Har jeg vært bortskjent?

Hvordan har du kommet hit? En av de andre i 1. mai komiteen satte blikket i meg da han ankom møtet i går. Jeg så litt forundret på han. Mente han hvordan jeg som aldri har vært medlem av hverken Arbeiderpartiet eller LO hadde klart å få en plass i 1. mai komiteen, eller lurte han på hvordan jeg rent fysisk hadde forflyttet meg fra Drømmehuset til møtelokalet?

Jeg valgte å tro at det var det siste han lurte på, og sa at jeg hadde kjørt. Å ja. Du har førerkort… Jeg nikket, og sa noe om at det hadde jeg alltid hatt.

Jeg forsto spørsmålet. GGG pleide å kjøre og hente meg på møter. Han som spurte bor ikke så langt fra meg. Mulig han hadde tenkt å tilby skyss hjem hvis jeg hadde trengt det.

Men jeg har altså både bil og førerkort. Nå som veiene er snø- og isfrie har jeg heller ikke noe i mot å kjøre bil.

Sosial kontroll! kunne jeg si litt surt til GGG når han insisrerte på å kjøre meg. Men det handlet ikke om det. Det handlet om at etter at når vi bare hadde en bil likte ikke GGG å bli sittende i Drømmehuset uten mulughet til å kunne ta en kjapp tur for å kjøpe røyk, kaffe eller hva han nå følte for. Ikke godt å vite når denne kjerringa kom hjem når hun dro av sted.

Og jeg satte pris på å bli kjørt og hentet. Spesielt når det var vinter, snø og is. Levert og hentet få skritt fta inngangsdøra. Skrapte aldri is av bilvinduer eller kostet vekk snø. Jeg hadde folk til slikt.

Jeg som syntes jeg gjorde alt hjemme, eller i det minste helt klart mest, har de siste månedene forstått hvor mye GGG gjorde. Ta bilen, for eksempel. En av pærene har gått. Det tok noen dager før jeg kom til at den ikke ble skiftet hvis jeg ikke selv tok grep.

På mange måter har jeg nok vært litt bortskjemt. På andre områder var det muligens GGG som var heldig med valg av kjerring.

 

Det er da ikke lenge siden….

Jeg sender den gamle mannen som forsøker å haste over fotgjengerfeltet et medlidende blikk. Jeg vet noe om hvordan det er når kroppen ikke vil bevege seg like raskt som jeg vil. Ja, selv om jeg ikke er gammel. Jeg er jo ei kjerring i min beste alder. Det har jeg vært i flere tiår.

Da den gamle mannen har kommet over gata og kan fortsette oppover fortauet i litt roligere tempo retter han på nakken, og i et kort sekund møtes blikkene våre. Men var det ikke…. tenker jeg der jeg kjører videre. Gud hvor gammel han er blitt.. 

Litt rart i grunn at denne mannen har blitt så gammel. En gang, for ikke lenge siden, var vi jevngamle. Eller jevngamle og jevngamle. Han var, og er vel fremdeles, noen år eldre enn meg. Jeg regner raskt i hodet. Det burde fremdeles være flere år igjen til han fyller 70. Fyller 70?! Jeg husker vi feiret at han fyllte 30.!Det er da ikke så lenge siden.

Jeg fortsetter med hoderegning. Ikke på min egen alder. Jeg er som sagt ei kjerring i min beste alder. Har vært det lenge. Jeg tenker tilbake til da mannen i fotgjengerfeltet og jeg var på kino sammen en januarkveld i ….1986.  Det er…. over 40 år siden!  40 år? Hvor har de årene blitt av?

Ok.  2 av ungene mine er i 30-årene. Jeg har tatt utdanning, hatt et langt yrkesliv og et langt ekteskap det er kanskje gått noen år siden den kino-turen i 1986. Men 40 år? Det er jo en hel evighet! Et halvt liv.

Hva var det vi så den kvelden i 1986? Jeg må tenke litt. James Bond? Jeg googler litt. Jeg har aldri vært så opptatt av James Bond, men jeg vet jeg så en Bond-film på Hønefoss kino en gang i ungdommen.   Golden Eye kom i 1985 googler jeg meg frem til. Da kan det stemme at den gikk på Hønefoss tidlig i 1986.

1986. Jeg var i slutten av tenårene den kvelden vi var på kino. Bodde fremdeles hjemme hos foreldrene mine. Tok bussen til Hønefoss for å gå på kino, og ble kjort hjem av han som forsøkte å strene raskt over gata i sted. Senere det året flyttet jeg på hybel i Kongsberg. Skulle bli optiker, før veien gikk videre til Oslo og radiografutdanning året etter.

40 år et halvt liv. Eller langt mer enn det. 2/3 av den tiden jeg har levd. Likevel føles det ikke så lenge siden. Det må da være bevis på at jeg langt fra er gammel. At jeg fremdeles er ei kjerring i min beste alder, selv om jeg fyller 60 til høsten.

 

 

 

Kamskjell

Så var det tid for mat her på bloggen igjen. Spis og spar med innlegget fra 16. februar ligger atter på plassen over meg på topplista. En dag, på torsdag var det vel, hadde jeg pasta med kamskjell til middag.

Jeg hakket opp et fed hvitløk, en chili en liten bunt bladpersille og litt frisk koriander. Lot det så surre i en stor stekepanne i 1 dl olivenolje (sto så i oppskriften) og 2 ss smør. Etter litt la jeg og kamskjell i panna. Jeg brukte frossne som jeg hadde tint. Lot kamskjellene steke et par minutter på hver side. Helte over en dl hvitvin, og tok panna vekk fra plata. Serverte skjellene med pasta. Saltet og pepret lett.

Smakte overraskende mye. Jeg trodde i grunn retten skulle bli litt kjedelig, men den hadde mye og god smak. Ikke akkurat det billigstd man kan lage, men noen ganger er det lov å kose seg.

Tross smør i stekepanna tror jeg ikke dette er der mest usunne du kan stappe i deg.

 

TV-anbefaling.

Vil du ha et godt tips til hva du bør se på TV?

Gå inn på NRK og se serien Barbeint i snøen. Jeg skal love deg du kommer til å bli berørt. Berørt, opprørt oppgitt og forbanna var følelsene jeg satt igjen med i går etter å ha sett alle de tre episodene.

Serien er en sterk dokumentar. Helene Sandvig går opp sporene etter Lina som ble funnet død en vinternatt i 2022. Det som først ser ut som et drap viser seg å være noe helt annet. står det i introduksjonen til serien. Og nok en gang har den sympatiske og dyktige journalusten levert et solid stykke arbeid. Du husker henne kanskje fra serien Helene sjekker inn, hvor hun sjekker inn på alt fra fengsel til sykehjem.

Barbeint i snøen formidler en sterk historie om proffesjonelle helseaktører som ikke ser det vanlige mennesker ser, Om en ung kvinne som ikke får den hjelp hun trenger på grunn av prosedyrer, og mennesker som ikke evner å tenke selv, eller bryte vedtatte prosedyrer. Jeg anbefaler den til alle som bryr seg om folka rundt seg.

(Bildet har ikke noe med serien å gjøre. Der er kun en illusteasjon.)

 

Skaper vårstemning

Jeg har bestemt meg. Nå er det vår! Snø og is forsvinner dag for dag. I går parkerte jeg piggskoa og fant frem joggeskoa. Stemorsblomsr ble tradisjon tro plassert på bordet på trammen 1. mars. Første dag i første vårmåned.

Når snøen forsvant fra verandakassa på trammen var det lett å se at høstlyngen i kassa hadde sett bedre dager. Den ble røsket opp og plassert i komposten. I dag kjøpte jeg påskelijer som ble plassert i verandakassa.

Litt mer vår på trammen med små, spirende løk.

Glad jeg har den gamle bilen..

Jeg er ikke alltid like fornøyd med bilen jeg kjører rundt i. Mitsubishi Lancer fra tidlig på 2000-tallet.  Ikke den bilen jeg ville ha valgt hvis jeg skulle ha kjøpt meg bil. Det hender jeg savner Lille Bille, bilen min som jeg kvitta meg med da det ble for råflott å ha to biler.

Bilen jeg kjører nå har jeg arvet etter GGG, som i sin tid arvet den etter Svigerfar. Bilen var i sin tid både fin og flott, men den har i likhet med denne kjerringa pådratt seg noen feil om ikke direkte mangler (håper jeg) med årene. Den er jo veteran om ikke alt for mange år.

Når jeg leser innlegger til Vivian er jeg imidlertid glad jeg ikke har en sånn nymoderne bil som tar over både styring og bremsing når den finner det for godt.

 

 

This shoe is make for walking…

For første gang i år kunne jeg gå på bar mark fra inngangsdøra til bilen.  Det betyr at jeg kan bevege meg fritt igjen. Noe jeg ikke har kunnet siden starten av november. For første gang på 4 måneder behøver jeg ikke vurdere om det holder med diamond anti grip såler eller om det må pigger til når jeg skal ut utgangsdøra. Jeg kan si det føles godt!

Jeg tok ikke spaserskoene på bildet. Det er litt for vått for det. Jeg tok et par slitte joggesko med god såle.

Første tur med småsko ga meg den samme følelsen som i barndommen. Føttene blir lettere. Skrittene raskere.  Deilig med vår. Håper piggskoa kan få hvile en 8 måneders tid.

 

 

På kirkegården.

En kirkegård i regnvær en tidlig vår, så tidlig at snøen har gått for bare få dager siden, finnes det i grunn noe tristere enn det?

Likevel var det til kirkegården jeg tok turen i dag morges. Da jeg dro for å sjekke badetemperaturene på lørdag så jeg at snøen hadde gått på kirkegården der grava til GGG er. Så i dag tok jeg turen og sjekket hvordan gravstedet så ut etter vinteren. Det så greit ut. Trenger en potte påskelijer eller noe slikt før påske, men baret og mosehjertet jeg la der i desember lå pent på plass. Så og greit ut, så drt kan få ligge litt til.

Siden jeg var på kirkegården ruslet jeg rundt å så til de andre gravene i slekta og. Det gir meg en ro å vandre rundt på kirkegårder, lese på gravminner. Tenke litt. Selv i regnvær er det godt. Kirkegårder gir tanker og minner om levd liv. Selvsagt og om død, sorg og savn, men mest om livene som er levd og menneskene som var glad i de og savner de.

 

Fy flate for en gøy søndag!

Fyyyy flate så gøy det var på årsmøte i går!🤭 Eller kanskje ikke gøy er rette uttrykket for et årsmøte. Nei den beskrivelsen passer nok langt bedre for å beskrive gårsdagen til Monica enn å beskrive min. Årsmøter er noe som hører med for politiske partier. Direkte gøyale er de sjelden.

Det var kampvotering mellom to fra Drammen om plassen som tredje vara til styre, men ellers var det heller ikke stor dramatikk.

Selv om jeg ikke kan kalle møtet direkte gøyalt, så gikk jeg fra møtet med litt mer senkede skuldre enn da jeg kom. I flere år har jeg sittet i valgkomiteen. Nå tok jeg ikke gjenvalg. Det føltes som en lettelse å bli kvitt den oppgaven.

Det som er kos med slike møter på fylkesnivå er at du treffer en del mennesker du ikke ser så ofte. Det er alltid trivelig.

Møtet varte fra 11 til ca 15. Etter det gjorde jeg ikke stort.  Jeg flata ut på sofaen, ryggen trengte en strekk etter å ha sittet i ro i flere timer, og der ble jeg stort sett liggende.

I dag skal jeg ha en rolig dag. Føler jeg trenger det. Denne uka er relativt rolig. Det er møte i 1. mai komiteen i morgen. Det er vel det eneste som står i kallenderen. Ja, og så har jeg planer om å få rydda litt klesskap.

Dager uten program er bra. Får litt mer ut av dagen her hjemme da. Ikke det at jeg har tenkt å være så veldig effektiv i dag. Jeg skal ha fokus på rekreasjon.  Kroppen føles sliten og vond.

Det betyr ikke nødvendigvis at dagen skal tilbringes på sofaen. Det finnes mange andre og kanskje bedre måter å lade batterier på. Kaffe-latte, for eksempel, eller en tur ut i regnet.

 

Ny bok.

Siden jeg ble ferdig med å lese Jomfruen fra Norge i går, så måtte jeg jo begynne på ei ny bok. Jeg har mange uleste bøker å ta av, så jeg tok bare den neste i stabelen.

Det er boka Dad, eller teiknaren Eyvin Ovrum. Det er en bok om en reklamtegner som visstnok er en slags pionér som avis- og reklametegner. Boka er skrevet av Jon Ovrum. Jon er barnebarnet til tegneren.

Jon er og pensjonert lektor, og har vært aktiv i Rødt. Nå er det lenge siden jeg har sett han på møter. Vet at han reiser og skriver en del. Jeg kjøpte vel kanskje boka mest fordi det var Jon som har skrevet den. Synes det er gøy å ha bøker jeg kjenner forfatterene av.

Jeg ble faktisk litt engasjert allerede på første side. Det var en tegning av gården hvor faren til denne Eyvind kom fra. En gård i Enebak. Navnet på den gården har jeg hørt før. Svigerfar var fra Enebak.

Jeg sukker og savner GGG. Han var langt bedre på Enebak i gamle dager enn meg. Svigermor og jeg pleide å bare høre etter med et halvt øre når Svigerfar og søsknene hans begynte å mimre gamle dager.

Men jeg har jo slektsfirskningsprogrammet mitt. Jeg åpnet det, og fant ut at en av grandtantene til Svigerfar ble gift med en fra den gården, eller nabogården med samme navn. Litt imponert over min egen hukommelse. Tror ikke det er noe direkte slektsskap mellom Svigerfar og Eyvind Ovrum.

Neste som fenger min interesse var at når Eyvind dro til Amerika som 20 åring fikk han et barn med en svensk kvinne han traff på båten over Atlanteren. Det er ikke så overraskende. Men det som er mer overraskende er at han ble enslig far til denne gutten når forholdet tok slutt.. Hvorfor står det ikke noe om. Det var vel ikke så ofte faren fikk foreldreretten i 1906.

Boka begynner bra. Dette blir nok engasjerende lesing.