Kanskje ikke et høyaktuelt innlegg, tenker jeg da jeg klikker meg inn på Ninastips sitt siste innlegg. Det heter påskeoppsats.
Jeg bebreider ikke Nina. Innlegget var langt mer aktuelt når Nina postet det uka før påske.
Det er en koselig og fin oppsats Nina har laget. Passer godt til påske. Tror jeg skulle klare å lage den, så kanskje jeg skulle prøve det neste påske?
Spekemat og pavlova. Dette var frokosten jeg serverte Yngste Sønn i morges. Synes det må være såpass på selveste 17. mai. Jeg vet ikke hvordan dere har det, men jeg er utrolig glad i nasjonaldagen. Det har jeg alltid vært.
Etter frokost dro jeg til byen for å se på barnetoget. Storfamilien møtes alltid foran Fengselet for å se toget. Kjekt å ha et fast sted å stå. Ja hele storfamilien møter ikke opp der. Ikke alle er i Hønefoss, ikke alle er like interessert i barnetog, og noen går i toget. Men med et litt utvida familiebegrep så var vi vel 14 stk. der. Koselig.
Den ene søsteren min, mannen hennes og jeg spiste lunsj sammen i byen etter barnetoget. Siden Mamma hadde fyllt 90 år i dag hvis hun hadde levd så ble det rekesmørebrød på meg. Det var en av hennes favorittretter, så jeg synes det passet bra.
På kvelden har storfamilien pluss noen flere vært samlet ute hos den andre søsteren min til grilling og hyggelig samvær. Der var vi 17 stk, tror jeg.
Som dere skjønner har det vært fullt program på meg i dag, og har tilbragt store deler av den sammen med slekta. En fin feiring av dagen.
Bloggen på plass 100 har ikke et eneste innlegg. Det blir ikke mye å kommentere eller reflektere over i dag for denne kjerringa.
Jeg har som vanlig på nasjonsldagen fullt program. Ha en fin 17. mai, vi blogges.
I Den gamle kokeboka er det et helt kapittel om matfett. Under kapittelet Nyretalg. Hverdagsfett kan jeg lese: Her i Norge har vi hat det med at være svært store paa det i smørveien. Vi har rynket paa næsen til al mat som ikke var tilsat smør, selv om det var det fineste nyrefett som var benyttet i steden. Det er ikke saa i andre land. Naar vi læser utenlandske kokebøker eller taker med utenlandske kokker, forbauses vi over hvor ofte de bruker fett, især nyretalg, hvor vi bruker smør. Du verden hvor vore fine folk vilde bli fornærmer hvis de hørte man hadde git dem talg i en pudding! Men Englands lorder spiser fortvæk sin plumpudding og sin pai tillaget med talg (nyretalg) og ikke smør.
Å lage sin egen nyretalg eller sitt eget hverdagsfett er en omstendelug prosess jeg tror de færreste vil ta seg tid til i hverdagen. Jeg tror heller ikke det ville svare seg økonomisk i våre dager.
Men da jeg søkte etter bilder av nyretalg på nett for å ha noe å illustrere dette innlegget fant jeg ut at nyretalg muligens har steget litt i popularitet siden Olaug Løkens tid. Du slipper å koke å skumme i evigheter slik Olaug beskriver i kokeboka si. I dag kan du bestille nyretalg (som det meste annet) på nett.
– Nyretalg er det hvite, faste fettet som sitter rundt nyrene på storfe, leser jeg. – Det er rent og har en helt spesiell kvalitet. Det tåler høy varme, og det gir en fyldig smak og en god spenst i pølser og andre retter.
Nyretalg har ernæringsmessige kvaliteter som folk er opptatt av i dag sier Den stolte pølsemaker som og er forhandler for nyretalg.
Nyretalg er rikt på energi, men det byr også på viktige næringsstoffer. Det har en naturlig fettsyresammensetning med både mettet og enumettet fett, og det inneholder fettløselige vitaminer som A, D, E og K.
Mange blir overrasket når de hører at talg faktisk er mer stabilt ved høy varme enn mange planteoljer, forklarer Hans Ole. – Det gjør det til et godt alternativ til steking og fritering, og det gir maten en smak du ellers ikke får.
Dette er ikke mine, men pølsemakerens ord.
Kjenner du at det stilles store krav til deg? Mye du MÅ eller BURDE gjøre?
Det er Mallemey som stiller spørsmålet i sitt siste innlegg. Jeg svarer et helt klart og tydelig JA! Det stilles store krav til meg, langt større krav enn jeg har helse til å levere på til tider.
Så kommer mitt neste spørsmål: Hvem er det som stiller de største kravene til deg?
fortsetter Mallemey, og skal ha det til at det er jeg selv som setter de kravene. At det er jeg selv som skaper omgivelsenes forventninger til hva jeg klarer. Jeg er delvis enig, men bare delvis.
Jeg var i mange år Kjerringa som fiksa alt. Eller selvsagt ikke alt. Men jeg hadde i det minste stor arbeidskapasitet, tok mange ledige vakter, hadde et ord med i laget der beslutninger ble tatt, satt i arbeidsgrupper og fikk til stadighet nye utfordringer å bryne meg på. Det var et hektisk og engssjerende liv som jeg virkelig elsket.
Da helsa sa stopp og jeg måtte forlate jobben som radiograf og vervet som tillitsvalgt mistet jeg mye av identiteten min.
Å ha helseutfordringer er ikke noe nytt for meg. Jeg ble født med en del, hjertefeil, sjeløyd og de første ukene hadde jeg og diagnosen klumpfot Den diagnosen ble fjernet da jeg kom til ortopedene på Sophies Minde som baby. Helseutfordringene mine, både de medfødte og de ervervede, er en del av meg som jeg bare må leve med og det går helt greit. Eller gikk helt greit til summen av de ble så stor at det ikke gikk lenger.
De siste årene har jeg måtte lære meg at jeg må priorotere egen helse forran det å alltid være der for alle andre. Det har ikke vært lett for meg, men det har kanskje vært minst like vanskelig for noen av de rundt meg og. De er jo vant til st jeg stiller opp og hjelper, støtter og er der for de. At jeg fikser det meste, inbefattet å gjøre livene deres enkkere. Da er det ikke så lett å forstå hvorfor jeg plutselug ikke stiller opp som forventet.
Så til spørsmålet om Hvem som stiller de største kravene til meg? så føler jeg ikke at det opplagte svaret er meg selv. Ii det minste er jeg ikke alene om det.
Jeg forlot livet jeg elsket i slutten av 2021. Jeg har brukt de fem årene på å akseptere at livet har endret seg, og at jeg må lytte til kroppen, ta pauser. At det er noe som heter restitusjon. Det har tatt tid og til tider vært frustrerende. For jeg vil mer enn jeg orker, og får fort dårlig samvittighet og føler meg lat når jeg ikke orker alt jeg mener jeg burde gjort.
Jeg liker ikke å klage og syte. Jeg prøver å ha fokus på det jeg får til, ikke det jeg ikke får til. Kanskje er det ikke så lett for alle rundt meg å se hvilke begrensninger jeg har. De ser meg ikke når jeg har strukket strikken litt langt. Da holder jeg meg for meg selv. Det er vanskelig for de å forstå hvordan helsa begrenser meg. Det er ikke så rart om de har forventninge jeg ikke alltid klarer å innfri.
Først tar Olaug Løken for seg valget av fisk, og tiden naar den er bedst.
Om fisken er frisk skjønnes bedst paa ganen eller gjællerne, øinene, skindets farve og kroppens fasthet.
Hvor dypt stirrer du inn i øynene til fisken når du handler i ferskvaredisken? Øynene skal være klare og ikke indfaldne, hvis du lurte.
De forskjellige fiskeslagene er best til forskjellige tider av året. Jeg skal ikke ramse opp alt her, men nøyer meg med å fortelle at silden er best og fetest sommer og høst. At den namdalske spekesilden er den beste. Brislingen er i Oslo fetest og best i september og oktober…. Slik fortsetter det med alle fiskeslag både fra saltvann og ferskvann.
Ål tror jeg ikke hun er så begeistret for. Da aalen er vanskelig at faa drept, og det derfor pleier at være skik at flaa den levende, maa man være meget oppraad for mat for at indlate sig paa at pine en medskabning saa grusomt.
Olaug Løken tenker helt klart på dyrehelse, eller fiskehelse da. At sælge “levende” eller rettere sagt halvdød fisk begynder heldigvis nu at gaa av mode. Det er ogsaa en stor feiltakelse at tro at fisken er bedre naar den har gaat og sulted og skubbet sig ind paa endel like saa sultne kamerater i en trang vandbeholder en tid end naar den i detsamme den frisk og kraftig kommer sprellende op av havet, blir dræpt med et dypt skaar tvers over strupen og halsen, helst ogsaa over halen saa at blodet rinder godt av den.
Olaug Løken gir oss 48 fiskeretter i denne boka. Oppskrifter på mye forskjellug kokt fisk hvorav kokt spekesild er noe jeg ikke har hørt om. Det spises i følge denne boka med gode poteter, koldt smør og flatbrød. Stuede erter eller kokte kaalrabiskiver passer svært godt til.
Litt overraskende ser jeg at Olaug har oppskrift på Baccalao.
Ellers er det mye fiskefarse, fiskepudding og fiskeboller. Selvsagt forskjellige fiskegratenger og retter jeg husker fra min barndom som seibiff og torskerogn.
Skalldyr er også med i dette kapittelet. Igjen ses Olaugs omsorg for dyrene. Hummer maa desværre kokes levende.
Av de litt underlige rettene i mine øyne kan jeg nevne lutefiskpudding, ristet spekesild, fiskepudding med makaroni, fiskeruletter, krølltorsk og stuede østers.
Det hadde vært gøy å høre om noen av leserne mine har kjennskap til disse rettene.
Ei kjerring som til stadighet publiserer bilde av kaffe- eller tekoppen sin trenger litt variasjon på kopper å ta bilde av. Det var noe slikt jeg unnskyldte for meg selv da denne koppen ble med hjem fra Blåkors sin bruktbutikk her om dagen. Av alle ting du ikke trenger kommer vel flere kopper og krus langt opp på lista sa en annen stemme der inne i kjerringhode. Jeg tror sistnevnte taler har mest rett.
Men se på denne koppen da! Er den ikke søt? Passer perfekt på det rosa gjestetoalettet! ville GGG ha sagt og gnidd seg i øynene. Han hadde aldri sansen for rosa. Ja, den hadde passet bra på do, men jeg pleier aldri å nyte en kaffekopp mens jeg sitter på toalettet. Tenker den gjør seg godt når jeg sitter i gyngestolen på terrassen en sommerdag og.
Så var det å finne det rette stedet å fotografere dette vidunderet av en kopp. Lys, bakgrunn og alt må jo være med å fremheve koppen. Lampelys på svart spisebord ble feil. Hjalp ikke med slitt, rødbrun kokebok som stafasje.
Jeg prøver på bordet i karnappvinduet. Bedre lys, og rosa pelargonia må jo være bra som bakgrunn.
Helt klart bedre. Men det blir for lang avstand mellom kopp og blomst. Selv når jeg løfter pelargoniaen ut av potteskjuleren. Tydelig trenger og innerpotta til blomsten en liten vask for å gjøre seg på bilder.
Jeg titter ut av vinduet mens jeg drikker opp siste rest av kaffen. Merker meg at jeg må vaske koppen før mer fotografering. Den har fått brune kaffeflekker.
Ute regner det. Men den busken med de hvite blomstene der ved søppelskuret. Den sammen med koppen kunne bli et bra bilde. Det er bra fotolys ute.
Et øyeblikk vurderer jeg at naboene muligens vil synes det er litt merkelig hvis de ser at jeg står ute i regnet og fotograferer en kopp oppe i en busk. Jeg bor på et boligfelt. Men jeg får ikke mer moro enn jeg lager selv, så jeg vasker koppen ren for kaffeflekker og begir meg ut i regnet.
Det var ikke enkelt å få plassert koppen på en kvist som ikke bøyde seg så mye av vekten at koppen falt av. Hadde ikke vært så smart å knuse koppen i min iver etter det rette bildet. I tillegg “snør” det av hvite kronblad når jeg kommer nær greinene. Våte kronblad som kleber seg til koppen. (Og håret mitt.)
Bedre. Men det er litt dumt med den røde veggen som bakgrunn. (Ja, jeg prøvde litt forskjellige vinkler og filter. Dette ble det beste. Ok?) Og ser det ikke litt dumt ut med en kopp hengende i en busk? Jeg trenger jo et bilde som viser en avslappende kaffekopp. Et bilde som set ut som om jeg bare har tatt bilde av koppen jeg sitter og drikker kaffe av. Ren hamoni og null stress. Hverdagsbilde fra den harmoniske hverdagen til kjerringa.
Her må det tenkes.
Ja, det måtte tenkes. Fotograferingen og teksten over ble skrevet på Kristihimmelsprett. Men da skulle jeg og i en bursdag, (eller to bursdager),så jeg hadde annet å tenke på og bruke tid på enn koppe-fotografering.
I dag derimot har jeg tid til både tenking og fotografering. Desuten har det sluttet å regne.
Ikke noe er som å nyte en kopp kaffe på terrassen en tidlig fredags-morgen.
Jeg kjøpte mer på bruktbutikken. Men jeg må tenke litt, og sikkert ta en del bilder før jeg er klar for å publisere det bruktfunnet på blogg. Som dere skjønner er det ikke bare å knipse et bilde.
Ulykkelig kjærlighet er vondt. Det ef tanken som slår meg når jeg leser Tankeras sitt siste innlegg. Eller det er vel det som slår meg samme hvilke av innleggene til Tankeras jeg leser. På tide å gå videre. tenker jeg også.
Det er lett for meg å si, ikke like lett for den som er midt opp i det å gjennomføre. Følelser kan ikke skrus av.
Jeg er sliten av å aldri føle meg vel skriver Tankeras. Så heng med folk som får deg til å føle deg vel, tenker jeg. Jeg er garantert sikker på at de folka finnes. Ingen grunn til å kaste bort tid og følelser på folk som får deg til å føle deg som en forvokst og ekkel minion slik Tankeras skriver. Forresten er minioner søte. Det tror jeg de fleste er enige om.
I den gamle kokeboka til Olaug Løken er det og et kapittel om søte sauser. Dere vet sauser til desserter. Det går stort sett i forskjellige variasjoner av røde sauser og vaniljekrem/saus.
Noen formuleringer fra dette kapittelet vil jeg og gjengi.
Søte sauser med saft eller vin maa aldrig kokes i jerngryte, men i feilfri emaljert eller aluminiumskasserolle. Maa heller ikke bli staaende i et blikmaal, men ved maaling heldes raskt ut igjen.
Nb, Rødvin kan brukes i mangel av saft!
Utsagnet fikk meg til å stusse litt. Hadde man rødvin hvis man ikke hadde saft? Jeg tenker jo som de fleste i våre dager på pris. Hvem tar seg råd til vin hvis man ikke har råd til saft? Og i såfal tar man da og lager saus av vinen?
Men selvsagt. På 1890-tallet lagde man vel ofte vinen så vel som saften selv.
I oppskrift på Billig vinsaus står det at man skal bruke ripsvin eller rabarbravin blandet med blåbærsaft.
Litt mer eksklusivt blir det med Vinskumsaus. Her bruker man hvitvin. Så blir det opp på til prisen på vinen hvor dyr sausen blir.
I går skrev jeg at kanskje er det nå det snur…I dag fortsetter oppturen fra i går. Livet smiler fremdeles til snille kjerringer. Da jeg begynte å reflekrere over det siste innlegget til den bloggen som ligger på plass 100 i stedet for bloggere med litt vel ømme tær lenger opp på lista, så måtte man ha 1 sidevisning for å oppnå plass 100. Lite impoberende. Jeg har lagt merke til at blogger jeg nevner oppnår en del sidevisninger. Victoria Johansen som jeg skrev om i går fikk 20 sidevisninger, Hverdagsblikk som jeg skrev om på tirsdag 32. Det er inspirerende å se at jeg kan bidra til at andre blir sett. I dag måtte du ha 4 sidevisninger for å komme på plass 100. Det gjør meg og glad.
Når jeg så klikker meg inn og ser at det er Apecalypso sitt siste innlegg jeg skal reflektere over smiler jeg fornøyd. Apecalypso er en blogg jeg leser med glede. Eller, med glede blir kanskje litt feil å si. Han er ikke overdrevet positiv. Det blir mer riktig å si at jeg leser den med interesse.
Temaet i Apecalypsos siste innlegg får meg til å kaste meg full av iver over tastaturet. Innlegget hans har tittelen Aldri mer 1. mai.
I 1933 gjorde nazistene i Tyskland første mai til en nasjonal festdag, «arbeidets dag» skriver Apecalypso. Det har han jo rett i, men 1. mai som arbeidernes internasjonale kampdag har langt eldre opprinnelse enn det.
Den 4. mai 1886 demonstrerte streikende arbeidere for 8 timers arbeidsdag på Haymarket-torget i Chicago. To hundre politimenn gikk til angrep på dem for å oppløse demonstrasjonen, da noen med ett kastet en bombe fra en sidegate. I kaoset som fulgte begynte politiet og noen av arbeiderne å skyte på hverandre. Da røyken lettet, hadde syv politimenn og tre ganger så mange arbeidere blitt dødelig såret.
Åtte anarkister og streikeledere ble arrestert, tiltalt og dømt for å ha medvirket til at en bombe ble kastet mot politiet. Fire av de dømte ble hengt. En femte begikk selvmord i fengselet.
Den internasjonale arbeiderkongressen møttes i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale. Etter forslag fra de fagorganiserte i USA ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag. Dette til minne om de hengte streikende arbeiderne i Chicago tre år tidligere. Streiken i Chicago hadde startet 1. mai.
Den første verdensomspennende markering av 1. mai var i 1890. Altså bare 10 dager etter at Adolf Hitler hadde feiret sin 1 års dag. Litt feil å gi han æren for 1. mai-feiringen.
På arbeiderkongressen i Paris deltok Carl Jeppesen som representant fra Norge. Han var formann i Arbeiderpartiet, og sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge.
Den første 1. mai-feiringen i Norge ble gjennomført i 1890. I Kristiania og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. 3 600 mennesker deltok i 1. mai-tog fra Youngstorget. Arbeidere i Fredrikshald (Halden) feiret dagen med en større fest, og i Skien og Hønefoss var det møter. På Kongsberg holdt Carl Jeppesen foredrag om 8-timersdagen for 400 tilhørere lørdag 3. mai, og på Vikersund dagen etter for 300 arbeidere.
Apecalypso har rett i at nazistene gjorde det til en fridag, men historien til dagen er eldre. Når Krfu lederen og andre ymter frempå om å fjerne 1. mai som fridag så tror jeg ikke det ville få 1. mai til å slutte å være kampdag, heller tvert i mot.
Å sette likhetstrekk mellom Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) og arbeiderbevegelsen for å bruke det som argument for å skrote kampdagen synes jeg blir litt historieløst. Ja NDSDAP hadde sitt utspring i DAP (Deutsche Arbeiterpartei), men ideologien var på flere områder ikke det man forbinder med arbeiderklassen og det arbeiderbevegelsen står for. Eneveldig diktatur og antisemitisme er ikke fremtredende politiske kampsaker. Jeg mener mer arbeiderbevegelsen mer ble brukt som et middel for å oppnå makt. Har man planer om å bli diktator er det smart å ha store mengder av folket med seg et stykke på veien. Lettere å oppnå målet om enevelde på den måten.
Jeg tror de fleste stiller seg positive til begrepet arbeid. Og selv om mange av de yrkene vi kanskje først tenker på når vi tenker på arbeiderklassen ikke har så høy status i dagens samfunn er det ingen som tar til orde for å avvikle stillingene dered. Vi trenger renholdere, industriarbeidere, helsefagarbeidere, butikkarbeidere, håndverkere, trailersjåfører, lærere, radiografer… Samfunnet ville ikke gå rundt hvis alle var direktører, influensere og reality-stjerner.
At dette tilhører en helt annen tid, er jeg heller ikke enig i. Heller ikke at det ikke finnes arbeidere.
Den postmoderne verden har fått pengeslaver som ikke har noe annet realistisk valg enn å holde høyt tempo i hamsterhjulet helt frem til de går av med pensjon, i den grad dette overhodet er en realistisk mulighet.
Sitatet er hentet fra blogginnlegget til Apecalypso. Så hvis vi bytter ut ordet arbeider med ordet pengeslave gir det en mindre grunn til en internasjonal kampdag?
