Jeg husker første gangen jeg var på Rødt sitt landsmøte. En av sakene i Arbeidsprogrammet som var oppe til debatt var lokalsykehus. Det var vel sykehusene blant annet på Odda og Flekkefjord som var nedleggingstruede akkurat da.

Mange flinke debattanter hadde vært på talerstolen.  Blant annet en Terje Kolbotn fra Odda. En flink fyr. En skikkelig arbeider fra smelteverket der på Odda. Han snakket og oppførte seg slik at jeg forsto at dette var en fyr mange lyttet til i forsamlingen. En som hadde høy integritet i partiet.

Jeg hadde bestemt meg før jeg dro på dette landsmøtet at jeg skulle ikke på talerstolen. Jeg hadde meldt meg inn i partiet tre måneder tidligere. Det var helt tilfeldig at det nettopp var jeg som måtte representere lokallaget på landsmøtet. Det var liksom ingen andre som hadde lyst og anledning. Jeg var der for å lytte og lære. Og jeg innrømmer det gjerne. En god stund første dagen var jeg veldig usikker på om Rødt virkelig var partiet for meg.

Det var egentlig først når han Terje Kolbotn entret talerstolen i en helt annen sak enn lokalsykehus og holdt et flammende innlegg at jeg følte at jo, dette er flokken min. Disse standpunktene og meningene føler jeg meg hjemme i.
På dag to skulle vi debattere hva som skulle stå i arbeidsprogrammet om sykehuspolitikk og lokalsykehus. Og plutselig viftet jeg med hånden og tegnet meg på tale-lista.  Jeg som ikke skulle på talerstolen sto plutselig der foran en full sal med kommunister for å si noe fornuftig om lokalsykehus-politikk.

Det er ikke det at jeg var redd jeg ikke hadde kompetanse på lokalsykehus og lokalsykehus-politikk at jeg var litt nervøs. Jeg har brukt hele yrkeslivet mitt på et lokalsykehus  Jeg har sittet i styret til lokalsykehus og til et stort Helseforetak so  ansattes representant. Jeg vet at jeg har kunnskaper om temaet, men hvordan skulle jeg fange salens interesse? Og hvordan skulle jeg få formidlet at jeg hadde kunnskaper?

Jeg startet innlegget mitt med å si

Terje Kolbotten sier at det viktige er å bevare akuttkirurgien.  Terje Kolbotten aner ikke hva han snakker om….

Jeg skal love dere at jeg fanget salens oppmerksomhet.  Det var så stillt at du kunne høre ei knappenål falle.  Her kom ei totalt ukjent kjerring og hevdet at en av partiets respekterte veteraner overhode ikke hadde peiling på det han snakket om.  Dette kunne bli interessant.  Og jeg la merke til at Kolbotten, nesten bakerst i salen allerede tegnet seg til replikk.

Så trakk jeg pusten og fortsatte.  Jeg forklarte hvordan ting hang sammen på et sykehus. At det ikke hjelper med akuttkirurgi hvis du ikke har anestesi-personell på jobb. Hvordan utrolig mange funksjoner henger sammen på et sykehus. Hvordan en reduksjon i tilbudet til et mindre “viktige” fagområde som røntgen eller laboratoriet også kunne være første skritt på veien til en uthuling av sykehuset.
Hvis det for eksempel ikke er en radiolog på vakt for å ta ultralydundersøkelse, vil mannen med mistanke om gallesteinsanfall raskt bli dirigert til et sykehus som har slik kompetanse på vakt.  Hvis mange av pasientene med behov for akuttkirurgi blir borte på vakttid, hvorfor skal man da betale et fullt operasjonsteam til å sitte i beredskap og vente på pasienter som ikke dukker opp?
Uten et operasjonsteam på vakt, kan man ikke utføre keisersnitt.
Det betyr at fødende hvor man frykter at man kan få behov for keisersnitt blir omdirigert til et annet sykehus med slik kompetanse på vakt 24/7.
Slik utarmes lokalsykehustilbudet funksjon for funksjon til det  bare er et skall av et sykehus igjen.  Et skall hvor pasientene oftere og oftere blir dirigert forbi og til et større sykehus et annet sted.

Jeg tror at mitt innlegg på Rødt sitt landsmøte i 2017 var med på å bidra til at det i vårt arbeidsprogram for denne perioden står

Rødt mener dagens lokalsykehus må beholde fullverdig akuttberedskap. Dette inkluderer døgnkontinuerlig akuttkirurgi, anestesi, indremedisin, røntgen og laboratorietjenester.

Jeg er glad for at denne formuleringen også er med i forslaget for Rødt sitt arbeidsprogram for neste fireårs periode.  Et fullverdig lokalsykehus er så mye mer enn en bygning hvor det står sykehus på veggen,

Sjelden har jeg følt at teksten på kruset mitt på jobben har passet bedre enn nå.   Stor i kjeften, og rask i replikken som jeg alltid har vært er det greit med en påminnelse om at handlinger teller mer enn store ord. Og nå, nå føler jeg at jeg fort kan fremstå som om jeg ønsker å fremstå som bedre enn det jeg er..  Det er liksom ikke en positiv egenskap for en politiker som sikter mot toppen, og derfor ber jeg i dag om dere, kjære leseres hjelp.

Han som en gang hjalp meg opp og frem, Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen, tror jeg ikke vil stille opp denne gangen.  For det første tror jeg ikke han ser på meg som Norges morsomste blogg  lenger. For det andre er han opptatt med nattevåk, bleieskift, gulping og raping.
Jeg tror heller ikke jeg ville få 26.000 lesere om jeg skrev om hva jeg gjorde mellom midnatt og klokka 04 i natt.  (Bevistløs søvn, med små oppvåkninger hver gang jeg snudde på meg.)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nei, folkens jeg trenger seriøst hjelp.
For mens jeg med hjerte i halsen sitter og venter på at Ring Blad skal publisere en reportasje om meg som blogger,  så raser jeg nedover på bloggtopplista og er i dag på en 27. plass.
Og som om ikke det er nok. Hvem ligger helt oppe på en 7. plass på dagens liste?  Jo Geriatriks, en annen lokal blogger.  Men får han noen reportasje i lokalavisa av den grunn?

Så folkens, klikk dere inn på bloggen min.  Les gamle klassikere som, Åpent brev til Anne- Kari Bratten   eller Rumpe-update……...Jeg trenger all den hjelp jeg kan få for ikke å fremstå som Ringerikes største flopp.

I går skulle kommunestyret bestemme hvor kommunen skal gjøre av all snøen de brøyter vekk fra gater og torg.

I mange år har de dumpet den på Pettersøya, et grønt område i sentrum mange av oss mener kan brukes til noe bedre enn å være deponi for forurenset snø.

Pettersøya. Det er noe med navnet. Det får deg til å tenke at det muligens ligger i nærheten av vann. Ganske riktig.  Det er ei halvøy elva krummer seg rundt.

Jeg tenker som så at når lastebillas på lastebillass med skitten snø blir dumpet på ei halvøy, ja så er det vel en viss fare for at noe som ikke burde det havner ut i elva og videre ut i fjorden.  “Ute av øye ute av sinn” tenker de ansvarlige i kommunen. Problemet forsvinner jo på ett eller annet vis når våren kommer.

Politikerne har sagt klart i fra at Rådmann måtte komme opp med en bedre ide’, et mer egnet sted for snødeponi og vedtok at forrige vinter var siste vinter lastebilene skulle dumpe snøen på Pettersøya. Jeg mener politikerne vedtok det både i 2019 og muligens før det og.  Og i går skulle vi altså behandle Rådmannen eller administrasjonens forslag på nytt sted.

Stor var min forundring da jeg leste at Rådmann sin innstilling gikk på at snøen skulle dumpes på …. (du gjetter det aldri) ……. Pettersøya!! I det minste i et par år til. Til de får utredet andre alternativer, gjerne med litt konsulentbistand.

Her er det noen som øyensynlig har litt tungt for det.

Jeg ser av saksfremlegget at administrasjonen har vurdert flere steder. Blant annet Sjongslunden som er et annet grøntareal i sentrum. I likhet med Pettersøya ligger Sjongslunden også ved elvebredden og er et yndet sted for jogger og hundeluftere.  Jeg har litt lyst til å si at det kan jo tenkes at det kunne være en ide og vurdere noe som ikke er et grøntområde langs elvebredden i sentrum, men lar det være. Det hender slike gode råd fra meg oppfattes som spydige kommentarer av en eller annen grunn.

Det var mange som var oppe på talerstolen og tordnet. Jeg lot det være. Jeg forsto av stemningen i salen at vi kom til å få flertall for å si at nok er nok. Flertall for å sette foten ned. De fleste partiene var enige om det. Bortsett fra Høyre. For son hu høyredama sa det  “De i høyre kunne vente to år med å sette ned foten.”

Jeg tenkte i mitt stille sinn at det er utrolig lenge å stå på ett bein.

I går var Regnbuen som jeg har skrevet om i innlegget La oss kutte hos de som forlanger minst…og et par andre innlegg oppe til endelig behandling i kommunestyre.  Alle er tilsynelatende enige om at det er viktig å ivareta brukergruppen. Uenigheten går på hvordan vi best gjør det , og ikke minst hvordan vi unngår at noen av de som brukte stedet blir stående uten tilbud.

Dette er et lavterskel tilbud, og da må vi la det forbli et tilbud med lav terskel. Den enkleste måten å sikre det på er å gi tilbudet en sentral plassering. Ikke fordi alle som benytter seg av tilbudet bor i sentrum, men fordi de da lett kan komme seg til og fra stedet når de måtte ønske.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg i dag var en av de andre representantene som var to turer på talerstolen under debatten rundt denne saken. Første gangen snakket hun om at terskelen for bare å oppsøke et slikt tilbud kunne være høy for mange. At mange kanskje gikk flere ganger forbi huset før de torde å gå inn.

Neste gang hun gikk på talerstolen fortalte hun at hun hadde vært bruker av stedet. At hun visste hvor mye tilbudet hadde betydd for henne. Det gjorde inntrykk på meg.

Men til liten nytte. Man tror på tomme ord og fagre løfter. Og hvis det viser seg om et år eller tre at de son sårt trengte det ikke fikk et tilbud – tross løfter og fine ord. Ja da, da kan vi jo finne på noe annet..

Men ingen vet hvor de som mister tilbudet sitt er om ett år eller tre. Ingen bryr seg. De er så langt nede i grusen at de bare er en klamp om foten. Fine ord i dokumenter og fra talerstolen. Ellers bryr de seg ikke. For psykiatri er bare snakk om følelser. Det er jo bare å ta seg sammen…  Jeg har hørt de si det og  når kanera og mikrofoner er skrudd av…

Her kommer en journalist på døra for å gjøre intervju med kjerringa som fantaserer om å bli toppblogger, og hvordan følger kjerringa opp det? Jo med å rase ned over lista til en 27. plass.  Nå skuffer jeg jo ikke bare meg og leserne mine, men også journalisten og alle leserne av lokalavisa.  Jeg hadde 1.109 sidevisninger i går, bra det altså, men hjelper lite når han på toppen har 62.797.

Han på toppen ja.  Jeg må jo lære av han skal jeg komme meg oppover lista igjen.  Han skriver om hjemkomst.  Kjærest og babyen har kommet hjem fra barsel.
Den eneste hjemkomsten jeg liksom kommer på i farta var at jeg kom hjem fra kommunestyremøte i går. Hjem med et par Grandis under armen når klokka hadde passert 21.
Så ble det samling rund spisebordet mens vi snakket om alt fra snødeponier, og hengebruer til offentlig budsjettering og fun-facts fra vitenskapens verden.
Ja, Gamle Gubben Grå og jeg ble sittende oppe og prate helt til klokka var godt over midnatt.  Det tar litt tid å lande etter et kommunestyremøte, engasjementet er ofte litt høyt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gamle Gubben Grå og jeg fikk rydda og shina Drømmehuset i god tid før journalisten kom. Ja jeg fikk sågar satt meg ned og gjort de siste forberedelsene til kommunestyremøte senere i dag. Er ikke helt sikker på hvor mye jeg klarte å konsentrere meg akkurat om det. Det var en del andre tanker dom kvernet litt mye rundt i hodet mitt. Jeg er liksom ikke så glad i pressen.

Men dama var hyggelig nok, og jeg babla i vei som jeg pleier. Hun var nok mer opptatt av bloggen enn politikken, og det uroer meg jo litt. Men jeg skulle få teksten til gjennomlesning og jeg har tro på at vi blir enige om tekst vi begge synes er greit.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så kom vi til det verste med slike sjanser. Fotografering!!! Jeg HATER å bli fotografert. Å sitte slik å smile naturlig til fotografen er omtrent så langt utenfor komfortsona som jeg kan komme. Første gang vi skulle ta bilder til et valgprogram i 2011, hyret jeg inn en venn av meg som er hobbyfotograf.  Vi drev på en times tid. Han tok over 200 bilder av meg. Av de var det vel 7 bilder han turte å vise meg….

Journalisten i dag var flink. Jeg håper hun fikk noen fine bilder.  Hun tok noen av meg sammen med Charlie Chihuahua og noen av meg ved PCn. Da hun skulle gå igjen la hun merke til den sjokk rosa inngangsdøra vår og ville ha et bilde av meg i døråpningen.  Det er bra hun ikke måtte en tur innom det rosa gjestetoalettet vårt, for da skulle hun ratt ha et bilde av meg sittende på do også..

Må innrømme at jeg er litt spent på hvordan reportasjen blir, og ikke minst på hvordan den blir mottatt.

Det er så mye dette året som ikke er som andre år.  Så også jobben som tillitsvalgt.  I går for eksempel skulle vi sluttføre årets lønnsforhandlinger.  Bare at vi gjør det i november og ikke i mai er merkelig nok.   Men vi sluttførte de i desember i 2002, så det er ikke enestående.  At vi var i bistandsforhandlinger, altså måtte ha bistand fra Spekter og Radiografforbundet  er heller ikke så uvanlig.  Rammen rundt møtet i går burde i så måte være kjent.  Men likevel ble årets innspurt annerledes enn tidligere år.  Koronasmitten i samfunnet sørget for det.
For selvsagt kunne vi ikke tromme sammen noen fra HR, Noen fra Spekter, noen av oss tillitsvalgte og noen fra Radiografforbundet sentralt i ett og samme møterom.  Nei, forhandlingene måtte foregå på Skype.
Selv jeg forsto såpass, selv om det vanskeliggjør muligheten for å lese kroppsspråk hos motparten.

To fra HR satt i et møterom i en bygning i Drammen.
Regnemesteren deres satt et annet sted. Mulig hjemmekontor,
Spekter satt vel på toppen av KPMG-bygget på Majorstuen der de har sitt hovedkontor.
Radiografforbundets  ledelse satt på forbundets kontor i Rådhusgata i Oslo,,
Regnemesteren vår satt på hjemmekontor i Mjøndalen.
Og vi tillitsvalgte i forhandlingsutvalget vårt hadde funnet oss et møterom på Drammen Sykehus.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Møterommet vårt var første utfordring.
Det såkalte “Smutthullet” er et møterom som har plass til 8 personer.  Men på grunn av korona-restriksjoner og krav om minst en meters avstand var antall møtedeltakere man kunne ha på dette møterommet nå redusert til 2.
Vi var 4.
Løsningsorienterte og flinke som vi er løste vi den utfordringen med å ta på oss munnbind.
Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle sitte og føre lønnsforhandlinger med arbeidsgiver med tildekket ansikt og  via dataskjermen…  2020 blir et å vi aldri  glemmer.

Vel, i løpet av et par tre timer kom vi til enighet.
Resultatet er ikke offentlig før alle andre og er ferdig med sine forhandlinger.
Tradisjon tro ble det god mat og et glass rødvin når jeg kom hjem til Drømmehuset  Viktig å unne seg en påskjønnelse etter å ha endt en utfordring man har brukt mye energi og tankevirksomhet på.

Utrolig at det er så mange av dere som leser denne bloggen. Men folkens, plass nummer 26…  Vi kan da ikke nøye oss med det? Nei, nå må vi få denne kjerringa oppover på lista igjen!!
Den oppgaven må vel i hovedsak bli min.  Det er jeg  som må skrive noe som jeg er slik at dere stadig vender tilbake til mine skriverier.
Jeg skal ikke komme med noen dype betraktninger om balansen mellom det private og det personlige, eller ha noen formening om jeg utleverer for mye eller for lite.
For meg er bloggen bare en gøyal hobby. Hjernetrim. Noe jeg slapper av med.  Liker å skrive.
Jeg er ikke en narsissist som  gjør alt for å komme øverst på lista eller for å få klikk.

Nei nå kan jeg ikke sitte her og knotte lenger.
Journalisten som skal intervjue meg kommer om under tre timer.  Må nok rydde litt og gå over Drømmehuset med støvsugeren.  For de to forgående dagene har jeg bare orket jobb og sofa.   Det synes!
Om 6 timer starter kommunestyremøte, og jeg er ikke helt ferdig med forberedelsene til det heller. …..

Ny dag, nye muligheter er det noe som heter. I dag er første dagen i resten av ditt liv.  På mange måter er hver dag en gylden mulighet til å starte livet litt på nytt, ta grep, gjøre små eller store endringer.

‘Framtiden starter i dag” kalte toppbloggeren innlegget sitt i går. Innlegget handler om at babyen deres nå er eldre enn det storebroren ble.  Jeg kan forstå lettelsen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men fremtiden starter i dag for oss alle, også for meg helt nede på en 26. plass.

Jeg er et menneske som ser mer fremover enn bakover.  “Gjort er gjort, og spist er spist”.  Jeg bærer historien min med meg, men er mer opptatt av livet her og nå enn å dvele for mye med det som har vært.

I dette innlegget sikter jeg ikke til toppbloggeren. Han er fremdeles preget av sorg. Hans refleksjoner er forståelige.

Jeg kjenner mange som graver seg ned i fortiden, koser med elendigheten og ønsker å forbli der for evig. Som ser på meg med sorg i blikket, spør om jeg husker hvor slemme den og den var på ungdomsskolen og får en tåre i øyekroken og ser livredd ut når våre tidligere plageånder går forbi bordet vårt på kjøpesenteret.

Ja, jeg husker at han halvskallede mannen med buksesig en gang var en skikkelig dust. At han muligens ikke har forandret seg, og at jeg hverken har noen planer om å hilse eller på annen måte vise at jeg overhode kjenner han igjen.  Men jeg sitter ikke her og er redd for at han skal komme bort til bordet vårt og komme med ekle kommentarer slik han gjorde i skolegården for 40 år siden.  Gjør han det, beviser han virkelig at han er en dust. Og da skal han nok få svar på tiltale. Men jeg kan da ikke la hans teite ord en gang for lenge siden ødelegge en god latte eller en god samtale mellom gode venninner på kafe’.

Fortiden er historie. Framtiden starter i dag. Fortiden din behøver ikke definere hvem du er i fremtiden. Mobbeofferet behøver ikke forbli offer. Mobberen trenger ikke forbli mobber. Han kan bli redusert til dust, eller luft eller en voksen mann som var litt dust på ungdomsskolen.

Fremtiden er din. Fortiden kan du ikke endre, men du kan gjøre ditt for at fremtiden skal bli bra.

Fremtiden starter I dag

Antall direktører i Utsannigsetaten i Oslo har steget til tross for at det liksom ikke var det som helt var planen. Direktørstillinger i det offentlige har det ofte med å formere seg. Nå er det 28 direktører som skal styre 147 skoler og 65.222 elever.

Forresten ser jeg at hun sjefen for alle direktørene, direktør for direktørene om du vil vist nok aldri hadde sagt at det skulle bli færre direktører totalt. Det var en misforståelse. Det hun hadde ment var at det skulle være færre direktører i toppledelsen.  Å ha et lederspenn på 26 ansatte var jo litt mye å holde styr på.

Den opplysningen var opplysende.  Men som den vitebegjærlige kjerringa jeg er, får jeg straks to nye spørsmål i hodet.

Tenk å være Direktør, og likevel ikke være høyt nok på strå til å være en del av toppledelsen. Jeg vet ikke med deg, men hadde ikke du og følt deg litt skuffa da? For meg er en Direktør liksom den øverste lederen. The Big Boss om du vil.  Det kan da ikke være så gjevt å være direktør når det kryr av dem i samme etat. Så må alle mellomledere være direktører, eller er det et tegn på at det er så mange glavalag med ledelse at alle tenkelige lederbetegnelser er brukt opp?

Og så var det det med lederspennet  Jeg hører gang på gang om toppledere som ikke kan ha for mange ledere på nivået rett under seg.  Et sted mellom fem og ti pleier å bli sett på som maks.  Men jeg kjenner mange avdelingsledere og seksjonsledere på lavere nivåer som fort har et lederspenn på både 20 og 30 medarbeidere.  Hvordan klarer de det, når disse topplederne som jeg ville forvente har både bedre lederegenskaper og mer kunnskap om ledelse ikke klarer det?

De direktørene som sitter i toppledergruppa skal ha tittelen «divisjonsdirektør». Det er en Direktør med ansvar for grunnskole, en for videregående skole, voksenopplæring og fagopplæring, en for kompetanseutvikling og elevrettigheter, så er det selvsagt en direktør for organisasjonsutvikling og fellestjenester og en for tjenesteutvikling, digitalisering og analyse.  Så har vi jo direktør-direktøren. (Altså direktøren over alle divisjonsdirektørene). Hva de 20 andre direktørene som ikke fikk lov til å bli divisjonsdirektører er direktører for, har jeg til tross for iherdig googling ikke helt klart å finne ut av.

Det å sette ned lønna til folk under en omstilling er ikke greit. Da kommet fort slike som meg, tillitsvalgte, og skriker og bråker. Så alle de 20 direktørene som ikke er med i toppledelsen må jo få beholde lønna si. Hvis man mister en del ansvar et det vanlig at lønnsutviklingen stagnerer de neste lønnsoppgjørene. Men lønna blir sjelden satt ned. Det er noe med forutsigbarhet i den enkeltes privatøkonomi. Selvsagt anderledes hvis man selv velger seg vekk fra en stilling.

Like klart er det at en divisjonsdirektør må tjene mer enn en helt vanlig direktør. Hva er liksom vitsen med å være divisjonsdirektør ellers?

Jeg tror de fleste av oss er enig i prinsippet om at en leder skal tjene mer enn de hun er satt til å lede. Og når en helt vanlig lærer har en lønn på rundt en halv million, blir det jo fort godt over millionen på direktørene i toppledelsen. Hvis man for eksempel tenker seg at lederen skal tjene ca 100.000 mer enn de hun er satt til å lede, skal det ikke mange lag med ledelse til før direktørlønninger, for ikke å snakke om divisjonsdirektørlønninger og direktør-direktørlønninger fort bikker en million eller halvannen.

Vi har akkurat vært gjennom et lønnsoppgjør, ja alle er ikke ferdig ennå. Lærerne, også i Oslo, oppfordres til moderasjon.  Dette unntaksåret 2020 må vi finne frem dugnadsåndene og stå på.  Ingen spør om lønnsøkning når det er dugnadsånd som gjelder.  Og siden lærerne ikke står på krava, men tvert i mot tar ansvar og viser moderasjon blir det mer igjen til lederlønninger.  Lønnsvekst på 3.5% var jo satt av i budsjettet, og noe må j de pengene brukes til og.

Pengebruk er også et vesentlig poeng i denne saken.  For Byråden og hennes Direktør-direktør har brukt penger, våre penger, som fulle sjømenn.  For her er brukt millioner på hodejegere, konsulenter og ikke minst ledertrening etter et amerikansk ledertreningsprogram som garantert er mye bedre enn alle ledertreningsprogram som er utviklet her til lands.
Jeg håper forresten at de hodejegerne har blittbrukt til å finne de beste lærerne til å undervise barna.  Hvis de kun er brukt for å jakte på hoder til direktør-, divisjonsdirektør- og direktør-direktørstillinger, ja da burde hodene snart rulle.

Når så kronen på verket blir avslørt.
Direktørgjengen har svidd av 12 millioner norske kroner på å planlegge og utvikle leseprøver for å teste leseferdighetene til barn og unge.
Selvsagt er det mye morsommere å bruke millioner og konsulenter på å lage sine egne leseprøver enn å bruke de leseprøvene allerede har utarbeidet og som også Osloskolene kunne få bruke helt gratis – i likhet med resten av skole-Norge.  Nei bruke det samme som resten av landet det må da alle forstå at ikke går an Oslo-folk, hovedstandens borgere og deres barn ikke er som andre folk her i landet.

Inga Marie som er byråden med ansvar for utdanningsetaten  forsikrer oss om at hun har tatt grep for at lønnsveksten ikke skal gjenta seg.  – I det minste ikke før tariffoppgjøret 2021.

Dette går ikke! Jeg er helt nede på en 29. plass på bloggtopplista.   Hu journalisten som liksom ville gjøre en greie på at denne halvgamle kjerringa var toppblogger mister litt av poenget sitt.  Like greit, da kan jeg kanskje benytte anledningen når journalisten kommer til i stedet å snakke om Rødts fantastiske politikk og hvorfor vi trengs på stortinget.

Men 29. plass….. Nei, det blir jo nesten som å være listefyll. Og listefyll det er jeg jo ikke. Går jeg inn for noe, går jeg helt og fult inn for det. Problemet er vel at jeg innimellom går inn for litt for mye. Kan ikke fikse alt.

Toppbloggeren skriver om døden, og frykten for å miste.
Jeg lette lenge etter tittel og innfallsvinkel på dette innlegget.  Etter å ha lest innlegget hans får jeg mest lyst til å holde rundt han, gi han en god bamseklem og fortelle han at alt kommer til å gå bra.

Men både han og jeg vet så alt for godt at ingen kan gi slike garantier.  Ingen kan garantere at et barn skal få leve opp. Ingen kan garantere at katastrofer ikke kan gjenta seg. Ingen kan garantere at vi ikke vil møte sorg i livet.
Så bamseklemmen og mine forsøk på trøst ville fort bare gjort  det vonde vondere. Tomme løfter om evig liv er ingen trøst for den som frykter døden.

Jeg går ikke rundt og tror at katastrofer skal inntreffe. Men frykten ligger der et sted, langt der inne.  Det skal ikke så mye til å vekke den til live.  En ungdom som kommer litt sent hjem,  melding på radio om en  trafikkulykke på et sted jeg tror en av mine kan være…….
Vissheten om at livet er skjørt og at de vi er glad i kan bli revet fra oss så alt for fort ligger alltid der innerst inne.

Når døden har tatt fra meg noe av det kjæreste jeg har hatt, og bare minnene og bildene er tilbake.  Ja da blir bildene og minnene noe av det kjæreste jeg har.  Bildet av Datteren, snart   tre år, som stolt storesøster sitter med Tiril på fanget står innrammet på skjenken i stua.  Det vitner om at i familien vår var det en gang to flotte jenter.  Det gjør at Tiril fremdeles er en del av familien, er med oss videre.
Anders og Tiril har i likhet med sine søsken hvert sitt album.  Det er ikke så ofte jeg blar i de albumene lenger.  Men når jeg gjør det er det med vemod.  Ikke sorg, men vemod.  Albumene og bildene er noe av det kjæreste jeg har.  Jeg vet at jeg kan hente frem minnene om barna når jeg har behov for det.

Man kan aldri sikre seg mot døden.  Selv på de største Universitetessykehusene skjer uventede dødsfall. Midt blant landets fremste ekspertise kan skjebnen slå til og ta fra deg noen du er glad i. Jeg vet. Jeg har erfart det og.

Helsepersonell kan ikke trylle. Da ambulansepersonellet ankom rekkehuset den gangen for 26 år siden, møtte jeg de i gangen med en død baby i armene. “Dere kommer for sent” sa jeg mens tårene rant stille nedover ansiktet. De kom for sent, alt for sent. De prøvde ikke en gang, ikke en gang for vår skyld. De forsto at jeg alt hadde forstått.

Så dro de. Lot meg og Gamle Gubben Grå sitte tilbake med en død baby og ei storesøster på snart tre som merkelig nok ikke hadde våknet ennå.  Et ungt foreldrepar på 27 og 30 satt rådløse, i sorg og sjokk med en død baby mellom seg og ventet at en livsglad 3 åring snart skulle komme springende ned trappa. Vi ble voksne den morgnen. Og Gamle Gubben Grå som ikke hadde hatt et eneste grått hår kvelden i forveien fikk sølv i håret innen begravelsen uka etter.

Jeg kan ikke vandre rundt i stadig frykt for at døden skal ta fra meg de jeg er glad i.  Døden tok Tiril. Døden tok Anders. Og døden har tatt andre jeg har vært glad i. Noen av de i likhet med Anders og Tiril så alt, alt for tidlig. Jeg har erfart at døden kan legge mitt liv i ruiner, ikke bare en gang.  Jeg lever med vissheten om at det kan skje igjen.  Men jeg går ikke rundt og frykter at det skal skje. Jeg vet og at hvis nye katastrofer skulle ramme ville jeg på forunderligvis komme gjennom det og.  Man kommer alltid gjennom det på et vis – det finnes ingen annen vei.

Folk sier jeg er sterk. Men det er ikke snakk om styrke. Det er bare snakk om å fortsette å leve, selv når alt er bare trist. Overleve minutt for minutt til minuttene har dannet dager, uker eller år. Overleve minutt for minutt til du igjen en dag plutselig har kommet deg gjennom den svarte skogen av sorg og du ser at det begynner å lysne i skogen.