Svelger kameler mothårs….

I dag skal jeg gjøre som Kokkejævel. Jeg skal skrive om ett av barna mine på blogg. Det gir klikk har jeg forstått. Og siden mitt høyeste ønske er å vippe Kokken ned fra tronen så svelger jeg et par kameler og utleverer Eldste Sønn på blogg. Alt for å få klikk.

Eldste Sønn er den av ungene som er mest lik meg. Han er faktisk så lik meg at kollegaer på sykehuset kommer og spør om jeg har en sønn som jobber på Meny. Vi kan liksom aldri benekte slektskapet, vi er skapt over samme lest. Sikkert mest belastende for Eldste Sønn. Er ikke sikkert det alltid er like morsomt å være sønn til “Røde Brit”. Kanskje heller ikke til Kjerringtanker selv om jeg ikke tror den siden av meg er like kjent i nærmiljøet.

I dag kom Eldste Sønn hjem til oss etter jobb. Ja, sånn i rimelig tid til middag. Middag i barndomshjemmet er liksom kjekt å ta med seg, spesielt når Gamle Gubben Grå byr på biff.

Med seg hadde han en eske av yndlingskonfekten min, og en pakke som inneholdt boka til selveste Kokkejævel!!!  Den gutten vet å glede sin mor!

Siden jeg er så godt i gang med utlevering av ungene, fortsetter jeg med de to andre i samme slengen.  For det varte ikke lenge før Yngste Sønn sto i stua med en stor blomsterbukett. Han unnskyldte at det var ekte blomster. Egentlig hadde han tenkt å kjøpe en bukett rosa plastblomster til gjestetoalettet, men han fant ikke noen som var store og glorete nok.

Åh, jeg elsker humoren til Yngste Sønn. Elsker og ideen om glorete plastblomster til gjestetoalettet.

Yngste Sønn hadde og med seg en flaske vin, rød selvfølgelig, og et kort fra Datteren. En pent innpakket bokpakke ble også overrakt. En krimbok av en lokal forfatter. Den har jeg faktisk ønsket meg.

Ingen sak å fylle 54 år når man har så flotte unger som det jeg har. Fillern, der utleverte jeg alderen til en kvinne også… Er det innafor når det er meg selv?

 

 

Jeg har funnet frem kanonene…..

Kokkejævel er på toppen av bloggtopplista, som vanlig, og jeg har funnet frem kanonene.  Er det krig så er det krig. For vet dere folkens, dette er ikke noe gøy lenger. Dette er blodig alvor. Kokkejævels innlegg i går var direkte vondt å lese.

For hånden på hjertet alle dere som sitter og knotter ned kommentarer hos Kokken, hos meg eller inne på Kvinneguiden er dere virkelig redd for oppveksten til en 12 åring i Alta? Det er ikke jeg!   En 12 åring som klare å få sagt fra at i en periode vil hun bo mest hos sin mor, og hvor foreldrene lar henne få lov til det. Kan det være så skadelig for en ung sjel? OK, så burde kanskje ikke faren brettet ut hele følelsesregisteret på blogg, men er det egentlig så skadelig for et barn og vite at en er savnet, vite at en er elsket?  Hadde det ikke vært mer skadelig om faren ikke brydde seg om at datteren flyttet ut? Hvis hun md en klump i magen forteller faren at hun ikke vil bo der annenhver uke lenger, og faren svarer “Hm, ja vel, sier du det. Men ikke forstyrr meg er du snill.  Jeg er litt opptatt med bloggen min.”

OK, det er mye jeg har kommentert om Kokkejævel. Jeg har sikkert vært en av de som har lagt stein til byrden, men nå er det ikke gøy lenger.  For innlegget i går var bare vondt å lese.   Det er skrevet av et menneske som har det vondt. Jeg vil ikke være med på å sparke et menneske som på mange måter ligger nede selv om han er på topp.
Vi vet jo alle at han sliter psykisk, har en depresjon.   Så kanskje vi skal trå litt varsomt.  Jeg mener ikke at vi skal joine heiagjengen, bli blodfan.  Men kanskje vi bare skal la han være i fred, overse han, til han kommer litt mer til hektene?

Ja, han gjør utrolig mye rart for å få klikk. Mye jeg ikke ville gjort. Men er ikke det mer hans problem enn vårt? Og den debatten vi alle deltar i her på blogg og på Kvinneguiden, bidrar ikke den og til å gi han klikk?  Så hvis vi fornuftige mennesker ikke biter på agnene klicbitenes konge legger ut, hvis han ikke oppnår det han ønsker er ikke det en bedre strategi for å få noen til å endre taktikk, enn å sluke agnet han har lagt ut med krok, dupp og halve fiskestanga?

Ja han liker å være i rampelyset. Nitimen, God Morgen Norge, gir ut bok, nettbutikk med spin-off produkter.  Det blir liksom aldri nok. Virker litt masete, litt slitsomt på meg. Ja, det er noe litt barnslig med denne higen etter stadig å markere seg, få bekreftelse.  Kanskje jeg skulle få psykolog-venninna til å forklare meg fenomenet bedre. For Kokkejævel er ikke alene om denne higen etter rampelys, oppmerksomhet, være størst  best og flinkest hele tiden.

Ok, så er det ikke mange fra Alta som følger Kokkejævel på Facebook. Men kanskje det er mange som følger Asbjørn? Det er ikke mange fra Hønefoss som følger Kjerringtanker, men det er mange som følger Brit.

Det finnes sikkert folk i Alta som ler av Kokkejævel akkurat som det finnes folk på Hønefoss som ler av Kjerringtanker. Og hva så? Skal jeg slutte å skrive blogg fordi noen ler av meg? Skal alle som skiller seg litt ut fra massen bringes til taushet, tvinges til å gli inn i massen fordi janteloven krever at vi alle skal være like?

Og de stakkars barna, blir de mobbeoffer fordi faren deres er annerledes, eller fordi vi sitter og dissekerer faren i kommentarfelt? Bidrar ikke også vi til den byrden barna føler?

Ja, Kokkejævel er annerledes. Jeg har alltid heiet på annerledeshet. Folk som tør å være seg selv. Jeg forstår ikke helt hvordan Kokken er skrudd sammen, hvorfor han tenker og handler som han gjør. Det er ikke dermed sagt at han er skrudd sammen feil.

Jeg ville ikke likt å være sammen med en fyr som Kokkejævel, men det er ikke dermed sagt at alle mener Gamle Gubben Grå er reinkarnasjon av den perfekte drømmemann. Er det ikke det som er fantastisk at vi er ulike og liker ulike ting?

Man behøver ikke være rakettforsker for å forstå at kritikken Kokkejævel har vært utsatt for de siste dagene har vært en påkjenning.

Tenk, massiv kritikk av hvordan man takler foreldrerollen. Er det noe kritikk som sårer mer? Og all kritikken bunner i at han skrev om at han synes det er sårt at datteren ikke skal bo så mye hos han. Datteren ble ikke hentet ut av hjemmet, det var ingen som på noen som helst måte bestemte at datteren ikke burde bo like mye hos sin far. Det var ei 12 år gammel jente som ønsket å bo kun et sted. Er det noe mange tusen mennesker behøver å bruke tid på å diskutere?

Noen sa en gang at den som er uten synd, kan kaste den første stein.  Så den som vet at den er et perfekt forelder som aldri har gjort en eneste feil kan fortsette diskusjonen. Jeg er ikke feilfri, og vil aldri sette meg til doms over andres egenskaper som foreldre.

Vi mennesker er forskjellige. Vi har ulike verdier og ulike måter å opptre på. Den ene måten er ikke mer riktig enn den andre (innen for visse rammer).

Jeg kommer selvsagt fremdeles til å kommentere Kokkejævel når han ligger på toppen av lista. Men da kommenterer jeg Kokken, og ikke hele slekta hans.  (Men ville bli veldig glad hvis noen andre snart overtar  tronen.)

Jeg fant frem kanonene i dag, og skjøt på mine egne. Er det noen som ikke er vell bevart så er det denne kjerringa her.

 

Det er noe jeg ikke forstår…..

Som dere vet begynte jeg å følge med på toppbloggerne, gå i dybden på innleggene deres for selv å bli en toppblogger.  Toppbloggerne som herjet øverst på bloggtopplista den gang, Sophie Elise og Isabell Raad tjente sinsykt mye penger på å skrive om rumpeoperasjoner og ville fester.  Sykt mye mer penger enn det jeg som radiograf kunne drømme om å tjene. Jeg klarte ikke å se forretningsgrunnlaget, helt forstå hva greia gikk ut på.  Litt humoristisk prøvde jeg å latterliggjøre det faktum at de tjente så mange penger på – ingenting. Sammenlignet det de skrev med kjerringlivet mitt på en noe humoristisk måte.

Jeg forstår mye mer av bloggkonseptet nå.  Har til og med sendt min første faktura til blogg.no, selv om jeg vel kunne fakturere for i underkant av to timers arbeid som radiograf for en måneds arbeid her inne. Ustyrtelig rik blir jeg nok aldri på blogging.  Ikke minst fordi pengene og de unge forretningsbloggerne, influenserne  har forsvunnet til andre plattformer. Jeg tror ikke Kokkejævel som jo har regjert toppen av lista det siste året tjener en brøkdel av det de unge jentene tjente for et par år siden. Så hva er det som er så gjevt med bloggtoppen nå?

Misforstå meg rett.  Jeg sikter fremdeles mot bloggtoppen. Det hadde vært gøy å sole seg i glansen der oppe en dag eller fem. Jeg synes og blogglesing er blitt mye mer interessant etter at det ikke kun er sponsede innlegg om rumpeoppdateringer og det nyeste fra Nelly som er tema.  Så jeg hilser utviklingen som har skjedd her i blogglandia hjertelig velkommen.  Men hvis det å være på toppen av lista mest dreier seg om heder og ære,  hvorfor betyr det så mye for enkelte å ligge på bloggtoppen?

Ja, det er Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen jeg skriver om.
I helgen fikk han massiv kritikk for å ha utlevert Datter på blogg. Tre hele innlegg kom det om følelsene hans rundt det at Datteren skulle bo mer hos sin mor. Så hadde han et innlegg der hans døde sønn fortalte han at han ar mer enn god nok som far. (Da jeg leste det innlegget ble jeg seriøst bekymra for fyren.  Enten hadde det klikka for han, eller så hadde han blandet litt mange kjemiske stoffer.)  I sitt siste innlegg sitter han alene på Alta flyplass og spiser pommes frittes og hamburger og velger å starte innlegget sitt med å henlede lesernes tanker på barnet som snart skal komme. Overskriften handler om å bli far, for så allerede i første avsnitt minne oss på at sist han ble far døde barnet.  Den gangen rakk han ikke hjem til fødselen, nå skal han snart bli far igjen – og reiser nok en gang bort

Og nå er vi tilbake ved det jeg ikke forstår.
For  hvor mye sorg, savn, død og fordervelse må man hoste opp for å nå toppen?  Hvor mange ganger må man la seg selv synke ned i alle triste, mørke tanker for å forbli på toppen? Og er det verdt det?

 

Datter kommer med kritikk….

Det er få ting jeg er så stolt av og glad i i Drømmehuset som det rosa gjestetoalettet. Jeg blir glad hver gang jeg kommer inn dit. Mitt lille fristed. Og ja, jeg sier mitt. For ingen av mannfolka her hjemme vil sette sine ben eller andre kroppsdeler der inne.

Jeg trodde Datteren liksom var litt på min side. Hadde sansen for dette feminine lille toaleytrommet, men i dag ble jeg litt usikker. For hva fikk hmjeg tilsendt i familiechatten litt etter lunsj?  Jo dette bildet her

Etterfulgt av teksten

Bare en idé til neste toalett-prosjekt 🤷‍♀️

Ingen av guttene eller Gamle Gubben Grå virket veldig overbegeistret, og jeg jeg…  Jeg ser helt klart at jeg må leke meg litt med decopage og at gulvet har et forbedringspotensiale. Det samme har taket og jeg mangler fremdeles ei prismelysekrone.  Jeg setter så pris på når Datter deler slike inspirerende bilder.😄😁😆

Hvordan nå toppen?

Hva skal til for å kunne skinne helt der oppe på bloggtoppen? Hva må jeg en kjerring-blogger helt nede på en 25. plass skrive om for å danke ut alle toppbloggerne, få 70.000 klikk og skinne helt der oppe? Ja for hvis jeg bare hadde knekt koden, funnet knepet, så kunne jeg kuttet ut den hvite pysjen og i stedet dratt til Oslo og opptrådt på TV.  Det hadde vært kult!

Jeg kunne selvsagt påstå at jeg fikk okkulte beskjeder fra de døde. Men jeg tror egentlig det bare ville få meg til å fremstå som merkelig, halvsprø, rar. Nei, jeg tror ikke det ville gi 70.000 klikk. Og dessuten har jeg ingen trang til å fremstå som merkeligere enn jeg er.

Jeg kunne kommet med noen skikkelig saftige avsløringer om Datter, Gamle Gubben Grå eller en av sønnene. Men familien min er viktigere enn bloggtoppen. Jeg ville aldri, aldri ha utlevert dem.

Jeg tror at hardt arbeid, gode innlegg  og en sikker penn til slutt vil føre meg til toppen en vakker dag.  Jeg må bare treffe maks med innlegg en dag. Den dagen tror jeg kommer til å komme hvis jeg bare holder på lenge nok og standhaftig holder på konseptet mitt.

Men hva når jeg har nådd toppen? Hva skal jeg da finne på for å forbli på toppen dag etter dag, uke etter uke kanskje i årevis? Hvor desperat vil jeg bli hvis det gikk et par dager og jeg ikke var stjerna som skinte helt på toppen? Ville en 3. plass føles som et nederlag? Hva med en 5. plass eller skrekk og gru en 25. plass?

Vet dere, jeg ville synes det var utrolig gøy hvis jeg en gang opplevde å komme helt på topp. Men jeg vil komme på toppen ved å skrive godt. Skrive innlegg jeg kan være stolt av og som ikke gir meg eller mine nærmeste en flau smak i munnen. Og som hellet ikke vil gi meg eller mine en flau smak i munnen om teksten hentes frem om 10 eller 30 år.

Og selvsagt hadde det vært gøy å gitt ut bok eller vært på TV. Men jeg vet ikke om det hadde vært så viktig å ligge på topp hele tiden.  Liksom vaka rundt blant de 5 eller 10 beste hadde liksom vært mer enn greit nok.

Det er det alle sier, jeg har ikke nok vinnerinstinkt til å nå toppen. Er ikke villig til å ofre det som må ofres for å komme opp og frem her i livet. Vel, de har helt rett. Jeg er ikke en vinnertype. Det er så mye som betyr mer for meg enn alltid å være størst, best og gjevest. Det er ikke håp for meg.

Mer saklig kritikk.

Kokkejævel er tilbake på toppen med over 70.000 sidevisninger, imponerende! Spesielt siden han ikke har delt en eneste rabattkode, det er jo det som som regel fører til slike gigantiske sidevisninger.

Kokkejævels siste innlegg er en oppfølger til de to foregående.  Jeg har selvsagt ikke kommentert de da han ikke har ligget på toppen av bloggtopplista på noen dager.  I går var det Isabell Raad som var bakgrunnen for mine kjerringtanker, så nå blir ikke kommentarer som nevner bloggen min godkjent i det kommentarfeltet heller (sukk)

Så hva er det Kokkejævel skriver om som skaper slike lesertall?  Og som får han til å takke for kritikk? (Det er jo og litt nytt fra den kanten.)

Jo, han forteller at Datter ønsker å bo mer hos moren sin enn hos han, og at dette gjør han fryktelig trist. Men han var likevel  tydelig på at han klarte å forstå at Datters ønske. Kritikken som har ført til det høye antallet sidevisninger går på om han utleverer Datter, og gir henne dårlig samvittighet.

Gamle Gubben Grå og jeg har holdt sammen.  Barna våre har sluppet å bo halve tiden i to hjem, eller velge eller bli valgt for hvor de vil bo.
Mine foreldre levde og sammen til døden skilte de ad, så barn og samlivsbrudd har jeg ingen personlig erfaring med.

Om Kokkejævel har gått over streken? Jeg vet ikke. For hvorvidt dette innlegget utleverer Datter eller ikke, e det bare Datter som kan uttale seg om. Jeg har ingen planer om å gjøre en ukjent 12 åring til debattema i min blogg.

Tre innlegg på rad om temaet kan kanskje bli litt i meste laget for de involverte parter?  Jeg forstår Kokkejævels behov for å rettferdiggjøre seg.  Ordbruken i kommentarfeltet har fra mange vært ganske nådeløs.  Men noen ganger bør man heve seg over kritikken og holde kjeft. For når man holder liv i debatten forlenger man tiden de man er glade i er gjenstand for debatt.  Man skal jo ikke se bort fra at en 12 åring og vennene hennes også leser blogg og kommentarfelt.

Kokkejævel kaller innlegget sitt “Takk for saklig kritikk”.  Hvorvidt han tar til seg kritikk som ikke støtter hans syn, eller om den blir sett på som usaklig  bedrevitende og moralsk opphøyd kritikk vet jeg ikke.  Men jeg forstår at dette er et sårt tema for han. Han er så utrolig glad i datteren sin.  Det er tydelig at både det at hun skal bo mer hos oren sin og all kritikken går inn å han.

For første gang på lenge synes jeg jeg ser et sårbart menneske i blogginnleggene til kokkejævel.  Og jeg sitter her og synes  synd på Kokken.  Det er sårt når barna velger en av foreldrene foran den andre.  Man kan forstå det, forstå barna til fulle. Godta det, men de såre følelsene er like vonde for det.
Han skrev om det i et blogginnlegg.  Han løp ikke til advokat eller laget en langvarig krangel rundt temaet, hvis hans framstilling er riktig.   Han gjorde det han mente var best for Datter, men det gjør likevel vondt – for han.
Jeg ser ikke helt at det kan skade en 12 åring å forstå at pappa savner henne, er glad i henne og gjerne skulle ha henne der mer. Så lenge han signaliserer at det er helt greit at hun nå bor mer hos moren.  Et barn tar ikke skade av å føle seg elsket.

Et lite råd til slutt, Kokkejævel.  La dette innlegget du skrev nå bli det siste du skriver om temaet på en stund.

 

 

 

 

 

Forbrukermakt……

Isabell Raad har overtatt tronen i dag.  Jeg har krabbet meg opp på en 21.plass.  Det går fremover her i livet.

Isabell bruker sin forbrukermakt og advarer sine over 40.000 lesere om et navngitt firma.   Det er egentlig relativt rått.  Når en profilert toppblogger poster et innlegg for å advare sine følgere om et navngitt firma, så har dette alvorlige konsekvenser for dette firmaet.  Ja, i verste fall kan det bety kroken på døra for firmaet. Allerede i kommentarfeltet kommer det kommentarer fra lesere som har vurdert å bruke firmaet men som nå vurderer det. Selvsagt kommer det og kommentarer fra andre misfornøyde kunder som også vil fortelle sin historie.  Forbrukermakt på sitt beste – eller verste.

For hva har dette firmaet som arrangerte bryllupet til storesøsteren til Isabell egentlig gjort feil? Hva er årsaken til at Isabell går til det skrittet å advare andre mot å benytte seg av firmaet? Vel, det får jeg ikke helt tak i.
Isabell har aldri noensinne vært borti noe så vanvittig uprofesjonelt i hele sitt liv. Ei heller har hun opplevd at eiere har behandlet kunder/gjester så forferdelig og aggressivt som det disse menneskene behandla Isabell og hennes familie. . For å gi oss et bedre bilde av hvor ille det faktisk var, kan Isabell kort si at dama som driver firmaet utøvde vold mot søsteren til Isabell, altså mot bruden i et bryllup. . “Det sier en god del om hvor elendig “business” disse menneskene bedriver. ”

Noe mer konkret rundt hendelsen vil hun ikke utdype, men hun har filmet deler av opptrinnet og alt ligger på hennes Instagram-story.   Jeg følger ikke Isabell på Instagram, og gidder ikke bruke for mye tid på å lete opp videoklippet. Hadde volden vært ekstrem, og bildebeviset godt hadde det vel kommet på bloggen og? Jeg mener hvis hensikten var å advare flest mulig om et ekstremt dårlig og uproft firma.

Det eneste jeg konkret kan konkludere med er at det på slutten av festen ble en opphetet diskusjon mellom kunde og selskapsarrangør som endte med håndgemeng.

For lettere å sette meg inn i saken og kunne ta stilling til om firmaet er useriøst eller ikke, så ville jeg gjerne visst hva den diskusjonen dreide seg om.  Jeg ville også gjerne ha en litt mer spesifikk beskrivelse av hvilken form for vold som ble utøvd.

Når man hører at noen har brukt vold mot en annen person, så tenker de fleste av oss om slag og spark.  On blod og gørr. Alternativ til vold definerer fysisk vold som  Å slå, sparke, gi juling, ta kvelertak, riste, klype, klore, bite, lugge, vri armen, holde fast og dytte.  Jeg synes det er en grei definisjon. Jeg vil aldri, aldri forsvare bruk av vold etter den definisjonen. (Med noen unntak for selvforsvar)
Samtidig har jeg opplevd at begrepet “vold” brukes oftere og oftere nå i “De krenkedes tidsalder”
Går du helt opp i trynet på noen og argumenterer høylytt for ditt synspunkt i en opphetet diskusjon, utøves det ikke vold om den du snakker med tar armen sin og forsøker å holde deg på en armlengdes avstand.

Jeg vet ikke hva som skjedde.
Isabell lar meg ikke få vit det, selv om hun advarer på det sterkeste mot å bruke firmaet.
Å gå inn på Insta-story vil ikke gi meg svar.  Det vil vise et videoklipp av det Isabell ønsker at jeg skal se. Det viser ikke den andre partens syn på saken.

Isabell Raad er en hardt arbeidende forretningskvinne.  Hun kan gamet.  Et slikt innlegg som Isabell skriver gir lesere. Hun føyk rett opp på bloggtopplista. Jeg vil og anta at seertallet på Insta-story er bra.

Hva hensikten med å ødelegge ryktet til selskapsarrangøren er, er jeg litt mer usikker på
Isabell sto klar med mobilen og filmet opptrinnet.  Hadde det vært en litt opphetet diskusjon i bryllupet til noen av mine ville jeg ha forsøkt å hindre at så veldig mange av gjestene fikk det med seg.  Ikke stille meg opp for å filme for å tiltrekke oppmerksomhet.  Så hva var hensikten med filmingen?  Bruke som pressmiddel i en diskusjon om pris?  Forhandlinger om prisreduksjon for å unngå at Isabell Raad, influenser, poster negativ omtale om firmaet ?

Jegvet som sagt ikke.
Jeg vet bare at Isabell Raad bruker sin påvirkningsmakt til å ødelegge for et firma, og jeg får ikke helt tak i hvorfor.
Mulig familien Raad skal arrangere flere fester i den nærmeste fremtid, og at de fort kan bli ekstremt rimelige – i bytte mot en god anmeldelse av firmaet i etterkant..
Isabell Raad er forretningskvinne til ytterst på fingernegl-spissen.

Salg på mannfolk…

De sto der så flott på rekke og rad i vinduet. Fem staute mannfolk i bare T-skjorta. Enestående tilbud! Hvem skal jeg velge min tro?  Hvem er de bak det stive blikket, bak fasaden? Og hvorfor er det på salg? Føler de ubehag ved å stå halvveis avkledd ved byens torg?

Jeg vandrer videre. Jeg har Gamle Gubben Grå.

Har dere ventet på livstegn fra meg?

Her er innlegget som aldri dukket opp i går,,,,

Ja jeg vet. Det er langt på kveld og kjerringa har ikke kommet med en eneste tankefull betraktning.  Helt tanketom har dog ikke denne kjerringa vært i dag.
Da jeg klikket meg inn på bloggen tidlig i dag morges var det selvsagt Kokkejævel som tronet øverst. (Hvem eller?) Jeg var helt nede på en 27. plass.  Ja man blir ikke lystigere til sinns av en slik plassering.
Det siste innlegget til Kokkejævel var da innlegget “Din jævla homo”, og følgelig er det det som skal kommenteres. Jeg begynte før jeg dro på jobb. Skulle fortsette når arbeidsdagen var over. Sitte i bilen og filosofere over “dagens tekst,”  kose meg med noe som har blitt dagens høydepunkt, gjerne i bilen før jeg drar hjem.  Men det ble ikke slik…

For plutselig lette jeg etter ordene.  Fingrene som pleier å danse over tastaturet fant ikke rytmen.  Det ble nærmest umulig å få de riktige ordene ned på skjermen. Det har vært flere forsøk i kveld, men nei…

Innlegget til Kokkejævel handler ikke om homoer, det handler om mobbing.
Det burde være enkelt for meg å skrive flammende og engasjert om mobbing, for temaet engasjerer meg og jeg har mange meninger. Men hvordan kan jeg skrive om mobbing uten at kommentarfeltet mitt blir fylt opp med langt fra hyggelige kommentarer? Jeg er jo i Kokkens og enkelte andres øyne selve sjefs-mobberen.

Igjen blir det full stopp. Jeg leter etter ordene, lenge.
Hvordan skal jeg formidle det jeg har på hjertet ? Hvordan skal jeg få dere som leser bloggen til å forstå, uten at jeg fremstår som et offer? Hvordan skal jeg formulere meg slik at jeg ikke blir beskyldt for å skrive for å oppnå sympati og klikk?

Jeg er ikke ute etter klikk. Jeg liker at folk leser det jeg skriver, men jeg gjør meg ikke svak eller fisker etter sympati for å få klikk.  Da ville jeg nok valgt en annen overskrift.

Jeg er ikke et offer.
Men jeg kunne fort blitt det.  Et offer hvor langvarig mobbing hadde satt varige spor.  Jeg er ikke et offer fordi jeg tok en beslutning for mange mange år siden at jeg ikke skulle la mobben få glede av å ødelegge livet mitt.  De hadde ødelagt så mange år, gjort meg så mye vondt. De skulle ikke få ødelegge mitt voksne liv og.

Jeg ble mobbet fra første klasse og til jeg var ferdig med gymnaset. De verste årene var de på ungdomsskolen.  Nei, ikke ertet, mobbet.
Det luktet sur melk av skolebøkene mine i mange år.  Det var så mange som tok feil av sekken min og vasken når de skulle helle ut melka de ikke ville drikke. Markspiste sopp og borrer fant og på utrolig vis veien til skolesekken min. Og jeg husker godt den gangen en gutt i klassen pissa opp i skolesekken min og på alle bøkene og det nye pennalet.
På barneskolen var håret mitt fullt av borrer mang en gang På gymnaset luktet det surmelk.
Jeg vet fremdeles utrolig godt hvordan sur svamp smaker. en eim av kritt og sur melk.
Kallenavn. Jeg tror aldri jeg ble kalt “Jævla homo”, men det var nok av andre kallenavn.  Noen mer sårende enn andre.
Den psykiske mobbingen var den verste, utestenging, kallenavn, det å hele tiden få bekreftelse på at man er annerledes, snodig rar, merkelig,  feilvare. Men jeg fikk også min del av spark, slag og andre smertefulle opplevelser,

Jeg kunne skildret episoder ned til minste detalj. Latt leserne virkelig få del i hvor tøft det var,  Men jeg tror ikke det vil gjøre meg godt å hente frem de minnene, dukke ned i det kaoset av følelser det ville medføre.  Idet minste ikke akkurat nå.

Hva skulle jeg gjøre?
Jeg kunne ikke banke dem.  Jeg har aldri vært noen sloss-kjempe. Dårlig motorikk hadde jeg og.  Ville aldri i livet fått inn noe godt slag. Sikkert fremskaffet masse latter, humor og en haug nye kallenavn – og garantert en mengde nye slag  for å ha prøvd å slå de som slo først. Jeg var en ekstremt tynn jente, redd og engstelig.
Jeg kunne ikke løpe fra dem. Jeg har en medfødt hjertefeil som gjør at jeg aldri har kunnet bevege meg raskt av sted.
Det eneste jeg kunne gjøre var å stå eller sitte stille og ta i mot ukvemsord så vel som spark og slag.  Ta i mot og håpe at det snart tok slutt.

Jeg kunne fort blitt et offer.
Jeg ble det ikke.
Jeg ble det ikke fordi jeg bestemte meg for at de, mobben, ikke skulle få vinne. De skulle ikke få ødelegge livet mitt, selv om de prøvde så godt de kunne.

Mitt våpen, min måte å overleve på var og langsomt klare å bygge opp trygghet på at jeg var bra nok som jeg er. Ikke strebe etter å prøve å bli slik alle andre ønsket, for de kom aldri til å bli fornøyd.
Så jeg ble ei beintøff kjerring som kunne parere det meste verbalt eller i tekst.  det er min måte og verne meg selv på.  Men også det er jo selvsagt feil.

Barn og ungdom kan være grusomme mot hverandre.  Men vi voksne kan være minst like grusomme.  Kanskje ikke med spark og slag, men på tusenvis av andre infame og utspekulerte måter.   Men når det gjelder voksen-mobbing for eksempel på arbeidsplassen, i politikken eller på blogg er det ikke alltid like lett å peke ut hvem er mobber og hvem er offer.  Hvem er snill og hvem er slem…

Husker dere Valla Yssen saken?   Hvem var offer og hvem var mobber der?

Noen kommer til å lese mellom linjene og se ting som ikke er skrevet.  Noen leter alltid etter noe de kan “ta meg på”.  Vel, let i vei.
Jeg er meg. Jeg har ikke behov for å passe inn i det bildet enkelte jeg ikke har respekt for ønsker at jeg skal passe inn i.
Jeg bestemte meg for ikke å bli et offer i ung alder.  jeg vil heller ikke bli et offer i godt voksen alder.  Dere som ønsker å knekke meg, som ønsker å se meg ha det vondt, gå til grunne, dere kommer ikke til å lykkes.

Ha en fin dag, og vær snille mot hverandre – også dere som er voksne.

 

 

 

 

 

 

Mine 20 favoritter.

Til alle som savnet mine betraktninger i går – jeg er her…  Kanskje kommer det et innlegg som forklarer min taushet i går. Kanskje blir det aldri publisert. Men i går var det bare umulig for meg å komme med noen betraktninger om temaet mobbing….

Men i dag er jeg tilbake.
I dag er Småbarnsforeldre øverst på blogglista, Hun anmelder 20 favoritt-ting i  det hektiske småbarnslivet i et reklameinnlegg for en forretning som gir 20% avslag på de tingene hun anbefaler.
Jeg har lest gjennom lista og funnet at verden har gått fremover siden jeg hadde små barn, eller har den det?
Hvis jeg skulle komme med mine kommentarer til disse 20 tingene, ville det ikke bli noe underholdende innlegg.  Jeg ville høres ut som ei sur, gammel kjerring om messet om hvordan vi fikk det til i gamle gamle dager da jeg var ung.  I dag vil jeg ikke ha surmaga oppgulp på bloggen og i kommentarfeltet. I dag vil jeg ha latter og glede.

Første favoritt-dings for Småbarnsforeldre er  ei vogn som kan skyves, trekkes av sykkel og gjøres om til pulk.
Jeg tror en av mine favoritt-dingser må være Lille Bille,  Livet mitt ville være helt annerledes uten den friheten førerkort og bil gir meg.

En babypose i soft-shell til overgang er neste ting Småbarnsforeldre trekker frem.
Jeg kjøpte meg min første soft-shell jakke i sommer. Den er varm. Har vært alt for varm ved mange anledninger i sommer, men jeg tror den fort kan bli en favoritt. det hender jo at jeg tar turer utenfor Lille Bille også.

En baby-call syns Småbarnsforeldre er kjekt å ha. Og hun kommer med merke og modell på sin soleklare favoritt.
Vi hadde og baby-call.  Det hadde naboen i rekkehuset ved siden av vårt rekkehus også. Antakelig samme type. For vi fikk inn hverandres soverom på våre callinger.. Har aldri følt meg så overvåket som på den tiden der.  Ble en kortvarig investering.
Men kanskje jeg skulle gå til innkjøp av et slik callingsystem på nytt?  Ser for meg at det kunne vært kjekt å ha en slik forbindelse mellom rommet til Yngste Sønn oppe på loftet og hovedetasjen for eksempel kjøkkenet eller her ved spisebordet.  Da kunne jeg bare brøle i den når jeg skal ha han til å stå opp.  Vekkerklokker virker jo ikke. De vekker hele huset utenom han.
Kanskje og et callinganlegg ned til kjellerstua og, så kunne jeg brøle ned til Gamle Gubben Grå når han er nede i TV-stua og be han komme opp for å sitte i kurvstolene på trammen eller med ei flaske rødvin
Må nok vurdere det der….

Baby-gym er neste favoritt for Småbarnsforeldre
Jeg melder meg ut ved ordet gym.  Og noen treningsapparat kommer aldri til å finnes under mine favoritter, samme hvor lang den lista skulle bli.

Ting nummer fem fra Småbarnsforeldre er en leke.  En leke som er lettå gripe i, godog tygge på og gir spennende lyd.
For meg må det være potetgull!!!  Det er lett å gripe til hvis bollen står i umiddelbar nærhet. godt å tygge på, og gir en lyd Hvorvidt den lyden er så veldig spennende kan jo diskuteres. Men potetgull! Helt klart favoritt-dings.

Jeg har ingen erfaring med wow-cup.
Men YX-koppen er en favoritt når jeg og Gamle Gubben Grå er ute på tur.  Kaffe i bilen er kjekt.

Ting nummer 7 for Småbarnsforeldre er en barnevogn.
Jeg har jo alt nevnt Lille Bille… Men det er jo greit at Gamle Gubben Grå også har bil. Bil som er litt større enn min – og har hengerfeste! Kjekt å ha når jeg kjøper noe som er av litt størrelse.

Så måtte det litt googling til.  Hva er en munch mug?  Jeg skjønner ideen, en søle-fri snack-kopp.
Hvordan barn kan få snack ut av en kopp de ikke skal klare å velte derimot forstår jeg ikke.  Mine barn har klart å sette det meste på hodet, velte det som veltes kan og litt til.  Jeg skulle like å se den tingen jeg kunne fylle med snack eller godterier og som Eldste Sønn ikke klarte å velte slik at godteriet ramlet ut.  Har mest lyst til å si Utfordring akseptert!

Samsoving er ikke noe vi praktiserte.  Ungene sov i egen seng fra natt en.  Så den eneste jeg praktiserer samsoving med er Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua.  Tror ingen av dem ville “roe” seg i en “Chicco next to me bed crib”.  Men senga er jo en favoritt-dings, for ikke å snakke om sofaen i stua. Sover utrolig godt der og jeg.

Sparkesykkel har jeg heller ikke.
Noen ganger drømmer jeg om å suse av gårde på en slik elektrisk sparkesykkel.  Nevner jeg det for familie, venner eller kollegaer rister de bare sakte på hodet.  Jeg forstår.  Sparkesykkel føres ikke opp på lista over favoritt-dingser. Men kanskje krykker? De er utrolig kjekke å ha når jeg har gjort noe mindre lurt…

Ikke ser jeg helt behovet for en lekebøyle for meg, gamle kjerringa.
Jeg har jo mobilen og all underholdning jeg kan ønske meg.
Mobiltelefon, helt klart en favoritt.

En vognrugge!!! Hva blir det neste? Jeg forstår jo helt klart hensikten. men…
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg har for favoritt-dings som erstatter vognrugge.  Gamle Gubben Grå og snorkinga hans? Søvndyssende og får hele senga til å riste….

Håndmuffe ønsket jeg meg da jeg var liten.  Håndmuffe i hvit pels og pelslue med knyting under haka.
Finnes det fremdeles håndmuffer?  Det kunne vært kjekt, for jeg er ikke så flink til å bruke votter og vanter, og så skal jeg jo fotografere hele tiden.   Jeg må google.
OK, jeg forstår Noen hansker som er festet på håndtaket til barnevogna. Lite praktisk til meg som ikke har barnevogn men hundebånd.
Men jeg ser en annen muffe innen friluftslivet når jeg googler. En batteridrevet håndmuffe til nærmere 1.500 kroner.
Jeg vet nå om en favoritt-dings som jeg IKKE trenger!!!

I stedet for Cody, en dings som lager et spill i taket og med et prisvinnende søvn-program gjør han underholdningen mindre og mindre givende og mer og mer søvndyssende har vi TVen.  Gjør samme nytta.  TV helt klart en favoritt-dings.

Reiseseng har jeg heller ikke, og det er lenge siden sovepose og liggeunderlag var en favoritt.
Kan jeg skrive opp Hotellovernatting som favoritt-dings?

Bedrocker.  En ting som får senga til å rugge., bevege seg.
OK  Gamle Gubben Grå er helt klart en favoritt-dings.

Peisgitter har vi aldri hatt, og et har gått helt bra.
Men en peis ville jeg nok ikke klart meg uten. Peis helt klart favoritt-dings.

Hyllereol.
Oppbevaring får man jo aldri nok av.  Gamle spisestueskjenker er nok mitt favorittmøbel. Jeg har tre stykker. Gamle nattbord er heller ikke å forakte.

Så kommer småbarnsforeldre trekkende med sin tredje vogn.
Jeg er usikker på hva jeg nå skal komme trekkende med. Trillebår? Trillebår er kjekk dings til hagearbeid.

Den siste tingen Småbarnsforeldre kommer med er ballbinge.
Kanskje jeg skulle ønske meg en megastor ballbinge jeg kunne hoppe rundt i til bursdagen min i neste uke?

Ha en fin lørdag, og en fin helg.