I år er det 90 år siden Aksel Sandemose presenterte Janteloven for første gang. Det skjedde i boken En flyktning krysser sitt spor. Sandemose selv mente den ga et godt bilde på «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned».
Janteloven er 90 år. Skrevet i 1933. Kanskje vi skulle avskaffe denne gamle loven? Bare skrote den en gang for alle? Det er ikke så mye annet fra 1933 som vi har tatt vare på. Tysklands president Paul von Hindenburg utnevnte Adolf Hitler til tysk kansler. Filmen King Kong hadde verdenspremiere i New York. Her hjemme var 1933 det året NRK og Krf ble opprettet. King Kong, Hitler, NRK og Krf. Det oser liksom ikke nytenkning og det 21. århundre av dette. Heller ikke av Janteloven.
Det er lov å være stolt av seg selv, uten at man blir hovmodig. Om man er direktør og kjører nyeste modell Tesla eller leter etter flasker i søppelbøttene har man som menneske samme verdi. Man har like mye rett til å gå på gata med hevet hode og ta den plassen man behøver. Om man er et godt menneske har ingen ting med innpakning eller status å gjøre. Klokskap har ikke noe med utdanning å gjøre. Det er ikke alltid de med de klokeste hodene velger de lengste utdanningene. Sånn kunne jeg fortsatt.
Du skal ikke tro du er noe, står det i Janteloven. Jeg har lest et sted at man skal ikke tro, man skal vite. Og jeg vet at jeg er noe. Jeg er ei kjerring med sterke meninger, blant mye annet. Jeg vet og utmerket godt at jeg er like mye verdt som alle andre. Ikke bedre enn andre, men like god.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss, påstår Janteloven. Jeg vet at jeg er klokere enn andre enn enkelte på flere områder, og så er det andre områder jeg ikke har så veldig mye greie på og hvor andre er langt klokere enn meg. Er ikke det flott? Vi utfyller hverandre.
Du skal ikke tro at du duger til noe, sier Janteloven. Og da jeg måtte slutte som radiograf og tillitsvalgt følte jeg nok mye på akkurat det. At jeg ikke dugde til noen ting. Men når jeg fikk tenkt meg litt om og kommet litt til krefter så vet jeg jo at jeg kan brukes til ganske mye. Jeg vet at jeg duger. Ikke til alt, men til mer enn nok.
Du skal ikke le av oss, sier Janteloven. Jeg har alltid brukt humor for å få frem politiske poeng. Det kommer jeg til å fortsette med. Det er lov å le av andre, når man og har evnen til å le av seg selv. Mange mennesker tar seg selv alt for høytidelig. Litt selvironi og en god latter gjør godt.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg. Har du hørt maken til tull? Jeg vet at det er mange som bryr seg om meg. Gamle Gubben Grå, for eksempel. Jeg spurte han akkurat der han sitter med avisen og kaffekoppen. Bryr du deg om meg? spurte jeg nå nettopp. Han løftet blikket fra avisen så rart på meg og sa Hæ? Om jeg bryr meg om deg? Ja! Så dukket han ned i avisen igjen mens han mumlet Den kjerringa blir rarere og rarere….
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe står det i janteloven. Jeg vet at om jeg kanskje ikke alltid lærer dere så mye så får jeg ofte i gang tankeprosesser hos dere som leser bloggen min. Det er jo en form for læring. Noen ganger kan jeg sikkert og tilføre ny kunnskap. Som at Janteloven er 90 år akkurat i år. Rekk opp haånda den som visste det før du leste det i dette innlegget.
Så la oss skrote Janteloven. La oss slutte å tro at vi er mindre verdt enn andre, at vi ikke er flinke til noe. La oss slutte å tro, og hente frem det vi alle vet. At vi er mer enn bra nok akkurat slik vi er.
Inspirasjonen til dette innlegget fant jeg i dette innlegget her.
Jeg klikker meg gjennom toppbloggerlista for å finne noe som engasjerer. Et innlegg eller tema som engasjerer nok til at jeg begynner å reflektere. Et innlegg som på en eller annen måte berører meg. Tro meg det hender jeg må klikke meg gjennom en endeløs mengde av matoppskrifter, tøfler og folk som kanskje, muligens skal slutte å blogge – igjen før jeg finner noe som for meg virker interessant å lese. I dag måtte jeg til plass 8 og Janne Nordvang sin blogg for å finne det jeg lette etter.
Janne Nordvang sin blogg om ukas små øyeblikk er fast lesing her i Drømmehuset hver søndag. Jannes fokus på de små hverdagsøyeblikkene gjennom uka er trivelig lesing og får meg ofte til å reflektere over små øyeblikk i min egen hverdag. Men det var ikke derfor dette innlegget festet seg spesielt. Det var innledningen.
Oppstarten på jobb etter sommerferien har av en eller annen grunn vært mer krevende for Janne enn det som er vanlig. Noe er utmattende og hun er sliten. Hun har nevnt det flere søndager nå, og dette er ei sånn kjerring som ikke klager uten grunn.
Forrige søndag skrev hun:
Jeg skulle gjerne gått rett på de fine små øyeblikkene. Sannheten er at uka har bydd på så mange utfordringer at jeg har hatt litt tungt for å se de små øyeblikkene. De har jo vært der, selvsagt, for uten dem hadde jeg kanskje ikke sittet oppreist akkurat nå. Uten de små øyeblikkene hadde jeg ligget i senga, sovet, lukket øynene og stengt verden ute. Men jeg er sta. I følge noen, kanskje for sta for mitt eget beste. Kanskje er det som det sies, at noen dager hjemme alene, egentid og hvile hadde vært bra, men jeg liker ikke å gi meg.
Jeg likte ikke det jeg leste forrige helg, for dette er tydelig skrevet av ei dame som er litt vel sliten – og antakelig tror at hun er uunnværlig. Jeg kjenner mange slike mennesker. En gang var jeg en av de.
Denne søndagen skriver hun:
Aller først, takk. Takk for alle meldinger etter forrige søndags blogg. Jeg har lest alle, og tatt til meg gode ord, og gode råd. Jeg vet det, det folk sier. Vet det så godt, hadde sagt det til andre selv. Ta vare på deg selv, helsa først, ingen kan klare alt, brenne lyset i begge ender…alt det der. Jeg vet det. Det viser seg bare svært så vanskelig når det gjelder en selv.
Når jeg snakker til meg selv går det mer i “Den som gir seg er en dritt!” og “Jeg er jo ikke syk, bare sliten!” Jeg ville ikke sagt det til andre, men jo, det er det jeg sier til meg selv. Jeg står på beina altså, hver dag. Tidlig opp, på jobb, møte motbakkene, så rusle hjem, børste støv av frynsete sinn, og komme seg gjennom kvelden og natten. Ta vare på de fine øyeblikkene, for de er mange! Veldig mange.
Igjen er det noe gjenkjennende i det Janne skriver. Og nei, jeg jeg liker ikke det jeg leser bedre denne søndagen.
Jeg er vokst opp med Høvdingens ord Den som gir seg har tapt. Og siden jeg aldri har sett på meg som en taper, eller i det minste ikke ønsker å fremstå som en, har det å gi seg aldri vært noe alternativ for meg. Jeg bet tenna sammen og sto på, selv når jeg var så sliten at søvnen kom nesten før hodet traff puta. Når kroppen skrek i alle vondtene krummet jeg nakken og gikk på. Det var alltid noe jeg bare måtte ta meg av. Noe som ikke ble gjort hvis ikke jeg gjorde det, trodde jeg. Eller ei vakt som måtte dekkes. Hverdagen måtte gå rundt, og jeg følte stort ansvar for at den gjorde det. Enten det var på arbeidsplassen, som tillitsvalgt eller på hjemmebane. Slik holdt jeg på til det var helt tomt, og litt til. Helt til Lederen min ba meg gå å sykmelde meg. Jeg smelte døra etter den samtalen, hjalp en kollega med en CT undersøkelse mens jeg vurderte å søke advokathjelp for å ta lederen. Saksøking var nok mer i tankene mine enn sykemelding.
Hvor mange ganger har jeg ikke stått der og snakket til kollegaer og andre som har vært litt vel slitne; Ta vare på deg selv!, Helsa først. Ingen kan klare alt. Brenne lyset i begge ender. Gode råd slik jeg ser det. Men akkurat slik Janne skriver er det mye lettere å råde andre enn å forstå at disse rådene og kan være lure å følge selv. Jeg var jo bare sliten. Det ville sikkert bli bedre når lønnsforhandlingene var over, grunnbemanningen ble bedre, valgkampen var slutt, landsmøtet hadde vært og jeg var ferdig med julestria. Alltid hadde jeg en unnskyldning for meg selv for hvorfor det var ekstra mye akkurat nå. Og at det snart ville bli roligere dager hvor jeg kunne tenke på egen helse og ta vare på meg selv. Men de rolige dagene kom ikke. Var en oppgave utført dukket en ny utfordring opp. Slik gikk dagene, ukene, månedene årene.
Den som gir seg har tapt, krum nakken og gå på.
Jeg “konkurrerte” en gang med en venn av meg om hvem av oss som var flinkest. Hvem som klarte å jobbe flest timer i døgnet, eller stå på flest timer i døgnet uten søvn. Vi sendte hverandre gjennom uka flere “oppmuntrende” SMS av typen: 38 timer uten søvn. og Det ble 14 timer på jobb i dag. Han fikk sitt første hjerneslag da han var noen og 40. Kom seg i arbeid igjen, men måtte kaste inn håndkle på grunn av helsa før han var 60. Akkurat som meg.
Venner som dukket opp på jobben min med slag var ikke nok til å få meg til å gire ned. Selvsagt tenkte jeg tanken på at det kunne vært meg. Men da tenkte jeg Jobb til du stuper. Da er det ingen tvil. Da trenger du en pause. Men så lenge du kan stå på beina holder du det gående. Hvile kan du gjøre når dagene blir litt roligere, eventuelt i grava.
Heldigvis lystret jeg lederen som ba meg ta en tur til legen. Men selv om jeg fikk sykemelding la jeg ikke fra meg ideen om saksøking. Det var bare at jeg var så sliten at jeg ikke orket ta tak i det der og da. Jeg la meg på sofaen for en liten hvil, og sov nesten en hel uke. Eller jeg spiste selvsagt, gikk noen turer med hundene og gjorde litt, men jeg som utrolig mye den uka.
Å ta den sykemeldinga var det dummeste jeg har gjort. eller kanskje det lureste. Jeg kom meg liksom aldri tilbake for fullt. Fant aldri tilbake til den gode flyten. Sluttet å bite tennene sammen, krumme nakken og gå på. I stedet begynte jeg å kjenne på hvor sliten jeg var. Hvor vondt jeg hadde i diverse kroppsdeler. Tenke etter at det kanskje ikke er helt vanlig at man i en alder av 52 har så vondt når man beveger seg at hele ganglaget endres. Og nei, MR og røntgen ga ikke fullgode svar på hvorfor. Ingen quick-fix. Eller å være så sliten hele tiden. Like sliten når jeg sto opp om morgenen som når jeg la meg om kvelden. Jeg kom meg tilbake i jobb et par ganger. Men formen var ikke den samme, og det endte med nye sykemeldinger etter et halvt års tid hver gang.
Jeg skrev at den første sykemeldinga var det dummeste jeg har gjort, eller kanskje det beste. Det dummeste fordi det på sikt førte til at jeg i dag ikke lenger lever det hektiske, engasjerende livet jeg elsket og virkelig savner. Det lureste fordi jeg kanskje hadde hatt enda større helseutfordringer eller rett og slett ikke i live i dag hvis jeg ikke hadde hoppet av det livet jeg levde.
Jeg savner det livet jeg levde, jeg virkelig gjør det. Det er et sårt savn. Men samtidig savner jeg ikke å være så sliten, så irritabel og å aldri ha tid eller overskudd til ting som betyr noe. Som en kaffekopp med Barndomsvenninna, en rolig stund i kurvstolene på trammen sammen med Gamle Gubben Grå. Jeg har overskudd til å le. Jeg har overskudd til å legge merke til de små øyeblikkene i hverdagen. I mange år var det sjelden man hørte min trillende latter, og jeg visste knapt om det var høst eller vår.
Jeg håper at min historie kan få Janne og alle andre som er så slitne men som tror at Den som gir seg er en dritt til å tenke litt. Til å ta noen grep før de er så slitne som jeg var. Ta noen grep så de klarer å bli i det livet de elsker. Det er ikke et nederlag å lytte litt til egen kropp en gang i blant.
Høvdingen sa alltid at den som gir seg har tapt. Nå er han blitt 92 år, snart 93. Det han formaner meg hver gang jeg snakker med han nå er Ikke stress!! Det sies man blir klokere med årene.
Nydelig vær i dag og, så det måtte bli en god tur med hundene. Dro ikke langt, men tok en tur på Eggemoen. Flatt turterreng og gode stier telte mest i dag.
Lot soppkurven bli hjemme. Jeg dro på den forrige helg men fant lite sopp, kun noen få ukjente som soppkontrollen sa var Bjørkemusserong eller noe slikt. Det var ikke matsopp. Vi skulle og på Eggemoen. Et sted hvor det kryr av folk som jogger, lufter hunder eller bare går tur. Regnet med at en hver traktkantarell, matriske eller steinsopp ville bli plukket så fort den stakk hodet opp av skogsbunnen.
Men jeg tok med et nett i lomma, sån i tilfelle. Det skulle være soppkontroll også i dag. En fin mulighet til å plukke sopp man er usikker på, slik som musserongene forrige helg og få de kontrollert. Gøy å lære mer på drn måten.
Plutselig pekte Gamle Gubben Grå på noen store sopp som sto ved en furulegg i et stikryss. Er dette noe du vil plukke? Det er liksom jeg som er soppeksperten av oss to. Ja, det var noe jeg ville plukke! De der har jeg sett bilde av på soppsiden jeg følger på Fb. Det er en skjellpiggsopp. Antakelig Furuskjellpiggsopp fordi den vokser ved furu.
Sånne skjellpiggsopper er store! Så når vi kom hjrm og glyttet de over i soppkurven for fotografering og videre tur til soppkontrollen fylte de hele kurven. Vekta viste litt over 2 kilo.
Soppkontrollen ble besøkt, og de kunne konstatere det jeg trodde. Det var Furuskjellpiggsopp, som visstnok skal være den beste soppen å lage soppsoya av. Så da vet jeg hva jeg skal gjøre etter middag.
“Vi gjør alle så godt vi kan, og vi gjør alt feil….” sangen fra radioen på kjøkkenet blander seg med tankene som surrer i hodet mitt. Jeg sitter her ved tastaturet og leter etter ordene for hvordan jeg skal begynne dette innlegget. Sangteksten fra radioen passet utmerket som en innledning til det jeg ønsker å reflektere over i dag.
Men vi prøver å gjøre det godt igjen Rykke tilbake til start igjen Prøver å rydde opp igjen Og vi begynner på nytt Og på nytt igjen Gjør samme feil igjen Vi gjør alle så godt vi kan Og kanskje vi får det til en gang i blant Før vi går feil vei
Er det ikke slik det er dere? At vi strever gjennom livet og gjør så godt vi kan, men likevel føler vi at alt blir feil gang på gang? At samme hvor hardt vi prøver så er det noe vi mislykkes i? Jeg tror kanskje det er forventningene til oss selv som kanskje må nedjusteres. Ikke stille så mange krav til oss selv.
Det som fikk meg til å reflektere over dette temaet i dag var innlegget til Heidi Rosander. Hun skriver om disse motivasjonsflaskene som skal få oss til å drikke nok vann. Du vet disse flaskene som heier på deg gjennom dagen slik at du får i deg to liter vann i døgnet.
Det blir jo noe feil når selv vannflaska di skriker mot deg hvor mislykka du er. Jeg mener, hvis klokka nærmer seg 18 etter en hektisk dag, og du har virkelig stått på. Fått unna en del hagearbeid, gjort masse husarbeid eller stått på en travel arbeidsdag. Men du har altså ikke prioritert å sutte på ei plastflaske med vann i løpet av dagen. Da skriker flaska misfornøyd mot deg; Hold fokus! Væskenivået i flaska viser at du har drukket så mye (eller lite) vann som du skulle ha gjort før klokka 10 i morges. Nå er klokka 18. Du må bælme i deg godt over en liter vann nå for at plastflaska på bordet foran deg skal bli fornøyd og gi deg rosen du fortjener Godt jobba!
Er det ei plastflaske i moteriktige farger som skal bestemme hvor fornøyde vi skal være med egen innsats?
Vi har altså plastflasker som bestemmer når og hvor mye vann vi skal innta. Vi har apper og klokker som forteller oss at vi må bevege oss, som gir oss beskjed gjennom døgnet om at det er på tide å lette på ræva og bevege seg. Det er for mye forlangt at vi må ta ansvar for å passe på at vi får i oss væske eller beveger oss av oss selv.
Når vi så ikke klarer å leve opp til forventningene til plastflaska eller pulsklokka, da føler vi at vi har mislykkes. Vi gjør alt feil! Vi har sittet dypt konsentrert ved PCn i flere timer. Fått skrevet et godt innlegg til blogg eller kommunestyremøte, betalt alle regningene eller kanskje endelig satt deg ned med den masteroppgava du har konstant dårlig samvittighet for men da gir klokka di deg dårlig samvittighet for at du ikke har gått tur i stedet for å betale regninger og skrive masteroppgave. Vi gjør alt feil….
Som Heidi skriver i sitt innlegg:
Professor Bjørn Steen Skålhegg ved Universitetet i Oslo, mener at slike oppfordringer er helt unødvendig. Og professoren sier jo noe som man egentlig vet : Husk at vi drikker når vi er tørste og spiser når vi er sultne. Det er en mekanisme i kroppen som faktisk er veldig finjustert. Drikk når du er tørst, anbefaler professoren. Her i Norge, så trenger man ikke å drikke med mindre man føler behovet.
Jeg tror vi mennesker er så opptatt av å gjøre alt riktig. Hva som er “riktig” defineres av medier og trender mer enn av sunn fornuft. Vi er i alt for stor grad redd for å overlate avgjørelser på selv så banale ting som om vi skal drikke vann til vår egen dømmekraft. For tenk om vi gjør alt feil!
Har du fått i deg helgekosen? Spist litt ekstra god mat, kanskje nippet til et glass vin? Det er jo slik vi alle gjør på lørdagen. Lørdagsgodteriet til Barne-TV var ukas høydepunkt da jeg var barn, og ja det er lov å kose seg litt ekstra i helga. Det hører liksom med.
For to dager siden, den 21. september satte Norges Bank opp styringsrenta med 0,25 prosent, igjen. Samtidig varslet sentralbanksjefen at alle med lån kan glede seg til nok en renteheving midt i julestria. Snakk om julegave fra myndighetene.
De siste ukene har matutdelinger rundt om i landet meldt at de ikke har nok matposer å dele ut. Behovet er større enn det de får fra Matsentralen. På Fattighuset i Oslo delte de ut 500 matposer på onsdag, 100 stykker gikk sultne hjem, Det var ikke poser nok. Dette var på onsdag. Dagen før sentralbanksjefen satte opp styringsrenta for å hindre inflasjon. Lignende meldinger kom fra Østfold uka før, og sikkert andre steder i landet.
100 stykker gikk tomhendte hjem. Fattighuset var deres siste håp for å skaffe mat på bordet til seg og familien. Det var 100 som gikk tomhendte hjem. Hjem til resten av husstanden som ventet.
Matkøer og fattighus hører ikke hjemme i Norge i 2023.
Gulatingsloven fra omkring 900-tallet påla folk å hjelpe de som ikke kunne brødfø seg selv. Lignende regler finnes i Frostatingsloven fra omkring 1100-tallet og i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. I 1845 kom Lov angaaende Fattigvæsenet i Kjøbstæderne. Denne ble avløst av Lov om Fattigvæsenet i Kjøbstæderne i 1863 igjen av Lov om fattigvesenet i 1900. Nåværende lov om sosiale tjenester ble vedtatt i 1964.
Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Kommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene etter denne loven som ikke er lagt til et statlig organ, og å yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen.
Selv om vi har en lov om sosiale tjenester som straks er 60 år gammel er det overlatt til frivillige organisasjoner som Frelsesarmeen, Blå Kors og mange andre rundt i de forskjellige kommuner og dele ut mat til trengende. Satsene på sosialhjelp er ikke nok til å holde sulten unna. Og enda verre. Det står folk i de matkøene hvor både en og to i familien er i fult, ordinært arbeid. Loven slår og fast at det er kommunens ansvar. Da hjelper det ikke med politiske vedtak om å tillate flere frivillige organisasjoner å dele ut mat. Flott at de frivillige påtar seg oppgaven, misforstå meg rett, men det er kommunene som har ansvaret. Ansvaret for at det er matposer nok, som et minimum. Men egentlig har kommunene et ansvar for at mennesker ikke kommer i en slik situasjon at de må stille seg i matkø.
Det er ikke matmangel i Norge. Det er ikke fordi det ikke finnes mat at fattighuset og andre som deler ut mat går tom får matposer. Den maten de deler ut er bare restene som blir igjen, mat som snart går ut på dato, har gått ut på dato eller mat som de store matvarekjedene brenner inne med. Maten vi andre ikke vil ha. Det kommunene i det minste kunne ordne var å kjøpe inn nok mat så ingen gikk sultne hjem fra de ideelle organisasjonene hvor frivillige har tatt på seg jobben med å dele ut mat. Så de som bruker tiden sin på å hjelpe andre ikke må stå der og ikke ha mat å dele ut til alle som trenger det. Det er de som må se de som trenger hjelp i øynene å si “Beklager”, mens det egentlig er vi politikerne som ikke mestrer oppgaven vi er satt til som burde stå der å beklage.
Kampen mot dyrtid, kampen mot fattigdom. Hvem skulle tro at det skulle bli en av de viktigste politiske sakene vi må kjempe i et av verdens rikeste land? For det er ikke mangel på penger. Det er ikke mangel på mat. Det er kun mangel på vilje til å se virkeligheten i øynene og så ta å løse utfordringen.
Det har vært en fin høstdag. S8l og blå høsthimmel. Deilig temperatur. Vi har som vanlig på lørdager ei liste med “plikter” vi må gjennom før vi tar helg, eller reiser til byen for å drikke kaffe-latte som liksom er vårt tegn på at helga starter. På denne lista finnes både ting som skal gjøres inne i Drømmehuset og ute i hagen. I dag var det ikke vanskelig å motivere seg for hagearbeid.
Jeg drev og rensket opp i bringebærbedet da den vakre høstdagen ble fylt av min trillende latter. For her hadde jeg akkurat bøyd meg og røsket opp ei tunge med ugras, og hva sto jeg med i hendene? Jo en bunt gulerøtter!! Kanskje ikke de største gulerøttene, flere var i delikatesse-størrelse men helt greie både som knaskerøtter og i middagsmaten.
Jeg måtte fundere litt før jeg kom til en forklaring på hvorfor det vokste gulrøtter i pallekarmen med bringebærplanter. Men til slutt fant jeg løsningen på mysteriet. Husker dere alle de gamle interiørbladene jeg hentet hjem i fjor? I flere av de var det frøposer. Frøposer som var både 10 og 20 år gamle. Vi testet de i sommer. Noe har spirt. Ikke alt. Jeg husker jeg hadde et sånt torvbrett med gulerotfrø stående på trammen her en stund. Ikke tegn til liv. Så etter noen uker kastet jeg de. Her blir alle planterester og jord fra tomme potter destruert etter mottoet “Av jord er du kommet, til jord slal du bli” og så helt tilbake i en pallekarm som kan trenge litt mer jord. Denne gangen antakeligvis under bringebær som da var grønn og flott.
Det ble lite bringebær i år. De tørker liksom bare inn, enda det var regn nok både i juli så vel som i august. Ikke verst da at det i det minste ble en relativt grei gulrotavling i bringebæråkeren.
I går hadde jeg kaffe-date med Barndomsvenninna. Vet du at vi har vært venner i 50 år nå? var en av de første setningene hun sa til meg da jeg dumpet ned ved kafe’-bordet. 50 år. Det høres lenge ut. Jeg skulle til å protestere, men tok raskt alderen vår 57 minus 50, og fikk 7. Høsten vi fyllte7 startet altså vårt vennskap, Og det stemmer jo. Vi traff hverandre og ble venner da vi begynte på barneskolen. Så selv om det fikk meg til å føle meg gammel, hun har rett. Vi har vært venner i 50 år.
Det er litt trygt og godt med slike venner. Man trenger ikke forestille seg. Trenger ikke spille en rolle. Hun har vanket ut og inn av barndomshjemmet mitt slik jeg vanket ut og inn hos henne. Vi kjenner foreldre og søsken, eller i det minste kjente de. Vi har delt oppvekst og fulgt hverandre gjennom livet. Vet på mange måter det meste om hverandre.
Vennskapet har ikke vært like tett i alle år. Vi snakket ikke så ofte sammen i de årene jeg studerte, eller da ungene var små. Ikke da livet mitt var på det hektiske heller. Men det var mer på grunn av at tiden ikke strakk til. Men vi har alltid hatt en viss kontakt. Jeg er usikker på om hun var på 30 års dagen min, men hun var garantert bedt. Hun var helt klart med både på 40 og 50 års festene mine, og jeg var med og feiret henne da hun ble både 40 og 50. Nå møtes vi til en kaffekopp og skravling sånn ca. en gang i måneden, og det er like koselig hver gang.
På ungdomsskolen fikk jeg nye venner. Det fikk Barndomsvenninna og. Vi var fremdeles venner, men det var andre vi hang mer sammen med. For meg var det to jenter jeg hang mest sammen med.
Den ene var nok min nærmeste venninne i svært mange år. Hun var forloveren min da jeg giftet meg, og jeg var forloveren hennes da hun sto brud noen år senere. Vi traff hverandre altså på ungdomsskolen og hadde god kontakt helt til hun døde 34 år gammel. Når jeg skriver dette må jeg telle etter et par ganger. Ble hun ikke mer enn 34 år? Er det virkelig godt over 20 år siden hun døde?
Hun andre jeg ble venninne med på ungdomsskolen er still going strong. Jeg vekslet seinest noen ord med henne i går. Hun arbeider på kaffe’en der jeg og Barndomsvenninna drakk kaffe. Vi har kanskje ikke den kontakten vi en gang hadde, men det er under en måned siden vi satt på torget og skravlet en god times tid, eller var det to? Det har vi gjort flere ganger i sommer.
På gymnaset ble venneflokken utvidet. Ei til kom med i den harde kjerne. Hun er nok den jeg har minst kontakt med i dag, men det kommer nok mest av at vi har levd ganske så travle liv begge to – og hun gjør det fremdeles. Men jeg traff på henne en dag forrige uke. Vi hadde en lang og god prat, og sa som vi alltid gjør at vi snart måtte ta oss en ordentlig kaffeprat.
Det var jo selvsagt andre venner enn de jeg nevner her både på barne-, ungdoms-, og videregående skole, men dette var i det minste på ungdomsskolen og videregående de jeg hang mest sammen med. De som liksom alltid var med, og så kom det andre fra og til.
Jeg har aldri hatt en enorm stor vennekrets, men jeg har fremdeles god kontakt med de som var venner i oppveksten og i ungdomstiden. Vi behøver ikke se hverandre så ofte, kontakten er der. Vi har og levd ganske ulike liv. Studert forskjellige ting, og bodd i forskjellige byer. Notodden, Moss, Harstad, Øverbygd, Oslo, Kongsberg selv om vi alle vel har landet i nærheten av Hønefoss til slutt. Vi kjenner hverandre så godt at båndene nok alltid vil være der.
Jeg studerte et år på Kongsberg. Jeg har ingen kontakt med noen fra den tiden, og har vel ikke hatt det etter at jeg forlot byen siste skoledag. Ikke har jeg savnet noen av dem heller. Vi ble aldri så nære.
Jeg hadde noen fantastiske år som radiografstudent i Oslo. Bildet over er fra siste kveld med klassen. Jeg har vel heller ikke den helt store kontakten med noen fra den tiden. Det blir mest på facebook, innimellom noen messengermeldinger med enkelte. Har møtt en del av de noen ganger etterpå. Men vi er spredd over hele landet, ja faktisk over Europa. Ikke arbeidet alle som radiograf like lenge heller.
Når man så blir voksen og får kollegaer er det jo noen kollegaer som blir mer venner enn andre. Jeg har ikke så mye kontakt med gamle kollegaer heller. Det er ei jeg fremdeles har relativt mye kontakt med. Vi har lange telefonsamtaler med ujevne mellomrom, og møtes til lunsj når hun er på disse kanter. Hun bor ikke her lenger. Jeg innbiller meg at vi ville ha mer kontakt hvis vi hadde bodd nærmere hverandre, for hun er også en slik venn som nok ville gå gjennom ild og vann for meg. Slik jeg og ville gjort for henne.
Noen hevder at det er naturlig å miste kontakten med de man vokste opp sammen med. At venner kommer og går. For meg har det vært tvert i mot. Vennene fra oppveksten har jeg alltid hatt kontakt med. Jeg vet at de alltid vil være der for meg hvis jeg virkelig trenger dem, slik jeg vil være det for dem. Vi har kanskje ikke hatt så mye kontakt, spesielt ikke i perioder hvor livet går i hundre med barn, familie, jobb, hus, hjem og karriere. men de har alltid bare vært en telefon unna.
Det var akkurat det jeg trengte i dag. En lang og god prat med Barndomsvenninna. En prat om alt og ingenting. Bare la munndiareen fosse. På oss begge, men kanskje mest på meg.
Dagen ble ikke dårligere da jeg på hjemveien stakk innom Coop for fredagshandelen. Jeg hadd3 som vanlig glemt handlenett, og jeg og hun i kassa lo litt av det. Det er ikke første gangen for å si det slik. Jeg sa som sant er at jeg hadde glemt igjen alle handlenettene ute hos faren min. Man kan ikke huske alt.
Hun spurte da om faren min var han jeg pleide å ha med meg på Coop innimellom. Nei, sa jeg, og tenkte i mitt stille sinn at hun måtte forveksle meg med noen andre. For jeg har aldri hatt med Høvdingen eller noen andre eldre mann på Coop.
Eller jeg handler jo sammen med Gamle Gubben Grå relativt ofte. Så etter en tenkepause la jeg til at det var mann min. Hun så litt flau ut så jeg fortet meg å si at jeg så på det som et kompliment. At jeg ble tatt for å være Datteren til Gamle Gubben Grå, altså. Han er 3 år eldre enn meg. Så enten må dette bety at han ser ekstremt gammel ut, eller at jeg holder meg utrolig godt. Jeg skal legge frem spørsmålsstillingen for Gamle Gubben Grå i kveld. Da tenker jeg jeg får flere bevis på at jeg fremstår som rene ungdommen. Han kommet neppe til å innrømme at det er han som ser eldgammel ut.
I kommentarfeltet under det siste innlegget mitt Så sa det stopp… dukket det opp en kommentar som ikke helt forholdt seg til temaet. Greit nok, den som skrev kommentaren har det ofte med det. Kommentere litt ut fra hva som rører seg i egen tankevirksomhet. Helt uproblematisk. Jeg opplever vedkommende som reflektert, selv om jeg vet at det er delte meninger om det.
Kommentaren var som følger:
Beundrer Erna .Der sier det ikke stopp. Etter 17! intervjuer i går var Det Solvangs tur. Jeg fikk lyst til å kjenne på håndleddet hennes om hun hadde puls. 😉
Dette var altså en kommentar under et innlegg som handler om at jeg som en gang var “Kjerringa som fikser alt” måtte trykke på stoppknappen etter et par uker som i min storhetstid ville ha fremstått som relativt avslappende, men som nå er i hektiske laget.
Og den som skriver kommentaren har helt rett. Erna var i 17 intervju i går for så å avslutte med en samtale med Fredrik Solvang i Debatten. Hun trykket ikke på noen stoppknapp, men sto løpet ut. Hun tok en langhelg i Bergen, fikk snakket litt ut med ektemannen før hun var tilbake i manesjen. Ingen sykemelding. Ingen permisjon. Ingen stoppknapp.
Kommentaren fikk vekt til live noen såre tanker. For det er jo slik jeg ønsker å fremstå. Slik jeg ønsker å være. Kanskje ikke 17 intervju og Debatten, men være den som står i stormen. Beintøff. Den som aldri kaster inn håndkle eller trykker på stoppknappen. Kjerringa som fikser alt. Det er mitt ideale. Slik jeg skulle ønske at jeg var.
Erna trykker ikke på stoppknappen. Det gjorde jeg. På ny kjenner jeg på nederlagsfølelsen. Ga jeg opp for fort? Kunne jeg ikke bare bitt tenna sammen og fortsatt? Det er jo så mange som klarer det. Ikke bare Erna. På nytt kommer følelsen krypende, jeg ga opp. Jeg trykket inn bremsen – eller stoppknappen da. Jeg burde ha holdt ut. Jeg ga opp.
Jeg håper og tror det ikke var helt Slik det var ment fra den som skrev kommentaren, men det var slik det ble oppfattet. Jeg trykket på stoppknappen. Erna klarer 17 intervju på en dag. Jeg er en som gir opp.
Det har vært et par litt vel hektiske uker nå. Langt fra så hektiske som i gode, gamle dager, men likevel hektiske for meg. I går sa det bare stopp. Eller det er kanskje ikke helt sant. Det sa ikke stopp. Det var jeg som trykket på stoppknappen. Jeg tok det ansvaret jeg har for egen helse og ga meg en god pause på sofaen i går kveld.
Jeg var ikke inaktiv i hele går. Jeg gikk en tre kilometers tur med hundene på morgenen. Etterpå var jeg på AMU i kommunen. Aktiv og engasjert, men kanskje litt mindre engasjert enn jeg pleier. Jeg er fremdeles litt forkjøla. Blir litt distrahert når tankene samler seg rundt at jeg ikke må få hosteanfall under møtet. Med nok Fisherman Friend og kaffe gikk det tålelig greit. Man har blitt enda mer engstelig for å hoste offentlig etter koronaen Lagde og middag, gresskarsuppe, før jeg altså flata ut på sofaen og i grunnen tok kvelden sånn rundt klokka 18.
Ny dag og nye muligheter. Jeg er fremdeles sånn litt sigen i kroppen. Godt programmet i dag ikke er for stort. Skal møte Barndomsvennina til en kaffekopp. Det er alt jeg må gjøre. Ellers skal jeg nok få ladet batteriene en god del. Gjøre ting som gjør meg godt. Ha mobilen på lydløs og ikke leve med et blikk på klokka eller konstant sjekke meldinger og mail. Tror ikke jeg går glipp av så mye om jeg ikke er så pålogget i dag.
