Så mye for den teorien….

Her gikk jeg og kjøpte garn i dyre dommer og greier fordi Vibbedille sa at veien til avansement på bloggtoppen gikk via blogginnlegg som viser Kvikk-lunsj lua maske for maske… Vel, det er løgn og bedrag! Jeg gikk fra plass nummer 10 til 13.  I mine øyne er ikke det avansement.  578 færre sidevisninger ble det og.  Og det innlegget med strikketøyet var det som lokket færrest til å klikke seg inn på bloggen min.

Blomkålvingene som løftet Spis og Spar oppover toppblogglista i rekord fart i går holdt ikke i to dager, og i dag er hun atter under meg.  Hadde Gamle Gubben Grå ikke rømt til Svigermor  bare fordi jeg insisterte på en vegetarmiddag hadde jeg sikkert ikke ramla så langt ned.   At man ikke kan stole på sin egen mann en gang!

Det er godt å ha noen å skylde på når sannheten er at innleggene mine i går ikke holdt mål til videre avansement.

Jeg har som sagt ramla fra en 10. plass til en 13. plass.  En av de bloggene som var over min i  går er nå under (Spisogspar).  Det vil si at fire blogger som var under meg i går nå er over meg.  Hva er det de skriver om? Jeg føler at de er de jeg først og fremst må lære av, så kan jeg ta for meg de som alltid ligger på topp en annen gang.

Stine Skoli har et ti dager gammelt reklameinnlegg. Men hun har vel heller ikke avansert. Det er vel mer jeg som  har rutsja forbi henne på min vei nedover.

Monica Vederhus nyter deilige feriedager. Bloggen er den reneste feel-good blogg for tiden.  Jeg unner Monica disse dagene.  Kanskje fordi vi vet at livet til Monica ikke alltid har vært fylt av sol og sommer gjør disse blogginnleggene meg ekstra glad.  Jeg har lenge heia på Monica.

Den neste som har valset forbi meg på sin vei mot toppen er Julia Nyland på høye stiletthæler og en kjole som nesten er for kort til å kalles lårkort strener hun helt opp på en 7. plass med raske skritt.
Julia er en slik blogger som om ikke provoserer meg akkurat, men som ofte får meg til å tenke “Jamen jenta mi, hør nå her…”  Gammel kjerring syndrom. Men i dag blir jeg i grunn litt fasinert.  Det er litt sånn som toppbloggerne var i gamle dager. Den gang det var Sophie Elise og Isabell Raad og ikke middelaldrende menn som regjerte på bloggtoppen.  Ja, i grunn minner Julia Nyland meg ikke så lite om Sophie Elise.  Stor tro på seg selv og gir faan i hva alle andre måtte mene.
Sophie Elise er ikke den dummeste man kan ligne på.  Hun er en veldig fremgangsrik kvinne i dag med inntekter jeg bare kan drømme om.

Så har vi Han i boden Han er genial, modig og frekk som flatlusa!  Han stjeler et bilde av selveste Kokkejævel og lager en overskrift hvor det kan virke som om han kommer med kritikk av kokken alle elsker eller elsker å hate.  Men innlegget er ikke en hatefull ytring eller kritikk av kokken.  Det er mer en – om ikke hyllest akkurat så en bekreftelse på at Kokkejævel er en ok fyr. At han liker han. Genialt!
Ja så genialt er det at en av de som kommenterer i kommentarfeltet ikke har fått med seg at det ikke er Kokkejævel hun kommenterer men skriver God fredag til kokken og hele kokkefamilien ❤️  
Sånt gir selvsagt sidevisninger og han stiger i rekordfart opp til en tredje plass.

Jeg bøyer meg i støvet for frekkhetens nådegave og fantastisk kreativitet.
Et par minutter leker jeg litt med tanken på at også jeg skal stjele et av bildene til Kokkejævel og lage en litt negativ ladet overskrift med Kokkejævel i.  Det er ikke tvil om at et slikt  “eksperiment” ville gi klikk – men jeg tror jeg lar det være.
Men Han i boden har gitt meg en ide til et blogginnlegg og et “eksperiment”.  Følg med!

 

Kvikk-lunsj lua maske for maske…

Ja, jeg vet. Jeg har nok halvferdige strikkeprosjekt til å starte egen garnbutikk, nesten.  Men én av leserne mine mente dette burde være et konsept som skulle gi lesere.  Altså bloggen om et strikkeprosjekt masle for maske.

 

Eller foresten. Tror jeg kastet alle halvferdige prosjekt da vi flyttet for 14 år siden, og at jeg ga en del garn til Fretex sist jeg hadde litt rydde-mani nede i kjelleren.  Og de siste 14 årene har jeg klok av skade ikke begynt på noen store prosjekt. Jeg har sett folk her på blogg ha egne garnrom, så kom ikke her. Tror ikke jeg har garn til mer enn et par plastposer.

Å strikke ei lue er ikke et stort prosjekt. Det lar seg fint gjøre i løpet av ei helg. Gjorde i det minste det da jeg gikk på ungdomsskolen og gymnaset. Burde gå fortsatt.  Og Eldste Sønn har ønsket seg sånn Kvikk-lunsj lue lenge.  Om jeg ikke får den ferdig i løpet av helga bør det gå og få den ferdig før jul. Jeg mener, vi er fremdeles i juli.

Så i dag gikk jeg til Strikke-Gry Ikke noe er som å starte et slikt strikkeprosjekt inne i en sånn ordentlig strikkebutikk. Ikke noe galt om garn fra Spar-Kjøp eller Nille altså. Men bare atmosfæren i en slik garnbutikk setter deg i strikkehumør.  Og så får du god hjelp på kjøpet i valg av rett garn og pinner. Skal jeg strikke en gave vil jeg jo at det skal bli bra.

Det dumme .EF å gå på ordentlig garnbutikk og ikke på Nille er at du får garnet i hester og ikke i nøster.  Nei jeg har ikke noe hespetre.

Vel. Jeg har kommet godt i gang i dag. Har fått lagt opp, strikket vrangborden og kommet så langt på det grønne at jeg skal begynne på bokstavene.

Siden det hvite garnet også er i hespe og ikke nøste, må jeg nøste opp det før jeg fortsetter. Det begynner jeg ikke med før i morgen.  Ser det fremdeles som overkommelig å klare å strikke lua ferdig i løpet av helga.  Følg med, jeg kommer til å dele prosjektet med dere maske for maske.

Da reiser jeg til Mamma!

Livet er ikke lett! Jeg mener når selveste Gamle Gubben Grå begynner å sabotere bloggen min, ja da kan en fort føle seg motarbeidet.

I innlegget På vei mot toppen skrev jeg at det var Gamle Gubben Grå som skal lage middag i dag. Og at det etter min plan skal være Halloumi- og søtpotetburgermed avocado og krydret tomatmarmelade.  At det å se han lage en vegetar rett, og prøve på kreativt vis å få lurt kjøtt eller bacon inn i maten kunne bli et bra bloggkonsept.

Men vet dere hva Gubben sa da jeg fortalte han om moddagsplanene? Da drar jeg på hytta til Mammi og blir der i helga. 

Nå var vel det egentlig bestemt tidligere i uka at han skulle dit i helga. Han var litt usikker på om han dro i dag eller lørdag. Nå gjorde visst mitt middagsvalg avgjørelsen enkel for han….

På vei mot toppen

Jeg skrev aldri noe innlegg om 21 måter å dø på. Jeg ønsker heller å fokusere på hvordan man skal leve enn hvordan man skal dø.  Prise livet med alle sine fasetter om du vil. Ellers slo teorien min om å skrive om piller, alkohol, selvmordstanker og hjerteoperasjon til. Jeg er i dag oppe på en 10. plass og hadde 298 flere sidevisninger enn dagen over.

Men det er når det begynner å bli vanskelig.
Hvordan holde på leserne i dag og.  Jeg kan jo ikke sitte og skrive om De mørke tankene… dag etter dag. Det var det innlegget som fikk flest sidevisninger.

Eller jeg kan jo det.
Det er nok av bloggere som omtrent ikke skriver om annet enn triste tanker, og flere av de ligger høyt oppe på lista.  Jeg tror helt klart jeg ville klare å knotte ned mye sorg og elendighet her på bloggen hvis jeg gikk inn for det.

Men hva ville det gjøre med meg?
Sitte her ved tastaturet og knott ned den ene triste historien etter den andre.
Grave meg ned i gamle minner om triste ting som har skjedd meg i livet, og ja jeg har nok å ta av.
Men ville det gjøre dagene mine gode?
Ville det å se grafen over antall klikk  stige stadig oppover og pengene vokse sakte og sikkert på konto veie opp for det det ville gjøre med psyken min og dukke ned i sorg og elendighet gang på gang, dag etter dag?

Nei, jeg tror jeg må finne på noe annet og samtidig holde på leserne mine.
Jeg ofrer ikke min egen psyke for klikk.

Jeg har altså avansert fra 12 til 10. plass. Tre blogger som i går var over meg på lista har nå havnet under meg, og en som var under meg i går har gått forbi meg og ligger nå over meg.
Det pirrer selvsagt min nysgjerrighet.  Hva har Spis og Spar skrevet om som gjør at hun stiger raskere oppover på lista enn meg?

Hun har skrevet om blomkålvinger. Lavkarbo crispy blomkålvinger.
Jeg visste ikke at blomkål hadde vinger, og jeg tror aldri jeg har sett et blomkålhode fly gjennom lufta.
Og når jeg ser på bildet som topper dette blogginnlegget, så må jeg med skam meddele at blikket mitt dras mer mot kyllinglåret enn mot blomkålen.

Jeg dra litt på smilebåndet når jeg leser oppskriften.  Disse blomkålvingene er panert i baconcrisp.  Kanskje noe for Gamle Gubben Grå?  Han pleier å prøve og lure bacon i alle mine vegetar-retter.
Blir spennende å se hva han finner på i dag. Etter min plan skal vi ha Halloumi- og søtpotetburgermed avocado og krydret tomatmarmelade.  Dette kan bli gøy.  Jeg skal holde dere oppdatert.

Litt interessant å merke seg at Lavkarbo crispy blomkålvinger drar flere lesere enn fem innlegg om sorg og elendighet. Jeg må lage et innlegg om mat. Gamle Gubben Grå skal lage vegetarmiddag. Det tror jeg kommer til å bli bra.

Nå skriver også Mat fra bunnen om mat, og hun har rast nedover på lista. Det har kanskje noe med at hun ikke har kommet med noe nytt innlegg siden hun kom med ukesmenyen sin på søndag.  Det å blogge, komme med innlegg er nok en forutsetning for å holde seg høyt oppe på lista.

Ei som leverer innlegg i bøtter og spann, men likevel raser nedover på ista er Monica Vederhus.  Hele 4 innlegg hadde hun i går, likevel holdt det ikke til mer enn en 13. plass fra 8. plass dagen før.  Så teorien min fra i går om mange nok innlegg sprekker litt der. Fint. Da trenger jeg ikke skrive 5 innlegg i dag.

En annen som raser nedover på lista igjen er “Han i boden”.  Han har jeg gitt opp å snakke fornuft til.  For selv om han slenger spagetti oppover veggene og skylder på Norsk Ukeblad skriver han i begge innleggene sine stort sett om boka han prøver å få lest.  Uleste bøker gir ikke klikk.  Det prøvde jeg ut allerede i april.
Hvis jeg i løpet av dagen får tid til å kose meg med Harry Hole og Kniv, så behøver jeg ikke skrive blogginnlegg om det.

Boka han i boden er så opptatt av ligger fremdeles ulest i bokstabelen på hjørnebordet. Jeg ryddet i bokhaugen i går, den hadde rast ut og ned mellom sofaene.  Tok vekk de bøkene jeg har lest sånn halvveis, eller regner med at jeg aldri kommer til å lese. Boka jeg ønsket meg og fikk til bursdagen min i august i fjor for eksempel.  Boka til en blogger fra Alta. Nå går den rett i biblioteket i kjelleren. Interessen for den er overhode ikke til stede lenger, og nei jeg ønsker meg ikke flere bøker fra denne bloggeren. (Greit å si fra siden det nærmer seg ny bursdag og ny bokutgivelse.)

Hva skriver de om de 9 som er over meg på lista? Det er jo de jeg må lære av for å holde på leserne mine.  Jeg tror ikke alle skriver om blomkål, selv om det helt tydelig drar mange lesere.

Andrea Sveinsdottir svarer på spørsmål om forlovelse og bryllup. Jeg må jo klikke meg inn. Frieriet til Morten var jo så søtt.  Men jeg klikker meg raskt ut igjen fra den 20 minutter lange vloggen. Bryllupet skal ikke stå før i 2023 eller 2024!  Jeg regner med at planene ikke er så håndfaste ennå.  Dette har jeg god tid til å dykke ned i.
3 års planlegging.  Jeg tror vi kun hadde 4 maks 5 måneder å planlegge vårt bryllup på.
Gamle minner pleier jo og selge. Kanskje kommer det et innlegg om bryllupet vårt.

Vibbedille skriver om strikking, strikketing og stjeling av strikkeoppskrifter. Samme gamle leksa der i gården altså. Ikke noe jeg kan lære av. Ja, jeg kan strikke. Yngste Sønn spurte her om dagen om jeg noen gang hadde blitt ferdig med noe av det jeg hadde strikket. Jeg ramset opp i fleng, men bortsett fra kluter er det årevis siden jeg hadde noe på skrytelista.  Eldste Sønn har ønsket seg Kvikk-lunsj lua i årevis.
Hm, kanskje jeg skulle fikse det?

Mette Ask og  Mamma på hjul er på ferie.
Vi var på en miniferie tidligere i uka. Endelig kan jeg skrive om Kaupanger Stavkirke

Doc og Dask skriver om å ikke rydde i garasjen.
Det kan jeg og skrive innlegg om, men lar det være for husefredens skyld.

Monica Winther skriver om time hos psykiateren.  Jeg orker ikke dukke ned i mørke tanker også i dag, selv om det gir klikk.

Ida Wulff har det samme gamle reklameinnlegget. To uker uten fornying og fremdeles en tredje plass. Imponerende!!!

Så Gamle Gubben Grås matlaging, bryllupsminner, ferieminner og kanskje litt strikking er oppskriften for ytterligere klatring på bloggtopplista.  Av de ideene har jeg mest tro på Gamle Gubben Grå.

 

 

 

 

 

 

Hjerteoperasjon

Jeg tenker at flere av dere som har lest innlegget Leve som man prediker har tenkt at jeg kommer til å slite litt når jeg kommer til stikkordet “Hjerteoperasjon”.  Men nei-da, det finnes ikke den ting denne kjerringa ikke har erfaring med.  Hjerteoperasjonen krysset jeg av på “to-do-lista” allerede i 1984.

Det har seg så at denne kjerringa er født med en medfødt hjertefeil. En såkalt Atrium Septum Defekt (ASD) og som om ikke det var nok hadde jeg jammen en Ventrikkel Septum Defekt (VSD) og.  Det betyr litt sånn enkelt forklart at det var en del hull og sprekker i skilleveggene i hjertet mitt.

Da jeg ble født i 1966 var det ikke vanlig og operere barn med denne medfødte lidelsen.  Tanken var at de kanskje skulle vokse det av seg.
Så det var bare å gå på med dårlig pust og dårlig form og håpe på det beste.  Jeg var alltid siste mann når vi løp og var et rolig barn.

Høsten 1983 var jeg 17 år, skulle bare innom til en kontroll på Rikshospitalet slik jeg hadde vært utallige mange ande ganger i oppveksten og så skulle Mamma og jeg på shopping i Oslo-byen. Bare hun og jeg.
Kontrollene så jeg på som rein rutine.  Det var 4 år siden sist.  Det hadde alltid sett bra ut.  Neste gang ble sikket om 10 år eller kanskje ble det slutt på kontrollene nå som jeg var blitt voksen.
Jeg tror Mamma tenkte på samme måte.

Konklusjonen til legene etter kontrollen var ikke slik vi hadde regna med.
Nå snakket den erfarne overlegen om at hjertet mitt var på størrelsen til en velvoksen tømmerhugger som hadde vært kroppsarbeider hele livet. Litt overdimensjonert for en spinkel 17 år gammel jente på 54 kilo.
Legen ville etterhvert legge meg inn til videre utredning for å finne ut om jeg trengte operasjon.

Det ble en lang lunsj og mange tanker på både meg og Mamma før vi var klare for shopping etter den beskjeden.

I mars 1984 ble jeg lagt inn for utredning.  En uke på riksen. Uka etter måtte jeg inn igjen til enda en angiografi av hjertet. Konklusjonen var entydig. Skilleveggene mine lakk som siler. Hjertet arbeidet på høygir med å pumpe blod rundt i kroppen. Jeg kom ikke utenom en åpenhjerteoperasjon hvis jeg hadde lyst til å fortsette livet uten virkelig store helseutfordringer. Ja legen var i grunn overasket over at jeg fungerte så bra som jeg gjorde.

17 år og klar for en åpen hjerteoperasjon.  Det var mange tanker som gikk gjennom hodet mitt den våren.  På mine innstendige bønner hadde legen gått med på at jeg kunne få vente til sommerferien med operasjonen.  Det gjaldt for skolelyset meg og ikke ha for stort fravær fra undervisningen på gymnaset.

Siste helga før operasjon var jeg på tur med venninnene. Hallingmarken  med overnatting i telt.  Det gjaldt å leve ungdomslivet mens jeg kunne. Ingen kunne jo vite hva som kunne skje under en åpen hjerteoperasjon.  Ingen visste hvor lenge det ville ta før jeg kunne være med på livet sammen med vennegjengen igjen.

9. juli 1984 ble jeg lagt inn på Rikshospitalet.
Fredag 13. juli ble jeg operert. Ikke mitt valg av dato. Jeg mener fredag den 13. Jeg tok ikke det som et godt tegn.
Jeg skrev testament for sikkerhets skyld

Det ble en rolig sommer.
Var på sykehuset meste parten av juli måned. Mener jeg kom hjem den 28. juli. Bursdagen til søsteren min.  Jeg begynte på skolen igjen i august.
Var i grunn en rolig høst og. Men gradvis kom formen seg.
Problemet mitt nå var vel mest det store arret som nå prydet brystkassa mi.

Til tross for at plastikkirurgen prøvde å pynte på det i 1987, hadde jeg komplekser for det lenge.

Vel, nå har jeg skrevet om hjerteoperasjon og.  Vil du lese om piller, alkohol og selvmordstanker finner du det her, her, og her.

De mørke tankene…

Det var en klar januardag.  Jeg så den hvite semitraileren komme mot meg på omkjøringsveien, Veien der man i rask fart kan komme seg forbi eller rundt Hønefoss. 80-sone, mange kjører fortere.
Det var så fristende.  Bare svinge litt på rattet. Få bilen min over i motsatt kjørebane.  Møte den store, skinnende hvite traileren front mot front. Da ville alt bli slutt – og jeg slapp å ha det så vondt lenger.  Slapp å gå gjennom de neste timene, dagene, årene…..

Den 24. januar 1994 rundt klokka 11 på formiddagen er den eneste gangen jeg virkelig har hatt selvmordstanker.
Jeg husker akkurat hvor på veien jeg fikk øye på den skinnende hvite traileren.  Hvor traileren og jeg møtte hverandre – i hver vår veibane.

Og jeg vet hvorfor jeg ikke fulgte trangen til å styre rett i grillen på traileren.

Den 24. januar 1994. Klokka var litt over 11.
Jeg hadde kjørt Datteren snart tre år til moren til venninnen min som skulle være barnepike.
Foran meg ventet en oppgave jeg ikke klarte å se for meg at jeg kunne makte, men som jeg visste jeg ikke kom unna. Det var da jeg fikk øye på den skinnende hvite traileren.  Jeg så den som en reddende engel som kunne frelse meg. Den kunne få meg til å slippe å gå gjennom det som lå foran meg.

En liten sving på rattet og jeg slapp å være til stede i kapellet når vår andre datter, Tiril, skulle bisettes om litt under to timer.
Jeg så på det som umulig å gå inn og se den lille hvite kisten bli senket, høre salmesang og orgelmusikk og møte alle venner, bekjente og familie som kom til å være til stede.

Jeg siktet ikke på traileren, selv om jeg så på den som en reddende engel som kunne redde meg fra smerten jeg følte, fra sorgen som omsluttet meg og som jeg bare ville bort fra for jeg hadde det så utrolig vondt.

Jeg siktet ikke på traileren fordi det ville kanskje være en befrielse for meg, men hvordan ville det være for Gamle Gubben Grå og få dødsbudskapet mitt rett før bisettelsen til Datteren vår?  Hans sorg var like omsluttede, like svart like grusom som min. Jeg kunne ikke redde meg selv fra smerten ved å påføre han enda mer umenneskelig smerte.
Og Datteren:….  Datteren hadde mistet søsteren sin, skulle hun og miste moren sin? Hva ville det gjøre med en liten jente?

Jeg kunne ikke velge min egen frelse og fronten på traileren,  samme hvor mye det fristet. For jeg kunne ikke påføre de to jeg elsket over alt på jord enda mer smerte.
Vi måtte komme gjennom dette sammen.

TRENGER DU NOEN Å PRATE MED? RING MENTAL HELSE SIN DØGNÅPNE HJELPETELEFON 

116 123

 

Hvorfor kommer jeg med denne gamle historien nå?
Vel, les innlegget Leve som man prediker så forstår du det kanskje bedre hvorfor jeg skriver om selvmordstanker.
Hvis du vil lese om piller klikk her, hvis du vil lese om alkohol klikk her.

 

Fest på en torsdag – eller tirsdag

Jeg er glad i et glass rødvin.  Det smaker like godt om det er en torsdag eller en tirsdag som om det er en lørdag.  Og ja, jeg kan ta meg et glass rødvin på en torsdagskveld med vedens beste samvittighet.

Det bety ikke at jeg drikker rødvin hver torsdag, eller hver dag.  Treliteren pleier å holde minst en måned.  Som regel går den siste delen i sausen eller gryta. Den har blitt eddik. Tror sjelden jeg drikker mer enn ett eller to glass rødvin i uka.  Og når jeg sier ett glass, mener jeg ett glass.  Kan kose meg lenge med det.
Man drikker ikke vin for å slukke tørsten.
Jeg drikker ikke vin for å bli full.  Jeg drikker for å kose meg med smaken.

Hvorfor sitter jeg på en torsdag formiddag og skriver om rødvin?
Vel, hvis du leser innlegget Leve som man prediker så forstår du hvorfor.
Innlegget mitt om piller finner du forresten  her.

Komme seg gjennom dagen…..

I innlegget Leve som man prediker skrev jeg om at jeg kanskje må prøve ut mine egne teorier.  Det er noe om å ha en ærlig blogg.  Derfor kommer det nå et innlegg om piller.

Det er ingen hemmelighet at jeg må ha i det minste en pille for å komme meg gjennom dagen. Det er pilla jeg tar fordi jeg har Diabetes.
Du tulle ikke med blodsukkeret når du har Diabetes, jeg vet hvordan jeg blir når jeg ikke klarer å holde det på et ok nivå. Og vet dere. Dit vil jeg ikke tilbake!
Så i tillegg til en daglig tablett blir det ei sprøyte en gang i uka.

Har jeg beveget meg litt vel mye, eller det bare er en våt og fuktig dag som i dag, er det maltrakterte beinet vondt.  Da hender det at jeg tar en Paracet når jeg tar kvelden eller skal ha meg en hvil. Ikke hver dag, ikke hver uke. Men en gang i blant.

Snart skal jeg og begynne på en tablett en gang i uka for, eller snarere mot, osteoporose.

Et tegn på at en tar steget over mot det å bli gammel. Boksen med medikamenter i kjøkkenskapet fylles gradvis opp.

 

Leve som man prediker

I går analyserte jeg meg frem til at de tre bloggene øverst på bloggtoppen enkelt kunne oppsummeres slik: Piller, alkohol, selvmordstanker, hjerteoperasjon, 21 måter å dø på, Så satte jeg meg ned å skrev innlegg om en for lengst avdød østerisk filosof og  et bortgjemt sted langt inne i Sognefjorden og trodde jeg skulle rase oppover på bloggtoppen. Vel kanskje ikke så overraskende, men det ble ikke noe avansement på meg.  Jeg raste heldigvis ikke nedover heller, til tross for at jeg hadde 210 færre sidevisninger.  Flaks sånn.

I dag har jeg derimot tenkt å ta grep.
I dag skal jeg skrive ett innlegg om piller, ett om alkohol, ett om selvmordstanker, ett om hjerteoperasjon og ett om 21 måter å dø på  Det burde gi avansement. Så får heller innlegget om Kaupanger stavkirke vente. Det er vel mer for spesielt interesserte.

Men dette innlegget vil det si at jeg skal produsere 6 innlegg i dag (minst) .
Jeg tror det med flere blogginnlegg kan være lurt. Han der i boden har igjen krabbet seg forbi meg på bloggtopplista og han hadde 4 innlegg i går.  Spis og spar hadde ingen, og hun passerte meg og – på veien nedover.

Teorien halter litt. Jeg ser det.  For hele 4 av de bloggene som ligger over meg produserte ikke et eneste innlegg i går, og hun som hadde flest innlegg ligger “bare” på en 8. plass.

.

Solvorn.

Da jeg på mandag skrev innlegget Gamle Gubben Grå og kjerringa på tur…… fikk jeg en kommentar fra Grete Asprem om at når vi var på kantene rundt Skjolden så måtte vi ta tuen til Solvorn. En utrolig vakker plass i Luster, skrev Grete.

Gamle Gubben Grå og jeg liker vakre plasser, og vi liker å utforsk plasser vi ikke har hørt om, så vi dro av sted.  Og Grete, vi angrer ikke!!!

Her er Gamle Gubben Grå på vei bortover “hovedgata”.  Han står og leser på et skilt som forteller historien til huset. Slike skilt var det mange av  og slike skilt elsker vi.

Lenger borte i denne gata lå cafeen Nesten Heime som drev med krakker og kajakk. Her kunne du i tillegg til å kose deg med kaffe og mat leie kajakk eller sup, eller bestille tur med rib.

Vi nøyde oss med kaffe, men hadde vi hatt med “ungene” Hadde nok noen av de latt seg friste til å være mer aktive.

Det var skikkelig fint å gå rundt å fotografere.  Mange flotte bilder og ikke minst inntrykk.  Og plutselig fikk jeg øye på noe som jeg så for megdom det perfekte spisested!!!

Kvitabui matnaust og galleri! Har dere sett noe så rått?!? Og sjekk den uteserveringa! Ytterst på brygga der.

Desverre var stedet bare åpent i helgene, så vi fikk ikke prøvd stedet.  Neste gang, neste gang skal jeg spise på den brygga der. Ja for det må jo bli en neste gang.

Neste gang skal jeg og ligge på Walaker Hotell, et utrolig koselig gammelt hotell som er det eldste hotellet i Norge som fremdeles er i drift. Og det er den samme familien dom har drevet det siden 1500-tallet.

Man kanon ta ferje over til Urnes og Urnes stavkirke fra Solvorn. Hadde jo vært noe for oss som er så glad i kirker  men vi hadde andre planer og dro videre etter å ha vandret rundt ett par timer.

Takk for anbefalingen. Stedet var vell verdt et besøk ikke minst for fotogale mennesker som meg.