er så høyt, men fordi de muterte virusene tilsier at både nærkontakter og nærkontakters nærkontakter må i karantene. Da blir mange i samfunnet tatt ut, og det kan fort bli litt lite med folk til å ivareta alle oppgavene som må ivaretas i et samfunn. Forståelig sak. Men det er ikke moro og gå til et slikt skritt.
Litt over klokka 10 fikk jeg mail fra kommunen.
Ordfører kom til å foreslå at alle de sakene vi ikke måtte ta stilling til skulle utsettes og bli tatt i to digitale møter om to uker. Smittevernhensyn. Da slapp vi å sitte sammen i salen på Klækken hotell så lenge. Eller der sitter vi jo med behørig avstand, men da slapp vi den minglinga som fort oppstår i alle pausene.
Selvsagt var det ingen av de sakene som jeg hadde forberedt som var så viktige at de måtte tas.
I tillegg til de nye smitteverntiltakene var det å gi noen fullmakter til et interkommunalt råd på fylkesnivå (Formalia), og om vi skulle bevilge penger til å sikre tomta hvor vi skal bygge ungdomsskole etter at det er blitt funnet kvikkleire der.
Etter et kort kommunestyremøte sjekket jeg mobilen.
En venninne av meg hadde sendt meg melding. Hun var nærkontakt til et menneske som hadde testet positivt. Hun ville bare gi meg beskjed, og lurte litt engstelig på hvilken dag det var vi hadde stått og skravlet.
Jeg svarte henne på det.
Samtidig gikk det mange tanker gjennom hodet mitt. Var jeg nærkontakt til en nærkontakt? Måtte jeg nå i karantene?
Denne dagen kunne vel snart ikke bli mer kjip!
Vel jeg har ikke hørt noe fra smittesporingsteamet, vi sto og skravla et drøyt kvarter på kjøpesenteret. Kanskje regnes ikke det som nærkontakt? Testkapasiteten er nesten sprengt her i kommunen. Jeg kommer ikke til å be om testing hvis jeg ikke får symptomer, eller beskjed om at jeg er nærkontakt på et eller annet vis.
Hjemme ventet brev fra NAV: Tid for dialogsamtale. Det er bra. Jeg etterlyste den før jul, men så var alle enige om at jeg ikke trengte det. Det har jeg fått beskjed om fra NAV-kontakten og fra Arbeidsgiver. Så jeg slo meg til ro med det.
Så ble jeg plutselig innkalt forrige uke. et møtet ble avlyst fordi lederen min var syk.
Nå får jeg et bev som i teksten virker relativt bryskt, og med uthevet skift opplyser om at hvis jeg ikke møter og samarbeider kan de stoppe utbetaling av sykepenger. Jeg legger brevet rolig fra meg. Jeg skal nok samarbeide, men er det noen sanksjoner hvis andre aktører, som arbeidsgiver ikke gjør det?
Resultatet av den kjipe dagen i går var at også denne dagen startet kjipt.
Ikke nok med at det har kommet ytterligere med snø, kommunen er ytterligere stengt ned og jeg var helt nede på en 17. plass på bloggtopplista.
Men dette skulle ikke handle om meg. Dette skulle jo handle om toppbloggerne, og jeg er jo langt fra noen toppblogger. Jeg er jo på en 17. plass.
Ta Ida Wulff, for eksempel. Fem ganger så mange sidevisninger som meg, enda hun ikke har skrevet et eneste ord siden mandag.
De fleste må da ha fått med seg fødehistorien hennes nå!
Hallo folkens! Jeg har født fem barn! Fem fødsler! Jeg kan gi dere høydepunktene fra alle de fødslene, eller skildre de fødsel for fødsel, minutt for minutt. Vil det bringe meg til toppen av bloggtopplista? Neppe.
Så har vi Andrea Sveinsdottir. på en fjerde plass. Hun deler 8 skjønnhets-favoritter. Ja, det er selvsagt et reklameinnlegg med lenker rett inn til nettbutikken. Her er alt fra Giorgi Armani parfyme til Ole Henriksen øye-krem.
Armani har jeg litt peiling på hvem er. Forbinder det med stilige dresser. Men hvem er han der Ole Henriksen? Flere av disse favorittproduktene bærer hans navn. Jeg har aldri hørt om fyren. Og navnet har liksom ikke det samme svunget som Armani eller Piere Robert
Ole Henriksen- hører mer om noe en eller annen har kokt sammen i kjelleren.
Så feil kan man ta. Ole Henriksen er en verdenskjent dansk hudpleier med egen salong i Hollywood.
8 skjønnhetsfavoritter…. jeg er usikker på om jeg har 8 skjønnhetsprodukter i badeskapet mitt.
Da har vi tre blogger igjen. Mette Ask på femte plass, Vibbedille på tredje plass og Kokkejævel. Alle disse tre blogginnleggene appellerer til meg, hver på sin måte. Jeg sitter litt og vurderer i hvilken rekkefølge jeg skal kommentere dem.
Jeg starter med Matte Ask, eller rettere sagt Huseyin. For det er ektemannen hennes som er gjesteblogger.
Egentlig er Huseyin sin historie den mest interessante av toppbloggerne. Tenk å forlate alt kjent og kjært, ikke vite om han ser foreldrene sine igjen noen gang. Jeg heier på Huseyin. Han er tøff.
Fullt så tøff er ikke Kokkejævel.
For når han setter Faen heller! som overskrift på et innlegg forstår vi at han ikke er i direkte godt humør.
Han fikk ikke ut de smertestillende medikamentene han er så avhengig av på apoteket.
Innlegget gir meg to tanker.
Første tanke er er vold humor?
For Kokkejævel skriver at han øver fysisk vold mot den ansatte på apoteket fordi han ikke får de vanedannende medikamentene han er blitt avhengig av. Jeg forstår at han skriver det som humor, men er vold humor?
Vold og trusler har blitt et større og større problem i mange yrkesgrupper. Blant annet ansatte på apotek var en av yrkesgruppene Arbeidstilsynet hadde fokus på når de så på vold og trusler om vold for få år siden .Rapporten de utarbeidet viser at denne gruppen yrker som apotekansatte, NAV ansatte ansatte i utelivsbransjen og på legevakt er mer enn dobbelt så utsatt forvold og tusler som andre yrkesgrupper.
Jeg deler ikke Kokkejævels form for humor.
Tanke to.
Kan man gå inn på nett og selv fornye resepten på alle typer medikamenter?
Må det ikke på en eller annen måte godkjennes av behandlende lege? I det minste på vanedannende smertestillende midler?
Jeg blir litt beroliget etter litt lesing på nett. Jo, jeg tror behandlende lege må godkjenne det, selv om det skjer elektronisk. Det er bra.
Så har vi Vibbedille da, helt til slutt.
Hun spør hvilke strikkeprosjekt jeg er mest stolt av, og utfordrer leserne sine til å komme med sin topp liste. eller kanskje topp10.
Mitt første spørsmål er Teller halvferdige prosjekter?
Altså prosjekter som aldri ble og heller aldri kommer til å bli ferdig?
For da har jeg mange…..
Jeg blar meg gjennom Vibbedilles bilder.
Det ene strikkeplagget lekrere enn det andre. Og jakka med flamingoen er bare helt fantastisk!
Men jeg skulle ikke rangere Vibbedilles.
Jeg skulle komme med min egen toppliste.
Jeg nøyer meg med topp tre.
1. Genseren jeg strikket den sommeren jeg hadde sommerjobb på Harstad Sykehus. En nydelig mønstret genser i mange lyngfarger. (1989)
2. “Bunaden” jeg strikket til Datteren. Den var ferdig natt til 17. mai 1992. Vid stakk med mønsterbord. Mønstret bete og seler. Gamle Gubben Grå var oppe til klokka 03 for å hjelpe meg med å presse og montere del for del mens jeg strikket som en gal. Vasket og fønet. Jeg tror jeg la siste hån på verket rundt 05.30.den morgenen.
3. Nikkersen jeg strikket til Eldste Sønn til 17. mai 1996.
Det er lenge siden jeg har levert strikkeprosjekter jeg er stolt og fornøyd med, annet enn kluter og en og annen lue.
Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jeg skal vise dere alle skjønnhetsproduktene i badeskapet mitt Og Solliv, du har fått det matinnlegget du etterlyste!
Tirsdag var det min tur til å fikse middagen. Planen var en rotgrønnsaksgrateng med røkt svinekam. Men Datteren ringte mens jeg var på møte i Hovedutvalget, og når jeg ringte opp til henne etter møtet var det full krise. Hun trengte både skyllemiddel og sjokolade, så vi dro på litt kvelds-shopping. Når vi var ferdig med shopping og skravling var klokka godt over 21.30 før jeg kom meg hjem. Jeg orket ikke begynne å lage mat fra bunnen av, så det ble brødskive med røkt svinekam.
I går, onsdag, lagde Gamle Gubben Grå kyllingburger med ovnstekte poteter. Det var nydelig krydrete kyllingfileter og humus, salat òg rødløk i hamburgerbrød med stekte potetbåter. Nydelig!
I dag lagde jeg middag. Hjemmelagde karbonader, stekte poteter, syltet rødløk og rosenkål.
I morgen skal vi ha ertesuppe. Ertene er lagt i vann i kveld.
