I dag er det Fru Bruu som har skrevet innlegget jeg skal reflektere over. Hun har skevet et vemodig innlegg. En bursdagshilsen til sin avdøde ektemann. Det er klart det berører meg. Om en drøy måned er det fødselsdagen til GGG. Da skulle han blitt 63 år. 63 år er ingen høy alder i våre dager. Det ef alt for ungt til ikke å være her lenger.
Fru Bruu virker heller ikke å være gammel. Ut fra bildet og det jeg kjenner til bloggen tror jeg hun er en dwl yngre enn meg. Likevel er hun også enke.
Jeg vet jo at jeg ikke er alene om å ha mistet ektefellen min alt for tidlig. Men jeg har kanskje ikke tenkt så nøye over det. Eller det blir litt feil å si. Det jeg vel mer prøver å sette ord på er at sorgen og savnet har gjort at jeg ikke helt har tatt inn over meg at jeg ikke er alene. At det er flere, også i min egen omgangskrets, som er enker og enkemenn.
Det er som om tåka letter. Jeg ser omgivelsene klarere. En mengde mennesker har opplevd å miste ektefelle eller partnere. Livet ser helt tydelig ut til å gå videre for det. Slik jeg også har tatt fatt på veien videre.
De siste ukene har jeg blitt bevisst hvor mange det egentlig er som er i samme situasjon som meg. At jeg ikke er unik.
Det er faktisk litt trøst i en slik realitetsærkjennelse. Ta inn over seg at man ikke er alene. At mange har gått den samme veien før deg.
Det er vel en del av sorgprosessen å ha kommet til den innsikten. Jeg tar det som et tegn på at jeg er på rett vei.
Nyter en kaffekopp i solveggen. Påsken er bare timer unna, og jeg hører at det er rimelig bra med påskutfart på E16 på andre siden av støymuren. Folk vil til fjells. Nyte fridagene i solveggen. Solo, appelsin og Kvikk-lunsj.
Kjerringa har og planer for påsken. I morgen er det tid for storfamiliens årlige påskeskirenn. Om det blir med eller uten ski for min del har jeg lurt på en stund. Kanskje burde jeg ta en tur opp på skauen å sjekke forholda?
Fjellet og hytta med utedoen langt nede i lia lokker og. Guttene var oppe og måkte sist helg. Det er bart til do. Så da blir det vel noen dager på fjellet for en del av oss.
Påskeferie på hytta uten GGG. Jeg kjenner jeg gruer litt for det. Han kommer til å være så utrolig nær der oppe. Dette var jo hans feriested fra tidlig barndom. Der gjalt hans regler, ikke mine. Sigarettrøyken kjennes sikkert fremdeles i stua. Men en gang må være den første. Livet må fortsette. Også på hytta.
Forresten kan det hende han går igjen der oppe. Guttene snakket med noen hyttenaboer sist helg. De hadde sagt at de hadde sett GGG der i sommer. Når Yngste Sønn firtalte at GGG ikke hadde vært der siden pinse, og at han hadde dødd en uke senere fikk de ikke det helt til å stemme. De hadde sett han der senere på sommeren hevdet de…
En tur i en eller annen kirke vil jeg og prøve å få med meg i løpet av påsken. Det er nok av guudstjenester og andre messer å velge i. Påskenattsmesse i Norderhov sent påskeaften er en fin opplevelse jeg har deltatt på flere ganger. Gregoriansk tidebønn på tirsdag kveld frister og. Det samme gjør gudstjenesten i Viker kirke 1. påskedag. Viker kirke er en av de få kirkene her i kommunen jeg ikke har vært i. En lten trekirke langt oppe i Viker i Ådalen.
Jo, det føles godt mef påske nå. Noen litt annerledes dager, og mye tid sammen med familien
Joa. Jeg har fått med meg at det snart er tre uker siden 8. mars. At det for lengst er på tide å rulle sammen parolene, komme seg tilbake til trade-wife rollen, og ikke ta til gater og torg før det blir en ny kvinnedag i 2027. Det er Muligen normal og hennes siste innlegg som er grunnen til at jeg i det hele tatt nevner kvinnedagen i dag.
Tradwife-trenden (tradisjonell kone) er for de som ikke vet det en bevegelse i sosiale medier der kvinner fronter en livsstil som hjemmeværende, med fokus på husarbeid, matlaging og omsorg for barna, ofte i en underordnet rolle til en mannlig forsørger. Kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, med andre ord.
Noen ser på tradwife-trenden som en reaksjon fra utmattede mødre som er lei av forventningene om å kombinere full karriere med et fullverdig familieliv. Jeg kan forstå de som tenker slik. Kvinners soleklare rett til å delta i arbeidslivet bør jo og gi kvinner (og menn) den samme retten til å velge å prioritere barn og familie fremfor karriere og hamsterhjul. Kvinners rett til selv å bestemme må gjelde her og.
Slik jeg ser det er kanskje den største utfordringen tidsklemma, og ikke minst alle forventningene kvinner, og spesielt mødre i dag, føler på. De skal gjøre karriere, ha et hjem som ser ut som hjemmene i interiørbladene og på instagram, servere mat laget fra bunnen av og med kun sunne ingredienser. De skal sende med barna spennende og fantasirike matpakker. Ha tid til å trene, og å utvikle seg selv. Og selvsagt skal de se fantastiske ut til en hver tid. Ikke se ut som de slitne skurefillene de kanskje føler seg som.
Kanskje er løsningen vel så mye å senke noen av kravene vi legger på våre egne og våre medsøstres skuldre.
Jeg arbeidet 100% stilling og vel så det da jeg hadde småbarn. Sånn kan jeg og mange i min generasjon si, og det med rette. Men hånden på hjertet. Så hjemmene våre alltid striglet ut, eller var det flere enn meg som febrilsk startet med panikk-rydding hvis noen ga beskjed om at de stakk innom en tur? Følte vi på ekstrem dårlig samvittighet hvis vi slengte en Grandiosa i steikeovnen og kallte det middag, eller sendte med ungene ei matpakke som besto av ei brødskive med brunost uten å stikke den ut med pepoerkakeform og lage smilefjes av druer og agurk?
Jeg kan forstå at enkelte føler for å gire ned, og få en mindre stressende hverdag. Kanskje er det til og med sunt.
Eksperter og feminister advarer mot Trade-wife-trenden og påpeker at den gjør kvinner økonomisk avhengige av menn. Noe som er svært risikabelt ved samlivsbrudd.
Min farmor var født i 1904. Jeg tror ingen som kjente henne vil regne henne som feminist, eller en kvinne som var spesielt opptatt av kvinnekamp. Hun var hjemme på gården og sto på torget og solgte egne varer. Levde nok rimelig tradisjonelt. Samtidig var hun gabske tydelig ovenfor meg da jeg vokste opp at jeg måtte kunne klare å forsørge meg selv og eventuelle barn. At jeg ikke måtte bli i et samliv som ikke var bra på grunn av at jeg ikke hadde råd til å gå.
Farmor døde lenge før jeg fikk min første kjærest. Så dette rådet hadde ikke noe med en bestemt partner å gjøre.
Velger du Tradewife rollen velger du vekk økonomisk uavhengighet. Det er ikke slik at da kan du bare gå på Nav. Du er ikke reell arbeidssøker, og har ikke krav på arbeidsledighetstrygd. Du har bevisst valgt vekk det å kunne forsørge deg selv.
Samtidig har du dyttet et større økonomisk ansvar over på partner. Det er jo ikke slik at kostnadene i en familie går vesentlig ned selv om du blir hjemmeværende husmor. Så hvis familien ikke skal gå vesentlig ned i standard på levesett med rimeligere bolig, bare en bil, færre og rimeligere ferier og et mindre forbruk må inntektstapet veies opp av at partneren øker inntekten tilsvarende. Det betyr svært ofte at menn må arbeide vesentlug mer, med vesentlig mindre tid til familieliv og egentid. Det er ikke sikkert det er det beste for familien sett som en helhet. Og det er et klart tilbakeskritt for likestillingen. Ikke minst for menn.
Som hjemmeværende Tradewife vil du og miste fremtidig inntekt. Pensjonen din vil bli vesentlig lavere. Bare nevner det.
Jeg tror på kvinners (og menns) frihet til selv å velge hvordan de vil leve livene sine. Til å velge vekk karriere hvis de ønsker det. Men det må være et bevisst valg, hvor de og er bevisst hvilke konsekvenser valget kan få på kort og lang sikt.
Jeg tror det som vil gavne familielivet og på sikt samfunnet er at vi setter ned kravene til oss selv, og ikke minst andre. At det å prioritere familie og roligere dager fremfor karriere, det største huset og to Teslaer i garasjen vil gjøre både kvinner og menn godt.
Vi trenger både kvinner og menn i arbeidslivet for å få samfunnshjulene til å gå rundt. Men ved å sette ned forbruket, og sette ned kravene på materielle goder, fint hus, flotte klær, dyr bil og eksklusive ferier kunne kanskje både menn og kvinner komme vekk fra hamsterhjulet og tidsklemma.
Senke skuldrene. Se på hybelkaninene som hopper over stuegulvet og tenke la de hoppe. Ta en kopp kaffe på trammen sammen med partneren og vurdere om dere kanskje skal ta en telttur ved et skogstjern i ferien i stedet for nok en tur til Legoland og leid feriehus i Danmark.
Jeg kjøpte stemorsblomster til bordet på trammen allerede 1. mars. Er det vår så er det vår!
I forrige uke satte jeg noen påskeliljer i verandakassa på trammen. Erikaen som var der fra før så ikke bra ut da den kom frem fra snøen. Og jeg som er lei snø og vinter ønsker å skape mest mulig vår.
I helgen da jeg drev på ute fant jeg ei lita sink-blomsterkasse jeg pleier å ha på et sidebord på trammen. Den burde jeg få litt vårblomstrende løk i tenkte jeg. Så i dag tok jeg en tur til Hageland og kjøpte flere påskeliljer. 15 kr. potta gir meg mye vårfølelse for pengene.
På Hageland har de ofte posesalg. Planter som har sett sine bedre dager og trenger litt pleie blir satt sammen i poser til 50-kr stykket. Jeg kjøpte med meg en pose med to ranunkler. Hjemme klippet jeg vekk knekte blomster og vissne blader og satt en plante på bordet på trammen og en på bordet på terrassen. Stemoren som sto på trammen ble flyttet til stålampa.
Så mye planter har jeg aldri hatt på tram og terrasse i mars måned før. Det er VÅR!
I gamle dager, da jeg var ung, omtalte vi gjerne voksne mennesker med etternavn. I det minste de vi ikke kjente så godt. I min barndom vokste jeg opp med herr og fru Martinsen, herr og fru Holth og fru Hansen og mann til fru Hansen som trivelige hyttenaboer. Det der med fru Hansen og mannen hennes gikk vel mest på hvem vi barna anså som sjefen i det ekteskapet. Nok om det. Det var det å tiltale og omtale folk med etternavn det her skulle handle om.
Sånn var det og da jeg begynte på sykehuset i 1990. Vi brukte etternavn på legene og de eldste helsesekretærne. Overlege Hansen omtalte alle med etternavn. Jeg var ikke Brit, men frøken Walbækken.
Det har skjedd en endring siden den gang. For mens det tidligere var helt naturlig å omtale naboer og kollegaer med etternavn, er vi nå på fornavn med såvell Jens og Jonas som Harald og Mette Marit.
Jeg kom til å tenke på denne utviklingen da jeg satt og reflekterte over dette innlegget til Countriekspressen.
For meg føles det helt greit å omtale og tiltale folk med fornavn Hvis noen snakker til fru Bøhler, begynner blikket mitt automatisk å lete etter Svigermor. At det er meg de snakker til ramler meg sjelden inn før stirringen blir litt vel intens.
Det finnes kanskje noen som fremdeles liker å bli tiltalt med etternavnet sitt. Jeg brukte tilfeldig etternavn på en eldre bekjent her om dagen. Det var to eldre menn med redusert hørsel og fornavn som lignet i et rom med en del bakgrunnsstøy, eller småskravling som det og heter. Han så meg alvorlig inn i øynene, og takket meg for at jeg brukte etternavnet hans. Litt forundret spurte jeg om han ikke likte at jeg vanligvis brukte fornavn. Svaret var Joa, men… Heretter tror jeg jeg skal forsøke å huske å bruke etternavn på akkurat han.
Her på Ringerike driver vi jo å velger ordfører og varaordfører hele tiden. Rett før jul valgte vi ny varaordfører etter at den forrige hadde fått fritak for å begynne i en stilling som ikke lot seg kombinere med varaordflrervervet. Så førte den såkalte ordførersaken til at ordføreren valgte (etter en litt lang prosess) å trekke seg. Den nyblitte varaordføreren rykket midlertidigig opp som ordfører, og vi valgte på forrige kommunestyremøte ny midlertidig varaordfører frem til kommunestyremøtet i morgen. At vi tok den ekstra måneden var for å få litt bedre tid. Den forrige ordføreren trakk seg to dager før sist møte.
Vel, i morgen skal vi altså velge. Så vidt man vet kommer det til å være fire kandidater til vervet. Her kommer en kort pressentasjon av de forskjellige.
Bente er hun som fungerer som ordfører nå. Hun er fra SP. Dyktig dame, det tror jeg alle er enige om.
Hilde er fungerende varaordfører. Hun er fra Ap. Er første vara til stotinget. Erfaren politiker og dyktig dame det og.
Benedikte. Gruppeleder for Høyre. En ung kvinne jeg spår vil nå langt i politikken.
Roger. Gruppeleder for INP. Sitter også i fylkesstyret. Var i forrige periode representant for Frp.
I går skulle vi i Rødt diskutere hvilken kandidat vi skal støtte i morgen.
I følge Høyre bør de få ordføreren fordi de hadde ordføreren som trakk seg. De mener A Gentelman agreement skulle tilsi det. Nå er det muligens ikke så mange Gentelmen i kommunestyret, og hvertfall ikke i Rødt. Ikke står det noe i kommuneloven som tilsier det heller. Så slik argumentasjon var det ingen på møtet i går som lot seg påvirke av. Høyre er jo heller ikke det partiet vi er mest enig med politisk.
Det var vel bred enighet om at både Bente og Hilde er gode kandidater som kan gjøre en bra jobb. Det var nok mest mellom disse to kandidatene debatten gikk.
Så var det en som trakk frem Roger. Han begynte sitt resonement slik: En ordfører bør være en mann som ka…. Lenger kom han ikke før denne kjerringa så rødt, eller kanskje mer svart. Jeg glemte alt om god debatt-skikk, som å be om ordet og vente pent på tur, og avbrøt han tvert: Mann??!!?
Engasjementet tok litt vel av for meg der. Det beklager jeg. Medvirkende årsak er nok at den samme fyren provoserte meg da han på forrige møte påsto at et styre bestående av et stort flertall kvinner ville bli sett på som rene syklubben. Jeg regner meg ikke som feminist, men slike fyrer kan få meg til å bli det. Snakk om antikvariske holdninger.
Hvordan vi kommer til å stemme i morgen vil jeg ikke avsløre. I tillegg bør man vel ikke ta en endelig konklusjon før en har hørt debatten. Jeg antar at det vil komme frem gode og mindre gode argumenter for hver av kandidatene. Så følg med!
Hvis jeg sier at det handler om en edderkopp som vokser i en uhyrlig fart, og spiser seg god og mett på det den finner av kakerlakker, katter og papegøyer før den begynner å forsyne seg av folk. Ja da tipper jeg de fleste lar tursti være tursti og tenker Hva er det denne kjerringa fabler om nå?
Egentlig er det ikke jeg som fabler om enorme edderkopper. Det er det Zombiedoll som gjør. Eller det er ikke fabling. Det er en filmanmeldelse av filmen Sting fra 2024.
Jeg er ikke spesielt glad i edderkopper. Ikke at jeg er redd de eller noe slikt, men jeg tror ikke jeg kunne hatt en tarantella som kjæledyr. Har holdt en en gang. Var liksom ikke noe jeg hadde lyst til å kose med eller klø på magen.
Ikke er jeg så glad i skrekkfilmer heller. Ikke fordi jeg blir så veldig redd, men mer fordi jeg nok er mer glad i dokumentarfilmer og filmer med litt annen intensjon enn å ta fra deg nattesøvnen.
Likevel får jeg litt lyst til å se filmen etter å ha lest filmanmeldelsen til Zombiedoll. Kanskje får du det og?
Hva er det kjerringa driver med nå? tenker du kanskje. Zombiedoll ligger da ikke på plassen over kjerringa på topplista.
Nei, Zombiedoll gjør ikke det. Zombiedoll ligger tvert i mot på 99 plass. (Topplista inneholder kun 99 blogger i dag.)
I går skrev jeg Ut på tur? inspiret av Smakebit av livet sitt siste innlegg. Siden det var et nesten to måneder gammelt innlegg tror jeg det var en medvirkende årsak til at den bloggen gikk fra 100. plassen på topplista i går til plass nummer 73 i dag. Det føles mer givende å løfte blogger nederst på lista oppover enn å reflektere over nok en fottur.
Jeg tror jo og at det kan være med på å øke interessen for blogg på en langt bedre måte enn småkrangling om Goretex og kalorier. Det kan og bidra til å vise mangfoldet på blogg.no, samt gi meg litt mer variasjon over tema å reflektere over. Begynner når sant skal sies å bli litt lei strandpromenader i stiv kuling.
Det var litt grått på morgenen, men du hvor fint det ble utover dagen. Jeg har stort sett drevet på ute. Mye å ta tak i når det endelig er vår. Det er godt å drive på ute.
I kveld var det møte i Rødt. Vi hadde besøk av noen som ønsker at kommunen skal bevare nærskogen deres som LNF-område. Kloke og gode argumenter. Det er et fint turområde jeg har brukt mye de siste årene.
Jeg synes det er fornuftig å beholde flest mulig av nærskogene. De som folk kan nå uten å måtte sette seg i bilen og dra til Krokskogen eller Holleia. Bare slenge på seg jakka og dra til skogs, enten man vil lufte hund, plukke sopp eller jogge. Dette er en slik nærskog for ganske mange i Hønefoss og nærområdet til byen.
Så ble det en litt opphetet debatt om etablering av datasenter. Kommunen har bestemt at det skal være et satsingsområde å få flere datasentre til kommunen. Noen av oss er ikke sikre på at det er riktig næring å satse på, andre synes det er viktig å få ny industri til kommunen. Nå er det uenighet om hvor vidt datasenter kan regnes som industri. Hva produserer de i så fall, og hvor mange arbeidsplasser gir de egentlig? Ikke minst hvor stor andel av strømmen vil de trenge?
Av kommunestyresakene til møte på torsdag var det valg av ny ordfører som skapte mest debatt. Det er fire kandidater. Sp, Ap, Høyre og INP stiller med hver sin ordførerkandidat.
Det er gøy med litt temperatur og debatt i et miljø hvor man debatterer sak og ikke person.
Det har vært en aktiv og engasjerende dag. Kjenner jeg er go-sliten i kveld. Er nok ikke lenge før jeg kryper til køys.
Ingen over. Ingen ved siden. Kjerringa er på topp, og har følgelig ingen over meg på topplista. Så hva gjør denne kjerringa da? Hva skal sette i gang tankevirksomheten hos kjerringa i dag?
Selv om det ikke er noen blogger over meg på topplista så er det jo plenty av blogger under meg. Så da går jeg helt i bunn av topplista og tar for meg det siste innlegget til Smakebit av livet på plass nummer 100.
Egentlig burde jeg gitt meg landeveien i vold i løpet av natta, eller kanskje helst en fly-tur. For innlegget til Smakebit av livet handler om en vinterlig kjøretur med leiebil fra Tromsø og til Senja tatt i slutten av januar. Men jeg kan ikke drive å reise til Tromsø i tide og utide. Vi har styremøte i Rødt på Ringerike i ettermiddag.
Vi har vel alle fått med oss at Tromsøfolk ikke har vært så begeistra for turister i leirbil i vinter, men siden Smakebit av livet og sjåføren er fra Møre og Romsdal har de vel erfaring med kjøring på vinterføre vil jeg tro.
Selve kjøringa virker å ha gått bra, selv om de hadde litt problemer med GPS en. Virker kjent, det mef problemer med leiebil og GPS. Da vi var i Frankrike i 2017 hadde vi store problemer med å få GPSen til å geleide oss ut av flyplassen i Nice.
Men dette skulle ikke handle om Nice eller Frankrike. La oss ta turen nordover igjen. Bildet over er fra Harstad og ikke Tromsø, men det er i det minste riktig fylke.
Jeg har vært i Tromsø og. Sist i 1999 eller år 2000. Var på kurs i digital bildebehandling av røntgenbilder. Har, muligens ironisk nok, ingen digitale bilder fra den turen. Vil du se vakre bilder av et vinterlig Troms, sjekk ut blogginnlegget til Smakebit av livet.
Jeg har også vært på Senja.. Det er enda lenger siden. Sommeren 1988. Ei venninne av meg tilbragte tiden som offiser-frue på Skjold. Eller offiser-samboer da, rett skal være rett. Så jeg og ei annen venninne tok ei uke av sommerferien vår på Skjold det året. Da tok vi tre venninnene en kjøretur til Senja. Flott sted. Av bildene til Smakebit av livet ser jeg at det er minst like flott der på vinteren. Jeg anbefaler alle å klikke seg inn på bloggen å se selv.
Hadde jeg klart å laste opp det obligatoriske bilde av topplista hvor Kjerringtanker troner øverst, ja da hadde jeg følt meg på topp også. Vel, jeg lar ikke små tekniske problemer ødelegge gleden. Skjermdump er tatt som bevis, og kan eventuelt benyttes ved en senere anledning.
At denne bloggen plutselig har over 2.000 sidevisninger er helt villt. Skulle nesten tro noen har manipulert tallene. Det er jo 3 ganger så mange som jeg pleier å ha. Ja, ja. Jeg faller nok snart ned på et normalt nivå igjen.
Selvsagt gleder en topp-plassering meg. Det er jo det jeg fablet om og drømte om i mange år. Nå har vel den toppliste plasseringa bleknet litt med årene, men moro likevel.
Så blir jo det store spørsmålet: Hva gjør jeg i morgen? Det er jo ingen på plassen over meg på topplista. Jeg har selvsagt en plan for det. Hva det er får du, kjære leser, se i morgen.
(Og med den avslurningen burde jeg være sikret noen klikk i morgen og.)
