Stavangerinmyheart er Dagens Bunnblogger. Det siste innlegget hennes, det om Bru kultursti har jeg skrevet om før., så jeg skroller meg nedover. I det forrige innlegget skrev hun om hagen sin, om at hun får både epler og markjordbær.
Jeg tror ikke vi får noen epler i år heller. Det står et epletre bak garasjen, men så langt har det ikke båret frukt. Er liksom tomtas bortgjømte hjørne.
Men markjordbær har jeg plukket på egen tomt og spist. Jordbær i jordbæråkeren derimot har det vært dårlig med. Tror jeg kan telle på en hånd de bæra jeg har fått. Tror jeg må skifte ut noen av plantene, for vi pleier å ha greit med jordbær.
De mørkelilla bringebærene blir det heller ikke noe av. Klipte nok av de kvistene som skulle båret bær da jeg var litt for flink i fjor høst. For i år ble det bare helt ferske skudd og greiner uten blader. Bedre lykke neste år.
Krydderhagen har vel levert som forventet. Timian er det nok av, bladpersillen og gressløken trives bra. Rosmarinen som forventet, og basilikumen blir spist av smådyr. Som forventet der altså.
Rabarbra har det vært mye av. Burde ha høstet mer. Nå begynner den å gå i blomst.
Squashen er vel det vi er mest fornøyd med. Har så langt høstet inn 7 fine squash. Det er mange igjen. Spent på hvor mye det blir. I går hadde vi fylte squash fra egen hage til middag. Den største squashen vi har plukket inn veide 1.580 gram. Jeg var i ekstase! I går delte noen bekjente bilder av en squash fra deres hage. Den var så stor at hun måtte bruke begge hendene når hun sto og viste den frem, som en velvoksen laks. Jeg spurte hvor mye den veide. Over 2,5 kilo!!! Vi har liksom alle ” et sysjenbårn på Gjøvik”……
Salaten spiste snilene opp. Nei, ingen mordersniler, bare helt vanlig norske sniler.
De 48 tomatplantene jeg skrøt av tidlig i vår ble redusert til fem når kjerringa ble liggende på sofaen med beinet høyt og ikke fikk plantet de om i større potter. Gamle Gubben Grå mente fem tomatplanter fikk holde. De blomstrer bra, og de første tomatene begynner å dukke opp.
Paprikaplantene bærer og små grønne paprikaer, og blomstrer. Spennende. Chiliplantene er ikke så veldig store, ble pottet om litt seint. For å være ærlig er jeg litt usikker på om det er chiliplanter, eller om alle er paprika. Blir spennende å se.
Vel, nå ha jeg tatt dere gjennom kjøkkenhagen vår. Ha en god søndag!
Dagens Bunnblogger Benteslilleverden skriver om hjemmeheklede biteringer. Så dagens tema er altså bitering. Jeg tror noen og en hver av oss, ikke minst jeg kunne trenge en bitering og bite litt i før vi kom med den litt spydige kommentaren. Eller hva med en rangle, noe å bedkjeftige fingrene med før vi hamret løs på tastaturet og postet i kommentarfeltet? Jeg kunne komme med mange sammenligninger mellom svært små barn og kommentarfeltet på diverse blogger. Ja og mellom svært små barn og bloggere og. Det er noe med at man må opp i en viss modenhet og alder før man forstår at ikke hele verden dreier seg om dem. Jeg mener det vanligvis skjer rundt to års alder, men jeg er ingen ekspert på feltet.
Men tilbake til biteringer. Et litt mindre farlig tema. Biteringene til Bente er veldig søte, og jeg tror fint jeg kunne klare å hekle en slik. Fin og god for en liten baby.
Jeg googler litt om biteringer. Tenkte kanskje jeg kunne finne noen historiske fakta eller annet fun-facts, men det er mest reklame som dukker opp.
Jeg morer meg litt over “pedagogisk riktige biteringer” og debatten på diverse mamma-forum om hva som er den perfekte leke for barn på tre måneder. (Selvsagt viktig å huske produsent og årsmodell. 2021 utgaven av ranglen fra Jungelbaby kan selvsagt ikke sammenlignes med rangle Brio produserte i 2020.)
Men det er når jeg kommer inn på en side for “Munnmotoriske leker” jeg virkelig er glad for at jeg ikke er ung mor – eller far i dag. Det kan søren meg ikke være lett. Hør bare: “Munnmotoriske leker og øvelser bygger opp de motoriske ferdighetene som kreves for riktig fôring og taleutvikling. Vårt utvalg av munnmotoriske leker vil hjelpe deg med å forbedre styrken og koordineringen av barnets lepper, kjeve, kinn og tunge.”
Alle småbarnsforeldre vil jo selvsagt gjøre det de kan for barnet sitt, ikke minst når det gjelder for eksempel taleutvikling. Og på denne nettsiden kan du få kjøpt alt du trenger for nettopp å øve opp barnets munnmotorikk. Det jeg spør meg om er om man virkelig trenger en biteleke til 336,- kroner for å oppnå det? Vi har jo vokst opp og utviklet oss relativt greit vi som ble født før slike finurligheter kom på markedet.
Etter å ha studert bitering-markedet blir jeg enda mer begeistret for Benteslilleverden og hennes heklede biteringer. Så enkelt, så søte og jeg er overbevist om at de vil gjøre nytten. Nemlig stille kløen i kjever hvor små melketenner er på vei ut. Det enkleste er ofte det beste.
F…her satt jeg på en solvarm parkeringsplass og så vil ikke den drittbilen starte! Like dau som ei sild eller den makrellen jeg har i handlenett i baksetet. Jeg slår i rattet og banner min egen skjebne opp og ned. Det er så typisk!
Vel, det er ikke noe annet å gjøre enn å ringe etter hjelp. Ringe etter Gamle Gubben Grå. Det er jo hans bil. Åhk.
Den virket helt fin i morges. Startet som ei klokke og bragte meg trygt ned til legekontoret hvor jeg hadde time. Den tredje legetimen denne uka. Ble sittende å høre på radio i bilen en stund før jeg gikk inn på legekontoret. De ønsker i disse koronatider at folk ikke kommer lenge før timen og fylle opp venterommet. Høres fornuftig ut.
Så kjørte jeg hit. Sjekka noe på mobilen før jeg gikk inn og handlet og satt litt lengre med radioen på og trøkket i meg to donuts da jeg kom ut igjen. Hadde ikke spist frokost før legetimen og holdt på å “dø” av sult.
Radioen døde midt i den andre donutsen. Kan det være så enkelt at bilen har flatt batteri? Jeg ber Gamle Gubben Grå ta med startkabler når han kommer. Startkabler og den andre nøkkelen. Jeg mistet nøklene til Lille Bille i gulvet en gang. Ett eller annet ble ødelagt, og bilen var død men lot seg villig starte med resservenøkkelen. I dag mistet jeg nøkkelen til denne bilen i bakken da jeg gikk til bilen i dag morges. Kunne jeg ha ødelagt denne nøkkelen og? Sånne nøkler er veldig dyre….
Hvor blir det av Gamle Gubben Grå? Jeg har sittet her i minst 20 minutter nå. Er det noe man ikke lar vente for lenge i solvarme biler så er det hunder, barn og sure kjerringer. Ja, ikke makrell og reker som jeg har bak i bilen heller når jeg tenker meg om.
Mens jeg satt og skrev det kom min reddende Gubbe, ogjeg la klokelig vekk telefonen. Tror ikke Gubben ville bli så blid hvis jeg satt og blogget. Av samme grunn tok jeg heller ikke bilder av Gubbe med kabler. Jeg vet noen ganger mitt eget beste.
Bilen startet ikke! Gamle Gubben Grå begynte å svette. Å tenke tankene bil og verksted sånn i rask rekkefølge har det ofte med å etterfølges av tanken på penger som flakser ut av konto.
Men så så han at den ene klype på startkablene ikke satt helt som den skulle. Et litt småhøyt faan så ble det retta opp. Og bilen startet!
Et lite steinhode er murt inn i det nordvestre hjørnet på Heggen kirke i Modum.
Hodet er et mannshode med rundt, luelignende hodeplagg, høytsittende ører, dyptliggende øyne, rett nese, store, noe hengende kinn, smale mustasjer som går ned på hver side av haken. På den andre siden av stenen sitter en seksbladsrosett omgitt av dobbelt sirkel.
Leser jeg på Norskekirker.no. Bedre kan det vanskelig beskrives.
Sagnet skal ha det til at hvis du løper 7 ganger rundt kirken ved midnatt så vil hodet geipe til deg. Det var i det minste det guiden vår i Heggen kirke….sa her om dagen. Dette måtte selvfølgelig kjerringa finne ut mer om.
Ville hodet virkelig geipe til meg hvis jeg løp 7 ganger rundt kirken ved midnatt? “Hvis du klarer å løpe 7 ganger rundt kirken, uansett tid på døgnet vil du halusinere og du kan ikke regnes som et sannhetsvitne” humrer Gamle Gubben Grå. Han har et poeng der. Ville det holde med litt rask haltende gange, eller ville det bare få hodet til å trekke på smilebåndet? Vel bare en måte å finne ut det på. “Møt meg ved kirken litt før midnatt” sa jeg til Gubben.
“Det står og her at hvis du hugger av hodet vil det gro ut igjen” sa Gamle Gubben Grå. Han satt og leste fra mobilen sin.. “Har du med øks?” Gubben så litt betenkt ut da jeg parkerte utenfor kirken en snau halvtime før midnatt. Kanskje var han redd for å bli et hode kortere og liksom finne sitt hvilested her oppe ved kirken Aldri godt å vite hva denne kjerringa kan finne på. “Nei.” sa jeg og ristet bestemt på hodet. “Rødt politiker vandaliserer kirke med øks er liksom ikke en overskrift vi trenger I valgkampen”
Jeg åpnet bildøra for å gå ut. Gamle Gubben Grå satt like rolig og leste videre. “Det står også her at svart-fargen kommer tilbake hvis du vasker den vekk eller maler over den. Det er noe magisk med dette hodet.” “Det mysteriet har jeg alt løst” sa jeg og forlot bilen. “Hodet er laget av en steintype som blant annet finnes her på Øståsen i Modum. Svartfargen kommer av svartmose. Hvis du skraper den vekk kommer den raskt tilbake. Hvis du maler den hvit med kalk, som jo er den malingen man bruker på hvite steinkirker vil det bare gi mosen næring. Kalk er som gro-næring å regne for svartmose.” Jeg smalt igjen bildøra og gikk med raske skritt mot kirkegården. Nå ville jeg se om hodet kom til å geipe til meg.
Sånn så jeg det hele for meg. Men tror dere Gamle Gubben Grå ville bli med meg på en nattlig tur til en kirkegård? Niks. Han så bare dumt på meg der vi satt i kurvstolene på trammen og så kveldssola farge himmelen rød sent en torsdagskveld. Jeg får aldri vite om steinhodet ville ha geipa til meg – eller om det rett og slett hadde gått latterkrampe.
På nytt er det Vabofamily som er Dagens Bunnblogger. Og jeg må helt tilbake til november 2020 før jeg kommer tilet innlegg jeg ikke har kommentert før. Kanskje snart på tide med et nytt blogginnlegg?
Vabofamily med de 11 ungene har overtatt et overnattingssted i fjellheimen og innlegget handler om interiør. Hvordan de skifter ut slitte skinnsofaer fra 80-tallet med noe litt mer moderne. Får litt lunere farger inn og skaper et mye finere inntrykk. Koselig blir det.
Jeg studerer bildene nøye. Jeg er og veldig glad i interiør, gjenbruk og gode ideer. Jeg liker stilen de skaper. Jeg liker gjenbruk og jeg liker forandringene de skaper.
Og nok en gang tenker jeg at jeg må snart ha et interiørprosjekt å kose meg med. Kanskje dette burde være dagen jeg gjør et skippertak i kjellerstua? Jeg s kanskje….
Her om dagen var jeg til bentetthetsmåling på sykehuset. Ortopedene liker å sende meg på det fordi jeg liksom klarer å ødelegge meg sånn skikkelig med det som kalles “lavenergi-traume”. Du veit når man pådrar seg kompliserte brudd ved “fall fra egen høyde” er det noe rart.
Sist jeg var og målte hvor tett og kompakt skjelettet mitt er i rygg og hofteområde hadde jeg ikke tegn på benskjørhet. Det var for åtte år siden. Denne gangen var jeg ikke like heldig.
Hoftene var i og for deg greie nok. Ikke noe som tyder på at lårhalsen behøver å ryke neste gang jeg snubler i et eller annet på min vei. Like bra sto det ikke til med ryggen. Hvorfor er jeg ikke overrasket? Den ryggen min har vært vond lenge. Om det har noen sammenheng med benskjørheten vet jeg ikke.
Osteoporose, benskjørhet i ryggen er liksom ikke en lystelig diagnose. Man pådrar seg lett kompresjonsbrudd i ryggen. Og er det noe jeg føler jeg ikke trenger er det mer vondt i ryggen.
Heldigvis finnes det hjelp. Jeg skal starte på noen tabletter som skal tas en gang i uka, og som ikke bare skal stoppe eller forsinke utviklingen men også kan reversere den.
I tillegg kan man gjøre mye for å bremse utviklingen med kosthold og ved å bevege seg, gå turer. Ingen grunn til å sette seg inne å være redd for å skade seg, selv om det kanskje kan være lurt å se hvor en setter føttene.
Jeg var likevel litt betenkt da jeg kom hjem til Gamle Gubben Grå den ettermiddagen. Det begynner unektelig å bli noen defekter på denne kjerringa. Vi har vært sammen i over tretti år, gift i 27 år. Det må vel bety at angrefristen og garantien har utløpt for lengst? Det betyr vel at han ikke bare kan bytte meg inn i en ny og feilfri modell?
Jeg har lenge tenkt på om jeg bare skal forbigå denne dagen i stillhet her på bloggen. Ikke bli en av de i mengden som skriver om 22. juli akkurat i dag. Ikke dra “22.juli-kortet”. Ikke bli beskyldt for å skrive om 22. juli for å høste klikk. Det er jo de som mener jeg er desperat etter å klatre oppover på bloggtopplista.
Når jeg likevel velger å skrive om temaet er det fordi det er umulig for meg å overse denne dagen. Det er umulig for meg å glemme 22. juli 2011 og hva den dagen gjorde med meg som menneske.
Jeg tror at i løpet av de over 20 årene jeg da hadde arbeidet i helsevesenet hadde jeg opplevd en skuddskade. Et vådeskudd i et lår. Denne kvelden kom 35 ungdommer fra Utøya som pasienter til sykehuset, de fleste av av de med skuddskader. Frifredagen ble plutselig full av unge mennesker som var blitt skutt, som hadde flyktet for livet mens de så sine venner bli drept rundt seg. Selv om jeg sto i kjente, trygge rammer og gjorde en jobb jeg hadde gjort mange ganger før, ta røntgenbilder av forskjellige kroppsdeler, er det klart det gikk inn på meg.
Det gikk greit så lenge jeg sto med de hvite klærne på. Innstilt på å gjøre den jobben jeg var satt til. Fokusert på de oppgavene som var mine. Men når kvelden hadde gått over til natt, når det ikke lenger var overlevende igjen på øya og alle med fysiske skader var blitt røntgenundersøkt og hadde kommet seg videre var det på tide å ta av seg den hvite pysjen. Henge den profesjonelle helsearbeideren i garderobeskapet og dra hjem. Hjem til mine ungdommer hvor de to yngste satt hjemme i kjellerstua og fulgte tragedien på TV: 14 og 16 år gamle. På alder med mange av ungdommene på øya.
Datteren på 20 var på vei hjem fra ferie i Nord-Norge, hjem til en leilighet i Hole få kilometer fra Utøya. enda visste vi ikke helt hva som hadde skjedd på Utøya, utenom at noen i politiuniform hadde skutt og drept flere ungdommer.
Reaksjonen kom allerede i bilen hjem. Hva var det egentlig som hadde skjedd der ute på Utøya? Hvordan kunne noen skyte uskyldige ungdommer på denne måten? Ennå visste vi ikke omfanget av terrorangrepet. Antall døde var langt, langt flere enn jeg hadde den minste anelse om.
Jeg ble sittende våken til klokka var godt over 4. En livredd Datteren ringte ved tretiden om natta. Hun og Sambo hadde kommet hjem til et mareritt de ikke forsto. Jeg ba de ikke åpne hvis noen ringte på. Spesielt ikke hvis det var politiet. Jeg var redd. Noe helt uforståelig hadde skjedd her like ved min barndomsdal, like ved min arbeidsplass, like ved meg.
Etter som helgen gikk, og det sank inn hva som virkelig hadde skjedd ble jeg ikke bare redd men også sint. Hvordan kunne et menneske ha slike tanker, slike holdninger? Og han var ikke alene. Han hadde meningsfeller.
Nei, stryk det med sint. Vi skulle jo ikke være sinte. Vi skulle gå i rosetog og synge “Vårt lille land”.
Nå har det gått ti år. Det har vært skyting i en moske i Bærum. Statuen til Benjamin Hermansen ble tagget ned for få dager siden. Likevel hører jeg på nyhetene at en ekspert uttaler at den største terrorfaren i Norge i dag kommer fra ekstreme islamister. Ja, man hadde og et økt fokus på det Høyre-ekstreme miljøet……men….
Det var den meldingen som fikk meg til å gripe til tastaturet i dag. Det var den meldingen som fikk meg til å bestemme meg for å skrive om 22. juli. For har vi overhode ikke lært noen ting?
Utøya var ikke en ulykke. Det var en ønsket og villet handling. Det eneste gjerningsmannen har sagt at han angrer i ettertid er at han ikke drepte flere.
Gjerningmannen Anders Bering Breivik var ingen ekstrem islamist. Han var en hvit mann oppvokst i Norge som forfektet noen av de samme ideene og holdningene som folk i dag får politibeskyttelse for å stå og messe om på gater og torg her i landet.
Vi snur ryggen til det hatet og mens vi synger “Barn av regnbuen”.
10 år med roser og sang mens hatet brer om seg. Hva har vi egentlig gjort for å bekjempe hatet og de høyre-ekstreme kreftene?
De som nå trodde at denne kjerringa var i full gang på morgenen med å koke syltetøy må tro om igjen. Nei det er Dagens Bunnblogger Damerforfaen som driver med slikt.
Jeg tror ikke jeg kommer til å lage så mye syltetøy i år. Skal aldri si aldri, men det går ikke så mye syltetøy her i huset og da er jo litt av vitsen borte.
Nei saftkoking er nok mer min greie. Og da gjerne blandingssaft av de bær- og fruktslagene jeg kommer over eller har i fryseren. Det minner meg på at jeg har planer om å lage rabarbrasaft. Kanskje dette blir dagen for det.
I innlegget Hvor ble det av prestefrua nevner jeg at prestefrua som ikke ville dø eller begraves I tråd med sin avdøde ektemanns betalinger i 1801 bodde på Øvre Sønstebye sammen med sine to ugifte søstre og en søsterdatter, Else Cathrine Hoffmann.
Siden de to ugifte søstrene het Wulff til etternavn, og vår venninne prestefrua Bendeke undret jeg meg over dette Hoffmann navnet. Hvem var denne søsterdatteren datteren til? Det hadde riktignok vært en fjerde søster. Hun ble gift, men så langt visste jeg ikke med hvem, bare at det var med han som etterfulgte faren til prestefrua og de tre søstrene som sogneprest i Sandsvær kirke. Det som fikk meg til å tvile på at denne Else Cathrine var datteren til storesøsteren til prestefrua var at søsteren Anna Dorothea døde i 1757 mens Else Cathrine ble født i 1766. Sjelden at folk får barn 9 år etter din død.
Etter litt søking på My Herritage finner jeg ut at Anna Dorothea Wulff ble gift med en Klem, og at de fikk to sønner men så vidt jeg kan forstå ingen døtre. Og det ville jo ikke forklare Hoffmann navnet.
Tove som hjalp meg så mye med å finne opplysninger om Chatarina Elisabet Bendeke, prestefrua, forer meg med opplysninger også her.
Først sender hun meg en link fra Digitalarkivet som viser at Else Catrine i 1788 var del av et skifteoppgjør etter et søsken. Der står det at hun bor hos sin morbror, altså onkel, Simon Bendeke. De som har lest Heggen kirke….
Hvor ble det av prestefrua Og Siste nytt om Prestefrua husker sikkert at Simon Bendeke var selve presten i denne historien. Altså mannen til prestefrua som kanskje ikke forsvant, Chatarina Elisabet. Siden Simon Brndeke også står oppført som .morbror til avdøde er det nærliggende å tro at Else Catrine Hoffmann er søsterdatteren til Simon Bendeke og ikke til hsnd kone. Der høres og mer fornuftig ut enn at en av de to ugifte prestedøtrene (faren til Chatarina Elisabet var og prest) skulle fått barn utenfor ekteskap en gang på 1700-tallet. Så jeg forfølger det sporet i stedet.
Det sporet fører ingensteds hen. Jeg finner Simon Bendeke og flere kilder på hans søsken., både på My herritage og på andre sider med slektstre. Men ingen av de bærer navnet Hoffmann, og ingen av de har en datter som heter Else Cathrine.
Jeg vet at det finnes et menneske med navnet Else Cathrine Hoffmann som var arving på et skifte i 1788, som under folketellinga 1 1801 bodde på Sønsteru sammen med presteenka og søstrene hennes og som giftet seg i 1804 (Det kommer jeg tilbake til)
Etter mye søking på de slektningene jeg har navnene på finner jeg en opptegnelse på My Herritage hvor det er en femte søster til preste-enka, altså Chatarina Elisabeth født Wulff, gift Bendeke. Denne søsteren Antonette Wolff ble gift i 1755 med en Johan Friederich Hoffmann. Antonette døde etter disse opplysningene i 1866, som er det året man antar at Else Cathrine Hoffmann ble født. Kunne moren ha dødd i forbindelse med fødsel, og barnet vokst opp hos sin barnløse tante og onkel? Det står ikke at hun har noen barn men det er ikke alle slektstre som fører opp alle barn som ikke er i deres egen gren..
Etter nitid søling finner jeg på siden denne siden at Johan Friedrich Hoffmann ble født den 29 april 1713 i Tyskland. Han ble gift med Nicolia Maria Mechlenburg, datter av Nils Mechlenburg og Anna Maria Griflow den 18 januar 1747 i Lier, Buskerud. Han ble gift med Antonette Wolff, datter av Peter Henrich Wolff og Dorothea Silkenstedt, den 23 okt 1755 i Efteløt kirke, Sandsvær. Han ble gift med Elisabeth Andrea Johannesdatter Næskill, datter av Johannes Jonsen Næskil (Kolbjørnsvik) og Berte Ellefsdatter (Kolbjørnsvik), den 6 nov 1767 i Strømsø. Altså var faren til Else Cathrine gift tre ganger hvor Antonette Wolff, moren til Else Cathrine var kone nummer to.
Han døde den 1 juni 1779 i Strømsø, Drammen, Buskerud, 66 år gammel (“som en brav og redelig mand”). Han ble begravet den 4 juni 1779 i Strømsø, Buskerud. Han var Tollinspektør i 1755. Han var forpaktnings-sosietets inspektør mellom 1768 og 1777 i Drammen, Buskerud.
Barn av Johan Friderich Hoffmann og Antonette Wolff var:
Peter Henrik Hoffmann ble født den 21 jan 1756 og ble døpt den 31 mai 1756. Han døde i 1757 og ble begravet den 25 jan 1757 i Strømsø. Altså ble han begravet noen få dager etter ett års dagen sin. Merk dere også at han var oppkalt etter morfaren sin.
Senere i 1757 fikk de så et nytt barn. En sønn som også ble døpt Peter Henric Wolf Hoffmann. Han ble døpt den 19 oktober i 1757 i Strømsø, Buskerud, og faddere var Catharine Elisabeth hr. Bendiches, (Altså vår prestefrue som forsvant), Anna Karina Stranger, Justits-Raad Must, Prosten Hr. Wolf i Sandsver(Faren til Catharina Elisabeth og morfar til barnet som ble oppkalt etter han slik som sin avdøde bror) Raadmand Sahm. Peter Heric Wolff Hoffmann døde i 1766 i Strømsø 9 år gammel og ble begravet den 19 des 1766.
Dorthea Hoffmann ble født den 15 desember 1758 i Strømsø. Hun ble døpt den 21 desember 1758..Hun ble konfirmert den 1 okt 1775 i Modum av her Bendeke Hun var bosatt Bosatt i 1788 hos herr Bendeke på Modum. Sidn hun var konfirmert i Modum av onkelen og også bodde hos han i 1788 er det naturlig å tro at hun vokste opp der etter morens død. Hun ble gift med Søren Henningsen Fuglberg den 6 september 1791 i Modum . Hun og Søren Henningsen Fuglberg var ved folketellingen i 1801 bosatt i Rollag, Buskerud. Sammen med dem bodde sønnen Henning-Ulrich på 9 år og Jørgen på 7. Hun ble i 1821 som søsterdatter, nevnt som en av arvingene etter jomfru Dorthea Lovise Wulff som døde på gården Sønsteby på Modum. Altså arving av en av de ugifte søstrene som bodde sammen med Prestefrua som forsvant under folketellinga i 1801. Hun lever i 1827 i Rødenes. Dette vet vi fordi i1827 søkte daværende sogneprest i Rødenes, J. Hansteen, om at presteenken Madam. Fuglberg måtte innvilges understøttelse, noe som også ble innvilget. Hun satt med en årlig understøttelse fram til i hvertfall 1844 på gjennomsnittlig 10-12 speciedaler pr år- Hun døde den 14 oktober1847 i Søndre Klerud, Rødenes, Østfold, 88 år gammel.
Jørgen Hoffmann var barn nummer fire. Han ble døpt den 9 januar 1760 i Strømsø. Han døde den 1 september 1776 i Batavia 16 år gammel. For de som ikke er så flinke i gammel geografi så var Batavia hovedstaden i Nederlandske Øst-India- I skiftet nevnes det at han var ansatt i det Ostindiske Compagnie. Hans bo ble skiftet den 28 februar 1788 i Strømsø. Noe som stemmer med skifteprotokollen Tove sendte meg link til i går.
Så har vi kommet til barn nummer fem. Johan Thomas Hoffmann ble født i 1761 i Strømsø. Han ble døpt den 10 jan 1761 i Strømsø. Han døde i 1766 og ble begravet i Strømsø den 12 des 1766. Fem år gammel.
Barn nummer seks Johan Nicolas Hoffmann ble født i 1763 i Strømsø. Han ble døpt den 13 oktober 1763 i Strømsø, Han ble gift med Margretha Hedewig Lund, datter av sjømann Wilhelm Asmussen Lund og Dorthea Margretha Grav, den 19 des 1790 i Åbenrå, Danmark. Han var sjømann. Han var bosatt i Åbenrå i Danmark den 28 februar 1788 da det ble skiftet etter broren Jørgen.
Og så, endelig kommer vi til barn nummer syv og Else Catharine Hoffmann. Hun ble født i 1765 i Strømsø. Ikke 1766 som jeg trodde ut fra antatt alder under folketellingen i 1801. Hun ble døpt den 21 des 1765 i Strømsø, og faddere var blant annet tanten Maria Wulf. En av de ugifte søstrene til Chatarina Elisabeth dere vet prestefrua. Hun var bosatt i 1788 hos herr Bennick på Modum den 28 feb 1788. Hun oppholdt seg ved folketellingen i 1801 i Synstebøe, Modum, Hun bodde hos sin tante Catharina Elisabeth, som var blitt enke etter Hr Bendeke på Modum.
Jepp. Jeg har funnet Søsterdatteren!!! Så blir det bare å finne ut hvordan det gikk med henne videre i livet. Det blir ett nytt innlegg.
Da vi var i Vikersund på søndag måtte vi jo og inspisere Greven mente Yngste Sønn. Greven er en tømmertrekkbåt fra 1950-tallet som ligger ved kai i Vikersund. Den slepte i sin tid tømmer fra vår ende av Tyrifjorden til Vikersund hvor tømmeret så ble sendt videre nedover elva mot Drammen.
Greven er laget på Fredrikstad Mekaniske verk og ble levert i 1953. På 60-tallet ble tømmertransport i større og større grad overtatt av tømmerbiler, og fra 1968 ble Greven liggende uvirksom i Vikersund.
I 1973 ble den solgt, og etter et lite opphold i Ytre Oslofjord kom den til Sunnmøre i 1976. Der fikk drn base i Hareid. Den ble nå bygd om så den var tilpasset ny bruk. Den skulle tåle saltvann, sjøsprøyt og rom sjø. Det er litt tøffere forhold på Mørekysten enn i fredelige Tyrifjorden.
På Sunnmøre har den vært i bruk blant annet dom lekter helt frem til 2005 hvor rederiet fant ut at de ville selge den. Det fikk entusiaster på Vikersund høre om, fikk kjøpt båten.
Båten gikk for egen maskin og på egen kjøl fra Sunnmøre til Drammen hvor den så ble fraktet med trailer til Vikersund. Entusiastene på Vikersund har fått tak i tegningene fra Fredrikstad og ideen er at båten skal settes tilbake til slik den så ut da den var ny i 1953. Litt usikker på hvor langt de har kommet med arbeidet Mulig de er ferdig
Hvorfor Yngste Sønn viste interesse for denne gamle båten? Vel, Høvdingen har fortalt om den, og vistnok utført noen reparasjoner på den tilbake på den tiden den var i drift her oppe på Tyrifjorden.
