God morgen fra toppen av furukronene! Jeg våknet av at Gamle Gubben Grå drev og kokte kaffe klokka 5 i morges. Jeg var trøtt som en dupp, for Charlie Chihuahua hadde holdt meg våken til klokka 2 i natt, men kjente det var greit å ta en liten tur på do.
Sola var i ferd med å stå opp, så da kledde jeg på meg og satte meg ut. Ville jo ha med meg denne fine morgenstunden.
Så her har jeg sittet med kaffekoppen den siste drøye timen omgitt av vakker fuglesang. Både kjøttmeis, flaggspett og et par fugler jeg ikke kjenner har besøkt fuglebrettet. Eller flaggspetten satt bare på rekkverket her.
Jeg har og hatt besøk av to ekorn. Den ene satt lenge og koste seg på fuglebrettet og lot seg villig fotografere, den andre litt tynnere og litt gråere kommer mer vaktsom og henter godsaker og flyr igjen.
Høyt oppe under furukronene skal vi sove i natt. 8 meter over bakken. Tretopphyttene på grensen, i nærheten av Halden var målet for turen.
Nå har vi fått bært alt opp i hytta, pakket ut maten og fyrt opp bålpanna. Det er et svare liv av fugler i trærne rundt oss så vel som på vannet et stykke nedenfor hytta.
Hytta har biodo, her oppe i høyden. Så jeg slipper nattlige utflukter til utedoen, som også her er plassert et stykke ned i lia. Men de som leier ut hytta har tent lykter i trærne ned til do, det samme hadde de gjort langs stien opp til hytta. Hyggelig velkomst, sånn setter jeg pris på.
Når jeg kom frem til utedoen var det tent lykt der og. Og alle var der, både Haakon, Olav, Sonja og Harald. Koselig! Noen vet hva som hører hjemme på en utedo!Men nå er det tid for mat. Vi blogges
Utrolig men sant, vi kom oss avgårde et helt kvarter før tiden. Og det uten en eneste “høyrøstet dialog”. De som kjenner oss vet at det er godt gjort.
Første stopp ble på Vik, et kvarters tur hjemmefra. Bensin til under 20 kroner literen gjorde at tanken måtte fylles. Det ble og bunkra opp med kaffe. Vi har lagt inn god tid til stopp i planen vår, så det er bare lutter glede og god stemning i bilen.
Neste stopp, som var et lengre stopp var et sted vi hadde hørt at de skal ha Norges beste wienerbrød. Ja, nok en gang er det Solliv som har lokket oss til et sted. De hadde ikke flere wienerbrød. Utsolgt. Noe som vel tyder på at Solliv har rett. Men vi kjøpte noen nydelige påsmurt croisanter med ost og skinke. Det ble dagens lunsj. Vi kjøpte og med et brød som så aldeles nydelig ut. Vi er som sagt på tur og har tenkt å kose oss ordentlig når vi kommer frem.
I dag har Gamle Gubben Grå fødselsdag. Ikke noe rundt tall, det venter vi med til neste år, men fødselsdag er fødselsdag. Jeg har lenge tenkt på hva jeg skal finne på i bursdagsgave til mannen i mitt liv. Menn som nærmer seg 60 har liksom det meste. Litt kjedelig å kjøpe bok hver bursdag og hver jul og.
Opplevelser er liksom det som er inn å gi i gave for tiden, så i år har jeg tatt ut penger fra blogg-kontoen og planlagt noe jeg håper skal bli en uforglemmelig opplevelse for oss begge.
Når dette innlegget blir publisert sitter vi forhåpentligvis i bilen og er på vei på nye eventyr.
Jeg gleder meg som en liten unge, det håper jeg Gamle Gubben Grå gjør og. Mulig han er litt mer betenkt enn meg.
Men nå må jeg hoppe i dusjen og pakke bagen så vi forhåpentligvis kommer oss av gårde til avtalt tid, helst litt før.
Vi blogges, og selvsagt skal dere få oppdateringer underveis på hva jeg har funnet på denne gangen.
Her inne på bloggblokka har vi alle de faste vi følger, og som ofte følger oss. De vi leser og kommenterer daglig og som nesten er som venner å regne. Så tror jeg mange av oss også har blogger som vi følger mer sporadisk, og hvor vi ikke alltid legger fra oss spor eller kommentarer. I det minste har jeg det slik.
Ei jeg har fulgt sånn sporadisk er Elise Amanda. Ei ung jente på 23 år.
Grunnen til at jeg har fulgt med litt sånn fra sidelinja er at hun har skrevet om spiseforstyrrelse og kampen for å bli frisk. Av forskjellige grunner har temaet interessert meg.
Da jeg begynte å følge med på Elise Amanda var hun innlagt på sykehus for sykdommen. Hun skrev om sykdom og behandling men og om hvordan hun dekorerte rommet sitt på sykehuset for å gjøre det litt mer personlig og hjemmekoselig. Kreativ jente, med en god fortellerpenn.
Etter hvert ble hun heldigvis friskere og friskere. Bloggen handler mer om ting som interesserer unge damer på 23 mer enn kjerringer som er godt over dobbelt så gamle, og jeg tok turen innom bloggen til Elise Amanda sjeldnere. Jeg forsto at livet gikk bedre med samboer og alt som hører til i den alderen. Gledet meg over at hun så ut til å være en av de som kommer seg gjennom denne sykdommen og fortsetter livet.
I dag leste jeg meg mer og mer frustrert gjennom toppbloggerlista. Jeg mener, første plassen til en sånn ukemeny – blogg som deler oppskrifter på blomkålsuppe og rullekake, etterfulgt av brukte barnebøker og perlete kaniner. (sukk). Bollebakst, tran, flere mat-innlegg og en helg i Madrid. Det var liksom ikke så mye som fikk vekket engasjementet mitt.
Men så på plass nummer 14 dukket bloggen til Elise Amanda opp, og hun hadde fantastiske nyheter å komme med. Hun har fått designerkontrakt!!! 4. mai blir hennes første oppskrift lansert på Garnius.no! Det vil si at man kan kjøpe strikkepakker på Norges største garnbutikk på nett med hennes design, hennes oppskrift og hennes bilder! Dama sprekker nesten av stolthet, og jeg blir så glad at jeg får tårer i øynene.
Elise Amanda skriver at det har vært en utrolig gøy, kreativ og frustrerende prosess å skulle designe strikkeplagg i forskjellige størrelser. Tidligere har hun kun laget oppskrift i sin egen størrelse eller one size. “Det er nemlig veldig mye matematikk inne i bildet og det er ikke min sterkeste side” skriver hun, men hun kom i mål!
For noen er livsveien som en svak helling brolagt med gode opplevelser. Det er ikke en sky på himmelen, og veien går rett ned i solnedgangen.
For de fleste av oss har den veien både motbakker, svinger og en og annen snublestein. Noen flere enn andre.
Det er ekstra gøy når noen som har hatt noen motbakker får det til. Lykkes.
Så til alle dere som strikker, klikk dere inn på bloggen til Elise Amanda eller Garnius i morgen og sjekk ut en ny strikkedesigner.
Til dere som er mer opptatt av turer og gode opplevelser; følg med på denne bloggen for i dag drar Gamle Gubben Grå og Kjerringa ut på nye eventyr.
Det var en lang og innholdsrik dag i går. Jeg kjenner det godt i dag, men det var verdt det! Får ta en litt rolig dag i dag. Har bedt ungene på taco i ettermiddag, men det er bare kos.
Etter loppemarkedet i går dro jeg for å delta på det som vel var dagens viktigste begivenhet. 1. mai toget.
Her er parolen jeg gikk under i årets tog. At man går under, eller bak en parole betyr at det er en sak du brenner for eller i det minste er enig i.
Det gjorde godt å marsjere over bybrua der en av utbyggerne ønsker å bygge et høyhus på en 10 til 14 etasjer under den parolen. Men det beste med parolen er at jeg håper det gir de politikerne i kommunestyret som mener deres oppgave er å ivareta utbyggernes interesser i større grad enn innbyggernes får seg en tankevekker. Flere av de gikk i toget, men selvsagt under andre paroler.
På bybrua sto lokalavisas journalist og fotograferte. Jeg sa til han på spøk at det bildet måtte i bla, gjerne førstesida. Jeg er blitt bønnhørt. Bildet ligger i teksten i reportasjen når den nå er lagt ut i nettavisen.
Ser og at det er en kommentar under reportasjen son går på at det var plakater og flagg i 1. Mai toget vedkommende mener ikke hørte hjemme på denne dagen. Jeg er usikker på hva vedkommende mener ikke er politisk korrekt i et 1.mai tog. Slik jeg har forstått historien er det en internasjonal dag for solidaritet og arbeiderkamp. Hvis det var plakaten vår om innbyggere og utbyggere han sikter til (Det var en av de det var bilde av og som fikk omtale) så mener jeg det har lange røtter i arbeiderbevegelsen å sloss for at pampeveldet, de som har makt og myndighet for eksempel i LO eller Arbeiderpartiet, får en påminnelse om at de er valgt av folket. Altså folkevalgte. Og at man da bør lytte mer til folket enn til kapitalistene.
Hvilke flagg som ikke hørte hjemme i toget er jeg og usikker på. I tillegg til det norske var det flagg fra Palestina, Kurdistan og Ukraina. Hvilke av de landene den som kommenterte mener at ikke trenger vår solidaritet er jeg usikker på.
Nei nå kjenner jeg øynene snart glir igjen. Jeg tar en liten strekk på sofaen i stua. Pelspleddet og Charlie Chihuahua ligger alt og venter.
Jeg trengte ikke lese langt ned på bloggtopplista før jeg fant noe å kommentere i dag. Det holdt med plass nummer to og den godeste Bunny. Bunny sitter og rister av latter av et innlegg han har kommet over et eller annet sted. Innlegget er i følge Bunny skrevet av en person i tyveårene, som Bunny antar at tilhører eller stemmer MDG: Men som jeg tror muligens heller er i Venstre, ut fra hva han selv skriver….
Dette innlegget skal ikke handle om en ung, politisk engasjert person men helle om teksten Bunny rister av latter av. Jeg er blant dem som heier på unge, engasjerte mennesker som ytrer seg politisk, selv når jeg er uenig med dem.
Så til budskapet Bunny finner så latterlig. Personen ønsker seg et lastebilfritt Oslo.
Slik Bunny fremstiller innlegget til personen er jeg enig i at det målet er nok litt utopisk, og argumentasjonen kunne vært bedre og litt mer… skal vi si bygget på realisme? Samtidig gløder innlegget av engasjement. Kunne vært gøy å møtt denne ung personen til debatt.
Han som skriver innlegget er ikke alene om å ønske tungtrafikken vekk fra Hovedstaden.
Klimaetaten i Oslo kommune fikk i 2020 Hafslund Rådgiving til å utrede en rapport Kartlegging av klimautslipp fra tungtransport i Oslo. Reduksjon i klimagassutslipp fra veitrafikken er en av Oslos største utfordringer.
Miljødirektoratets utslippsstatistikk for 2018 viser at utslipp fra veitrafikk sto for 45 prosent av de totale utslippene. Tunge kjøretøy stod for 23 prosent av utslippene fra veitrafikken. Oslo kommunes referansebane for utslipp mot 2030 viser at utslipp fra tunge kjøretøy ikke er forventet å gå ned uten ytterligere klimatiltak. Nye, kraftfulle tiltak rettet mot denne sektoren er derfor helt avgjørende for å sikre måloppnåelse i 2030.
Kartleggingen viser at det er en del tom-turer, altså at man ikke har med last på returoppdrag. At aktører vegrer seg mot å gå over til for eksempel bio-diesel fordi det er lite tilgjengelig og at mye av tungtransporten i Oslo ikke er oppdrag til eller fra Oslo, men kun ren gjennomkjøring på vei mellom to andre destinasjoner. Man anslår at 28 prosent av kjøreomfanget, hvor turer starter, slutter eller i sin helhet gjøres i Oslo, foregår i Oslo, gjøres i Oslo mens resterende 72 prosent av omfanget foregår utenfor Oslo.
Et lastebilfritt Oslo er kanskje en latterlig tanke for Bunny, og helt ute lastebiler vil vi nok ikke oppleve Oslo i vår tid. Men samtidig tror jeg at man de nærmeste årene vil se en betydelig reduksjon.
Det beste virkemiddelet vil være å få vekk noe av gjennomkjøringstrafikken som ikke skal til Oslo. Man vil og redusere tungtransporten fra og til Oslo hvis man fikk mer av godstrafikken over fra vei til bane.
Med slike vikmidler vil en kunne redusere tungtransporten i Oslo med rundt 80%.
Jeg fant i utgangspunktet innlegget Bunny viste til like latterlig som det Bunny syntes.
Da jeg begynte å skrive på dette innlegget var ideen å holde med Bunny, skrive om de virkelighetsfjerne MDG-folka som ikke skjønner hvordan samfunnet fungerer (og ja, de finnes!) Men så begynte jeg å reflektere å undersøke litt og latteren stoppet. Det er en kjempegod ide å få gjort noe med lastebiltrafikken i Oslo! Både å gjøre Bio-diesel lettere tilgjengelig for aktørene, få vekk tungtransporten som bare kjører gjennom byen og få mer gods over på bane.
Vi har ofte mye å lære av å være mer lydhøre for folk som har et synspunkt vi i utgangspunktet er uenige i. Samfunnet vil ikke utvikle seg hvis alle tenker likt, og det er ikke alltid vår måte å tenke på er den eneste riktige.
Midt i mitt stramme 1. Mai program tok jeg meg altså tid til en tur til min barndoms dal og bygdas loppemarked. Det kjekke med å dra på den siste dagen er at det ofte blir posesalg, og da veldig fordelaktige priser. Jeg syntes jeg mulig handlet litt mye i dag, men når jeg summerte beløpene så hadde jeg brukt 300 kroner. Og da var kaffe og vaffel mrd i den summen. Såpass kan man støtte bygda.
Bildet over var en av skattene som ble med hjem. Det er gammelt, litt falmet men det synes jeg bare er stilig. Det er noe med stemningen bildet viser. Jeg tenker å henge det over dobbeltsenga til Gamle Gubben Grå og meg på hytta. (Når vi får ordnet med dobbeltseng.)
Dette bittelille sausenebet ble og med hjem. Knapt nok saus til en person, men kan gjøre seg godt med den rette mini-planta i.
En flott glassbolle i pressglass, størrelse passende til en kurv jordbær til dessert.
Et rødvinsglass. Passer når Røde Brit tar et glass på trammen eller terrassen.
Og så det som jeg brukte mest penger på. Gamle interiørblad.
Det er en greie for meg. Det å kjøpe gamle interiørblad når jeg kommer over de. Jeg ser gjennom de, klipper ut gode ideer og matoppskrifter som så blir satt i permer og kaster så resten av bladet. Jeg koser meg ekstremt mens jeg driver med det. Jeg smiler over bunken som ble med hjem i dag. Her blir det nok noen timer med kos.
Tror det er 83 blader, men mulig jeg ikke har telt riktig.
Gaver har jeg og fått i dag. Folk blir fort så gavmilde når det er posesalg.
Dette kruset fikk jeg av Barndomsvenninna. Hun syntes av en eller annen grunn at det passet til meg…
Søsteren var og i det gavmilde hjørnet, og mente dette spillet passet til meg i dag.
Og med det var det på tide å begi seg av gårde igjen. Det var jo snart på tide med dagens høydepunkt. 1.mai toget.
Gudstjenesten var over, og jeg stresset videre. Programmet mitt på 1. Mai kan være litt vel stramt.
Da jeg satte meg inn i bilen ringte telefonen. Det var ei jeg på mange måter kan takke for at jeg forsto at det å lese tørre sakspapirer kan være gøy. Hun var en nestor i tillitsvalgtapparatet på sykehuset da jegble tillitsvalgt. Hun har lært meg mye, og vi samarbeidet tett og godt i mange år. Nå er hun pensjonist og har engasjert seg i lokalpolitikken. Desverre for Arbeiderpartiet og ikke Rødt. Men vi samarbeider forsatt bra. Sitter i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd sammen.
Jeg hadde sett henne I kirken, og nå ringte hun og lurte på om jeg ikke skulle være med å ta en kaffekopp i kirkestua. Det var jo bedt inn til kirkekaffe. Jeg så henne som sagt i kirken. Hadde tenkt å veksle noen ord med henne på kirkebakken, men da jeg kom ut sto hun i samtale med prosten og ordføreren. Både prosten og ordføreren er hyggelige, flotte kvinner, men jeg kjenner de ikke. Så jeg droppet å stoppe og gikk rett til bilen. Ordføreren er jeg jo på hils med, men prosten kjenner jeg kub av utseende og posisjon.
Nå ringte altså min læremester og samarbeidspartner og lurte på om jeg ville ta en kaffekopp, muligens med både prost og ordfører ved samme bord. “Det gjelder å bygge nettverk” vet jeg denne læremester har sagt mer enn en gang. Jeg nølte et par sekunder. Det ville ikke være så dumt å knytte litt tettere bånd til ordføreren. Gjøre litt opp for den mobbesaken fra desember 2020. Samtidig er jeg litt nysgjerrig på hun prosten. Hun virker som litt av ei dame! Så trakk jeg pusten og sa “Desverre, jeg har ganske stramt program i dag, så det har jeg ikke tid til…” Så satte jeg bilen i gir og bega meg ut til min barndoms dal.
Når man må velge mellom kirkekaffe med prost og ordfører eller å støtte velforeningen i bygda jeg kommer fra, ta en kaffekopp med gamle kjente og samtidig kanskje finne noen skatter på bygdas loppemarked ja da er valget lett. Jeg vil mye heller bruke litt tid på familie og venner enn på øvrigheta og de geistlige. Nå er det vanlige folks tur!
Å gå i kirken til Gudstjeneste 1. Mai synes jeg er en fin tradisjon. For meg forener arbeiderkamp, kamp mot undertrykkelse og de kristne verdier som medmenneskelighet, nestekjærlighet og kampen mot det onde det som er viktig for meg på en god måte.
Her på Ringerike er det Lunder kirke på Sokna som har tradisjon for å ha Gudstjeneste denne dagen, og dette er vel andre eller tredje gangen jeg tar turen. Ved denne Gudstjenesten taler også ordføreren. Det blir første gangen for ordfører Kirsten. Hun var litt nervøs, sa hun da jeg snakket med henne I Nordre Park. tidligere i dag. Litt uvant med å skulle tale i en kirke.
Prost Saxegård har nok omtrent samme holdning som meg. Ser at internasjonal solidaritet og kristendom fint lar seg forene. Hun sa at 1.mai på mange måter vari tråd med budskapet fra 1. Påskedag. At det å reise seg mot urett, mot depoter og for frihet gikk hånd i hånd ned det kristne budskapet.
Det var en fin gudstjeneste. Passe blanding av religion og solidarisk kamp mot undertrykking. Damene fra Veme sangkor sang muntre sanger, ordføreren sa noen ord. Hun klarte oppgaven bra, men briljerte ikke. Hun ga menigheten det menigheten forventet.
Jeg liker fellesskapet det gir å stå i kirke og synge “Til ungdommen.” Jo, jeg setter virkelig pris på å være med på gudstjeneste 1.mai.
