Det gnistrer liksom ikke av farten denne kjerringa har på  husarbeidet i dag. Men jeg står da på. Jeg krysser av ting etter ting på lista mi, og har da fått gjort en del. Kurvstolene på trammen kom endelig ned fra trammen! Nå skal sterke sønner få lempet de opp i hengeren når den blir tom for ved som skal kløyves.

Det føles godt at gjester ikke lenger ønskes velkommen av to for lengst utslitte kurvstoler. Samtidig er det litt vemodig. Det var jo plassen vår de to kurvstolene. Min og GGG sin plass for gode samtaler.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ikke bare lemping av kurvstoler denne kjerringa har drevet med i dag. Jeg har og gjort mange av de tingene som gjøres hele tiden uten at det synes. Eller først synes når de ikke blir gjort. Gulvvask, støvtørking, rydding…

Heldigvis kom det ei regnskur da jeg skulle til å klippe ned tornerisehekken under kjøkkenvinduet. Jeg skriver heldigvis for da kunne jeg utsette det å sloss med tornerosehekken til en annen dag. Jeg klipte den ned i våres, og det er muligens ikke tid for å klippe roser i august, men det trengs.

Rart med det den ørlille regnskura ble brukt som unnskyldning også for å la være å beise trammen og å luke diverse blomsterbed.  Forresten er det august. Det er lov at bedene er litt på hell. Kan være flinkere neste sommer….

Neste sommer kan det hende det er noen andre som får sloss med tornerosehekken og holde orden i bedene. Da kan det hende jeg bor i en drømmeleilighet og kan lage meg en rå uteplass. Om det blir en liten balkong eller en litt større veranda eller terrasse vil tiden vise. Men en privat liten oase må jeg ha..

Ting må tas i riktig rekkefølge. Først rydde og fikse Drømmehuset så det viser seg fra best mulig side for megler og potensielle kjøpere. Det tror jeg jeg må bruke høst og vinter på, kanskje våren med.  Jeg har ikke hadtverk.

Vi starter alle et sted har Victoria Johansen  kalt sitt siste innlegg. Et nydelig innlegg jeg på ingen måte skal forsøke å etterligne. Jeg tar heller utgangspunktet i tittelen på innlegget og lar tankene spinne over den.

Vi starter alle et sted. Livsveien ligger der blank og klar foran oss. For noen er den mer staket ut enn for andre. Staket ut med milepæler og brøytestikker satt av foreldre, andre slektninger eller samfunnet rundt. Sønnen som skal oppfylle fotballdrømmen til faren eller datteren som skal overta firmaet som har vært i familien i generasjoner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi starter alle et sted, men livsveien må vi forme selv. Enten vi velger å følge brøytestikkene som er satt opp for oss, eller ender opp med å velge en helt annen vei.

Vi starter alle et sted. Hvor rett eller svingete veien skal bli vet vi ikke. Ikke hvilke myrhull vi kan plumpe i eller steiner vi kan snuble i heller.  Føles veien for krevende kan det hende man velger en annen vei mot målet, eller rett og slett velger seg et annet mål.

Vi starter alle et sted gjerne bestemt av andre. Eller om kanskje ikke bestemt er rette ordet bestandig. Vi dukket opp på et sted på livsveien til noen. Fra det utgangspyuktet starter vår livsvei. Selv om starten kan ha mer medvind for noen, er det opp til oss alle å velge vår egen livsvei.

Vi velger selv hvilken vei vi vil gå. Selv der veien ligger rett og bred foran oss med brøytestikker så tett at det er umulig å trå feil, har vi et valg. Vi kan følge veien slik det forventes, eller skjene ut til den ene eller annen side og velge en vei ingen hadde sett. Det er vårt valg.

Vi velger selv eller kanskje var det ikke et bevisst valg. Vi snubla i noe, og havna i grøfta. Da er det vårt valg om vi vil fortsette krabbende i grøfta, karre oss opp på veien igjen eller velge en annen vei ut av grøfta.

Vi velger selv om vi tar en liten eller stor omvei før vi setter kursen mot målet. Det som er staket frem for oss, eller et helt annet mål.

Vi velger selv hva som er målet. Velger selv om vi skal gjøre det som forventes eller om vi har andre forventninger til livet.

Vi velger selv, selv når ruta virker staket ut og bestemt for oss, velger vi selv om vi ønsker å følge den veien eller ta den belastningen det kan være å velge en annen.

Vi ender alle et sted. Om livsveien blir kort eller lang ender den alltid et sted.

Vi ender alle et sted, Om det var ved det målet som var staket ut på forhånd, eller et annet sted.

Vi ender alle et sted, selv de som langt fra føler at de er fremme.

Vi ender alle et sted og det er opp til oss og gjøre det til et godt sted. Et godt sted for oss selv.

Vi ender alle et sted, og når vi oppsummerer ferdem håper jeg vi kan si: Det har vært en fin vei, jeg har opplevd mye noe. Noe kunne kanskje vært annerledes. Noen færre motbakker, litt mindre motvind, færre tryn i grøfta… Men sånn alt i alt har det vært en fin livsvei. Det har vært min vei slik jeg selv valgte den.

Jeg befinner meg ikke på hytta. Det burde jeg sikkert gjort. Men det blir ikke hyttetur på meg denne helga, selv om jeg tror en tur til fjells kunne gjort meg godt.  Ikke minst etter samtalen med Yngste Sønn i går. Jeg sukker stille. Det er ikke bare bare å overta ei hytte som har vært i svigerfamilien i over 60 år.

En ting er at vedlikehold og oppgradering ikke har hatt høyest prioritet i alle de 60 årene. Det kan jeg innrømme at jeg har medansvar for. Jeg har jo vært medeier i de siste 12 åra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En annen ting er alle som har et forhold til hytta, som føler at den er en del av deres historie og. Som regel ser jeg på det som positivt. Ikke i går.

Yngste Sønn fikk telefon fra Svoger. Ikke så rart. Onkel og nevø har jevnlig kontakt, og skal på hyttetur sammen til Svigermors hytte denne helgen.  Men Svoger ringte nok mest fordi en kusine av han (og GGG) tilfeldigvis hadde vært i området der hytta ligger. Hun hadde da tatt en tur nedom hytta. Sikkert for å mimre litt. Jeg vet fra hytteboka at hun og foreldrene hennes har feriert flere ganger på hytta da hun var ung.

Det er bare trivelig. Synd vi ikke var der, da kunne hun fått kaffe. Kusinen er en trivelig dame i slutten av 60-åra. Da kunne hun og fått en forklaring av oss på hvorfor det står en del ting lagret på verandaen. At det er litt mindre gulvplass inne i hytta for tiden. At vi driver og skifter gulv og lager bod om til bad. Så nei, det har ikke vært innbrudd. Det er ikke derfor en dostol og noen slitte hyller fra Jotex står på verandaen.

Det er flott at hun bryr seg. Det er flott at hun sier i fra. Hadde det vært innbrudd hadde jeg selvsagt vært takknemlig for å få beskjed. Jeg skulle bare ønske hun hadde ringt meg, ikke Svoger.

Ikke noe galt med Svoger. Han er snill som dagen er lang. Men han er ikke en fyr som holder slik informasjon for seg selv. Den går nok og til Svigermor. Og for Svigermor er hytta med utedoen langt nede i lia et hytteparadis som verken trenger forbedringer, oppgraderinger og knapt vedlikehold. Jeg er redd hun vil se på det å rive opp gulv for å skifte råttent bjelkelag mer som vandalisme enn helt nødvendig vedlikehold. Dette kommer jeg fort til å få høre i lang tid.

Hegelill sitt innlegg om hytteliveter innlegget som var inspirasjonskilde til dette innlegget. Vel, det handlet i det minste om hytteliv. Samtidig fikk jeg luftet litt frustrasjon.

Det lå brev til meg fra Vestre Viken i postkassa i dag. Jeg rynket brynene og tenkte: Hva er det nå? Synet mitt som jeg har kontrollert der jevnlig skal her etter følges opp av øyenlege på Hønefoss og optiker. Ny dose osteoporoseinfusjon skal jeg ikke ha før på ettervinteren.

Jeg tenkte ikke en gang på at jeg fjernet et carcinom i ansiktet i starten av juli. Det ble jo rutinemessig sendt til patologisk så man kunne slå fast om det var et carcinom og at kirurgene hadde fått med seg alt. Litt rart i grunn at jeg ikke straks tenkte på det, for i søvnløse netter har det streifet meg at med min sedvante flaks så har de sikkert ikke fått med alt. Jeg som før alltid var optimistisk har blitt litt mer negativ. Ting har liksom ikke helt gått min vei de siste årene. Vel, nå sto jeg med svaret i hånden. Alt var fjernet, og jeg trengte ikke videre oppfølging. Det var en lettelse å få den beskjeden. Jeg har nok uroet meg litt mer enn jeg har ønsket å innrømme.

Litt rart at jeg ikke tenkte på det histologisvaret da jeg så brevet fra Vestre Viken. Det er vel et tegn på at det har vært litt mye i det siste. At meg og mitt har blitt skjøvet litt i bakgrunnen.

Arret ser ut til å bli så fint som jeg kunne ønske. Nå er det bare å fortsette med å være flink til å bruke solkrem, og ellers legge det carcinomet bak meg.

Oppvekst på 70-tallet skildret i bøker av Line Baugstø er temaet i innlegget til Mangt og meget som jeg sitter og reflekterer over i dag. Jeg vokste også opp på 70- tallet, så det passer jo bra.

Kvinnefrigjøringen, kvinneåret, kampen for kvinners rett til å studere og jobbe. Som barn føltes det bare utrygt. Jeg ønsket meg ingenting annet enn en tradisjonell familie med pappa på jobb og mor med fangforkle og hjemmebakte boller.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette sitatet er hentet fra Mangtogmeget sitt innlegg. Jeg tenker etter. Fant jeg kvinnefrigjøringen og kvinneåret utrygt? Ikke i det hele tatt. Jeg tror kvinnekampen aldri helt kom til bygda der jeg vokste opp. I det minste ikke til omgangskretsen til foreldrene mine. Jeg vokste opp med hjemmeværende mamma, og det var det vanligste også blant vennene mine.

Joda, det fantes et par litt yngre mødre som ble sett på som rødstrømper. Det var ikke noe utrygt med dem. De hadde noen litt rare ideer, men de snakket ikke så høyt om de. Mulig de følte det utrygt. De var helt klart i mindretall.

Bygdesnakk som og beskrives er mer gjenkjenbart. Man skulle ikke skille seg mye ut fra den gemene hop, ta noen andre valg enn det bygda forventet før folk begynte å snakke. En far som hadde reist for å realisere drømmen sin, slik Mangtogmeget skriver om, ville helt klart fått folk til å snakke. Enda mer snakk hadde det blitt hvis en mor hadde gjort det samme. Hun hadde i tillegg fått stempelet dårlig mor. 

Jeg har ikke lest bøkene til Line Baugstø, men jeg tror jeg ville likt de. Nok en gang har Mangt og meget kommet med en bokanbefsling som faller i smak.

Sitter her med tekopp og tastatur slik jeg pleier. Teen gjør godt. Halsen er sår, jeg har hostet meg gjennom natta og har visst blitt forkjøla.  Det er grått og regn ute. Greit å starte dagen litt rolig.

På radioen bak meg sitter to sprudlende damer å snakker om at folk klager for mye over at de er slitne. Jeg hører hva de sier. Føler at de snakker til meg, og dropper den fortsettelsen på forrige avsnitt som jeg satt og formulerte. Jeg er ei som her på blogg ofte skriver at jeg er sliten. Sikkert litt for ofte.

Ok, så er jeg forkjøla. Det er til å leve med, og det går over. Jeg er heldig. Jeg kan ta meg tid og lov til å være forkjølet. Jeg har ikke en jobb som venter. Jeg trenger ikke sitte her å vurdere om jeg er frisk nok til å gå på jobb, eller om jeg må ta en telefon til jobb og si at jeg er syk. Jeg kan la kroppen være litt tufs uten at det gir meg dårlig samvittighet. Uten at jeg trenger å vurdere hvos syk eller frisk jeg er.

Det at jeg i mye større grad kan styre dagene og livet mitt selv gjør meg godt. Jeg har tenkt en del på det i sommer. Når hjernen begynner å tenke nå må du lage middag, klokka er 16. Så slår en tanke ned i meg. Hvorfor det? Jeg vil heller dra på sopptur.  Jeg kan lage middag senere. Det er ingen som forventer den middagen på et bestemt klokkeslett.

Hvis jeg får et innfall om å lete etter for lengst døde tippoldemødre trenger jeg ikke diskuttere med andre enn meg selv hvor vidt vi skal bruke dagen på det, eller om vi heller skal dra på multetur på Vikerfjell eller rydde i garasjen.

På samme måte når jeg sitter og drømmer og ser på boliger på finn. Jeg trenger ikke overbevise noen om mine sprøe interiørinfall skal gjennomføres. Ingen som skriker opp om at han blir sveieblind hvis jeg tapetserer gjedtedoen rosa, eller er uinteresert i å vurdere andre farger på soverommet enn røykblått. Det er og jeg som skal bestemme hvor den boligen skal ligge.

Denne friheten til å styre dagen min selv gjør meg godt. Nå har jeg bestemt meg for at det er tid for frokost.

Det ble en tidlig morgen i dag. Første blogginnlegg ble postet klokka 5. Da hadde jeg alt vært oppe en stund. Klokka 6 satt jeg ute på terrassen med dagens første kaffekopp. Det er ikke hverdagskost for denne kjerringa, men sånn blir det når kjerringa våkner ved tretiden og ikke får sove igjen.

Det var en fin morgen. Klar, blå himmel. Frisk sensommerluft. Fugler som synger mot sola i prydepletreet. Fin start på dagen, egentlig, der med kaffekoppen.

Så var dagen i gang. Jeg puslet rundt i Drømmehuset, og fikk unna en del av det kjedelige husarbeidet som først synes hvis du ikke gjør det. Man får litt ut av dagen når man står opp med sola. Innen Reiseradioen begynner klokka 9 har jeg fått unna en del av rutine-arbeidet, og er godt i gang med å rydde i mere papirer inne på “kontoret”.

Lite visste jeg at interessen for turkise plastvasker var så stor, tenker jeg når jeg tar en ny pause i gyngestolen på terrassen sånn i 12 tida. Jeg la ut en turkis plastvask fra 60-tallet som har vært i bruk på det gamle “badet” på hytta på finn.no under kategorien Gis bort. Den har ligget til salgs i en lokal kjøp/salg gruppe på fb for en billig penge i hele sommer uten ar noen har tatt kontakt. Den er produsert av Gustavsberg og av god kvalitet. Tenkte den kunne gjøre seg i et utekjøkken eller i et drivhus. Nå la jeg den ut som Gis bort både der og på finn. Og på finn er det 21 stykker som har klikket seg inn på annonsen i løpet av den første timen. Sånt gir håp om at den kan få et nytt liv et eller annet sted.

Litt moro skal en ha, så jeg klarte ikke å dy meg. La igjen en kommentar til en kommentar i et kommentarfelt i lokalavisa. Det var under en artikkel om at prisen på Norgespris, som i følge avisen har vært svært gunstig for oss forbrukere, kan øke fra 1. mars 2027. Et tema jeg selvsagt mener noe om. Om Norgespris blir økt og til hva bestemmes i Statsbudsjettet står det i artikkelen, og det blir garantert en del av budsjettforhandlingene. Jeg regner med at Mimir (som er Rødt sin representsnt i de forhandlingene) og jeg ser ganske likt på den saken. Så da er vel det i trygge hender. Men tilbake til kommentaren: En fyr har lagt igjen denne kommentaren:

Stokk dumme politikere – når skal vi bytte dem ut?

Siden fyren virker litt uinformert svarer jeg på spørsmålet:

Neste stortingsvalg er i 2029.

Det tar ikke lang tid før jeg får svar.

Stortingsvalg er like ekte som julenissen på julekveldn. Nasjonen er ødelagt for all fremtid om de ikke byttes ut innen 2029. Hele verden ler av oss. Flaut.

Selv om jeg må si jeg er litt nysgjerrig på hvordan han har tenkt å bytte ut regjering og storting før 2029, og også kunne ønske en utdypning av om han har belegg for at hele verden ler av oss, gir jeg meg der. Jeg kom brått på hvilket nivå det ofte er på debatten i kommentarfeltet.

Apropos finn. Jeg la ut et brukt espalier der i helgen. Også det ville jeg gi bort. Det er brukt, og ikke helt perfekt. Kanskje heller ikke av den dyreste kvaliteten. Også det har fått en del klikk. Nå fikk jeg melding fra en som var interessert. Det blir hentet i kveld. Er jeg heldig kan det hende de vil ha plastvasken og. Går jo an å spørre.

Godt fornøyd med denne formiddagen. Det lønner seg å komme seg opp om morgenen.

Her om dagen reiste jeg til Tyrkia…. Nei, jeg mener Tyristrand. Litt forskjell på meg og Celina Og mens hun koste seg i Bulgaria i 1 uke nøyde jeg meg med en kveld.

Bilturen gikk greit begge veier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vil kanskje ikke si at jeg bodde hos søsteren min, selv om jeg oppholdt meg hos henne de timene jeg var på Tyristrand.  For det meste satt vi ute i hagen. Den andre søsteren var også der. Så vi tre søstrene satt ute i sensommerkvelden og pratet til det mørknet. Da jeg dro fikk jeg med meg en avlegger fra en av hennes mange pelargonier.

Jeg kan godt ta turen tilbake. Ja sånn på besøk. For selv om det visstnok skal være ledige leiligheter til salgs på Tyristrand er jeg ganske sikker på at det ikke er der jeg finner drømmeleiligheten. Det skal litt mer enn en coop-butikk og en bensinstasjon til for at jeg skal kalle det sentralt.

Jeg liker blogger med litt humor. Så Moddablogg  sin skildring av en ferie på ei hytte i Ryfylke er underholdende.  Sånn lett humring over tekoppen.

En ting må jeg dog påpeke. I siste avsnitt skriver han:

Den så følge med på Norges 38. minst leste blogg, moddabloggen, får se. Foreløpig god sommer!

Han har avansert på den lista. Nå er han Norges 8. minst leste blogg.  Håper det snart kommer rapport fra Mallorca-blusen, og at dette innlegget kanskje får han litt høyere opp på topplista.

Jeg har tenkt en stund. Reflektert og overveid fordeler og ulemper. Kanskje mest fordeler, jeg liker å ha en positiv innstilling. Jeg har tenkt å endre livsstil. Eller kanskje ikke så mye livsstil som livs-innstilling. Jeg har bestemt meg for å bli en livsnyter. Eller kanskje snarere en livskunstner. En som er god til å gjøre hverdagen fin og spennende.

Før har jeg hevdet at jeg har som mål å bli 100 år, og jeg ønsker fremdeles å bli gammel. Gjerne 100. Men viktigere enn å fylle livet med år er det vel å fylle årene man har her med liv?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg snakket om at jeg ville bli 100 kom folk med gode råd som å begynne å trene, kutte ut karbohydrater og andre velmenende forslag de sikkert har rett i. Men hva er vitsen med å bli 100 hvis jeg må fylle de siste 40 i svett treningstøy mens jeg gnasker selleristenger og hirsefrø? Jeg vil jo leve til jeg blir 100.

Jeg vil leve det gode liv. Hva det er varierer sikkert fra menneske til menneske. Det kan til og med hende det finnes noen som mener det er svett treningstøy og hirsefrø. For meg er det gode liv en kaffekopp på terrassen, gode samtaler med folk jeg bryr meg om, politikk, en god bok, interiør og bruktfunn. Ja og en kaffe-latte i blant.  Jeg har i grunn enkle gleder.

Her om dagen snakket jeg med psykologvenninna. Hun sa det hørtes ut som om ting begynte å lysne, at jeg var lettere til sinns enn jeg har vært det siste året, kanskje de siste åra. Jeg ga henne rett i det.

Jeg har i grunn alltid hatt et lyst sinn. Men det siste året har jeg på mange måter hatt nok med å la dagene gå. Gjøre det jeg må gjøre, men ikke helt finne gleden i og overskuddet til å gjøre så mye mer enn det. I vår og sommer har det overskuddet sakte kommet tilbake. Jeg plukker villblomster, leter etter tippoldemødre og tar små dansetrinn når jeg hører en fengende melodi på radioen.

Ingen lever evig. Heller ikke jeg. Så når jeg skriver at jeg tenker å bli en livsnyter tenker jeg å få flest mulig gode stunder. Som nå med kaffekoppen på terrassen. Tenke mer på hva jeg ønsker å bruke tiden på enn hva andre mener jeg bør bruke tid på.

Hvis vi sier at jeg lever til jeg er 90, så har jeg 1/3 av livet igjen. Den første tredjedelen gikk med til oppvekst og utdanning. Den andre tredjedelen ble brukt på å arbeide og å forsørge familie, og oppdra barn. Den tredje, den som starter nå er liksom bare min. Fri til å fylles med det jeg ønsker, fri til å nytes!

(Nå mener jeg ikke at ikke de første 2/3 har vært bra. Hadde jeg fått leve livet mitt på nytt hadde det blitt relativt likt. Det er bare småting jeg ville ha forandret.)