Ivrig sto jeg med penn og papir og forklarte. Jeg lo av de elendige tegneferdighetene mine og forsøkte igjen. Jeg ville forklare Gamle Gubben Grå prinsippet skoliose, skjev rygg, og hvordan MR bildene viste at jeg har en økt skjevhet i de tre nederste ryggvirvlene. At ryggen i teorien skal være en et tårn av virvler stablet pent opp på hverandre, men at i det tårnet som liksom er ryggraden min så har de nederste virvlene sklidd ut, tippet litt sånn halvveis over på siden. Eller ikke bare litt, markert vil jeg si. Og, ja. Jeg trengte ikke kaste så mange blikk på de røntgenbildene for å forstå at jeg har vondt i ryggen.
Gamle Gubben Grå så på tegningen min, smilte og gikk tilbake til potetskrellinga. “Det forklarer hvorfor du går ved siden av deg selv ” Jeg så på han, litt spørrende. “Ja, overkroppen din er liksom litt til siden for beina dine, spesielt når du er sliten.”
Jeg så litt forundret på han. Han smilte litt forsiktig og klappet meg på kinnet. Var det så tydelig? Jeg følte ofte at jeg var skrev i ryggen, og at jeg liksom må anstrenge meg for å få kroppen i vater, men jeg har alltid tenkt at det var mer enn følelse enn at det faktisk var synlig.
For noen dager siden spurte jeg Hvem er du? og ba leserne mine fortelle meg hvem de var, ikke navn og identitet, men hva ved seg selv de var stolte av. Jeg fikk mange fine svar fra mennesker som kanskje ikke alltid er så vant til å skryte av seg selv. Jeg har og fått tilbakemelding på at folk likte det innlegget, likte å reflektere litt over hvem de var, og hva de er stolte av. Jeg tror slike øvelser gjør oss godt, enten vi skriver ned svarene eler bare tenker for oss selv.
I dag har jeg et nytt spørsmål, inspirert av et radioprogram jeg hørte tidligere i uka.
Nå er jeg ikke opptatt av årtier, altså om 80-tallet var bedre enn 60-tallet. Men om di som leser dette hadde din beste periode i livet så langt i perioden duv ar 0 -10 år, 10 -20 år 20 -30 år osv. De fleste av oss her inne har noen ti-år å ta av.
Jeg er uten å kommentere toppbloggeren fremdeles på plass nummer 20. I dag tar jeg for meg nummer 21 på bloggtoppen. Det er Meglerfru1.
Jeg kjenner ikke Meglerfru1 og bloggen hennes. Men jeg klarer ikke å dy meg med en liten betraktning allerede over valg av bloggnavn. Meglerhus. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg får da liksom ved Bloggnavn som Pilotfrue og og Fotballfrue en ide om at disse kvinnene knytter sin egen identitet opp mot ektemannens yrke eller posisjon i samfunnet om du vil.
Kvinner en del eldre enn meg hadde slike titler, gjerne de som var på alder med bestemora mi, altså født rundt år 1900. Fru Postmester Frantzen. Når jeg var ung var det i kvinnesakens navn ingen som ville titteleres ut fra mannens stilling. Vi kunne jo ikke ta etternavnet hans en gang, uten i det minste å ta vårt eget pikenavn som mellomnavn. Fru Bøhler er og blir Svigermor i mine ører, selv om jeg vel har kunnet hatt den tittelen i snart 27 år.
Nå har altså pendelen snudd igjen, og unge kvinner bruker mannens stilling for å markedsføre seg selv. Merkelig.
Men tilbake til innlegget til Meglerfru1. Hun har bakt en lavkarbo bløtkake som inneholder de rette ingeridensene som mandelmel og noe hun kaller Tagatese som viser seg å være en form for bakesukker.
Kaka ser god ut, krem og jordbær. Men jeg klarer ikke å dyrke meg; Hva er galt med god gammeldags bløtkake? Du vet sånn som min bestemor laget den. Hvetemel, sukker og fløtekrem. Kan ikbe dere unge fruer også ta tilbake den skikken?
Her om dagen satt jeg på det nydelige rosa gjestetoalettet mitt og filosoferte, eller hva man nå driver med når man sitter inne på et toalettrom. Og uten å gå nærmere inn på hvorfor kom jeg til å filosofere litt over do-kosten min mens jeg var der inne. Den er grå, en billig plastvariant. Sikkert kjøpt på Rusta eller Europris. Og alle som kjenner meg og doen min forstår jo at det er helt feil. Den må jo være rosa!!
Jeg er et handlingens menneske, og da jeg var ferdig der inne gikk jeg resolutt bort til PC’n for å søke opp en perfekt rosa do-kost. Det var lettere sagt enn gjort. Eller ved å søke på engelsk fant jeg en hel haug med rosa do-koster, og do-kost-holdere. Det var alt fra selvlysende til meterhøye flamingoer. Men de jeg synes var kule og som hadde passet perfekt var dyre. fra 400 norske kroner og oppover. Det er mye for en do-kost, og når du får frakt-kostnader i tillegg… Jeg mener, hvor mye penger skal jeg egentlig legge i en do-kost?
I alle gode ektepar deler man på problemene, så selvsagt fikk Gamle Gubben Grå høre om mine utfordringer med å finne den ultimate rosa do-kosten. På meg føltes det som om han ikke tok problemene mine på alvor eller så de samme utfordringene som det jeg gjorde.
Så feil kan man faktisk ta. For allerede agen etter kom Gamle Gubben Grå hjem og overrakte meg stolt og glad en rosa do-kost! Det er i slike stunder jeg forstår hvorfor det ble oss to.
Siden jeg ikke orker å kommentere Kokkejævel eller toppbloggerne lenger fikk jeg et tips om at jeg kunne ta en annen plassering på bloggtoppen å kverulere over. Det var en god ide. Jeg tror ikke det kommer en “Dagens blogger” hver dag, men sånn av og til. I dag tar jeg for meg bloggen som ligger på plass nummer 7.
På plass nummer 7 finner vi Stina, og Stina er en blogger etter min smak. Nå har det riktignok ikke kommet noe nytt fra Stina siden mandag, og da hadde hun en skikkelig blåmandag. Hør bare:
Selv om vi skrev 4. Januar på mandag følte hun seg fremdeles fyllesjuk etter nyttårsfeiringa. Vel, der var ikke jeg. Et glass rødvin, muligens to, til maten og litt bobler ved midnatt var mitt alkoholforbruk på Nyttårsaften, og jeg var i fin form da jeg sto opp første nyttårsdag.
Stina har stått opp til julepynta hus og fem pakker i pakke kalenderen i hele desember og kost seg med godteri, kaker og julemat hver dag. Nå er det plutselig null godteri, hun må stå opp supertidlig og all julepynten er borte.
Her hos meg er det fremdeles julepynt. 20. dag jul er ikke før til onsdagen. Men så var ikke huset mitt ferdigpyntet før Lille Julaften heller.
Sitter god og mett etter å ha spist julepølse til middag, billig nå og det er kjekt. Januarlønna kommer ikke inn på konto før på tirsdag. Ikke har vi spist opp konfekten vi fikk til jul heller hvis søtsuget skulle bli for stort. Ikke den vi fikk sist jul heller når jeg tenker etter.
Var riktignok oppe kjempestilig jeg og, som jeg er hver dag. 5.30. Det er tidlig! Men det er blitt en vane. Våkner som regel før klokka.
Men si meg folkens. Er det bare jeg som reagerer på at Stina fikk hele fem pakker i adventskalenderen hver dag i hele Desember? Vi snakker om en kvinne på 25 år med hus, hund og samboer!. Hvis alle andre kjerringer, jeg mener kvinner får fem pakker i pakke kalenderen hver dag, ja da vil jeg ha sånn te- kalender neste advent. Hører du Gamle Gubben Grå der du ligger under pelspleddet og snorker? Te-kalender til kjerringa neste Desember!
Som om det ikke er nok at pakkenr, godteriet og julepynten er borte så er også oppvaskmaskinen ødelagt! Hva gir dere meg! Tenk at en hjemmeværende husmor, jeg mener blogger, i en husstand på to må nedverdige seg til å ta oppvasken manuelt! Jeg skjønner godt at voksenlivet suger.
Sosial nedstenging betyr null besøk. Ikke kan du besøke vennene dine, og ikke kan de besøke deg. Og som ikke det er nok, så er det også innført full skjenkestopp. Jeg mener, hvor mener regjeringen skal møtes for en fest da? Ikke hjemme og ikke på byen!
Altså hva skal man egentlig finne på nå? Ikke kan man feste, ikke kan man være sosial ikke kan man drive i hagen og ikke kan man gå tur. Da fryser man i dåfall eggstokkene av seg, i følge Stina. ( Jeg er litt usikker på om hun har medisinsk belegg for å komme med den opplysningen.)
Så hva skal vi finne på nå for å ha det gøy, undrer Stina? Kanskje bare gi f… i alle smittevernreglene og dra en tur til Syden? Nei, det ville ikke Stina funnet på, og ikke håper hun noen andre gjør det heller. Der er vi enige, Stina og jeg.
Nei, Stina må som alle oss andre møte hverdagen, hvor kjip den enn må være.
I morgen, det vil si på torsdag, fikk hun en pakke i posten. En pakke ned frø, da får hun noe å pusle med. Jeg fikk basilikum frø av Miba her på bloggen for noen måneder siden. Kanskje jeg snart skulle så de? Ja inne altså, ute er det rundt 20 minus.
Stina skal også komme i gang med treningen. Det skal ikke. Jeg trener aldri! Ser du meg løpe bør du gjøre det samme. Da er noen ute etter meg- og jeg har brukt kjeften som våpen uten at det har hjulpet.
Og så må hun få funnet frem skiene. Man har liv til å være sosial i skisporet. Jeg har heller ikke store planer om å finne frem skiene, i det minste ikke før til påskeskirennet. Hvis vi kan avholde familiens påskeskirenn da. I fjor ble det Påskeskirenn via Snap
Nei frem ned de positive tankene, folkens. Vi kommer oss garantert gjennom januar så ingen grunn til vinterdepresjon.
Reklame | Boka Eit hemmeleg liv av Sigrun Slapgard.
(Har på ingen måte fått betalt for å skrive dette, men velger likevel å merke det som reklame.)
Gamle Gubben Grå er utrolig interessert i bøker om andre verdenskrig. Og da mener jeg utrolig interessert! En stund før jul leste jeg en anmeldelse av boka “Et hemmeleg liv” som er en historie om Wilhelm Holst. Han var norsk, frivillig under den spanske borgerkrigen, og ble senere britisk spesialagent under andre verdenskrig. Dette måtte være boken for Gamle Gubben Grå. Flott julegave fra meg, tenkte jeg.
Da jeg endelig kom til å tenke på bokanmeldelsen av denne boka en dag rett før jul hadde jeg allerede kjøpt tre bøker til Gamle Gubben Grå i julegave. Men han leser jo bøker hele tiden så en fjerde bok kunne vel ikke skade.
Jeg leste bak på boka for å forsikre meg om at det var riktig bok, og at jeg fremdeles syntes den hørte like interessant ut. Det gjorde den i høyeste grad! For nå leste jeg at Wilhelm Holst også hadde lokal tilknytning. Hans kone, Anna var fra Ådalen, og hans to sønner på 15 og 16 år ble drept i aprildagene 1940 her.
Jeg trenger sikkert ikke fortelle at jeg kjøpte boka. Og så interessert ble jeg at jeg begynte å la og smuglese i boka. Kanskje dette også kunne være en gaveide til Høvdingen? Hvis det finnes noen som er mer interessert i bøker om andre verdenskrig enn Gamle Gubben Grå så må det være Høvdingen. Og ja, dette var helt klart ei bok som også ville falle i smak der! Det fant jeg ut samme kveld når jeg hadde lest de 50 første sidene i boka. Dagen etter dro jeg og kjøpte en bok til.
Gamle Gubben Grå fikk bøker nok til jul, så jeg koste meg med å lese denne boka selv. Og jeg har virkelig kost meg. Sittet nedsunket i en stor, god skinnsnor foran peisen og lest. Historien har vært spennende! Jeg har lært mye om den spanske borgerkrigen, og også om forhold i Norge som jeg ikke var klar over. Den lokale tilknytningen og hendelsene rundt sønnene er gitt god plass. Og for bare å gjøre boka enda mer aktuell bodde Wilhelm Holst siste del av livet i Eventyrveien i Ullevaal Hageby, kun få hundre meter fra der Gamle Gubben Grå vokste opp.
Boka er utrolig godt skrevet, nesten som en roman. Det er mange bilder i boka, bilder Anna og Wilhelm sendte til hverandre gjennom krigsårene. Man vet mye om livene deres og hverdagene både gjennom brev som er blitt tatt vare på og materiell funnet i arkiv i Norge, Frankrike, London og USA.
Jeg er interessert i historie, men ikke så oppslukt av andre verdenskrig. Med både en far og en ektemann som er litt over middels interessert i temaet er jeg i grunn ganske lei temaet. Men dette var ei bok hvor jeg ble fascinert allerede da jeg bladde forsiktig i den. Les selv, og kos deg!
“Let us make USA great again” var vel mantraet da Donald Trump ble valgt som USA’s president. I går kveld kunne vi se med all tydelighet hvor han har bragt landet. Jeg håper og tror den jevne amerikaner ikke følte at gårsdagens hendelser var et stort øyeblikk.
Når Facebook og Twitter finner det nødvendig å slette meldingene til Trump… tenk litt over det.
Jeg har vokst opp med at USA’s president blir sett på som verdens mektigste mann, og Donald er president en par uker til. Nå så altså Facebook og Twitter det nødvendig å sensurere verdens mektigste mann.
Misforstå meg rett. Jeg støtter selvsagt at meldingene ble slettet. Det var viktig å få demonstrantene til å roe seg og gå hjem. Donald Trump hjalp ikke til med det, hans meldinger var mer egnet til å helle bensin på bålet.
Bildene som rullet over TV skjermen i går sjokkerte meg, og jeg satt vantro og så på. Hva er det egentlig som foregår? Jeg er spent og engstelig for hva som kan skje de neste to ukene.
Da er jeg ferdig på røntgen og MR. Sitter i bilen og forsøker å puste godt med magen, og liksom få hele meg i vater igjen. Dette var litt tøffere enn jeg hadde regnet med.
Når man er ei diger dundre på over hundre, ja da er det liksom ikke så god plass i en MR maskin. Når du da får på deg hette og munnbind i tillegg, ja da begynte jeg relativt raskt å puste litt raskt og overfladisk. Men siden det er gode kollegaer vil man jo ikke fremstå som pysete. Så man forsøker å roe seg ned, forsøker å puste rolig og oppføre seg som en god pasient. Jeg skal innrømme at jeg sleit litt der en stund. Kjente at musklene strammet seg og at jeg fikk følelsen av å ikke få puste.
Jeg har ikke klaustrofobi, men jeg sliter når jeg får dekket til munn og nese, spesielt i situasjoner hvor jeg liksom ikke har kontroll. Jeg tror det kommer av et panikkanfall i ei surstoffmaske etter en hjerteoperasjon i ungdommen. Jeg våknet etter operasjonen og var selvsagt koblet til en mengde ledninger og maskiner, deriblant surstoffmaske. Samtidig var det tordenvær! Jeg kommer fra et hjem hvor man dro ut alle ledninger ved tordenvær! Nå hadde jeg, snart 18 år, overlevd en åpen hjerteoperasjon og så skulle jeg dø av et lynnedslag i en idiotisk maskindeler! Tenkte den unge meg fremdeles påvirket av anestesi og smertelindring og fikk panikk! Røsket og slet i alle ledninger jeg fikk tak i. Og da selvsagt og surstoffmaska. Jeg har følt på den samme panikken når jeg har fått surstoff under en fødsel.
Det hjalp ikke akkurat på panikkfølelsen at de spilte “Some die young” av Laleh i øretelefonene mine der inne på MR.. Akkurat det var i grunnen min egen feil. Jeg sa jeg ville høre på NRK P1. Sist jeg var i MR maskinen hørte jeg på P4, og etterpå løp jeg ut og kjøpte alt de hadde sendt reklameinnlegg for rett i hjernevinningene mine hvert tiende minutt mens jeg lå i MR maskinen.
Jeg har klaget ganske mye over min begredelige kropp her på bloggen. Både ryggen og beinet mitt har blitt nevnt ganske ofte, men jeg har glemt å klage noe særlig over albuene mine. Det kom jeg plutselig til å tenke på da jeg lå i MR maskinen. Jeg har brukket den ene albuen to ganger og den andre albuen en gang. De stivner fort hvis de blir holdt i samme stilling for lenge, og i en MR må du ligge helt rolig. Plutselig begynte den ene albuen å skjelve, kramper. Men jeg fikk roet den etter hvert. Heldigvis sa radiografen at det ikke hadde påvirket bildene av ryggen.
MR undersøkelsen gikk greit, jeg klarte å gjennomføre og fikk en bra undersøkelse. Men det var øyeblikk der hvor jeg virkelig måtte arbeide hardt med meg selv, mentalt. Og jeg bestemte meg for at jeg skal aldr, aldri, aldri inn i en MR maskin igjen! (Samtidig vet jeg at his jeg må det, så går jo det – men det kan godt bli en stund til.) Gikk litt lettere etter hvert… Det er det mentale som er problemet. Da en sang med teksten “Kanskje du trenger noen å prate med” tonet i høyttalerne på slutten der klarte jeg å se det humoristiske i det.
Bildene av legg og kne gikk bedre. Og det jeg rakk å se på bildene før det var neste pasient sin tur var ikke så ille. Nå er det bare å vente på at radiologene får beskrevet undersøkelsene.
Vel jeg har prøvd å lage innlegg på bakgrunn av Kokkejævel sitt siste innlegg. Både det om Facebook sida til Hoftepluss og det hvor han svarer Eline. Men vet dere hva? Jeg har gått lei. Lei hele Kokkejævel
Jeg har kommet meg opp på et lesertall jeg er fornøyd med. Vil gjerne lenger opp på lista, men da fordi bloggen min er bra nok som den er. Slutte med å herme etter toppbloggerne eller kommentere dem. Det finnes da så mye annet spennende å skrive om.
Nå skal jeg straks på røntgen. Kollegaer skal ta bilde av mitt maltrakterte bein og MR av ryggen min. Bildene av beinet kan jeg til en viss grad bedømme selv, MR bildene overlater jeg til radiologene. Men om en times tid har jeg litt formening om hvordan det står til med beinet og kan begynne tankeprosessen på hva jeg skal gjøre med det.
Hvem er du, du som leser denne bloggen? Hvem er du bak nicket? Jeg mener ikke hva du heter eller at du behøver å tilkjennegi identiteten din, men hvem er du? Hva står du for? Hvem er du som person? Hva brenner du for? Hva er viktig for deg? I dag ønsker jeg kommentarer som starter med “Jeg er stolt av meg selv fordi…….” Blir du med? Fortell meg hva du er stolt av, eller flink til eller hva som er dine beste egenskaper. I dag framsnakker vi oss selv. Jeg tror alle trenger det en gang i blant.
