Vi er tilbake i lavlandet og Drømmehuset. Vet dere hvor deilig det er å kun ha 18 skritt til do i dag morges, og slippe både piggsko og skistav på ekspedisjonen til morgentoalettet?
Bildet over er et arkivbilde fra tidligere i uka. Det er ikke tegn til blå himmel. Den er grå – og det regner.
Gjør ikke noe. Da forsvinner bare snøen litt raskere. Nå er det vår! Nå er jeg ferdig med snø og vinter for i år. (Lukker øynene for den halvmeteren som fremdeles dekker hele plenen, og at det fremdeles er is på gårdsplassen) Eller, jeg kan godt få litt snø i desember så jeg får hvit jul. Men frem til første lørdag i advent kan den holde seg langt vekk fra meg.
Det har vært en fin påske. Påskeskirenn med slekta på palmelørdag. Kaffe på brygga med Gamle Gubben Grå, Kosa meg på terrassen og i solveggen på hytta med en god bok. Bakt muffins. Familiesamling oppe på hytta hos søsteren. Flotte dager med maks vær mens vi var på hytta på fjellet. Og tenk at jeg fikk med meg to av tre barn på hytta i påsken! Dette er en påske som gir energi i lang tid, fullstappa av fine opplevelser.
Godt og å komme hjem. Ha litt mer boltreplass rundt seg. Fire voksne på en femti kvadratmeter stor hytte er ok for noen dager. Men det er godt å ikke risikere å vekke hele huset fordi om man må på do om natta. Greit å ha litt større areal å fordele oss på. Det har gått helt fint, men erfaringsmessig vet man at slikt fort kan føre til gnisninger. Jeg er et slikt menneske som innimellom føler for litt alenetid. Da er det slitsomt når vi er tett opp på hverandre over tid. Tre fire dager er kos. Men kjenner i dag at det er godt å sitte her i ro og fred.
Tror det blir en litt rolig dag i dag. Kanskje tar jeg en titt i garnlageret mitt. Fikk aldri med meg noe strikketøy på hytta. Savnet det ikke heller. Men jeg har fått en utfordring fra Eldste Niese. Hun mener alle bør ha påskegensere til neste påskeskirenn. Ingen krav om hjemmestrikkket, men du verden hvor jeg fikk lyst på det. Det å strikke en genser i løpet av et år burde jo være innafor, selv for meg.
Jeg har og ansvaret for å trylle middag på bordet. Må sjekke beholdningen i fryseren og kjøkkenskuffene og se hva jeg klarer å trylle frem.
Jeg har ikke vært så aktiv her inne disse påskedagene. Har kost meg med familie og bok. Ikke lest så mange blogger, Ikke skrevet så mange innlegg. Ikke lagt igjen så mange kommentarer. Kort sagt hatt litt påskefri.
Tror ikke jeg kommer til å spamme på med en haug med innlegg hver dag nå heller. Kvalitet foran kvantitet er noe jeg prøver å tilstrebe.
Det regner ute, likevel gleder jeg meg til å gå en tur med Charlie Chihuahua. Kjenne vårregnet mot ansiktet. Det finnes ikke dårlig vær osv. Og blir jeg våt er det desto bedre å komme hjem, ta en varm dusj, få på seg noe tørt g kose seg med verdens beste samvittighet. Må bare vente å se om den late hunden kommer seg ut av dynehaugen på soverommet. Man behøver jo ikke slutte med å skape seg gode opplevelser selv om ferien er over. Og tur med hund i regnevær kan være en fin opplevelse.
Ser at andre toppbloggere har spørsmålsrunde på bloggen sin i dag. Så gøy! Da kommer det et innlegg etterhvert hvor jeg svarer på spørsmålene til Stina. Jeg vet jo at en del av dere lesere liker slike innlegg. Det kan jo gi noen klikk. Det er ikke alle som kan lokke leserne med lettsalta lammekjøtt.
De andre i hytta sover ennå. Jeg sitter her og reflekterer litt. Nei, ikke over andre toppbloggere i dag. Jeg har påskeferie. Derimot tenker jeg på den sensiviteten som rår i samfunnet i dag. Hvor lett-krenka vi er. Både på egne, men aller mest på andres vegne.
Ta Gamle Gubben Grå for eksempel. Har dere noen ganger tenkt på hvordan jeg nesten daglig krenker og hetser mannen jeg elsker?
Det er ikke politisk korrekt å kalle Gamle Gubben Grå for gammel. Alder er kun et tall. Og jeg mener at I likhet med at vi alle nå kan bestemme hvilket kjønn vi ønsker å definere oss som, litt etter dag og humør, så bør vi og få lov til selv å definere hvilken alder vi har.
Jeg aner ikke hvilken alder Gubben definerer seg som der han akkurat nå kommer truslende ut av soveromsdøra i pysjamasen. Mulig det ville være korrekt av meg å spørre han hvilken alder han definerer seg som i dag, men noe sier meg at roen og freden som er i hytta nå fort ville bli brutt hvis jeg startet dagen med å spørre Føler du deg gammel i dag?
Hvis jeg får velge alder tror jeg jeg vil være rundt 5 år når vi etterpå skal rydde og vaske hytta. Da får jeg sikkert beskjed om å være ute å leke mens de andre rydder, pakker og vasker. Må bare huske på å gi beskjed i bilen hjem at jeg har blitt voksen igjen så jeg ikke blir lagt med en gang vi kommer hjem til Drømmehuset.
Gubbe, som jeg jo og kaller Gamle Gubben Grå, kan nok også oppfattes krenkende. Jeg kunne kanskje heller kalt han ulk, make, type, gemal, skatt, fysak, bavian eller mange andre ord ser jeg av synonymordboka. Vel, jeg falt ned på Gubbe. Synes det passer bra til kjerringa.
Å påpeke at Gamle Gubben Grå er grå er helt enkel en betegnelse på fargen på håret hans. Selvsagt er det krenkende. Det henviser jo til farge.
Det finnes vel knapt noe mer minebelagt tema enn å forsøke å gi et signalement av et menneske i dag.
Tenk deg at du går på gaten og ser at et menneske slår ned en eldre kvinne og stikker av med vesken hennes (altså en person du antar ut fra hva du observerer at er en eldre kvinne uten å ta hensyn til hva vedkommende selv definerer seg som.) Politiet kommer og spør deg etter signalement på gjerningspersonen. I hodet ditt vil du kanskje betegne vedkommende som en stor, kraftig mørkhudet mann. Men hvordan gi politiet det signalementet på en politisk korrekt måte uten å bruke ord eller begrep som kan oppfattes som stigmatiserende eller krenkende? Du kan ikke bruke kjønn, kroppsstørrelse eller hår og hudfarge som en del av signalementet. Prøv!
Kanskje er det enklere å si at du ikke så noe..
En annen observasjon er at de lettkrenka ikke er så engstelige for selv å krenke. Når de skal ta til motmæle mot krenkelser de opplever, gjerne på vegne av andre, er det ikke måte på hvilke karakteristikker de bruker på meningsmotstandere og hvilke holdninger de tilegner dem.
Ta eksempelet over. Om den eldre antatte kvinnen som blir slått ned. Hvis jeg fortalte politiet at gjerningspersonen var mørkhudet ville det være ensbetydende med at jeg var rasist? Ville man ut fra at jeg ga politiet signalementet “mørkhudet” kunne konkludere med at jeg mener at alle mørkhudede mannspersoner slår ned og raner alle eldre kvinner de møter på sin vei?
Og hvorfor valgte jeg i dette eksemplet ikke at offeret var en ung, muskuløs melaninrik mannsperson og gjerningspersonen en eldre hvit dame? Har jeg ikke bare ved å bruke dette eksempelet stigmatisert eldre kvinner som offer og mørkhudede menn som ranere og voldsmenn?
Jeg vurderte det, men kom til at eksempelet da ville fremstå mer humoristisk enn tiltenkt. I tillegg hadde eksempelet virket mot sin hensikt.
Si at du kom nedover gaten og ser en eldre kvinne med hatt, kåpe og trillebag som kjeppjager en ung, mørkhudet mann med paraplyen eller stokken sin. Ville du ikke dratt på smilebåndet og tenkt at han fikk som fortjent. Og det uten at du har observert noe av det som har skjedd I forkant av kjeppjaginga.
Du ville kanskje heller ikke hatt like mange problemer med å gi et signalement på voldsutøveren i dette eksempelet.
Nå har Gamle Gubben Grå (ja, han kommer fremdeles til å bli kalt det) dekket frokostbordet. Jeg får slutte bloggingen og kose meg med de andre.
I sted da jeg var på en tur nedover mot utedoen langt nede i lia møtte jeg på et merkelig vesen. Han sto liksom borte i snøfonna og stirra på meg.
Liten, tett i kroppen og muskuløs sto han der. Morn sa jeg, men han svarte ikke. Når jeg er på vei til utedoen langt nede I lia har jeg ikke alltid tid til å stå så lenge å konversere, så jeg halset raskt videre. Da jeg noen minutter senere returnerte var han borte.
Hvem var denne merkelige, lille fyren? Kunne det være en av de underjordiske jeg har hørt om at lever her i bygda?
Et gammelt sagn sier at da man bygde Reinli stavkirke nede i bygda så ble kirkebyggingen egentlig startet på et helt annet sted i bygda kalt Kirkeberget. Det likte ikke de underjordiske, så i løpet av ei mørk natt flyttet de det påbegynte kirkebygget dit kirken står i dag.
Jeg er ikke redd de underjordiske. Så vidt jeg vet har slekta mi alltid stelt pent med de. Kanskje de underjordiske har planer om å flytte utedoen i løpet av en mørk natt. Da håper jeg inderlig de flytter den nærmere hytta og ikke lenger ned i dalen.
Hytta vår ligger på et sted kalt Søndre-Fjellstølen. Det har I alle år vært flere setre her. Alle med litt kunskap om underjordiske vet at de bodde på setrene i de periodene folka ikke bodde der. Kanskje er det slik med hyttene her oppe og! At de underjordiske flytter inn i hytta når vi ikke er her. Så mye vi har fartet frem og tilbake de dagene vi har vært her ar det kan være vanskelig å holde styr på om vi har dratt eller fremdeles er her. Kanskje dukka han bare opp for å sjekke forholda. En kan lett bli litt forvirra over hva vi egentlig driver med.
Det finnes ei barnebok fra Reinli. Den heter Jakten på drageegget. Der blir noen barn på sommerferie hos besteforeldre i Valdres kjent med Rampe, som er en av de underjordiske. Kanskje var det selveste Rampe som sto der i snøfonna og kikka på meg.
Senere i kveld. Når det blir mørkt og Gamle Gubben Grå eller Yngste Sønn har vært nede på utedoen skal jeg høre om de har møtt på underjordiske. Antakelig vil de ikke det. Er det ikke slik at de underjordiske bare viser seg for dem som tror på dem?
Vi får se hva natten vil bringe. Jeg håper på at de underjordiske har planer om å flytte utedoen, og da forhåpentligvis I riktig retning.
Påskesola leverer også i dag. I dag har jeg planer om å tilbringe dagen her oppe rundt hytta, og ikke farte rundi i bil.
Vi hadde en fin dag sammen med familien i går. 15 stk. og en chihuahua tilbragte dagen sammen i solveggen oppe hos Lillesøster. Det var snøhulegraving, aking, masse skravling og påskequiz. Samt skriving i hyttebok. Noen hadde gjestet en hytte men “glemt” å skrive i hytteboka. Det ble løst av at hytte-eierne tok med hytteboka da de kom etter. Ingen kan si annet enn at denne familien er løsningsorientert.
Lunchbordet på vilket som helst høyfjellshotell blekner i sammenligning med hva det ble vartet opp med på terrassen. Ja min medbrakte røkelaks, spekemat og eggerøre virket litt stusselig mot marinert hval, fersk focacia, kyllingklubber, risotto, hjemmebakte kaker og hva det nå var alt sammen.
Så trivelig hadde vi det at innen vi entret vår egen hytte var kvelden nærmest glidd over i natt.
Det ble litt lat morgen her i hytta i dag. Men nå er frokosten for lengst spist, Gamle Gubben Grå har tatt turen til bygda, Datteren er på vei hjem og Yngste Sønn er snart klar for skitur. Jeg hat gått tur med Charlie Chihuahua og har nå satt meg godt til rette i solveggen med boka mi. Nå har jeg tenkt å nyte fjellets ro.
God morgen! Bildet over kunne ha hett “Utedo i soloppgang”. Man får og et inntrykk av høyden på brøytekantene på veien ned dit. I år har jeg ingen grunn til å klage på brøytinga. Rene fire felts motorveien hele veien ned til do. Her kan kjerringa virkelig ha full fart mot målet.
La oss glemme gårsdagen, selv om den nok vil skrive seg inn i historieboka til denne familien. Jeg er redd både barn og eventuelt fremtidige barnebarn vil bli minnet om den når turen går mot hytta og oppover Ådalen. Det er ikke alltid de elve milene til hytta tar ni og en halv time og innbefatter kranbil og spisepause hjemme i Drømmehuset.
Men nå snakker vi som sagt ikke mer om det. Vi kom opp til hytta rundt klokka 20 i går kveld. Det ventet en skikkelig brøytejobb, til tross for at de mest optimistiske av oss bablet om at vi kunne gå i lyngen. Tro det eller ei, men det har merkelig nok falt relativt mye snø her i Valdres etter at Eldste Sønn og Gamle Gubben Grå var oppe her og måkte 21 og 22 januar.
Vi var inne i hytta og fikk begynt å varme opp hytta rundt klokka 21, og Yngste Sønn sa seg fornøyd med autostradaen til do sånn rundt 22. Da var det med formaninger fra samtlige om at jeg ikke fikk legge ut på ferden mot do uten piggsko og hodelykt. Det var visst skikkelig glatt i den bratte bakken ned til do.
Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor ikke Eldste Sønn ville være med på denne minneverdige turen.
Men nå glemmer vi gårsdagen. I dag skinner sola fra klar blå himmel. Vi har fått i oss en kaffekopp. Snart venter frokost. Om to timer setter vi oss i bilen igjen. Slekta skal ha et treff oppe på hytta til Lillesøster og familien litt lenger oppe i Valdres.
Snødekte fjellvidder kaller og familien maser. I dag setter vi kursen mot hytta. 2 av 3 voksne barn blir med på ferden. Det må jeg være rimelig fornøyd med. Siste mann sier tvert nei til påketur sammen med kjernefamilien på ei 50 kvm hytte uten strøm og vann. Kanskje like greit for hvis alle tre barna ble med måtte et av de ha ligget i den uttrekkbare barnesenga eller på sofa-benken i stua. (Eventuelt på flatseng på gulvet).
Jeg har påpekt en stund at vi trenger flere sengeplasser. Men disse 4-5 sengeplassene har holdt i “alle år” da Svigerforeldrene mine eide hytta. De hadde og tre barn. Hva er problemet? Jeg har og hørt beretninger om at de har samlet hele storfamilien på hytta en hel påske. Etter hva historien sier var de 10 stykker der hele påsken. Tror det kun var ett år. Lurer og på om det var “hele påsken” eller om noen hadde en litt tidlig retur….
Fire stykker går greit. Alle blir ikke hele påsken. Jeg tar med meg strikketøy og gleder meg til noen dager med familien.
Allan har forstått det. Happy wife, happy life. skriver han. Jeg vet ikke hvor happy denne kjerringa er over tanken på utedo og nattlige dobesøk. Gamle Gubben Grå pakker rødvin ned i sekken og håper på det beste. I går snakket han om at vi sikkert kunne gå i lyngen hjem fra skitur på slutten av påsken. Optimist. Både med tanke på lyng og at kjerringa skal dra på noen skitur. Det ble en realitetssjekk på Gubben i går. Har han ikke fått med seg at snøen ligger dyp på egen plen her i lavlandet. Det er fremdeles utrolig mye snø i fjellet. Det er nok mer en skikkelig gravejobb enn skitur i lyngen som venter på han. Jeg har studert bilder på Insta merket med #sønfrefjellstølen fra de siste dagene.
Livet kunne være verre. Det er tørt og godt inne på hytta og med fyr på peisen blir det fort mer enn varmt nok. Jeg ser andre har tilbragt natten i en van med knust sidevindu og eksplodert dekk.
Leser litt om ishockey uten den helt store interessen. Hvem som kanskje drar og hvem som kanskje blir i byens ishockeylag er ikke så veldig spennende. Er du interessert i rykter, klikk deg inn hos Geriatriks.
Må nok ha med meg boa mi og så jeg kan synke godt ned i en av lenestolene på hytta når vi blir ferdig med gravinga. Synke ned i godstolen og kose meg med å lese bok. Mer interessant enn å lese om rykter og ishockey. Leser for tiden Jøden og jorden. En bok om en jødisk familie i Valdres under andre verdenskrig. Passende lesestoff på en hytte i Valdres.
Familien, strikketøy, bok og forhåpentligvis solvegg. Det er ikke sikkert denne påskeferien blir så verst. God mat skal vi og ha med oss. Man kan trylle frem gode retter selv om en bare har en bålpanne og tre gassbluss til rådighet.
Doc & Dask fikk frem smilet hos meg i dag. Måtte lese innlegget høyt for Gamle Gubben Grå.
Vi får håpe at vi kommer oss gjennom påsken uten eksplosjoner, selv om det allerede har vært tilløp til en liten ekteskapelig eksplosjon her på morgenkvisten.
Men nå glemmer vi eksplosjoner og setter snart kursen mot fjellet.
Kanskje jeg tar med meg noen kvister med Forsythia så vi får noen blomster å pynte med på hytta. Jeg tror ikke vi skal male kokte egg på første påskedag slik vi gjorde da jeg var barn. Ikke male eggeskall til pynt heller, selv om påskeblomstene inne hos Vibbedille var bedårende.
Vi er friske og forholdsvis raske. Vi skal på hyttetur på egen hytte. Vi er heldige og har masse å være takknemlige for. Nå skal vi legge bak oss eksplosjoner og dårlig stemning og kose oss sammen noen dager. Skape gode minner.
Hadde det ikke vært for beina mine, angsten for å knekke noe og utedoen langt nede i lia hadde jeg gledet meg til turen. Jeg liker å sitte i hytteveggen i sola Jeg gleder meg til noen dager sammen med barna. Jeg liker matlaging på bålpanne og jeg liker meg utrolig godt på hytta – når det ikke er snø som gjør ting litt mer komplisert enn jeg liker.
Nå får jeg starte å pakke sakene mine jeg og. Avreise fra Datteren er om litt under tre timer.
Og dere. Det kommer nok oppdateringer fra påskefjellet i dagene som kommer.
Onsdag før Skjærtorsdag. Jeg sitter i solveggen på terrassen og hører på den jevne duren fra trafikken på E16. Folket skal til fjells og veien til Valdres går rett på andre siden av støymuren i hagen til naboene på andre siden av gata.
Borte i veien, noen kilometer fra Drømmehuset er Vekrysset der påsketrafikken deler seg i to. De som skal til Noefjell, Hemsedal, Geilo eller andre steder oppover Hallingdal tar av på RV 7, mens Valdresturistene fortsetter på E16. Hønefoss er og blir et stort veikryss i påsketrafikken, selv om det selvsagt er bedre etter at hovedveiene ble lagt utenom selve byen en gang på 80-tallet.
Vi har vært ute og kjørt i dag vi og. Måtte jo på Coop på desperat mathandel. Best å hamstre grillpølser, solo, appelsiner og dopapir. Butikkene er jo stengt i over to døgn. Det er viktig med tradisjoner, om så den tradisjonen er å hamstre dopapir.
Jeg tror vi fikk det meste vi trenger, og jeg er overbevist om at vi kommet til å overleve til over påske.
I kveld pakker vi bygger og sekker. I morgen går turen opp på fjellet og til hytta. Jeg klarer ikke å fri meg fra det litt absurde i situasjonen. Jeg har gått og lengtet etter våren og forbannet snø og is i flere måneder. Nå som våren endelig har kommet og jeg kan driste meg i søppelskuret uten piggsko pakker jeg og reiser til et sted hvor jeg bør ha med meg piggsko så vel som spade for å gå på do. Det er noe med tradisjoner får jeg høre.
Jeg har prøvd å hinte om at påsken vel strengt tatt har mer med Jesus og kirke å gjøre enn snø og Solo. At en tur i kirken for eksempel på påskenattsmesse er vel så riktig tradisjon som utedo og Ludo. Gamle Gubben Grå hører etter ned et halvt øre, og lurer på om jeg vet hvor boka han har tenkt å ha med seg er. Jeg gir han Bibelen til bestemoren hans som ligger på avrettingsbordet, men han ser bare uforstående på meg. Jeg snakker om påskekrim sier han og legger slektdklenodiet tilbake på plass.
Joda. Jeg kommer til å kose meg når vi først er på hytta. Når vi er ferdig med snømåking og har fått varmen i hytta. Likevel…. Alt hadde vært så mye enklere hvis det var strøm og vann i hytta. I det minste mulighet for nattlige dobesøk uten å ha med ryggsekk og alt det utstyr fjellet krever.
Og så når jeg om noen dager kan vende ei solbrun nese hjemover da, da håper jeg at jeg er ferdig med snø, is og vinter for denne gang.
Livet er en dans på nevroser skriver Zoeticworld inne på sin blogg. Sitatet har visst gitt inspirasjon til så vel sangtekster som geriljabroderier. Ja til og med Sophie Elise hadde et blogginnlegg med dette sitatet som en del av overskriften tilbake i 2015.
Jeg blir sittende å reflektere litt over tematikken. Er livet virkelig en dans på nevroser?
Jeg forstår selvsagt at forskjellige mennesker opplever livet forskjellig, og livet utarter seg forskjellig for forskjellige mennesker. Så mine refleksjoner dreier seg om mitt liv og min opplevelse.
Er mitt liv en dans på nevroser?
Livet har helt klart ikke vært en dans på roser. Den saken er udiskutabel. Men en dans på nevroser?
Nevroser er en fellesbetegnelse for en rekke former for psykiske lidelser som er forbundet med subjektivt sett plagsomme symptomer, og hvor det oftest er redusert ytelse i arbeid, vanskeligheter i sosiale og familiære sammenhenger og innskrenket livsutfoldelse uten at det kan påvises markert brist i evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet slik det sees ved psykose, og uten at det kan påvises en biologisk sykdom eller skade som forklarer sykdomsbildet.
Nei, livet mitt har helt klart ikke vært en dans på nevroser.
Når jeg tenker mer over det er jeg usikker på om livet har vært en dans og. Er det ikke heller min evne til å snuble meg gjennom livet, ikke holde takten, ikke la meg føre som har preget livet mitt? Jeg tror at livet mitt heller kan beskrives slik: Livet blir til mens man snubler. Ting skjer, man mister balansen, kanskje ligger man paddeflat, kanskje knekker man noe men man stabler seg langsomt på beina igjen og fortsetter til man på ny snubler, havner langt nede og krabber seg opp igjen. Slik synes jeg livet mitt kan oppsummeres ganske godt,
Mens man snubler seg gjennom livet gjelder det å fylle det med flest mulig gode opplevelser. Ikke bli liggende paddeflat med nesa ned i gjørma for lenge.
Et godt måltid er en god opplevelse. Det er utrolig hvor mye godt en kan lage uten at man behøver å titte for dypt i lommeboka. Det er faktisk ikke nødvendig å leve på tørt knekkebrød og vann selv om man har dårlig råd.
Bokser med for eksempel bønner og hermetiske tomater er billige, og kan brukes i blant annet pastasauser eller gryter. Putter du en boks bønner og en boks hermetiske tomater i en kjele, og så tar en kikk i kjøleskap og matskap på hva du har finner du ofte noe å putte i gryta og samtidig minke matsvinn. En sliten paprika som har begynt å bli litt skrukkete, kuttes opp og has i gryta. En potet eller to, løk, en boks mais, rester av middagen fra i forgårs. Slik lages det ofte middag her i Drømmehuset.
Eller supper. Jeg elsker supper. Kok det du har av grønnsaker i ei gryte. Gjerne med litt buljong i vannet. kylling- okse- eller grønnsaksbuljong er et fett. Rester av kokte grønnsaker går og greit. Kok det mørt. Så lar du det få en omgang med stavmikseren eller i blenderen. Fiks ferdig suppe. Har du litt melk eller fløte kan du godt runde av smaken med en slant av det. Da kan du kalle det kreet grønnsakssuppe.
Gode opplevelser er som regel gratis.
Mulig noen finner den setningen provoserende. Man kan ikke reise til Milano, gå på restaurant, konsert eller teater uten at det koster skjorta. Nei, det har du helt rett i. Men kan man ikke få gode opplevelser uten å reise til andre siden av Europa? I går satt jeg i sola på terrassen og koste meg med ei god bok. Var rimelig koselig det. Er jeg ikke på hytta på påskeaften kveld kommer jeg til å møte opp i midnattsmessen i Norderhov kirke. Flott opplevelse, har vært der flere ganger før. Musikk og stemning helt gratis. Har vært på påskenattsmesse i Oslo Domkirke en gang og. Også en fin opplevelse. Helt gratis det og. Det er sikkert lignende arrangement i andre byer.
Og naturen, den har vi rett utenfor døra alle mann, om ikke noe annet en park ikke for langt unna. Nå kommer våren. Ta med deg matpakka og kos deg i sola. Da kan du skryte av å ha spist ute….
Nå klapper jeg begeistret i hendene av ren henrykkelse. A llan, ja jeg innrømmer at jeg er litt svak for den bloggen, har konkurranse inne på bloggen sin. Og spør du meg er konkurransekonseptet nesten genialt. Genialt fordi det både vil gi penger på konto for Allan samtidig som det er en konkurranse med ekte premie. Vinner jeg det bildet skal det få hedersplassen på utedoen på hytta. Før hadde man jo alltid bilde av kongen på do.
Konkurransen til Allan kan jo være en god opplevelse det og, eller eventuelt føre til frustrasjon. Jeg vil tro du raskt kan få tiden til å gå.
Jeg vet at biler forpester miljøet og at bensin og diesel er utrolig dyrt. Jeg vet at ikke alle har råd til el-bil. Men likevel. Holder du på å gå på veggen av kjedsomhet tror jeg det an være sunt med en liten kjøretur bare for å se noe annet enn ditt eget nabolag. Kjøre en runde, stoppe litt på måfå. Ha med kaffe på termos og utforske et nytt sted. Kan gi gode opplevelser det og.
Jeg har snubla meg gjennom livet. Hver gang jeg har ligget nede har jeg visst at jeg skal klare å reise meg igjen. Jeg har og visst at det er opp til meg å klare det. Kjekt med heiagjeng, men det er faktisk jeg som må krabbe meg opp og komme i gang igjen. Da tror jeg det er viktig å fokusere på det som er positivt i livet. Ikke ligge og tenke på alt som er trist, all motgangen man har møtt, hvor mange ganger man har snublet. Alt som har vært tungt, vondt og vanskelig.
Se heller på det du har fått til, og gled deg over det. Sett deg realistiske mål. Nei, du kan kanskje ikke bestige et fjell, men du kan krysse dørstokken.
Mye moro og gode stunder kan du og ha med håndarbeid eller andre former for kreativitet. Ja. det er mange flotte hjelpemidler og på diverse blogger kan jeg ofte se ting som virker utrolig smarte, men som jeg aldri har visst at jeg trengte. Du kommer langt med et garnnøste og et par strikkepinner eller ei heklenål.
En tro som kan flytte selv det sterkeste fjell En vilje så kraftfull , en vilje til å leve
Jeg elsker dette livet for alt det er verdt
Sitatet over er hentet fra Vivian. Hun er jo et utrolig sterkt eksempel på at viljen til å leve er utrolig sterk. At livet selv hvor håpløst det kan virke er verdt å leve.
Tom klager over dårlige bein. Jeg nikker gjenkjennende. Det er ikke noe gøy når bena blir vonde når jeg beveger meg litt, og er vonde lenge etter på. Det er ikke gøy å kreke seg rundt som ei eldgammel kjerring på de dårligste dagene. Det er mye med min begredelige kropp som både irriterer og plager meg.
Men jeg har den kroppen jeg har. et får jeg ikke gjort stort med. Det er sunt å bevege seg, selv om jeg halter og snubler meg av gårde.
Tom gleder seg til å sykle. Jeg gleder meg til is og snø forsvinner og jeg kan vandre rundt på barmark. Ingen av oss er atleter. Ingen av oss er så veldig glad i trening, men vi snubler oss gjennom livet så godt vi kan begge to.
Stina har erobret bloggtoppen. Når livet er på sitt tøffeste trenger man den støtte og oppmuntring man kan få. Jeg føler med Stine. Ønsker henne god bedring. Minner henne på at hun er ung og har livet foran seg. Livet blir ikke alltid slik vi planlegger. Det gjelder å krabbe seg opp igjen og snuble seg videre.
Nå er våren her. Mer og mer snø smelter bort for hver dag, og jeg har planer om snart å parkere piggskoa for i år. Snart kan jeg på ny ferdes uten å være livredd for å bli liggende på ryggkulen på en issvull. Mellom meg og en vår ligger bare noen dager på ei hytte hvor jeg må forsere glatte islagte stier bare for å komme på do. Jeg skal nok overvinne den hindringen og. Livet er et slit, og jeg er helt nede på en 14. plass i dag.
Nei la oss heller snakke om mat. Kylling Kung Po, for eksempel. Du finner oppskrifta her. Eller hva med en lekker sommertopp? Oppkriften på den finner du link til her. Er det derimot en ukemeny du er helt avhengig av, finner du det her. Som du skjønner, inne på denne bloggen kan du finne det meste.
Jeg nyter noen litt late dager nå. Påskeferie, er det ikke det det heter? Ja, jeg nyter å ha alle påskens dager til disposisjon. Etter tretti år som turnusarbeider er det utrolig godt å ha fri hele påsken.
Det er ikke alle som kan pakke bilen torsdag før påske og stikke til fjells og så ikke sende jobben en tanke før langt ut i april. Noen må arbeide disse tre dagene i påskeuka, og noen må arbeide alle de røde dagene på kalenderen.
Jeg har overhode ikke dårlig samvittighet for å kunne ta en lang påske i år. Ikke være nødt til å forsøke å plotte inn tur på hytta og familiens påskeskirenn mellom vakter på sykehuset.
Jeg har dratt hjem fra nattevakt, kledd på tre små unger skiklær, stappet bilen full av akebrett, ski og unger og reist på skauen. Fått tre unger over vannet og gjennom skiløyper med knall og fall. Grillet pølser og gjespet om hverandre for så å stable unger ski og akebrett inn i bilen igjen, hjem sløve litt på sofaen før en er klar for ny nattevakt. Dagen etter ventet kanskje hytta på fjellet etter endt nattevakt. Skulle vi rekke to-tre dager på hytta var det nå, før nye vakter enten på meg eller Gamle Gubben Grå ventet.
Når man står i en slik jobb har man følelsen av at man jobber hver påske, og det gjør man jo. Det er sjelden eller aldri man kan unne seg påskeferie fra og med palmehelga og helt frem til andre påskedag. Da må du i det minste svi av en eller to uker av feriekvota. Ofre vinterferien hvor og “alle” har fri og stikker til fjells.
Snart er det mai, som mange mener består av kun fridager og “inneklemte dager”. Vel, det er nok av mennesker som ikke merker så mye til de fridagene og kan se langt etter inneklemte dager.
Kanskje litt å tenke på før man slenger med leppa om helsearbeidere på kafe’ en formiddag midt i uka.
Jeg reiser altså på hytta i år med god samvittighet. Jeg har hatt mine påsker på jobb. Det skal bli godt å komme vekk noen dager, selv om det er til ei enkel hytte med utedo langt nede i lia.
Nå sal jeg bare bruke et par dager på å overtale flest mulig av de voksne ungene mine til å bli med. I det minste et par dager. Ja, og tenke ut menyen for dagene på hytta. Å kokkelere med kun tre gassbluss og ei bålpanne er jo og en utfordring. Ikke bare å kopiere den første og beste ukemenyen.
Planter på terrasse og tram haster det overhode ikke med. Plenen er fremdeles fullstendig dekket av snø, selv om større og større deler av gårdsplass og innkjørsel begynner å bli bare. Jeg tipper jeg kan gå til søppelskuret og postkassa uten piggsko i løpet av en dag eller to. Ja, hvis jeg hadde forblitt her i lavlandet, altså.
Men du. la oss snakke om noe annet enn snø og is. La oss snakke om påskepynt. Hjemmelaget påskepynt. Klikk deg inn på dette innlegget. Se på det første bildet, ja det etter reklamen da. Allan sier det er Påskekylling på ski. Kan se ut som han har inntatt hockey-stilling. Jeg kan selvsagt ikke være sikker, men for meg ser det mer ut som om det er hodet til en påskehare. Det Allan tror er ski er ører, og den opp-ned hjertetatoveringa i panna er en snute…
Anbefaler at Allan spør kunstneren. Her er det tydeligvis rom for tolkninger, slik det skal være med god kunst.
Samme det. Det er masse kos og gode minner knyttet til hjemmelaget påskepynt.
Litt alvor igjen.
Det er sol og påske, appelsin og påskemarsipan, og ja selv de som må jobbe slenger nok innpå med appelsin og marsipan mellom slagene og gnasker litt påskelam etter endt vakt.
Samtidig skjer livet alle dager, også de røde. Noen er i sorg. Noen er syke. Noen må opereres. Kanskje brått og helt uventet. Kanskje skal vi som har det bra og nyter påskeferien sende en ørliten tanke også til de.
Mange tanker som kommer når man knotter seg gjennom bloggtopplista. Øverst på den, i en klasse for seg er helstekt påskekylling (forhåpentligvis ingen av Allan sine).
Ser dere, lekkert kakefat og et stort påskekrus med kaffe. Ingen skal klage på påskestemningen i Drømmehuset denne påsken. Det er nesten så jeg sender snap i storfamilie-gruppa for å skryte. Der er det flere utrolig dyktige og kreative bakere, så at jeg føler trang for å skryte der må være et kvalitetsstempel.
Det er ikke mye verken av bakeferdigheter eller kreativitet som skal til for dette kakefatet. Muffensformene og de kyllingene var i ei pakke jeg kjøpte på salg på Nille i fjor. Det har påskesalget alt begynt. Jegctipper du får de til 50% denne uka. I skuffen fant jeg en slik Toro-muffens-blanding. Alt jeg trengte var å smelte litt smør, helle i en skvett vann og røre litt. Så var jeg klar til å fordele røra i formene. Bruker du doble former holder de godt på formen. Husk ikke fyll formene for fulle. 2/3 fulle holder.
Jeg rakk faktisk å bake muffens mens Gamle Gubben Grå var ute med Charlie Chihuahua. Han går ikke så lang tur når han rusler runden her på feltet.
Lukten av nystekte muffens lokket til og med Yngste Sønn ned fra loftet.
Pyntet de med melisglasur hvor jeg byttet ut vannet med litt Solo. Det ga litt gul farge på glasuren.
Rimelig fornøyd med egen innsats, eller kanskje mest resultatet, koste jeg meg med det aller viktigste med et slikt bakeorosjekt; å få tatt flotte bilder for dokumentasjon på sosiale medier.
