Toppbloggeren der oppe på bloggtoppen skryter i dag at han har solgt varer for en million kroner på nettbutikken sin.  Med den lønna jeg nettopp har fremforhandlet for medlemmene må en radiograf med 10 års ansiennitet jobbe i 24 måneder, to år, for å tjene en million.  Ja, jeg vet at omsetning og lønn eller fortjeneste ikke er det samme.  Varene Kokkejævel selger videre har jo og en innkjøpsverdi.  Fortjenesten er bare forskjellen mellom innkjøpspris og utsalgspris,  men likevel.

Jeg skulle ønske at jeg også, kabom, bare fant en streng og det eksploderte så det sang mellom de gamle fylkesgrensene og millionene begynte å strømme inn.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg kan forstå at Kokkejævel føler behov for å skryte. Det er imponerende det han har fått til.  Og det mener jeg uten det minste snev av ironi.
Samtidig ser jeg at han ikke helt forstår hva kritikken mot han egentlig bunner i. Selvinnsikten er liksom fremdeles ikke til stede. Han ble hengt ut på denne Oppslagstavla på Alta fordi han dissa fiskebilen.  Det burde ikke en annen som selger fisk gjøre  Forbrukerne, også i Alta, trenger mangfold.

Som jeg skrev litt om i innlegget Når livet er litt grått…har også jeg opplevd for mye til å la meg bli trampet på bare fordi jeg deler livets opp- og nedturer på blogg.
Nå har jeg stort sett bare fått hyggelige tilbakemeldinger, hvis vi ser bort fra blodfansen til Kokkejævel og miljøet rundt “Lars fra Jevnaker.” (Gidder ikke skrive navnet hans, da hagler “julehilsningene” inn.) Skjønner du ikke hintet kan du lese deg opp her

Mobben trampet på meg , helte melk i sekken min og klinte tistel i håret på meg i mange år.  Jeg hadde kallenavn nok til å fylle ei hel ordbok. Men jeg orker ikke dra frem mobbeofferkortet i tide og utide.
Jeg bestemte meg i ung alder for at mobben ikke skulle få definere hvem jeg var.  Mulig folk fremdeles snakker om meg bak ryggen min. La de få lov til å gjøre det.  Jeg kunne ikke bry meg mindre.  Jeg trives med bloggen. Den gir meg gleder. Irriterer det deg, er det ditt problem.

Jeg vil ikke skryte å meg å ha gjort suksess i livet, men livet er på langt fra over så det er sikkert ikke for seint.
Hva er forresten suksess? Hvem definerer om et menneske gjør suksess eller ikke?
Jeg er en respektert tillitsvalgt og en respektert politiker. Jeg vet at mitt engasjement har utgjort en forskjell, mer enn en gang. Det er jeg stolt av.

Jeg synes i grunn at jeg har lykkes ganske greit her i livet. For meg er det suksess nok.

Det er sikkert noen som ler av meg bak ryggen min. La de le. Det er noen som ønsker meg alt annet enn godt, hvorfor  er jeg usikker på. Jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke gikk innpå meg.  Men som jeg bestemte meg for i ung alder så skal heller ikke denne mobben få definere hvem jeg er eller hvordan jeg skal opptre.

Jeg vil og skrive bok.  Jeg har bestemt meg!  Denne kjerringa må gi ut bok!  Jeg tror det ville være et marked for kloke Kjerringtanker innenfor mange samfunnsområder. Boka kommer til å selge som gull!

Ja, jeg kommer til å fortsette med å lage meg  en god fremtid. Jeg tror ikke det vil strømme inn millioner av kroner, men forhåpentligvis vil det strømme på med millioner av gode opplevelser

I går var det lite som minnet om juleforberedelser her i heimen.  Flere timer ble brukt under pelspleddet i stua  i selskap med selvmedlidenhet og triste tanker.
Da Gamle Gubben Grå skulle bake ut den dansk pepperkakedeigen som har stått i kjøleskapet en snau uke klarte han ikke å finne den.  Finnes det noe mer irriterende enn blinde mannfolk.  Boksen sto jo rett foran nesa hans. På oppvaskbenken. Tom.  Hvor den deigen har tatt veien aner ikke jeg……
(Finnes det noe bedre enn å maule pepperkakedeig?)

Bukken som jeg begynte  å kle inn med bar på tirsdag står like halvnaken på bordet på trammen.  Jeg ga meg da det ble mørkt og regnet ble litt for kaldt på tirsdag. Planen var å fortsette i går.
Det er ikke alltid alt går som planlagt.

Men i dag er en ny dag med nye muligheter.
Går alt etter planen hjemme hos deg, eller hender det at det skjærer seg litt? .

Å så lett det hadde vært å la selvmedlidenheten vinne i dag. Krype godt under pelspleddet og ligge der å tenke dystre tanker om hvor urettferdig livet føles akkurat nå.  Jeg gjorde det en stund, men jeg var ikke i noe bedre humør da jeg motvillig krabbet frem fra teppehaugen for å tisse.

Jeg har god grunn til å være sur og trist i dag.  God grunn til å ligge under pleddet å synes synd på meg selv. For noen oppfører seg langt fra pent, og det er meg det går ut over.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Egentlig hadde noen fortjent et aldri så lite raserianfall i dag. Litt klar tale, Brit uten filter. Jeg lar pelspleddet ligge i en haug borte i sofaen, snører på meg skoa, tar med meg Charlie Chihuahua og drar ut på tur.

Vi labber av gårde på snødekte stier. Verden er grå, humøret er grått. Selvmedlidenheten er med på turen. Den passer til været.

Selvmedlidenhet og sutring er sikkert greit for å få klikk på blogg, men det er lite egnet hvis man føler seg tråkka på og har lyst til å reise seg igjen. Og jeg, jeg er liksom en sånn som klaret å karre meg opp igjen gang på gang. Jeg tror de kaller det en stayer.

En tur ut gjør alltid godt. Litt kald luft klarner tankene selv om tåka ligger tung. Jeg finner frem en liten kanon og pusser litt på den. Kan være kjekk å ha sånn i beredskap. Man vet aldri når man får bruk for en kanon.

Selvmedlidenheten ble igjen et sted i tåkehavet. Nå skal jeg lage middag. Varm tomatsuppe med mye smak, italienske kjøttboller og hvitløksbagetter. Etterpå skal jeg forberede meg til morgendagens kommunestyremøte.

Når kvelden glir over i natt og jeg krabber under dobbeldyna skal jeg kose meg med å finjustere planen min. Det blir ikke noe raserianfall. Det blir ikke snørr og tårer på denne kjerringa her. Noen har tråkket på feil person, noen har tråkket på meg. Det kommer noen til å merke at ikke var så veldig smart. Hevnen er søt  min venn.

.Det har vis tatt av litt i noen kommentarfelt oppe i Alta.  Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen har fått smake på medaljens bakside av å være den bloggeren som konstant ligger øverst  på bloggtoppen.  I et kommentarfelt på en lokal fb side har han blitt den lokale skyteskiva hvor bygdefolket lar all sin frustrasjon gå ut over en mann.

Kokkejævel spør hva det gjør med barna hans når de leser at lærere, trenere eller foreldre til andre unger på skolen kaller faren deres klovn, narsiss og at han bruker sine døde barn for å oppnå sympati og klikk.
Vel, hadde det vært mine barn tror jeg de hadde mistet respekten for den læreren.
Hadde jeg vært rektor på den skolen, tror jeg jeg hadde tatt meg en prat med den læreren.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hadde jeg vært Kokkejævel hadde jeg også gått i meg selv. Kunne jeg tatt litt mer hensyn til kommentarene som jeg vet kommer når jeg skriver om forskjellige temaer?  Ikke for å ta hensyn til mobben, men for å ta hensyn til ungene mine.  Gjøre mitt for at de ikke skal lese kommentarer som sårer dem, er ikke det litt av foreldreansvaret?

Hadde jeg vært Kokkejævel hadde jeg også tenkt litt på hvordan jeg selv opptrer i kommentarfeltet.  Hvordan jeg selv møter kritikk Som forelder er vi rollemodeller for våre barn.

Jeg er sikkert ikke den rette til å komme med gode eller mindre gode råd til Kokkejævel.  Han er den ukronede bloggkongen. Jeg er nede på en 22. plass.

Jeg har en perm hvor jeg samler alle gode ideer jeg finner i interiørblader og andre magasiner.  Og i dag var tiden kommet til å realisere en av tingene jeg har drømt om helt siden forrige jul eller der omkring.
Ser dere det søte pepperkakeskrinet på bildet over.  Et slikt ville jeg bake!!!

Det står jo en boks dansk pepperkakedeig i kjøleskapet. (Nei jeg har ikke spist opp hele deigen, ennå) som Gamle Gubben Grå ikke har rukket(?) å bake ut.  Noe av den deigen må da kunne brukes til å lage et slikt skrin?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som vanlig er det ikke langt fra tanke til handling hos denne kjerringa når hun først får bestemt seg for å sette i gang.  Men deigen var så steinhard at den måtte stå på bordet i et par timer før jeg fikk den ut av plastboksen og kunne starte ut-kjevling av deigen for å lage delene til kista.  Litt dumt at jeg allerede hadde strødd mel utover store deler av spisebordet…..  Ja, ja, det fikk bare stå slik et par timer mens jeg fant på noe annet.

Etter et par timer var deigen så løs at jeg etter litt anstrengelser fikk den ut av boksen.
Så laget jeg noen rektangler etter beste evne. En til bunn og to korte og to litt lengre til sidene.
Yngste Sønn kom bortom spisebordet og påpekte at det var mer trapes- enn rektangulær form på emnene mine. Petimeteret av en sønn lurte også på hvorfor jeg ikke brukte linjal og gradskive i stedet for nærmest å ta det på øyemål. Støtt skal den gutten ha noe å pirke på….

Vel, kakebitene ble stekt, og etter litt avkjøling kunne jeg starte monteringen.
Når man monterer pepperkake-saker med varmt sukker må det gå fort. Ofte litt for fort.  Det ble ikke helt rett, men jeg ble da rimelig fornøyd.  Jeg lukket ørene når petimeteret av en sønn kom med sine kommentarer.

Å dekorere skrinet med melidglasur på tube var ingen enkel oppgave Herregud hvor mye krefter som måtte til, og glasuren kom ikke alltid der jeg egentlig tenkte.  Jeg satt og strevde med dette, og prøvde å holde alle kraftuttrykkene inne i meg, jeg driver jo med slike prosjekter fordi jeg synes det er så forbanna koselig, ikke sant? Mens jeg satt slik kom jeg til å tenke på at jeg egentlig aldri hadde vært spesielt god hverken i tegning eller sjønnskrift. Hvem var det jeg forsøkte å lure til at dette kom til å bli bra?

Så var det bare å finne noe å fylle det med. Jeg hadde tenkt på peppernøtter, men Yngste Sønn spurte om han kunne plassere julesjokolader han hadde fått på jobben, og da ble det selvsagt slik.

En julepynta by er verdt en liten fototur, og her om dagen tok Gamle Gubben Grå og jeg Hønefoss sentrum i nærmere øyensyn.

Litt av målet med turen var å ta bilder av fine utstillungsvinduer. Til forretningsstanden i Hønefoss; Mange av dere har et forbedringspotensiale!  Men mange av dere har flotte vinduer.

Her er noen av de jeg likte best.

Det gir julestemning å vandre sånn rundt å kikke på en julepynta by.

Da jeg var liten, en gang på 1970- tallet fikk jeg sansen for god Pultost. Ja  jeg vet jeg var et rart barn. Jeg antar det var karvesmaken som appellerte til meg.  Jeg liker surkål og Kavli Karveost. (Finnes den fortsatt?)

Jeg fikk ikke “lov” til å ha pultost på skolematen. De andre ungene syntes det luktet prump. Men jeg koste meg med det hjemme. Pultosten skulle helst være av den kornete typen, og ikke sånn moderne smøremyk. Pultost fra Løten var liksom riktig slag. Pultosten skulle smøres oppå et godt lag med Meierismør og gjerne med et tynt lag smør på toppen. “Knejupt smør og nedi trådd pultost og ei brødskive så stor som en eller annen åker” sa de oppe i Ringelia der mor mi var fra. Det synes jeg er en god beskrivelse av den ultimate pultostskive.

Som voksen er det sjelden jeg spiser pultost. Regner med at ingen andre her i huset noen gang ville finne på å ta så mye som en ørliten smakebit. Da blir det liksom ikke til at jeg kjøper det.

Men da vi var en tur på julemarkedet på torget i helga  fant jeg god gammeldags pultost og en boks av den måtte selvsagt bli med hjem.

Plass nummer 19 i dag.  To plasser ned fra i går, og jeg som trodde jeg hadde en lysende fremtid som toppblogger. At jeg endelig skulle ha knekt koden, og snart kunne trone helt der oppe.  Men så lenge jeg er blant de 20 øverste er jeg i grunn fornøyd.

Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen ser og for seg en lysende fremtid.  Ja, ikke bare som toppblogger. Der har han jo tronet øverst i  over ett år, og tar det som en selvfølge at han er den ukronede bloggkongen.  Ingen over, ingen ved siden.  Nei nå er det nettbutikk som gjelder.  I går kunne han overta lokale slik at familien slipper å ha stua full av tørket reinkjøtt og røkelaks i førjulstida.  Jeg tipper Kjærest er mer enn glad for det.

Å skape sin egen fremtid, det er noe forlokkende ved det.
Men når jeg tenker meg om, er det jo noe vi alle har mulighet til – hver dag.
For selv om jeg aldri har skapt min egen arbeidsplass, så har jeg skapt meg et liv og klart å tjent så mange penger att vi har klart å kjøpe oss et hus med mer enn to soverom og et lite kjøkken.  Drømmehuset, her vi bor, har 6 soverom og et kjøkken som er passe stort.

En lysende framtid kalte jeg blogginnlegget.  Selvsagt inspirert av Kokkejævel, men det er jodet jeg og ønsker for meg selv.  En lysende framtid.
Selv om jeg er ei kjerring på mange og femti med en litt slitt kropp og noen kroppsdeler som hangler, har  jeg fremdeles mye å gi. Mye jeg kan bidra med. Da er det opp til meg å skape meg en lysende framtid, og et meningsfullt liv.   Jeg trenger ikke et lokale på 175 kvm for det.

Jeg er 54 år og har de siste 30 årene arbeidet som turnus radiograf.  Jeg har arbeidet hardt og hatt høy vaktbelastning, og jeg har klart mitt mål. Vi har hatt tak over hodet og mat på bordet, og ungene har vokst opp til å bli tre utrolig kjekke unge voksne.   Kroppen er slitt, kanskje jeg skulle gjøre noe mindre fysisk belastende de neste tretti årene?

Tenk så gøy om jeg kunne gjøre denne bloggen til et levebrød. Eller, kanskje ikke bare bloggen, men hele Kjerringa.  Skape meg en framtid av å la tankene flyte rundt.
Er det ikke det mange av oss drømmer litt om der vi sitter med tekoppen og knotter på tastaturet?

Jeg tror det meste er mulig, bare man er villig til å satse hardt nok, og man som Kokkejævel vet å utnytte de mulighetene som melder seg.  Ikke planlegge livet ti, tjue eller tretti år fremover i tid og føle et hvert avvik fra planen som et nederlag.
For ett år side var jeg ei sliten halvgammel kjerring som så for meg uføretrygd, sviktende helse og i grunn en langt fra lysende fremtid.  Bloggen er noe jeg var overlykkelig om hadde 100 sidevisninger.
Nå har bloggen rundt 1000 daglige sidevisninger, de siste dagene langt mer enn det.  Jeg tjener såpass på bloggen hver måned at Gamle Gubben Grå og jeg kan finne på noe koselig.  En spennende valgkamp ligger foran meg, og fra høsten av kan jeg kanskje, kanskje være første vara til Stortinget eller i en fantastisk verden faktisk kalle meg stortingsrepresentant.

Mitt neste mål for bloggen må være å få noen samarbeidsavtaler.  Skal vi si at innen utgangen av 2021 sal jeg ha en samarbeidsavtale?
Antakelig dukker de ikke opp av seg selv.  Jeg tror jeg aktivt må søke opp firmaer og spørre om samarbeid.  Det er litt skummelt. Littfrekt, synes jeg.  Nesten som å tigge  Her må jeg tenke ut en plan.

Det begynner å lysne av dag, jeg kan ikke bli sittende her.  Gå ut og skap deg en lysende framtid!

Som så mange andre byer hat Hønefoss fått sin egen pepperkakeby. Det er en imponerende utstilling Gamle Gubben Grå og jeg tok i nærmere øyensyn her om dagen. En mengde fine byggverk av forskjellige slag satt sammen til en flott pepperkakeby.

Nyt bildene. Ord er overflødige!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Lørdag gikk turen til frisøren. Håret trengtes en klipp, det hadde det i grunn trengt en stund. Jeg hadde vært innom på fredag og bestilt time.  Og siden jeg ikke har tenkt å ende opp som “gamle kjerringa grå” bestilte jeg og farging, eller rettere sagt striping av håret.

Frisøren var ei ung kvinne med afrosveis og luminiserende gul pannelugg. Kjempetøff sveis! Jeg følte meg straks i trygge hender.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hun klippet fjonene mine i passe lengde, og så ble fargekartet funnet frem. Jeg har farget hår mange ganger, men aldri har jeg fått et fargekart med mindre utvalg plassert i fanget når jeg skal velge hårfarge. Vel, jeg vet hva jeg skal ha og pekte raskt på en hårtust med naturlig kobberfarge.
Plasthetta ble satt på og heklenåla kom frem og hårstrå for hårstrå ble trukket gjennom hull i plasthetta mens heklenåla gang på gang boret seg inn i hodebunnen min.
Så ble fargen blandet og klint over hodet og plasthette.  Jeg har farget håret mange ganger, men jeg synes denne fargen var litt mer gyllen enn ved tidligere anledninger  Jeg satt jo der og ble langsomt gjort om til en person av et hode av gull.
Etter en halvtimes virketid, skylling, føning og  styling kunne jeg ta resultatet i endelig øyensyn.

Vel…
Det er ingen tvil om at Røde Brit har blitt Rød…..
Hadde jeg hatt langt nok hår til å etablere fletter, hadde jeg vært en tro kopi av Pippi Langstrømpe!