For fem år siden fikk jeg denne klokka. Klokka er et håndfast bevis for at jeg hadde arbeidet 25 år ved røntgenavdelingen på sykehuset. Jeg var stolt og glad da jeg mottok klokka under en jubilant-middag på Klækken Hotell. I innlegget CV;n min.skildrer jeg hvordan jeg følte det den gang for fem år siden.
Nå har jeg vært på røntgen i over 30 år. De tre siste årene har jeg vært mye sykemeldt. En kropp begynner å bære preg sv flere tiår i helsevesenet. Men jeg er fremdeles like glad i arbeidsplassen min, like stolt av å være en del av sykehuset.
I morgen er jeg tilbake der jeg hører hjemme. I morgen tar jeg på ny på meg de hvite klærne og går på jobb. Etter tre uker med sykemelding skal jeg forsøke å arbeide 50%.
Jeg både gleder og gruer meg. Gleder meg fordi det er det jeg aller helst vil. Komme meg tilbake i jobben jeg elsker. Men jeg gruer meg og, for hvis det er en av de dagene ryggen er på sitt verste så blir det vondt, vondt, vondt.
Til tross for over 1.300 sidevisninger er jeg bare på en 26. plass. Hva er det toppbloggeren helt der oppe på toppen av lista har som ikke jeg har?
Toppbloggerem helt der oppe på bloggtoppen skriver om en skrikende baby. Jeg ser at en halvfeit chihuahua kanskje ikke helt gjør samme nytten i et blogginnlegg. I tillegg tror jeg både Charlie Chihuahua, Gamle gubben Grå og Yngste Sønn er glade for at jeg ikke gikk rundt og sang klokka 03.17 i natt. Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på om det var fotografering Gamle Gubben Grå hadde tydd til hvis jeg gikk rundt og gaula på den tid av døgnet heller. Klokka 03.17 lå jeg og kastet meg rundt i senga og forsøkte å finne en god stilling.. Jeg gjør det flere ganger hver natt, for ligger jeg for lenge i samme stilling er det vondt, vondt, vondt.
Når vi var inne på temaet fotografering i sted. Hadde Gamle gubben Grå vært modig nok til å ta bilde av meg når jeg tisset (eller dumdristig nok) hadde bildet garantert ikke havnet på bloggen. Jeg er også usikker på i hvor stor grad slike bilder drar lesere, både hos Kokkejævel og hos meg…
Jeg studerer bildene på innlegget til Kokkejævel. Ok, alle vet at kropp og naken hud selger. Men jeg er usikker på om det egentlig er tilfelle med mann 43i bare bokser, og enda mer i tvil om slike bilder av kjerring 54 ville lokke lesere til bloggen. Det kunne fort ha motsatt effekt.
Ikke det at jeg har behov for å valse rundt halvnaken. Jeg har alltid likt meg best med klær på. Kall meg gjerne sjenert,
Jeg har ikke beveget meg mye utenfor Drømmehuset i helga. Været har liksom ikke helt innbydd til tur. Ikke ryggen heller, men den pleier å ha godt av at jeg trasker på ulendt underlag.
Ny uke, nye muligheter. Jeg skulle ønske jeg nå kunne ha hastet av sted til jobb, men i stedet venter legetime og ny sykemeldingsperiode. Antakelig gradert. Jeg tror jeg kan klare å arbeide litt, noen timer noen dager. Hadde vært greit hvis jeg kunne ha visst hvilke dager som er de gode dagene, slik at jeg kunne plotte de inn i kalenderen og jobbe de dagene.
Jeg synes det er litt i tiden å blåse støv av denne for lengst utdaterte søndagsskolesangen, ja og omskrive den litt. For de kommende ukene er det viktig at vi alle er forsiktige og følger lydig de smitteverns råd myndighetene gir.
Jeg håper og alle ser det litt absurde i at jeg som Rødt medlem harselerer med det behovet den borgerlige regjering har for å kontrollere “massene”. Det var jo slike beskyldninger han pent antrukket Høyre-mannen beskyldte meg og “kommunist-kammeratene mine” for å ville innføre hvis vi kom til “makta” under forrige høsts valgkamp.
Foreløpig er det forskrift og anbefalinger. Men myndighetene har signalisert at hvis vi ikke tar oss sammen og følger anbefalingene kan det fort bli lover og påbud. Jeg forstår hvorfor, men ser fremdeles ironien i at den borgerlige regjeringa er de som setter i gang tiltak de i årevis har kritisert andre for.
Man skal kanskje ikke være for snar til å dømme andres valg av styreform når man ikke var der i den tiden og på det stedet når valget ble tatt. Etterpåklokskap er jo alltid mye enklere. Jeg sier ikke dette for å unnskylde alle feil som har blitt gjort i land som er styrt av såkalte kommunister eller andre på ytterste venstre fløy. Maktmennesker som misbruker sin makt finnes i alle politiske forgreninger.
På fredag tikket det inn en melding fra ei venninne jeg ikke har hatt så mye kontakt med i det siste. Det er lenge siden vi har snakket noe videre sammen, men vi holder oss jo litt lettere oppdatert via sosiale medier og noen meldinger i ny og ne. Meldingen var ganske kort. Hun fortalte at hun skulle arbeide på lørdag, og at jeg jo kunne ta en tur innom hvis jeg hadde tid. Hun arbeider på kaffe’, og hva kan passe bedre en lørdag formiddag enn et kaffe’ besøk? For Gamle Gubben Grå og jeg har det ofte vært ett av ukas høydepunkt. Nå var det verken overskudd eller tid til kaffe’ besøk i går, men jeg sendte melding og spurte hvordan hun arbeidet uka som kommer, så kunne jeg jo stikke innom en tur en av de dagene.
Etter litt meldingsutveksling ble jeg sittende igjen med en glad-følelse i kroppen. En glad følelse på min venninnes vegne. Venninna mi har noen helseutfordringer som gjør at hun stiller langt bak, nesten helt bakerst i køen, når arbeidsgivere er på leiting etter nye arbeidstakere. Hennes erfaring fra arbeidslivet har vært korte og sporadiske, de rette instanser har heller ikke anstrengt seg alt for mye for å få henne i arbeid eller finne arbeidsoppgaver hun kan klare over tid. Hun har såpass omfattende helseutfordringer at det var enklere for det offentlige å gi henne stempelet ufør en gang på 1980-tallet, enn å hjelpe henne med å finne sin plass i samfunnsmaskineriet
Jeg er en forkjemper av velferdsstaten. Jeg er glad vi har et sikkerhetsnett for de som faller utenfor. Men jeg tror alle har et behov for å føle at de deltar. At de har en jobb å gå til. At de er en del av et fellesskap. Føle på den stoltheten som venninna mi sikkert følte på når hun kunne sende melding om at hun skulle jobbe på lørdag. Stoltheten og gleden hun føler når hun legger seg i kveld og veit at “I morgen skal jeg på jobb!. Det er noe og noen som venter på meg. Noe som ikke fungerer like bra hvis ikke jeg dukker opp.” Jeg tror det er en god følelse.
For et par uker siden var folka fra Kirkens Bymisjon på møte i Hovedutvalget. De informerte om arbeidet de gjør her i byen, og om kaffe’en som ga folk som av forskjellige grunner har falt utenfor arbeidslivet muligheten til å ta sine første famlende skritt tilbake. Og det er nettopp i Kirkens Bymisjon sin kaffe venninnen min har fått sin mulighet. Det gir meg troen på at dette kan bli bra, veldig bra. Og ikke bare nok en nedtur som noen uheldige opplevelser med arbeidslivet har vært. Her får hun oppfølging av folk som virkelig ønsker at hun skal lykkes, og lar henne ta de skrittene hun må i sitt tempo.
Jeg kommer garantert til å slenge innom kafeen en dag til uka. Jeg gleder meg til å se ei stolt venninne bak disken.
Ja, jeg vet det var i går folk liksom var ute og spøkte, g gjenferd, flaggermus og edderkopper hadde sin storhetstid. Men denne edderkoppen var tiltenkt slektas markering av grøss og gru, og den skulle først være neste helg. Selvsagt blir det ikke noe av. Smitteverns regler gjør at vi ikke kan samle storfamilien Mulig vi finner på noe digitalt. Vi må tenke litt. Nå er ikke grøss og gru på skjerm kanskje like gøy som litt familiehygge ute i høstmørket , men vi kan være ganske så kreative.
Men tilbake til edderkoppen – og broren som jeg har tenkt å perle når jeg får strøket denne. Det er vel innafor selv i disse korona-tider at ei halvgal, gammel grandtante sniker seg ut en mørk november-natt og plasserer to sprivaska edderkopper i postkassa til to små grandnevøer?
22. plass i går, 23. plass i dag. Det går opp og ned her i livet. Toppbloggeren koser seg forhåpentligvis i bobla si, og har ikke kommet med noe nytt så derfor tar jeg tradisjon tro for meg bloggen på plass nummer 100.
Det er Powerlady som innehar plass nummer 100 i dag, og for ei dame! Jeg har ikke vært innom denne bloggen før tror jeg, så jeg måtte lese meg opp litt i om-delen. Hun er 42 år, mor til to voksne barn og en seks-åring. Hun er gründer, jobber som bedriftsutvikler, styreleder og rekrutterer.. I tillegg har hun hatt MS, men er blitt frisk. For ei dame! Ikke rart hun er full av energi, og kaller seg Powerlady! Ikke minst er jeg imponert over at hun har blitt frisk av MS. Jeg trodde det var en kronisk sykdom som ikke lar seg kurrere. Det er også helbredelsen av MS NRK dokumentaren, “Håpets marked” tar opp. Powerladys helbredelse har kommet etter behandling i Russland, og slik behandling er langt fra gratis.
Som dere sikkert forstår er det Powerlady som skal være gjest på God Morgen Norge. Dere trodde vel ikke at det var denne kjerringa her? Click-bite, sier du? Vel, kommer ikke på bloggtoppen uten slike triks. Men er det i grunn noen nyhet at jeg tar og “låner” hele eller deler av overskriften til den bloggeren jeg skriver om?
Powerlady synes dagene raser av gårde i et voldsomt tempo. Hun føler at hun ikke rekker over mer enn 10% av alt hun har planer om å gjøre. Jeg har vært sykemeldt i tre uker, og dagene raser ikke av gårde her i Drømmehuset. Men jeg kjenner meg igjen i det å ikke få gjort mer enn 10% av det jeg har lyst til. Det er ikke viljen det står på her heller.
Ryggen er bedre. I det minste når jeg er snill mot den. Regner med å komme gradvis tilbake i arbeid fra uka av. Powerlady har som mål fra januar 2021 skal hun ta hele hverdagen tilbake. Jeg setter meg ikke slike mål lenger. Var utrolig stolt og fornøyd da jeg klarte å komme meg tilbake i full jobb i april. Selv om jeg fremdeles drømmer om å komme tilbake til det livet jeg elsker, livet hvor dagene var fulle av aktiviteter fra jeg sto opp om morgenen før klokka seks og til jeg stupte i seng rundt midnatt (hvis jeg ikke hadde nattevakt, da. Da droppa jeg det der med søvn.) ja så innser jeg at jeg ikke er 29 år lenger og må lytte litt mer til de signalene kroppen gir. Hvis jeg skal sette meg noen mål, må det være å lage meg en hverdag hvor aktivitetsnivået er på et slikt nivå at kroppen tåler det.
Det er mange måter å hente energi på i hverdagen. Powerlady skriver at hun får masse energi av å bidra og hjelpe til der det trengs. Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg får utrolig mye påfyll av energi av å drive med politikk. Kall meg gjerne naiv, men jeg tror jeg kan ha en påvirkning om enn liten på samfunnsutviklingen. At jeg kan være med på å forme samfunnet litt mer i den retningen jeg og Rødt mener er riktig. Et samfunn med mindre forskjeller, og hvor ikke alt og alle verdsettes ut fra kroner og ører.
Dokumentaren “Håpets marked” hvor Powerlady deltar sendes i morgen klokka 21.20. Hun synes serien er bra. Tematikken med folk som tar opp lån, lager spleis eller på annen måte finansierer eksperimentell behandling av alvorlig sykdom, gjerne i utlandet, er at samfunnstema som interesserer. Ikke alle slike behandlinger er vellykket. Ikke alle ting kan kureres. Kronisk sykdom, som MS, er for alltid. Jeg forstår at man er villig til å prøve ALT for å bli frisk. Men jeg liker ikke hvis noen tjener gode penger på å selge syke folk falske håp. Og hvis disse dyre behandlingene virkelig virker. Hvorfor har vi ikke det samme behandlingstilbudet i det offentlige norske helsevesenet? Er det fordi norske leger ikke har kunnskapen? Er det fordi de mener virkningen ikke er der? Eller er det fordi hver behandling er for dyr til at myndighetene mener vi kan ta oss råd til denne behandlingen i Norge? Kost-nytte verdi om du vil. Jeg tror jeg skal forsøke å få med meg denne dokumentaren.
Powerlady har nok tidenes uke foran seg. Dokumentar på NRK i morgen. Besøk på Gos Morgen Norge på fredag. Jeg får nøye meg med lokalavisen…..
