Bak skjemaet

Så gikk det ikke helt som planlagt i går, og jeg ligger nå bak skjemaet som jeg satte opp i går, og kjenner at stressmusklene så smått begynner å stramme seg. Heldigvis er jeg så trøtt på grunn av mangel på søvn at hjernen ikke fungerer. Kroppen er derfor fremdeles i hvilemodus, og jeg unner meg litt frokost og en kikk på avisene. (Har alt kjørt Yngste Sønn på skolen og handlet mat og klokka er ikke halv ti ennå….)

Det som skar seg i går var at jeg ble sittende litt for lenge på kontoret å jobbe med lønnsforhandlingene etter at jeg var ferdig med å jobbe i hvitt i går, Dro ikke fra jobben før klokka var 21.30.  Men jeg var i grei modus og fikk gjort en god del som jeg vel strengt tatt hadde tenkt å gjøre i dag og når man er i boblen er det ofte lurt å sitte der og følge trådene mens man er i gang.
Når jeg så kom hjem og fikk spist middag, ble vi bare sittende rundt bordet og skravle. Guttene, Gamle Gubben Grå og jeg. Orket ikke sette meg ned og lage argumenter mot kommunesammenslåing .  Innen vi krøp til køys hadde klokka snirklet seg til 01.30 på forunderlig vis.

Så nå blir det frokost, aviser og fullt fokus på kommunereformen,  Folkemøte klokka 17.00, og så må jeg få skrevet de innleggene til kommunestyret innen 10.30 i morgen..

Stramt skjema

Denne uka har så fullt program at jeg er usikker på om skjemaet mitt vil holde….

I dag skal jeg jobbe som radiograf fra 10 til 18.  Vi har en del tekniske problemer for tiden, så arbeidsdagen kan fort bli utfordrende og slitsom. Men jeg har spist godt, laget matpakke (Hjemmelagete vårruller som Gamle Gubben Grå laget i går.)
Så får jeg delta i en maildiskusjon om lønnsforhandlingene sammen med resten av forhandlingsutvalget mitt.

Når jeg kommer hjem til familien og Kjøteren så må jeg få satt meg ned mellom husarbeid og andre gjøremål og lese meg opp på Kommunereformen og den s muligheter og utfordringer for Ringerike, (og helst Hole og Jevnaker) .  Jeg vet helt klart hva jeg mener, det er et klart og rungende NEI til sammenslåing av de tre kommunene, men det holder liksom ikke. Jeg må ha argumentasjonen under huden, og laget en kort oppsummering poengtert og gjerne litt retorisk.
Det blir vel natta før jeg ser meg ferdig med det….

Onsdag har jeg tillitsvalgtsdag, Da må jeg utforme forslag til tekstlige endringer i overenskomsten og regne ut glidning.  Lage argumentasjonen til forhandlingene og fortsette å arbeide med krav og prioriteringer.
Klokka 17.00 må jeg være på plass på et åpent folkemøte for Ringerike, Jevnaker og Hole. Der skal jeg sitte i panelet i en paneldebatt om kommunereformen. Da bør argumentasjonen jeg leser meg opp på i fag sitte.
Så når jeg kommer hjem, må jeg forberede meg til kommunestyremøtet på torsdag. Jeg er innkalt som vara fot vår representant. Etter Sol sitt forberedende møte i går, ser  det ut som om jeg må forberede tre innlegg, og dertil hørende turer på talerstolen. Sånt tar ikke jeg på sparket.

Torsdag må jeg ha et par telefonmøter på morgenen, så må jeg kjøre Mamma til legen før jeg  møter i forberedende møter til kommunestyret og videre i kommunestyre.  Litt jobbmail etter kommunestyremøtet før jeg tar kvelden.

Fredag er det radiografjobbing fra 8 til 16 og så Hønefossrevyen og ut og spise med jobben etterpå.

Så blir det tid til litt rekreasjon og siste finpuss før lønnsforhandlingene starter på mandag morgen.

Hva er det du glor på?

Når man tar seg tid til virkelig å lytte til teksten på en sang, hender det at man finner en sang som man tenker: “Yes, det er slik det er!”  I forrige uke fant jeg en slik låt.  “Det er jo MEG!” tenkte jeg da jeg lyttet til sangen. Det er Raga Rockers gode gamle sang “Hun er fri” som fikk meg til å kjenne at alt stemte. Denne skal spilles på 50 års dagen min:

“Med hue fullt av tanker, og et hjerte som banker, for ting som hun tror på. Hun har ikke sko på. Hva er det du glor på?”

Ja, det er meg.

Med hodet fullt av tall….

Det er tid for årets viktigste og vakreste eventyr, lønnsforhandlingene. Med hodet fullt av tall sitter jeg bøyd over exel-ark og notater og er helt i min egen boble.
Lønnsmassen, DVs summen av det alle medlemmene våre har tjent det siste året er på godt over 50 millioner.  Hvis man regner med en lønnsvekst på 2,4% som er liksom årets tall,  Det vil gi en pott til fordeling på sånn ca 1200.000 kr..  Hvis det fordeles flatt på de ca 120 årsverkene vi har vil det bli ca 10.000 kr på hver.
Men skal man bare øke grunnlønna, eller skal man øke kvelds-, natt-, eller helgetilleggene?
Skal alle få like mye, eller skal man gi mer til noen? Til fagstillinger, ledere, de med videreutdanning eller andre med mer-ansvar de ikke får godtgjørelse for?

Hvilke argumenter går inn hos arbeidsgiver? Hvem er så viktige at vi kan få økt vårt oppgjør over de magiske 2,4% ? 
Er det noe i teksten i overenskomsten, det som hos mange andre kalles tariffavtalen som bør endres? vil en slik endring ha noen økonomisk virkning? og i såfall hvor stor? 

Gøy med lokale forhandlinger, men du for en jobb.

Det kom et brev i posten…

Det lå et brev på skjenken i spisestuen da jeg sto opp i dag. Det hadde sikkert ligget der i går og, men jeg hadde ikke sett det. Navnet og adressen min var håndskrevet, men det hadde logoen til Norsk Forskningsinstitutt. Undrende åpnet jeg konvolutten…

Det var en forespørsel fra forskere med informasjon om at de drev forskning på uventet spebarns død og uventet fosterdød.  Prisverdig forskning, og de ville opplyse om reservasjonsretten vi som foreldre hadde om at vi kunne nekte at det ble forsket på materiale fra våre døde små.  
Nå vet jeg hvilke tanker som surrer rundt i hodet mitt resten av dagen  (i tillegg til alt mulig annet)
Jeg har ingen ting i mot forskning.
Jeg har ingen ting i mot at de forsker på materiale fra mine døde barn.
Men…
Tiril døde i krybbedød i januar 1994. Det er 22 år siden. Hun ville muligens vært,  mor, bartender, bussjåfør, sykepleier eler student nå….
Anders Døde i uventet fosterdød i oktober 2002.  Det er 13 og et halvt år siden. Han skulle snart være ferdig med første året på ungdomsskolen, spilt fotball, vært speider, hatt kviser og smelt med dører..
Finnes det fremdeles små, kanskje mikroskopiske biter av dem her i verden.? 
Savnet og sorgen ble på en måte vekket litt til live

Ikke rart jeg blir sliten….

Ofte når jeg kommer fra jobb er jeg mer enn sliten, og det hender oftere og oftere at det blir lite med husarbeid og at jeg bare blir liggende nærmest komatøs under pelspleddet på sofaen.  I dag fikk jeg den ideen at det muligens kunne ha en sammenheng med at jeg har let for å engasjere, og la meg engasjere i alt som skjer.

I dag for eksempel. Dagvakt i hvitt og av den grunn dagen i grunn fullsatt med pasientbehandling. Greit det, det er det jeg er betalt for, og selv  om pasientenes ve og vel opptar meg, så er det jobben min – og engasjementet jo derfor påkrevd og helt selvfølgelig, og det er ikke det engasjementet som tar krefter, God pasientbehandling gir meg i de fleste tilfeller krefter. Det er godt å kunne hjelpe andre.

Men tilbake til dagen i dag, og glem pasientene.
Da jeg tittet på dagsprogrammet for å se hvilken modalitet jeg skulle arbeide på i dag, la jeg merke til at vi i grunn var litt få på jobb. Ingen sto oppført som syke, men to hadde permisjon.  To vitale funksjoner var ikke dekket, eller veldig dårlig bemannet, og en funksjon var dårligere bemannet enn ledelsen hadde skissert for meg tidligere i uka. Så mens jeg gikk for å arbeide, grunnet jeg litt over hvorfor vi var så få. hvorfor to hadde permisjon, hvor mue som var forsøkt for å få inn vikarer på de mest utsatte funksjonene…
På vei til min plass for dagen så jeg en leder som diskuterte med en ansatt i korridoren. Jeg merket meg at jeg ikke syntes den samtalen burde vært tatt der, og at jeg skulle nevne det for lederen ved anledning…
Litt utpå dagen fikk jeg rede på at en av lederne langt, langt oppe i hierarkiet vurderte hvorvidt den maskinen vår som er ødelagt måtte erstattes nå, eller om det kunne vente til årsskiftet 2016 / 2017.  Noe som selvsagt er totalt uhørt, og jeg begynte å fundere på hvem jeg skulle øve press på for at det skulle bli tatt rett beslutning i den saken.  Og hvordan det var mest hensiktsmessig å øve det presset….

Det var nok av tanker som svirret i hodet mitt, og enda var det ikke lunsj.  Og mens tankene svirret i bakgrunn, undersøkte jeg pasienter, rettledet student, og svarte på alle studentens og pasientenes spørsmål.

I lunsjen måtte jeg ta noen telefoner i forbindelse med lønnsforhandlingene som så smått er i gang, og som virkelig engasjerer og surrer i bakhodet hele tiden, Første krav skal utarbeides i løpet av helga, og strategi og argumentasjon må finpusses.  Samtidig overvar jeg at en kollega ble satt i krysspress mellom to ledere som ga motstridende beskjeder.  Ikke greit. 
Så var lunsjen over og det var på tide med mer pasientbehandling,  og hodet hadde i grunn nok med å være til stede i det arbeidet, samtidig som alle andre utfordringer og tanker svirret i bakgrunn.
På slutten av dagen oppdaget jeg at det ikke var satt opp bakvakt til han som skulle ha sin første helgevakt alene.  (Det skyldtes  en misforståelse, )
Løsningen på det var enkel, jeg tok på meg bakvaktene, så var det problemet løst, og jeg slapp å bruke energi på å fundere på om noen ble påtvunget en bakvakt de ikke ønsket, bare fordi de ikke klarte å si nei.

Det var i bilen hjem, mens jeg drev å tenkte på argumentene til lønnsforhandlingene, og argumenter for å fremskynde kjøpet av den maskinen at tanken slo meg, kanskje det var alt engasjementet som gjorde meg sliten?
Tanken forsvant fort. Første krav må være ferdig utarbeidet innen søndag kveld, jeg har vakt og bakvakt hele helga,  Må og få lest papirene til torsdagens kommunestyremøte før mandag kveld da vi skal ha forberedende møte i SOL, Spesielt viktig denne gangen, siden det er jeg som skal møte i kommunestyret. Samtidig burde jeg prøve å få lest meg opp på kommunereformen, jeg har jo takket ja til å delta i en paneldebatt om temaet på et stort folkemøte på onsdag.

 

 

Jobbe litt mindre og tjene litt mer…

Jobbe litt mindre og tjene litt mer synger Gatas parlament i en av sine sanger. Og nå i oppløpet til lønnsforhandlingene burde jeg kanskje spille den på full guffe hele tiden. Men nå er det ikke årets lønnsoppgjør som har fått meg til å bruke denne sangteksten som overskrift, men heller den kjensgjerning at det finnes arbeidstakere der ute som ikke helt ser til å fatte at lønn er en betaling for utført arbeid.

I går var det et nyhetsinnslag på radio om at arbeidstakere kunne bli trukket i lønn hvis de ikke møtte på arbeid 18. mai, og at dette kom i grunn overaskende på “mannen i gata”  Jeg synes det er rart at det kommer overraskende på folk at de kan bli trukket i lønn hvis de skulker jobben – uavhengig av dag.  En arbeidsavtale er en avtale mellom to parter, og hvis du uteblir fra arbeidet uten gyldig grunn, ja da bryter du din del av avtalen, og da kan arbeidsgiver bryte sin del som jo er å betale deg lønn. For meg er det ganske logisk.

I dag postet en bekjent av meg en status på Fjesboka at hun dessverre måtte slutte på en bestemt treningsgruppe hun hadde deltatt i , og heretter trene til andre tider, da sjefen hennes ønsket at hun skulle arbeide på det tidspunktet hun pleide å være på trening.
jeg ble glad da jeg så den statusen. For denne bekjente har av forskjellige grunner vært svært lenge utenfor arbeidsmarkedet, og av noen av de samme grunnene er hun kanskje ikke den mest attraktive på arbeidsmarkedet.  Nå virket det som om hun hadde fått seg en jobb, og jeg ble utrolig glad på hennes vegne.
Men de såkalte fb vennene hennes sa at det virket merkelig at en sjef kunne forlange at hun skulle arbeide  akkurat på det tidspunktet hun trente, slik måtte hun da klare og få ordnet, hvis ikke fikk hun vente på en annen jobb. Man kunne da ikke bare skippe treninga på grunn av en jobb. Det var da en utrolig streng sjef. Jeg ble virkelig sjokkert over holdningene til disse såkalte vennene.

det er som min gamle kollega ville ha sagt det: “Alt for mange som mener at  det å jobbe er noe man kan drive med når fritiden har rom for det. “

17. mai er vi så glad i….

Sto opp litt før 7 etter en urolig natt. Det hender det er både urolig søvn og tilløp til snorking fra Gamle Gubben Grå – og i natt var en slik natt. Klokka 07.00 vite seg å være litt i seneste laget. For da jeg ringte Datteren og sa at jeg var våken hadde hun alt bestilt taxi. Fikk litt dårlig samvittighet selv om hun hadde sendt følgende SMS: “Håper du sover godt og lenge, jeg ordner meg skyss. Ha en fin 17.mai – og hils familyn fra meg”  

Vel, siden jeg slapp ut å kjøre, så tok jeg en kjapp kopp te, og så satte jeg i gang med å bake fucacia. Litt angstfylt prosjegt. Ingen baker så luftig og god fucacia som Lillesøster, og i dag hadde jeg tenkt å bake fucacia til familieselskapet i ettermiddag. Til et selskap hvor selveste Lillesøster ville være til stede og bedømme fucacia. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å la henne bake fucaciaen, men siden hun raskt tilbød seg å bake Pavlova, og hun er rimelig flink til det og, så  fikk jeg forsøke meg på fucaviaen selv.

Jeg rakk å bake ut to fucacia og drev og lette etter maldonsaltet jeg skulle ha på toppen. Klokka var snart 08.30, og jeg var ved friskt not, da telefonen ringte. Det var Yngste Sønn. Han som er russ. Han ar ferdig med russefrokosten og siden han og kammeratene er traske.russ. (russ uten russebil) lurte han på om jeg kunne hente dem.  Selvsagt kunne jeg det. Så Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn fikk beskjed om å steke fucaciaene mens jeg kjørte russ.

Så dro jeg opp til hotellet der russefrokosten er. Det samme hotellet der Datteren jobber, og som jeg slapp å kjøre Datteren til for en halv times tid siden, men nå var jeg plutselig her alikevel. Fikk med meg to russegutter. Han som ikke er min skulle kjøres til leiligheten sin i sentrum. Han som er min skulle så kjøres hjem for å hente noe før han så skulle kjøres tilbake til kammeraten i sentrum. Det var snart tid for barnetoget – hvor russen deltar.  Så etter litt frem og tilbakekjøring, med omveier for å unngå tog på vei til det store barnetoget var jeg i sentrum en drøy halvtime før jeg hadde tenkt å dra til sentrum.

Jeg ringte hjem og ba Eldste Sønn, som hadde kunngjort at han ikke gadd å dra til sentrum for å se barnetoget, om å ta ansvar for Fucaciaene, som de i følge Yngste Sønn ikke hadde begynt med da han løp inn og ut av huset. Videre ba jeg Eldste Sønn si til Gamle Gubben Grå at han fikk møte meg i byen der vi pleier å stå og se barnetoget. Familien har hatt fast plass i over 25 år..  Så duket de opp alle sammen, Store Søster med barn,, svigersønn og barnebarn. Yngste Søster med mann og barn og til slutt Gamle Gubben Grå.

Etter barnetoget tok Gamle Gubben Grå og jeg oss tid til lunsj på en av byens spisesteder, og vandret litt rundt i folkemengden før vi dro hjem for å hente Eldste Sønn som hadde kunngjort at han ville til byen å se på Russetoget. 

Den timen vi var hjemme dampet jeg asparges, lagde salat, høvlet opp store mengder parmesan og Gamle Gubben Grå la Garpachio skivene forsiktig opp på fat.

Så var det ned til sentrum igjen. Fikk med oss russetog og russetale og fikk med oss Yngste Sønn hjem. Hjemme ble bilen lastet full med god mat og gaver, og så dro vi til Mamma og Pappa for å feire Mammas 80 års dag, som er i dag. 
Litt stress, men mye kos når 4 generasjoner samles til feiring på slutten av en dag hvor mange allerede er ganske slitne før familieselskapet begynner.  Men det ble en hyggelig kveld, og  jubilanten så ut til å stortrives, 

Rundt 21 begynte det så smått og småregne, og siden vi satt ute var det i grunn på tide å ta kvelden. Noe sikkert minstemann på snart ett, to russ og en korpsspiller syntes var godt.  Det tror jeg jubilanten og mann også syntes og i grunn resten av selskapet også.

En fin dag er over – sliten men fornøyd kryper jeg snart til køys.

Den lilla døra

Naboen har malt inngangsdøra si lilla, og jeg blir glad hver gang jeg ser den.
De har et grått hus, tradisjonell 80-talls arkitektur – og en lilla dør.  Det er og andre lilla detaljer rundt inngangspartiet, og jeg blir virkelig i mye bedre humør hver gang jeg titter bort på huset når jeg går eller kjører forbi.
Takk skal du ha, kjære nabo.

 

Du er flink.

Gratulerer. Du klarte det igjen.  Jeg håper du er stolt av deg selv nå.

Nok en gang klarte du å ødelegge min dag. Nok en gang klarte du å ta fra meg all energi, all livsglede, alt overskudd. Jeg håper du er fornøyd nå. 

Jeg la merke til  tomlene som ble tvinnet rundt og rundt, rundt og rundt. Jeg vet det er et dårlig tegn.  Jeg kjente knuten som ble større og større i magen, og alle instinktene mine sa at det var på tide med retrett. Men det er ikke alltid retrett er mulig. Man krabber ikke bare over rekkverket på trammen og løper til bilen.   Man forsøker på en diplomatisk måte og svelge unna de sårende kommentarene, jatte med, forsøke å roe  Nytteløst.

Så er du i gang.
Rakker ned på alt som betyr noe for meg. Ungene mine, Mitt valg av livsledsager., Kompetansen min. Engasjementet mitt. Evnene mine og Hjemmet mitt.  Selvsagt blir jeg såret. Selvsagt blir jeg sint. Selvsagt ønsker jeg å gå, rømme, komme meg vekk. 
Men det er for sent. Skaden er alt skjedd, ordene har alt hatt sin virkning, og jeg vet at resten av dagen er ødelagt. Sola gikk ned, og  fuglene sluttet å synge.

Verbalt er jeg mye sterkere enn deg.
jeg kunne brukt de samme regler som deg. Rakket ned på alt som betyr noe for deg. Ungene dine, Kona di, Livsverket ditt og interessene dine. Men jeg gjør ikke det. Jeg er for glad i deg og dor stolt av deg til å gjøre det. Samtidig ønsker jeg ikke å spille ditt spill. Jeg har ingen interesse av å herske og såre.
jeg forsøker å forsvare meg. Forsøker å si noe. Men da ber du meg tie stille Ikke skrike ute. Du har enerett på det. Vi skal bare sitte i ro og nyte naturen. Så sitter du der og nyter stillheten, naturen og din egen fortreffelighet mens jeg sitter ved siden av deg mens tårene renner nedover kinnet mitt mens jeg gråter stille. Får det deg til å føle deg bra?