Jeg er glad i å reise rundt og oppleve nye steder, men jeg er såpass trygghetssøkende at jeg trenger et hjem som holder seg i ro. Et sted å lande når jeg har vært ute og sett meg rundt. Du vet litt sånn borte bra men hjemme best.
Det har derfor vært fascinerende å følge med på bloggen Zoeticworld det siste året. Hun forlot tryggheten det er i å ha et fast hjem og tok landeveien fatt. Det har ikke bare vært enkelt. Nå har hun besluttet å slå rot for en stund. Leie seg leilighet og slutte å bo i et hjem på hjul. Jeg tror det er et klokt valg. Jeg tror livet på hjul har bydd på mer utfordringer enn kos de siste månedene. Tror hun trenger å hvile ut uten at det dukker opp nye utfordringer rundt neste sving.
Så håper jeg hun tar seg mange små og store kjøreturer i løpet av sommeren. Tror hun ikke klarer holde seg helt i ro for lenge.
Hvor er det vakrest i landet her? spør Strikkekjerring inne på sin blogg. Vi kjerringer undres jo over så mangt. Jeg tror svaret på det er der du selv føler deg hjemme. Det er mange utrolig flotte steder i Norge. Men lite kan måle seg med den roen jeg føler når jeg detter ned i kurvstolen på trammen. Utsikten er kanskje ikke den beste, og stolen har sett sine bedre dager, men her i Drømmehuset er det jeg hører til. For meg det vakreste stedet i Norge, ja i hele verden.
Ishockey forstår jeg meg fremdeles ikke på. Men jeg skjønner såpass at hvem som vinner serier der ar mye mer med penger å gjøre enn med sportslige prestasjoner.
Ikke lengter jeg til Kreta heller. Det finnes ikke noe bedre sted enn Norge nå som våren kommer. Tretti cm nysnø forrige dagen får meg ikke til å endre på det synet. I det minste så lenge jeg kan holde meg hjemme når snøen laver ned og i det minste ikke er ute og kjører på sommerdekk.
Livet i drømmehuset med stekte pølser og potetstappe til middag slik som vi skal ha i dag eller blomkålsuppe, slik vi hadde i går. Finnes det noe bedre?
Selv om jeg er utrolig glad i å bruke fritiden min hjemme i Drømmehuset betyr ikke det at jeg er verken introvert eller folkesky. Jeg ber gjerne folk hjem til meg, og jeg sier sjelden nei til en skravlestund med kaffe-latte enten på kafé eller hjemme hos venner. Jeg er utrolig glad i å skravle Det handler vel mer at når jeg har kjøpt dette store huset så har jeg lyst til å bruke det til mer enn å sove i.
Jeg trives også godt ute på tur. Men jeg trenger ikke gå de lengste turene eller dra til de største utfartsstedene. Prekestolen og Galdhøpiggen er sikkert flott, men det er ikke så verst å traske Elvelangs eller på Eggemoen rett her borte heller. Det kan gi meg nok spenning i hverdagen. Ja, uten at Elvelangs er så ekstremt spennende. Har vel aldri hatt behov for å kjenne adrenalinet pumpe så veldig.
Neste toppblogger jeg skal kommentere er Stina og hennes innlegg 10 matretter for en sunnere livsstil. Det synes jeg fortjener et eget innlegg. Så det kommer senere i dag. Så følg med på denne bloggen. Dette vil du ikke gå glipp av!
Det var en nedtur da det kom 30 cm nysnø her om dagen. På samme måte var det en nedtur å se at denne bloggen befant seg helt nede på en 18. plass i dag. Men akkurat som våren er i ferd med å vende tilbake utenfor vinduene har jeg planer om å rase oppover på bloggtopplista igjen. Denne kjerringa gir seg ikke så lett!
Så da starter jeg med litt plantebilder. Eller ett bilde av geraniumene mine. Det er et arkivbilde tatt for noen uker siden. De har blitt større og fyldigere nå. Gidder ikke å ta nytt bilde. Jeg regner med at å følge plantene mine minutt for minutt ikke har den helt store interessen. Jeg lover at jeg heller skal dele bilder når geraniumen får blomster og kommer seg ut på trammen.
Langt mer interessant er det å ta for seg relasjoner oss mennesker i mellom. Jeg har havnet så langt ned på blogglista at bloggen min er under bloggen Psykopati. Hen skriver om pleasere, altså mennesker som er selvutslettende og gjør alt for å behage mennesker rundt seg. Som alt annet denne bloggeren skriver om er det psykopater som gjør andre til pleasere. Enten det er foreldre, partnere eller andre.
Jeg kan ikke så mye om temaet. Jeg skal og innrømme at jeg er negativ innstilt til det som skrives på denne bloggen. Jeg synes det er merkelig at en og samme person støter på psykopater og narsissister uansett hvor hen ferdes. Foreldre, partnere, ledere, kollegaer. Alle er i følge denne personen psykopater eller narsissister.
Jeg tror rett og slett ikke at alvorlige personlighetsforstyrrelser er så utbredt som det denne skribenten mener.
Men tilbake til pleaserne. Å være en pleaser handler om å være så opptatt av å imøtekomme andres ønsker og behov at du ender med å neglisjere dine egne.
Det er selvsagt ikke sunt å være en pleaser. Det er ikke sunt å neglisjere sine egne ønsker og behov for å imøtekomme andre. Ikke når det er en gjennomgående handling, eller et personlighetstrekk. Men det å noen ganger la egne behov komme i andre rekke er ikke å please.
Noen av eksemplene i innlegget kan ikke jeg se at er manipulerende på en psykopatisk måte.
Hvis en forelder, partner eller leder sier “Ok, du kan dra på det kurset, men da får du betale alt selv”. Er ikke det mer å fortelle vedkommende at man selv må stå økonomisk ansvarlig for sine egne ønsker? Hvis noen kommer med et slikt ultimatum formidles vel det til noen med økonomi til selv å kunne prioritere om dette kurset er så viktig for vedkommende at vedkommende ønsker å betale den prisen kurset har.
Det har opp gjennom livet vært mye jeg kunne hatt lyst til å tatt av kurs. Kurs som jeg overhode ikke kunne forvente at arbeidsgiver eller andre skulle betale. Det kan ha vært kurs i alt fra skinnfelltrykk til taleteknikk. Som regel har jeg ikke dratt på disse kursene. Jeg har ikke følt det riktig i forhold til økonomien å prioritere disse kursene frem for å ta med familien på ferie eller få malt huset utvendig.
Jeg kunne aldri gått til foreldrene mine og forventet at de skulle betale kurset for meg.
Om jeg var ungdom og fremdeles bodde hjemme ville ikke ha så mye å si i denne sammenheng. Som foreldre og voksne må de få lov til å velge om de vil dekke et kurs for avkommet. Det er jo de som sitter med hele det økonomiske bildet i familien.
“Hvis ikke du gjør som jeg sier, så kan du gå på rommet ditt og sitte der til du kommer på bedre tanker”.
Rekk opp hånda den som som forelder ikke har kommet med denne eller lignende setning. Jeg ser absolutt ikke på meg selv som psykopat fordi om jeg noen ganger har kommet med den oppfordringen til ungene.
Som regel handler det om å bryte opp en fastlåst situasjon. Når en trassig unge nekter å rydde opp legoklossene som fyller hele stuegulvet, ta ut av oppvaskmaskinen når jeg spør om det eller noe så enkelt som å stikke ut med søpla.
Så er det hva som skjer etter at både barn/ungdom og voksen har fått roet seg og tenkt litt som er viktig.
Noen ganger listet ungdommen seg ut på kjøkkenet etter en halvtimes tid og tok ut av den oppvaskmaskinen.
Andre ganger ryddet jeg legoklosser og ropte barnet ned til kakao og nystekte vafler etter den samme halvtimen.
Å fremstille seg selv som en pleaser er også en hersketeknikk. Jeg gjør alt for deg, og dette er liksom takken. Er ikke det en setning sagt for å manipulere? For å trumfe gjennom sin egen vilje ved å gi den andre dårlig samvittighet? Jeg valgte å bryte opp fra mitt gamle liv og flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men å bli bedratt etter et slik forsakelse… skriver bloggeren.
Jeg vil anta at å bli bedratt enten man har forflyttet seg 1 eller 2.000 kilometer. Og det å snakke om at man har ofret noe, gjort en forsakelse og derfor fortjener å bli elsket… Kjærligheten er ikke så enkel. Kjærlighet er følelser. Følelser kan ta slutt. Hvis man blir bedratt kan det være mange grunner til det. Noen av de ligger kanskje hos en selv.
Ut av teksten i blogginnlegget synes jeg skribenten virker veldig kynisk. Kynisk og egoistisk. Ikke sats alle dine kort på en enkelt relasjon. Og da mener jeg ingen relasjon. Heller ikke den du tror er ditt livs utvalgte. Skriver skribenten.
Jeg mener at skal en få kjærligheten til å vare må en tørre å satse. Hvis en alltid har i mente at alt er midlertidig blir det ikke da for lett å bryte opp ved den minste utfordring?
Nå mener jeg ikke at en skal si opp jobben og selge hus og hjem på mandag for å flytte til et annen kant av landet etter å ha møtt den store kjærligheten på byen i helga. Det er lov å la et forhold få lov til å utvikle seg før man brenner alle broer.
Men skal man få et forhold til å fungere over tid, ja da bør man ha som innstilling at dette skal vare.
Gamle Gubben Grå og jeg hadde ikke vært sammen i over 30 år hvis vi ikke begge hadde som mål å bli gamle sammen.
“Lev for noe, ikke for noen“ er et godt råd. Man skal ikke leve for å please noen. Men samtidig skal man ikke være redd for å være der for andre mennesker – uten hele tiden å tenke hva man selv får ut av forholdet.
Vennskap, kjærlighet, alle relasjoner handler om å gi og få.
Det er viktig å ta vare på seg selv, noen ganger må man sette seg selv i sentrum. Man må bare ikke gå i den fellen at en tror at en selv er sentrum i universet. Noen ganger må man sette egne behov til side.
Jeg avslutter med å si at hvis du går inn her så kan du få kjøpt drømmekjolen. Jeg har ennå ikke funnet den jeg har snakket om i flere innlegg. Tror ikke jeg finner den der heller, men det gjør kanskje du.
Det kommer flere betraktninger om resten av innleggene til toppbloggerne ut over dagen. Så følg med!
Ah. Det føles deilig å flate ut på sofaen etter endt arbeidsdag. Ikke fordi arbeidsdagen har vært så slitsom, men rett og slett fordi det føles tilfredsstillende å si at jeg har vært på jobb.
Middagen er laget og fortært. Hjemmelaget blomkålsuppe. Ikke noe Toro her. Servert med stekt bacon og hvitløksbaguetter. Så dro Gamle Gubben Grå av sted, Charlie Chihuahua og jeg fikk huset for oss selv og vi var ikke sene med å finne sofaen. Og der ble jeg. Våknet ikke til live før de andre kom hjem. Da var det gått noen timer,
Jeg støtter arbeidslinja, som det heter. Det er viktig å prøve å få flest mulig ut i arbeid. Så det at slike som meg kan få prøve seg i arbeid, finne ut hvor mye vi har helse til å arbeide er bra. Veldig bra!
Samtidig er det mange som ikke har helse til å arbeide. Historien til Mette Walberg som ble publisert i Aftenposten i går viser med all tydelighet det. Her har vi en arbeidstaker som har elsket arbeidet og stått på så lenge helsa tillot det, og muligens litt til. Det er dokumentert av spesialister innen hennes sykdom at hun ikke har helse til å fortsette å arbeide fullt. Likevel bruker Nav ett år og 96 møter på å komme til samme konklusjon.
Jeg støtter som sagt arbeidslinja. Det skal lønne seg å arbeide.
Samtidig mener jeg det blir feil at man skal tvinges ut i fattigdom når helsa gjør at en ikke kan arbeide. Ifølge en fersk Nav-rapport blir det stadig flere pensjonister, uføre og AAP-mottakere som lever under fattigdomsgrensen i Norge.
Jeg tror ikke man blir friskere av å bli fattig.
Minstesatsen på uføretrygd er 250 000 kroner. Altså under fattigdomsgrensen. Minstepensjon er også under fattigdomsgrensen. Da har vi godtatt at de som mottar disse ytelsene skal leve under fattigdomsgrensen bare fordi de er syke og gamle. Det blir i mine øyne feil.
Hvis ideen bak de lave satsene er at ved å holde levestandarden til de trygdede på et fattigdomsnivå skal motivere mennesker med arbeidsevne til å velge arbeid, ja da må man ha en ide’ om at en stor del mennesker går på trygd uten å ha de helseutfordringene de påstår at de har. Da er det problemet man må ta tak i. Ingen er tjent med at noen snylter på velferdsstaten.
Samtidig tror jeg at, som i Mette Walberg sitt tilfelle, 96 møter og de lange utredningene man må i gjennom før man kommer gjennom nåløyet og blir innvilget trygd vil sile ut brorparten av de som forsøker å lure til seg uberettiget støtte.
Blir det da riktig å straffe de mange som er syke for å tvinge de få som har lurt seg til trygd ut i arbeid?
Gjøre livet deres enda tøffere? La de i tillegg til sykdommen også slite med fattigdom?
Regjeringene sier at satsene sal økes i trygdeoppgjøret i mai. Jeg håper de da blir hevet til et nivå så også trygdede kan leve et verdig liv. Et liv med en inntekt over fattigdomsgrensa.
Norge og Verdens Nytt melder om en ung kvinne som er funnet død på rommet sitt ved et universitet. Det står ikke noe om hvorfor hun døde. Men slik jeg forstår er det ikke noen grunn til å tro at det var en ulykke eller at det er på bakgrunn av en kriminell handling. Saken omtales fordi den unge kvinnen var et stort idrettstalent.
Jeg har opplevd noen ganger at unge mennesker dør helt uventet. Bare sovner stille inn.
Hvor vanlig er det? Jeg sjekker litt. I aldersgruppen 20 -24 år døde det i 2022 23 kvinner pr. 100.000 i Norge og 44 pr 100.000 for menn. Det er rundt 350.000 mennesker i aldersgruppen. Dvs. at det er rundt 100 som dør hvert år i den aldersgruppen.
Man har sett flere sportsutøvere, som Alexander Dale Oen, som døde da hjertet stanset.
Dale Oen døde i 2019, lenge før Covid-19 og vaksiner. Bare nevner det.
Det er altså ingen grunn til å tenke konspiratoriske tanker fordi om et ungt menneske sovner stille inn.
Det er slike tragiske ting som bare skjer.
Detaljtegninger av et tannlegebesøk klikkes fort forbi. Ikke lystelig lesing under frokosten. For spesielt interesserte er det mulig å klikke seg inn her.
I går ble det ferdig-pizza til middag. Gadd ikke ut med bilen på snøføret, og sendte melding til Yngste Sønn og ba han kjøpe med noen pizzaer på vei hjem fra jobb. Enkelt og greit.
Ble ikke noen ny sommerkjole på meg i går. Ikke strikketøy heller. Men nettbutikker er vel fremdeles oppe i kveld? Kanskje blir det handling da. Jeg vet jeg er alene hjemme en stund.
Jeg finner ut at jeg overhode ikke skal kommentere ishockey, for dette innlegget forsto jeg rett og slett ikke stort av.
Vi må være litt rause med hverandre. skriver Monica. Selvsagt er jeg ening i det. Det koster lite å svare på meldinger, vise at man bryr seg når noen tar kontakt. Sånt ser jeg på som vanlig høflighet.
Men man må og ha lov til å sette grenser for sin egen tilgjengelighet.
Jeg har vært blant dem som alltid har stilt opp for mennesker som har trengt meg. Noen ganger langt mer enn det man kan forvente. Til slutt ble det nok. Jeg møtte veggen, totalt utslitt av livet jeg levde. Ja, jeg hadde stort program som gjorde meg sliten, men det at jeg var tilgjengelig for en god del som hadde ulike problemer og tok liksom deres bør i tillegg til min egen var og en del av bildet.
Så når kroppen sa nok er nok, og jeg bare måtte si stopp med alt. Sykmeldt og utslitt. Så var en av de tingene jeg måtte lære meg å sette grenser for min egen tilgjengelighet. Grenser for alt jeg kunne bidra med. Lytte mer til mine egne behov.
Nå var det, tenkte jeg, min tur til å få hjelp og støtte.
De fleste har forstått det, men ikke alle. Noen blir fremdeles sure når jeg ikke stiller opp. Når jeg avslutter telefonsamtaler etter en halv time, eller slutter å svare på chat-meldinger når meldingene har gått frem og tilbake en god del ganger.
Jeg får fremdeles dårlig samvittighet når jeg ikke svarer eller avslutter samtaler. Samtidig tenker jeg at det er lov. Jeg må tenke på meg selv. Noen har det med å ta hele meg hvis jeg gir de en flik av lillefingeren.
Jentekveld skriver Stina om. Det hadde vært gøy. Litt vin og gode samtaler med gode venninner.
Kanskje jeg snart skulle dra i gang noe slikt. Gode venner som har evnen til å lytte, ikke bare øse ut om sine egne problemer. Jeg har mange gode venner i livet mitt som virkelig har vært der for meg når livet ikke har vært bare enkelt.
I dag skal vi ha blomkålsuppe til middag, hvis du lurte.
Nå må jeg nesten slutte å blogge og komme meg på jobb.
Realitetene blir litt vanskeligere å overse når jeg litt senere måtte ut på dagens første tur med Charlie Chihuahua. Det har virkelig kommet mye snø!
Tung, kram, våt snø. Nei jeg fikk verken lyst på snøballkrig eller å lage snømann selv om det hadde vært store muligheter for begge deler. Snømengden på søppeldunken sier vel litt om mengden?
Vi tar den vanlige runden, Charlie Chihuahua og jeg. Selv om Charlie koser seg og baser i snøen føler ikke jeg for å gjøre turen lenger enn nødvendig.
Det er ikke brøytet og det har jeg stor forståelse for. Med det kaoset de melder fra flere av distriktets veier er det helt greit at et lite boligfelt uten bakker ikke har høyeste prioritet.
På gangveien har det ikke gått noen på en god stund. De enslige sporene som er der har nesten snødd igjen. Jeg får sette nye spor i nesten uberørt snø! Charlie Chihuahua velger å gå i mine spor. Ikke alltid like gøy å være kortbeint chihuahua.
Her vandret jeg barlegget i sommerkjole for noen få dager siden. Bare nevner det. Ser på de snødekte trærne og lurer på om jeg må revurdere planene. Kanskje blir det ikke rød sommerkjole på Røde Brit på 1. Mai. Vi får se. Vær og temperatur kan skifte lenge før den dagen. Men det kan nok være ddnart å tenke ut et alternativt antrekk.
Plutselig hører jeg det knaker faretruende fra skogen. Jeg ser i den retning lyden kommer fra og ser et spinkelt tre som virkelig svaier. Jeg har lest I lokalavisa at flere veier har vært sperret av trevelt. Her knaker det virkelig faretruende. Jeg fortere meg raskt videre. Antar at dagen ikke ville føles noe bedre om jeg fikk ei diger furu i hodet.
Det var godt å komme tilbake i Drømmehuset. Riste av seg snøen og ta på seg en god, varm kosegenser. Så fant Charlie Chihuahua og jeg både pledd og sofa. Tar en liten lur. Kanskje er det vår når jeg våkner igjen!
I dag våknet jeg til godt over 10 cm nysnø. snøtunge graner og en radio som melder om kaos på veiene i nærheten.
Bussene til Oslo er innstilt inntil videre. Det står visst en god del trailere fast i bakkene over Sollihøgda så veien er stengt. Jeg fikk lyst til bare å krabbe godt under dyna igjen og bli der til det blir vår på ordentlig.
Jeg bør ut med bil i dag. Hadde tenkt å få hentet adgangskortet mitt til jobb nede i sentrum og så bør vi ha et brød. Vel, jeg har i det minste ingen planer om å kjøre noe sted riktig ennå så får vi se hvordan vær og føre utvikler seg ut over dagen. Kortet rekker jeg å hente før jeg drar på jobb i morgen, og brød kan jeg bake.
Det er ikke ofte jeg er glad for at jeg ikke lever det travle, engasjerende livet jeg elsket, men i dag er en slik dag.
Jeg er så utrolig glad på slike dager at jeg ikke skal være i Drammen før 08.00, for så å ha et møte i Bærum klokka 13 og et møte på Rådhuset klokka 16, for så å avslutte dagen med nattevakt på røntgen. Kjøre bil på glatte veier mens jeg teller biler i grøfta og har hjertet i halsen for at jeg skal havne i neste grøft eller møte en på stive hjul rundt neste sving. Det har vært en del slike dager opp gjennom årene. Jeg er glad jeg slipper det. Det stresset meg enormt.
Ja, jeg vet at jeg nå skal arbeide to dager i uka noen måneder fremover. Men det er 7 minutter med bil på en europavei som er relativt flat og fin. Det skal nok gå greit uten at jeg kjenner stresset klore seg fast.
Kjør forsiktig dere som må ut. Husk at det er mange som er glade i dere.
Jeg ser på Gamle Gubben Grå som står og lager seg frokost på kjøkkenet. Han har vært ute i snøen og har tatt med seg avisen inn igjen. Frokosten pleier vi å ta litt sånn hver for oss i stillhet, men lunsjen tar vi gjerne sammen.
I dag blir nok det her i Drømmehuset, og i dag skal jeg ikke insitere på at vi skal spise på terrassen.
Leser at sommerens kjole-mote tilsier hvite blondekjoler. Det har jeg hatt mange av opp gjennom tidene, men har ingen nå. De pleier å få flekker av rødvin, grønske eller tomatsaus i løpet av en sommer eller tre.
Muligens jeg skal bruke denne snø-kaos-dagen på litt nettshopping av årets sommerkjole?
Mulig noen (leses Gamle Gubben Grå) mener jeg heller bør rydde klesskapet mitt slik at jeg får plass til alle klærne jeg allerede har før jeg går til anskaffelse av nye plagg. Var det ikke jeg som skrev om å selge brukte klær i går?
I går var i går, og i dag er i dag.
I går hadde vi kjøttboller i fløtesaus til middag. Hva skal vi ha i dag har jeg ikke helt bestemt ennå. Litt avhengig av om jeg tar turen til butikken eller ikke.
Kanskje jeg og skulle starte på et nytt strikkeprosjekt. Jeg får mer og mer lyst til å strikke meg en genser. Holdt på å stikke innom Strikke Gry, garnbutikken på torget, her om dagen. Bare for å titte, selvsagt. Men så hadde jeg med meg Gamle Gubben Grå og slo tanken fra meg. Han ville helt sikkert stoppet meg fra å handle garn. Jeg har mye garn her i Drømmehuset. Men garantert ikke nok garn til å følge en oppskrift på en genser. Mest restegarn. Ett nøste av det garnet og tre av det,
Men etter hva jeg har forstått er vel slike garnpakker noe man effektivt kan kjøpe på nett. Hm…
Skal ikke se bort fra at denne dagen blir brukt på nettshopping.
Litt snø stopper ikke kjerringa fra å shoppe – nå kan jo det gjøres fra spisebordet hjemme.
Man sier at det er utenfor komfortsonen vekst skjer. I dag føler jeg meg mer enn stor nok. I dag har jeg ingen planer om å befinne meg utenfor komfortsonen.
Jo en liten tureller to med Charlie Chihuahua ute i snøen skal jeg ta. Men ellers skal jeg holde meg inne i Drømmehuset med pledd og varm te i umiddelbar nærhet.
Å drepe noen med ostekake gir meg assosiasjoner til Agatha Christie og Miss Marple. Jeg ser for meg kakefat, engelsk porselen og blondeduker. Tekanne hører vel og med i det bildet. En britisk landsby på slutten av 1920- begynnelsen av 1930-tallet. Gråhårede gamle damer med søte håndveske og legen en dresskledd mann med frakk som ankommer i hestedrosje.
Men det drapsforsøket jeg leste om i går fant ikke sted i Storbritannia men i New-York. Ikke ligger hendelsen 100 år tilbake i tid heller. Nei dette drapsforsøket fant sted så nylig som i 2016. Det dukket opp i nyhetsstrømmen fordi hun som forgiftet ostekaken nå har fått sin dom.
Ja for selvsagt var det forsøk på gift-mord. Man slår ikke i hjel hverandre med ostekake.
Hvorfor det tok hele 6 år vet jeg dessverre ikke. Har sikkert med ankeinstanser og slikt å gjøre. På den måten, altså å få folk gjennom rettsapparatet i løpet av rimelig tid tror jeg kanskje de var raskere på Miss Marple sin tid.
Når jeg har fått plassert hendelsen sånn sted og tidsmessig kommer min neste refleksjon.
Kan man egentlig kalle de, offer og gjerningskvinne, for venninner?
Og nå tenker jeg ikke på at ord som venninne, lærerinne og skuespillerinne forsvant ut av vokabularet en gang på 1970-tallet.
I min definisjon av vennskap passer det liksom ikke inn å ha med seg forgiftet ostekake når man kommer på besøk.
Ikke å stjele pass og verdisaker og så prøve å stjele identiteten til en du betegner som venn eller venninne heller.
Det er det saken er. En kvinne hadde funnet ut at hun og offeret hadde samme hårfarge, samme høyde og omtrent samme alder. Det var og en del andre likhetstrekk som gjorde at hun hadde kalkulert med at hun kunne utgi seg for å være den andre kvinnen.
.Så hun dro på besøk. Tok med seg en ostekake stappfull av fenazepam, et kraftig bedøvende legemiddel utviklet i Sovjetunionen på 1970-tallet. Ga den andre kvinne et stort stykke kake og når denne sovnet stakk hun av med pass og andre verdisaker. Ideen var at siden de to kvinnene hadde en god del fellestrekk ville hun, altså giftmordersken, gi seg ut fir å være offeret og dermed stjele identiteten hennes
Slik gjør ikke vener eller venninner da, for å holde oss til den litt gammeldagse sjargongen. Vi vil jo ikke forlate tanken på Miss Marple riktig ennå.
Forstå meg rett. Jeg mener ikke at man skal forgifte uvenner med ostekake heller.
Heldigvis fikk offeret flere besøk En venn som tilkalte helsehjelp når hen fant venninner nærmest bevisstløs i senga, og dermed reddet livet til offeret. Sånn minner mer om vennskap i mine øyne.
Når offeret kom hjem fra sykehus og fant ut at pass og verdisaker var borte var det lett å legge sammen to og to. Besøk, kake som viste seg å inneholde gift og pass og verdisaker som var forsvunnet. Behøver ikke å være Miss Marple for å resonnere seg frem til hvem morderen var her.
Vel, nå blir det nok lite med kake på gjerningskvinnen de neste 21 årene. Blir vel mer vann og brødmens fengselsstraffen sones kan jeg tenke meg.
Jeg elsker loppemarked, bruktbutikker og finn.no. Gjenbruk er helt meg, og det er ikke få skatter jeg har hentet hjem til Drømmehuset, Utrolig mye av både møbler og inventar her i huset er bruktfunn. Det er liksom lettere å skape den stilen vi ønsker da enn å ta en tur til kjedebutikkene. Og mye rimeligere.
Men det er en ting jeg ikke er så flink til. Det er å selge ting jeg ikke bruker. Jeg leverer klær til Fretex og leverer en del ting til bruktbutikken til Blå Kors, men jeg har et forbedringspotensiale i å se verdien av egne ting å prøve å selge unna noe av det som står og tar opp plass på loft og i kjeller. Jeg kom til å tenke på det da jeg leste innlegget til Nina Sprell levende. Hun håvet inn flere tusenlapper på å selge unna litt klær fra loftet.
Inne på bloggen til Katrine Stenhjem leser jeg om hvor super enkelt det er å steike omelett i en airfryer. Tar kun 13 minutter!
I går stekte jeg omelett til søndagsfrokosten. Hadde noen eggeplommer etter å ha bakt Tannlegens fristelse. Jeg tok ikke tiden, men jeg er relativt sikker på at jeg ikke brukte 13 minutter på å lage omelett.
Airfryer tror jeg fort kunne ha blitt en ting her i huset som mest ble stående på benken å samle støv før den om noen år ble båret ned i kjellerboden. Jeg tror mange har erfart noe lignende. For tiden er det 176 brukte airfryere til salgs på finn.no.
Apropos gjenbruk. Sjekk såpeflaska til Doc og Dask. Ville sikkert ikke passe i et hvert hjem, men jeg tipper den både passer og gir mye humor hjemme hos dem.
Middagen i dag er ikke gjenbruk. Vi skal ha kjøttboller i fløtesaus.
Men vi er flinke til å fryse ned rester og bruke det i wok, eller Mammas lurpe som det kalles her i huset.
Noen ganger når jeg leser blogg.no føler jeg og at det er gjenbruk. Gjenbruk av gamle innlegg. Noen ganger føler jeg for å tenke litt mer på kvalitet enn kvantitet. Gjelder sikkert meg selv og, når jeg skal være ærlig.
Dette handler om gjenbruk, så da er det på sin plass å ta med dette bildet av to porselens skjeer jeg kjøpte brukt i fjor. Flotte å ha i krukker med krydder eller potetmel.
Bildet kan og brukes til å gi pepper til bloggere som ikke går for gjenbruk, men tvert i mot ikke fornyer seg. Litt kjedelig når det samme innlegget dukker opp hver gang jeg klikker meg inn.
Spesielt når bloggene får langt flere klikk enn vi som klarer å krote ned nye innlegg jevnlig.
Chiligryta til Vibbedille for eksempel. Det er på mange måter gjenbruk av gammelt stoff. Hun har delt oppskrift på den gryta før. Men i stedet for å ta kopi av hva hun har skrevet før, lager hun et nytt innlegg og lenker til det gamle innlegget. Da er det i mine øyne nytt innlegg om det samme tema. Redesign. Er det ikke noe slikt det heter når du syr om den gamle jakka eller lager vaskekluter av den litt slitte badekåpa?
Innlegget burde selvsagt gått helt til topps, og ikke havne helt nede på en fjerde plass.
Hvis du driver og fikser hage og uteområde for sommeren er det masse du kan finne på bruktmarkedet. Når jeg leser at Vivian må overlate ansvaret for lommeboka til mannen sin når de går gjennom pizzaovn-avdelingen på hagesenteret tar jeg en rask sjekk på finn. Det finnes 58 brukte pizzaovner til salgs. Den billigste gis bort som fyllmasse, men det er og mange fine der i forskjellige prisklasser.
Med spente fingre klikker jeg meg inn på bloggen til Tom. Han troner som alltid øverst, milevis over alle andre. Har han fornyet seg eller er det det samme gamle innlegget om kokt sei?
Nei så sannelig. Her har det vært fornying. Her er det en helt fersk ukemeny. Eller fersk og fersk. Følger jeg ukemenyen skal jeg servere den seien som har irritert meg hele helga til middag allerede i morgen. Gjenbruk der også med andre ord.
I helgen har jeg sett de to første episodene av Helsekost Furuset på NRK. Sittet og stappet innpå med ostepop og sett på program om slanking og sunt kosthold. Der har du meg denne helgen.
Programmet er både underholdende og tankevekkende.
Noe av det jeg har reflektert over denne helga er Hvorfor er det så stigmatiserende å være feit?
Hvorfor er det ok å sette likhetstegn mellom det å være feit og det å være et mindre verdifullt menneske?
Hvorfor synker markedsverdien i takt med økende antall kilo?
Jeg er feit, men jeg har ikke alltid vært det. Heldigvis, antakelig, var jeg normalvektig da jeg traff Gamle Gubben Grå. Vi rakk både å få barn og stifte bo før kiloene begynte å rase på.
Jeg forstår at det har blitt litt mer av meg i løpet av årene, men er jeg ikke likevel den samme personen bare i en litt større utgave? Jeg har selvsagt endret meg som person i løpet av de godt over tretti årene vi har vært sammen. Det handler om å bli voksen, modnes som menneske endre seg i takt med samfunnet, kall det hva du vil. Gamle Gubben Grå har og endret seg, selv om vekta er nesten den samme.
Det jeg forsøker å formidle er at jeg er den samme personen med den samme personligheten som feit som jeg var da jeg var slank eller normalvekitg.
Ja, Jeg har vært slank og. Skikkelig slank. I oppveksten gikk jeg under navnet skjelettet.
Jeg kan forstå at unge menneskers tanker om drømmedama eller drømmemannen ofte ligner på modeller eller artister som liksom er kroppsidealene. Det var vel en del ungpikerom som var tapetsert med Tom Cruise da jeg var ung, på samme måte som guttene hadde bilder av Samantha Fox på veggen. (Er du født etter 1980 kan du goggle Samantha). Men når man liksom kommer opp i slutten av tjue åra eller har passert tretti og førti forsvinner vel Samantha og Tom både fra soveromsveggen og drømmepartner tankegangen. Som voksen er det vel andre verdier man legger til grunn enn det rent ytre?
Så overflatisk har vel ikke samfunnet blitt at man bare automatisk sveiper vekk alle med litt høy BMI?
Hvis du ser episode 2 så er det med en baker fra Trøndelag. En blid, trivelig og rund baker som både traller og synger flere ganger i serien. I denne episoden snakker han om hvorfor han blir med på prosjektet, om hvordan han savner noen å være glad i. Det er en scene der hvor han sitter og forteller at han savner det å ha noen å være glad i. Han forteller folk at han trives best alen, mens sannheten er at han lengter så utrolig etter å ha noen å være glad i. Den scenen er utrolig sterk. Der sitter en voksen mann, som virker som en utrolig herlig fyr, og gråter på TV fordi han tviler på at noen kan bli glad i en som er så tykk som han.
Det sitter i hodet, tenker du kanskje. Han har vært uheldig med en date. Det er flere fisk i havet. Det er bare å prøve igjen. Kan jo tenkes at det hadde like mye med kjemi som kropp å gjøre.
Jeg vil nok helst tro det. Men det hjelper ikke han som ikke tør å prøve å flirte, fordi det gjør så vondt å bli avvist.
Kanskje har det ikke bare med kjemi å gjøre. Kanskje har det mer med vekt å gjøre enn det vi liker å tro.
Herlige Else Koss Furuset har i et intervju med Aftenposten denne helgen fortalt at sist hun var på date så innrømmet daten på slutten av stevnemøtet at han hadde inngått et veddemål med kompissene sine. Han skulle få 10.000 kroner hvis han kysset Else.
10,000 kroner er altså prisen noen er villige til å betale for å se kompisen kysse ei overvektig dame.
Jeg vet ikke hvor langt tilbake i tid denne hendelsen ligger, men sikkert ikke flere tiår. Else Kåss Furuset er 42 år. Jeg antar hun ikke har det med å gå på date med unggutter i 16 – 20 års alderen. Det er nærliggende å tro at denne daten har passert 30 og muligens 40 år. Kameratene sikkert også.
Hva er det som skjer i hodet på voksne folk?
Er det ok oppførsel? Er det slik en som feit må kunne tolerere av andre voksne mennesker?
Jeg for helliger ikke det å være feit. Det er mange helsegevinster ved å gå ned i vekt. Men det må være noe en velger ut fra hensyn til egen helse. Ikke fordi en skal behage andres syn på hvordan et menneske skal se ut.
Kanskje litt tidlig å planlegge badesesongen, men noen ganger dukker det opp nyhetssaker jeg ikke klare å la være å kommentere. Så og i Aftenposten i går.
NTB kunne i går meddele at en haug Østeriske naturister er svært så opprørt for tiden. Som en av naturistene, Barbara Hausjell, sier til nyhetsbyrået APA:
Kanskje litt slemt av meg da å dele dette på internett, men hvis du tar et googlesøk på dama ser du at hun har fått relativt mye omtale på dette nettet lenge før jeg publiserte dette innlegget.
Bakgrunnen for uttalelsen er at det er planlagt en taubane, du vet sånn med gondoler, som skal frakte turister opp til et lite fjell nord for Wien. På sin ferd mot toppen kommer taubanen, og gondolene, til å sveve over en liten del av en strand hvor det er valgfritt å ha på klær.
Barbara og hennes med-naturister er redd for privatlivets fred hvis en hel haug med fjellturister kan ta en gondoltur, fotografere utsikten og derved få med seg en naken Barbara på bildet de deler på sosiale medier.
Jeg undres litt over at man som gjest på en offentlig naturiststrand er så engstelig for privatlivets fred. De bør jo være vant til at folk ser dem nakne. Hvis man er så bluferdig, og det kan jeg ha forståelse for at man er, bør man kanskje vurdere å være naturist inne i eget hjem?
En annen refleksjon. Hvor nære stranden skal gondolen seile? Hvor tydelige blir hvert individ? Vil de ikke mest fremstå som bittesmå mer ellet mindre blekfete, flekker? Og helt til slutt: Er man sikker på at fjellturistene er så veldig opptatt av Barbara og de andre kroppene nede på stranden? Vil de ikke være mer opptatte av å studere fjell, sjø og himmel?
