Når Eldste Sønn en sjelden gang er alene på tur så må jeg selvsagt spandere lunsj. Valg av lunsjsted ble Sjokoladesalongen i Vestfossen. Jeg har vært der en gang før. Det kan dere lese om i innlegget Valentine i Vestfossen
Vi hadde ikke bestilt bord denne gangen heller, men i dag var vi heldige og fikk bord oppe og slapp å sitte i kjelleren. Kommer du langveisfra og vil oppleve dette stedet så bestill bord fir å være sikker. Ja du leste riktig. Så populært er denne kafeteriaen i Vestfossen at du bør bestille bord på en helt vanlig tirsdag. Sprøtt, men sant.
Du finner Sjokoladesalongen ibhjertet av Vestfossen, rett ved fossen. De holder til i et bygg fra 1923 som tidligere har huset både konditori/bakeri og frisørsalong. I 2020 fikk vi nytt inngangsparti og flere sitteplasser i det lille nabohuset. I dette huset har det tidligere vært brannstasjon, Røde Kors-hus og Rådstue (med fengsel).
Maten var god, og kortreist. Selskapet upåklagelig og kaffen var det heller ikke noe å utsette på. Ble selvsagt en kaffe-latte på meg. Dette har vært en skikkelig kosedag sammen med Eldste Sønn.
Når denne kjerringa er på tur så er det kanskje ikke overraskende at det blir tid til et aldri så lite kirkebesøk. Så også i dag.
Målet for turen var Fiskum og et sted som utfører service på sparkesykler. Jeg skulle kjøre Eldste Sønn og sparkesykkelen hans dit. Mens sykkelen var på service måtte Eldste Sønn og jeg slå I hjel litt tid på Fiskum, så jeg foreslo å gå en kultursti som går til Fiskum Gamle Kirke. En runde på 2,9 km. Passe tur sånn en formiddag.
Kulturstien gikk langs Fiskumelva, og hadde flere informasjonstavler om området. En lettgått tur i relativt flatt terreng.
Ganske så fint å gå sånn langs elva og se på små fossefall og begynnende høstfarger. Det ble noen fotostopp, men vi hadde god tid.
Litt mye røtter, steiner og glatt på den siste delen, så jeg følte meg litt letta når stien forlot skogen og elva og fulgte åkerkanten ned mot kirken.
Fiskum Gamle Kirke ble bygd omkring 1250 og viet til hellig Olav. Byggverket er i stein og har 150 plasser. Fram til 1866 var dette sognekirke for Fiskum annekssogn i Eiker prestegjeld. Kirken ble reddet fra rivning av innbyggerne i bygda, og seinere har den blitt vedlikeholdt og drevet av menigheten i samarbeid med andre frivillige på Fiskum. Den brukes av og til, både til konserter og til kirkelige handlinger, spesielt bryllup.
Kirken hadde på 1850-tallet lenge vært for liten. Arkitekt Wilhelm Hanstein ble anmodet om å utarbeide planer for utvidelse av kirken. Planen forelå 1857, men ble avvist året etter. I stedet gikk man nå inn for å reise ny kirke litt lenger vest i bygda.
Da bygda hadde fått ny kirke 1866, var det meningen at den gamle skulle rives. H. Kiær, som var prest i bygden på den tiden, reiste en opinion for å redde kirken og overtok den for 100 speciedaler 1876. Senere er kirken gått over til å bli en særskilt stiftelse hvis styre er ansvarlig for vedlikeholdet.
De hadde nok ikke så avanserte måleinstrumenter på 1200-tallet som i dag, kirkeskipets nordmur er ca. 3/4 m lenger enn sydmuren med den følge at skipets østmur er skrå.
Kirken er oppført av bruddsten i kalkmørtel. Utvendig er murene fuget og slemmet, slik at murverket kan studeres. Stenmaterialet har varierende formater og er gjennomgående temmelig ujevne. Det forekommer visstnok ikke hugne sten hverken på hjørnene eller i portalenes og vinduenes innfatning.
En liten, gammel kirke med sjarm. Flott å gå rundt å fotografere i fint høstvær.
Det var en del gamle gravminner der også. Slike er jo interessante å gå og lese på.
På denne står det:
Herunder hviler støvet af Anne Jacobsdatter Raaen Fød den 6 september 1799, død den 17 august 1865 og trende af hendes smaae. Fred med eders støv. Velsignet være eders minde».
Vi tok en grusvei fra kirken og tilbake mot bilen som vi hadde parkert ved den “nye” kirken. (1866 er jo en stund siden, så direkte ny er den kirken jo ikke.) Det ble en fin runde.
Etterpå ble det lunsj på Sjokoladesalongen på Vestfossen, men det får bli et annet innlegg.
Kretahalvorsen på plassen over meg på topplista har vært på gamle trakter. I dag skal jeg også ut på tur. Men det blir ikke på gamle trakter. Jeg skal til et sted jeg ikke har vært før. Det blir vel litt mer spennende hvis jeg ikke forteller hvor. Det får dere heller vite senere i dag. Bildet over gir ikke noe hint. Det er hentet fra Bøkeskogen i Larvik. Det er ikke dit jeg skal. Der har jeg jo vært, men jeg hadde av forståelige grunner ingen bilder i arkivet av et sted jeg aldri har vært. Vi blogges!
Dette har vært en lang og engasjerende dag. Først var det fire timer med møte i administrasjonsutvalget i kommunen. Diskutere saker som alltid har engasjert meg som heltidskultur, sykefraværsoppfølging og etiske retningslinjer. Kort sagt arbeidslivspolitikk. Jeg er engasjert og deltar aktivt i disse møtene. Dette er saker jeg føler jeg har en del kunnskap om.
Etter to korte timers pause var jeg tilbake på rådhuset for å ha høstens første styremøte i Rødt Ringerike. Siden jeg er leder er det jeg som leder møtet. Så i dag har jeg arbeidet med politikk i over 6 timer. Kjenner jeg er sliten nå, at det er godt å sette seg ned med tekopp og tastatur. Sitte i min egen boble. La tankene gå sine egne veier uten å måtte holde fokus.’
Jeg skal ærlige innrømme at jeg leter litt etter inspirasjon etter å ha lest Mestro06 sin tekst. Det er tungt å starte å filosofere litt over klokka 6 en regntung mandag. Jeg er usikker på om regnværet gir meg en forståelse i visdom, om sorg og kjærlighet. Slik Mestro06 skriver at han gjør.
Hvem skal jeg stole på? spør han også. Jeg har i utgangspunktet tillit til folk, men jeg har selvsagt opplevd at ikke alle er den tillitten verdig. Vel, da vet jeg hvem som ikke er til å stole på. Når man går gjennom tøffe tider slik jeg gjør så finer man ut hvem man kan stole på og hvem som som vanlig bare er opptatt av seg selv.
Hvorfor skal det være så vanskelig å leve opp til sine målsettinger? skriver han videre. Som vanlig er det som skrives med uthevet tekst sitater fra Mestro06 sitt innlegg. Jeg tror at hvis det føles vanskelig å leve opp til sine målsetninger, og man virkelig har gjort et helhjertet forsøk, da er kanskje de målsetningene satt litt høyt? At det er mål man ønsker å strekke seg mot, men ikke nå. En annen mulighet er selvsagt at det ikke er en selv men andre som har satt opp de målene for en. At man i virkeligheten strekker seg mot mål andre har satt for en. At det ikke er ens egne målsetninger men mer andres forventninger.
En smertelig misnøye mot en ustoppelig utvikling. Hvis jeg ser en utvikling som jeg er
er misfornøyd med velger jeg som regel ¨å påpeke det, og gjøre mitt ti å endre den utviklingen. Selv om jeg ikke kan endre verden føles det godt å ha gjort det man kan for å stoppe en utvikling en ikke liker. Eller det er ikke alltid det føles godt. Noen ganger gjør det direkte vondt.
Jeg vil ikke legge meg helt flat og gi opp. Det ligger ikke i min natur å gi opp. Ikke å legge meg flat heller, med mindre jeg har gjort noe som tilsier at en legger seg flat. Å komme til å tråkke litt på noens ømme tær er absolutt ikke grunn nok til å legge seg paddeflat.
Det er heller slik at jeg vokser i lærdommer ved å snuble litt, og stå på egne bein. Jeg har på mange måter snublet meg gjennom livet. Falt og reist meg igjen. Om det er karakterbygging er jeg usikker på, men jeg tror ikke en har vondt av å møte litt motgang i livet.
Hvem er du virkelig på innsiden? En god personlighet, som er mild, kjærlig og vennlig er et resultat av noe i en oppdragelse. Jeg vil vel selv bruke andre ord når jeg beskriver meg selv enn mild, kjærlig og vennlig. I minste det med mild synes jeg passer dårlig. Men jeg er egentlig både kjærlig og vennlig. Jeg er bare ikke selvutslettende. Jeg endrer ikke meninger eller holdninger for å please andre.
Jeg gir ikke opp, Selv når livet har vært på sitt tyngste har det å gi opp aldri vært et alternativ.
Jeg vil ikke legge meg flat og gi opp.Likevel ber jeg om forståelse for at jeg ikke er helt i vater for tiden. At jeg går itt for halv maskin og må få lov til det en stund til.
