Jeg har et prinsipp om ikke å ta utgangspunkt i den samme bloggerens innlegg to dager på rad. Folk er jo så lettkrenka og såre. Men prinsipper er til for å brytes, så også i dag henleder jeg oppmerksomheten til leserne mine til bloggen til Cindy, eller Zhuo som bloggen heter. Og for å forstå hva jeg skriver om må du faktisk klikke deg inn på dette innlegget. Har du sett noe nydeligere enn denne kjolen?
Det er sjelden jeg faller i staver over en kjole fra H&M, men denne var bare nyyyydelig!!!!
Ikke en kjole jeg ville ha gått i på juleaften. Lårkort paljett-kole er liksom ikke meg. Verken i kirken eller når familien samles til julefeiring i Drømmehuset. Jeg trives best med en kjole som går godt under knærne.
Men hadde jeg vært 30 eller 40 år yngre…. Hadde kjolen vært lang hadde jeg nok vurdert den som kjole til Nyttårsballet, selv om det ballet vel bare består av meg og Gamle Gubben Grå.
Kjolen som kostet 599,- kr er for lengst revet bort kan Cindy fortelle. Det er vel i grunn ikke rart. Ikke ofte man finner drømmekjolen til en pris mange kan ta seg råd til.
Den er visst fremdeles mulig å få tak i på brukt-markedet. Der blir den lagt ut til både dobbel, og tredobbel pris forteller Cindy. Jeg sjekker på TISE, ungdommen bruker ikke Finn, sånn som meg. Og ja, kjolen kan du fint få kjøpt der til priser opp mot 1.600 kroner.
Jeg har ingen planer om å kaste meg inn i en heftig budkrig om en lårkort kjole, selv om jeg gjerne skulle ha gitt noen denne i julegave.
Men jeg skal gi de som ble like bergtatt som meg et godt tips. H&M har omtrent identisk kjole men med sølvpaljetter i stedet for hvite paljetter. Den koster nå 359,20kr inne på H&M sin nettbutikk. Den mangler riktignok sløyfa i ryggen, og det var vel den som gjorde kjolen. Men sløyfebånd er ikke vanskelig å få tak i. Ikke vanskelig å få festet med noen sting i utringningen bak på ryggen heller.
Bare et lite tips fra kjerringa hvis du har lyst til å skinne i jula.
Hvem skulle tro det? Kjerringa nå også som moteblogger!
Unnskyld dårlig bilde, men det var det beste jeg klarte å få til i går. Flyr jo ikke rundt i en stor kinosal med 250 mennesker å konkurrerer med lokalavisa om de beste bildene.
Bildet skulle vise Odd Karsten Tveit i samtale med Audun Bakkerud. Jeg var nemlig på Bokbad på onsdag. .
Odd Karsten Tveit burde være kjent for de fleste. Tveit var utenrikskorrespondent for NRK i tre fireårsperioder, fra 1979 til 1983, fra 1990 til 1994 og fra 2003 til 2007, samt et sommervikariat for Kjell Gjøstein Resi som Midtøsten-korrespondent sommeren 1978.
Siden 1978 har Tveit hatt Midtøsten som interesseområde og arbeidsfelt, først som utenrikskorrespondent, senere som major i UNIFIL og som faglitterær forfatter.
Han har bodd i Amman, Beirut, Kairo og Jerusalem.
I høst ga han ut boka Palestina : Israels ran, vårt svik, og det var denne boka bokbadet handlet om. Boka har Tveit jobbet med i en årrekke virket det som. Den kom ut i september, før den siste utviklingen i striden mellom Israel og Hamas. Palestinakomiteen på Ringerike sammen med Den Palestinsk Norske Forening, biblioteket og Norli bokhandel hadde avtalt dette bokbadet med Tveit allerede i april.
Nå ble vet både boka og bokbadet langt mer aktuell og interessant enn det både arrangørene og Tveit hadde sett for seg. For arrangørene her ble bokbadet derfor flyttet fra en krok inne på biblioteket til en stor kinosal. Heldigvis er kino og bibliotek her i byen vegg i vegg. Og ja kinosalen var rimelig full. Å høre han som mange av oss tenker på som stemmen fra Midt-Østen forklare litt om bakgrunnen for en krig og konflikt det er vanskelig å sette seg inn i var en mulighet mange ville ha med seg. Kinosalen var så og si helt full. Tror de sa det var rundt 250 stykker der.
Jeg ble litt klokere. Men jeg skal ikke begynne å skrive lange blogginnlegg om konflikten mellom Israel og Palestina. Den er for langvarig og komplisert til det. Men det var helt klart å høre Odd Karsten Tveit i samtale med lokale Bakkerud rundt boka og konflikten. Det var en kunnskapsrik mann som satt på podiet. Det var og tydelig at han virkelig var engasjert.
Jeg kjøpte ikke boka.
Ikke fordi jeg ikke kan tenke meg å lese den. Det kan jeg helt klart. Men jeg har en relativt stor stabel med uleste bøker jeg har planer om å lese. Jeg må begrense mine bok-innkjøp. Kan heller låne den på biblioteket hvis jeg skulle gå tom for bøker.
God morgen, kjære lesere! Jeg håper dere har festet hårnettet, fylt opp portemoneen og formelig står å spinner i utgangsdøra for å få med dere de gode tilbudend på årets festdag for handelsstanden, den såkalte “Blakke-fredagen”, eller Black-friday hvis du ønsker å fremstå mer internasjonal og fremdeles husker skole-engelsken.
Jeg har egenhendig plukket frem noen ekstremt gode tilbud fra linkene inne på denne bloggen her. Det gjør det enkelt for dere å plukke frem de tingene dere må ha, bare må ha.
Den første tingen jeg vil anbefale er en pizzavender til den nette sum av 637,- kroner.
Jeg er rimelig sikker på at mange av leserne mine steiker seg en ferdig-pizza i ny og ne, likevel tror jeg de færreste av dere eier en pizzavender. Jeg kan nå fortelle dere at dere opp gjennom årene har stekt hundrevis av Grandiosa feil!
Kjenner dere ikke til prinsippet om at en god pizza bakes på 60 sekunder. Underveis i de 60 sekunder skal den snus for å bli varmet jevnt over hele og det finnes ikke et sekund å miste.Denne pizzavenderen er spesielt designet til å snu pizzaen inne i den varme pizzaovnen og derfor har pizzaovnen et ekstra tynt design og et langt skaft. Så er det enkelt å komme inn under pizzaen samtidig som du står i en fin avstand fra den glovarme ovnen.
Ja. du treger en pizzaovn i tillegg, hvis du ikke alt har oppgradert kjøkkenet med det. Eller kanskje helst ute-kjøkkenet? Nok om det. Pizzaovnen som tilhører pizzavenderen får du fra 3.400 kroner og oppover.
Eller hva med en kjølende migrenehette? Når hodepinen angriper, lengter du bare etter å få det kjølig og mørkt. En kjølig klut og et mørkt soverom er så 2022. Ingen med respekt for seg selv vil bli sett med en klut på panna i 2023. (I den grad folk med migreneanfall ønsker å bli sett i det hele tatt). Løp og kjøp, migrenehetta koster bare 179,40 hele helga.
Et annet godt tilbud du ikke klarer deg uten er Hollywood Mirror sminkespeilkoster rett under 1000-lappen og gir deg i følge produktbeskrivelsen feilfri sminke, hår og selfies Hvordan et speil skal gi deg feilfri sminke hvis du bruker dårlige produkter eller ikke helt har håndlaget er jeg usikker på, men det er verdt et forsøk.
Videre leser jeg at det er et sminkespeil med 12 store LED lys som gir deg den perfekte belysningen når du skal påføre sminken din. Lysene kan justeres i styrke og modus med varmt eller kaldt lys for perfekt lys morgen som kveld. Speilet kan enkelt settes på sminkebord, hylle, eller andre steder du liker å påføre makeup!Nå vet jeg ikke hvordan det er med deg, men jeg liker ikke å påføre møbler, det være seg sminkebord eller hyller makeup. Synes det virker litt grisete og forsøker heller å vaske vekk makeup fra slike flater.
Trenger du en kosedress kan du få jakka på bildet til kun 909,- kroner. Vanligvis koster den 1.299,- kroner. Ønsker du å få med buksa og? Ja, da er det bare å bla opp med nok en tusenlapp, eller 839,- kroner da. Rett skal være rett.
Jeg tror jeg har sett lignende kosedresser til langt rimeligere priser. Muligens ikke med samme merkelapp, men er merkelappen det viktigste når det gjelder en kosedress? I likhet med migrenehetta er det vel noe du helst bruker hjemme og i uhøytidelige sammenhenger med folk du kjenner veldig godt, som den nærmeste familien. Er det da du trenger å imponere med dyre merkeklær?
Men nå har jeg ikke tid til å sitte her å knotte lenger. Nærmeste kjøpesenter åpner om under en time. Jeg har hørt rykter om gratis wienerbrød til de 100 første. Jeg skal ta med meg paraply og håndveska og brøyte meg frem i den køen. Ingen sier vel nei til et gratis wienerbrød? Vi snakkes.
Flott å gå på gangveien langs fjorden. Innerst inne i denne fjorden, Steinsfjorden, ligger stedet jeg kaller “Min barndoms dal”, Åsa.
Da vi kom tilbake til bilen som sto på skysstasjon tok jeg med meg hundene og gikk ned på stranden for å finne en krakk i sola. Valgte en plass med litt avstand til endene og svanene på stranda. Det er ikke sikkert de er så begeistret for hundene, og omvendt.
Gamle Gubben Grå gikk i bilen og hentet Circle-K koppene våre og fylte opp de med kaffe på bensinstasjonen og tok med ned til meg.
Så satt vi der da, sammen med rundt 200-ender og en håndfull svaner og nøt en kopp kaffe-latte. Flott dag og flott stund.
Jeg har sittet på hendene mine siden helgen og tenkt at “Bamsegutt-saken” den skal jeg ikke kommentere.
Saken har vokst så til de grader i media og overskygget alt fra krigen på Gaza til sykehusdød i Norge. Jeg har fulgt sirkuset med vantro øyne. Ikke minst at folk kaster seg inn i debatten uten å ha sett annet enn små klipp fra serien. De tror de vet fordi de har lest “ett eller annet sted”, antakelig en kommentar fra en annen som ikke har sett serien men har hørt. lest eller antatt….
Og nå har NRK bestemt at de som ikke har sett serien heller ikke skal få mulighet til å se den. Man kan da heller ikke i en debatt vise med klipp eller ordrette sitat til det som faktisk ble sagt, i serien. Det er synd, selv om jeg forstår hvorfor serien er blitt trukket.
Grunnen til at jeg nå lar fingrene gli over tastaturet og kommentere saken er innlegget til Gryende. Et godt eksempel på at folk uttaler seg om serien uten å ha sett den.
Jeg rakk å se hele serien, og jeg gjorde det på fredag, tror jeg. Det var før overgrepssaken ble tema i media. Det jeg ønsker å ha fokus på i dette innlegget er hva serien viser, og ikke på hva den utelater.
For noe av det jeg tror Tore Strømøy ønsket å ha fokus på i serien er den arroganse fortvilte mennesker blir møtt med fra de som de er satt til å hjelpe. Den samme arrogansen møter de, og Strømøy, hos alle instanser. Når jeg så serien måtte jeg flere ganger sette den på pause mens jeg gikk og skjelte og smelte rundt på stuegulvet.
De hårreisende eksemplene på arroganse fra alt fra NAV til Utenriksdepartementet er det som provoserer meg ved serien. Hvor maktesløse mennesker uten det rette nettverket er i møte med “øvrigheta”. Dette budskapet drukner helt i debatten om presseetikk og en over 30 år gammel betinget dom.
Noen er sikkert fornøyd med det.
Nå kan jeg ikke vise direkte til klipp og lete i serien etter de ordrette ord og uttrykkene, så dette blir etter min hukommelse.
Når et menneske sitter å skriver mail og brev til NAV med Caps-lock på og uttalelser som Nå går alt til helvete, jævla drittstøvler og hele brevet viser at dette er et menneske i krise og følelsesmessig ubalanse og som ikke har den største akademiske utdannelse, eller utdannelse i det hele tatt. Både språk og ortografi viser det, ja da svarer man ikke: Takk for din henvendelse. Vi viser til §31 underpunkt b og sitat fra en lang og vanskelig lovtekst. Videre til annen lov §7 punktene b4, 5 og 8 mer juridisk preik og så videre, og så videre.
For det første tror jeg ikke mottakeren, altså den fortvilte personen uten alt for mye boklig lærdom, skjønner stort av svaret, eller i det minste begrunnelsen for svaret. Man føler seg maktesløs i møte med et system og et språk man ikke har forutsetninger for å forstå. Det burde de i NAV forstå, og det tror jeg de gjør. De svarer slik bevisst. For når mennesker møter slike svar er det mange som gir opp. Gir opp kampen, og derfor er det mange som heller ikke får den hjelpen de har krav på.
Tore Strømøy spør en direktør i NAV hvorfor de ikke bare tar opp telefonen og ringer brevskriver. At det kan være lettere å forklare saken muntlig når man kan få bekreftet at mottakeren forstår, og så selvsagt sende skriftlig svar for dokumentasjon etterpå. Da bryter en kommunikasjonsdirektør inn i samtalen og sier mens hun ser rett inn i kameraet Vi har over 3 millioner brukere. Hun gjentar svaret sitt litt mer bestemt, og dette er en kommunikasjonsdirektør som vel burde ha medietrening og evnen til å kommunisere med media på en hensiktsmessig måte.
Jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn, Og hva så? Samme hvor mange brukere NAV har må de da evne å se det enkelte menneske. Nav er samfunnets sikkerhetsnett. Det må kunne handle på individnivå, se den enkelte bruker og møte den der den er. Jeg sier ikke at brukeren alltid skal få det den ber om, men at den skal møtes på en måte som den evner å forstå.
Jan Egil Granfoss er en man som sender sine sinte brev til alle han tror kan hjelpe han og hans sak. Alt fra ordførere i hjemkommunen via diverse departement til kongen. At han krydrer sine brev med sjikane så vel som trusler og sågar drapstrusler gjør kanskje ikke saken hans noe lettere. Uttalelser som Jeg er 210 cm høy, sterk som en grizzlybjørn og nå er jeg sint og bare vent til jeg igjen er på norsk jord… gjør kanskje ikke at en stakkars ordfører i en av skogsbygdene på Hedmarken får så lyst til å hjelpe fyren hjem.
Samtidig burde man skjønne at grizzlybjørner ikke blir vennligere stemt av svar ala Takk for din henvendelse, hvis han i det hele tatt får svar.
Når så NRK og Tore Strømøy tar runden for å snakke med de forskjellige instansene regner jeg med at henvendelsene er skrevet i en høfligere og mer konstruktiv form. Likevel møter NRK den samme tausheten og uviljen til å svare.
Utenriksminister Annikken Huitfeldt som er riktig departement er umulig å få i tale. Om det er vrang vilje fra ministeren eller et embetsverk full av kommunikasjonsrådgivere som verner sin minister slik at Annikken aldri har fått vite at Tore har prøvd å få henne i tale vites ikke.
Begge alternativene er for meg like skremmende.
Tore Strømøy, med hele NRK i ryggen med hva det egentlig utgjør av makt og innflytelse må i serien gi opp. De klarer ikke å borre gjennom murene av ansvarsfraskrivelse og manglende evne til praktisk tenking. Han tar den tunge telefonen til Granfoss og sier at desverre, heller ikke han klarte å hjelpe han. Og så håper de at serien når den blir vist likevel skal skape slik debatt og press at saken løses.
Og debatt blir det.
Om en 32 år gammel dom og om presseetikk.
Om maktarrogansen og umuligheten av å få de rette menneskene i tale er helt borte fra debatten. Om et system så firkantet at det er umulig å få til praktiske løsninger er også helt fraværende i den offentlige debatten. Det var det Strømøy og NRK ønsket å belyse.
Jeg klarer ikke annet enn å tenke at noen er sikkert veldig lettet over hvilken retning debatten har tatt.
Nabovarsel.no endret fokus på debatten med sin avsløring av Granfoss som dømt overgriper. En detalj som NRK bevisst hadde unnlatt å ta med og som jeg selvsagt er enig i at burde vært med.
Jeg forstår de bak Nabovarsel som kom med disse opplysningene, jeg kritiserer ikke dem. Relevant informasjon for helheten i serien var utelatt.
Men det jeg gjerne skulle ha svar på var hvem tipset Nabovarsel? Oppdaget de saken av seg selv eller var det noen innen maktapparatet som tipset dem? I så fall en vellykket måte å få fokuset vekk fra hva serien egentlig handler om.
Vi har ikke hatt mye av verken sol eller blå himmel i november, men i går da vi var på tur slo det til. Selv om det var surt, var det godt med en litt lengre stund ute når været var så bra. Vi trenger å få med oss de solstrålene vi kan på denne tiden av året. I dag snør det og himmelen er på ny grå.
Puls og pust fikk jeg og i går, så treningseffekten var til stede. 4 km et kanskje ikke så mye å skryte av, men med ribbensbrudd er jeg fornøyd. Det viktigste er ikke lengden på turen men tiden vi oppholder oss ute.
Ikke like fint i dag, lett snødde i lufta. Men vi var ute på tur i dag og. Gikk litt kortere. 3,5 km. Underlaget var litt mer utfordrende, selv med piggsko. Så i dag fikk jeg trent ballanse og styrke i ankelen i tillegg til at jeg oppnådde både puls og pust. Er det lov å være litt stolt av at jeg kom meg ut i dag? For i dag fristet det ikke å forsere dørstokken å komme meg ut på tur.
I disse dager er det 33 år siden vi flyttet sammen, Gamle Gubben Grå og jeg. Jeg vet ikke hvilken dato, sånt er kanskje litt flytende? Det var ikke noe Facebook hvor slikt ble dokumentert den gang.
Da jeg flyttet inn i sykehusleiligheten i juni 1990 var det helt klart jeg som flyttet inn og bare jeg. Vet jeg og venninna mi snakket litt om at jeg skulle leie ut det ledige soverommet til venninna mi hvis husleia var for høy. (Jeg fikk ikke greie på leia før “over helga” da jeg hadde fått nøkkelen til leiligheten. Nå var husleia på under 1000 lappen da jeg flyttet inn, så venninna ble dessverre for henne nødt til å bli boende på jenterommet hjemme hos foreldrene. Dette klarte jeg fint alene.
I løpet av den første uka i leiligheten fant jeg ut at vi ventet Datteren, det ledige soverommet skulle bli barnerom og Gamle Gubben Grå (eller den unge versjonen av han) flyttet etter hvert fra hybelen på Kringsjå i Oslo og opp til Hønefoss og meg.
Siden han fremdeles arbeidet i Studentsamskipnaden i Oslo bodde han der en stund ut over høsten, men i november 1990 meldte han flytting til Ringerike, og sa opp hybelen i Oslo. Vi skulle bli samboere og familie.
33 år. Mer enn halve livet. Det høres utrolig lenge ut. Samtidig føles det ikke så lenge siden vi var unge og startet voksenlivet sammen. Eller… Jo, noen ganger føles det som en evighet (og det er det jo) siden høsten 1990 og tiden i sykehusleiligheten.
Vi hadde begynt å date hverandre så smått rett før jul 1989. Vi var helt klart ikke sammen den jula. Vi ble “sammen” tidlig i januar 1990, og innen desember hadde vi flyttet sammen på Hønefoss og skulle bli foreldre om få måneder. Det var en fin tid! Vi var så forelsket, så besatt av hverandre. Ja, jeg var virkelig lykkelig i november 1990.
Nå burde jeg kommet med noe skikkelig klissete. Som at vi er skapt for hverandre,, at vi er sjelevenner og at jeg i Gamle Gubben Grå fant alt jeg har savnet i livet. At fra høsten 1990 og frem til i dag har vi ridd sammen mot solnedgangen på en vei overstrødd av roser. Du vet slik som i eventyrene. Når prinsessen får prinsen. Så levde de lykkelige alle sine dager. I virkeligheten var det vel da selve jobben begynte.
Selvsagt har det vært solskinnsdager. og sikkert noen solnedganger også. Men jammen har det vært en god del hindringer, tordenskyer og noen stormkast på veien. Og helt klart langt mer vissent løv en roseblader. De gråe hverdagene har vært i flertall. Likevel har vi holdt ut. Holdt sammen.
Jeg er litt stolt av det. At vi har holdt sammen. For det har vært tider hvor utfordringene nærmest har stått i kø, og det hadde vært lett å innbilde seg at graset er grønnere på andre siden av et eller annet gjerde. Den glødende forelskelsen kjølner litt i løpet av 33 år med hverdager.
Over 40 prosent av alle norske ekteskap ender i skilsmisse. Statistisk sett viser det seg at noe av det vanligste vi krangle om er sex, husarbeid og økonomi.
Jeg kan ikke huske krangler om sex, men om husarbeid og økonomi har det gått en kule varmt mer enn en gang.
Vi er relativt ulike. Har ulik grad av utdannelse, ulike yrker, ulike interesser og ulik bakgrunn. Ikke er jeg så sikker på at vi utfyller hverandre heller. Noen ganger virker vi mer som motpoler enn at vi drar i samme retning.
Etter noen år lander man. Innser at den andre ikke er perfekt, og heller aldri kommer til å bli det. Innser at en selv heller ikke er perfekt. Noen mener kanskje man resignerer. At man bare finner seg i at slik ble livet. Man holder sammen på grunn av barna, av gammel vane eller fordi et samlivsbrudd er det siste man har energi eller tid til å ta fatt på.
Jeg ser ikke på det som resignasjon. Jeg ser på det som kjærlighet. Den glødende forelskelsen er borte, men erstattet med noe mer varig. Noe sterkere.
Man elsker den andre ikke til tross for feil og mangler, men man elsker også feilene og manglene. Det er jo de som gjør personen til akkurat den vedkommende er.
Og selv om det har stormet en god del og muligens kom et lite tordenskrall fra undertegnede senest i går, så er vi egentlig litt av et team.
Så vi saler opp også i dag. Lar oss ikke affisere av at det snør ute og at radioen melder om vanskelige kjøreforhold.
Det er muligens ikke noen solnedgang å spore men vi rir videre for det. Sammen.
En bitende kald vinterdag kan og være vakker så lenge vi har hverandre.
Du stiller meg spørsmål om jeg, etter åtte år som byrådsleder, bør få penger … fy faen. Fy faen!
Sitatet er heldigvis ikke hentet fra egen kommunepolitikk. Nei, det er avgåtte byrådsleder i Oslo Raymond Johansen som fyrer av denne kraftsalven til NRK sin journalist – og legger til at det er et uanstendig spørsmål.
Om det er uanstendig å spørre en avtroppende heltidspolitiker om han føler det er riktig å ta ut maksimal etterlønn i og med at han har en jobb å gå til er jeg usikker på. I følge Det Norske Akademis ordbok betyr uanstendig noe som ikke kan godtas ; upassende ; uforsvarlig ; urimelig. Nå er jeg usikker på om den forhenværende byrådsleder har bladd så mye i den ordboka men likevel.
Jeg synes en avtroppende heltidspolitiker må godta spørsmål om uttak av etterlønn. Jeg synes ikke det er et upassende spørsmål og heller ikke urimelig å forvente et seriøst svar.
Når man ser Johansens reaksjon kan jeg gå med på at det muligens var et uforsvarlig spørsmål. Mannen ble jo eitrende sint. Er aldri godt å vite hva en rabiat politiker kan finne på.
Derimot synes jeg svaret til Johansen er uanstendig.
Jeg synes ikke kan godtas at en avtroppende politiker blir forbannet av å få et spørsmål hvor vidt han finner det berettiget at felleskapets midler skal benyttes til å gi han en tre måneders betalt ferie. Jeg synes det er upassende at en av hovedstadens fremste folkevalgte bruker en slik språkbruk i møte med journalister. Jeg finner det urimelig at han ikke kan svare på et slikt spørsmål.
Det er selvsagt ikke noe urimelig i at heltidspolitikere som jo mister jobben fra en dag til en annen etter et valg får etterlønn i tre måneder. Det er samme periode som man har oppsigelsestid i mange vanlige yrker.
Det står og i regelverket at man får etterlønn til man har fått ny stilling, maks tre måneder.
Problemet her er at Raymond Johansen har fått ny jobb. Men han ønsker å vente med å tiltre den nye stillingen i Norsk Folkehjelp til han har tatt ut maks etterlønn. Så selv om han allerede i oktober visste at han kunne gå rett inn i ny stilling i Norsk Folkehjelp velger han å ta seg tre måneders lønnet ferie på skattebetalernes regning og tiltrer først 25. januar.
Når NRK stiller kritisk spørsmål med denne ordningen flyr han opp i drittsinne og sier at spørsmålet er uanstendig?!?!
Jeg går ut fra at han mener det er uanstendig av journalisten å i det hele tatt stille noe som kan minne om kritiske spørsmål til han Kong Raymond den første av Oslo. Riktignok en abdisert Kong Raymond, men fremdeles tydeligvis kongelig høyhet i egne øyne.
Er det rart politikerforakten brer om seg?
Noen ganger trenger man å suse bort dagen. Sette seg selv i høysete og bare gjøre ting som gjør en godt. I går tok jeg meg tid til en slik dag. Det gjorde godt, og jeg tror det gjorde meg mer godt enn å legge meg på sofaen med bok og pledd. For i går var ikke selvmedlidenheten så veldig langt unna, og den har det med å komme skyllende hvis jeg ligger for mye i ro under pleddet.
Så jeg dro en tur til byen. Putta inn på med smertestillende og tok en kaffe-date med Barndomsvenninna. Det gjorde godt! Etterpå gikk jeg litt og tytta på en by som blir mer og mer julepynta. Tok inn synsinntrykkene mer enn jeg fotograferte. Det bare ble sånn i går. Ikke shoppa jeg heller. Bare var en del av det pulserende bylivet.
På kvelden var det budsjettmøte i Rødt. Vi snekrer vårt alternative budsjett. Et budsjett hvor man kutter i konsulenttjenester i stedet for i årsverk. Hvor vi tror økt grunnbemanning vil slå bedre ut på sykefraværet enn flere ledersamlinger. Et budsjett hvor vi ikke skyver ansvaret for kommunens litt for visjonære vedtak over på innbyggerne. Kort sagt et mer solidarisk budsjett som tar inn over seg at vi lever i en dyrtid.
Da jeg kom hjem sent på kveld serverte Gamle Gubben Grå biff med hvitløksstekte poteter, Ja, du leste riktig. Biff på en mandag. Det er sånn vi kan ha det i Drømmehuset.
Sliten men fornøyd kjerring krøp til køys da kvelden gikk over i natt. Kjenner ribbeinsbruddet, men det er helt klart i bedring.
Gamle Gubben Grå og jeg liker å lage oss en Quiz-duell av sånne spørsmål som vi finner i aviser og ukeblader. Intern kappestrid som Gamle Gubben Grå som regel vinner. I dag tok vi blant annet for oss spørsmålene i VG helg for 11.11. (Jeg vant!) Der var det noen spørsmål om amerikanske visepresidenter som Gamle Gubben Grå måtte besvare, (Uten særlig hell.) Ett av de spørsmålene lød:
Hva het visepresidenten som skjøt og drepte tidligere finansminister Alexander Hamilton i duell?
Interessant spørsmål som verken Gubben eller jeg visste svaret på, Ikke kjente vi til denne Hamilton heller. Svaret var Aaron Burr, som heller ikke sa oss stort, men vår nysgjerrighet var vekt. Dette måtte vi finne ut mer om når vi var ferdig med quizen.
Vi lekte litt med tanken på Masud Gharahkhani i duell med Trygve Slagsvold Vedum, men fant ut at det vel heller var Siw Jensen Gharahkhani måtte duellere med. De tilhørte ikke samme regjering. Det var snakk om en tidligere finansminister.
Det har kanskje gått litt vel hardt for seg i politikken i Amerika i tidligere tider og.
Ja, for vi må litt tilbake i tid. Helt tilbake til år 1804 for å være nøyaktig.
Jeg tror vi må starte med Alexander Hamilton, finansministeren som ble drept. Han var født i 1755 eller 1757.(derom strides de lærde) som sønn av James Hamilton, en skotsk forretningsmann.
Moren het Rachel Fawcett Lavien, hadde franske aner og var gift med en annen mann.
Hva denne mannen het aner jeg ikke.
Foreldrene levde adskilt fra hverandre; skilsmisse og inngåelse av nytt ekteskap var ikke tillatt på den tiden.
Helt adskilt kan de umulig ha vært, for da hadde vel den godeste Alexander aldri blitt unnfanget.
Han ble forlatt av sin far og moren døde mens han var tenåring likevel klarte den unge mannen med en litt tøff start på livet å bli en av Georg Washington mest betrodde menn og etter hvert utnevnt til USA s første finansminister.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om Hamilton. Jeg tror han var en flink mann og en god finansminister. Han hadde stillingen fra september 1789 til januar 1795 og det er for dette Hamilton er kjent som en av USAs største statsmenn.
Hamiltons tid som USAs første finansminister var preget av oppfinnsomhet, planlegging og briljante rapporter. Etter bare en måned i embetet foreslo han etablering av en sjømilitær avdeling for å motarbeide smugling og bedre skattebetalingene. Sommeren etter autoriserte Kongressen en styrke på ti seilkutter som ble forløperen for De forente staters kystvakt. Han spilte også en viktig rolle i etableringen av De forente staters marine. Hamiltons klarsynte og kreative hode, koblet med stor arbeidskapasitet medførte mange forslag til Kongressen. Blant forslagene var innførselstoll og forbruksbeskatning for å skaffe statskassen inntekter og oppmuntre til amerikansk produksjon. Han la også frem omfattende forslag for å dekke de tretten staters gjeld fra frigjøringskrigen ved at føderasjonen tok ansvar for den, og la planer for USAs nasjonalbank.
I 1794 hadde Hamilton et forhold med Maria Reynolds. Ja, begge var gift. Hver på sin kant.
Marias mann James presset Hamilton for penger, og når denne James Reynolds litt senere ble arrestert for falskmynteri kontaktet han flere av Hamiltons politiske motstandere og mente Hamilton sto bak. De konfronterte Hamilton med deres mistanker om embetsmisbruk, noe han nektet for men han innrømmet å ha et forhold til Maria.
Da ryktene begynte å spre seg ble Hamilton nødt til å offentlig tilstå forholdet, noe som sjokkerte hans familie og tilhengere. Og snipp, snapp, snute så var tiden som finansminister ute. Politiske skandaler er altså ikke noe vi bare har i vår tid.
Hamiltons avgang som finansminister var ikke en slutt på hans offentlige liv. Han gjenopptok sin juridiske praksis og fortsatte å være en nær rådgiver og venn til George Washington.
Forholdet mellom Hamilton og Washingtons etterfølger, John Adams var imidlertid anstrengt.
Før presidentvalget i 1800 skrev Hamilton en pamflett som var svært kritisk til Adams og minsket hans sjanser for gjenvalg og splittet Føderalistpartiet som begge tilhørte. Valget endte med at Thomas Jefferson ble valgt som president og Aaron Burr, han som senere skjøt og drepte Hamilton i duell, ble visepresident.
Og nå kan vi konsentrere oss om denne Aaron Burr som jo var svaret på spørsmålet i quizen jeg og Gamle Gubben Grå hadde.
Aaron Burr var født i 1856 og ble altså USAs tredje visepresident under Thomas Jefferson. Rangorden de to imellom ble avgjort etter hele 36 avstemninger i valgmannskolleget.
Hamilton likte ingen av de to, men skal ha sagt at «Jefferson er i hvertfall ærlig».
Denne uttalelsen skal ha vært sagt i en privat sammenheng, men en avis fikk høre om uttalelsen og gjenga den på trykk.
Burr så en sjanse til å gjenvinne politisk tillit og forlangte en unnskyldning. Hamilton avslo, på det grunnlag at han ikke husket å ha sagt noe slikt..
Etter en utveksling av ampre brev og på tross av forsøk fra felles venner for å unngå en konfrontasjon, så ble det bestemt at de to skulle duellere den 11. juli 1804 langs bredden av Hudsonelven i Weehawken. En medvirkende årsak til at det gikk så langt kan ha vært at Hamilton forhindret Burr fra å bli guvernør i staten New York 1804.
Duellen startet ved daggry og visepresident Aaron Burr skjøt Hamilton. Hamilton avfyrte sin pistol i luften, bort fra motparten. Et brev han skrev kvelden før duellen sa: «Jeg har bestemt, hvis vår duell blir gjennomført på den vanlige måten, og det passer Gud å gi meg sjansen, å avvente og kaste bort mitt første skudd, og jeg har enda tenkt på å holde tilbake mitt andre skudd».
Omstendighetene rundt duellen og Hamiltons faktiske hensikt er fremdeles omstridt
Etter store lidelser døde Hamilton dagen etter
Dermed ble Aaron Burr husket best for å ha drept tidligere finansminister Alexander Hamilton i en duell, og ikke så mye for sitt virke som visepresident.
Han ble også stilt for retten for høyforræderi i forbindelse med hans grandiose plan om å etablere en uavhengig stat i Spansk Texas og de vestlige deler av Amerika. Dette i samarbeid med Spania – selv om det etter hans egne utsagn skulle være en femtekolonne under en forventet krig med Spania.
Mye rart i amerikansk politikk også i tidligere tider tydeligvis.
