I år kan jeg ikke skryte på meg store evner som gartner slik Under Maarfjellet gjør i sitt siste innlegg. I kjøkkenhagen vokser noen krydderurter, rabarbra og en solsikke. Hva solsikken gjør der har jeg ikke snøring på. Den har sådd seg selv. Det blir mer og mer klart for meg at tiden med kjøkkenhage og hage generelt går mot slutten. Interessen og overskuddet er ikke der lenger.
Gi meg en terrasse stor nok til blomster, gyngestol og noen krydderurter, og jeg skal lage meg en oase. Drømme-oasen. Det er meg der jeg er nå.
Endelig er det kveld. Jeg har skjenket meg et glass sommerfugler, og satt meg ute på terrassen. Det begynner å bli levelig temperatur her ute. Jeg kjenner denne kveldsstunden alene på terrassen gjør godt. Roe ned etter en litt slitsom dag.
Ingen kjenner dagen før solen går ned, er det et ordtak som sier. Nå er sola på vei ned bak åsen. Det føles greit. Da har vel ikke dagen så mange flere overraskelser på lur.
Jeg nyter vinen og sommerkvelden. Kjenner det gjør godt, slik den lette kveldsbrisen gjør godt. Det var virkelig det jeg trengte nå. Et glass iskalde, boblende sommerfugler. Eller trengte blir feil. Jeg trenger ikke alkohol. Likevel kjenner jeg at vinen gjør godt i kveld.
Noen dager er slik. Ting skjer, og dagen tar en annen vending. Ikke alltid noe stort eller dramatisk, men nok til å få opp pulsen og stresshormonene for en periode. Dette har vært en slik dag.
Nå går kvelden straks over i natt. Jeg blir sittende ute litt til. Lytter til radioens toner inne på kjøkkenet. Ser gatelysene som langsomt tennes. Kjenner stresset symke og trøttheten komme snikende. Jeg tror det kommer til å sove godt i natt.
Det dufter blomster og verden har slått på lyspæra
Slik starter Forbi polene sitt siste innlegg. Og selv om innlegget er skrevet i slutten av mai passer beskrivelsen fremdeles.
Alle problemer smeltet med snøen, og det venter oss strandliv, barnefri (rettelse: kidsa skal ha mammafri) party og endeløse sommernetter.
Jeg forstår at det nok er en generasjonsforskjell mellom bloggeren bak Firbi polene og meg, for selv om jeg og synes mange av problem… jeg mener selvsagt utfordringene smeltet med snøen, så er det ikke strandliv, party og endeløse sommernetter som er sommeren for meg.
Det der med barnefri har jeg forståelse for at man i en hektisk periode kan føle behov for. Da ungene var små hendte det jeg missunnte mine venninner og bekjente med samlivsbrudd bak seg. Nettopp fordi de hadde helger de kunne sove lenge og hente seg litt inn. GGG arbeidet i mange av de åra på redtsuranter i Oslo. Han hadde fri hver 4. eller 5. helg. Gjerne mine arbeidshelger. Så jeg var mye alene med ungene i helgene – og ukedagene og. Han ukependlet i noen år.
Jeg har barnefri denne helga. Yngste Sønn dro i går, og blir borte hele helga. Så i går syntes jeg det var så kjedelig her at jeg ringte Eldste Sønn, bare fordi jeg kjedet meg.
Forbi polene har vært borte fra blogg.no en stund. Bloggen har vært satt på pause.
Noe av det merkelige med å åpne opp bloggen er de få lesertallene bloggverdenen har sunket ned til, men det synes jo jeg er behagelig.
Ja, det har blitt lavere lesertall og lavere temperatur her inne. Jeg vet ikke om jeg synes det er så behagelig. Jeg publiserer for å bli lest. Ikke for at bloggen skal være en sannhetens safe for mine barn; Hadde det vært hensikten hadde jeg skrevet dagbok.
Det jeg derimot synes er ok er at mange av de bloggerne som skapte stadige bloggkriger og de leserne som lagde stor ståhei i kommentarfeltene er borte. Jeg tåler fint at folk er uenige med meg, men det er fint hvis det holdes på et saklig nivå. Jeg føler at blogg.no endelig har blitt et sted for voksne mennesker som er ferdige med tenårenes trang til drama.
Jeg trives i bloggblokka og har ingen planer om å slutte å blogge. Ønsker både tidligere bloggere og lesere velkommen tilbake, og håper lesertallene tar seg opp.
Sommer, sol og 26 grader ute enda klokka har passert 20. Sikkert varmere i sola. Jeg måtte trekke inn en stund nå. Ble rett og slett uvell i varmen. Trekker ut igjen når temperaturen hsr sunket litt. Liker lune sommrrkvelder på terrassen.
Middagen ble intatt ute. Ja frokost og lunsj også. Må jo det når været er så bra. Middagen ble en rekesalat. Eller rekecoctail sto det vel i oppskrifta. Den besto av reker, hjertesalat, agurk og mango. Lagde en dressing av rømme, majones og litt dill fra urtebedet. Deilig sommermat i varmen!
Klokka 08.12 i dag ringte telefonen. Jeg kikker litt engstelig på displayet før jeg svarer. Det er juli, folk har ferie, selv ikke telefonselgere er på tråden så tidlig.
Stort sett er det jo de som ringer, telefonselgerne. Folk ringer ikke til hverandre hvis det ikke er noe viktig. Man sender meldinger.
Jeg har en gammel far, en gammel Svigermor, unger som ferdes rundt om kring… Livet har lært meg litt katastrofetenking. Telefonopppringing klokka 08.12 en lat julimorgen i 2026 føles urovekkende.
Hadde det vært for 10 – 15 år siden hadde det ikke vært urovekkende. Da hadde det enten vært en “krise” på ett av sykehusene. Mange radiografer som var syke midt i ferien, ferie som måtte endres, vakter noen hadde blitt beordret til, røntgenutstyr som hadde knelt… Ett eller annet som noen mente jeg burde informeres om.
Eller det hadde vært Mamma. Høvdingen som hadde bestemt at i dag skulle det hesjes, kjøres inn høy eller lignende, og Mamma som måtte ta telefonrunden rundt til barn og kalle de til arbeid. Pappa har tenkt å kjøre inn høy i dag og lurte på om dere hadde lyst til å være med… Det var vel mer av plikt enn av lyst når jeg så kommanderte opp mann og motvillige tenåringer og dro av sted.
Men nå skriver vi 2026. Mamma er for lengst borte. Høvdingen kan fremdeles kommandere, men sjelden han ringer nå. Jeg er mer redd for at helsepersonell skal ringe og fortelle at det har skjedd noe, et fall, sykehusinnleggelse… Det er mange tanker som rekker å rase gjennom hodet.
Displayet viser navnet til en kamerat. Du vet i betydningen partikamerat. Hva er galt nå? Jeg sukker, men svarer ikke. Kanskje ringer jeg opp igjen senere i dag. Når jeg har startet dagen på ordentlig. Blitt ferdig med frokosten.
Vi er ikke nære kamerater. Han pleier å sende harmdirrende sms når Mimir har gjort noe dumt i fylla eller det er en politisk sak han virkelig engasjerer seg i. Ris eller ros til partiet. Alt går til meg, så får jeg ta det videre – rydde opp! Enten det er lokale spørmål som flatehogst i turområdet hans, nasjonale utfordringer som bensinprisene eller verdenspolitikken. Jeg tror han er litt oppgitt over at jeg ikke har skapt fred i Midtøsten. Han har jo forklart meg hvordan.
Du har vært alt for tilgjengelig, tenker jeg. Brydd deg, lyttet og tatt tak i mye. På mandag var det en annen bekjent, en jeg ikke en gang vet hva heter, som tok kontakt med meg på matbutikken. Han lurte på hva han skulle gjøre, han hadde ikke fått de feriepengene han mente han hadde krav på.
Jeg liker å hjelpe folk. Jeg liker å lytte, og å være tilgjengelig. Lett å engasjere kommer jeg sikkert alltid til å være. Kan jeg bidra gjør jeg det gjerne. Men å være en klagemur eller mental søppelbøtte for noen som trenger å få ut frustrasjonen sin klokka 08.16 en julidag i ferien min, der er jeg ikke lenger.
Jeg forstår godt at når man er på reise slik som Rommet mitt er, så blir hodet fort fullt av inntrykk. Med hodet fullt av inntrykk glir fingrene lett over tastaturet. Det er lett å finne noe å formidle.
Så sitter vi her og scroller på blogg og andre sosiale medier, alle vi som ikke er på ferie. Alle vi som av forskjellige grunner tilbringer sommeren hjemme – i år også. Selv har jeg ikke vært på noe som kan karakteriseres som ferietur siden… 2021? Da hadde GGG og jeg noen fine dager både i Moss og på Vestlandet.
Jeg ble faktisk litt overrasket nå. Er det fem år siden jeg var på ferie? Joda, det har vært noen hytteturer både på egen og andres hytter (og torp), men noen direkte feriereise har det ikke vært.
Ikke at jeg har savnet det tenker jeg når jeg kjenner etter. Ferie er å ta en pause fra hverdagen. Det klarer jeg å gjøre her hjemme og. Gjerne med små utflukter eller dagsturer.
Jeg koser meg med å lese om Rommet mitt sin perfekte sydenferie, men jeg kjenner ikke på misunnelse. Jeg har den perfekte hjemmeferie.
Det gjelder, som Rommet mitt skriver, å nyte nuet. Og nuet kan nytes akkurat der man er – også hjemme. Jeg tenker det har mest med innstilling å gjøre. Gulostskiva påå egen terrasse kan være en bra start på dagen. Et øyeblikk verdt å nyte.
Livet blir ikke alltid slik man hadde tenkt. Etter to litt utfordrende sommre med sykdom og sorg nyter jeg sommeren i år. Nyter den i sakte tempo her hjemme, på hytta og med noen små utflukter.
Nyt sommeren du og, samme hvor du er. Det finnes alltid mulughet for å lage seg gode pauser fra hverdagen.
Det er greit at jeg har enkle gleder her i livet, tenker jeg. At jeg er ei kjerring som for eksempel kan glede meg over en blomsterbukett fra grøftekantem i ei gammel vanskevannsmugge noen ville kaste.
Enkle gleder, og noen gang dyre innfall. Der har du meg i et nøtteskall, fortsetter jeg tankerekka.. For i dag, etter turen i grøftekanten, trådde en av innfallene mine inn. Et innfall, som viste seg å koste litt mer enn jeg hadde tenkt.
Dette er forlovelsesringene til GGG og meg. Vi forlovet oss nyttårsaften 1990. Jeg vet at mange bruker forlovelsesringene som gifteringer, men vi valgte nye ringer da vi giftet oss i 1994. Gifteringen min ble klippet av meg før en operasjon for en god del år siden. Ringen til GGG ble med han i graven.
Da jeg fant frem bunadsølvet mitt for et par uker siden fant jeg esken med forlovelsesringene våre. Da fikk jeg en idé om å lage et halssmykke til meg av de to ringene. Jeg så raskt for meg hvordan jeg ville ha det. Helt enkelt kutte den ene ringen, tre den andre på, som en lenke. GGG og jeg lenket sammen for alltid. Syntes det ville være en bra symbolikk.
Så i dag gikk jeg til neste steg i prosessen. Tok med meg ringene til gullsmeden, og forhørte meg på hva det ville koste. På vei til gullsmeden satte jeg et øvre tak for hva jeg tenkte var en ok pris. Prisanslaget overgikk selvsagt det med god margin.
Hva gjorde kjerringa da? Jo, hun slo til, selvfølgelig. Det er en flink gullsmed. Hun kom med spørsmål jeg ikke hadde tenkt så nøye over. Hvilken ring skal øverst, hvilken nederst? Skal det være en liten hempe øverst slik at smykket henger pent? Hun tegnet og forsikret seg om at jeg var enig, at vi hadde den samme forståelsen. Til slutt skrev hun på bestillingslappen behold gravering. Dette tror jeg blir veldig bra!
Smykket blir ferdig over ferien. Det har ingen hast, vil ikke ha noe hastverksarbeid.
Nå må jeg leve litt sparsommelig en stund, tenkte jeg da jeg forlot gullsmeden. Så tok jeg turen inn på kaffeen til Kirkens Bymisjon og bestillte meg en kaffe-latte. Det er jo tross alt ferie.
Har vært morsomt å være med, gi litt av mine tanker og opplevelser, følge andre blogger … noen ganger er nok ganske enkelt nok. Tror jeg er kommet dit … for en periode i alle fall.
Hvis noen nå satte morgen-kaffen i halsen kan jeg berolige med at sitstet over er hentet fra det siste innlegget til Gode sko. Denne kjerringa har ingen planer om noen blogg-pause.
Nei noen bloggpause blir det ikke herfrs. Men litt mindre skjermtid er et mål.
For første gang leter jeg etter en bolig til meg. Ikke til oss som familie eller GGG og meg som par. Men en bolig for meg. Et hjem hvor jeg vil trives Mitt hjem.
Jeg titter på boliger på finn. Har laget meg en liste over ting leiligheten skal inneholde, eller ikke inneholde. 2 soverom, heis eller så og si trappefri adkomst, terrasse, veranda eller balkong, ikke vaskemaskin på kjøkkenet… Beliggenhet har selvsagt noe å si. Jeg ønsker meg sentrumsnært, så jeg kan gå til det meste. Pris er en tredje faktor…
Det er lite eller ingenting som faller i smak. Jeg finner noe å utsette på de fleste. Mest kanskje fordi drømmen min innerst inne er et herskaplig slott og ikke en masseprodusert minimalistisk leilighet. Joda, jeg har funnet to boliger jeg liker. Det ene er en kunstnerleilighet i Sande, det andre en stor murvilla med parklignede hage i Åmål i Sverige. Men sånn egentlig har jeg ikke lyst til å gjøre svenske av meg. Ikke å flytte til Sande heller.
Mange kommer med gode råd. Brutorget er sentralt, Benterudstranda har noen litt vel smarte håndverksløsninger, Hengsle har fin gangavstand til byen, Helgeshaugen er utfordrende å komme til vinterstid…
Jeg sukker og ser på annonse etter annonse. Utrolig like alle sammen. Like kjedelige.
Jeg vet at selv om leilighetene er kjedelige og nøytrale, gjerne i sterilt hvitt, så er det en fin mulighet til å forandre leiligheten slik at den blir slik jeg ønsker. At jeg jo fritt kan skape min stil når jeg har kjøpt den. Samtidig, jeg føler ikke for å gå i gang med et omfattende oppussingsprosjekt.
Jeg kan hjelpe deg, jeg! sier Datteren med skinnende øyne. Og ja, det er nok mange som kunne hjelpe meg. Spesielt Datteren. Hun elsker oppussing, og har ungdommrns energi og pågangsmot. Vi kunne drikke vin og diskutere muligheter og løsninger, fortsetter hun like entusiastisk.
Datteren deler min interesse for interiør, og hun har mange kreative ideer. Hun er og en virvelvind til å fikse. Kunne risikere at hun malte halve leiligheten mens jeg fremdeles var halvveis i vinglasset, og ikke helt hadde bestemt meg om fargevalget hun hadde foreslått var en god ide’.
Drømmehuset var ikke Drømmehuset da vi kjøpte det i 2007. Det var et litt slitent 80-talls hus med potensiale som vi skapte om til Drømmehuset. Et hus hvor vi så mulighetene, og begynte å fantasere om løsningene allerede etter at vi hadde vært på visning. Løsninger som kanskje aldri ble noe av, fordi nye ideer, nye løsninger dukket opp etter at vi overtok huset.
Det er vel det jeg ser etter. En leilighet som snakker til meg. Som får meg til å se løsninger, begynne å fantasere, få ideer. Som gir meg lyst til å flytte inn.
Egentlig hadde jeg lyst til å reise til Bjørneparken i Flå i dag. Rusle rundt og ta bilder av bjørnene og de andre dyrene. Det er mange år siden sist jeg var der. Ungene var små, og vi bodde i huset i skogen. Man kan dra i bjørneparken selv om man ikke har med seg barn eller barnebarn.Slik tenkte jeg – helt til jeg sjekket bilettprisen. 559,- kr!
Ja, jeg kunne sikkert få noen fine bilder og en god opplevelse. Og ja jeg fikk da og tilgang til mye jeg ikke hadde behov for. Som berg-og-dal-bane, dyrepasserskole og showet til Bukkene Bruse i badeland. Hadde jeg hatt barn å ha med meg er Bjørneparken et fantastisk sted. Men litt dyrt for ei kjerring som bare ønsker å fotografere.
Så jeg dro til Eggemoen i stedet. Ikke i håp om å få se bjørm eller andre spennende dyr, men rett og slett for å gå i skogen. Kikke så vidt etter om det begynner å komme sopp.
Hadde så vidt kommet ut i skogen da det virkelig oppsto en krise. Det begynte å regne! Ikke hølje ned, men litt mer enn lett duskregn. Krise, for det eneste jeg hadde på som var i goretex eller annet vannavstøtende materiale var turskoa. Ellers besto antrekket av en bommullstopp med halvlange ermer og ei joggebukse.
Jeg kunne selvsagt ha fortet meg tilbake til bilen, kastet meg inn i den og skalket alle luker. Men jeg lot vær være vær og fortsatte å gå. Vet dere hva? Det gikk helt fint!
Joda, jeg kjente at det regnet, selv om furukronene sikkert stoppet noen av dråpene. Men det var helt greit. Jeg hadde oppsøkt skogen for å oppleve naturen, ikke for å stenge den ute.
Jeg gikk muligens litt raskere enn jeg hadde gjort hvis det ikke hadde regnet. Studerte omgivelsene litt mindre. Men jeg nøt å være ute i skogen, selv om været ikke var topp.
Det ble et par, tre kilometers tur. Ikke stort å skryte av. Ingen spektakulære utsiktspunkt. Som sagt jeg var på Eggemoen. Det er stort sett bare flat furuskog å ta bilde av.
I tillegg til det lette regnet blåste det en del. Godt da å krype under et pledd på sofaen for en liten strekk.
