Våryr

 

Husker du følelsen fra du var liten og endelig fikk av deg de tunge vinterskoene og kunne løpe ut i vårsola med joggeskoene på? Hvor lett og rask du følte deg? Det var som om du kunne fly, ja sveve bortover bakken.

Eller når du ble litt større og fikk ut sykkelen etter vinteren og kunne sykle bortover en grusete gate ssom kunne føre deg til bestevennen, kiosken eller ut i den store vide verden på nye eventyr?

Jeg vokste ikke opp i noen gate. Men følelsen av vårlig glede over lette sko eller sykkel var like stor der jeg vokste opp mellom furutrær og fjord.  jeg kan enda kjenne lukten av våt furjord som tørker i varm vårsol.  Eller kjenne den skrekkblandede kilingen i magen når vi, strengt forbudt selvsagt, våget oss forsiktig utover isen.  Ville den holde også i dag?

Har dagens unger slike fine opplevelser eller er hele barndommen velorganisert bort.

 

 

 

Ikke noe problem… Jeg fikser det!!

Jeg er heldig. Det er så mange spennende oppgaver jeg blir spurt om å påta meg. 

 Tillitsvalgt – et verv som jeg bruker mye tid på. Mye mer enn det frijkjøpet mitt tilsier. Men det er jo så interesant. Det er morro når man får igjennom saker man har sloss for. Men det er mye å sette seg inn i . Mye som må undersøkes og svares på.

Politikerrollen. Det ble ikke plass i kommunestyret, men Hovedutvalget for Helse omsorg og velferd. Ett felt jeg brenner for. Har lyst til å gjøre en god jobb. Mye og sette seg inn i Mange tildels tunge papirer å lese. Skal jeg først gjøre noe vil jeg gjøre det ordentlig. Entusiastisk kaster jeg meg over dokumenthaugen.

Valgkomiteen. Valget i organisasjonen nærmer seg. Gode kandidater skal finnes og forespørres. Kjempe spennende oppgave, men den tar tid.

Jobben min, Intresant og givende. Burde drive mer litt faglig utvikling, kanskje tatt noen kurs…

Kurs, ja.. Klarte merkelig nok og ta videreutdanning i høst. men har jo planer om mer videreutdanning. Arbeidsrett. Det er spennende og krevende. Har så lyst på videreutdanning innen arbeidsrett.

Yngstemann hjemme skal konfirmeres om en måneds tid. Hva skal vi servere? Og han må jo ha dress og tale skal skrives og kaker bakes, borddekking og bordplassering og hvor langt er våren kommet innen konfirmasjonssøndagen i slutten av april? Hvor mye rekker jeg å få gjort i hagen? Burde vi ikke pusse opp gjestetoalettet og gangen før den dagen? og garagen må ihvertfall ryddes og de gulvlistene i stua som skulle vært malt i ett år må helt klart males.

Burde vært mer hos mine foreldre. De blir ikke yngre. De trenger hjelp i hverdagen…

Vaskerommet er blitt et stort skittentøysrom og biblioteket, kjellerboden og hobbyrommet trenger skikkelig opprydding. Nevnte jeg garagen? Vi må få ryddet den så vi får inn bilene.

Hunden burde hatt flee og lengre turer.

Burde bløi flinkere til å be venner. Ha koselige lange middager i spisestuen hvor vi drikker vin og løser verdensproblemer. Burde ha ….

Burde gå og legge meg nå så Duracellkannnen rekker alt hun skal i morgen.

 

 

Den halte støøter den skakke…..

I det fine vårværet har jeg og venninna mi vært ute og gått tur.  Hun med ryggmarksbrokk og hofter som ikke er helt med og jeg med en rygg som aldri blir helt bra etter et stort prolaps og mange års arbeid i helsesektoren + lettere hjerteproblemer.  Vi går ikke fort, må jo ha pust til å skravle også, men vi går gjerne langt. Noen ganger kanskje litt for langt.

I dag gikk vi vel ei mil på fin tørr asfalt. Det var en flott tur, været var topp og skravla gikk lett. En hund som måtte ha snusepauser ga også oss noen småstopp  og det var deilig å være ute.  Noen stigninger på slutten merktes i bena, og når det så gikk nedover den siste kilometeren var det ikke fritt for at jeg merket det i ryggen. Da jeg påpekte dette for venninna svarte hun at for henne var det hoftene som var verst. Hun sa og at hun nok ville ha store problemer med å komme seg ut av senga i morgen og jeg tenkte i mitt stille sinn at det var godt jeg hadde kveldsvakt i morgen. Halte og skakke og med verkende kropper kom vi tilbake til bilen og kunne konstatere at vi hadde brukt litt mer tid enn optimistisk antatt, men ikke på langt nær så mye som vi pessimistisk hadde fryktet

Selv om det verker i hele kroppen nå og ansiktet mitt var høyrødt var vi enige om at dette hadde vi bare gått av selv om denne turen kanskje var litt for lang.

Vi har vært venner i over tretti år vi to, og har vært på mange turer sammen. Mange har vært litt for lange,eller alt for lange, men vi har aldri gitt opp. Vi har krabbet opp fjellsider. Vi har vandret dyvåte til skinnet. Vi har vassa i bekker, snubla i søledammer og snubla i myrer lyng og steinrøyser. Vi har vasset 3 km med rotten snø til langt over knærne.  Vi har vært så slitne at hunden har gått bak og dyttet oss, men vi har aldri gitt opp.

Vi er de tøffeste kjerringene i verden, og neste helg er vi klare for ny tur.

Vår

Har vært en morgentur mesd hunden og forsøkt å fange vårstemningen. Jernbanebroa er et fantastisk byggverk og et fantastisk motiv. Tar det som øvelse til jeg om 15 dager reiser til Budapest. Da skal jeg nok finne masse flotte motiv.

Så har jeg ryddet på terassen. Kastet gamle blomsterpotter og fått frem noen hagemøbler. Ungdommene koser seg i sola med fjernstyrte biler og Gamle Gubben Grå har startet med noe hamring i garagen. Det er vår. Det er som om livsgnisten og energien kommer tilbake.

Så gikk jeg en tur med min gode venninne i to timer og femti minutter. Både bena og skravla fikk trimma seg. Avsluttet med vask av bil og er godt fornøyd med dagens gjøremål.

 

Våren som forsvant…

Snø, sludd glatte veier og trailere som står på kryss og tvers i veibanen. Jeg tar det som en personlig fornærmelse. Jeg vil ha VÅR!!!

I to uker snart nå har det vært sol fra mer eller mindre blå himmel, og jeg som er et vårmenneske har kjent sola varme, livsgnisten komme tilbake og humøret har vært merkbart bedre. Dagen i dag var en real nedtur

 .

Ny livsfase..

Her om dagen var Gamle Gubben Grå og jeg bedt til middag hos Datteren og hennes samboer.  Det unge parret i begynnelsen av tyveårene har bodd sammen ett års tid nå, og her om dagen var vi altså bedt i middag hos datteren.

Det var en hyggelig ettermiddag. Men det er jo en ny livsfase når du begynner å gå i middaggsbesøk til barna dine. Du har liksom hoppet opp ett hakk på generasjonsstigen. Ikke det at jeg har blitt gammel, til nød middelaldrende, men det er som om man hører den biologiske klokka tikke lavt i bakgrunnen. Tikk, takk tikk takk… 

Egentlig gleder jeg meg til årene som kommer. Ungene blir store flotte mennesker. Og vi vil selvsagt være der for dem i årene som kommer også. Men vi kommer til å få mer tid til oss selv. Til alene tid bare oss to Til å dyrke våre egne hobbyer ikke bare kjøre-hente-bringe. Ikke vaskerom med store stabler av skittentøy.   Kanskje kommer det barnebarn om noen år også.(Med tre barn regner jeg med at sjansen for barnebarn en eller annen gang er ganske stor.) Jeg har alltid hatt lyst til å være Bestemor. Jo vi går noen fine år i møte.

 

I dag har jeg brukt dagen til å bestille legetime til Mamma, kjøre henne til lege, røntgen, apotek, handle litt og kjøre henne hjem og bære handleposene inn. Det er og en ny fase. Mamma har alltid vært sjefen for bakkemanskapene mine. Hun har kjørt-hentet.bringt meg da jeg var ung. Hun har passet ungene når jeg og Gamle Gubben Grå har jobbet likt i helger og på kvelder eller netter. Hun har vært den selvsagte hjelper i forkant av store begivenheter som barnedåp og konfirmasjoner. Hun har vært den jeg alltid har ringt når jeg har hatt et problem i hverdagen.  I dag var det hun som trengte hjelp. Missforstå meg rett. Jeg har ingenting i mot å bruke en fridag på å hjelpe Mamma. Skulle bare mangle. Men det er en ny livsfase.

Så med voksne barn som ber meg på middag og gamle foreldre som trenger hjelp er det vel bare å innrømme det.:

Jeg er blitt middelaldrende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingenting er som en langhelg på hytta …eller…?

Endelig litt fri og vi skal dra på Hytta. Du vet den fredelige pletten alle nordmenn elsker.

“Vår” hytte er av det ordentlige slaget. Uten strøm, uten innlagt vann. Det er det som er sjarmen…eller? Vel jeg er utslitt og sagt til Gamle Gubben Grå og to tenåringssønner at jeg helst vil være hjemme. De ser uforstående på meg. “Hjemme? Men vi skal jo på hytta1 Klart du må være med. Det er jo så koselig.”

 Så vi drar, i  to biler . En tennåringsgutt i hver bil. Han som sitter på med meg spiller “Crazy Frog” i stereo på to medbragte mobiltelefoner som han – til sin egen glede – klarer å synkronisere, nesten.( Ønsker meg et barn som digger å høre nyheter på radioen….  )  etter noen mil passerer vi en antikk og bruktsjappe. Gjerne et yndet stoppested for både meg og Gamle Gubben Grå, og ganske riktig. Der står det en bil jeg drar kjensel på. Men jeg er ikke i humør til å lete etter skatter i dag. Klokka er over 13.00 og jeg vil komme frem å få instalert meg på hytta.  Etter enda noen mil svinger jeg inn på en parkeringsplass foran et bygdesenter og starter ventingen. “Crazy Frog” konserten har fått selskap av en pipende og små-bjeffende hund bak i bilen. Hodepinen kommer sigende, og jeg føler meg langt fra utvilt eller i feriemodus. Etter et kvarter kommer Gubben, og vi går inn i senteret for å handle mat.  Jeg har ikke kommet inn i butikken før jeg hører noen som roper “Hei, tante!” Der står min eldste niese og en ukjent gutt. Det unge paret kan fortelle at de er på hytta (altså hytta til søsteren min – IKKE den hytta vi skal på) På denne hytta er i tillegg til dette unge kjeresteparet  min søster, 2 mindre søsken av niesen min, min andre søster med mann og to barn + et vennepar med to barn. Totalt 13 stk. I mitt stille sinn tenker jeg at det er noen som har det verre enn meg….

Så setter vi oss i bilene og kjører oppover fjellet. Snart er jeg ved bommen. Der blir det en ny timinutters pause mens jeg venter på at Gamle Gubben Grå med årskortet til bommen skal komme. Etter over 20 års samliv har jeg sluttet å undre meg på hvorfor han alltid er så sen, men jeg filosoferer litt over hvor mange minutter, timer , døgn jeg har brukt til å vente på han i løpet av de årene. Jeg konkluderer med at det nok snart dreier seg om ett års tid….

Endelig – når klokka nærrmer seg 15.30 er vi endelig fremme ved hytta!!!! 

Ingen har vært her i vinter. Mellom veien og inngangen til hytta er det 60 meter med 1 meter dyp rotten snø.  Jeg overlater gravingen til mannfolkene mine, og tar med meg kjøteren og går en tur.

Jeg har ikke kommet langt før det begynner å synge nede i lomma mi.  Det er mobilen. Du vet den kjekke innretningen som gjør at du kan bli forstyyret selv om du er langt oppe på snaufjellet helt alene.  Alltid noen problemer som må løses.  Etter en og en halv times venting kan jeg med minne tresiffrede kilo vandre inn i en iskald hytte. Mellom meg og doen er det fremdeles 50 meter løssnø…

Men mannfolka tar gravejobben, det blir varmt i hytta og snart står også pølsekjelen på bordet mens stearinlysene blaffrer koselig.  Hadde Gamle Gubben Grå husket å kjøpe rødvin nå så hadde kvelden blitt perfekt.

PS: dette er selvsagt skrevet etter hjemkomst fra hytta. Sånn som PC har vi jo ikke på vår koselige primitive hytte.

 

 

Tur i solnedgang

Man trenger ikke alltid blomster, dyre restaurantbesøk eller kjærlighets-weekender for å pleie kjærligheten.  I går gikk jeg og Gamle-Gubben-Grå en liten aftentur i solnedgangen.

Man snakker kanskje lettere sammen der man går i skumringen. De glatte stiene gjør at man trenger en hånd for ikke å ramle.  “Unnskyldningen” min for å lokke med meg Gamle Gubben Grå på tur i går var at jeg ville ut å fotografere. (Hadde jeg spurt Gubben om vi skulle ut å gå måneskinnstur, ville han sett forferdet på meg og hoderystende  dukket ned i boka igjenn)

Jeg fikk ikke det helt perfekte solnedgangsbildet denne gang, så det må nok bli flere turer ut i solnedgangen i ukene fremmover……

 

Kjærligheten må pleies…

Jeg har hatt den ssamme kjæresten i over 20 år. Forholdet vårt har gått fra gryende forelskelse til stormende forelskelse hvor vi bare hadde tid og øyne for hverandre. Etterhvert ble det forlovelse, samboerskap, barn, ekteskap og en hel haug med hverdager.

 Til tider har graset virka grønnere på andre sider av forskjellige gjerder, sikkert for oss begge.

” Andre menner er kjekkere og mer velkledd” sier jeg, og sammenligner den ubarberte mannen i pysjamas ved frokostbordet med han flotte mannen jeg så i frokostsalen på hotellet sist jeg var på kurs. Han mønstrer meg med trøtte smale øyne, tar en slurk av kaffekoppen, men sier ingen ting. “Stor dame i stor T-skjorte med kaffeflekker og joggebukse uttaler seg om å være vellkledd” tenker han kanskj i sitt stille sinn, men har vett nok til å tie stille 

“Vi gjør aldri noe sammen lenger” klager jeg der jeg møter gubben i utgangsdøra. Han på vei inn etter sin arbeidsdag. Jeg på vei ut til kveldvakt, et møte eller for å kjøre hente bringe en av våre barn. “Når skulle vi ha tid til det?” tenker gubben, men sier ikke noe.  “Vil du være med å gå tur med hunden?” spør Gubben og ser opp på fullmånen når jeg mange timer senere kommer hjem. Jeg er utslitt etter en lang dag. Hver fiber i kroppen hverker. Alt jeg lengter etter er mat og  å få lagt meg.” “Klarer du ikke å lufte bikkja alene en gang?” spør jeg. “Hvorfor må jeg ta ansvar for alt ? Nei, bikkja får du lufte sjøl. Jeg er sliten.” svarer jeg. “Gjøre noe sammen…” tenker gubben, men rekker ikke si det før døra lukkes.

“Hvorfor kan du aldri støvsuge og vaske litt her?” spør jeg oppgitt der jeg kommer hjem fra jobb og finner gubben sovende på sofaen mens hybelkaninene danser polka over stuegulvet. “Hvorfor er det alltid jeg som må gjøre alt?”  Gubben svarer ikke, kniper bare øynene – og ørene(?) hardere igjenn der han ligger forran et sprakende peisbål og hører vaskemaskin og oppvaskmaskin dure i det fjerne.  Jeg går inn på kjøkkenet og spiser rester etter middagen gubben har lagd. Oppvasken som fyllte benken da jeg dro har forsvunnet og jeg finner stadig klær nyvasket og sammenbrettet uten at jeg har tilbragt tid i vaskekjelleren.

I dag, en helt vanlig lørdag, pyntet jeg meg for min kjære. Vi dro på handletur sammen uten at det var noe bestemt vi skulle ha. Gikk og titta i butikker og på folk. Spiste lunch sammen i byen og koste oss. Da vi gikk mot bilen igjenn, gikk vi plutselig hånd i hånd.  Vel hjemme var vi mer opptatt av hverandre enn å pakke opp matvarer.  Da ungdommene kom hjem, lagde min kjære en bedre middag.  Jeg har en flott og snill mann.

 

Slike dager som i dag gir meg tro på at vi skal nå målet vi satte oss da vi flytta sammen; Når vi blir gamle og grå pensjonister skal vi fortsatt gå hånd i hånd – eller som min kjære sa i dag da jeg minnet han på det. “Da trenger vi bare en rulator”

 

 

Alle går til ro

Fredagskvelden går mot natt, og langsomt blir det ro i huset. 

Gamle Gubben Grå er en siste tur med hunden før han går til ro. Sliten etter å ha lekt husfar i dag, og støl og stiv etter aketuren med guttene i går.

Hunden finner plassen sin bak ryggen min,. Med et halvt øye vil den passe på til også jeg slukker PCn og kryper til køys.

Onkel har vel snart fått rullet ut soveposen og krøpet til køys i loftstua. Gamle Gubben grå satte opp en elektrisk peis der i dag, så nå kan gjesten vår ligge og kose seg mens han ser på flammene som danser i peisen. Svogern min er erketypen på en ungkar i førtiåra, men jeg vet at egentlig er han veldig romantisk og litt sånn drømmende. Han har bare aldri snublet over ei jente som ser han bak den sjenerte fasaden.

Eldste sønn tørna til sengs allerede for to timer siden. Han er kronisk A menneske.Tidlig oppe og full av liv til stor ergelse for B-menneskene i familien. Men  om kvelden forsvinner det gode humøret og batteriene er tomme.

Men yngste sønn har ikke klart å karre seg i seng til tross for gjentatte oppfordringer. Det er alltid et PC spill som bare må avsluttes.  I morgen skal han være med svogeren min til Norefjell, men som det utpregete B-mennesket han er er han omtrent umulig å få ut av senga om morgenen.. Den gutten gir meg gråe hår…

Jeg skal og krype til køys snart. Etter fire dager hjemme med forkjølelse var det hardt å komme på jobben i dag. Datatrøbbel og en irriterende kollega gjorde at dagen ble både slitsom og stressende, og når jeg på slutten av arbeidsdagen fikk tid til å åpne mailen var det nok av mail som burde følges opp. Fikk tatt det meste, men det medførte selvsagt tre timer overtid i dag igjenn.

Men nå er det frihelg. Senke skuldrene og lade batteriene.

Til uka er det full fart igjenn. Mandag jobbe dagvakt og politisk møte om kvelden.  Tirsdag jobbe dagvakt. Onsdag tillitsvalgt tid med flere møter på dagen og ekstra jobbing som radiograf om kvelden. Det samme på torsdag. Fredag blir det “bare” dagvakt før det er vinterferiehelg. Men jeg må og rekke å vaske huset for moren min en dag denne uka.  Jaja jeg har ikke tid til å kjede meg i hvertfall.