Nyttårsforsetter….

Leser i VG fra i går om nyttårsforsettene til forskjellige kjendiser. Det skal trenes mer. (Uaktuelt for meg, da jeg av prinsipp ikke trener.) Det skal jobbes mindre. (God ide, men neppe gjennomførbart når man er arbeidsnarkoman som meg..) Man skal spise sunnere ( Jeg ser på mat som en viktig del av livet, og koser meg med variert mat.) osv…Lite inspirerende i min søken etter nyttårsforsett.

Men så kom jeg til nyttårsforsettene til Per Sundnes.  Det er en mann etter min smak Hør bare hva han sier.:

              “Jeg skal drikke enda mere champagne, og leve hver dag som om det skulle bli min siste. Jeg skal også ta vare på mine beste venner. Dette er nyttårsforsetter  jeg  skal klare å følge. Jeg røyker ikke og gjør ikke noe galt så det er ikke noe jeg trenger å slutte med.”

Det skal og være mitt nyttårsforsett. Jeg vil drikke champagne, leve i nuet og ta vare på mine venner og ha gode opplevelser sammen med dem. I likhet med Per røyker heller ikke jeg eller gjør andre gale ting jeg trenger å slutte med.

Ha et godt nytt år alle sammen, og sett deg mål du kan nå.

Slettes som foreldre

Denne nyheten fikk meg til å sette morgen-teen i halsen.

http://www.smp.no/ntb/innenriks/article6880433.ece

Hvor byråkratisk og firkanta kan ting gjøres? Hva med menneskelige hensyn og det å bruke hue? 

 

Tenk å motta et brev som sier at du ikke lengre er forelder til det kjæreste du har.  >Et etterlengtet barn som sikkert er etterlengtet og høyt elsket. Ikke lenger forelder… og barnet er da pr definisjon forelderløs. Med et tastetrykk fra en offentlig etat.

Det er mye etisk betenkelig med surrogatordningen.  Rike mennesker kan kjøpe barna til fattige mødre.  Det å bære frem et barn mot betaling… Båndet mellom moren som bærer barnet i kroppen sin i 9 mnd.. Biologi. Og det at det å bli foreldre er et privelegie og ikke en menneskerett.

Men de barna som alt er her. De forelldre som alt har blitt foreldre. De må behandles med respekt. For alle barn er fantastiske underverk. Alle foreldre er glad i sine barn samme hvordan de har kommet inn i verden.

2012 oppsumering….

I januar var jeg optatt av Bente Mikkelsen og hennes Roma-planer. Nå er jeg kvitt hele dama. Positiv utvikling i 2012.  Ellers var Plumboguttas litt dumme kommentar ovenfor hårsåre Madcom gutta verdt litt engasjement

I februar var det familieliv og noen kjærlighetserklæringer til Gamle Gubben Grå som sto i sentrum

I mars var det naturen som våknet til liv, lange turer med hunden og ikke minst, tur til Budapest som var de viktigste temaene mine

I april var det ikke mye blogging. Pøske, konfirmasjon i heimen får ta skylden for det. Stort var det og å møte i kommunestyret for første gang.

I mai var det skokasting og rosetog. Men også gryende planlegging av sommerferien.

I juni var det  sol og sommer. Men engasjementet mitt var nok størst i rettsaken mot ambulansesjåføren som kjørte i fjellveggen. Heldigvis ble han frikjent, og er i dag atter på jobb som ambulansesjåfør og en god klollega.

I JUli var høydepunktet uten like Pitigliano. En fantastisk liten landsby i Italia og vår fantastiske ferie der.

August bar preg av en fornyet arbeidsglede etter ferien og engasjementet var sterkt på sykehuspolitikk og mitt engasjement som tillitsvalgt (og jeg bbegynte å få mange lesere på mine mest krasse innlegg…..

I september flyttet datteren 140 mil vekk. Høsten kom.

I Oktober var det Malala, den pakistanske jenta som er en trussel for taliban som engasjerte. Og så er nok energinivået etter sommerferien dalt for det går mye i å klage over stor arbeidsmengde og hvor sliten jeg er.

I november sto familielivet i sentrum. Datteren kom hjem på besøk. men litt engasjert politiker er det fortsatt lov å være.

Desember dreide seg ikke uventet stort sett om jul Om julestress og julekos om drittpakker og julegaver og ikke minst om avslappning, fredelig samvær med familien .

Nå er jeg spent på hva 2013 har av gleder og sorger å tilby.

 

Siste fridag…

Så er siste fridag over. I morgen venter arbeidshelg på radiologisk. Det er sikkert nok å gjøre. Fridager, festlige lag, åpne slalombakker og forventet hålkeføre tyder ikke på en rolig helg. Men man kan jo krysse fingrene og håpe. Mailboksen er for håpentligvis ikke for full, siden alle tillitsvalgte og små og store sjefer  sikkert har hatt juleferie. Men tror jeg har noen ubesvarte fra før jul… <Hvis jeg altså skulle finne tid til maillesing og svaring.

Jobben innhentet meg allerede i dag. 2 SMS fra sjefen om bytting av vakter, starte litt før i morgen etc.  Det er visst sykdom på jobben og problemer med å få kabalen til å gå opp. Desverre kunne jeg ikke være behjelpelig denne gangen.

Men siste fridag har blitt nytt til fulle.  Jeg har virkelig trengt disse fridagene. Har ikke skjønt hvor sliten jeg har vært før jeg ga meg anledning til å ha noen rolige dager. Gamle Gubben Grå listet seg ut og på jobb allerede i grålysninga. Litt over 8 ringte Høvdingen og sa det var kaldt og at pilketuren med guttene ble utsatt til en mildere dag.  Greit nok, men det var en kald fin vinterdag og selv om det var 15 kalde grader bega jeg og Kjøteren oss ut på tur.

Vi kjørte opp til et skogstjern oppi åsen her og gikk innover. Kjøteren slapp å ha bånd og sprintet fornøyd frem og tilbake bare avbrutt av glade snøbad. Granene sto snøtunge og sola fikk det til å glitre i snøen, men kaldt var det.  Displayet i bilen viste 19 kalde da jeg parkerte. En times tur fikk holde i denne kulda. Da var kinnene røde, øyevippene frosne og Kjøteren hadde fått nok snø festet til pelsen.

Vel hjemme koste jeg meg med litt mat mens jeg så gjennom vårens moter i to kleskataloger som lå i postkassa. Unte meg å litt lesing av et ukeblad og å få lest avisen ordentlig. Har man fri så har man fri.  Siden jeg hadde fri og Gamle Gubben Grå var på jobb tenkte jeg jeg skulle lage middagen. God ordentlig norsk (eller kanskje svensk?) middag. Jeg lagde ølbrasert juleskinke med gulrotstappe og mandelpoteter. Det fallt i smak både hos Gubben og guttene

I kveld kom ei god venninne en tur. Det ble en hyggelig juleprat mens vi koste oss med gløgg og pepperkaker. (Tror familie og venner ikke ser på meg som spessielt smart så mye gløgg som jeg har fått i julegave i år…)

 

 

 

Ribbemarsj….

Her i byen har vi tradisjon for Ribbemarsj 2.juledag.  En fem kilometers løype gjennom bolgfelt i byen med bingoposter og innlagt suppestasjon med gløgg og pepperkaker er en passe tur. Her går gamle og unge i samlet tropp. Sosialt og sunt. Tempoet er ikke så høyt,  Man treffrer kjente og slår av en prat. Du begynner når du vil og ingen tar tiden. dette er bare et sosialt arrangement for å få folk ut å bevege seg.

Vi har ikke deløtatt på mange år. Ikke siden vi var småbarnsforeldre og bodde i rekkehuset, Men i år pisket Gamle Gubben Grå meg litt motvillig avgårde. Jeg ville heller til skogs og gå tur. Men det ble en flott tur for meg, Gamle Gubben Grå og Kjøteren.

 

Telefonvekking…..

En liten morgen dorming ble brått avbrutt av at hustelefonen ringte. Et raskt blikk på klokkeradioen viste at klokka var 07.45 en tidlig 2. juledag.  >Man rekker mange tanker på de få skrittene fra senga og ut til telefonen i gangen. Hvem ringer så tidlig en 2. juledags morggen.

Første tanken går til min kjære Mamma, hun kan være litt av en telefonterrorist og hun og Pappa har en litt annen deffinisjon av hva som er tidlig morgen, men før klokka 08.00 en 2.juledag.. er i tidligste laget selv for dem. “Dette bør være en god grunn, Mamma#” tenker jeg  før redselen for at det skal være noe galt med en av dem slår inn. Foreldrene mine er gamle. Det kan jo fort skje noe med gamle folk.  Rakk og å tenke at svigerforeldrene mine er like gamle og at det kunne ha skjedd noe med dem.

I det sekundet røret ble løftet av og blikket falt på vegguret i gangen slo tanken inn. Det er et kvarter til dagvakta på jobben begynner. Kanskje dagvakta er syk, og jeg må på jobb  – eller at vakta på Gamle Gubben Grås arbeidsplass som er syk og at det er han som må på jobb. Jeg håpet det var hans arbeidsplass. Følte liten motivasjon for jå avbryte julefrien så raskt og brutalt.

“Hei, Det er din høyst elskede datter som ringer” sier det muntert i andre enden av røret. Jeg kjenner pulsen stige litt, men bare litt. Dateren der oppe i nord, og noe alvorlig galt kan det ikke være det hører jeg på stemmen. Men hvorfor ringer hun på et klokkeslett som i hvertfall er veldig, veldig tidlig i hennes tidsregning?  Jo hun skal i barnedåp i dag til en fjern slektning av Sambo. Hun fikk beskjed om denne barnedåpen litt sent og har ikke rukket å planlegge så mye midt i julestria. Så spørsmålet var, hvor kort kjole er for uanstendig kort til å bruke i kirken? (Garderoben inneholder svært få kjoler som ikke er korte, og bunaden hennes  henger trygt her hjemme i skapet mitt. i påvente at hun skal forstå hvor kjekkt et slikt antrekk er.)

Det er godt at det fremdeles er meg som blir oppringt når livets små og store problemer dukker opp.  Godt å føle at man kan være til hjelp selv om avstanden er 140 mil.

2 timer senere er hun på tråden igjen.. “Mamma, hva skriver man egentlig i et dåpskort?”

(Bilde gra google.no)

 

Juletanker…

Juler tiden for hyggelig samvær med de man er glad i. Men julen er og tiden for savn etter de som ikke er blandt oss lengre.

I går vasset jeg i snøen på 3 kirkegårder og tente lys og la kranser på graver. En flott skikk, og se kirkegårdene i mørke med tente lys på gravene som bevis på at de døde ikke er glemt gjør godt.

Jeg var på familiegravstedet og tente lys på grava til min Bestefar og Bestemor som døde for rundt 30 år siden. To kjære besteforeldre som jeg var utrolig glad i, og spessielt Bestemor var jeg veldig knyttet til.. Jeg er ikke så ofte på den kirkegården. JEg lette litt før jeg fant grava og det er alltid rart å se navnene dems hugget inn i gravsteinen. Jeg kjenner på savnet men dveler med minnene.

Etterpå gikk jeg til et annet fmiliegravsted vi har på den samme kirkegården. Her ligger blant annet mine oldeforeldre begravet. Personer som døde lenge før jeg var født og som jeg aldri har møtt. Snø hadde føyket oppover stenen og jeg børstet av for å se navnene og forsikre meg om at jeg var på rett grav. Det var rart å stå der å lese navnet på en av forfedrene du har hørt om og tenke, hva ville han ha tenkt hvis han hadde sett meg stå her nå? En etterkommer fra en annen tid. Jeg tror han hadde likt det. Jeg syns det var godt å tenne lys for en del av min historie  som på en måte har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.

På neste kirkegård og neste grav var det allerede tent lys når jeg kom. Det var mange spor i snøen og raven var pyntet med en vakker krans. Jeg tente et lys og satt meg på huk foran steinen. Langsomt leste jeg navnet på min svært gode venninne som døde Julaften for 13 år siden.  >Tårene rant stille nedover kinnet.  Du døde så brått og meningsløst og jeg har aldri helt klart å forsone meg med at du er borte for alltid. Det gleder meg å se kransen og lyset. Det er vel datteren og mannen din som har vært her. Eller kanskje den gamle moren din.? Det er godt å se du er savnet og husket på. Jeg blir stående med foldete hender i et par minutters stilhet ogkjenner på savnet og lar minnene strømme på.

Så er det den siste kirkegården og den siste graven. Jeg går med raske og bestemte skritt ned mot gravplassen. Jeg trenger ikke lese navn eller lete for å være sikker på at jeg er på den kjente graven. Jeg koster snøen vekk fra den lille natursteinen, lar fingrene stryke gjennom de slitte innhugde bokstavene og fjerne is og snø. Jeg tenner de to siste gravlysene og kjenner på sårheten og savnet etter to små barn som jeg aldri fikk se vokse opp. Du, jenta mi som levde en kort jul og som nå skulle vært en ung jente på nitten år på vei ut i ditt voksne liv. Hva hadde du gjort? Studert? Jobbet? Reist jorden rundt på lykke og fromme? Hadde du vært hjemme i år eller hadde du som storesøster feiret julen utenfor barndomshjemmet?  Du, min lille sønn som døde allerede før du fikk prøvd livet. Som skulle vært ti år nå og sikkert sitret av spenning nå like før julemat og julepakker. Så gjerne jeg skulle hatt dere her som en del av livet mitt.

Lysene brenner og tårene renner når jeg sakte går mot bilen og lukker porten bak meg.

Nå skal jeg hjem og kose meg med familien. Lage jul for de jeg har hos meg.  Jeg elsker julen – og savnet er en naturlig del av julehøytiden.

 

Julefreden senker seg…

Etter å ha pisket tenåringsgutter og Gamle Gubben Grå rundt i hele dag og tatt min brodelige del og vell så det, har julefreden senket seg. Vanligvis stresser jeg rundt helt ut i de små timer natt til julaften, men i år ble vi faktisk ferdig litt før klokka 22.00. Deilig.

Nå har største sønn krøpet til køys, yngste sønn koser seg med trompetspill foran TVn, Far nyter en sigar i stuen (og nyter nok at sigar er lov å røyke innendørs i jula) mens han prøver å snik-innpakke julegaver og snikpynte juletreet med en grusom jule-ugle. (Hva er det med han og ugler mon tro?).Jeg sitter med litt vin i nisseglasset og bare nyter at julestresset er over, at det fremdeles er nesten fem døgn til jeg skal på jobb, og at julefreden har senket seg også i meg.

I morgen får Gamle Gubben Grå og eldste sønn fikse julemiddagen. De er jo kokk og kokkeelev. Jeg skal en tur på kirkegårdene, innom jobben med gaver til de som er på vakt, innom to venninner jeg ikke har hatt tid til å treffe i førjulsstria og en tur utom mine foreldre med gaver og en liten smak på julebaksten. >Til kvelds kommer svigers og en svoger og det blir forhåpentligvis en tur i friluftsgudstjenesten på branntomta. (Kirken vår brant ned for noen år siden,, men nå blir det forhåpentligvis snart bygging av ny kirke.)

GOD JUL TIL DERE ALLE

 

To verdner….

Hun sto innenfor døra på det store kjøpesenteret. En liten vever skikkelse som ikke passet helt inn blant de mange julehandlende menneskene som hastet forbi. 

 Da hun så meg, lyste ansiktet hennes opp. Hun ga meg en rask klem, og så gikk vi til Jordbærpikene for å spise lunch.  I tre timer satt vi ved kaffebordet mens skravla gikk og latteren trillet.Samtalen spant om så mange temaer. Fra historier og nyheter fra arbeidsplassene våre, via familiene våre og til de store spørsmålene i livet. En koselig pause i en travel førjulstid. Mange kastet stjålne blikk bort på oss. Vi var nok et umake par der vi satt og snakket. To kvinner fra to verdner..

Hun i tyveårene. Kledd i tradisjonelle pakistanske klær og med hijab forskriftsmessig surret rundt hodet. Jeg i slutten av førti årene. Det man på fint kaller en ferm kvinne. (Noe som på godt norsk betyr at jeg er ganske så feit.)  Men det er det ytre. På mange måter er vi ganske like. 

 Like, stusser noen som  kjenner meg bedre og rister på hodet. En ung jente fra det patriarkale pakistanske miljøet hvor mye dreier seg om respekt for foreldrene. Respekt for familien og det å ikke bringe skam over familien. Jeg opposisjonspolitiker i hjemkomunen. Tillitsvalgt. Har ikkerespekt hverken for autoriteter eller patriarker. Står alltid på krava og sloss for det jeg tror på, går de veier jeg ønsker og lar meg ikke diktere av noen eller noen.

Men selv om mye er forskjellig er vi veldig like. Møter vi våre medmennesker med åpne hjerter og et åpent sinn finner man som regel ut at det er mer som er likt enn ulikt.  Mye jeg ikke forstår, men istedet for å  fordømme eller moralisere stiller jeg spørsmål. Møter mellom to kulturer kan gi mye lærdom hvis man bare tør å spørre.