Denne gamle håndveske ble med hjem fra Åsa i dag. Den er slitt, men skinn eldes med verdighet. Den har noen flekker etter en kulepenn som har lekket blekk, men de synes nesten ikke og vitner bare om at den har vært i bruk. Det er Mammas gamle håndveske. Tror det var på slutten av 1970 tallet og den første delen av 1980 tallet at Mamma brukte den.. Minner fra ungdomsårene dukker frem. Herfra ble penger til kino og bussbilletter delt ut. Veska var med på shopping og småturer. Gode minner.
Jeg tok med veska hjem mest av sentimentale grunner. Den minnet meg bare så veldig om Mamma, og selv om den var både slitt og umoderne klarte vi ikke å legge den i Fretex sekken. Så, jeg tok den med hjem. Det er ei fin veske, har nok vært dyr en gang. God kvalitet. Glidelås og foret inni veska er uten skader. Jeg snuser ned i den. Innbiller meg at det lukter Mamma, selv om det er mange tiår siden hun brukteden sist. Jeg vet og en ting til. Denne veska kommer jeg til å bruke, og på den måten ta med meg Mamma videre i hverdagen min.
Isabell Raad troner igjen på bloggtoppen. Isabell skal dra til Italia i dag. Bare en liten tur for å ta noen bilder. Hun kommer hjem igjen allerede på mandag. Hun gruet seg til å stå opp tidlig i dag.
Jeg skal ikke til Italia i dag, Men jeg skal en tur til Åsa og besøke faren min. Kanskje ta noen bilder, det er fint i Åsa. Jeg skal heller ikke være borte så veldig lenge. Kommer hjem i ettermiddag. Jeg gruer meg til å kjøre på islagte bygdeveier.
Den siste uka eller muligens litt lengre har det lavet ned med snø. Det har vel knapt hvert en dag uten at det har kommet utallige nye centimeter med ny hvit pudder-snø. Jeg hater det. Jeg liker ikke vinteren så veldig godt i utgangspunktet. Men snø som ligger helt i ro på bakken ferdig brøyta kan aksepteres. Det er fint å se på, og langt mer å foretrekke enn is og holke. Men så fort jula er over begynner jeg å lengte mot vår.
I går var det ekstra ille. Jeg kjørte hjem fra Drammen i sludd og regn, og veiene var slapsete og glatte. Samtidig plinget den inn mailer og meldinger i fleng, så mobilen ble sjekket et par ganger på turen. Jeg måtte jo innom Fretex på Åssiden, og fylle bensin på Vikersund. Hver gang var det nye mailer fra Svigermor. Svigermor som forlot Norge forrige dagen for å dra til sitt andre hjem i Spania. Hun sendte bilder av markblomster hun hadde plukket på veien hjem fra butikken og som nå prydet bordet. Hun sendte en ny mail med bilde av et blomstrende mandeltre. Og hun sendte mail med bilde av et sitrontre bugnende av gule sitroner. Hun sendte mail om at hun satt i bakhagen og koste seg med bok og kaffekopp, og klaget over at solen bare skinte inn på kjøkkenet – ikke stua. Jeg ble ikke i noe bedre humør av disse mailene.
Her i huset starter morgenene 05.29. Da ringer klokkeradioen, og det er på tide å stå opp. Så også i dag. Gamle Gubben Grå skrur av vekkerklokka, snur seg rundt og kryper godt sammen under dyna. Han skal ikke på jobb før 13 i dag, og har ingen planer om å stå opp. jeg er sykemeldt med en vond rygg, men jeg kreker meg opp. Etter en tur innom badet, står jeg nederst i loftstrappa og roper opp til Yngste Sønn, “På tide å stå opp.” Jeg fortsetter å rope opp den loftstrappa hvert tiende minutt, og får søvnige svar tilbake. Dette har vært hverdagen vår i årevis. Halv syv har stemmen min blitt høyere og skarpere, og henstillingene om å stå opp og komme seg ned trappa kommer stadig oftere. Rundt kvart på sju er Yngste Sønn, så våken at han klarer å få forklart meg at han har fri i dag. Han har det noen fredager når de har arbeidet lange dager, og samlet opp nok timer til å ta en dag fri.
Mitt spørsmål opp loftstrappa blir da “Hvorfor har jeg da stått opp klokka 05.30?” Min fremmelige sønn svarer irritert tilbake at “Det vet da søren meg ikke han!” Vel jeg er våken. Dagen har begynt. Så får jeg heller ta en strekk på sofaen når huset blir tomt.
Sophie Elise er tilbake på bloggtoppen, men til tross for bilde av middagen min og alt var jeg heller ikke i dag på lista.
Sophie Elise har vært i Fredrikstad og holdt foredrag. Jeg holdt ikke noe foredrag i går. Men jeg deltok i en hissig nettdebatt uten at jeg mener at jeg selv er noe nett-troll. Jeg tok en diskusjon med en helsefagdirektør om hvorvidt det viktigste med en storstilt kampanje for å få flest mulig ansatte til å ta influensavaksine var å bedre pasientsikkerheten, eller å få ned sykefraværet og derved bedre resultatet på bunnlinja. (Man oppnår forhåpentligvis begge deler, men jeg mener fokuset i større grad bør være på pasientene og ikke på bunnlinja.) Jeg har kanskje ikke holdt så mange foredrag, men jeg er ikke lenger redd for å entre en talerstol-
Slik har det ikke alltid vært. Jeg husker jeg satt på et landsmøte i foreningen “Vi som har et barn for lite” en gang på tidlig 90-tallet og beundret alle de som entret talerstolen. DET hadde jeg aldri tort. Tenk om jeg sa noe dumt. Noe som fikk de i salen til å le, eller mene at jeg var dum, eller hadde dumme meninger. Bare tanken gjorde meg kvalm. I løpet av de to dagene på det landsmøtet fant jeg ut at ikke alle som gikk på den talerstolen sa like lure ting. Noen ganger dannet det seg gode motsvar i hodet mitt, eller på papiret foran meg. Ingen lo av de som helt klart sa ting som var lite gjennomtenkt. Men selv om jeg hadde mange tanker jeg nok gjerne kunne ha delt om sakene som ble diskutert, forholdt jeg meg taus og i ro. På toget hjem satt jeg og funderte litt på hvorfor jeg ikke torde å ta ordet. Replikker fikk man si fra plassen sin, man behøvde ikke gå på talerstolen. Det burde jo vært overkommelig, men heller ikke det hadde jeg tort. Hvorfor?
Tankene gikk raskt tilbake til skoledagene. Jeg var en flink elev, kunne lese da jeg var 5, regnet i hemmelighet mattestykkene i matteboka til Storesøster når hun begynte på skolen året før meg. Jeg har alltid likt meg på skolen. I det minste i timene. Friminuttene var ikke like morsomme. Ertinga begynte allerede på barneskolen, og jeg likte ikke å bli satt i fokus. Husker en episode fra 5.klasse. Den kloke læreren vår, Rektor Halden, hadde av en eller annen grunn tatt meg opp på tavla. Han ville at jeg skulle stå der foran de andre elevene å svare på spørsmål i ett eller annet fag. Jeg var tydelig ubekvem, og sto med armene krysset på brystet og hendene beskyttende på skuldrene mine. Da tok han forsiktig tak i armene mine og mildt tvang de ned. “Hvorfor står du sånn å gjemmer deg? DU vet at du kan svarene. JEG vet at du kan svarene. ALLE i dette rommet vet at du kan svarene. Slapp av, senk skuldrene og svar med høy klar stemme. Vær stolt av deg selv.” Jeg svarte, og rømte ned på plassen min etterpå. Det var grusomt, men jeg likte annerkjennelsen – og ingen lo. (De torde ikke det når Halden var til stede.)
Til tross for Rektor Haldens velmenende råd, ble det ikke noe lettere på ungdomsskolen. Det vil si, det begynte bra. Jeg likte fremdeles skolearbeidet, og karakterer inspirerte meg. Akkurat som rundetider og resultater innen idrett var dette noe som målte hvor god jeg var. Tydelige bevis på at jeg var flink til noe. Jeg var en streber med store drømmer for fremtiden, og satt på første rad, andre rad fra vinduet, det vil si rett foran kateteret. Der satt jeg med hånden oppe, svakt vinkende hver gang en lærer stilte et spørsmål. Streber, kalte man slike på min ungdomsskole. Og det å være en streber, var langt i fra en positiv egenskap. Ertinga jeg hadde opplevd på barneskolen gikk på ungdomsskolen over til mobbing. Hvorfor? Vel jeg er vel bare annerledes. Passetikke inn. Vel, i en historietime i 8. klasse spurte lærer Bøhler om hva Magna Carta var, og jeg rekte som vanlig hånden høyt i været. Men Bøhler spurte ikke meg, han spurte den ene etter den andre av de andre elevene i klassen. Ingen av oss som hadde rukket opp hånden, men den ene etter den andre som aldri rakk opp en hånd i timene. Selvsagt visste ingen av dem, eller i det minste var det ingen av dem som torde å innrømme at de visste at Magna Carta var en avtale mellom kongen av Engeland og de geistlige om deling av makt. I min klasse på ungdomsskolen var det kult og ikke kunne noe. Noen av de kuleste prøvde seg på svært så kreative svar til stor latter og jubel fra de andre. Jeg fulgte ikke med. Jeg syntes de var dumme og barnslige og drømte meg litt bort. Gjorde ofte det når skoletimene gled over fra læring til bare tull. (Og det gjorde det ofte i klassen min på ungdomsskolen.) Etter en stund ble jeg vekket tilbake fra dagdrømmene av lærer Bøhlers stemme. “Ja, Brit. Da får du si svaret du da.” Det ble helt svart i hodet mitt. Hva var det egentlig vi snakket om? Så jeg svarte:”Æh, vet ikke. Hva var spørsmålet?” Læreren så da bare kaldt på meg og sa “Hvis du ikke kan svaret, behøver du ikke sitte og vifte med hånda hele tiden og leke streber.” Klassen hylte av latter. Streberen ble satt på plass av læreren. Lærer Bøhler skåret noen kjært tiltrengte popularitetspoeng, og jeg bestemte meg for aldri å rekke opp hånda igjen.
Det løftet jeg ga meg selv, holdt jeg gjennom ungdomsskolen, videregående og også til dels gjennom høgskolen. Jeg svarte hvis læreren spurte meg om noe, men ok ikke selv initiativ til å bli spurt ved å rekke opp hånda. Jeg likte rett og slett ikke å ta ordet. Noen ganger svarte jeg vet ikke, selv om jeg kunne svaret fordi det å svare riktig og utfyllende ville kreve at jeg sa mer enn en kort setning eller noen få ord. Noen lærere kunne og komme til å komme med oppfølgende spørsmål. Det ville bli fokus på meg. Det var bedre å holde kjeft og forhåpentligvis unngå latter eller kommentarer om å være en streber.
Som voksen var jeg ikke like redd for å snakke i forsamlinger, og vervet som tillitsvalgt gjorde at jeg opplevde å få respekt og bli lyttet til når jeg snakket. De andre tillitsvalgte og arbeidsgiver mente ofte at jeg kom med gode innspill. Det styrket selvfølelsen. Men talerstoler og foredrag, var ikke min greie. Jeg likte ikke å stå foran andre å snakke.
I 2003, tror jeg det var, var jeg på et Landsmøte i Radiografforbundet. Det var en debatt om å endre representasjonen til landsmøtet. De små Helseforetakene med under ett visst antall medlemmer skulle miste retten til representasjon på landsmøtet. De skulle i stedet ha en felles delegat. Det ville si at Ringerike Sykehus, Finnmarksykehuset, Kongsberg sykehus og muligens ett sykehus til skulle ha en representant som skulle ivareta disse sykehusene. For meg var forslaget totalt uakseptabelt, og virkelig provoserende. Jeg satt på andre rad, talerstolen var ikke så langt unna. Det virket ikke så skremmende – og jeg var virkelig engasjert og hadde mange gode argumenter som ikke kom frem i debatten. Så jeg rakte opp stemmetegn og ba om ordet. Da jeg kom opp på talerstolen og snudde meg mot salen, ble jeg helt satt ut av hvor stor salen var, og hvor mange som egentlig satt i den salen. Det er vel i underkant av 100 på våre landsmøter. Skulle jeg stå på en talerstol og si noe fornuftig foran alle disse menneskene? Knærne skalv og jeg grep tak i talerstolen, som selvsagt vippet litt på seg. Men jeg klarnet stemmen. Så ned på lappen med stikkord og klarte å få stotret frem det jeg hadde tenkt å si. Ingen lo. Noen klappet. Jeg gikk ned og debatten fortsatte. Da saken kom opp til votering, vant mitt synspunkt frem. I etterkant fikk jeg mange tilbakemeldinger på at jeg hadde sagt noe lurt der oppe på talerstolen. Det ga selvsagt selvtillit.
Etter det har det vært mange turer på mange forskjellige talerstoler. På landsmøtet til Radiografforbundet nå i høst var det vel bare Forbundsleder som var flere ganger på talerstolen enn meg… Mine største utfordring var da jeg holdt talen 1. Mai for noen år siden. Da var jeg langt utenfor komfortsonen min. Jeg ble spurt om å holde talen foran bautaen over de fra Ringerike som ble drept under 2. verdenskrig. Jeg følte det som en stor ære å bli spurt. Men ryggmargrefleksen skrek at jeg skulle si Nei. Det som fikk meg til å s i Ja, var en hendelse noen få uker før jeg fikk spørsmålet. Jeg var på jobb, satt og kjørte CT, og døra fra sjalterommet til korridoren utenfor sto som vanlig åpen. En av overlegene på kirurgen gikk forbi, snudde etter noen skritt og kom tilbake og stilte seg i døråpningen. “Jeg drømte om deg i natt. ” sa han og så på meg. “Jeg ble litt satt ut. Vi var på snakk, men kun om sykehuspolitikk og bevaring av Ringerike sykehus. “Javel,” svarte jeg “Beklager at jeg har gitt deg mareritt.” “Nei, det var ikke noe mareritt forsikret han. “Jeg drømte at du talte foran en stor forsamling, og trollbandt alle.” Jeg måtte se to ganger på mannen. “Jaha.” svarte jeg. Hva svarer man på noe sånt? “Du har mye å bidra med. Hvis du noen gang blir spurt om å tale foran en stor forsamling, så gjør du det.” Jeg svarte ikke. “Lov meg det” sa han, så fortsatte han nedover korridoren. Et par uker før jeg fikk spørsmålet om å holde 1. Mai talen hadde denne legen dødd totalt uventet. Jeg hadde vært i bisettelsen hans bare noen dager i forveien. Jeg følte jeg måtte følge hans råd, og sa nølende ja. Det var tross alt nestentre måneder til mai. Jeg mener selv at jeg klarte utfordringen bra, og mitt nye motto er at jeg aldri skal si nei til en utfordring jeg tror jeg kan klare. Det løftet gir meg mange flere spennende opplevelser enn løftet om aldri å rekke opp handa for å få ordet. Er det noen som har lyst til å få ei kjerring med meninger om mangt og meget til å komme og holde foredrag, så er det bare å si fra.
I dag husket jeg å ta bilde av middagen min. Og siden jeg har fått utallige oppfordringer om det deler jeg bildet på bloggen.
Det ble litt sen middag, men rundt 21 samlet vi oss rundt bordet. Det varTortillalefser med koriander, rødløk, cherrytomater, avocado og kylling med soltørkede tomater. Det hele toppet med en enkel rømmesaus med sitron og vårløk.
Som dere vet er jeg så heldig å være gift med en kokk. Så gjett hvem som ikke er så lysten på å lage mat når han kommer fra en lang arbeidsdsdag? Riktig. Så selv om det var Gamle Gubben Grå sin tur til å lage middag overtok jeg jobben. Eller vi byttet. Etter å ha kjørt tur retur Drammen og på hjemveien hatt nåde sludd og snø, ordentlig slush-føre, var jeg ikke så lysten på å kjøre å hente Yngste Sønn i kveld. Så Gubben overtok sjåførjobben mens jeg laget middag.
Ryggen er vond, og den ble ikke bedre av å sitte i bil tur retur Drammen + ett par møter der. Jeg tuller meg inn i pelspleddet og strekker meg ut på sofaen. Deilig! Putter innpå litt smertestillende og kjenner at jeg klarer å slappe av. Skulle bare hatt et katteskinn å ha på ryggen….
Sist jeg hadde alvorlige ryggplager, et prolaps i 2007 var Tante Astrid overbevist om at jeg kom til å bli bra hvis jeg bare la et katteskinn på ryggen slik at det varmet den delen av ryggen som var mest smertefull. Den elskelige gamle damen som nærmet seg 90 år den gang, var også sikker på at hun hadde et katteskinn oppe på sitt rikholdige loft. Hun var stadig oppe og lette etter det hadde jeg inntrykk av, og lovet å sende det oppover til meg når hun fant det. Den elskelige gamle tanten pleide å sende oss pakker med ujevne mellomrom, fulle av sokker, strømpebukser og “Eventyrsjokolade” (De små melkesjokoladene fra Freia)og annet hun mente vi trengte. Hver gang en slik pakke ankom i den perioden ryggen var på sitt verste åpnet jeg disse pakkene med skjelvende fingre engstelig for at det skulle dukke opp et gammelt møllspist katte-lik. det dukket heldigvis aldri opp.
Nå er ikke Tante Astrid lengre her, loftet ryddet og huset solgt. Om det duket opp et katteskinn vites ikke. Så når ryggsmertene igjen har dukket opp igjen har jeg fremdeles ikke noe katte-skinn. Men jeg har jo Charlie Chihuahua. Her i huset pleier folk å diskutere om han er rotte eller katt. Hund mener flertallet bestemt at han ikke er. Vel, i kveld får han gjøre nytta som katte-skinn. Så med en varm, kosete Charlie Chihuahua plassert oppe på ryggen håper jeg at ryggsmertene skal fordufte. (Han leker sikkert bare katte-skinn til noen åpner kjøleskapdøra, så det gjelder å oppnå rask helbredelse..)
Jeg har kanskje vært litt over snittet opptatt av Hønefoss skole sin skjebne de siste dagene. Men sånn er det når jeg blir engasjert i en sak. Og det har vært en stor sak her i Hønefoss. Det ser man på alle leserbrevene, underskriftskampanjen, avisartikler og det store engasjementet.
I dag våknet jeg til nyheten om at “skolesjefen” åpner for en utredning om oppgradering av skolen. Han sier at om få år vil man trenge en barneskole mellom skolen i syd, som åpnet nå etter jul og barneskolen i nord som etter planen åpner til skolestart 2020. (Slik som jeg har påpekt). Han sier at en totalrenovering nok ikke vil bli dyrere enn nybygg med prosjektering, oppkjøp av tomt etc. (Jeg hevder at det blir rimeligere)
En underskriftskampanje, såkalt innbyggerinitiativ har ført til at saken må opp til ny behandling.
Så nå gjenstår det “bare” å få overbevist de som styrer partipisken i posisjonspartiene. Altså Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Krf. Sukk. Ingen lett oppgave. For det sitter noen der og lukker ørene og vil hverken høre eller lese.
Vi har ikke gitt opp. Vi skal klare å redde skolen. Det er så mange gode krefter som drar sammen. Vi vil nå målet.
Jeg dunker meg i hodet og er virkelig oppgitt over meg selv. Hvor dum går det an å bli, lissom? For her har jeg som mål å bli toppblogger , og så glemte jeg helt å ta bilde av middagen vår i går. Hvordan går det an å gjøre så elementære feil? Isabell Raad på bloggtoppen hadde taco og gjør aldri sånne feil. Får skylde på at jeg ikke er helt i form, og at ryggen seriøst snart tar ryggen av meg.
Men selv om jeg ikke har bildebevis; Vi spiste spagetti med kremet kyllingsaus med kylling og squash. Tilden vardet revet parmesan, grønn salat og hvitløksbaguetter. Sånn, nå vet dere det. Ha en fin dag
Jeg hadde jo pådratt meg en kommentar på leserinnlegget mitt i avisen fra en ledende Arbeiderparti politiker. Mannen er i dag leder av Hovedutvalget for Miljø og Areal og sitter tett på alle utbygginger i kommunen. Han lurte på om vi hadde tenkt på hvor elevene skulle være mens skolen ble bygget om. Så jeg svarte han på det. Men utfordret han på hva han ville gjøre med at kapasiteten i dagens og planlagte barneskoler ville være sprengt rundt 2030 og etterlyste hvor han så for seg å bygge den skolen.
Selvsagt fikk jeg svar. Han ville bygge skolen “der folk bosetter seg” Han sier også ganske arrogant at Skal ikke mye fantasi til for å forstå at det er bedre økonomi å bygge nytt på jomfruelig tomt, enn å rehabilitere et bygg som Hønefoss skole. Og lurte på hvorfor ingen diskuterte behovet for ungdomskoler, som han mente var mye større.
Og, selvsagt måtte jeg svare. Jeg svarer med en rekke spørsmål. Jeg lurer på hvor barna som skal bo i alle de nye byggene som er planlagt i Hønefoss sentrum, få hundre meter fra den skolen han vil legge ned ligger i dag. Hvor i det området han vil bygge en ny skole. Viser han nok en gang talleksemplene fra kommunens egne beregninger som viser at oppgradering av Hønefoss skole kommer på under halve prisen av prosjektering og bygging av en ny skole. Vet jeg i grunn snakker for døve ører. Vet at dette er en politiker som aldri kan innrømme at han bør tenke annerledes enn han har gjort. Til spørsmålet om ungdomsskole, sier jeg at det kan jeg ikke nok om. Men at jeg trodde man hadde kontroll på ungdomsskolesituasjonen, siden man planlegger en oppgradering av den ene ungdomsskolen. Jeg regner jo med at de da bygger den stor nok. Og hvis ikke, er det vel han som har sittet tett på prosessen i mange år som må fortelle meg hvorfor man planlegger å bygge en skole som er for liten.
