Bilde fra Store Norske Leksikon.

Det er lite som får mer fart på husmorgenet hos denne kjerringa enn en beskjed om at kanskje kommer Svigermor en tur innom for en liten kaffekopp. Spesielt når kjerringa har hatt ferie i to og en halv uke og har prioritert det hun har lyst til fremfor det hun må. Hvem har lyst til å prioritere støvtørking og gulvvask fremfor å traske turer i skogen eller krølle seg sammen på sofaen med ei bok og et glass vin?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det gjorde ikke saken bedre at Svigermor, hvis hun dukker opp, ikke dukker opp alene. Men har med seg Svigerinna mi og hennes to tenåringer. Disse tre siste ser vi sjeldnere enn vi ser Svigermor, da de bor i Los Angeles og sjelden er på våre kanter.

Et ventet amerikabesøk bidrar ikke til at denne kjerringa får mindre presentasjonsangst hva kommer til Drømmehuset, for som alle vet hvor vidt hjemmet til enhver tid er gullende rent er husmoren, dvs kjerringas, ansvar. Det er mange år siden jeg forsto at jeg aldri kommer til å klare å leve opp til Svigermor sin standard, men det betyr ikke at jeg har gitt opp å prøve.

Så i dag har blogg fått være blogg mens jeg kastet meg over vaskefille og skurebøtte.  Med litt felles innsats i heimen klarte vi dette på en liten time tenkte jeg.

Dermed forsvant Gamle Gubben Grå ut for å kappe ved mens Yngste Sønn emigrerte ut til Høvdingen. Husarbeidet er som sagt kvinnen i huset sitt ansvar. Det er opplest og vedtatt for mange år siden i min svigerfamilie.

Bilde fra Oslo museum.Foto Leif Øresund.

Mens jeg drev og ordnet som verst kom jeg til å tenke på at vi, eller det vil si jeg, jo måtte ha noe å servere. Der går jo også under en husmors plikter. Både og tenke ut og fikse.

Gamle Gubben Grå hadde startet dagen med å lage marinade og legge en svinefilet til marinering. Det var tenkt som dagens middag. Men én svinefilet er litt lite hvis vi blir 7 voksne til bords.

Jeg var halvveis ut i bilen for å reise å kjøpe mere svinefilet da jeg kom til å tenke på at disse amerikanerne er jøder. De spiser ikke svinekjøtt. Sist de var her døpte jeg kjørtpølser i lapskaus raskt om til kalkunpølser da jeg kom til å tenke på det. Denne gangen var det best å holde seg langt unna svinekjøttet.

Jeg gikk ut til Gamle Gubben Grå for å høre om han hadde noen ide. Det hadde han ikke. Men de trenger ikke middag. De trenger bare en kopp kaffe sa han og la til Hvis de kommer da. De skulle gi nærmere beskjed.

Ja, særlig, tenkte jeg. Særlig at jeg serverer kun en kopp svart kaffe hvis Svigermor kommer med amerikabesøk. Jeg kom til å bli samtaletema hele veien tilbake til byen som  den elendige husmoren jeg er. Det eneste vi har til kaffen er noen litt vel tørre kanelboller i fryseren. Eller når jeg tenker meg om er vel de og spist opp.

Å bare slenge sammen ei kake eller tre kunne jeg bare glemme. Mine bakeprosjekt under stress blir sjelden vellykket. Jeg måtte av sted for å handle litt.

Jeg droppet å handle inn middag til 7 når jeg ikke var sikker på om vi ble flere enn 3. Og vi 3 skulle jo ha svinefilet. Når folk kommer innom en tur etter bare noen timers varsel kan de ikke forvente en treretters middag. Men litt kaldt drikke, kaffe, iskrem og jordbær i all enkelthet kan jeg jo by på.

Mens jeg var i byen og handlet kom jeg til å tenke på hva jeg skulle ha på meg hvis det kom folk. Klesvask er også blitt nedprioritert i ferien. Og kosebukse og utvaska t-skjorte er kanskje ikke det min noe konservative Svigermor ville finne som passende.

Vel, med bilen full av iskrem var det ikke tiden til å dra på kles-shopping. Jeg fikk leite gjennom klesskapet  år jeg kom hjem. Det er rimelig fult, så et passende antrekk må det da gå an å finne der inne.

Da jeg kom hjem sto Gamle Gubben Grå fremdeles og kappet og kløyvde ved. Han hadde ikke hørt noe mer fra Svigermor. Mest sannsynlig var de ikke på våre kanter i dag likevel.

Så jeg pakket ut matvarene og sank ned i kurvstolen på trammen. Kanskje var alt stresset totalt bortkastet, og jeg hadde forsøkt hardt på å bli den perfekte husmor til ingen nytte. Vel Drømmehuset ble i det minste et hakk bedre, og jeg har fremdeles noen feriedager igjen hvor jeg kan prioritere det jeg vil og ikke det jeg må.

Nå ligger jeg strak ut på sofaen. Beinet verker, ryggen verker og kjerringa kjenner at nå, nå er der helt klart tod for restitusjon. Har ingen planer om å bevege meg en meter før Gamle Gubben Grå roper at middagen er ferdig. Siden han ligger på den andre sofaen med lukkede øyne regner jeg med at det drøyer en stund til maten er klar. Han har ennå ikke begynt.

Vi har vært ute på tur med hundene. Skrittelleren sier at jeg har beveget meg over 6 km i dag, og rundt halvparten av de gikk oppover. Jeg har helt klart kjent på treningseffekt. Jeg fikk både puls og pust.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det er flott i skogen nå. Neste gang jeg bevegermeg ut i skogen må jeg ha med soppkurven. Jeg så en god del sopp jeg gjerne ville hatt med hjem. Men jeg hadde ikke med noe å sanke i så jeg lot de stå.

Eller det er ikke helt sant. Jeg fant en perfekt kantarell. De  klarte jeg ikke å la stå. Nå håper jeg Gamle Gubben Grå stekeer den i smør og serverer den sammen med nakkekotelette vi skal ha til  middag.

Røssmyngen begy ner og så smått å blomstre. Det skal jeg og ut å plukke en dag. Blir koselig bukett av det.

Nå følger jeg Gamle Gubben Grå sitt eksempel og tar en liten høneblund. Håpet å våkne av at middagslukta river i nesa.

Først vil jeg oppklare en liten misforståelse. Det har kommet meg for øre at noen lever i den villfarelsen at denne kjerringa og Bien er en og samme person. Altså at Kjerringa benytter seg av “Bien” som et pseudonym – eller en biperson og sitter og kommenterer flittig i sitt eget og andres kommentarfelt.
La den tanken ta en ekstra runde i hjernevindingene før du godtar den som fakta.
Finner du det sannsynlig at denne kjerringa føler behov for å fremstå som en anonym stemme i et kommentarfelt? At hun ikke er moden og voksen nok til å stå for sine meninger, men trenger anonymitetens slør for å komme med kommentarer?
Vel, jeg kan forsikre alle om at jeg ikke har noe som helst behov eller ønske om anonymitet. Jeg er vant til både og synes og høres. Mulig det hender at jeg snakker høyt for meg selv, men det er sjelden jeg kommuniserer skriftlig med med meg selv. Begynner jeg med det, håper jeg noen får meg med på å oppsøke profesjonell hjelp.

I dag klikket jeg meg for første gang inn på bloggen Besøk Polen. Har ikke gjort det før fordi jeg ikke har hatt noen umiddelbare planer om å besøke Polen. Ikke fordi ikke Polen er et ferieland som frister, men fordi tja, jeg har ikke vært på reisefot ut av landet siden før pandemien.
Men i dag klikket jeg meg inn på bloggen, og ble slått av en reiseskildring så vakker at jeg nesten fikk lyst til å pakke kofferten og bestille billetter før jeg var ferdig med tekoppen. Dette er skrevet av et menneske med både kunnskap om, og ikke minst kjærlighet til området.
Anbefales, både for de med reiseplaner, og de som bare vil drømme seg bort.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Når jeg klikker meg videre inn på blogger nedover på lista kommer jeg inn på et innlegg jeg har lest før. Et bilde lokket meg inn tidligere i sommer. Og her er et forslag til en tur som faktisk kunne la seg gjennomføre i dag om jeg måtte ønske det.  Det er bloggen Fantastisk Turglede og hennes innlegg om en tur til Mikaelshulen.

Mikaelshulen, også kalt Sankt Mikaels kirke, er en fredet hule i den bratte fjellveggen på østsiden av innsjøen Norsjø i Skien kommune i Telemark.
Hulen skal i sin tid ha vært utstyrt som en kirke med forhall, skip, kor og alter og i katolsk tid ble den innviet til erkeengelen Mikael. Her ble det holdt messer også etter katolsk tid.
Det kjennes til rundt 20 mikaelskirker i Norge. De var ofte lagt i huler eller på berg, for på slike steder skulle erkeengelen Mikael kjempe mot Satan i skikkelse av en orm eller drake. På toppen av fjellet skal det også ha vært en gravplass, det er på en måte en kirke med kirkegården på taket.
Fra reformasjonen og fram til 1843 ble hulen et siste tilholdssted for tilhengere av katolisismen. I denne perioden var det dødsstraff for munker og Fader Sylvester var den siste munk i omegnen. Han døde her og ble begravet innenfor kirkens bakvegg, hvor man antar at kirkens sakristi var.

Turen til Skien og lengden på fotturen inn til Mikaelshulen er en helt overkommelig dagstur for Gamle Gubben Grå og meg, Hulen ville være et turmål helt i vår ånd. Jeg har virkelig fått lyst til å besøke stedet etter å ha lest innlegget til Fantastisk Turglede. Det fikk jeg første gangen jeg leste det og.
Den eneste grunnen til at jeg ikke for lengst har pakket ryggsekken er bildene fra det siste partiet. Det er nærmest klatring. Jeg er usikker på om jeg og beinet mitt hadde klart å komme meg helt opp.
Må nok tenke og vurdere litt til før vi eventuelt tar turen. Det frister veldig.

Litt lenger ned på lista klikker jeg meg inn på bloggen til Frilufts Heidi. En blogg jeg har fulgt lenge. Heidi er irkelig ei dame det står respekt av. Når jeg leser om hennes fottur på fjellet. Leser om hvordan sliter seg av gårde kilometer for kilometer. Ingen ting ser ut til å kunne stoppe den dama. Siden jeg har fulgt bloggen en god stund og forstår hvilke helseutfordringer hun har er innsatsen rett og slett imponerende.

Her sitter jeg og gir opp en par kilometers tur til en hule bare fordi jeg forstår at noen hundre meter kan bli krevende. Gir opp uten å ha sett utfordringene på noe annet enn noen bilder. Gir opp før jeg har prøvd.
Jeg bestemmer meg, inspirert av innlegget til Heidi. Jeg skal opp til den hulen en dag.

I dag var jeg rimelig klar på at jeg trengte å komme meg litt vekk. Se og oppleve noe nytt, og selvsagt spise is

Jeg tok med meg Gamle Gubben Grå og så dro vi litt ut i det blå. Jeg hadde en ide’ om hvilken retning, og så ta det hele litt på sparket.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Vi havnet på Eidsvoll med Eidsvollsbygningen og Eidsvoll verk.  Jeg har vært på Eidsvollsbygningen på omvisning en gang i ungdommen. Tror det var høsten 1983. Hm, det begynner visst å bli 40 år siden.

Jeg var også på Eidsvoll under valgkampen for 4 år siden. Stilte jo som 9. plass på fylkestingslista til Rødt Viken, og måtte stille på en paneldebatt på Eidsvoll. Ikke akkurat et av mine stolteste øyeblikk.

I dag tok vi oss tid til å vandre rundt på området.  Lese om demokratiets utvikling og studere bygningene. Vi løste ikke billett og gikk inn i selve Eidsvollsbygningen. Vi hadde med oss hundene, da er det best å oppholde seg utendørs.

Etter runden på Eidsvoll kjørte vi mot Minnesund og derfra videre i retning Brandbu.  Ideen var å stoppe  med ujevne mellomrom når vi fant noe interessant, som for eksempel en kirke eller et vakkert tjern.

Hver gang vi så noe som kunne være av interesse øsregnet det. Jeg er glad I kirker, men å vandre rundt på kirkegårder i øsregn er ikke særlig oppløftende. Så da ble det ikke noe stopp før Lygnasæter. Der fikk hundene en ny tur, og jeg fikk mat! Begynte å bli litt  hangry, så det var på tide.

Jeg overlot til Gamle Gubben Grå å bestemme hva jeg skulle spise. Lunsj, sa jeg. Vi tar middag når vi kommer hjem

Gamle Gubben Grå er som navnet sier gammel. Og han er enda eldre i hodet enn det fødselsdatoen tilsier. Så hva tror dere mannen gikk for? Foccacia? En salat? Chia-pudding? Niks. Han bestilte karbonadesmørbrød.
Er det noen under 90 som bestiller karbonadesmørbrød i dag?

Vel, det varte og rakk før karbonadesmørbrødene sto på bordet, men da skal jeg si denne kjerringa ble gledelig overrasket. For, som  dere ser, dette var ikke et vanlig, kjedelig karbonadesmørbrød.

Det viste seg å være hjortekarbonade-smørbrød med tyttebær-rømme, masse løk og champignon!  Måltidet var både lekkert og ikke minst utrolig godt.

Etterpå tok vi kaffe. Vil du ha iskrem til dessert? spurte Gamle Gubben Grå.  Jeg hadde nevnt at det var den internasjonale iskrem-dagen noen ganger i løpet av dagen. Men nei, jeg var for mett. Det holdt med kaffe.

Så kjørte vi litt til før vi tok et nytt stopp for å la hundene røre litt på seg. Kidd er ikke så glad i å kjøre bil som det den tidligere eieren ga uttrykk for, så vi gjorde relativt ofte stopp så han fikk rørt litt på seg, og på den måten roer seg mer mens vi kjører.

Nå  gikk vi faktisk forbi en kirke på turen vår, Grymyr kirke. Dette er en relativt ny kirke, bygd i 2003 etter at gamle Grymyr kirke brant i 1999. Jeg tok ikke noe bilde. Det er som regel de gamle kirkene som tiltaler meg mest.
Når jeg leser om kirken synes jeg det er litt imponerende at det tok mindre enn ett år fra Biskop Rosemarie Köhn la ned grunnsteinen i 2002 til hun kunne holde vigslingsgudstjenesten i august 2003. 10 måneder på å bygge en kirke i våre dager, synes jeg er imponerende.

Det ble en relativt god tur her på vakre Hadeland og.  Skrittelleren forteller at jeg har gått nærmere en mil i løpet av dagen. 9,35 km, for å være nøyaktig. Godt fornøyd med det.

Det jeg ikke er like fornøyd med er at jeg klarte å snuble på denne turen. Vi tenkte å prøve å gå en snarvei gjennom et lite skogholt for å slippe å gå langs en hovedvei med en del trafikk. Det gikk ikke, men før vi kom så langt at vi fant ut det hektet jeg beinet fast i en grein som lå gjemt i noe gras og gikk på trynet.

De som har fulgt denne bloggen en stund vet at det å ligge lanngflat på marka eller på et gulv er noe jeg frykter. Før oppholdet på treningsleiren var jeg sikker på at jeg ikke ville klare å komme meg opp igjen uten hjelp. Jeg lærte å krabbe meg opp på en måte som ikke gjør for mye vondt på treningsleiren, men jeg er fremdeles redd for å ramle.
Heldigvis gikk det bra denne gangen. Jeg knuste verken briller, mobil, hunder eller noen kroppsdeler.

Vel hjemme sendte vi Yngste Sønn av gårde for å hente hjem pizza fra Peppes. Vi følte for rask middag og ingen hadde lyst på kjøkkentjeneste.
Nå er jeg mett, trett – og fornøyd.  Jeg fikk det avbrekket jeg trengte i dag. Fikk luftet hodet litt og sett noe nytt.

Langt inne i skogen der bare fuglekvitter og vindens sus i trekronene forstyrrer freden ligger Høvdingens fristed. Ei lafta seterbu med plass for en brisk, en svart-ovn og et bord. Et lite vindu med smårutete glass og en tram utenfor. Et sted hvor roen og skuldrene automatisk senker seg.

På tok vi turen opp til seterbua. Kjørte den svingete veien oppover fra Min Barndoms Dal. Gjennom en bom og videre oppover nok en svingete, smal vei. Asfalt var byttet ut med grus. Jeg fortalte Gamle Gubben Grå om alle gangene jeg hadde gått opp her som barn. Gått bak en flokk storfe som skulle opp på skogen og gå å beite på Krokskogen og i Nordmarka hele sommeren. Da pleide vi å lede de opp alle disse bakkene og opp der det flatet seg ut, graset ble grønnere og bekken klukket i det fjerne.

Jeg fortalte om den lettelsen jeg følte når vi kom på toppen, omtrent der vi parkerte bilen i dag, og jeg visste at nå var det bare et par hundre meter med slake nedoverbakker igjen før vi var ved enga der vi pleide forlate dyra. Der ventet en hvil, litt mat og drikke før vi snudde og satte kursen hjemover.

Noen ganger gikk vi opp på Gyrihaugen før vi gikk hjem. Kollen som troner over bygda og hvor selveste Gygra holdt til i gamle, gamle dager.  Det sies at Gygra, som var en trollkvinne, var snill mot de snille og nådeløs mot de slemme.
Det er lenge siden Gygra ble til stein borte på Nordkleiva kanten, hun hadde tirret på seg selveste Hellig-Olav. Storkjefta kjerringer bør ikke hisse på seg menn med helgenglorie.

Stien opp til Gyrihaugen var bratt og kronglete. Men det har alltid vært verdt turen. Utsikten er fantastisk der du skuer ut over Migartjern, Steinsfjorden, Hole og Ringerike. Ja i klart vær kan en se helt til Gaustatoppen og Oslofjorden. Vi tok ikke turen opp på toppen i går.

I 1955 anla forsvaret en “radar” på Gyrihaugen. En diger sak med ei antenne på. Ikke vakker, men siden den har vært der all min tid har den vært en del av Gyrihaugen for meg.

For en tid tilbake ble det bestemt at denne “radaren” skulle skiftes ut med en nyere og helt sikkert langt sterkere om mer teknologisk radar. For å få til dette måtte forsvaret få lov til å anlegge vei opp til Gyrihaugen. Det ble selvsagt en del motstand mot ideen. Både mot å anlegge vei til toppen, og ikke minst hva dette ville ha å si for naturen. Det er en gammel skog med mange arter som er på rødliste. Et område som er verdt å bevare.

Vel, veien ble anlagt helt til topps og det videre arbeidet med “radaren” begynte. Veien som er litt over 2 km lang skal etter hva jeg har hørt være så bred at to lastebiler kan møtes.  Når jeg i går sto og fulgte den avsperrede veien  med øynene så jeg hvordan  det blinket i autovernet i svinger oppover mot toppen.

Inngrepene i naturen her nede ved Gaupeskardsveien var massive. Skogsbunnen var skrapt vekk ned til grunnfjellet over et stort område og hauger med sprengstein, og anleggsmaskiner i hopetall gjorde at det var lite som minnet om det fredelige skogsområde jeg kjente og husket fra barndommen.

Å få dette området til å bli som før etter at anleggsperioden er over vil ta tid. Antakelig vil det ikke gå. Dette kommer det til å ta flere hundre år for naturen å hele, selv med hjelp.

Tidligere denne uka ble det kjent at forsvaret har ombestemt seg. De skal ikke ruste opp radaren på Gyrihaugen likevel. De har funnet ut at den kommer i konflikt med andre installasjoner i området.  Det er flere enn meg som mener at de kanskje burde funnet ut det litt før. Før de hadde laget en vei til toppen av en kolle ingen ønsker vei til, før naturen i et stort sårbart område var blitt ødelagt. Lenge før det var gjort ubotelig skade.
Forsvaret beklager og ønsker dialog med berørte parter.

Jeg kjente blodtrykket virkelig stige faretruende da jeg hørte nyheten. Er det mulig?
Vi tok turen opp på fredag fordi jeg ønsket å se med selvsyn hvor store skadene på naturen var og i hvilket omfang. Noen ganger holder det ikke med bildene til lokalavisa og andre medier som har omtalt saken.
Jeg ble om mulig enda mer sjokkert.
Jeg har faktisk vanskelig for å finne de rette ordene for hvor skandaløst jeg finner dette. Å ødelegge natur og et flott turområde på denne måten til ingen nytte. Millionene de har kastet bort på prosjektet blir nesten uvesentlig i forhold til skadene på området.

Høvdingens fristed, den lille seterbua er ikke berørt. Den ligger like fredelig til et stykke fra vei og anleggsområde.
Stengsler kommer til å bli revet og hele toppen av Gyrihaugen på ny åpen for publikum. Nå er deler enn så lenge avsperret, men utsikten kan visst fremdeles nytes.  Det kommer til å være et yndet turmål også i fremtiden.

Noe er likevel ødelagt for alltid – og det fordi noen har ombestemt seg, eller ikke hadde gjort godt nok forarbeid, gode nok beregninger.  Her klarer jeg faktisk ikke å finne formidlende omstendigheter.

God morgen. Eller, det er i det minste morgen. Hvor god den er skal jeg svare på når jeg våkner skikkelig.
Har ikke sovet så alt for godt i natt. Det hender tankene kverner litt når nattemørket kommer og det blir stille rundt meg. Da hjelper det ikke at jeg deler seng med to hunder som har klumpet seg sammen i fotenden av senga så jeg ikke får strekt ut beina. Jeg er avhengig av å skifte stilling på beina flere ganger i løpet av natta.
Når klokka var 6 og blæra var full var det bare å komme seg opp og møte dagen.

Jeg nipper til den varme teen i kruset og titter ut vinduet. Det blir mer og mer blå himmel. Etter en grå dag i går ser det ut som om det blir en fin dag i dag. Allan forteller at det er Verdens iskremdag. Jeg bestemmer meg raskt for at det må bli iskrem i løpet av dagen.
Det ble det i går og på fredag og når jeg tenker meg om.  Is er godt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hva som er best strides de lærde (dvs Allan og jeg) om. Han nevner varm eplekake med soft-is. Jeg er ikke så veldig glad i verken eplekake eller soft-is, men boblevaffel med iskrem og godteri tar jeg gjerne. Synd de ikke har det på Kirkens Bymisjon i år. Kanskje det burde bli et mål for dagen? Finne ut hvor nærmeste boblevaffel med is befinner seg.

For de som nå har tenkt å hamre løs i kommentarfeltet og spørre om Allan er mitt nye “offer”, så har jeg fått lov av Allan å tulle med han. Han tåler det, sier han.
Siden jeg vet at slike “tillatelser” fort endrer seg over tid har jeg ingen planer om å kommentere han hver dag. Han må jo komme med noe som fortjener omtale. Iskremdagen passet godt inn. Iskrem sprer positivitet – og det gir også grunnlag for nok et innlegg. Jeg bør jo dokumentere at jeg spiser den isen.

De som tror at denne bloggen i fremtiden kommer til å handle kun om iskremspising og positivitet, ta en titt til på hva jeg kaller denne bloggen. Kjerringtanker. Den har helt siden jeg startet bloggen for mange, mange år siden handlet om nettopp det. Tankene til ei halvgammel kjerring. Å tro at jeg plutselig skal tenke kun på iskrem og temaer ingen kan være uenig i er vel litt utopisk. Jeg har jo ikke tenkt å slutte å være meg.

Konseptet med å kaste et kritisk blikk på “toppbloggerne” skal jeg derimot slutte med. Heretter må man faktisk komme med et innlegg som gir meg inspirasjon eller på annen måte får meg til å tenke, reflektere eller google for å få hederlig omtale og gratis reklame fra denne bloggeren her. Et innlegg som på en eller annen måte får i gang tankene hos denne kjerringa.

Den første som klarte det i dag var Olehartattordet.
Denne bloggeren har fått så hatten passer av undertegnede ved et par anledninger tidligere. Han er, slik jeg oppfatter det, en av kospirasjons-gjengen. I dag skal han imidlertid ha ros for å ta opp et tema som burde skape mer engasjement enn det gjør. Nemlig disse datasentrene til store internasjonale selskaper som mang en lokalpolitiker som ønsker vekst og utvikling til sin kommune hodeløst mener at er det som må til.
Bare de hører ord som Google eller Facebook så får de drømmer om Silicon Valley og en drøss av arbeidsplasser i egen kommune.

Det bygges et stort datasenter i vår kommune og. Et virkelig stort et hvis alt går etter planen. 2.000 kvm i første omgang, men det tyske firmaet håper på sikt å kunne utvide. Prosjektet vil gi, hold deg fast; 18 arbeidsplasser. De fleste ute hos kundene rundt om kring i verden. Altså vil lokale arbeidsplasser bli på omtrent samme antall som ei pølsebu med litt lang åpningstid. Og det snakkes bare om antall arbeidsplasser. Ikke hvor stor stillingsbrøk hver arbeidsplass vil gi.

Vi har hatt datasenter her i kommunen før. Kryptovault utvant kryptovalutta, brukte sinnsykt mye strøm og ga jevn monoton viftestøy og forringet livskvaliteten til naboene tilbake. Jeg mener de hadde 1,5 stilling. Det trengtes noen til ettersyn og vakt hvis det skulle dukke opp feilmeldinger som ikke kunne fikses digitalt fra ett eller annet sted i verden.
Vel, de forsvant til Stokmarknes tidligere i år eller var det i fjor? De kunne lokke med rimeligere strøm, og et klima som fordret mindre kjøling av anlegget.
Etter hva jeg har hørt fra bekjente på de kanter ble de ikke mottatt med pur glede og hjertevarme av folk der heller.

Joda vi trenger sikkert datasenter. Uten data og internett stopper verden raskt opp. Likevel synes jeg både lokalpolitikere og andre bør ha et litt mer kritisk blikk på bransjen. Viktig innlegg fra Ole i dag, selv om jeg ikke er enig i alt han skriver.

Og mens vi snakker om hvor avhengig vi er av internett og elektroniske løsninger, Klikk deg også inn på innlegget Er du villig til å ofre livet for å bekjempe skattesnytere? som Gryende publiserte i går.
Den dama behersker både det å spissformulere og provosere til fingerspissen, innleggene hennes er  vel verdt å reflektere over og fortjener i grunn langt flere lesere.

Kort oppsummert, har vi i realiteten gitt fra oss all kontroll- og råderett over egne midler, slik at enhver transaksjon som foretas fra egne konti gjennomføres på bankens nåde..  

Med overskriften som jeg viser til over og med dette sitatet i ingressen måtte jeg selvsagt lese innlegget og se hvordan Gry hadde reflektert seg frem til denne konklusjonen.

Hvor lenge ville du klare deg hvis nettbanken var sperret og du ikke fikk tak i pengene dine? Kontanter har vi jo ikke lenger. Hvor stort er ditt lager av mat og drikke?
Og hva hvis “nedetiden” ikke var en teknisk feil folk arbeidet på spreng med å løse, men tvert i mot besluttet av makthaverne, altså styresmaktene for nettopp å få makt over befolkningen.
Med det verdensbilde vi har i dag kan det raskt bli en verdenskrig. Da kan styresmaktene, om det er en okkupasjonsmakt eller et USA styrt NATO overta styringsretten over bankene, og vi er prisgitt styresmaktenes gunst for å få mat på bordet. Et effektivt middel for å tvinge et folk til lydighet.

Nå har jeg klart å skrive et innlegg som forhåpentligvis engasjerer og får folk til å tenke. Jeg har fremsnakket Allan, Ole og Gry. Nå blir det frokost med varme rundstykker mens jeg klikker meg gjennom noen faste blogger og nettaviser.  Etterpå skal jeg og Gamle Gubben Grå ut på leting etter iskrem, gjerne boblevaffel.

Jeg har tenkt mye i dag. Reflektert over egen blogg og egen rolle. Lest kommentarer som har kommet i kommentarfeltet og fra lesere som har kontaktet meg på annen måte. Tatt de med i refleksjonene, både de jeg har nikket bifallende til og de som har gitt meg lyst til å forsvare meg, ta til motmæle.

Bloggen betyr mye for meg. Jeg er ikke klar for å gi opp den, selv om jeg forstår at noen ønsker det.
Jeg har heller ikke noe ønske om at andre skal slutte å blogge. Jeg ønsker at blogg.no skal være et sted med et mangfold av stemmer, og et mangfold av temaer og måter og forme bloggen sin på.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg har alltid vært dårlig til å endre meg for å gli inn i et miljø. Det å gå i ett med tapetet og bare nikke bifallende til det de sterke stemmene  sier har aldri vært meg. Det hender at jeg ikke kan lese lokalavisa om morgenen uten at det “tar av” litt i kjerring-hue , og jeg har skjelt ut mang en papiravis. Ja, ikke bare lokalavisa når jeg tenker meg om. Det hender jeg skjeller ut radioen på kjøkkenbenken og når jeg hører noe jeg ikke mener henger på greip.

Jeg kan ta et eksempel som ligger et par uker tilbake i tid men som fremdeles får blodtrykket mitt til å stige så jeg vurderer dobbel dose blodtrykk senkende medisin. Nei, eksempelet har ikke noe med blogg og bloggere å gjøre, men derimot med tyveri av solbriller.
Jepp, jeg tipper de fleste av dere skjønner hvilken sak jeg sikter til.
Tror dere framsnakking og det å tenke positive tanker om partilederen var det som liksom poppet oppe i kjerringhodet mitt?  Vel, i så fall tar dere feil.
Jeg har kanskje ikke fult ut gitt uttrykk for hvor forb… jeg var her på blogg, men vær du sikker på at jeg har sagt fra i de rette kanaler.

Jeg er ei voksen kjerring i siste del av femtiåra. Jeg tror ikke jeg kommer til å endre meg vesentlig på det punktet, ikke vet jeg om jeg ønsker det heller. Det å kjenne engasjement og blodet bruse i hodet er med på å holde meg levende. (Mulig det på sikt kan føre til både hjerteinfarkt, hjerneslag og en tidlig død og, men jeg håper fastlegen og alle pillene han skriver ut er med på å motvirke det.)

Behøver jeg å kommentere det siste innlegget til bloggere som har litt for ømme tær og er livredde for å bli motsagt? Selvsagt behøver jeg ikke det.
Men se ikke på en slik uttalelse fra kjerringa som et løfte om evig fredning. Velger man å lire av seg selvmotsigelser, hatpropaganda eller direkte hetsing av andre må man forvente at noen tar til motmæle.

I morgen kommer sånn når jeg, tekoppen og tastaturet får våknet til live kommer det et nytt innlegg fra denne kjerringa, slik det pleier. Hva det handler om vil tiden vise.  Jeg har ikke bestemt meg ennå. Jeg vet bare hva det ikke skal handle om. Det er slutt på gratis reklame for – og linking til enkelte blogger fra denne kjerringa.
De som ønsker stadige nye bloggkriger får finne seg noen andre å hisse opp.
Vi blogges.

God morgen.  Tekopp og tastatur er på plass. Det samme er pleddet rundt skuldrene. Gårsdagen gikk raskt, den var fylt av gode opplevelser fra morgen til kveld. Opplevelser jeg i en viss grad vil dele med dere lesere, men det kommer i et senere innlegg. Dette skal jo tradisjon tro handle om hva toppbloggerne skriver om.

Når jeg etter denne innledningen klikker meg gjennom det siste innlegget til de syv som ligger over meg på bloggtopplista blir jeg bare sittende lenge. For hva skal jeg si?

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Etter litt betenkningstid og med påfyll av tekoppen og litt frokost innabords vil jeg starte med å si at hvis Bunny gir seg med å blogge vil jeg synes det er trist. Blogg.no trenger slike som han. Mennesker som og tør å skrive om temaer som vekker reaksjoner.
Men valget om å blogge eller ikke blogge, det må Bunny ta selv. Han er en voksen mann, og må kjenne på om det er dette han ønsker å bruke tiden sin på eller ikke.
Det koster å kaste rundt seg av karakteristikker og små spark til alt og alle, enten det er drama-queens et sted nord for Bergen eller blodrøde kjerringer. Det koster å fronte islam-hat og vaksinemotstand. Det koster alltid når man ikke tenker i flokk.

Jeg kan forstå følelsen til Bunny. Samme hva jeg skriver så blir det galt. Jeg sitter å føler på noe av det samme akkurat nå. For samme hva jeg skriver i dette innlegget så blir det galt for enkelte. Og ja, jeg kommer til å få kommentarer jeg ikke er enig i. Karakteristikker jeg ikke kjenner meg igjen i.
Nok en gang blir jeg direkte og indirekte karakterisert som en mobber.

Nei, jeg har ikke tenkt å fremstille meg som et offer.
Jeg er ei voksen kjerring. jeg tåler at det blåser litt rundt meg. Jeg liker det ikke. Det er utmattende, og flere ganger har jeg tenkt at er det virkelig verdt det? Så langt har jeg konkludert med at hvis jeg er med på leken så får jeg og tåle steken. Men jeg skal ærlig innrømme at når man har brukt mye av tiden sin opp gjennom årene på å hjelpe de svakeste og gi en stemme til de som føler seg urettferdig behandlet så føles det vondt å urettferdig å bli fremstilt som en mobber gang på gang.

Hvis det å uttrykke uenighet er mobbing, ja da blir jeg mobbet på hvert eneste kommunestyremøte jeg er på. For det er alltid noen i salen som ikke ser saken fra min side, og som tar til talerstolen for å plukke fra hverandre min argumentasjon og komme med sine motargumenter. Akkurat som jeg gjør med deres innlegg og deres argumenter.

Jeg er helt enig med Tom at hvis man ser mobbing og trakassering her inne og i samfunnet ellers så har vi som gode medbloggere og medmennesker plikt til å si ifra.
Men det å være uenig i sak eller det å påpeke at argumentasjon eller resonnement ikke holder vann er i mine øyne ikke mobbing eller trakassering.
Å sende penger til SIAN i mitt navn, er trakassering.
Å få lokalavisen her på Ringerike til å skrive en artikkel om meg som bloggtroll er trakassering.
Å prøve, eller insinuere et ønske om å ødelegge for min politiske “karriere” i partiet er kanskje ikke trakassering eller mobbing, men det er helt i grenseland.

Puster med magen og bytter ut tekoppen med cola, har en større beroligende effekt.
Jeg ønsker ikke å fremstå som ei sinna kjerring som bruker angrep som det beste forsvar.
Jeg forsøker bare å få frem at denne saken har flere sider.

Er det noen som hos Bunny de siste årene har lest om blodrøde kjerringer og voldsvenstre? Kan noen tenke seg at jeg har følt det provoserende? At jeg har følt meg urettferdig behandlet? At jeg syns han har lirt av seg litt mer enn det han har belegg for?
Jeg gidder ikke starte en “sandkasse-krig”,  Det var han som begynte, nei det var henne, nei for atte han sa, hun skrev …  Vi er voksne mennesker. Vi har sikkert skrevet noe vi ikke burde gjort begge to.
Det er ikke slik at en er uskyldshvit engel mens en er grusom og blodrød.

Hvis man ikke ønsker å fremstå som en skyteskive er det muligens smart å la være å male en blink på ryggtavla.

Kanskje er det jeg som tar feil.  Kanskje er jeg så grusom som det noen fremstiller meg på blogg.  Kanskje er jeg virkelig ond. Jeg vet disse tankene kommer til å surre i hodet mitt i dag.

Er det verdt det? Bloggen betyr mye for meg. Men det er andre ting i livet som betyr mer. Jeg vet at det sårer folk som er glad i meg når de gang på gang leser, eller hører av andre som leser at jeg er en mobber. At jeg er en grusom person.

Er det verdt det? Når folk går inn for å ødelegge mitt “gode navn og rykte”.

Er det verdt det når tankene om hvor vidt jeg er en mobber kommer til å kverne rundt i hodet mitt hele denne helgen?
Det gjør jo helt klart noe med psyken min og.

Kanskje er det jeg som burde slutte å blogge. Kanskje er det jeg som burde takke for meg.

Jeg vet at det kommer til å surre mange tanker i hodet mitt i dag.
Hvis jeg bestemmer meg for å slutte å blogge håper jeg ingen insinuerer at jeg ble mobbet vekk fra blogg.
Hvis jeg slutter å blogge er det fordi jeg som et voksent menneske selv tar den avgjørelsen. Det er ingen andre som skal føle på skyld eller ansvar for mine avgjørelser.

Slapp av. Dette er et gammelt skjermbilde av bloggtopplista ment som illustrasjon. Kjerringa har selvsagt ikke havnet helt nede på en 11. plass. Jeg tenkte bare å finne et passende bilde slik at folk skulle forstå at innlegget skal handle om toppbloggere. Bruke bildet for å lure nye lesere inn på bloggen. Så får vi håpe toppbloggerne også leverer, så jeg får noe interessant å reflektere over.

Det starter dårlig med et innlegg om gammelt undertøy. Jeg må ha en kopp te kjenner jeg.
Eller dette ble litt feil. Innlegget handler ikke om gammelt undertøy, men det er et gammelt innlegg om undertøy.
Rett skal være rett.

Med full tekopp klikker jeg meg videre. Smiler for meg selv når jeg klokker meg inn hos Vibbedille. Har dere sett noe så bedårende? Ja, ikke Vibbedille selv da, det er ikke noe bilde av bloggeren i innlegget. Men klikk deg inn via linken så ser du hva jeg mener.

Ingen kan si annet enn at kontrastene på blogg kan være store. På min vandring oppover bloggtoppen leser jeg et innlegg om tannverk, klikker meg raskt videre.  Neste innlegg handler om sjokoladekake.

Noen ganger behøver man ikke klikke seg mellom forskjellige innlegg eller forskjellige bloggere for å oppleve kontraster.
Sjekk disse to sitatene fra Bunny. Her har jeg benyttet “klipp og lim”, så det er ikke min “tolkning” av hva som står. Sitatene er ordrett hva Bunny selv har skrevet.

Det er noe med den forskjellen på at noen en gang under annenhver nymåne ytrer sin mening om noens blogginnlegg, og det å plage noen med med personlige karakteristikker og nedsettende omtale daglig eller flere ganger i uken. Hva dette gjør med en person er vel verdt å tenke på?

Bunny i skinnende rustning som sloss mot nettmobbing. Man behøver ikke ha så mye fantasi for å skjønne hvem han forsøker å sparke på leggen. Om jeg tar til meg kritikken? Kanskje ikke så veldig fra den karen. Jeg mener, jeg har lest en del karakteristikker av meg selv inne på den bloggen opp gjennom. Det er vel bare et par dager siden det tok av litt i kommentarfeltet mitt. Endte vel med en barnslig kommentar om hemoroider jeg visstnok skal ha.
Men glem meg, jeg tåler slikt. Les heller hva den godeste Bunny skriver litt lenger ned i samme innlegg:

Noen poster historier på blogg som jeg personlig vet er usanne og det dramatiseres om eget liv. Teaterskole neste!

Jeg tror også alle som leser blogg jevnlig vet hvem han sikter til her. Det er ikke få innlegg han har brukt på å fremstille en medblogger som løgner og dramaqueen.  Flere bare den siste uka.
Det er aldri så veldig smart å kaste rundt seg med stein når en sitter på en glassveranda…

Doc & Dask er litt molefonkne. De har solgt den gamle bobilen. Selv om de har en ny bobil så forstår jeg at det er litt vemodig når den gamle med alle dens minner forlater gårdsplassen.
Det er rart, men man får følelser for biler som følger en gjennom en periode.

Tom sitt siste innlegg får meg til å trekke på smilebåndet. Han har tydeligvis fått med seg innlegget Var det alt? som jeg postet i går morges. Der hisset jeg meg opp over at Tom hadde delt 17 bilder fra en luftetur med hunden.
Vel, i dette innlegget deler han 18 bilder fra en ny tur med hunden. Sånn form for spark på leggen har jeg sansen for.
Håper tom også har fått med seg innlegget Ok, jeg gir meg. Der konkluderer jeg med at det er jeg som har feil Etter å ha lest kommentarene jeg fikk på det første innlegget har jeg forstått at de fleste mener 17 bilder – og gjerne flere til fra en og samme luftetur er helt innafor.

Sola skinner fra relativt blå himmel. Meteorologen på radioen snakker om at det lønner seg å nyte den fine dagen i dag, så nå skal jeg gi meg med å knotte og begynne å nyte dagen.

Dagen går mot kveld. Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Prøver å oppsummere dagen. Hva har jeg egentlig gjort? Har jeg brukt dagen til noe fornuftig, eller har jeg bare latt timene surre av sted?

Når jeg sitter slik med tekoppen og skal oppsummere er det liksom ikke så mye å fylle bloggen med av spennende opplevelser. Det er heller ikke alt jeg gjør som behøver å komme på blogg.
Men så overhørte jeg en samtale i dag, den var helt klart ikke ment for mine ører. Den handlet nemlig om meg.
Noen som vet hvem jeg er, altså “kjenner meg” i det virkelige liv, følger bloggen. Kanskje ikke så overraskende. Jeg tror det er flere som gjør det. Men dette mennesket som jeg hørte uttale seg om meg visste ut fra bloggen hva jeg brukte dagene mine på. Kanskje ikke så overraskende jeg skriver jo om livet mitt og mye av det jeg fyller dagene. Det jeg kanskje fant litt mer overraskende er at hen ut i fra hva jeg skriver på bloggen også kan fortelle hva jeg ikke gjør.
Jeg tror tankegangen hennes er at jeg deler absolutt alt jeg gjør på blogg. Det gjør jeg altså vanligvis ikke.

I dag har jeg vasket gulvet på badet. Jeg synes ikke det er så veldig viktig å fortelle omverdenen. Det var ikke spesielt skittent, det er bare slikt som må gjøres en gang i blant.

Samme med å tørke støv i gangen. Vi har jo drevet å pusset opp der, og slik blir det en del støv av. Er ikke helt ferdig, kommer innlegg når alt er ferdig. Dere vet, før og etter bilder slik det har blitt bedt om. Men så mye kan jeg si; jeg er kjempefornøyd så langt.
Og når vi er inne på gangen. Jeg var og en tur i byen og handlet en lakk-beis vi trenger nå i innspurten.

Jeg har og gått en runde i hagen og knipet av visne blomster i urner, bed og krukker.
Dette gjør jeg nesten daglig, men sjelden jeg nevner det på blogg.

Jeg har vært en tur ute i Min barndoms dal. Besøkt Høvdingen. Altså faren min. Også noe jeg gjør langt oftere enn jeg nevner det på blogg.

Så har jeg laget middag. Salat med røkelaks og asparges.
Jeg har og vasket komfyrtoppen, tatt ut av oppvaskmaskinen og satt inn i den igjen…

Jeg har i grunnen gjort ganske mye i dag som jeg ikke pleier å legge ut om på blogg. Hverdagen rusler liksom av gårde uten at alt nødvendigvis deles på blogg.
Noen ganger når jeg føler for det kan jeg legge ut om husarbeid og hva jeg har handlet.
Andre ganger føler jeg ikke for å utbrodere hverdagslige sysler på blogg.
Jeg regner med at jeg ikke er alene om å tenke slik. Jeg tror svært få her inne deler absolutt alt de gjør.
Vi deler gjerne glimt av hverdagene våre, kan skrive om alt fra plantestell via matlaging til husarbeid. Men jeg tror svært, svært få deler alt de gjør.

Så kjære bloggleser. Det jeg deler på bloggen er ikke hele livet mitt. Når jeg sitter her og skriver kommer jeg på at jeg har gjort et par ting til i dag som jeg ikke har nevnt…
Når du leser bloggen min får du greie på noe av det jeg bruker tiden min på – men du kan ikke trekke konklusjoner om hva jeg gjør og ikke gjør.