Som noen kanskje husker tok høststormen leveggen på terrassen.

Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn gjorde derfor kort prosess og rev ned resten av leveggen og rekkverket samme dag. Det hadde i grunn vært modent for utskifting en stund.

Vi ble enige om å vente “til våren” med å sette opp nytt. Nå er det forlenget vår, og ja jeg er helt sikker på at det var denne våren, altså våren 2022 det var snakk om.

Det første son måtte gjøres var å bli enige om hva slags rekkverk vi skulle ha.  Jeg var egentlig ganske tidlig klar på at vi skulle gå for ferdige moduler, og ikke noe Gamle Gubben Grå kunne sage, snekre, male, fikse av en haug med bord. Av erfaring vet jeg at slikt tar tid. Da vi skiftet rekkverk på trammen for eksempel, ble det ferdig dagen etter konfirmasjonen til Yngste Sønn….  Det blir ofte litt høylytt kjerringkjeft av slikt, og det orker jeg ikke bruke tid på. En annen ting er at det ikke alltid blir like vellykket. På rekkverket på trammen er det ikke helt nøyaktig like stort mellomrom mellom alle bordene. Slikt irriterer meg ganske mye, og det kan hende jeg har påpekt det en gang eller fem.

Vel, en annen ting som hadde vært kjekt var om det var vedlikeholdsfritt. Altså at det ikke måtte, skrapes, grunnes og males hvert 5. år eller oftere.  Å gå på 10 meter rekkverk med malingsskrape og stålbørste er ikke noe verken jeg eller Gamle Gubben Grå ser frem til med glede.

Det finnes mye flott på markedet, men akk så dyrt! Og så er det så mye “manne-dill” dom ikke synes som du trenger i tillegg. Slik som skruer, stolpesko, osv. De siste dagene har jeg sittet og sjekket tilbud hos forskjellige leverandører. Summert og sammenlignet. Og alle sluttsummene har i grunn vært i største laget.  I det minste for de rekkverkene jeg har likt best.

Tilslutt bestemte jeg meg for hva jeg skulle ha, men før jeg klikket det til butikk ville jeg jo gjerne se det. Jeg ønsker jo å sjekke kvaliteten litt mer enn kun på bilde på nett og hederlig omtale på nett.

Det var bare det at nærmeste forhandler som hadde rekkverket på lager var på Jessheim. En  drøy times kjøretur fra Drømmehuset. Vel etter litt godsnakking med Gamle Gubben Grå dro vi av sted.

Vel fremme på Jessheim viste det seg at de ikke fant rekkverket, til tross for at det sto at de hadde det. Ekspeditøren anstrengte seg ikke så veldig mye for å finne det heller…  Vel, jeg trengte både luft, iskrem og Cola etter besøket i den butikken….

Etter litt mer søk på nett fant jeg ut at de hadde en annen type, men den og til redusert pris på Byggmaker på Raufoss.  Og det så ut som de hadde ganske mye på lager….

Vel, å kjøre om Raufoss på vei mellom Jessheim og Hønefoss er bare en liten omvei, sa jeg til Gamle Gubben Grå (som heldigvis er dårligere i geografi enn meg). Så da satte vi kursen mot Raufoss.

Og der, der på Raufoss hadde de selvsagt alt vi trengte og god service på kjøpet! Dette var riktignok et dyrere men mye bedre alternativ.

Etter all bilkjøringen i dag tror jeg Gamle Gubben Grå muligens ikke hadde blitt så blid hvis jeg hadde sagt jeg skulle tenke på det, og så fått han til å kjøre nok en tur til Raufoss med henger en annen dag, så jeg handlet. Handlet rekkverk, levegg og alt drillet som må til. Det ble dyrt! Skikkelig dyrt.

Men nå får Drømmehuset det rekkverket jeg drømmer om. Og siden det er vedlikeholdsfritt og med 10 års garanti betyr det slutt på skraping og maling! Å vaske det godt et par ganger i året er overkommelig.

I morgen starter monteringen!

Er det dette jeg skal bruke tiden min på?  Jeg blir sittende som bergtatt å stirre på bildene. Dama har overgått seg selv, igjen!  Nydelige, skjøre margeritter i sarte pasteller.  Er det det jeg skal bruke dagen min på?
Skal jeg sitte her ved spisebordet med perlebrett og pinsett og lage skjøre blomster i plast?

Jeg leser oppskriften nøye.
Jeg kommer til at hvis jeg skal perle blomstene til Vibbedille, så skal jeg lage de i de perlene som er litt større. Pinsett og pirk er ikke noe for denne kjerringa. Kunne fort pådratt meg hjerteinfarkt innen jeg var ferdig med en blomsterbukett.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men i de litt større perlene…. Jeg har en del perler i hobbyrommet vårt (leses kjellerboden) etter at den samme Vibbedille lurte meg ut på galeien i 2020 med noen ugler.
De hang jeg opp ved inngangsdøra i forrige uke. Leveggen som de hang på forsvant jo med vinden i fjor høst. Det var litt gøy å sitte der med de perlene….

Leveggen ja. Jeg tror muligens det er mer fornuftig å gjøre en innsats så vi på ny får på plass levegg og rekkverk etter høststormen enn å sitte å leke meg med plastperler.

Men en regnværsdag, når rekkverk og levegg er på plass…
Ville margerittene bli like søte med større perler?  Jeg sitter og funderer litt over det.  Det er jo klart at jo mindre perler jo mindre, sartere og søtere blir blomstene. Det var jo noe av det jeg falt for…..
Vil jeg synes de er like søte i større perler, eller vil de bli mer kantete og mer plastikk fantastikk?
Kanskje en annen blomst enn margeritter ville gjøre seg bedre når perlene er større?

Plutselig ser jeg det hele for meg!
Hvis jeg en dag skal perle “min” blomst, så vil jeg perle en solsikke!
En solsikke med flere gul- og bruntoner i midten og solgule kronblad.  Jepp, hvis jeg skal perle blomst så blir det solsikke.  Det er jo og politisk korrekt.

Men først, rekkverk!

Sånn litt i periferien av oppmerksomheten har jeg oppfattet at det har vært litt bråk rundt Pål Steigan, og hans nettsted steigan.no.  Jeg har og forstått at det ikke er helt stuerent i Rødt å være for god kammerat med den tidligere lederen av Akp-ml. Men jeg kom inn i partiet lenge ette Akp-ml tiden, og som den pragmatikeren jeg er mer opptatt av praktisk politikk enn intriger og uenigheter som går mer på person enn politikk.
Ja, jeg har fått med meg at Steigan har hatt noen friske utspill om pandemi så vel som krigen i Ukraina, men jeg har liksom ikke orket å bruke tid på å sette meg inn i problematikken rundt Steigan.

Så, når jeg i dag sitter og koser seg med lørdagsutgaven av Aftenposten i papirutgave dukker det opp et portrettintervju med Steigan.  Det må selvsagt leses.  Kanskje blir jeg litt mer klok på hvem denne personen er.

Jeg blir litt fasinert. Dette er en mann som står for noe, og som setter seg store mål med gigantisk tro på seg selv. Når Aftenposten sin utsendte spør han om hva målet hans er svarer han:

Personlig har jeg to enkle mål. Det ene er å hindre verdenskrigen, og det andre er å avskaffe kapitalismen så raskt og fredelig som mulig. Det andre er å avskaffe kapitalismen så raskt og fredelig som mulig.

To enkle mål…..

Jeg får litt inntrykk av at for Steigan hører verdenskrig og kapitalisme sammen som hånd og hanske. Her kommer et nytt sitat fra intervjuet.

Da koronakrisen kom gikk børskursen til legemiddelindustrien til himmels, mens våpenaksjene datt rett ned. Men da vaksineskadene begynte å bli kjent i september i fjor, begynte big pharma-aksjene å falle. Omtrent samtidig fikk vi denne oppblomstringen av krigsfare i Ukraina. Og da økte våpenaksjene. 

Det interessante er at det er de samme kapitalgruppene som eier begge deler.

“Følg pengene” sier Steigan.  I fjor leste jeg boka Pengeland. av Oliver Bullough.  Der forsøkte forfatteren å følge pengene til de superrike.  For et par år siden leste jeg boka Pillebefinnende, anbefalt av den gamle fastlegen min. En bok om legemiddelindustrien og dens kynisme. Interessant men litt skremmende bøker. Jeg tror ikke Steigan er helt på jorde i sine konspirasjonsteorier.

Jeg blir såpass nysgjerrig at jeg går inn på steigan.no. Hva slags artikler trykker han på denne siden sin?
En av artiklene får meg til å tenke, og ennå har jeg ikke konkludert.
Det er en artikkel om at Sør Varanger kommune i år ikke legger ned krans ved Frigjøringsmonumentet, det som på folkemunne kalles “russermonumentet”, slik det ha vært ang tradisjon å gjøre på 8. mai.
Frigjøringsmonumentet ble reist i 1952 for å hedre Den røde armés innsats i frigjøringa av Øst-Finnmark i oktober 1944.
Dette har vært en årlig minnemarkering, hvor man har vist fram en del av norsk krigshistorie og det blir en påminnelse om hva som skjedde den gangen i 1944.

Vi har en “russer bauta” her på Ringerike og. På Haug kirkegård er det en grav for sovjetiske soldater, krigsfanger mener jeg.  Det blir lagt ned krans der hver 1. mai.  Så og i år, men i år ble ikke den russiske ambassaden invitert slik de pleier.

Kunne man ikke valgt den samme løsningen i Sør-Varanger? Lagt ned krans men ikke invitert russerne?
Tidligere nestleder i Rødt, Marielle Leraand, kommenterer dette på Facebook, slik:

Vil man nå også ENDRE norsk historiefortelling for å få dette til å passe bedre til nåtida?

Eventuelt bare «glemme» å fortelle barna som vokser opp i dette landet at det var Den røde arme som frigjorde Øst-Finnmark?

For meg var portrettintervjuet med Steigan og titten innom Steigan.no tankevekkende.  Jeg kjøper ikke alt rått, men det gir inspirasjon til refleksjon.

I går fortalte Solliv om ei hytte nær henne som nylig er blitt solgt.  Ei enkel hytte, av bildene ser det ut som om den kan være bygd på 60-tallet. I følge Solliv har den ikke vei, ikke kloakk og har festetomt. Altså, du eier ikke tomta men leier den av grunneieren for en viss sum i året.

Ei litt sliten hytte, en kilometer fra vei og med utedo kan være drømmen for mange.  Sjøen er 30 meter unna, og jeg er ikke i tvil om at man kan lage seg gode dager på et slikt sted.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men prisantydningen er rundt fire millioner kroner!!!!!
Fire millioner for ei hytte med utedo og uten innlagt vann er mye.  Ikke kan du kjøre helt frem, og ikke eier du tomta hytta ligger på.
Hvis drømmen din er ei lita hytte med enkel standard finnes det langt rimeligere hytter på markedet. Den rimeligste hytta på finn koster 135.000. Du kan faktisk kjøpe alle de 15 billigste hyttene på finn for fire millioner, altså kjøpe 15 hytter for den prisen som denne ene hytta nær Solliv var priset til. 15 hytter for prisen av en.

Jeg er ikke dum. Jeg vet at det viktigste når det gjelder fritidseiendommer er beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. De 15 billigste hyttene har ikke den samme beliggenheten.
De som har nærhet til sjøen ligger ikke en times kjøring fra Oslo, men gjerne litt lenger nord i landet eller i skogsterreng. Men jeg er overbevist om at man kan finne et idyllisk sted med fin beliggenhet på sentrale Østlandet uten å svi av fire millioner.

Siden det ikke er hytta i seg selv som nok er grunnen til den stive prisen må det være beliggenheten. Jeg ser at det er ei hytte til med relativt enkel standard til salgs på Kråkerøy. Den en bygd på 1920 tallet, ligger omtrent like langt fra vannet som den Solliv skriver om, men har bilvei helt frem Også den har festetomt. Prisantydning syv millioner!!!!

Syv millioner er rimelig mye penger for ei hytte.
Hvis jeg tok alle pengene jeg tjente som radiograf og satt på konto, droppa å betale skatt, betale huslån eller husleie, mat, klær, bensin, strøm….   Kort sagt jobba full jobb, bodde i skogen i ei barhytte og kun spiste bær, røtter og det jeg fant så kunne jeg ha spart opp til den hytta i løpet av en fjorten års tid.

Syv millioner er ikke mye for ei hytte i dag.
Når jeg søker på finn finner jeg 203 fritidsboliger som har en prisantydning på over 7 millioner.
Og siden pris har noe med tilbud og etterspørsel å gjøre, er det klart det finnes folk som punger ut med 7 millioner eller mer for å sikre seg hyttedrømmen.

Den dyreste hytta på finn har en prisantydning på femti millioner kroner. 50 millioner!
Jeg siterer fra prospektet:

På den svært barnevennlige og solrike eiendommen har eierne vært snille og latt naturen gå sin gang. I det man går i land, får man følelsen at tiden har stått stille i mange tiår. Fritidsboligen har en enkel standard og foruten enkel oppussing, så har det ikke vært gjort mange endringene siden hytta ble oppført. Det er innlagt strøm, vann fra brønn og gråvann ut til terreng. Uthuset er innredet, men ikke godkjent til beboelse. En sjelden mulighet!

Byggeåret er 1933.
For den nette sum av femti millioner får du altså ei 89 år gammel hytte med enkel standard, og jeg er ikke i tvil om at den kommer til å bli solgt, mulig etter en heftig budrunde. 24 mål på ei halvøy på Tjøme med en beliggenhet du bare kan drømme om lokker nok mange. Og hytta ha ikke så enkel standard. Jeg hadde kommet langt med en malerkost og et par spann med maling.

Selv om stedet er helt fantastisk, så er det ikke verdt hundre år i barhytta med bær og  røtter. Forresten hadde garantert “fogden” funnet meg innen den tid og stukket av med så mange av sparepengene mine at jeg måtte ha arbeidet noen tiår til før jeg kunne ta fatt med malerkosten.
Når vi vet at jeg “bare” klarte litt over 30 år i arbeidslivet, sier det seg selv at det må bli med drømmen.

Det er ikke synd på meg. Vi har hytte. Den er nyere enn i vertfall to av de millionhyttene jeg har skrevet om – og omtrent lik standard, selv om verditaksten er langt under millionen. Den har ikke den beliggenheten da, men det kan jeg leve med. Vi har vei helt frem, eier tomta og fin utsikt – selv om vi ikke ser havet. (Skal jo litt til, siden hytta er høyt oppe på fjellet i Valdres.)

Det har ikke noe med misunnelse å gjøre, men jeg synes det er verdt å tenke over at det finnes mennesker som er villig til å betale 4, 7 eller 50 millioner for hytter med til dels store oppgraderingsbehov – bare fordi de har rett beliggenhet. Det er store økonomiske forskjeller på folk, og de forskjellene er stadig økende.

Vibedille skiver i dette innlegget  om at det er kjedelig å være syk når nyhetens interesse har avtatt.  Og at for mange er det vanskelig å forstå at kronisk betyr for bestandig. At man ikke blir frisk bare man tar seg sammen.

Jeg har i manges øyne alltid vært syk, hatt helseutfordringer hele livet. Lista er lang. Hjertefeil, plattfot, sjeløyd, en genetisk øyelidelse fikk jeg utdelt allerede ved fødselen.  Med årene har jeg kunnet plusse på med to litt skadete albuer, ødelagt kne, ankel, vond rygg, benskjørhet, og diabetes. Jeg tror jeg har fått med det meste nå…..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvis jeg skulle sitte og vente på at jeg ble “frisk” før jeg kunne starte livet, ja da hadde jeg gått glipp av hele livet. For jeg kommer aldri til å bli “frisk”.

I egne øyne er jeg ikke syk. Det er ikke skadene eller sykdommene som er meg. Jeg er ikke diabetes, jeg har diabetes. Jeg er ikke et maltraktert skjelett selv om jeg ha en god del plage og vondter i skjelettet.  Ok, så er jeg beinskjør, men det sier i grunn lite om meg som person.  Det er ikke skjelettet man tenker på nå man sier at det  det indre som teller.

Like lite fruktbart som det er å tenke “når jeg blir frisk…”, er det å ha holdningen “Hvis jeg hadde vært frisk da skulle jeg…” Man må spille med de kortene man fikk utdelt her i livet.  Man må gjøre det beste ut av det livet man har fått.  Labbe av gårde på livsveien og se hva som skjer.

Jeg er ikke syk.  Ok, så har jeg noen skader og skavanker, men det er bare å bite tennene sammen og gå på.  Det har jeg blitt innprenta fra jeg var liten. Så det gjorde jeg. Mens plagene og vondtene ble flere og flere bet jeg tennene sammen og sto på så godt jeg kunne.  Det gikk sånn rimelig bra en femti års tid.

Treningsleiren, yrkesrettet rehabilitering på Hernes institutt var en vekker.  Syv ukers  treningshelvete langt inne i granskogen, langt unna livet mitt og langt utenfor komfortsonen.  Syv uker egotripp hvor jeg bare skulle fokusere på meg selv.
Rapporten derfra var en vekker, selv om jeg synes den oppsummerer bra.
Den forteller om en person som møter til alle øktene, deltar på alt etter beste evne og gjør så godt hun kan.
Den forteller om en person som er positiv, selv om hun er langt utenfor komfortsonen gang på gang.
Den forteller om en person som er så sliten at hun må bruke all den ledige tiden på restitusjon.

Særlig det med restitusjon. Jeg som egentlig er et relativt sosialt vesen satt ikke i stua i leiligheten og så på TV og småsnakket med de andre. Jeg var ikke på snekkerverkstedet og jobbet på fuglehuset som mange andre.  Jeg var på rommet mitt og slappet av, hvilte, sov og leste. Hentet meg inn igjen for å klare treningsøktene neste dag.

Jeg er ikke syk. Jeg kan klare mye. Men jeg må sette av tid til restitusjon, til å hente krefter.  Det er vanskelig.
For det er jo bare late folk som ligger på sofaen på formiddagen hvis de ikke er syke, altså har influensa, beinbrudd eller spy-syke. Eller kreft da. Sånne ordentlige sykdommer.
Late mennesker ligger og drar seg på sofaen, mens de andre er på jobb og holder samfunnsmaskineriet i gang. Det er jo slik vi tenker ikke sant?
Nå  er jeg plutselig blant de late. Nå er det jeg som ligger på sofaen uten “gyldig grunn”, og skal klare det uten å føle på dårlig samvittighet. Det er ikke lett.

Like vanskelig er det og å dele bilder eller skrive på blogg at jeg er i aktivitet.
Hvor lurt var det at jeg skrev om programmet mitt på 1. mai? Fult program fra morgen til kveld uten de helt store mulighetene til å hente meg inn igjen?  Vil ikke det bare bygge opp om inntrykket av at jeg er lat? Jeg orker jo det jeg vil.

Ja, jeg klarer det jeg vil. Jeg klarer en dag med fult program. Jeg klarer to og tre og. Men jeg klarer ikke uke etter uke med fullt program, selv om jeg skulle ønske det.
Jeg trenger de små pausene for å hente meg inn igjen.
Så når 1. mai var aktiv, så var 2. mai relativt avslappende. Det ble litt sofa og pelspledd da.

Denne uka ha vært litt vel aktiv. 1.mai, tretopphytte og kommunnstyremøte.  Lystbetonte aktiviteter og jeg har virkelig kost meg.
I går var jeg så sliten at hver miste lyd, som at Gamle Gubben Grå satte kaffekoppen sin ned på bordet, skar som kniver i den utslitte kroppen min der den lå i helspenn under pelspleddet og desperat forsøkte å slappe av.

Jeg er ikke syk, og det er ikke smittsomt. Det er ikke farlig å ta kontakt.
Jeg er den samme Brit som jeg alltid har vært. Den samme rappkjefta kjerringa med samme ufiltrerte kommentarer som jeg alltid har hatt. Jeg er ikke et sart persilleblad som må behandles med forsiktighet Jeg er ikke en selvsentrert kjerring kun opptatt av egen sykdom som kun snakker om hvor grusomt jeg har det. Jeg har fremdeles de samme interessene som jeg hadde før. Ja, det er lønnsforhandlinger nå. A2 for Unio -Spekterområdet er i slutten av mai. NSF oppjusterte kravene sine etter at bøndene fikk et historisk godt tilbud…  Jeg følger med fordi det interesserer meg.
Og så bruker jeg energien min på saker jeg kan påvirke, tilbudet i Villaen skal ikke settes ut på anbud. Boverieraen kan godt etablere seg på Ringerike, men vi skal ikke selge de tomta vi kanskje trenger til det nye sykehjemmet før vi har utredet det ordentlig.

I noen svake øyeblikk, i de vanskeligste stundene savner jeg et aktive livet jeg levde og elsket. Jeg kan når jeg  ligger utslitt under pelspleddet og synes synd på meg selv tenke at min storhetstid er over og at herfra går det bare nedover.
Men neste dag kan jeg føle det krible i hele kroppen  Jeg skal skrive bok, jeg skal skape meg et liv som er like spennende og meningsfylt selv om jeg må hvile litt innimellom.
Jeg skal…
Ja, nettopp. JEG skal.  Skal livet mitt få mening og de gode opplevelsene, de spennende utfordringene ja da er det jeg som må fikse det. Jeg kan ikke sitte og vente på at noen andre skal komme å gi livet mitt innhold.

Jeg er ikke syk. Jeg skaper meg et liv med de begrensningene kroppen min gir meg. Det livet er det opp til meg å gi innhold og retning. Og vet dere hva? Det ser jeg på som en spennende utfordring.  Akkurat nå er jeg min egen sjef, det liker jeg.

Dagens tur med Charlie Chihuahua gikk i et boligfelt. Der traff vi på denne unge katten. Den var utrolig nysgjerrig på Charlie. Den kom mot oss og ville hilse.  Men Charlie bare fnyste i nesa og skrapte med bena og gjorde seg då tøff og farlig som bare en litt pysete chihuahua kan være.

Katten lot seg verken imponere eller skremme. Den forfulgte oss gjennom store deler av turen.  Holdt et par meters avstand for det meste, men kom og snikende nærmere hvis Charlie stoppet opp og ikke var så observant på hva som skjedde bak han.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Katten balanserte på gjerder over hodet til Charlie, tok spurter gjennom noen hager og satt pent og ventet på oss litt lengre fremme.

Katten då ut til å være ung, og var nok nysgjerrig på hva slags skapning Charlie Chihuahua var.  Det er ikke så lett å være mini-hind og bli sjekket opp av en katt.

I dag trengte jeg ikke lese langt nedover bloggtopplista før jeg fant ut hvilket innlegg jeg skulle reflektere over i dag.  Det holdt med å klikke seg inn på førsteplassen og Vivian. 
Vivian har gjort det jeg bare snakker om. Hun har skrevet bok.
Vivian satte seg ned og skrev historien sin bokstav for bokstav, fant de rette ordene, de rette formuleringene. Formet teksten til det ble et resultat hun var fornøyd med og trykte på send.
Vivian er en gjennomfører!

Jeg drømmer om å skrive bok. Jeg tenker på å skrive bok. Jeg planlegger å skrive bok.  Jeg snakker om å skrive bok….. Men det blir med fantasien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Innlegget til Vivian viser meg at det er gjennomførbart.
Hun sitter der med stuebordet fullt av bøker, og skal man tro responsen i kommentarfeltet solgte hun minst 10 bøker bare i går.  Sikkert flere. Regner med at ikke alle som har bestilt bok har publisert det i kommentarfeltet. Jeg for eksempel har ikke lagt igjen en kommentar, men kommer til å bestille boka.

Vivian har gitt ut boken “på eget forlag”, som det heter.  Hun har ikke hatt den proffe bistanden som man får ved å bruke et forlag. Proffe folk som bedømmer teksten, men som og kommer med konstruktive innspill.
Hun får ikke hjelp til markedsføring av forlagets markedsavdeling som sørger for at omtale av bok og forfatteren dukker opp på alt fra Frokost-TV til en bokhandel nær deg for å signere.
Distribusjon og salg må hun stå for selv, så skal du sikre deg denne boka må du kontakte Vivian.
Men av utseende ser jeg at hun har fått proff hjelp til trykking og ombrekking. Hun roser firmaet hun har brukt til det for god og rask hjelp.

Jeg blir litt nysgjerrig på det firmaet. Og ikke minst hvor dyrt ville det bli å få trykt opp et passe stort opplag av boka jeg fantaserer om å skrive. Det å utgi på eget forlag virker der jeg er i prosessen litt mer realistisk enn å tro at Aschehaug eller Kagge ønske å trykke boka “mi”.
Når man gir ut på eget forlag er det jo en selv som blir sittende med restopplaget og det økonomiske tapet det medfører hvis man ikke selger like mange bøker som man kanskje håper.
Jeg regner litt på det, og ser at å få gitt ut ei bok i et opplag jeg tror er realistisk å få solgt er oppnåelig.  Kunsten er vel å ikke ha for store tanker om egen storhet, og heller få trykt opp et opplag til hvis man skulle vært for beskjeden i sine antakelser.

Innlegget til Vivian inspirerte meg. Det samme gjorde klikkene jeg gjorde inne på Bokfabrikken sin side.
Hvis jeg setter av litt tid hver dag, slik jeg gjør til morgeninnlegget på blogg, ville det være overkommelig å få gitt ut min egen bok i løpet av høsten.
Nå er det på tide å gå fra å fantasere til å gjennomføre!

Som noen av dere muligens husker fra innlegget Kjerring-sminke så er det på tide med fornying i sminkeboksen til denne kjerringa.  Det var jo det jeg dro for å shoppe på lørdag.  Som den observante leser og har fått med seg, har jeg ikke vist dere sminkeshoppingen min.  Jeg kom til å tenke på det når jeg leste meg gjennom toppbloggerne i dag og kom til Annais og hennes sminkeshopping.
En av grunnene til at jeg ikke ha vist dere hva jeg har shoppa av sminke, eller den eneste grunnen for å være ærlig, er at jeg jo la lørdagshandelen til grendehuset på Hen. Der var det ikke sminke, og hadde det vært det så hadde jeg ikke handlet sminke der.
En annen grunn til at jeg ikke liker å shoppe sminke er at jeg ikke aner hva jeg skal kjøpe.  Er det noe jeg har lite greie på så er det dagens sminketrender, jeg suger derfor til meg all kunnskap jeg finner i Annais sitt innlegg.

Jeg har i likhet med Annais kommet i et modus hvor jeg er ute etter den nye favoritt-hverdagsfoundationen min!  Elle, jeg tipper det blir en stund til jeg føler for å buke foundation hver dag. Men sånn som i dag når jeg skal på kommunestyremøte hadde det jo vært greit med foundation i ansiktet.

Akkurat når jeg skriver den setningen der slår en tanke ned i hodet mitt.
Hvorfor det?
Altså ikke hvorfor jeg jeg bør sminke meg før jeg går i et møte hvor jeg møter andre mennesker, garantert skal opp på talestolen og kan risikere at lokalavisas utskremte journalist kan finne på å ta bilde av meg – i tillegg til at hele møtet blir filmet og lagt ut på nett. Et blikk i speilet er nok til at jeg forstår det.
Men hva skal man se etter, hvilke egenskaper skal man lete etter når man velger foundation til ei vokse kjerring?

Jeg leser litt på nett, og finner denne siden. Her har jeg mye å lære!

“Det er bedre med en blank hud som gir ungdommelig glød enn en matt hud som gjør deg 5-10 år eldre!”

 

Det de fleste ønsker er en foundation som gjør at huden bare skal bli jevnere, og som visker bort porer, ru hud og rynker. Dessverre opplever de samme at det er det motsatte som skjer. Foundationen blir liggende som et lag på toppen og heller fremhever tørr hud, porer og rynker enda mer.

For maaange år siden, maaaaange flere år siden enn da Annais gikk på videregående og brukte Dior sin Forever, altså når jeg gikk på ungdomsskolen og begynte å sminke meg hadde vi ikke foundation. Vi hadde brunkrem. LdB Bronze var den mest brukte på Dalsbråten ungdomsskole.  Ofte lå den brunkremen som et tykt lag på toppen av huden uten at det var så mange rynker å fremheve da.

Tone Skip sier at hun alltid når hun skal gi råd om valg av foundation begynne med å spørre om hudrutinene til den hun skal gi råd til.
Det er med foundation som med all annen maling. Resultatet avhenger alltid av hva du gjøre med underlaget før du begynner å male.

Min “hudrutiner”…. litt vann i ansiktet for å våkne, og en dagkrem på en god dag….

Rens og masse fukt er basic, men fjerning av døde hudceller med en peeling/skrubb er helt essensielt for at foundation ikke skal synes.

Jeg trenger altså en peeling/skrubb…. Men hva skal jeg velge da? Jeg har overhode ikke peiling.  Men på nett finner man alltid svar. Jeg kommer til at her må det sterke sake til. vinkelsliper hadde sikkert gjort seg. Så jeg går for en mekanisk peeling. Ette litt lesing bestemmer jeg meg for Fomula-10.0.6.  Mest basert på egenskaper , omtale og ikke minst pris.  Navnet minner meg og om Formel 1. Ja, den vil nok få fart på skubbing og rensing av kjerringhuden.

Jeg fortsetter å lese hos Tone Skipa. Det ta virkelig tid denne sminkeshoppingen.

Har du porer er også rens, skrubb og fukt viktig, men her kan du også bruke en toner etter rensen som trekker sammen porene.

Jeg ha porer så det holder!  All hud har vel egentlig porer? Men altså jeg trenger helt klart noe som kan få porene til å lukke seg igjen etter å ha få renset ut alt som måtte vær der inne.
Men hva slags “toner” bruker man?  Må beskjemmet innrømme at jeg aldri har hørt om produktet.
Også her leser jeg meg opp.  Blir litt mer usikker på om jeg virkelig trenger en toner, det står utrolig mye forskjellig om hvorfor man skal bruke toner. Mulig er det ikke noe jeg virkelig trenger…
Men så var det det med åpne porer i ansiktet da? Vel, etter litt mer lesing finner jeg ut at jeg prøver med litt kaldt vann i første omgang.

Endelig har jeg kommet frem til valg av foundation.

Voksen hud er ofte matt. Det gjør at den ser livløs og gammel ut. For å motvirke det må du hente frem gløden i huden med nok fuktighet. Fuktighetskrem er jo basisen, men foundationen du bruker skal være fri for pudder. Den skal være fuktighetsgivende, og gjerne ha lysreflekterende pigmenter.

Jeg har en foundation i badeskapet. Jeg finner frem flaska og studerer egenskapene dens slik jeg finner de på nett. Skriften på flaska er jo alt for liten, selv med briller. Den er fuktighetsgivende, men inneholder den pudder? Og har den lysreflekterende pudder?  Jeg er usikker, men bestemmer meg for å beholde foundationen min.  Kanskje fungerer den bedre når underlaget er enset? Grunnarbeidet ha vel så mye for det endelige resultatet å gjøre som valg av maling.

Annais ha og kjøpt sine første contour-stick.
Jeg må nok en gang innrømme at jeg ikke aner hva hun snakker om.
Finner ut at det er krempudder i form av stick. Pudder får ette hva jeg har lest meg opp på i dag voksen hu til å se enda med voksen ut, så det trenger jeg ikke.

Setting spray er et kosmetisk produkt designet for å bevare påført sminke på plass i lange perioder. Vanligvis selges i små sprayflasker. Påføringsspray påføres ved å sprute tåke over ansiktet, slik at sminkepåføringen blir fuktig i flere timer.

Litt usikker om kunstig tåkelegging er det jeg trenger på dagens kommunestyremøte, Droppe det produktet og.

Bynspenn. Jeg ha ikke brukt brynspenn siden jeg var svært ung Man sluttet med det en gang på 80-tallet. Det var bare kjerringer som gjorde det. Samtidig har jeg lyse, tynne, nesten fraværende bryn. Det ville gi mer farge til ansiktet hvis jeg faget brynene mine litt. Hm, det der må jeg nok tenke litt på.

Oppsummert så trenger jeg kanskje peeling mer enn ny sminke.  Og en ny rouge. Den gamle er knust, og faktisk kastet.

I dag har jeg vært på min første utenlandstur siden… 2019? Ja, jeg tror ikke jeg har vært utenfor landets grenser siden jeg var i Amsterdam i januar 2019. Det er over tre år siden.  Men i dag har vi endelig kommet oss vekk fra gamlelandet og hentet nye impulser.  Vi har vært en tur i Strømstad!

Vi har jo tilbragt natta i “Tretopphyttene på grensen”, nærmere bestemt Elghytta. Siden Gamle Gubben Grå røyker rundt 30 sigaretter om dagen og vi så og si var på grensen så ble det en liten “Harry-tur”.

Og hvis Gamle Gubben Grå ville til Nordby-senteret for Harry-handling ville jeg til Strømstad for å gøle et snev av det (store) utland.

Vi nøt en bedre lunsj på et gatekjøkken i havna, mens Charlie Chihuahua hadde avansert fra å vokte fuglebrettet i tretopphytta så frekke ekkorn ikke stakk av med solsikkefrøene, til å vokte enhver gjenglemt pommes-frittes bit eller annet som kan defineres som mat på broleggingen i havna i Strømstad mot alt fra spurv til måker.

Etter frokost tok jeg med meg Charlie Chihuahua og gikk tur ned til vannet. Jeg ville se litt på fuglelivet der nede.  Jeg har hørt masse forskjellige fugler og ville se om jeg klarte å identifisere noen av dem.

Jeg føler virkelig på at jeg burde være flinkere på fuglelåter enn det jeg er. Det er fuglebok i hytta, men jeg hører flere enn jeg ser. Og jeg synes det er om ikke umulig så vanskelig å lese seg til hvordan fuglene låter i en bok.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fuglene på vannet var for langt unna til at jeg klarte å identifisere dem. Det ble ikke lettere av at sola glitret i vannet rundt dem. Det var likevel en fin tur.

Nede ved vannet ligger robåten man kan disponere når man leier hytta.  Flott trebåt. Jeg rodde meg ikke en tur. Vet ikke hvor begeistret Charlie Chihuahua er for båtlivet, og jeg tror heller ikke det ville være lettere å komme nær fuglene om jeg rodde rundt og plasket med årene. Jeg har aldri vært noen god roer, og det er vel over 30 år siden jeg rodde sist.

Oppe i hytta igjen ble det plutselig liv og leven. Ett av de buskehalede ekkorndyrene kom svinsende for å hente seg litt godsaker på fuglebrettet. Charlie Chihuahua fikk øye på han, og som den vakthund han er et eller annet sted innerst inne satte han av gårde mot inntrengeren. Ekornet satte av gårde  bortover rekkverket og rundt hjørnet, og Charlie rundet hjørnet på terrassegulvet før han kom spankulerende tilbake stolt som en hane etter å ha jagd inntrengeren.

Et par minutter etterpå høres smatrende ekornlyder fra andre siden av hyttehjørnet. Charlie runder på ny hyttehjørnet i en viss fart. På ei furugrein bare maks to meter over terrassen sitter ekornet og smatrer og ser ned på en litt forundret chihuahua som blir stående å se surt på det frekke dyret. Gamle Gubben Grå og jeg fikk oss en god latter.

Etter å ha kost oss og studert fugle- og dyrelivet en stund til var det på tide å ta oppvasken og pakke sammen. Litt trist. Vi har storkost oss. Frister virkelig til gjentakelse.