Så vil jeg i dag gi dere raske foto-oppdateringer gjennom hele dagen slik at dere kan følge kjerringdsgen nærmest minutt for minutt. Blir ikke det gøy!!!
Etter å ha fått frontruta isfri som dere altså kan lese om i innlegget Min dag gjennom bilder del 2 var det å komme seg ut av gårdsplassen…
Som dere ser byr det på utfordringer. Arbeidsbilen til Yngste Sønn står i veien. Han tørna inn i Drømmehuset etter en utrolig lang arbeidsdag klokka 23 i går…
Litt telfonvekking måtte til – og så er det klar bane.
Nå har vi kommet til den fine, kalde tida – og i dag lå det for første gang is på bilvinduet. Heldigvis ikke mer enn at spylevæske og vindusviskere klarte jobben. Men jeg har isskrape klar hvis det skulle bli nødvendig.
Andrea Sveinsdottir er øverst på bloggtoppen. Og jeg har lidd meg gjennom 22 minutters vlogging om hva hun og kjæresten brukte mandag og tirsdag på.
Jeg har vært med på å se de krangle, være hos personlig trener kjøre bil, lage mat og vaske opp. Jeg har sett Andrea sminke seg, og skifte klær utendørs i en bygate for å ta foto-shoot. 2 dager i livet til 2 som jeg antar lever av å selge kroppen sin – jeg mener selvsagt av å være influensere.
Videoen var bedre enn de til Isabelle Eriksen, fordi det skjedde noe. De var på forskjellige steder og satt ikke bare å snakka inn i kameraet slik Isabelle gjør. Men jeg ble ikke så veldig påvirket. Influert. Jeg kommer ikke til å løpe å kjøpe noen av produktene de reklamerte for lage middagen de laget eller få meg personlig trener.
Jeg har krabbet meg opp på en 25. plass, Og jeg har fått en genial ide! Hvi det er mange som gidder å gjøre som meg og sitte å se på vlogg i 22 minutter av to ganske så vanlige liv. Hvor moro ville det ikke da være å følge denne kjerringa gjennom en hel dag?
Vlogging er uaktuelt. Ville bruke alt for mye tid på å lære meg og Gamle Gubben Grå til å beherske teknikken.
Så i dag vil jeg la dere følge live mitt gjennom kameralinsa og korte innlegg gjennom dagen.
Så følg med!!!!
Nå er jeg ferdig med frokosten. Klokka er litt over 7.30, og dagen kan begynne.
For 26 år siden i dag gikk Gamle Gubben Grå og jeg inn på Byfogdens kontor. Akkompagnert av Datter og Eldste Niese som spontant stemte i med “Bæ, bæ, lille lam” ble vi viet til mann og kone.
Utenfor ventet venner for å kaste ris på oss. Men hvor var den fine grønne hatten jeg hadde skrytt av at jeg skulle ha i bryllupet? Jo, den lå gjenglemt hjemme i rekkehuset.
Vel, hatt ble hentet før turen gikk videre til fotografen. Så hatten er på plass på bildene selv om den ikke var det under selve vielsen.
Etter litt musserende sammen med forloverne var det å ta turen ut til Sundøya Fjordrestaurant hvor familie og venner samlet seg til bryllupsfest.
Regnet strømmet ned i så store mengder at flere av gjestene så ut som druknete katter da de ankom etter å ha gått fra parkeringsplassen på andre siden av veien.
Dusjing og føning av hår hadde bydd på utfordringer for deler av slekta etter et strømbrudd i bygda.
Datter sov deler av middagen i fanget til bruden Men det ble en fin kveld. Et hyggelig minne.
Slik har også ekteskapet vårt vært til nå. Alt har ikke gått på skinner. Vi har manglet ting som kanskje ikke var uunnværlige, selv om vi trodde det. Det har vært dager med gledesbobler i glasset, og gråværsdager hvor regnet har strømmet ned. Noen ganger har kreftene tatt slutt. Men det har vært et fint ekteskap. Samholdet er sterkt.
I dag var vi ute og spiste middag. Da bestemte vi oss for at vi går for 26 år til – minst!
I det siste har jeg hørt et nytt ord bli brukt flere ganger. Pasientportefølje. Smak litt på ordet. Pasientportefølje. Høres fint ut ikke sant? Helsebyråkrater og ledere snakker om sin pasientportefølje.
Jeg stusset første gang jeg hørte det. Syntes det var et litt snodig begrep. En portefølje er en mappe, eller veske. Så byråkraten har da altså en mappe full av pasienter?
Begrepet har sikkert sneket seg inn fra finanssektoren. Jeg vet jo at det snakkes om aksjeportefølje. Men mens jeg kan forstå en aksjemeglere ønske om å ha en viss portefølje, en viss andel aksjer å selge og kjøpe, er jeg mer usikker på om en kommunalsjef for for eksempel helse virkelig ønsket seg en stor pasientportefølje. Selvsagt gir det kred opp mot de andre kommunale helsesjefen. Jeg er sjef for den største porteføljen. Men sånn ellers. Er det et mål at flest mulig av kommunens innbyggere skal defineres som pasienter?
Og hvis du ser på de innbyggerne du skal gi et best mulig tilbud, for det må da være hovedansvaret. Er du da sikker på at det er riktig å se på det som en arkivmappe full av dokumenter og ikke som individ, medmennesker, deg og meg.
Jeg har rast nedover lista igjen. Nå er jeg nede på en 27. plass. Og selvsagt reagerer jeg på det. Isabelle Eriksen er på bloggtoppen, og hun vlogger mens hun reagerer på 11 år gamle videoer av seg selv som turner.
Jeg synes vloggene til Isabelle Eriksen er litt slitsomme og masete sånn før klokka 7 om morgenen. Og i grunn relativt uinteressante, selv om du kan få en kode som gir deg rabatt i en eller annen nettbutikk.
Ønsker jeg å se videoer av meg selv som jeg kan reagere på, kan jeg jo “kose” meg med å se på weboverføringen fra gårsdagens møte i Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd. eller kanskje ikke. Jeg er sliten ennå etter det møtet. Og er på langt nær ferdig med evaluering av egen innsats. Kunne jeg ha gjort noe bedre? Kunne jeg få til et bedre tilbud for Regnbuen? som jeg jo skrev om i innlegget La oss kutte hos de som forlanger minst…
Jeg ser lokalavisa skriver at vi reddet tilbudet. Jeg tror ikke brukerne ser det slik. For selv om vi fikk et vedtak som gjør det mulig at brukerne kan få det samme tilbudet som i dag, bare i et annet lokale,, så vet jeg at huset er viktig for de som bruker huset i dag. Men jeg kunne ikke gå for å fortsette driften i et hus som er stengt på grunn av brannsikkerhet, inneklima og vanskelig å opprettholde smittevern.
Om huset virkelig er i så elendig tilstand som kommunens administrasjon påstår er jeg usikker på. Men jeg kan ikke motbevise det. Det var mitt største dilemma i går.
Det kom mange nye opplysninger fra kommunalsjefen over bordet i går.
Det kom frem nye opplysninger fra flinke politikere som beviste at saksfremlegget var enda dårligere og inneholdt enda flere feil. Kanskje skulle jeg ha stemt for utsettelsesforslaget til Ap… Men jeg trodde vi skulle fått til noe bedre enn det vi fikk til.
De nye opplysningene fra kommunalsjefen førte til mer forvirring, fordi jeg ikke fikk tid til å analysere og fordøye de.
Det kom og frem hvor liten kunnskap enkelte har om psykisk helse. Det skremmer meg. Jeg blir mer skremt enn sint.
Jeg må ha litt tid til evaluering og faktasjekking før jeg kan konkludere om jeg virkelig var med på å redde Regnbuen i går kveld, eller om jeg ble lurt trill rundt.
I dag skal formiddagen brukes til et omstillingsprosjekt på jobb og en digital tarifkonferanse i forbundet.
Kvelden må brukes til å forberede meg til kommunestyremøte i morgen.
Vi snakkes…
I kommunen vår har vi Regnbuen. Et lavterskel- tilbud til de som sliter psykisk. Et dagsenter hvor de kan føle tilhørighet, bli sett og søke samhold. En møteplass. Slike møteplasser betyr så utrolig mye for de som bruker de. I morgen mener Rådmannen at vi skal ta til etterretning at han legger ned tilbudet.
Så lite viktig finner Rådmannen og hans rådgivere dette tilbudet er at vi politikere ikke en gang blir invitert til å vedta at dette tilbudet som betyr så mye for brukerne skal stenge. Vi skal bare ta det til etterretning. Gjort er gjort og spist er spist.
Saksframlegget et faktisk det beste eksempel på elendig arbeid jeg har sett på lenge. Det blir lett å plukke det fra hverandre i debatten i morgen. Hør bare:
“Stedet må stenges på grunn av den pågående pandemien” Ja vel. I saksframlegget står det at det er 4 – 8 brukere der samtidig. En ansatt mener jeg det er.. Altså max 10 personer. I det møtet vi skal ha for å vedta og ta til etterretning er vi minst 12 personer til stede, gjerne flere. Hvilke smittevern-hensyn er det vi klarer å ivareta som man ikke kan ivareta på Regnbuen? Mangel på håndsprit?
Det neste argumentet er at tilbudet har en relativt høy kostnad.
Dette er et politisk saksfremlegg som har til hensikt å gi meg som politiker et grunnlag for å fatte en beslutning.
Er det da for mye forlangt at jeg får de opplysningene jeg trenger for å kunne ta en slik beslutning? Jeg vil vite hva kostnaden blir i kroner og ører, så skal jeg selv finne ut om jeg mener den kostnaden er for høy.
Jeg forventer som politiker at Rådmannen og hans stab i politiske saksfremlegg ikke lar saksbehandlerens inngrodde fordommer komme så tydelig til kjenne som i dette saksfremlegget.
Brukerne av Regnbuen “stikker ikke innom” Regnbuen. De er brukere av et kommunalt Dagtilbud.
Det er ikke bare å presentere et nytt, alternativt tilbud for denne brukergruppen og tro at de kommer til og ta å velge og vrake som restaurantgjester som velger fra en meny.
For mange av disse brukerne er det å gå inn i et fremmed rom, en fremmed dør en relativt stor utfordring. Mister disse dagtilbudet kan det ta flere måneder før de tør å benytte seg av et annet av kommunens tilbud. Sitter ikke saksbehandler og de to andre i kommunens ledergruppe som har lest gjennom saksfremlegget med såpass grunnleggende forståelse for psykiske lidelser? (De to andre er Kommunalsjefen og Rådmann)
Jeg siterer videre fra saksfremlegget
Det er nå snart 20 år siden psykiatrien fikk nasjonalt fokus og ble tilgodesett med relativt store ressurser fra stortingets side.
Ja, det vet vi. Men fremdeles, selv etter 20 år er det fremdeles lenge før psykiatri og somatikk er likestilt. Og hvordan står det egentlig til med tilbudet innen psykisk helse i kommunen siden vi bare kan ta til etterretning at tilbudet på Regnbuen bare kan legges ned.
Saksfremlegget burde gi oss svaret, men gjør det det?
Det er en mengde kulepunkt. Men jeg ser ikke at noen av de er relevante for saken. Ja, vi fikk et Fontenehus i 2003, for 17 år siden. Men de har en annen brukergruppe. Det skal ut i arbeidslivet, tilbake til samfunnet. Det er kanskje ikke målet for brukerne av Regnbuen. For dem er kanskje det å komme tilbake til en normal hverdag stor nok utfordring. Og om man ikke kan måle en terapeutisk effekt, slik saksbehandler etterlyser, så kan man kanskje måle effekten opp mot hvordan disse medmenneskene ville ha det hvis tilbudet ikke eksisterte. Er ikke det og et mål på terapeutisk effekt?
Når saksframlegget så avsluttes med at bygningen som huser tilbudet er så elendig at det nok bare er et under at det ikke ramler ned ved første vindkast forstår jeg at det for noen har gått prestisje i å få lagt ned tilbudet. Muligens er det en eiendomsutvikler som sikler på eiendommen. Det er en spennende tømt….
Vel, vi møtes i Hovedutvalget om få timer. Regnbuen skal reddes. Jeg har planen klar for hvordan vi skal få til det.
MINE ELSKLINGER !!! Håper dere har det bra <3 Jeg titter innom for å dele en gladnyhet. Nei, jeg har ingen rabattkode til Nelly. Det er Isabell Raad der oppe på bloggtoppen som driver med slikt. Gladnyheten er at jeg er oppe på en 25. plass etter min begredelige 29. plass i går!!!
Vel, Isabell hadde lite nytt utenom rabattkone å melde, så jeg gir meg også her.
Skap dere en magisk dag.
Martinehalvs er på bloggtoppen. Og jeg, jeg er helt nede på en 29. plass. Tydelig at rapporter fra Rødt sin distriktsstyresamling ikke er det som gir flest klokk. Merkelig. Politikk er jo SÅ gøy! Og frem mot valget 2021 om litt over ett år skal jeg ha overbevist dere alle om det.
Men tilbake til Martine.
Hun har et sykt viktig innlegg i dag. Ja, den dama har ganske ofte viktige innlegg så hun er vellverdt et besøk.
I dag snakker hun direkte til meg. For jeg er ei sånn som utsetter ting.
Jeg utsetter klesvasken – helt til Gamle Gubben Grå tar den.
Jeg utsetter å fikse instagram på den nye telefonen og snappchat. Ingen stor fare for andre enn meg som eventuelt går glipp av ungenes bilder fra forskjellige ting, og alle naturbildene til søsteren.
Men jeg utsetter også andre ting som jeg absolutt ikke burde utsette.
Jeg utsetter å sjekke meg for livmorhalskreft, og jeg utsetter å ta mammografi. Og det er oss, vi som er som meg., Martine henvender seg til i innlegget sitt. Og ja, det var litt ubehagelig å lese, for jeg vet jo at hun har rett,
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg utsetter slike ting.
Jeg liker ikke å gå til gynekologisk undersøkelse, hvem liker vel det? Men jeg synes ikke det er flaut. For vi er ganske ulike alle sammen, og en lege har sett de fleste varianter, og har nok glemt underlivet ditt lenge før du har kommet deg ut av kontordøra.
Det er ikke fordi jeg ikke vil vite det om jeg har en kul i brystet at jeg ikke møter opp på Mammografi. Eller, på et vis er det vel det. Jeg vil jo ikke vite at jeg er syk. Men jeg vil jo definitivt heller helst ikke være syk uten å vite det. Jeg tror det er mer en fortrenging. “Det kan jo ikke skje meg…” eller det blir også feil. .
Vel, det har i det minste ikke noe med at jeg er så forfengelig at jeg er mer redd for å miste håret eller en pupp enn å miste livet. For livet er noe av det kjæreste jeg har.
Og nei, jeg lar ikke være å sjekke meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal finne ut hvordan jeg skulle gjøre det. Hvordan jeg skal gå frem.
Det er ikke vanskeligere å google det enn å google hvordan ta en covid-19 test, og det har vel halve Norge klart å søke opp – flere ganger.
Jeg er mer den typen som legger lappen i bunken på skjenken over ting som jeg skal ta tak i – en ag, og så ligger den der til jeg rydder og finner ut at det i grunn var så lenge siden jeg skulle ta tak i det at jeg kan kaste lappen og utsette det litt til. (Høres det kjent ut?)
Det er så travelt akkurat nå, jeg skal fikse det senere.
Jeg vet, jeg burde ta grep. For det kan tenke at det jeg nedprioriterer fordi jeg er så opptatt her i livet er selve livet.
Jeg tar hintet Martine, jeg skal sjekke meg. Jeg skal skrie det på lista over ting jeg skal gjøre – en dag….
Som noen av dere kanskje husker fra forrige innlegg så satt jeg og frøs på togstasjonen i Bergen, og tenkte meg en tur til Narvesen for å kjøpe meg en god og varm kopp med kaffe.
Som sagt så gjort. Kaffe fikk jeg kjøpt, og varm ble jeg. I grunn kanskje litt for varm… For sånn kaffe fra kaffemaskin, nymalt og god, den er varm. Skikkelig varm. Og sånne take-away-kopper ja det er liksom ikke alltid jeg får festa lokket så godt som jeg bør.
Vel, resultatet var at jeg klarte å helle gloheit kaffe ned i utringningen på genseren. Og fy@$% så varmt det plutselig ble! Og selv om denne kjerringa gjør mye rart, så vrenger hu ikke av seg toppen på perrongen på Bergen jernbanestasjon sånn brått og plutselig. (Selv om jeg hadde god lyst…).
Når skaden kunne undersøkes nøyere på et dertil egnet toalett kunne jeg konstatere to flotte brannsår. Ett på høyre pupp, og ett som følger arret etter hjerteoperasjonen ned gjennom kløfta mellom puppa.
Det er i grunn utrolig hva denne kjerringa får til
