Det har kommet en ny blogger øverst på bloggtopplista.  Hun har bare blogget en måneds tid, og er allerede på bloggtoppen.  En annen stakkar har blogget i årevis, og har en 34. plass som sin beste plassering.  Det er noe som er riv ruskende galt her.  Hva er det denne Sofie Karlstad har som ikke jeg har?

Et lite blikk på headeren hennes gir meg visse mistanker.
Det er en himmel og litt vann på min header og, men der slutter likheten. For min header er tatt på en kald januardag i Norge, med frost og snø.  Hennes er tatt et eller annet sted med sand og sol, og ut fra bekledningen denne Sofie har på seg, håper jeg for hennes del at det ikke er frost.
Jeg studerer headeren nøye. Så viser jeg bildet til Gamle Gubben Grå.  “Skal vi ta en tur på Røsholmstranda og ta et slikt bilde til bloggen min?”  Han myser sånn passe interessert på bildet. Sperrer øynene opp, tar på seg brillene og mønstrer bildet litt nøyere med et uutgrunneliguttrykk i ansiktet.  “Da må vi først innom Biltema så jeg får kjøpt litt spraylakk.”  han smiler til meg. “Forresten, hvis du satt sånn, ville du klare å komme deg opp igjen uten hjelp?” Han flytter seg i betryggende avstand fra meg før han fortsetter “Eller burde jeg ringe Kato kranservice også?”
Tosk!
Det er da ingen som vet om denne Sofie har hett hjelp for å komme opp igjen.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg filosoferer litt om jeg muligens bør skifte navn til Sofie.  Det er liksom litt mange med det navnet på bloggtopplista,  Jeg er jo litt sånn “tante Sofie” innimellom.

“Å huff a meg, og huff meg jeg er så sint som fy,
for alt er bare tøys og tull i Hønefoss sin by…” 

Men Brit har holdt i over 50 år. Det får holde i50 år til.  Forresten har jeg nok av mellomnavn og etternavn å variere med.  Tror jeg bare ville drukne i mengden blant de andre Sofiene.

Jeg ser ikke helt av innholdet hvorfor denne Sofien skiller seg ut fra andre bloggere.
Hun skamroser Dubai.
Forsvarer seg mot kritikk når hun har gjort noe dumt. Hun vet best!!
…og så har hun vært med på Paradise Hotel…

Og der har vi vel løsningen.
Ingen ting gjør seg bedre på bloggtoppen en et opphold på Paradise Hotell
Jeg spør Gamle Gubben Grå om jeg kanskje skulle satse på å være med på neste sesong av Paradise Hotell.
Da gikk Gubben.
Han har aldri vært så veldig glad i tullpreik.

For noen uker siden ville Lille Bille ikke starte etter at jeg hadde vært en tur innom Kiwi. NAF måtte komme, og bilen ble kjørt ned til merkeverkstedet. Bare det beste er godt nok for Lille Bille. Mannen på verkstedet  mente problemet var at nøkkelen min var en smule herpa. Og mente og at problemet kunne løses ved at jeg hentet reservenøkkelen. Så ble gjort, og snart kunne jeg og Lille Bille rulle lykkelige videre.

Men det er jo kjent å ha to nøkler til bilen. Plutselig kan jo jeg ha lagt nøkkelen på et lurt sted. Reservenøkkelen har heller ikke sånn knapp man kan låse og låse opp bilen med. Utrolig kjedelig å låse bilen på gamlemetoden.  Så jeg bestilte jo ny nøkkel samtidig. Handlingens kvinne. Undersøkte ikke pris. Hvor dyr kan en nøkkel være liksom?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

I forrige uke fikk jeg beskjed om at nøkkelen var kommet. Og for at nøkkel og bil skulle passe sammen måtte bilen inn til sammenstilling eller noe slikt… Utbrent kjerring ba Gamle Gubben Grå stå for kommunikasjonen med bilverkstedet.

I går var nøkkel og bil fiksa, og jeg fikk regninga.

3.700 kroner for en bilnøkkel!!!

Jeg hadde klart meg med reservenøkkelen og å måtte bruke nøkkelen på gamlemåten hadde jeg visst at det var prisen jeg måtte betale for å virke moderne og fremoverlent!

Våres vakreste nærmer seg.
Det betyr litt mye arbeid for slike som meg.  I løpet av de neste par månedene skal  jeg forhandle lønn for 150 medlemmer.

Jeg må ha kontroll på tall.
Hva hvert enkelt medlem har i lønn, og hva hvert enkelt medlem bør få i lønn etter årets lønnsoppgjør. Sammen med vårt lokale forhandlingsutvalg må vi prioritere hvilke grupper det er viktig å prioritere ekstra i år. Og tro meg, å tro at vi kan rette opp alle urettferdigheter, alle skjevheter er utopi. Vi må og holde rede på hva frontfaget fikk, sånn at jeg kan forsikre meg om at den gruppa jeg forhandlet for får minst den samme lønnsutvikling som resten av samfunnet, og selvsagt helst litt mer. Overheng og glidning. Mye gøy å holde styr på..

Jeg må arbeide med argumentasjonen. Finne ut hvilke begrunnelser jeg skal gi for at arbeidsgiver skal grave litt ekstra langt ned i pengesekken,  eller hvorfor våre prioriteringer et viktigere og riktigere enn arbeidsgivers prioriteringer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som regel blir arbeidsgiver og arbeidstakersiden enige til slutt. Som regel er vi ikke helt fornøyd. Noen ganger kommer vi ikke i havn. Blir ikke enige. Da venter bistandsforhsndlinger, hvor vi får hjelp fra partene sentralt. Fører ikke det heller frem, blir det fase tre forhandlinger. Blir det ikke enighet der er det riksmeklingsmannen og i verste fall konflikt, eller streik som er arbeidstakernes konfliktredskap.

I går og mandag har jeg vært på kurs for å lære konfliktberedskap. Lære alt vi må ta hensyn til, passe på og huske på hvis det skulle bli konflikt, streik. To hektiske dager i et lufttett møterom med 30 – 40 andre.  Såkalt lunsj til lunsj møte.

Dette var alle UNIO forbundene i sykehusene, så  det var ikke den kjente gamlegjengen med radiografer, men stort sett ukjente folk. Ikke helt det beste stedet og det smarteste opplegget for meg som er utbrent. Så det ble tidlig kvelden. Allerede klokka 21.30, så raskt middagen var unnagjort, gikk jeg på rommet, ringte Gamle Gubben Grå og krøp til køys.
Jeg var så sliten at det gjorde vondt i nesten hver eneste bit av meg. Jeg var kvalm og følte meg generelt uvel.

10 timers urolig hotellsøvn gjorde godt.  Men jeg var langt fra uthvilt da frokosten lokket.
Ny kursdag.

Hvorfor stresse slik?
Ingen kan huske sist radiografene streiket.
Dette er et mellomoppgjør,  enda mindre sannsynlighet for en streik i offentlig sektor.
Spill for galleriet?

Jeg vet….
Men det er stor forskjell på lønningene  til radiografer og til andre sammenlignbare grupper.
Flere steder har arbeidsgivers lønnspolitikk ført til noe som kan minne om fagforeningsknusing,  våre medlemmer tjener enkelte steder grovt på å bytte forbund.
Ramma for frontfaget skal ikke være et tak, og ikke et gulv.
Andre grupper klatret godt over taket i fjor.
I år er det radiografenes tur!

Etter en  ny kort kursdag var det godt å labbe ut av hotellet, og inn i bilen til Gamle Gubben Grå som kom for å hente meg. Snille mannen min som gjør det han kan for at ei utbrent kjerring skal klare å gjøre en jobb som er viktig for henne på en best mulig måte.

Når man følger disse toppbloggerne, Isabell Raad ikke minst, får man inntrykk av at livet er en lang fest.  Dagene går i ett med festing og restaurantbesøk avbrutt av litt egenpleie og shopping.

Jeg sitter her ved spisebordet og spør meg om de aldri blir slitne, ikke fyllesjuke, bare slitne?  Om ikke de møter veggen, føler seg utbrent?
Men de er unge,.  Klarer sikkert det hektiske livet en stund til.
Og de har ikke de merbelastningene mange av oss andre har.  Tidsklemme, barn som blir syke, barn som må huske å ha med pølser og tørre sokker, barnehagedresser som må vaskes, barn og ungdom som må kjøres, hentes bringes, håndballkamper, korps og kakelotteri, gamle foreldre eller økonomiske bekymringer.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg har hvilt meg hele helga.  Ladet tomme batterier etter å ha hatt 24 timer i Oslo i slutten av forrige uke.
Tok et par timer på stand på torget på lørdag, men det er egentlig bare kos.
Jeg føler meg langt fra uthvilt.  Har hodepine og stive nakkemuskler.
Etter planen skal jeg være på et hotell i nærheten av Gardemoen om 6 timer.
Mer forberedelser til årets lønnsoppgjør.
Nytt døgn på hotell.

Vet jeg presser meg selv litt vel mye akkurat nå.
Men jeg må prøve å fylle arbeidsoppgavene til den 30 % stillingen jeg ikke er sykemeldt fra.
Denne uka betyr det to halve dager på Gardemoen avbrutt med en god middag og en natt på hotell, – og et kort møte i Drammen på onsdag.

Det går sikkert greit

“Du må unngå situasjoner som stresser deg.” Sa Fastlegen da jeg endelig kom inn til han en og en halv time etter at jeg hadde time. Og ja, jeg husket når jeg hadde time! Jeg måtte sjekke den sammenkrøllete lappen lengst nede i den store veska når jeg kom ut til bilen.

Unngå stress…. klokka var straks 11. Jeg burde ha vært med bussen til Oslo  som gikk klokka 10.  Nå kom det til å holde hardt å rekke bussen klokka 11. Og jeg skulle vært i Oslo klokka 11.30. Og så satt fastlegen og bablet om at jeg burde unngå stress!?!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kjente pulsen banke litt hardere i tinningen, og tenkte at hvis legen målte blodtrykket mitt nå, rissikerte jeg å bli akutt innlagt.

“Hvordan går det med hukommelsen?” spurte legen. Jeg sa at jeg fremdeles fant utgangsdøra og klarte å tegne flotte klokker.. Han tittet litt engstelig bort på meg. Hørte tydeligvis syrligheten i stemmen min. Jeg smilte avvæpnende, og sa at jeg ikke hadde oppdaget noe mer jeg hadde glemt. Han nikket.

Tester var tatt. Spørsmål besvart. Legens konklusjon var at jeg var utbrent. Ikke utmattet. Utbrent.

Utbrent etter en langvarig stressende jobbsituasjon. Så hjemmelekse til neste gang var å forsøke å finne ut hvordan jeg kunne få en arbeidssituasjon som ikke gjorde meg syk.

Tankefull forlot jeg legekontoret.

Isabell Raad langt der oppe på bloggtoppen fylte 25 år her om dagen.  Hun feiret det med en tre dagers fyllefest i Las Vegas.  Sånn kan man feire når man tjener 249.000 kroner i måneden.

Jeg fylte 25 år i 1991.  En radiograf tjente under 200.000 kroner i året på den tiden, så det ble ikke noen tur til Vegas på meg.  Men hvordan feiret jeg dagen min?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg var blitt mamma et halvt år tidligere, og var hjemme i svangerskapspermisjon. Bildet er tatt på25 års dagen min, det var ikke bikini og pool-party for min del.  25 års dagen min var på en mandag, og den ble feiret to dager til ende.  På selve dagen var Storesøster, hennes samboer og Niese på 2 år på besøk. Mamma var innom, muligens Lillesøster.  Det var nok en rolig feiring.  Kaker og kaffe. Kanskje litt iskrem.

Venninna mi kom innom ut på kvelden. Storesøster og familie dro hjem.  Datteren ble lagt, sikkert fornøyd etter en dag med mye aktivitet.
Venninna mi, Gamle Gubben Grå (som ikke var gammel, gubbe eller grå på den tiden) og jeg koste oss så med russisk kaviar og champagne.
Jeg tuller faktisk ikke!
Jeg, venninna mi og Gamle Gubben Grå som ikke var….) satt faktisk på en mandagskveld i august 1991 på terrassen til en sykehusleilighet i Hønefoss  og koste oss med russisk kaviar og champagne mens vi så sola gå ned.  Kaviaren og champagnen var kjøpt inn i Talin av Gamle Gubben Grå et par måneder tidligere.  Han var der på speiderleir.

Dagen etter, på tirsdag,  var det ny feiring.

Da var Svigermor og Svoger på besøk.  Antakelig kunne de ikke komme på dagen. Svigermor pleide å synge i kor på mandager.  Om Svigerfar var med, vet jeg ikke. Han er ikke med på bildene.
Det var ikke Las Vegas, bikini-bilder og tre dagers fyllefest på min 25 års dag.  Jeg var blitt voksen.
Men familieselskap to dager på rad, russisk kaviar og champagne, verdens beste venninne, min elskede mann og solnedgang fra en stor terrasse.  Høres ut som en sofistikert og voksen markering av 25 års dagen.

Ett døgn i Oslo og to timer på torget, og jeg er helt skutt.
Dro rett hjem fra byen og la meg på sofaen, og der slokna jeg raskt.  Sov som en stein i folketomt hus i drøye to timer.  Kvikna først langsomt til live når huset atter fylles med liv og det ble middagstid. Men langt fra uthvilt. Glefser til de som forsøker å snakke hyggelig til meg, og har lunte kortere enn en kinaputt. Ikke lett å være i hus med.

Kroppen verker, og jeg fryser.  Høyere kne og høyere ankel er virkelig vonde, men jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt, bare små-tråkka litt mye på et torg. Alt gjør vondt! Selv tassende chihuahua-poter på laminatgulvet er en alt for høy lyd.  Det er bare så vidt jeg ikke klikker..

Det var så godt å være i Oslo sammen med de andre tillitsvalgte. Så godt å være med, bidra, føle seg levende.
Alltid gøy å stå på stand. Alltid gøy å snakke politikk.  Men i dag er jeg glad jeg slapp de store diskusjonene. Delte stort sett ut løpeseddelen vår til eldre damer eller folk jeg kjente og som jeg vet ville oppføre seg pent.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Det var så godt å leve det travle, hektiske livet jeg elsker. Selv om det bare varte et par døgn.

Rødt var på torget i dag for å snakke om hvorfor vi mener at EØS avtalen må sies opp.

Det var mange som delte vårt syn, og mange som sa de stemte eller kom til å stemme Rødt. Mange hyggelige kommentarer om at folk har tro på oss og den politikken vi står for. Så på lokalavisens meningsmåling at vi ligger inne med 4.55% og 2 representanter i kommunestyret.

Litt lite med folk i byen, til tross for det fine været. Vi spøkte litt med at det nok er flere folk på torget mitt på lørdagsnatta enn midt på formiddagen, og at vi kanskje burde ha stand midt på natta neste gang.  Da er det sikkert flere som vil diskutere med oss og….

Isabell Raad helt der oppe på bloggtoppen har spørsmålsrunde på bloggen sin i dag.  Hun blir spurt hva hun tjener i løpet av en måned.  Hun svarer at i mars fakturerte hun for 249.000,- kroner. Altså fikk hun inn 250.000 kroner i “lønn” i mars.  Av det har hun jo noen utgifter til inntektservervelse, slik som reisene til Dubai, London og Los Angeles, lønnen til assistenten sin og betaling til regnskapsføreren.  Men likevel …

250.000 i måneden. Det vil si rundt 3 millioner kroner i årslønn.  3.000.000,-kr.i årslønn som toppblogger.
Det er omtrent dobbelt så mye som de stadig skiftende justisministrene og andre statsråder tjener..  Og over en million mer enn statsministeren.

Tidligere denne uka lot jeg meg forarge over at en sykehusdirektør ved ett av landets sykehus hadde en årslønn på 2,6 millioner.  2.600.000 sykehuskroner for å lønne en sykehusdirektør mens grunnbemanningen, vi på gulvet på våre sykehus stadig må løpe fortere.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Man sier at hardt arbeid skal lønne seg.
En toppblogger tjener 3.000.000.
En sykehusdirektør 2.600.000
En justisminister 1.500.000
En radiograf med 20 års ansiennitet 477.500

Hvis vi glemmer toppbloggeren  Hun er selvstendig næringsdrivende og arbeider i en usikker bransje.  250.000,- kr i mars, og kanskje bare halvparten i april eller null i mai.  Det skal vel bare noen små tatoverte hårstrå bak ørene til før inntektene raser merkbart. Det er nok hardt arbeid, og ikke noen ni til fire jobb å holde seg på toppen av lista.

Men de tre andre.
Justisministeren, sykehusdirektøren og radiografen.
De får alle tre lønna si fra det offentlige. Betalt av dine og mine skattepenger.   Og siden det er de samme, altså du og jeg, som skal betale ut lønna så er det vel ikke så urimelig at vi sammenligner stillingene for å se at arbeidsinnsats, og lønn står i forhold til hverandre.

Sykehusdirektør og statsråd er helt klart en 24 timers stilling.
Med det mener jeg ikke at de er på jobb hele døgnet 7 dager i uka, men at de aldri har helt fri.  Hvis telefonen ringer og det er krise, forventes det at de tar grep.  Det er liksom ikke greit hvis det skjer et terrorangrep og justisministeren sier han ikke kan komme fordi han har tatt et glass vin til maten eller 5 åringen hjemme har bursdag.
Men jeg er usikker på om sykehusdirektøren har en dobbelt så viktig stilling som justisministeren. Usikker på om sykehusdirektører, selv om jeg vet de jobber hardt og mye, har en stilling som er dobbelt så krevende som det å være helseminister, den øverste lederen for hele landets helsevesen, alle sykehusene, hele kommunehelsetjenesten og muligens mere til.
Er usikker på at det er riktig at sykehusdirektøren skal ha en lønn som er fem ganger så høy som radiografen.
Jeg vet om radiografer som har blitt beordret på jobb fordi det var krise selv om 5 åringen hjemme hadde bursdagsselskap.
Og det var IKKE terrorangrep.

I år fikk frontfagene 3.2 % i lønnsoppgjøret.
Det vil si at ramma i det offentlige er på rundt 3.2.
Tallet 3.2 sier noe om hvilket nivå det samlede lønnsoppgjøret i hele Norge bør lande på. Men det er ikke et gulv eller et tak.  Enkeltarbeidstagere og enkeltgrupper kan få mer eller mindre enn de 3.2%.  Du kan ikke ta lønna di i fjor å regne med at du som enkeltperson får 3.2% av den i lønnsvekst.

Isabell Raad kan ikke si at hun har krav på 258.000 kr i lønn i mars neste år, eller en ny årsinntekt på 3.096.000,- kroner neste år. Det forstår alle.

Det er like selvsagt at det ikke er sikkert sykehusdirektøren skal ha 86.000 kroner i lønnsvekst og radiografen 15.000.selv om ramma er på 3.2%..

For meg er vårens vakreste eventyr helt klart årets lønnsforhandlinger. Og etter to dager i Oslo nå er jeg virkelig klar og motivert. Jeg kjenner det kribler litt, at hjernen surrer rundt med tall og jeg gleder meg til å komme i gang.

Fjorårets oppgjør var for radiografene en skikkelig nedtur. Virkelig en kald dusj. Jeg har vært forbanna, følt at vi ble svikta og ja jeg mistet gnisten i møterommet i KPMG bygget en dag i juni i fjor.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Men nå er jeg klar til å slutte å sutre og å være forbanna over det som skjedde i fjor. Hvis andre kan bryte taket, gå ut over ramma, ja da skal sannelig vi det og!

Radiografer er liksom sykehusets heismontører. Medisinens flygeledere. Klinisk skjønn holder ikke i lengden. Diagnoser og behandlinger må dokumenteres med bilder, CT, MR, ultralyd og røntgen. Uten vår kompetanse ville det fort bli korridorpasienter i våre sykehus. Nøkkelkompetanse må få lønn som speiler den rollen vi har i sykehusets maskineri.