Jeg er ganske god på en-dags-ferieturer, og i går hadde Gamle Gubben Grå og jeg en slik en-dags-ferieturer  Og, du verden for en dag det ble!!!

For vet dere hva? Vi fant Norges svar på den franske riviera!  Ja, jeg ble helt forelsket i denne perlen av et sted.  Like forelsket som jeg er i Cannes og i Antibes.. Lykke, tenk den franske riviera bare et par timers kjøretur hjemmefra!  Jeg snakker selvsagt om Åsgårdstrand.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

OK. Jeg skal innrømme at jeg var ganske irritert da vi ankom.  Vi kom oss litt for sent av gårde.  Gamle Gubben Grå er utrolig treig når vi skal ut av døra.  Han skal alltid en mengde ting før vi kan dra, mens impulsive meg egentlig bare vil reise meg opp gå ut døra og sette meg i bilen. Låse terrassedøra, lufte hunden, sette på oppvaskmaskin og andre ting Gamle Gubben Grå finner nødvendig er for meg unødig heft.  Gud vet hva han somlet med i går, for det var jeg som luftet Charlie, likevel var jeg ferdig lenge før han.  Ja, det gikk faktisk over en time fra jeg bestemte oss for å dra til Åsgårdstrand til vi satt i bilen.

Vi kom selvsagt ikke raskere frem av at jeg måtte stoppe på Fretex Åssiden når vi likevel var i nærheten.  Siden det er coronatider har Fretex begrensete åpningstider, og jeg har ikke vært der siden i starten av mars. Men sånt pirk som at dette og bidro til senere ankomst tar vi ikke med i beregningen.

Turen Drammen – Åsgårdstrand var varm og litt lengre enn jeg hadde regnet med.  I tillegg måtte vi lete litt før vi fant en ledig parkeringsplass da vi endelig kom frem, og ja, det var jeg som kjørte.  Blodsukkeret var lavt, jeg var tørst, varm og altså relativt sur og grinete da vi endelig fikk parkert og kom oss ut av bilen.

Det første vi måtte gjøre var å finne et sted og spise lunsj, og det hastet!  Her gjaldt det å få opp humøret på Kjerringa før hun gikk helt ut av konseptet.
Jeg strenet bort til den første og beste bygningen jeg så med noen bord i nærheten. Da det viste seg å kun være en kombinert do og is-kiosk for badestranda var det dråpen som gjorde at det nesten rakna oppe i toppen på kjerringa.

Gamle Gubben Grå hadde brukt øynene godt, og pekte raskt ut en annen bygning ute på moloen få meter fra der vi sto, og sa at han trodde det var en restaurant.  Jeg  mønstret bygningen. Og så raknet det fullstendig i hodet mitt.

For bygningen så ut som noen Moelven-brakker som var stabla sammen. Joda, det vaiet i norske flagg. og det så ut som om det kunne være en takterrasse på toppen av brakkene, men det gjorde det bare enda mer “Harry” i mine øyne. Ei relativt gretten kjerring hadde absolutt ikke kjørt to timer i en overopphetet bil for å spise lunsj på et slitent og møkkete gatekjøkken, og det forklarte jeg Gubben i klartekst!

Shangrila!! Jeg fnøys mens jeg labbet etter Gamle Gubben Grå mot brakkene.  “Det er ikke sikkert det er så dårlig som du vil ha det til” forsøkte Gubben seg. “Det heter Grand Brygge.  Jeg tipper det liksom er en del av Grand Hotell.  Det burde jo bety relativt bra kvalitet.”   Jeg ble ikke overbevist av den opplysningen. “Så du mener høy kvalitet er det som kjennetegner Grand, for eksempel på Hønefoss?” spurte jeg surt.  Gamle Gubben Grå ble stille.  I vår familie har vi av forskjellige grunner et litt anstrengt forhold til Grand Hotell på Hønefoss.

Det så bedre ut på nært hold.  Det måtte selv jeg innrømme.  Ved inngangen sto to av disse lampene.  Gamle Gubben Grå pekte på de, og sa for å muntre meg opp “Kanskje vi skulle ha to slike i porten hjemme!”  Han vet jeg har litt sansen for sære ting.  Jeg mønstret lampene.  Ble ikke enig med meg selv om at dette var det endelige beviset på et skikkelig Harry Shangrila-konsept på restauranten, eller om de var rå-kule.

Innenfor døra var det rent, pent, delikat og utrolig svalt og godt.  Jeg ble raskt i bedre humør.  På terrassen på sjøsiden av bygningen var det fullt på de bordene som lå i skygge.  Og de bordene som lå badet i sola, virket alt for varme. Litt nølende entret vi takterrassen. Ingen parasoller, det er sikkert for værhardt.  Men det blåste litt, det føltes helt ok å sette seg ned for en matbit og litt kaldt drikke.

Plutselig var ikke dette et så verst sted for en sommerlunsj,.  Egentlig et riktig bra sted.   Jeg så meg fornøyd rundt.

Enda mer fornøyd ble jeg da maten kom på bordet.  En stor porsjon med blåskjell!  Jeg hadde drømt om blåskjell hele formiddagen.  Finnes det noe bedre sommermat en dampede blåskjell?  OK at focacciaen var litt vel tørr i kantene. Focaccia skal ikke være krispy..Men jeg fikk Ailo, store flotte blåskjell sol, blå himmel, lukta av salt sjø og en duggfrisk lettøl.  Verden kunne i grunn ikke være bedre.

Etterpå gikk vi og tittet i den hvite sørlandsidyllen. Hvite bygninger, hvite stakittgjerde, masse roser og trange snirklete gater. En skikkelig somnerperle.

Mange fine detaljer. Det er ikke bare i Cannes man kan treffe på berømte filmskuespillere…

Sånne butikker som den på bildet pirrer min nysgjerrighet. På papp-biten står det forøvrig at du ikke skal teste hengekøya, så jeg lot det være selv om den så veldig fristende ut.

Etter litt byvandring måtte vi ha en kaffe og is pause på  Munchs Cafe.  Et messingskilt  ved inngangen fortalte at hvis vi trengte juridisk rådgivning kunne vi oppsøke Martin Pedersen på baren på andre siden av gata. Gamle Gubben Grå og jeg humret litt over det.

For de som ikke er like gamle som Gamle Gubben Grå og meg, så kan jeg fortelle at Martin Pedersen har fått den tvilsomme æren av å  bli karakterisert som Norges største bankraner. I perioden 1974 til 1980 foretok han 19 væpnede ran  fra banker og postkontor og skal ha fått med seg over 13 millioner kroner før han ble arrestert i 1981. Det siste ranet var av Norges Banks pengetransport i Drammen hvor han fikk med seg 10 millioner kroner. Det såkalte Drammensranet.

Han ble avslørt da han forsøkte å veksle inn nye, nummererte sedler fra Drammensranet i en bank i Sveits. Politiet ble ganske overrasket da det viste seg at Dramnenraneren var en 29 år gammel kunsthandler fra Tønsberg. De ble sikkert ikke noe mindre overrasket da denne 29 åringen i forhør uoppfordret tilsto nesten samtlige uoppklarte store bank- og postran på Østlandet.

Han ble dømt til 12 års fengsel, og sonet 8 av de. I fengselet tok han juridisk embetseksamen, og etter løslatelsen fikk han jobb på advokatkontore til Advokat Olav Hestenes, og senere i Rikstrygdeverket som førstekonsulent før han flyttet til Åsgårdstrand og begynte som kombinert juridisk rådgiver og kafé vert.

Vi trengte ikke noen juridisk rådgivning, så vi hadde det bra på vår side av gata. Kaffen ble servert i store kopper og isen var utrolig god.

Man kan ikke besøke Åsgårdstrand uten å få med seg at stedet er stolt av at Edvard Munch følte tilknytning til byen. Munch kjøpte et sommersted der i 1897, og tilbragte hver sommer der i tyve år. Mange av maleriene hans er malt i byen.

Gamle Gubben Grå og jeg tok en tur opp til det gamle feriehuset og atelieret til Munch. Det hører liksom til når en er på de kanter.

Vi vandret litt rundt i småbåthavna. Deilig og bare vandre rolig rundt og ta bilder og se seg om. Så gikk jeg i bilen og hentet badetøyet. En flott badestrand ligger midt i byen, og jeg mente det ville  være det perfekte stedet for årets første bad.

Gamle Gubben Grå er ingen bader. Hans unnskyldning for ikke å ha med badetøy i går var at han ikke eide noen badebukse. (Gjett hva jeg har kjøpt i dag   .)

Det ble ikke tatt noen bilder av badeseansen. Ikke fordi jeg er så bli ferdig, eller fordi linsa sprakk. Men rett og slett fordi Gamle Gubben Grå mener at folk fort kunne reagere hvis en gråhåret mann med langbukse, caps og jakke begynte å fotografere badende mennesker. Jeg ser den…

Vel, jeg koste meg i vannet. Det var 22 grader i sjøen. Masse folk og et helt supert badested.

Når dagen gikk mot natt satte vi kursen hjemover. En kort ferietur, men så utrolig godt. Forhåpentligvis blir det flere slike korte ferieturer i sommer.

Det er Gamle Gubben Grå som henter posten her i huset. Det var noen konvolutter til meg. Konvolutter med det nydeligste navnet du kan tenke deg på forsiden…. Vel, det med det nydeligete navnet var kanskje å ta litt hardt i..
I motsetning til Kokkejævel der øverst på bloggtoppen faller jeg ikke helt i staver over å se navnet mitt på noen konvolutter. Det er sikkert derfor jeg har falt helt nede til plass nummer 40.
Og om et bilde av meg skulle dukke opp på forsiden av lokalavisa, så skal jeg love dere at det ikke er forelskelse jeg føler – men mer en kritisk vurdering av bidet. Smiler jeg for mye? Eller ser jeg for sur ut? Har de fremhevet dobbel-, for ikke å si trippel hakene mine?
Jeg er overbevist om at jeg heller ikke hadde følt forelskelse hvis bildet av meg hadde prydet forsiden av ei bok. Stolthet, ja, men ikke forelskelse.  Forresten, hvis jeg skulle ha gitt ut bok, ville jeg hatt et mer spektakulært bilde enn heddingen på bloggen min som forsidebilde..

Når jeg tenker meg om tenker jeg: “Det er sannelig på tide at denne kjerriga gir ut bok “.  Jeg mener, det er det verden trenger!  Midt opp i selvhøytidelige Kokkejævler, koronakrise, og rasismeopptøyer trenger verden ei bok fra ei kjerring som kan sette skapet på plass. Forstår ikke hvorfor ikke mailboksen min renner over av tilbud fra forlag som ønsker å gi ut den boka.  Her er det noen som helt klart har sovet i timen.  Men det er fremdeles ikke for sent.  Bare ta kontakt så kommer vi sikkert til enighet.

En så lenge må alle mine hundrevis av tilhengere nøye seg med bloggen.  Og følg med for om en liten stund avslører jeg hva jeg drev med i går.  Jeg lover dere at det vil bli illustrert med mange flotte bilder.

Eller hvor rik jeg kommer til å bli gjenstår å se.  Men jeg kommer sikkert til å bli rikere.  Jeg mener for hver enkelt krone jeg tjener, jo litt, om mikroskopisk, rikere blir jeg ikke sant?

Grunnen til at jeg forventer økte inntekter er at jeg har inngått slik partnerskapsavtale om reklameinntekter på bloggen.. Det skal bli spennende å se hvor rik jeg blir.  Regner jeg kommer til å velte meg i luksus…

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Dere skal bli oppdatert. Jeg har faktisk ikke snøring på hvor mye eller lite jeg kan forvente å tjene.

Det var litt stille fra meg på bloggen i går.  Jeg tilbragte dagen på kommunestyremøte. I nesten 12 timer fra klokka 10 til 21.30.  Det var en lang og engasjerende dag

Jeg vil ikke gi dere et fullt referat av møtet, slapp av. Jeg skal bare nevne høydepunktene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi besluttet at kommunen skal kjøpe inn et regnbueflagg.
I runn ikke en stor nyhet, og i grunn ganske selvfølgelig. Grunnen til at jeg nevner saken er at den ble fremmet av en representant som har vokst opp og levd 2/3 av livet sitt i Midtøsten.  Han hevder selv at han er heterofil, og har vokst opp med det synet på seksualitet og kjønn som er vanlig i hans kultur.
Han måtte gå noen runder med seg selv før han bestemte seg for om han skulle fremme dette spørsmålet slik han var blitt bedt om av en partikollega uten plass i kommunestyret..  Orket han og ta den belastningen det ville være og ha navnet sitt under et slikt forslag? ville det medføre negative reaksjoner mot han og familien hans fra andre i innvandrermiljøet? Ville det føre til at han ved neste valg ville miste mange av sine velgere? Mange så jo på han som “deres” representant kanskje mer på bakgrunn av felles kultur, innvandrerbakgrunn enn det at han representerer Arbeiderpartiet. Det står respekt av at han fremmet forslaget!

Rødt hadde to interpellasjoner. Den første gjaldt en av Nannas hjertesaker. Vi må ha en reell mulighet SFO også for barn med spesielle behov. I dag følger det ikke nødvendigvis assistentressurser med SFO tilbudet, og er derfor ikke et reelt tilbud for mange barn med spesielle behov. Vel, Nanna og vi i Rødt får fortsette kampen.  Vi fikk bare det vanlige svaret om at SFO ikke er en lovpålagt oppgave, og at alle som søkte om SFO plass fikk det. Det stemmer for så vidt. For hvis du vet at barnet ditt ikke får den hjelp det trenger i SFO, ikke får ed assistent, ikke får den hjelp det måtte trenge, ja da søker jo ikke foreldrene om SFO plass. Da finner de andre løsninger.

Rødt sin andre interpellasjon hadde vi mer hell med.  Det var om kommunen skulle støtte oppropet om at Norge må ta i mot enslige mindreårige flyktninger fra flyktningleirer i Hellas. Det forslaget fikk vi flertall for. Det var bare Høyre minus 1, Frp og en representant fra Ap som gikk i mot. Vi fikk flertall! Slike seire føles godt! Godt jobba Nanna!

Så var tiden kommet til økonomi. Nærmere bestemt regnskapet for 2019..
Etter noen kritiske spørsmål fra Arbeiderpartiets gruppeleder følte Rådmann behov for å gå på talerstolen og forklare at vi sliter med å holde budsjettet i Helse og Omsorg.  Vi sliter med å holde budsjettet når det gjelder tilbud til barn og unge med spesielle behov. I tillegg er brukerne av disse tilbudene alt for kravstore. De leverer i tillegg alt for ofte klager til fylkesmann, Klager som de ofte fikk medhold i.
De svakeste blant de svakeste er for kravstore og i tillegg såpass frekke at de våger å klage når tilbudet ikke svarer til forventningene. Jeg ble så sint at jeg så Rødt og entret talerstolen uten helt å være forberedt. Vel, det ble tydelig tale!

Timene gikk. Vi vedtok at vi skulle utvide prosjektet med miljøarbeidere i skolen, at vi skulle levere tilbakemelding på at vi opplevde å se mindre politi i gatene etter nærpolitireformen uten den helt store debatten.

Et verbalforslag om å opprette kontorfellesskap for kommunale arbeidsplasser ute i distriktene i kommunen skapte mer debatt.  Mange har i de siste månedene arbeidet mye hjemmefra.  Vi tenkte at hvis man la til rette for kontorfellesskap ute i tettstedene ute i distriktet, kunne folk få mulighet til å arbeide fra nærmiljøet sitt og samtidig ha et arbeidsfellesskap.  Man kunne og leie ut kontorplasser til andre som arbeider i privat sektor.  Du verden for en debatt et slikt forslag avstedkom.  Men jeg tror det ble flertall til slutt.

Leksefri skole er også en av Nannas hjertesaker.  Hun fikk nesten i gjennom et prøveprosjekt i fjor.  Eller i det minste at skolene skulle “diskutere leksepraksis”  Nå har de diskutert, og ingen av skolene ønsker å delta på noe prøveprosjekt om leksefri skole.  Da er jo saken grei. Vi kan jo ikke tvinge skolene, selv om vi vet at mange foreldre hadde ønsket en slik ordning hjertelig velkommen.  At debatten i grunn uteble hindret ikke folk som er langt eldre fra å entre talerstolen for å fortelle om “Da jeg var barn gjorde vi lekser, og så var vi ute i gata og lekte mellom BarneTV  og Dagsrevyen…”  Jeg var flink.  Jeg gikk ikke på talerstolen og påpekte at verden muligens hadde gått videre siden han var barn på 1960 tallet….

Ny organisering og strategi for kommunens eiendomsvirksomhet er en sak som for meg virket like kjedelig som den høres ut.  Men saken var om vi skulle organisere eiendomsvirksomheten som et kommunalt foretak eller ikke. Heldigvis ble det ikke. Jeg liker ikke foretaksorganisering etter flere år i et helseforetak.

Vi vedtok å reparere den gamle ovnen på krematoriet.  Men hva vi gjør med krematoriet på sikt klarte vi ikke å ta stilling till.  Det er for mange representanter som lider av beslutningsvegring.  mer om krematoriesaken kan du lese her Memento mori

I en sak om Ringerike kommune og seriøsitetskrav innen arbeidslivet for våre underleverandører. For eksempel ved bygging i kommunens regi. Som legevakta, omsorgssentrene og skolene vi driver og bygger ble debatten heftig og det gikk en kule varmt.  Varmt og overopphetet møtelokale bidro ikke til å roe gemyttene akkurat.
Arbeiderpartiet glemte som vanlig at de er et arbeiderparti noe som falt representanten fra LO tungt for brystet. Det var lett å se at fyren var forbanna. Dolket i ryggen av sine egne som han ble.  Jeg spår at det lokale Arbeiderpartiet snart får en ny utmelding, og at benken til de uavhengige blir utvidet…

I saken om Akson, nytt felles pasientjournal for alle i helsesektoren fikk jeg med meg 7 stykker på at det ikke er en god ide å undertegne intensjonsavtalen.  Men syv er langt fra nok for et flertall.  Grunnen til at jeg er i mot avtalen er ikke at jeg er i mot et felles journalsystem, men at jeg har liten tro på dette systemet som både IKT Norge og Legeforeningen advarer mot.  Det vil og bli relativt dyrt. SV- som var for- tror beløpte fort er snakk om flere titalls millioner for vår kommune.  Jeg tror ikke det er der vi bør bruke midlene og ressursene innen helse og omsorg.

Nå var det bare en sak igjen.  Etterbruk av de fire skolene.  Det har jeg skrevet om her  Gamle skoler kan brukes til så mangt—- Debatten gikk friskt.
Hønefoss skole ble som man også mente i Formannskapet et sted frivillige kan få leie seg inn.
men Eikli ble en liten seier.  Skolen skal rives og området detaljreguleres i tråd med byplan Det vil si til bolig og eller privat og offentlig tjenesteyting.  Men Frp leverte forslag på at vi ikke skulle selge området.  Smart.Det ble faktisk enstemmig vedtatt.  Det gjør at jeg kan få realisert mitt ønske for området, rimelige førstegangsboliger for ungdom som vil inn på boligmarkedet.

Det vare  i går. Det var godt når vi endelig kunne gå ut i sommerkvelden og dra hjem   Det be sen middag på terrassen og et par glass med cava når jeg kom hjem.  Klokka var over ett før vi krøp til køys.

Jeg vet at noen av dere synes slike innlegg er både lange og kjedelige.  Men noen av oss er slik skrudd sammen at   vi synes politikk er viktig og gøy.
Hva mener du om politikk?

Eksamensresultater!!???! Livet som selvoppnevnt kommentator til toppbloggerne er jammen ikke enkelt bestandig.  I dag skal jeg altså kommentere eksamensresultater…..  Skulle tro man slapp slike utfordringer når dagens toppblogger er en middelaldrende kokk på 40+ og ikke en rosablogger som knapt har blitt tørr bak øra. (Eller pleier disse rosabloggerne og ta eksamen? Kan ikke huske at studier og skolearbeid er det de skriver mest om.)
Nå er det ikke Kokkejævel som har hatt eksamen, men kjæresten hans. Der får jeg stille meg i køen av gratulanter.

Men tilbake til eksamensresultater…
Jeg r ei kjerring på 50+.  Jeg har knapt tatt en eksamen siden dette bildet ble tatt. Studerer man det nøye ser man av klær og hårfrisyrer at det er e stund siden.  Nærmere bestemt litt over 30 år.   Bildet er tatt 15. juni 1990, på Huk i Oslo.  Og gjengen på det hvite lakenet feirer at vi er ferdige med Radiografhøgskolen. Jeg er hun med rosa topp og gult skjørt og med av alle ting en rosa stråhatt foran meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvordan eksamensresultatene til meg og resten av gjengen på lakenet behøver vi ikke dvele ved.
Hele klassen hadde sikret seg faste stillinger som radiograf før vi gikk ut av studiet. Radiografer var mangelvare, og vi kunne i praksis velge og vrake mellom stillinger.  Jeg for eksempel fikk tre jobbtilbud. og valgte Ringerike ,Begynte der 18,6. Mandagen etter avsluttet studie.

Når var din siste eksamen?

Jeg raser nedover bloggtopplista. Er nå på 32. plass.  1.166 sidevisninger.   Kokkejævel er fremdeles på toppen av lista.  Så i dag skal det handle om bløtkake.  God gammeldags bløtkake.

Kokken har vært i bursdag, og bursdagsbarnet dekket opp med en nydelig bløtkake som jeg ser på bildet at er pyntet etter alle kunstens regler. Skikkelig delikat ser den ut. God varden og, i følge Kokkejævel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg sitter og tenker etter. Når spiste jeg god gammeldags bløtkake sist?
Jeg var i bursdag på lørdag. Det var massevis av kaker, pølser og is. Men ikke bløtkake av den gammeldagse typen. Det var en liten kake med masse fargerik topping slik at bursdagsbarnet kunne blåse ut lys,. Vi andre spiste muffins med samme type topping, og unngikk eventuell dråpesmitte forårsaket av bursdagsbarnets utblåsing av lys.  Mye å tenke på i disse dager.

Jeg tror siste gode gammeldagse bløtkake jeg har spist var i fødselsdagen til Svoger. Han fylte 54 i februar, og Svigermor vartet opp med bløtkake.  Den var og utrolig god.

Men nå får bløtkake være bløtkake.  Jeg har fremdeles et par innlegg til kommunestyremøte i dag jeg skal ha ferdigstilt, og møtet begynner om litt over 3 timer…..

I dag fikk jeg med meg Gamle Gubben Grå på tur. Vi kjørte litt sånn “ut i det blå”, og vandret litt rundt på støvete bortgjemte grusveier sammen med Charlie Chihuahua. Det er ikke alltid jeg trenger så lang tur for å kjenne på feriefølelsen.

Men det var varmt turvær for gå-tur. Alt for varmt. Ikke minst for Charlie Chihuahua.  En times trasking i solsteiken ble mye for en ikke alt for overtrent chihuahua. En bekk  dukket behendig opp så Charlie fikk litt vann og en aldri så liten avkjøling.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv tror jeg jeg har svetta av meg flere kilo i dag. Og tross en dusj er jeg fremdeles overopphetet. Mulig vi rett og slett må dra og bade for at jeg skal få kjølt meg ned.

Jeg raser nedover lista igjen.  Selvsagt gjør jeg det. Min bråe oppsving på lista og økende popularitet var jo basert på en oppkonstruert bloggkrig.  Lesere klikker seg inn for å se meg la Kokkejævel gjennomgå. Jeg er jo kalt både mobber og det som verre er. Nettrollenes mor, ei skikkelig heks.
I dag er jeg på en 28. plass.  1.423 sidevisninger, og jeg er kjempefornøyd med det. Det er nesten 1.000 sidevisninger mer enn jeg hadde for en uke siden.

Kokkejævel er fremdeles på bloggtopplista.  I går fortalte han historien om dagen i går for ett år siden.  Dagen da han mistet den to uker gamle sønnen sin i krybbedød.. Det gjør vondt, fysisk vondt, å lese historien.  Den har mange likhetstrekk med vår historie. Historien om da vi mistet vår Tiril i krybbedød.  Selv om det er over 26 år siden vi mistet Tiril river beretningen til Kokejævel glemselelens skorpe av noen gamle sår.  Brått er jeg tilbake i rekkehuset en tidlig januarmorgen i 94.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi forsto også instinktivt med en gang at Tiril var død, slik kokkejævel beskriver at de forsto det med sønnen.  En kald,  babykropp som livet hadde forlatt.  Jeg forsøkte hjerte-lungeredning mens Gamle Gubben Grå ringte etter ambulanse.  Husker at han litt i sjokk spurte meg hvilket nummer han skulle ringe.  Hva som var direkte nummeret på sykehuset for å komme rett til ambulansen. Jeg skrek ned trappa “Ring 113!!”

Det tok en evighet før ambulansen kom. Sikkert nesten et kvarter, kanskje mer.  Jeg hadde gitt opp hjerte-lungeredningen.  Det var alt for sent.  Med Tiril i armene hadde jeg gått ned i første etasje.  Jeg knuget henne inn til meg. Håpet at jeg hvert øyeblikk skulle høre henne gråte. Var det ikke hjerteslag jeg hørte, følte? Jo, det var helt klart hjerteslag. Mine hjerteslag som hamret i brystet…

Edelig var ambulansen der.  Ambulansemedarbeider Jan var første mann inn døra. Hun jenta jeg ikke husker hva heter kom rett bak. Jan bråstopper da han ser meg ” Er det ditt barn Brit:::” tårene renner stille nedover kinnet mitt da jeg svarer “Du kommer for sent, Jan…” gråtende rekker jeg det døde barnet, Tiril, til han. Håper han skal utrette mirakler.

I likhet med hos Kokkejævel forsøkte de ikke gjenoppliving.  De la Tiril bare stille ned i reisesenga som sto oppslått i stua. Tiril pleide å sove der på dagtid.
Lege ble ringt.  Han kom og konstaterte det vi alle for lengst hadde forstått. Tiril var død.
Så dro ambulansen og legen igjen.
Vi et sjokkskadet par på 27 og 30 år satt alene igjen med en død baby og Datteren på snart 3 som merkelig nok ikke hadde våknet. Men klokka var rundt sju det var bare et tidsspørsmål om når Datteren ville våkne og komme stabbende ed trappa fra annen etasje. Hvordan forklare døden for et barn under tre år samtidig som du er i sjokk?

Ambulansefolka hadde sagt at jeg måtte ringe begravelsesbyrået, og at de hadde døgnåpent.  Men det hastet jo ikke. Jeg mener, jeg behøvde ikke ringe de klokka 7 om morgenen…
Likevel var det noe av det første jeg gjorde.  Så ringte jeg Mamma. Da var klokka halv åtte.

Mamma var på vei ut døra da jeg ringte, litt stressa. Skulle løpe ned i veien å møte en kollega for samkjøring til jobben i banken. Jeg husker ikke hvordan jeg ordla meg, sa bare fra at Tiril var død.
En mormor fikk dødsbudskapet midt i morgenstresset. Hun løp ut døra, bort til Pappa som sto i toppen av en stige og fiksa noe på garasjetaket.  Fortalte bestefaren i toppen av stigen at barnebarnet var død før hun løp nedover veien for å møte nabokjerringa, kollegaen som hun skulle sitte på med til jobb.
Nabokjerringa er ei klok dame  Da hun fikk høre om Tirlis død, kjørte hun ikke Mamma på jobb, men opp igjen til Pappa. Hun mente Mamma ikke hadde noe på jobb å gjøre.

Datter våknet.  Jeg løp opp trappa. Småsnakket rolig med henne mens jeg kledde på henne.  Hjernen arbeidet på høygir. Hvordan skulle jeg få sagt at Tiril var død? Skulle jeg la henne se den døde søsteren som lå nede i stua? Hva var riktig? Hva var lurt?
Gamle Gubben Grå ropte fra første etasje at Mamma og Pappa plutselig hadde dukket opp.
Alvorlige med sorgtunge, sjokkerte ansikt sto de i bunnen av trappa da jeg og Datter kom ned.  Datter kastet seg gledestrålende i armene deres, og de tok med seg henne hjem.

Begravelsesagenten kom. En profesjonell, medfølende og kjempeflink mann.
Når spørsmålet om bisettelse eller begravelse (kistegrav eller kremasjon) kom i spørsmålslista hans svarte Gamle Gubben Grå begravelse og jeg bisettelse omtrent i munnen på hverandre.  Vi ble sittende å se på hverandre. Ingen hadde lyst til å overkjøre den andre på et slikt punkt, på en slik dag.  Begravelsesagenten oppfordret oss til å grunngi våre syn. Hvorfor vi følte som vi gjorde. Så sa han at det ikke behøvde å avgjøres der og da. Vi kunne gi beskjed senere. Jeg er så utrolig glad for at han lot oss ta den samtalen litt senere, at han ikke tvang frem et svar eller la press på en av oss i forhold til sitt syn.

Så var det tid for å ta farvel med Tiril  Jeg kledde på henne de klærne jeg ville hun skulle ha i kisten. La henne forsiktig ned i den silkekledde kista. La med en liten bamse, og strøk henne en siste gang over kinnet.
Gamle Gubben Grå festet skruene på lokket, men måtte ha hjelp av begravelsesagenten fordi han gråt så veldig.. Det ble for sterkt.  Jeg bar selv kista ned fra barnerommet og ned i gangen, men klarte ikke å bære kista med Tiril ut av huset vårt, ut av hjemmet vårt, utav livet vårt. I gangen måtte begravelsesagenten overta. Gamle gubben Grå fulgte med kista ut til bilen og så den forsvant bortover veien.

Så var vi alene tilbake.

På ettermiddagen dro vi ut til Mamma og Pappa,  Hentet Datteren.  Dagene gikk i ett frem til bisettelsen en ukes tid senere. Prest,  blomster, gode venner som sendte pizza på døra, masse omtanke, masse varme og et ungt par som ble brått voksne i løpet av noen få januardager.

Jeg er i likhet med Kokkejævel ikke en som dveler for mye ved fortiden.  Men jeg bærer fortiden med meg.  Noen ganger som i dag når jeg leser Kokkejævels innlegg løftes lokket av minnenes kiste.  Tårene har brent litt i øyekroken mens jeg har skrevet dette innlegget.
Vi klarte å bearbeide tapet av Tiril på en god måte. Da vi nesten 9 år senere mistet Anders i dødfødsel føltes det utrolig urettferdig at tragedien rammet oss nok en gang. Men også denne gangen klarte vi å takle sorgen og tapet på en god måte. Åpenhet, ærlighet og det at vi klarer å sette ord på følelsene våre både ovenfor hverandre og omverdenen har vært vår styrke.  Da vi mistet Anders sa Jordmoren og barnepleieren at de var glade det var oss, fordi vi var så rolige.  Og fordi vi elte det vi tenkte.  Jeg synes ikke det var den smarteste formuleringen, “glad for at det var vi som mistet…” men jeg skjønte hva hun mente.
jeg har klart å møte alle sorger jeg har møtt i livet uten bruk av medikamenter.  Ikke det at det er et poeng, men det sier noe om at vi har gjort noe riktig.

Nå setter jeg nok en gang lokk på minnenes kiste.  Jeg bærer Anders og Tiril med meg videre i livet, men tenker ikke på de daglig.
Ute skinner sola fra klar blå himmel. Dette skal bli en fin dag.

Fredag klokka 15.30 forlot jeg jobben og startet ferien.  Det er lenge siden det hr føltes så godt.  3 blanke uker som lå der ubrukte foran meg.  3 uker som jeg kunne fylle med hva jeg ville.  3 uker uten stappfull kalender.

Lørdag var det 5- års bursdag.  Hadde gledet meg lenge til den. Og det var så utroligkoselig å se hele slekta igjen. Ble akkurat så koselig som jeg hadde forventet, kanskje mer. En kveld å leve lenge på.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Søndag regnet det.  Inne-dag. Sløvedag.

I går var det heler ikke topp vær.  bakte boller.  Bolle bakst er ferie.  Men kunne  ikke bare dra av sted, glemme tiden og nyte dagen. styremøte i Rødt Ringerike klokka 19. Forberedelser til kommunestyremøte.
Så gikk den kvelden.

I dag, i dag sulle jeg finne på noe gøy.   Få feriefølelsen. Men så dukket dette møtet i Strukturutvalget opp fra intet, og ga meg en Flying start…. på dagen. Da jeg kom hjem klokka 12 var jeg sur.  Det var langt på dag.  Jeg hadde hodepine, og var bare uspiselig. Selvsagt gikk det ut over Gamle Gubben Grå.  Da han foreslo at vi skulle dra på hytta på torsdag, eksploderte jeg i et helt irrasjonelt sinne.  Jeg vil at dagene skal ligge der blanke og ubrukte uten planer.  Ta dagene som de kommer. Forresten er det Kommunestyremøte på torsdag.  Det varer sikkert til langt ut over ettermiddagen.
Etter raserianfallet la jeg meg på sofaen mens Gamle Gubben Grå lagde middag. Sov av meg litt hodepine og var blidere da jeg våket.  Morgendagen ligger blank og ubrukt foran meg.  Bruker jeg kvelden til å gå gjennom kommunestyresakene og skrive innleggene jeg har tenkt å holde kan jeg bruke morgendagen til hva jeg vil.

Det er vel lov å ta seg et lite glass rødvin mens man sitter på terrassen og lagergode innlegg på rød politikk?

Lat morgen hjemme. Ferie. Har akkurat postet dagens første blogginnlegg. Dere vet der jeg kommenterer det sist innlegget til den bloggeren som ligger øverst på bloggtopplista. Har spist frokost. Nyter siste rest av tekoppen mens jeg spiller candycrush på pc’n. Ingen ting haster. Dagen ligger blank og ubrukt foran meg.

Da kommer det opp en liten firkant nederst i høyre hjørne på pc skjermen. “Møte i strukturutvalg om 15 minutter.”

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Møte i Strukturutvalget nå? I dag? Jeg hadde fundert litt på det i går. Bladd gjennom mail for p finne en møteinnkalling uten hell. I bakhodet et sted mente jeg at det hadde blitt bestemt at det første møtet i dette såkalte Strukturutvalget skulle være før ferien. Men jeg fant ingen innkalling.

Så var det altså i dag. Lagret i kalenderen på privatmailen. Det er det ikke ofte jeg gjør. 15 minutter. Jeg rekker aldri i livet Rådhuset på 15 minutter. Men det går nesten.

Jeg  river med meg IPad, mobil, nøkler, lommebok og handleliste og løper ut døra. Setter Lille Bille i det store giret, og spinner ut av gårdsplassen. “Hade, Gamle Gubben Grå”.

Mens jeg kjører nedover E16 vurderer jeg hvor jeg ble kjøre for å komme raskest frem. Hvor det er minst trafikk en tirsdag i skoleferien sånn litt før klokka 9 om morgenen.

Ankommer Rådhuset og møterommet bare tre minutter forsinket. Møtet har ikke begynt.jeg rekker å fylle pappkruset med kaffe mens de ringer hun som ennå ikke har dukket opp.

Jeg kjenner jeg lander mens kaffen begynner å gjøre sin virkning. Blodtrykket var litt høyt en stund der. Men godmodige fortellinger fra poltikerkollega om at jeg muligens er like distre som Gamle-Ordføreren gjør at jeg føler meg i godt selskap.

Engasjert og våken deltar jeg i arbeidet med hvordan vi skal rigge et prosjekt slik at vi kan lage en plan for hvordan strukturen på tjenestene i Helse og Omsorg skal rigges i fremtiden. Hvor mange sykehjemsplasser, omsorgsboliger etc. vil vi trenge, og hvor skal de ligge? Hva slags tjenestetilbud skal vi ha til de hjemmeboende? Hvor mye kan vi forvente at er rimelig å dytte over på de pårørende og/ eller frivillige?

Nå først er det bare prosjektorganiseringen som skal landes. Vi et i gang! Dette arbeidet har jeg gledet meg til.