De pillene dere ser på bildet holder en tre dagers tid.  Jeg tar 1 av de små og 4 av de store hver dag. For meg er det helsebringende. De pillene gjør at blodsukkeret mitt er såpass lavt at jeg klarer å leve det travle livet jeg elsker. Jeg jobber i hvitt fra 8 til 15.30, planlegger lønnsforhandlinger, er tillitsvalgt (som noen ganger tar litt mer tid enn de 30% jeg er frikjøpt.) Sitter i Kommunestyret, Hovedutvalget for Helse Omsorg og velferd, strukturutvalget for eldreomsorg, AMU i kommunen, er vara til fylkestinget, sitter i styret til Rødt Viken, deltar på styremøtene i Rødt Ringerike, er første vara til Forbundsstyre til Radiografforbundet…. Har jeg fått med alt nå?  Og jo jeg sitter i ei gruppe som skal  ett eller annet med valgkampen til neste år.  Tror jeg nå har fått med det meste…

Absolutt hele livet mitt akkurat nå handler om jobb, tillitsvalgtsarbeid, politikk, familieliv ja, og så blogg da. Men det er når jeg får tid mellom slagene. Slik har livet mitt vært i mange år.  (Eller politikk og blogg tar mer og mer tid.) Jeg prøver også å være der for vennene mine. Det er viktig å rydde plass til en kaffekopp med de beste vennene noen kan ha i en travel hverdag.
Hvis jobben krever alt en person har av fokus, energi og krefter, ja da tror jeg man fort går på en smell, eller putter i seg store doser medikamenter for å komme gjennom dagene.  Samme hvilken av de to løsningene man velger så er det ikke sunt. Slik må det selvsagt ikke være for noen. Hvis  det er absurde mengder med arbeid som må gjøres og man ikke har råd til å lønne folk slik at man selv må arbeide nesten tre årsverk,  98 timers arbeidsuke, uten at  bedriften går konkurs, ja da har man ikke et godt forretningskonsept når dagsomsetningen ligger på rundt 100.000.

Som den observante leser har forstått er også dette innlegget en sammenligning mellom det livet jeg lever og det livet den bloggeren som til enhver tid er på toppen av bloggtopplista. I dag er det desverre fremdeles Kokkejævel. Han ligger hele 33.726 sidevisninger foran neste mann på lista. Imponerende! Jeg ligger på en 19. plass 42.323 sidevisninger bak Kokkejævel. Altså, selv om jeg er utrolig fornøyd med å ha 2.759 sidevisninger, en ganske ubetydelig blogg sammenlignet med Kokkejævel.

Det er derfor jeg er så utrolig stolt over at selveste Kokkejævel leser bloggen min! Ja, for det kan da ikke finnes noen annen forklaring? Kokkejævel delte et bilde av alle pillene den stakkars mannen måtte ta i et blogginnlegg i går kveld. Og selvsagt fyltes kommentarfeltet hans umiddelbart opp med kommentarer hvor fansen viste medfølelse med denne tøffingen av en mann som arbeider umenneskelig lange arbeidsdager til tross for grusomme smerter. I mitt kommentarfelt dukket det opp kommentarer fra folk som ikke var fullt så medfølende med Kokken  og mente han ikke burde dele bilder av pillebruken. Promotere avhengighetsskapende medikamenter. Og det ennå jeg ikke hadde skrevet et eneste ord om en eneste pille. Hvis ikke Kokkejævel sensurerer vekk alle negative kommentarer kan det ikke finnes noen annen logisk grunn enn at han leser bloggen og kommentarfeltet mitt. Hvorfor skulle han ellers poste et innlegg med tittelen Er Jeg for åpen om pillebruken/ misbruket? Jeg føler meg beæret!

Dessuten, og dette skriver jeg ikke for framheve meg selv, innehar jeg kvalitet på en del områder som overgår de fleste andre. Det er rett og slett nesten umulig å erstatte meg i lengden.

Dette sitatet er og hentet fra Kokkejævel sitt innlegg. Jeg skulle ønske at jeg var like fantastisk som Kokkejævel. At jeg hadde kvaliteter på noen områder som overgår de fleste andre.  Men jeg er desverre realistisk nok til å innse at selv om jeg er ei fantastisk kjerring på så mange måter er det bare i en rolle jeg er uerstattelig. Det er som mor for ungene mine og familiens “mamriark”.

Jeg lærte på den harde måten. Jeg trodde og at jeg var uerstattelig på jobb, som tillitsvalgt og som politiker. Jeg var jo kjerringa som fikser alt! Jeg hadde lenge vært sliten, utrolig sliten, men det var bare å bite tenna sammen og gå på. Møter som tillitsvalgt på dagen, og jobbe som radiograf om kvelden. Eller radiograf om dagen og politiske møter om kvelden. Bytte vakter så jeg fikk med meg alt jeg skulle rekke. Gjerne bytte med noen ekstra helgevakter i frihelgene mine for å få kabalen til å gå rundt. Det var ofte det ble 16 timers dager. Ofte flere ganger i uka. Her var det ikke snakk om å lytte til kroppen selv om den bønnfalt meg om nettopp det.

Til slutt sa det stopp. Eller for å være ærlig,  sjefen sa stopp. Ba meg gå til legen og be om sykemelding. Fy faen så forbanna jeg ble!  Jeg skulle ringe advokat, jeg skulle….. Men jeg orket ikke. Jeg ringte legen, og gikk hjem og sov nesten fire døgn sammenhengende. Det var i januar 2018. Jeg var mer eller mindre sykemeldt frem til april i år. Nå er jeg på vei tilbake til det travle livet jeg levde, men noe har jeg lært. Jeg er ikke uerstattelig. Ikke for andre enn mine nærmeste.  Jeg har lyst til å være der sammen med dem, lenge. Da må jeg lytte mer til kroppen min og ta bedre være på meg selv.

Det Kokkejævel ble kritisert for i mitt kommentarfelt og som han svarer på i sitt innlegg er om hans åpenhet om pillebruken sin bidrar til å alminneliggjøre og kanskje til og med ufarliggjøre bruk av sterke medikamenter.  Jeg vet ikke. Kanskje.

Det er ikke tvil om at det er veldig mange i dette landet som er avhengig av kjemi for å klare seg helt fram til kvelden kommer, og kanskje til og med en ekstra dose like før øyelokkene glir igjen for å kunne sove nogen lunde normalt gjennom natten.

Det er heller ingen tvil om at det er mange som har blitt avhengige av slike medikamenter, forordnet av lege, som fint kunne fungert i hverdagen uten disse medikamentene hvis de ikke hadde blitt nettopp avhengige av de.  Narkotika er og blir narkotika, selv om legen har velsignet bruken med sin underskrift på resepten.  De aller fleste som havner i avhengighet av smertestilkende eller avslappende medikanenterhar tatt medikamenter som behandling for å bli friske og for å kunne leve normale liv.

Jeg mener ikke å legge stein til byrden for de  som har blitt avhengige av slike medikamenter. Selvsagt er det ikke pasienten, men legen som man  skal være kritisk til. Legen og hans eller hennes foreskrivning av avhengighetsskapende medikamenter. Det er legens jobb å håndtere alle typer pasienter, også dem som måtte oppleves som krevende.  Pasientskade er en alvorlig sak. Å påføre andre mennesker skade er alltid alvorlig. Enda mer alvorlig blir det når skaden oppstår som et resultat av en legeordinert behandling. Hvis Kokkejævels åpenhet om eget medikamentforbruk kan skape debatt om et slikt tema er åpenhet bra.

Jeg håper og tror at selv blodfansen til Kokkejævel ikke er så opphengt i kokken at de løper til fastlegen for å “få de samme pillene som Kokkejævel”. I såfall håper jeg fastlegen sier NEI!!!. Og hvis noen fra fanskaren skulle ta et slikt legebesøk ville det vel ikke være Kokkejævel sitt ansvar…

I likhet med Kokkejævel skal jeg ikke drodle meg over temaet. Bare påpeke før noen begynner å belære meg om hva smerter er at jeg lever med kroniske smerter i et ødelagt bein, og at jeg har et par, tre kroppsdeler til som sjelden er smertefrie. Jeg har valgt mot enkelte legers råd og ikke ta smertestillende før det blir alt for ille, og da er det ille!  Slik gir relativt små doser av Ibux og Paralgin meg fremdeles grei smertelindring.  Dette er mitt valg etter at jeg for en del år siden stadig måtte øke dosen for å få smertelindring ved et prolaps i korsryggen. Jeg fant ut hvor avhengig jeg var blitt av en stor daglig dose, og det skremte meg. Ikke minst når jeg søkte opp bivirkningene til medikamentene.

Etter et par setninger om hvor viktig et godt arbeidsmiljø er, hopper Kokkejævel lekende lett over fra å skrive om smertene og legemiddelforbruket sitt til å skrive om depresjonen sin. Er det ikke det ene så er det det andre.

Vel, da alt var som svartest for meg hadde jeg og en depresjon-diagnose. Jeg var aldri helt enig i den, men innser i ettertid at når jeg måtte kaste inn håndkleet og innse at jeg ikke klarte å leve det aktive, pulserende livet jeg elsket, ja så gjorde det meg deprimert. Når jeg i vinter sendte inn søknad om delvis uføretrygd følte jeg stor sorg, at jeg var mislykket og at det meste i grunn var trist. Ja, jeg har nok hatt en lett depresjon. Heldigvis snudde livet mitt og jeg gled ut av depresjonens knusende kraft. Jeg forstår hvis noen lar seg provosere når jeg sier at jeg tror at også depresjoner behandles best med tid, samtaler og et godt nettverk og ikke med kjemi.  For også slike medikamenter kan være svært vanedannende hvis de taes lenge etter akuttfasen i sykdomsforløpet. Og også disse medikamentene har sine bivirkninger.

Den gamle fastlegen foreslo gang på gang at jeg burde gå til psykolog. Kanskje hadde det vært lurt. Jeg er glad i å snakke om meg selv. Men jeg var ikke der. Psykologmaset hans gjorde meg fly forbanna. Her skulle det ikke henvises til noen psykolog! I ettertid ser jeg at det muligens var en dårlig beslutning.  Jeg tror alle innimellom kan trenge hjelp til å sortere tanker og følelser. Ikke minst kjerringa som tror hun fikser alt. Heldigvis har jeg mange gode samtalepartnere.

Å leve sammen med ei kjerring som har mistet det livet hun elsker å leve kan være tøft. Samtidig hadde Gamle Gubben Grå sine egne problemer å stri med. Vi er et par som har gjennomlevd noen kriser.  Vi er gode på det, og vi er gode til å gi hverandre lov til å ikke være perfekte.  Jeg tror vi som par har kommet styrket ut av denne perioden. Ikke minst fordi Gamle Gubben Grå har forstått at kjerringa som fikser alt ikke fikser alt uten han. Og fordi jeg har forstått at hvis jeg skal ha det bra, skikkelig bra med meg selv, så må jeg sette Gamle Gubben Grå og familien min høyere opp på prioritetslista.

Kjemien i piller er aldri bra på sikt. Også Diabetesmedisinene mine har sine bivirkninger. Jeg har kommet til at uten de pillene ville jeg ikke klart å leve det livet jeg elsker. Så jeg spiser mine piller men tar også andre nødvendige grep. Målet mitt er å bli her lenge sammen med de jeg bryr meg om.

Medikamenter gir god behandling for en god del lidelser, både psykiske og fysiske. Man skal ikke føle skam eller skyld for å være avhengig av medikamenter foreskrevet av lege.  Men det er lov å ta sin egen legemiddelbruk opp til vurdering i samråd med legen en gang i blant. For eksempel en gang i året. Lykke og glede kan aldri kjøpes i pilleform og det er helt greit og til og med sunt å føle på både psykisk og fysisk smerte. Ingen kan danse gjennom livet smertefri.

Dette innlegget tok utgangspunkt i Kokkejævel sitt innlegg, nettopp fordi han ligger på toppen av bloggtopplista. Det innlegget jeg tok utgangspunkt i var det siste han hadde publisert da jeg startet på dette innlegget klokka 6 45 i dag.

Har ikke sjekket verken eget eller andres kommentarfelt og blogger i dag, har vært på jobb. Jeg er ikke ute etter kokken, jeg har medfølelse med  han selv om jeg stiller meg kritisk til noen av hans uttalelser. Glad hvis dere ikke hugger hodet av meg i kommentarfeltet for det.

Jeg skulle ønske at Anna Rasmussen hadde fått 4.047 flere sidevisninger i går slik at jeg hadde kunnet kommentere en mammablogger i stedet for en kokkeblogger.  For etter hva jeg har forstått er det helt greit at jeg, kjerringa på 50 pluss, lar min skarpe penn gå ut over usikre unge rosabloggere og unge mødre, bare jeg holder meg unna den stakkars kokken fra nord. Kokken som på sin egen blogg fremstilte seg selv som en gudeskikkelse hele 6 ganger i forgårs.  Det var ikke jeg som postet de bildene, likevel er det jeg som er slem når jeg påpeker at han ønsker å fremstå som større enn seg selv.  Riktig nok skrev han ordrett at han ønsket det, men det er selvsagt en uvesentlig detalj

Jeg kunne latt være å skrive om Kokkejævel i dag.  Forbigått i stillhet at han også i dag troner øverst på blogtopplista.
Jeg kunne kuttet ut å skrive om toppbloggerne og ventet til det på ny var en usikker ungjente med lav selvtillit som var på toppen. For da er det morsomt med satire. Selvsagt kunne jeg bare lagt ned hele bloggen og latt mobberne få det som de vil.
Nei, det blir feil.  Det er jo jeg som er mobberen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Herregud så ubehagelig det var å åpne bloggen i dag morges å se alle kommentarene  som hadde poppet inn i løpet av natta. Bloggen som har vært  mitt fristed, et sted jeg logger inn når jeg vil koble av. Nå var kommentarfeltet fyllt opp av de samme beskyldningene som i går fra anonyme mennesker som ønsker å forbli anonyme. Å ta ansvar for sine uttalelser på nett er jo dumt.

Dagen startet litt hektisk siden jeg sov helt til 06.38. Deilig å sove lenge, men vondt å våkne å finne ut at klokka burde ha ringt…  Rakk jobben i tide. Siden jeg ikke er toppblogger er det smartest å innrette seg etter samfunnets normer og regler. Jeg kan jo ikke gjøre, eller skrive, hva faen jeg vil slik toppbloggerne kan. Det er kommentarfeltet mitt de siste dagene et bevis på.

Egentlig startet jeg på dette blogginnlegget ved 7 tiden i morges. Men så måtte jeg jo møte opp på jobben og arbeide en arbeidsdag.  Plutselig hadde jeg vært der i 8 timer. Er så mye å gjøre at en kan jobbe døgnet rundt uten å bli ferdig. Heldigvis kom  kveldsvaktene klokka 15, så vi som hadde vært der fra morgenen av kunne gå hjem.

Hvorfor bilde av en vei med en bil? Jo nå skal du høre. Da arbeidsdagen var over så jeg at Datteren hadde ringt. Så da var det bare å sette bilen i gear og fortsette arbeidsdagen som sjåfør. Blogging og andre avslappende sysler måtte vente.

Tar ikke på vei og slenger sur rotmos rundt meg slik som Kokkejævel av den grunn. Har lært av bitter erfaring at det er dumt. Eller ikke rotmos da, men smør. Gjør omtrent samme nytta. Det er noen år siden. Vi bodde i blokka i Konglefaret. Året var 1990 og Gamle Gubben Grå og jeg var akkurat blitt samboere. Jeg kom hjem etter en lang, slitsom dag på sykehuset. Gravid og hormonell så det holdt. På spisebordet ved de store sørvendte vinduene sto smørboksen fremme etter at Gamle Gubben Grå hadde spist før han dro på jobb på ettermiddagen. Det var juli eller muligens august. Jeg ble forbannet, oppgitt og tok snørboksen og slengte den i det store vinduet. Den traff en potteplante i vinduet på sin vei. Jord, glasskår og smør i en salig blanding. Både på gulv og vindu. Jeg hadde ingen kjærest til å vaske etter meg. Man lærer av slikt.

Ferdig med kjøreoppdrag for Datteren. Vi var på Jysk og kjøpte et bord. Bordet med eske var større enn Lille Bille, så vi måtte pakke det ut for å få plass til alle delene i bilen. Så var vi innom Rusta for litt stæsj. Jeg kjøpte rosa badematte til den rosa gjestedoen min. (Jeg sier min for hverken Gamle Gubben Grå eller Yngste Sønn vil sette sine barn eller andre kroppsdeler der inne.)

Da jeg kjørte fra Datteren kjente jeg at jeg måtte tisse – veldig. Dro innom Kuben for å gå på do. Det står fremdeles 2 stk. av boka til Kokkejævel på den øverste hylla på Ark. Traff ei venninne jeg ikke har sett siden jul. Så da måtte vi jo ta en kopp kaffe å skravle litt.

Både hornet og kaffen var  ok. Terningkast fire. (Det høyeste terningkast jeg gir et kjøpesenter-spisested).

Mens jeg satt slik og koste meg med kaffe og skravling ble det plutselig veldig til liv på Messenger på mobilen. Jeg sjekka hva det skulle bety, og kom plutselig på at jeg egentlig skulle delta i et elektronisk møte på zoom.

Så endelig når klokka har passert 20 kan jeg endelig inn på bloggen for å oppdatere dere og kommentere toppbloggeren, som desverre er Kokkejævel.

Så avslutter jeg med de kloke ordene til  Kokkejævel. Ikke tramp på andre på din vei. (Med mindre det er ei kjerring fra Hønefoss eller folk som offentlig tør innrømme at de liker bloggen hennes.) Det føles så sinnssykt mye bedre å være på topp når ingen kommer med en eneste kritisk kommentar.

Nå har jeg bare igjen å lufte Charlie Chihuahua og trylle frem litt middag før jeg kan ta kvelden.

Det har blåst en frisk bris i kommentarfeltet mitt i dag. Det falt ikke i god jord at jeg ikke ser på Kokkejævel som en kulinarisk Kristus. Jeg er en mobber!

Det var “Eline” som begynte kritikken. Flere har kommet til. Det som er felles for de som er mest kritiske et at de et anonyme. De har i motsetning til mange av de som fast kommenterer bloggen min ingen lenke til en blogg slik at jeg kan “se” hvem som kommer med kritikk.
Jeg ville aldri kommer med så bombastiske uttalelser mot et annet menneske og skjult meg bak anonymitetens slør.  I mine øyne er det noe feigt med det.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg har forsøkt å svare på de fleste kommentarene. Svare på en pen og høflig måte. Noen ganger er ikke det like lett. Når jeg ikke forstår beskyldningene som blir kastet mot meg, og ber om eksempler på hvor jeg har gått over streken. Ikke for å forsvare meg men for å ta lærdom, får jeg bare nye beskyldninger og beskjed om at det er slik det er. Jeg er en nedlatende mobber. Ferdig snakka!  Vel litt vanskelig å ta selvkritikk når du ikke ønsker å vise meg hva som er kritikkverdig.

Jeg ser mange har tatt meg i forsvar, og det setter jeg utrolig pris på.
Det å beskylde meg for å være en mobber er noe av det verste jeg kan bli beskyldt for. Jeg har brukt store deler av livet mitt til å hjelpe folk som føler seg trampet på ved å snakke deres sak, hjelpe de til å navigere i en jungel av lover og regler og ikke minst være en klagemur mange med en tøff hverdag kan komme til for å få støtte, hjelp og trøst.  Set er ikke få tårer det er blitt grått på mine skuldre gjennomårene. Og så skulle jeg være en mobber bare fordi jeg ikke ser på en kokk i Alta som en Gudeskikkelse?

Beklager, jeg reagerer når noen misbruker korset som symbol for å opphøye seg selv.  For meg er korset et religiøst symbol, og for meg betyr religionen mer enn man skulle anta siden jeg er en knall rød kommunist.
Jeg er selvsagt en mobber når jeg tar et religiøst symbol i forsvar.  Et symbol som betyr mue for meg men utrolig mye mer for mange andre.

Til alle dere som har stilt opp for meg og forsvart meg, tusen takk!  Jeg har satt pris på deres innlegg.  Pgselv om jeg har følt noe av kritikken uberettiget og sårende, har jeg ikke følt meg mobbet.  Det skal litt mer til før jeg gjør det.

Dere forstår, jeg vet nemlig hva mobbing er og hvordan det føles å bli mobbet. Det har jeg skrevet om blant annet i dette innlegget Blogging mot mobbing – La de ikke lykkes Som jeg skriver i innlegget har jeg bestemt meg for ikke å la meg knekke av andres ondskap andres uforstand.
Dette innlegget er skrevet for snart tre år siden.  Etter det har det skjedd en del i livet mitt.  Jeg har på ny opplevd at noen vil knekke meg,. Jeg har på ny opplevd at noen ønsker meg vondt, ønsker å skade meg.  Og nei, jeg snakker ikke om bloggen eller kommentarfeltet eller noe som har med bloggen å gjøre.  Heller ikke med en Kokk i fra nord. -Bloggen er mitt fristed  Mitt friminutt i hverdagen. Min glede.

De i kommentarfeltet som ønsker å bringe kjerringa til taushet til å slutte å ha sitt skråblikk på toppbloggerne vil ikke lykkes med det.
De som i det virkelige liv ønsker å knekke meg håper jeg ikke vil lykkes med det heller.  Jeg nekter å la meg knekke, jeg nekter å bli et offer. Men noen ganger er det litt tøft, selv for denne kjerringa.

Og helt til slutt.  Jeg tror ikke Elin heter Asbjørn.  Jeg tror ikke han er en slik person som tar slike feige grep i bruk.

Top Gun er en film som fikk en helt spesiell plass i min ungdom. Det samme fikk Coctail. Masse gode minner om kjærester, intriger i omgangskretsen, og utrolig mye gøy. Felles for begge disse filmene er at kjekkasen Tom Cruise er hovedperson. Han var 80-tallets store kjekkas for oss jentene og en fyr mange av gutta gjerne ville ligne.  Salget av Ray Ben pilotsolbriller tok virkelig av etter denne filmen.

En gutt i kullet mitt på radiografhøgskolen ble desverre for han observert mens han sto foran et speil og så halvhøyt til seg selv ” Å, hvor lik jeg er Tom Cruise!” med et fornøyd uttrykk i øynene. Fornøyd helt til han hørte gapskratten fra de som overvar seansen. Men du, hvis du leser dette, det skal du ha, jeg så likheten. Ville aldri innrømmet det da.

Kulturminister Abdi Raja er ni år yngre enn meg.  Han var muligens litt ung til å kjøpe pilotbriller og spille flygerhelt på midten av 80-tallet  kanskje var det først når Missing Impossible filmene kom han ble en svoren Tom Cruise fan. Men at han er en stor fan, det er jeg ikke i tvil om.

Så vi er altså enige, Abdi Raja og jeg. Det er noe helt eget med Tom Cruise. Men, og det er alltid et men. Jeg forstår at det er film og at det er rollefigurene Tom Cruise spiller og ikke Cruise selv som er en slik tøff helt ingenting kan skade. At Tom Cruise er et helt vanlig menneske av kjøtt og blod. Det er jeg litt usikker på om Raja har helt tatt inn over seg.  For er det så lurt å importere et helt filmcrew fra statene og hit nå midt i koronna tiden? Ja, jeg har forstått at det er snakk om selveste Tom Cruise,  jeg kan forstå preiket om knorgesreklame og alt det der, men likevel.

Så vidt jeg har forstått det har vi nærmest stengt grensene for unødvendige besøk fra såkalte “røde” land. Og USA er et slikt land. Likevel synes Raja det er helt ok å ønske Tom Cruise og gjengen hans hjertelig velkommen.  Jeg er ikke den eneste som ser det betenkelige i dette, og Abdi Raja har fått kritikk for sin avgjørelse fra flere.  Så langt er de eneste argumentene jeg har hørt fra kulturministeren for å forsvare sitt standpunkt: “Jeg har snakket med Tom Cruise i telefon…” jadaså. Da er det vel greit da…..

Kokkejævel er fremdeles på toppen av lista, derfor dette litt ensidige fokuset på mine innlegg for tiden.
I det siste innlegget hans har han postet 7 bilder hvor han står med utstrakte armer som en Kristus på korset.  På to av bildene har han latt seg avbilde på denne måten fremfor et kors.  Et av de er tatt ved Ishavskatedralen i Tromsø, det andre ved et kors i en trappeoppgang, usikker på hvor.  Minner om noe katolsk?
Det varte ikke så lenge etter at disse bildene var postet på Kokkejævels blogg før jeg fikk en kommentar om at en av mine lesere regnet med at hun slapp å se masse bilder hvor jeg poserte på korset.  Det skal leserne mine selvsagt få slippe å se.  Jeg har for stor respekt for korset og for kristendommen til slike poseringer.

Overskriften på Kokkejævels innlegg er “Kulinarisk Kristus,, narsissist eller bare spik spenna gæren?”  Jeg koker meg en stor kopp med te og smiler for meg selv der jeg setter meg godt til rette foran PC-en . Vil han virkelig at jeg skal besvare det spørsmålet?  Øyensynlig ønsker han det.  Klokka har passert 10.  Ønsket han ikke mine betraktninger over temaet hadde det for lengst kommet et nytt innlegg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kulinarisk Kristus:
Vi har prøvd noen av oppskriftene til Kokkejævel her i heimen, og det har vært godt. Velig godt.  Men Kulinarisk Kristus?  Det skal vel litt mer til enn å drive en kjøpesenterkaffe midt på Finnmarksvidda for å kunne kalle seg det? Jeg mener Michelin stjerner, Bocouse d’or og andre utmerkelser.  En flink kokk, og god forretningsmann som har utviklet sitt konsept på en beundringsverdig måte, men Kulinarisk Kristus? Helt klart ikke.

Narsissist.
Jeg trakter meg en ny kopp te mens jeg reflekterer over hvordan jeg nå skal formulere meg.
Diagnosen narsissist stilles på grunnlag av en grundig klinisk vurdering og bruk av strukturerte intervjuer. Som regel gjøres dette av en psykolog eller psykiater. Basert på denne informasjonen skal fagpersonen ta stilling til hvorvidt personen møter de diagnostiske kriteriene for personlighetsforstyrrelsen narsissist.
Jeg er verken psykolog eller psykiater.
Jeg har mine tanker om temaet, men akkurat nå skal denne kjerringa holde tankene sine for seg selv.

Spik spenna gæern
Nei, jeg tror ikke Kokkejævel er spik, spenna gal.  Han er et menneske som tør å by på seg selv. Tør å skille seg ut , være noe annet enn et A4 menneske som glir inn i den gråe folkemengden.  Vi er litt like slik, Kokkejævel og jeg.

Kokkejævel har det bra nå.  Er inne i en god periode.  Han får masse oppmerksomhet. Det føles godt å lykkes, bli likt.  Hvem vil ikke bli likt? spør Kokkejævel.
Jeg har aldri vært opptatt av å bli likt.  Helt ærlig.  Selvsagt er det hyggelig at folk liker meg, men jeg har aldri vært opptatt av å bli likt.  Jeg har siden jeg var ganske ung vært opptatt av å være tro mot mine egne idealer, tørre å være meg selv på godt og vondt. Men jeg har aldri vært opptatt av å bli likt.
Nå sier jeg ikke at jeg ikke setter pris på å vandre oppover på bloggtopplista, at jeg ikke synes det er hyggelig med mange lesere og hyggelige tilbakemeldinger. Men jeg kunne ikke tenke meg å endre bloggen eller skrive noe jeg er uenig i eller som strider mot mine verdier bare for å få flere lesere, flere klikk.

Når Kokkejævel ser på disse bildene hvor han opphøyer seg selv som en Kristusfigur ser han  et menneske som klarer å fange ekstasen i et øyeblikk. Som evner å leve ut det vi alle ønsker og lengter etter, nemlig å tørre å gjøre seg selv større enn man egentlig er, om så bare for et mikrosekund mens bildet blir tatt.
Når jeg ser på de samme bildene ser jeg en pompøs fyr som er høy på seg selv.  Muligens det bare er i det mikrosekundet bildet blir tatt.  Men det er det virker for meg at han ønsker å illustrere med bildene. Og når Kokkejævel hevder at alle ønsker å leve og lengter etter å tørre å gjøre seg selv større enn man egentlig er, er det virkelig samt at vi alle lengter etter det?  For jeg kjenner meg heller ikke igjen i den beskrivelsen.
Jeg spør Gamle Gubben Grå om han ønsker og lengter etter å gjøre seg større enn den han er, men heller ikke Gubben kjenner seg igjen i det utsagnet.

Jesus er Guds sønn.  For meg er det noe man ikke spøker med.  Mens jeg sitter og skriver dette lytter jeg med et halvt øre til Gudstjenesten på radioen som står på i bakgrunnen. Kristendommen, religionen min betyr noe for meg.
Jeg tror ikke Gud hadde noen stor plan med meg. Jeg tror ikke jeg ble sendt til jorden med noen spesiell misjon.

Når det er sagt så ønsker jeg på mitt vis å utgjøre en forskjell.  Jeg ønsker å være en person som er der for mine nærmeste.  Jeg ønsker å være en som står opp mot ting jeg opplever som urett.  Det er derfor jeg engasjerer meg som tillitsvalgt og politiker.  Det er derfor jeg deler mine tanker på blogg.  Jeg ønsker å påvirke samfunnet i det jeg ser på som riktig retning.  Ikke for å opphøye meg selv, men fordi jeg tror det vil  være riktig samfunnsutvikling,

Jeg er enig med Kokkejævel at det er bra med framsnakking. Men de kritiske røstene har også sin misjon. Det får en til å stoppe opp, reflektere og tenke.  Ofte fører det til bedre beslutninger.  Nesegrus beundring og heltedyrkelse føler bare til forleding av massene, massesuggesjon og eneveldig makt.

Kanskje er det derfor jeg ble sendt her til jorden, for å være den kritiske røsten?

Det ble ikke noe Tromsøtur i helga. Ingen ville sponse flyturen, og om jeg hadde kastet meg i Lille Bille og kjørt alt det remmer og tøy kunne holde hadde jeg ikke hatt mulighet til å rekke Tromsø og boksigneringa før den er slutt klokka 19. Jeg regner ut at jeg måtte hatt en gjennomsnittsfart på 800 km/t og enda hadde det holdt hardt. Så fort går ikke Lille Bille! Og om bilen hadde tålt farten, hadde ikke jeg klart å holde bilen på veien eller unngå sammenstøt med den farten. Så da hadde jeg ikke rukket noen boksignering samme hva.

Noen mente at jeg ikke behøvde å stresse med Tromsø denne helga. Det går direktefly til Alta fra Gardemoen. Jeg kunne jo bare ta en tur dit en helg det passet seg slik.

Det hørtes lurt ut. Da kunne jeg jo bare svinge innom Hofte Pluss eller Fy Fader og tatt og hilst på Kokkejævel. Jeg er i grunn litt nysgjerrig på den der salatbaren Fy Fader. Det tror jeg jeg hadde likt meg. Og de baguettene han serverer på Hofte Pluss… Jeg har sett bilder av de. De ser bare fantastiske ut.  En ting er i det minste sikkert, jeg vet hvor vi skulle ha spist hvis vi kom oss til Alta.

Så nå må jeg bare finne noen som vil være med å sponse tur til Alta.  Jeg spør ikke Kokkejævel. Han er dårlig på Spleis og Vips når det gjelder andre enn seg selv. Regner med at han og firmaet liksom ikke er de som driver utstrakt sponsing heller.

Siden jeg allerede har bestemt meg for å spise på Fy Fader eller Hofte Pluss trenger jeg ikke å få noen til å sponse maten. Den betaler jeg av egen lomme. Men et tak over hodet og ei seng hadde vært kjekt.  Jeg sjekker overnattingssteder rundt Alta på nett, og faller helt for Aurora Canvas Dome   Ser helt fantastisk ut, spør du meg. Transfer fra flyplassen er det og. Bare velstand. Prisen var i grunn ikke avskrekkende i det hele tatt. Har betalt dyrere og langt fra så spektakulære overnattinger i sommer. Tenk å ligge der i det luksus glanpingteltet å se opp på nordlyset! Det hadde vært magisk! Når er nordlyssessongen  på sitt beste i Alta? Jeg vet jo at Alta er en av de beste stedene i landet for å oppleve nordlys. Kristian Birkeland bygde Norges første nordlysobservatorium i byen allerede i 1899, og grunnla med det Norges nordlysforskning.  Hm, dette begynner å bli så fristende at jeg begynner å vurdere en Alta-ferie med eller uten sponsorer.  Få med oss Nordlyskatedralen og Tripiz museet. Gamle Gubben Grå ville elske det.

“Når Muhammed ikke vil komme til berget, får berget komme til Muhammed” som min jomfruelige grandtante sa med et fnys da en av min ungdoms beilere ikke var så lysten på å komme å hilse på når hele slekta var på besøk, men heller mente jeg kunne ta en tur til han.  Jeg behøver jo ikke sitte her og vente på at Kokkejævel skal komme til meg, jeg kan ta en tur til hans kant av landet.

Jeg har virkelig fått stryk-karakter og vennskapelig mobbing for mitt bilde fra   Ark  Selv firmenningen min, hu Hanne Beste kastet seg på trenden.   Og jeg er enig. Bildet er dårlig.  Neste gang jeg er på Kuben skal jeg ta et bedre bilde av bøkene til Kokkejævel  (Hvis det er igjen noen.  Det forsvant to i løpet av et snaut kvarter i går ettermiddag.) Det kan du lese om i innlegget  Se her, Kokkejævel!

Noe annet jeg får kritikk for i kommentarfeltet er at noen mener jeg mobber Kokkejævel.  Vel, det er ikke min feil at han skriver så himla bra at han konstant ligger øverst på bloggtopplista! Eller, han ligger jo på bloggtopplista selv de dagene han ikke skriver himla bra heller.  Hvorfor aner jeg ikke.  Men siden min blogg har som en rød tråd å kommentere det siste innlegget til den bloggeren som til enhver tid ligger på toppen av bloggtoppen, mener dere at jeg skal la være det de gangene det er Kokkejævel som ligger på topp?
Skal jeg endre min blogg fordi det ikke behager Kokkejævel og fansen hans  at jeg innimellom kommer med noe annet enn heiarop og nesegrus tilbedinng?
Les blogginnleggene mine som omhandler Kokkejævel fra denne uka.
Ser dere hvor mye gratis reklame jeg har gitt boka hans?
Hadde jeg gitt han all denne gratisreklamen hvis jeg ikke ønsket at han skulle selge bra?  For selvsagt er mine skriverier, den påståtte bloggkrigen mellom Kokkejævel og meg med på å skape blest og popularitet om boka.  Jada, jeg ser at flere av fansen min sier at de ikke skal kjøpe boka, men alle kommer de til å bla litt i den eller i det minste reflektere litt over boka når de ser den i hylla på bokhandleren.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Noen spør meg om jeg hater eller elsker Kokkejævel.  Jeg elsker han ikke.  De følelsene er forbeholdt Gamle Gubben Grå.  Men jeg hater han definitivt ikke. Må det enten være svart eller hvitt, finnes det ikke noe midt i mellom?  Jeg synes han er et kult fenomen i blogglandia. Litt oppblåst og høy på seg selv, ja.  Men kan du vise meg en toppblogger som ikke er det? Isabell Raad og Sophie Elise, de to andre jeg har skrevet mye om, er også høye på seg selv. Muligens på en annen måte, men helt klart proppfulle av troen på egen fortreffelighet.

Kokkejævel er fremdeles på første plass i dag, milevis foran Isabelle Eriksen på plass nummer to.  Jeg er på en 21. plass hvis noen lurer. Så siden Kokken er på topp, er det han og hans innlegg jeg kommenterer.  Så hvis han trodde at det var over, at jeg aldri mer kom til å skrive innlegg om boka hans kan jeg si at siden han sikkert både kommer til å skrive om boka si selv og ligge på toppen av bloggtopplista i fremtiden, ja så har nok min promotering av boka så vidt begynt.

Siden jeg ikke klarte å få noen til å sponse et privatfly (Rakk aldri å undersøke det tipset om Fonnafly men skal ha det i bakhodet til en annen gang.) og det var alt for langt å gå, så kom jeg meg aldri på spontansigneringa  dag to som Kokkejævel hadde i Tromsø i går.  Beklager.

Kokkejævel hadde forstått at jeg ikke kom til å komme, og hadde først ikke lyst til å møte opp han heller.  Forstår han godt.  Men når fanskaren ble stor nok, og det nesten var Beatles- tilstander og smitteverntiltakene begynte å bli vanskelige å ivareta lot han seg overtale til å komme ned.  Slike stunt som å komme labbende alt for sent til sin egen boksignering kan for enkelte virke arrogant og gi inntrykk av at man er litt stor på seg selv.  “The King har arrived the building” liksom…

Jeg blar gjennom bildene også i dag.  Skulle jo så gjerne ha vært der.  Jeg tror jeg med sikkerhet at det er minst elleve unike mennesker som ønsker signert bok på bildene.  Og jeg er rimelig sikker på at det er bare Mickael Jackson imitasjonen som er Kjærest i forkledning., så jeg antar det kom en del fan.

Når v først snakker om Mickael Jackson, en liten digresjon.  Den dagen nyheten om hans død ble kjent hadde jeg hatt nattevakt.  Jeg lå inne på soverommet med døra ut til gangen på gløtt,  Radioen sto som vanlig på inne på kjøkkenet, og hver time snakket nyhetsoppleseren om en som var død.  Der jeg lå og slumra fikk jeg med meg at noen som var femti år gamle var dø, og at det måtte være en viktig person siden det liksom var toppoppslag i nyhetssending etter nyhetssending.  Men min halvt sovende, sløve hjerne fikk ikke tak i hvem som var død.
Jeg er slik skrudd sammen at hjernen min da begynner å analysere fakta for å trekke konklusjoner og dermed finne ut hvem som kan være død.  Jeg visste at Jens Stoltenberg var femti år, og i min da halvt bevistløse hjerne konkluderte jeg med at det sikkert var han som var død.  Tenkte for meg selv at det var jo trist, og gled inn i søvnen igjen.  Gjett hvor “skuffet” jeg ble da jeg våknet og fant ut at det “bare” var Mickael Jackson som var død! En nyhet jeg syntes bare hørte hjemme som en liten notis på siste side. Har aldri vært noe stor fan av Jackson…. (Han var forresten også litt pompøs og stor på seg selv)

Men tilbake til Kokkejævel og boksigneringa.
Helt til slutt kom det en hel motorsykkelbande fra Sogn og Fjordane for å hilse på Kokken. Muligens det var motorsykkel jeg burde ha brukt for å nå frem i tide jeg og.  Jeg har jo en fortid som eksosrype.  Satt foran på bensintanken på motorsykkelen til Pappa en tur i min grønne barndom.  Vi kjørte ned til gamleveien som lå ganske rolig nedenfor huset etter at tunnelen var åpnet, og spant to runder rundt ei lærerinne fra skolen som var ute og trilla barnevogn.  Jeg har aldri  i mitt liv vært så redd!  (Og, JA, det het lærerinne da jeg var barn.)

Kokkejævel sier at han tror at han aldri kommer til å ha spontansigneringer andre steder han reiser, men at man aldri skal si aldri… Jeg regner med at han slår til hvis tilbudet bare er bra nok.  Så Kokken, hva sier du til en liten “spontan-signering” på terrassen min? Da kunne jo fansen få signatur både fra deg og meg?  Ja, om  Gamle Gubben Grå også hvis de spurte pent.)

Etterpå kunne Gamle Gubben Grå og Kokkejævel kokkelert sammen på kjøkkenet vårt.  Det hadde garantert blitt god mat! OG jeg skal love å leie inn en mer proff fotograf enn meg til å ta bilder til noe som ville bli århundres blogginnlegg.

Jeg ville vært en ellendig paparazzi fotograf, jeg innrømmer det så gjerne. Men da jeg var innom Kuben, byens kjøpesenter, oppdaget jeg at boka til Kokkejævel endelig hadde ankommet hyllene. Flott plassert på nummer en blant bestselgerne sto det fire eksemplarer. Jeg ønsket meg jo bilde av denne boka alle her på bloggen snakker om.  Men samtidig litt pinlig å stå slik og knipse bilder inne på byens kjøpesenter. Derfor litt uskarpt og dårlig fokusert bilde.

Vel, jeg var i grunn ferdig med mesteparten av ærendene mine.  Var en snartur innom blomsterbutikken og Mix før jeg på ny passerte bokhandleren på vei mot bilen. Jeg kastet et blikk mot bestselgerhylla, skulle jeg snike meg til et bedre bilde?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det ble bråstopp! For nå sto det bare to bøker på hylla. Den hadde da vært full av Kokkejævel-bøker for bare max 15 minutter siden….

Jeg tok ikke flere bilder, men fortet meg til bilen for å sjekke “bildebeviset”. Jo, det sto 4 bøker der første gangen jeg gikk forbi.

Hvis Kokkejævel selger 2 bøker i kvarteret, 8 bøker i timen her på Hønefoss,  ja da har sikkert jeg og min ustoppelige omtale av boka en stor del av æra.

Nå har jeg vel fortjent ei bok med en personlig hilsen fra Kokkejævel til Kjerringtanker?

Det er noe magisk med lyset når dagen glir over i kveld og natt.  Jeg tar med meg Charlie Chihuahua og vandrer av sted. Vandrer av sted langs gyldne kornåkre og villbringebærkratt. Lar tankene vandre og nyter naturen og stillheten rundt meg.

Jeg trenger disse pausene. Trenger litt tid hver dag hvor jeg bare er. Hvor tanker kan vandre fritt. Hvor tankerekker ikke blir brutt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mitt friminutt

Beklager, jeg svikta.   I innlegget mitt Skulle man tatt turen til Tromsø? kunne det virke som om jeg hadde planer om å reise til Tromsø i går.  Kokkejævel skulle ha spontansignering av boka si på et hotell i byen, og jeg hadde skikkelig lyst til å overraske han med bare helt plutselig å dukke opp.  Tenk hvor glad han ville bli når han fikk øye på meg! Da ville jeg helt sikkert få ei bok med personlig hilsen fra Kokkejævel til Kjerringtanker.
Men det er langt til Tromsø.  Kunne liksom ikke bare ta en svipptur med Lille Bille sånn på ettermiddagen etter jobb. Nei, jeg måtte ta fly tur/retur, og sånt koster penger, og penger er det ikke flust med på konto sånn ei kort uke før lønning.  Har så jeg klarer meg, altså.  Ingen grunn til å starte verken spleis eller å vipse. Det er mer at det å svi av nesten 4.000 kroner for å hente ei bok er noe en fattig radiograf ikke tar seg råd til.  Så jeg forsøkte å få noen til å  sponse denne Tromsøturen.
Og det var ingen mangel på sponsorvillige fan, og fan som mente dette var tidenes ide. Men ingen av mine tilhengere hadde de økonomiske musklene som skulle til for at dette prosjektet lot seg gjennomføre.  De hadde hatt utgifter til nye vinterdekk og annet som nok er mer nødvendig enn å sende denne kjerringa nordover.
Jeg måtte nøye meg med bildene.

Kokkejævel og Clarion Hotell With  hadde gjort det så fint.  Eget rom til signering. Stort bord. Et helt glass fylt med penner.  Kaffekopp og snuseske.  (trodde Kokkejævel hadde sluttet å snuse?)  Og så dukket jeg ikke opp.  Jeg forstår at Kokkejævel ble skuffet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det dukket opp noen andre fan da.  Kokkejævel slapp å sitte der mutters alene.  Jeg  teller hele fem fan på bildene.  Det var selvsagt langt færre en en kokk som er litt høy på seg selv hadde forventet. Så etterpå løp han rundt til alt og alle på hotellet og tagg de om å kjøpe bok og få signatur. Ja ikke en gang en utstoppa isbjørn slapp unna.

I kveld er det ny signering. Jeg dukker ikke opp da heller. Selv med sponsorer hadde det ikke latt seg gjøre. Når jeg er ferdig på jobb er det umulig å komme seg til Tromsø i tide. Ja, hvis ingen fikser et privatfly da….