Leser i lokalavisa at Viulveien fra Viul til Eggemoen har store utglidninger. Det så jeg ved selvsyn da jeg var der og gikk tur for et par uker siden. Så ille var veien at jeg valgte å kjøre om Haug / Hval da jeg skulle hjem.
Det forstår jeg at Rådmannen mener beboerne skal gjøre på permanent basis. Det å reparere veien blir i følge han alt for dyrt. Eller han mener den kan være åpen for trafikk enten oppover eller nedover. Altså enveiskjøring. Skal du fra Viul til Eggemoen eller Jevnaker blir det noen kilometers omvei å kjøre om Hvalsmoen.
Jeg vet ikke om det føles som en rettferdig ordning for befolkningen på Viul. De betaler eiendomsskatt som alle oss andre, kan man da ikke forvente at kommunen sørger for nødvendig infrastruktur som vei?
Så store skader som den veien har fått kan jeg aldri tenke meg at dette har oppstått i år. Dette er, antar jeg, resultatet av ganske mange år med neglisjering av nødvendig vei–veflikehold.
Er det flere av de kommunale veiene som har såpass stort vedlikeholdsetterslep at de står i fare for å bli stengt mon tro?
Det hjelper med litt drahjelp fra lokalavisa. Jeg er på 18. plass i dag. En plass ned fra i går, men dog veldig fornøyd. 2.242 sidevisninger er et tall jeg er veldig fornøyd med. Men fremdeles er det langt igjen til toppen. Og på toppen der regjerer Kokkejævel som vanlig med sine 46.957 sidevisninger.(sukk)
Mens jeg i mitt innlegg i går skrev om Trippel sjangs for å bli smitta…skrev om den økte belastningen både for å bli smitta og for senskader helsearbeidere har i disse dager, skriver Kokkejævel om en annen virkning av korona. Virkningen dette har på næringslivet og på arbeidsplasser. Det er i høyeste grad et like viktig tema.
I stedet for å gjøre seg klar til tidenes julehandel slik mange næringsdrivende pleier i disse novemberdager, sitter de nå i stedet og skriver permitteringsvarsel til de ansatte. Tenk litt på den alle dere som sitter i trygge jobber på hjemmekontor. Skrive permitteringsvarsler i stedet for julekort – gi økonomisk utrygghet i julegave til sine trofaste ansatte. Jeg vil anta at det er rimelig tøft.
For når regjeringen ber oss holde oss unna folk, ja da blir det få folk på kjøpesenter, i butikker og på serveringssteder.
Ikke minst mange restauranter, kaffer og utesteder kommer til å slite Slite lenge. Vi har så vidt startet på det som vanligvis er utelivsbransjens høysesong, julebordsesongen. Men i år blir det få eller ingen julebord. Få eller ingen gjester på byens utesteder, og de som våger seg ut må gå tidlig hjem.
Overskuddet fra november og desember som gjør at bransjen også klarer seg i januar og februar uteblir i år. Det kommer mange ansatte og eiere til å merke.
Vi visste alle at det ville komme en bølge to av viruset. Vi glemte det bare litt i sommer da alt nesten ble som vanlig. Fortrengte det. Vi visste at bølge nummer to skulle bli tøffere enn bølge nummer en, men siden den lot vente på seg, ble utsatt gang på gang, glemte vi at den kom til å komme. Vi senket skuldrene og slappet av alt for mye.
Nå skyller den over oss med all sin styrke. Viruset tok fra oss påsken, og 17. mai, nå tar den jula og julehandelen og.
Kokkejævel skriver at vi ikke skal si at alt vil bli bra. For alt kommer ikke til å bli bra for alle. Mange kommer til å ha det helt jævlig. Jeg er enig med han i det. Mange firmaer vil gå dukken, mange arbeidstakere vil miste arbeidet sitt, mange vil bli syke, mange vil miste sine kjære, mange vil dø og mange vil få senskader.
Jeg tror vi ikke helt klarer å ta inn over oss hvilke sorger og problemer som kommer i kjølevannet av viruset, og det kommer fremdeles til å ta tid før det er over
Jeg sier det likevel.
Alt vil bli bra. Alt vil ikke bli som før, men likevel kan det bli bra.
Så har det skjedd igjen. Kjerringa har stukket seg frem i avisa, og blir snakket til av mer eller mindre perifere bekjente.
Reportasjen til denne journalisten som ville skrive om denne kjerringa ble publisert på avisens nettside i går ettermiddag, og det tok ikke så lang tid før meldinger begynte å dukke opp. Første melding kom fra Finnmark, så da skjønner dere hvor stor denne kjerringa og bloggen hennes har blitt.
Nei det var ikke en kokk fra Alta som sendte sin hilsen. Meldingen kom fra en tidligere kollega som nå er bosatt det oppe.
I dag var jeg en tur innom Kiwi, og da kom norsklæreren min fra ungdomsskolen bort og sa at han syntes det var gøy at flere og flere leste bloggen min. Hyggelig. Det er noen år siden denne kjerringa gikk på ungdomsskolen.
Koselig med tilbakemeldinger. Men jeg håper denne lokale kjendisstatusen går raskt over, og jeg skulle ønske reportasjen dreide seg mer om politikeren enn om bloggeren…..
Applausen har stilnet. Folk trekker inn fra balkongene. Helseministeren har proklamert at det er alvor. En ny smittebølge er på vei. Det er på tide å ta sin del av dugnaden. Hjemmekontor og kosebukse. Droppe julebord og rakafisklag.
Helsepersonel kan ikke ha hjemmekontor. Man pleier ikke intensivpasienter via teams. Så vi bretter opp ermene og går på jobb. Ja, vi går på jobb. Det er ikke en del av dugnaden.
Vi går på jobb med vissheten om at vi står i første rekke. I første rekke for å hjelpe, gi pleie, redde liv. I første rekke for å bli smittet.
Flere studier viser at helsepersonell har mer enn tre ganger så høy risiko for å bli smittet. På verdensbasis er i snitt 10 prosent av smittetilfellene helsepersonell. Over 1.000 sykepleiere er døde.
Hvor mange helsepersonell som er eller har vært smittet her i Norge vet ingen. Norge har i motsetning til mange andre land ingen oversikt over smittede helsepersonell.
Flere store studier viser at mellom 10 og 30 prosent av Covid-19 pasientene får langvarige plager av sykdommen. Langtidseffektene – såkalt “Long Covid” begynner å vise seg. Senskader som viser seg i rapportene er lungeproblemer, brystsmerter, hodepine og leddsmerter.
Helsepersonell som ikke er smittet er også utsatt for senskader. Det var til tider litt tøff å være helsepersonell i våres. Bilder fra Italia og USA økte frykten for at vi skulle miste kontrollen også her. Nå stiger smittetallene og sykehusinnleggelsene på ny. Det gir på ny næring til frykten. Klarer vi å beholde kontrollen denne gangen også?
Mange helsepersonell gjorde en stor innsats i vår, og må belage seg på å gjøre det igjen nå. Lange vakter, alvorlig syke, stort arbeidspress, triste skjebner, redd for å bli smittet, redd for å smitte andre…. Lista over bekymringer og psykisk stress er lang. I vår ble det påvist posttraumatisk stresslidelse hos en av fire sykepleiere som arbeidet med korona-pasienter. “Hvordan skal vi klare neste bølge” spør mange av de seg.
Sykepleiere og annet helsepersonell kommer til å gå på jobb. Kommer til å være der for deg hvis du skulle trenge oss. Vi håper du hjelper oss ved å gjøre din del. Ta smitteverntiltakene på alvor. Delta i dugnaden. Det er alvor.
Det dukket opp en påminnelse på Facebook i dag. Ei venninne fra studietida hadde bursdag.
Jeg smiler vemodig når jeg ser bildet av henne dukke opp på displayet på telefon. Minnes mye moro fra det året vi bodde på samme hybelhus inne på Ullevål.
Vi har og hatt en del kontakt i voksen alder. Vi ble boende i samme by som voksne, og støtte på hverandre med ujevne mellomrom.
Vi har i grunn snakket ganske mye sammen når vi har truffet på hverandre. Jeg husker en busstur fra Oslo og en gang vi traff på hverandre i Sjongslunden da vi gikk tur. Det ble to ekstra runder i Sjongslunden fordi vi hadde så mye å snakke om.
Jeg smiler for meg selv ved minnene, men jeg sender ingen bursdagshilsen.
Så går jeg inn på siden hennes og leser fødselsdagshilsningene.
Gratulerer med dagen! Ønsker deg en hyggelig bursdag!
Gratulerer med dagen! Håper du får en fin dag!
Slike hilsner vi alle får med smilefjes, stetteglass og roser.
Det er og noen som bare sender røde hjerter. Noen som skriver at de tenker på henne og savner henne. Noen som vet….
Ei skriver i sin hilsen hvor mye hun savner bursdagsbarnet, og at hun døde tidligere i år.
Det er godt å se hilsener fra de som vet. Godt å se at hun ikke er glemt. Men det er sårt og se hilsener med ønsker om en god dag og en hyggelig bursdag.
Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen skriver om hva han brukte søndagen til. Det ga 34.299 sidevisninger.
Da regner jeg med at det vil gi utrolig mange sidevisninger hvis jeg forteller dere hva jeg brukte søndagen til. Det må da være av minst like stor interesse som hva en halvfeit småbarnsfar fra Alta driver med.
Klager ikke på sidevisningene altså. I går hadde jeg 2.190 stykker. En reportasje i lokalavisa sammen med min glitrende penn (tastatur) bidro til det, og i dag er jeg helt oppe på en 17. plass.
Dagen til Kokkejævel startet med at han våknet, skriver han. Merkelig sammentreff, men slik pleier også alle mine dager å starte.
Også her i Drømmehuset var det markering av farsdagen med gave og kaker. Selv om Gamle Gubben Grå muligens syntes det ble litt sent på kveld før det liksom ble tid til det.
Søndager er late dager her med lang frokost, avislesing av helgens papiraviser og god tid til en ekstra tekopp.- eller tre. Men Gamle Gubben Grå og jeg må jo og ut på tur. I går gikk den til Borglund Hengebru. Det kan du lese om i dette innlegget.
En tur ut til pappa ble det også tid til.
Alt i alt en veldig fin og avslappende søndag. Rakk til og med litt boklesing under pelspleddet.
Kommunen og beboere på Veme krangler om ei gammel hengebru. Ei hengebru, som liksom henger i løse luften. Ingen vil vedkjenne seg å eie den. Og siden man ikke er enige om hvem som eier den, blir man heller ikke enige om hvem som skal vedlikeholde den. Nå er vedlikeholdsetterslepet så stort at kommunen har valgt å stenge brua. Men kan kommunen egentlig stenge en bru de ikke eier? Og er brua egentlig stengt?
Vel, med sekken full av spørsmål tok Gamle Gubben Grå, Charlie Chihuahua og jeg og dro på befaring
Det har vært bru på stedet siden 1860, muligens før. Brua ble bygget da man gikk over fra omgsngsskole til faste skolebygg, og var skolevei for barna på vestsiden av Sogna til skolen på østsiden av elva.
Det var en stor redningsaksjon for noen år siden, og etter MYE diskusjon frem og tilbake ble penger bevilget og brua reddet – trodde man.
For selv om det ble gjort mye vedlikehold i 2016 eller deromkring foreligger det nå en rapport som sier at brua på ny trenger omfattende oppgradering. Og da er jo bråket i gang igjen. Hvem har ansvaret for å vedlikeholde ei bru ingen eier?
I følge bygdefolket ble brua en offentlig vei da den ble etablert i 1864. Men det finnes ikke noe dokumentasjon på det. Det er litt synd at de som bygde brua på dugnad for 160 år siden ikke husket på å få tinglyst hvem som skulle eie brua.
Spesielt nå som kommunen har hyret inn et konsulentbyrå med kompetanse på bruer til å utrede hvor mye det vil komme på å utbedre brua. Konsulentene har kommet til at det er i overkant av 4 millioner.
“Hvorfor bruker kommunen penger på å utarbeide en konsulentrapport på ei bru de ikke eier?” tenker jeg høyt der jeg og Gamle Gubben Grå og jeg står på elvebredden og studerer brua. Gubben har ikke noe svar.
Rapporten tilsier at brua “bør” stenges. Bør, ikke skal. Og så er jo diskusjonen i gang igjen. For skal brua stenges? Og hvem skal kunne stenge ei bru de ikke eier?
Brua var oppe som to grunngitte spørsmål i forrige kommunestyremøte uten at jeg ble så veldig mye klokere av Ordførerens svar. Men det ble vedtatt å ta saken opp igjen i kommunestyret med en sak som tar sikte på å finne en løsning begge parter kan bli fornøyd med. Og dette er litt av bakgrunnen for Gamle Gubben Grå og min lille befaring.
Det gjorde ikke saken mindre betent at det dagen før kommunestyremøte kom opp plakater ved brua om at den var stengt av kommunen, og at åpningene til brua ble sperret med sperrebånd. Når det ble spurt fra talerstolen om kommunen hadde rett til å stenge ei bru de egentlig ikke ønsker å ha noe ansvar for, sier kommunalsjefen om at brua ikke er stengt. Men at de må opplyse publikum om at brua har store skader og er utrygg å bruke.
Vel for meg virker det både av skilting og av sperrebåndet som er knytt opp og stenger brua fysisk at brua er stengt. Og det er her dagens ” sivile ulydighet” tro inn. Vi knøt opp sperrebåndet og med bankende hjerte beveget vi oss ut på hengebrua.
Det står som dere kan se på skiltet at
All ferdsel på brua skjer på eget ansvar
Så jeg hadde ikke hatt noen andre enn meg selv å skylde på hvis brua plutselig hadde røket og jeg hadde styrtet ned i elva som rant kald og mørk under meg. I mitt stille sinn tenker jeg at enkelte i kommunen hadde sett på det som en god løsning. Da hadde de vært kvitt både brua og Røde Brit. To fluer i en smekk, en skikkelig vinn-vinn løsning.
Til min glede kom vi oss tørrskodd både frem og tilbake over brua. Men jeg er enig i at det trengs utbedringer. Om de virkelig har en kostnad på over 4 millioner har jeg ikke kompetanse til å avgjøre. Men jeg synes det høres dyrt ut.
Vi knøt sperrebåndet pent på plass igjen og bega oss på hjemvei. Jeg synes det hadde vært trist om hengebrua ble revet. Jeg synes det er viktig å ta vare på slike minner om tidligere tiders ferdsel. Og brua er i følge bygdefolket fremdeles i daglig bruk.
Min lille bistand er å få reist spørsmål om brua i Samferdselskomiteen i fylke. Den gamle fylkeskommunen Buskerud, mente den har verneverdi. Kanskje kan fylket spytte i noen kroner for å bevare brua.
Nå blir det luksus og velstand i Drømmehuset, for nå har min første “månedslønn” som blogger strømmet inn på konto. Når det ble samlet opp alt jeg hadde tjent i september, så kunne jeg sende faktura på hele 860,- kroner.
Hvis jeg regner ut timeprisen på alt arbeidet jeg legger ned på bloggen kan jeg ikke skjønne annet enn at dette må være langt under tariff.
I dag starter jeg med en stor takk til mine lesere . Takknemlige tanker blir sendt både nordover og sørover. For dere, kjære lesere har hjulpet meg til ikke å dumme meg ut for hele lokalbefolkningen her på Ringerike.
For i dag er jeg på plass nummer 20, så hvis reportasjen i lokalavisa kommer før jeg raser nedover på lista igjen, så slipper jeg å fremstå som litt høy på meg selv. Så nok en gang Tusen Takk!
Men dette innlegget skulle ikke handle om meg. Det skal handle om kjøtt. Nærmere bestemt tørket reinkjøtt. For Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen selger tørket reinkjøtt gjennom sin nettbutikk, og det er jo så viktig budskap å få frem i disse førjulstider.
Jeg har ikke så mye greie på tørket reinkjøtt, så jeg må lese meg litt opp.
Tørket reinkjøtt blir litt om spekemat. Vil garantert gjøre seg greit på et spekefat, men jeg ser og for meg bålpanna på hytta. Lefse, rømme, kanskje litt rå-rørt tyttebær. og selvplukket sopp. Det tror jeg kunne ha vært skikkelig godt.
Men tørket reinkjøtt er dyrt!! Kiloprisen på kjøttet til Kokkejævel regner jeg raskt ut at er over 1.600 kroner!!
Jeg sjekker flere leverandører av tørket reinkjøtt. og finner at andre produsenter tar over 2.160 kroner pr. kilo.
Så Kokkejævel har ikke noen ublu pris. Ikke trenger du svi av en dagslønn heller. Kjøttet selges i små forpakninger på rundt 100 gram.
Nå har jeg svart høflig og informerende på ett av spørsmålene som kom i kommentarfeltet til Kokkejævel. Der var det ikke så mye hjelp å få for ei som var litt usikker på hvordan regne ut kilopris. Jeg tror man får flere kunder hvis man svarer pent og høflig, selv om man antar at vedkommende er ute etter å kverulere. Da hadde det kanskje vært lurere og bare slette kommentaren i stedet for å la mobben kaste seg over stakkars Lise, som kanskje ikke husker mattelærdommen fra skoledagene, men likevel har lyst til å sammenligne pris opp mot andre aktører før hin bestiller.
Og, Lise. Det finnes ganske mange leverandører av tørket reinkjøtt på nett. Så hvis du vurderer å bestille er det sikkert noen leverandører som vil snare deg seriøst og høflig på spørsmål om fraktkostnader og leveringstid. Kokkejævels svar
Det leveres på slede med kjørerein foran. Leveringstiden er ofte lang, men den som venter på noe godt venter ofte forgjeves.
sier mer om Kokken enn det gjør om deg. Det er ikke slik man behandler potensielle kunder.
Jeg klikket meg gjennom en bestilling for å finne svaret på ditt spørsmål. Fraktkostnadene fra Kokkejævel til meg på Hønefoss kommer på 99 kroner. tipper det er ganske likt for sentrale østlandet.
Siden kjøttet blir sendt med posten, er det vanskelig for Kokken og ha noen formening om hvor lang tid det vil ta. Min erfaring med netthandel er at det vel tar en ukes tid.
Håper du ble litt klokere av å lese min blogg. Ha en fortsatt god dag.
PS: Nei, jeg bestilte ikke tørket reinkjøtt, bare klikket meg gjennom for å se hva de totale kostnadene ville komme på. Men kanskje jeg bestiller senere. Og Kokkejævel var ikke dyrere enn andre, heller tvert i mot.
Jeg kjenner at det er nok nå. I dag skulle storfamilien vært samlet til festlig lag. Avlyst, selvsagt. Vi er alt for mange. Nærmere 20 stykket med smått og stort. Der det er hjerterom er det husrom var det en gang noe som het. Nå holder vi avstand og vifter rundt oss med tommestokker. Hold avstand! Hold deg minst en meter unna meg!
Jeg er så utrolig lei korona. Lei av å se tillitsvalgtskollegaene mine kun på Skype, og ha politiske møter på zoom. Lei av alle begrensningene. Lei av å sprite hendene og lei av å gå med munnbind.
Men vet dere hva som virkelig fikk det til å føle at nå Nå NÅ var det nok?
Jo når jeg fikk beskjed om at listene hadde kommet opp igjen. Lister hvor de radiografene rundt omkring på sykehusene våre som stiller seg villige til å bli ringt etter hvis arbeidsmengden på ei vakt skulle bli i største laget kunne skrive seg opp. Ledelsen gjør det ledelsen må for å stå rustet når antallet Covid-19 pasienter atter stiger.
Jeg er sliten, og dritlei korona når jeg sender mail til forbundet sentralt og spør om avtalene for utvidet overtid er forlenget. Jeg vet de avtalene vi inngikk i mars gjaldt for et halvt år.
Avtalene var ikke forlenget. Forbundet spør om vi trenger det nå. De forstår alvoret. Jeg sier at det er greit hvis de snart er på plass igjen.
Avtaler og slikt kommer til å komme på plass
Helsearbeidere kommer til å gå på jobb. også når de må arbeide overtid. Vi kommer til å være der, stå på, gjøre jobben vår, strekke oss langt for å være der for pasientene.
Men jeg kjenner uroen begynner å arbeide i meg. Hvor ille blir denne toppen? Hvor fullt kommer det til å bli på våre sykehus? Kommer vi til å ha intensivkapasitet og respiratorer nok?
Har du, du som bare måtte dra på den festen med de femti andre vennene dine i går kveld noen gang tenkt på hvordan det er å være lege og må avgjøre hvem av to pasienter som trenger pustehjelp som skal få respiratorbehandling, og hvem som bare skal overlates til å dø?
Har du som satt på det møtet her om dagen og “skrøt” av hvordan du hadde “lurt” deg unna karantene da du kom hjem fra Europa i høst tenkt på hvordan det er for en intensivsykepleier å stå og pleie en døende pasient som hun vet kunne vært reddet hvis hun hadde fått respirator, men at hun ikke var den heldige da det ble avgjort hvem som skulle få den siste ledige respiratoren på sykehuset?
Har noen av dere som gir f…. i myndighetenes smittevernanbefalinger og påbud fordi ingen skal kunne diktere dere reflektert over at på lista over hvem som skal få respiratorbehandling hvis det er knapphet på ressurser ble den øvre aldersgrensa satt på 60 år?
Har du reflektert over at fordi du ikke ønsker å innordne deg, så kan vi bli nødt til å ta i bruk den lista nå før jul.
Jeg er så drittlei korona! Jeg er så lei munnbind, meteren og håndspritdispensere. Men jeg er mest lei av å kjenne på frykten for hva kollegaer i helsevesenet kan risikere å stå midt oppe i om en måned eller kanskje ikke før i neste topp. Var det i april den er varslet?
Jeg er så drittlei korona. Jeg er selv i en risikogruppe. Eller for å være ærlig er jeg i tre. Jeg har diabetes, er hjertesyk og arbeider på sykehus med pasientkontakt. Jeg er heldigvis ikke av den typen som tar sorgene på forhånd. Jeg uroer meg ikke for egen helse. Men jeg ser engstelsen hos ungene og Gamle Gubben Grå. Engstelsen hvis jeg hoster eller snyter meg. De er ikke redde for å bli smittet. De er redde for at jeg skal få Covid-19. Redde for å miste meg.
Så selv om jeg er drittlei korona holder jeg meteren, og vasker hendene. Jeg forsøker å vekke til live den samme entusiasmen på møter selv om de er på zoom og Skype. Jeg tar oftere og oftere på meg munnbind. Selv om jeg er drittlei følger jeg de råd og anbefalinger myndighetene gir. Ikke fordi jeg er en lydig slave som blindt lystrer Erna. Men fordi jeg har evnen til å tenke selv. Jeg vet at hvis vi ikke tar et tak nå, kan virkeligheten bli langt verre enn jeg ønsker å tenke på.
Og du, vet du hva jeg er mest dritlei? Jo det er alle dere som gir f….
