Den skrå streken er forvrntet eldre i kommunen med behov for sykehjemsplass i årene som kommer. Den linja som liksom går i trappetrinn er grafen for et forslag til utbygging av nye sykehjemsplasser. Det finnes forskjellige grafer for forskjellige utbyggingsforslag og tempo på utbyggingen.
Det dom gjør meg sint er at ingen har laget et forslag hvor vi til enhver tid har nok sykehjemsplasser. De som utarbeider forslagene er alt for opptatt av at det ikke må være overkapasitet…
Husker dere bokstabelen jeg liksom skulle få litt mindre mens jeg lå her med beinet i gips? Hvordan har det gått med det prosjektet? Det er jo flere uker siden jeg delte en bokanmeldelse av en bok jeg har lest.
Vel som den observante leser vil observere har stabelen ikke minket men derimot vokst med to bøker. Det er noe med denne bokklubben og å huske på å avbestille å gjøre….
Så hva har så jeg drevet med? Har jeg bare ligget og surmult og ikke lest så mye som en bokstav?
Vel, det har nok vært litt surmuling under pelspleddet, jeg skal ikke nekte for det. Men jeg har da lest litt. Har kommet 262 sider ut i boka Pengeland av Oliver Bullough.
Det er en bok om hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet. En bok i følge anmeldeldelsen til John le Carré alle politikere og pengefolk i hele verden bør lese.
Bullough forteller gjennom en lang rekke historier historien om hvordan finansinstitusjoner i Europa og USA har blitt sentre for hvitvasking. Skatteparadiser, maleriske pass, korrupsjon, amerikansk hemmelighold, skallselskaper i Panama, trusler i Jersey, stiftelser i Liechtenstein – når de superrike på denne måten kan betale seg fri fra gjeldende lover og regler, undergraves demokratiet.
Boka er utrolig interessant. Flere avsnitt har blitt lest høyt for Gamle Gubben Grå og diskutert rundt salongbordet. Men den er litt tung. Mye å fordøye. Og når jeg gikk på smertestillende klarte jeg ikke mange sider før jeg rett og slett sovna.
Nå er jeg snart ferdig. Fremdeles like fascinert. Forhåpentligvis går det og raskere med lesinga når jeg får lesebriller i løpet av uka.
Frodith har en ny fotoutfordring på bloggen sin og selvsagt må jeg være med. Du kan lese om den inne hos Frodith.
Denne gangen handler fotoutfordringen om følelser. Dagens bilde skal symbolisere “REDD”. Jeg er jo stor og tøff og utrolig sjelden redd. Men noen ganger kan vi alle følelsene oss redde. Som en mørk høstkveld i en litt stille gate.
Noen hadde tatt opp en pose med Eldste Sønn sine fantastiske smultringer fra fryseren. Så da ble det smultring og en stor kopp te som litt tidlig morgenmat før frokost.
Både asjetter og den store tekoppen er bruktfunn. Som mange av dere sikkert vet er jeg utrolig glad i å lete etter skatter på finn, bruktbutikker og loppemarked. I dette innlegget vil jeg vise dere noen av godbitene mine.
Først må jeg forte meg å si at dette er et arkivbilde. Du behøver ikke fortelle meg at jeg trenger å vaske tastaturet. Du har kommentert det hver gang jeg deler dette bildet. Jeg har fått det med meg. Greit?
Poenget med bildet var den røde koppen. Et bruktfunn jeg er utrolig glad i.
Englas er også glad i bruktfunn og har i likhet med os stort sett innredet hjemmet sitt med bruktfunn. Jeg liker stilen hennes. I likhet med hos oss ser det ikke ut som et loppemarked fordi om hun innreder med bruktfunn. Fordi om man kjøper møbler og utstyr bukt er man jo like kritisk som de som må kjøpe alt nytt, kanskje enda mer. For finner man drømmemøbelet i feil nyanse e veien til malerpenselen vanligvis ganske kort.
Ta for eksempel det brune bombay-skapet Englas har malt i en knall grønn farge som passer perfekt inn i stuen hennes, til den gamle dukkevogna, til teppet hun har heklet av gammelt sengetøy og til den fantastiske tapeten.
Innlegget til Englas er et reklameinnlegg for robotstøvsugere. Et lite mirakel som både mopper og støvsuger.
Vi hadde også robotstøvsuger en gang. Gamle gubben Grå liker slike ting som gjør at han ikke trenger å gjøre noe. Men det var ikke noe for Drømmehuset. I det minste ikke en billigvariant som det Gamle gubben Grå kjøpte. Vi hadde også to langhårede hunder på den tiden, og robotstøvsugeren var ikke så veldig glad i hundehår, det fikk alt til å låse seg. Sto bare der og surra irritert.
Jeg ga den til Eldste Sønn og håper den gjør nytte for seg i leiligheten hans.
Ellers er det lite nytt hos bunnbloggerne i dag.
Midtlivskrise har ikke kommet med noe nytt innlegg siden april.
Juliecv driver fremdeles og ikke-reklamerer for dette vaskepulveret. Det innlegget er fra mars.
Kariannenesse skriver om jule- og nyttårsfeiringen. Det innlegget er fra januar.
Og Rachel deler bilder fra hjemmet sitt. Innlegget er fra november.
Alle disse innleggene ha jeg skrevet om før.
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Jeg tror jeg må skrive noe om bruktfunn. Kanskje finne meg et nytt prosjekt?
Det der med serviettbretting ble det ikke noe av. Hvordan tror dere det gikk med planen om å komme seg en tur ut i skauen? Ganske riktig. Det ble med tanken.
Jeg snakket litt for entusiastisk om at jeg hadde lyst til å gå opp Krokkleiva. Altså ikke i dag, men en gang når beinet er bedre. Det har vært sherpaer der for noen år siden og forbedret stien, og jeg har ikke gått der etter at stia ble “ny”. Hvert eneste forsøk på å forklare Gamle Gubben Grå at jeg har behov for en tur ut i skauen blir besvart med at han kan kjøre meg og rullatoren ut til Sundvollen og så kan Charlie Chihuahua og jeg hinke opp Krokkleiva.
Når jeg repliserte at hvis han hadde vært noe til mann hadde han trillet meg opp Krokkleiva i rullestol, svarte Gamle Gubben Grå at han alltids kunne dytte meg ned Krokkleiva i rullestolen. Eller rettere sagt at hvis han bare ga meg en dytt, så ville nedturen gå helt av seg selv. Jeg sto over tilbudet.
“En liten tur til Grønntjern da?” Forsøkte jeg innsmigrende under middagen. “Vi kunne nyte en kaffekopp ved bordet der. Det er jo så idyllisk..” “Ja!” svarte Gamle Gubben Grå entusiastisk. “Så kunne du hinke en runde rundt vannet og knekke den andre ankelen også” Men selv om jeg lovet å holde meg i ro ved bordet ved vannkanten lot det ikke som om Gamle Gubben Grå lot seg friste. Og uten han kommer jo ikke jeg noen sted.
Kanskje like greit. Været har ikke vært det beste i dag. Og hadde jeg kommet meg ut i skauen så hadde sikkert regnet hølja ned. Like greit å bare bli liggende under pelspleddet på sofaen å være sur.
Om 11 dager får jeg av gipsen. Det skal bli så utrolig godt. Ja, jeg vet at ankelen ikke er ok da. Jeg vet at jeg ikke får kjøre bil, og at det fremdeles er lenge til jeg kan begi meg ut på turer som opp Krokkleiva. Likevel blir det fantastisk å få av gipsen. Jeg gleder meg.
Gamle Gubben Grå driver og styrer med kjeler og panner på kjøkkenet. Snart blir det mosakka, gresk salat og pitabrød. Etter planen min skulle jeg nå sitte ved bordet i spisestuen og brettet servietter. Det var I det minste det jeg hadde planer om da jeg skrev innlegget Gamle verdier på vei ut?tidligere i dag.
Det siste jeg har lyst til akkurat nå er å brette servietter! Jeg kom garantert heller ikke til å få det til i det humøret jeg er nå. Tipper serviettene enten hadde blitt krølla samnen eller blitt revet i fillebiter. Jeg er sur, og tålmodigheten min er snart brukt opp. Det er helt klart ikke dagen for serviettbretting!
Jeg er så utrolig lei. Gipsen på det høyre beinet føles som et fengsel, en fotlenke eller sånn diger jernkule som tidligere tiders fengselsfanger vandret rundt med. Eller de vandret ikke så langt, og det kan heller ikke jeg. Har jo ikke lov til å trå på beinet en gang.
Kan ikke bare ta ned meg Charlie Chihuahua og gå en runde rundt kvartalet. Kan ikke dra noe sted uten å ha med Gamle Gubben Grå, eller noen andre som sjåfør. Føler meg som i et fengsel. Og ja, jeg vet at det er andre som har det langt verre enn meg, men det er mager trøst i dag. Jeg har lyst til å være sur!
Jeg prøvde å “stikke av” i sted. Tok med meg rullatoren og potta med koriander fra kjøkkenbenken og kom meg ut. Turen gikk helt til krydderhagen i enden av rampa Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå har laget fra tramnen og ned på gårdsplassen. Fikk plantet korianderplanta. Da jeg var på vei opp rampa igjen sto en flirende Gubbe der og fotograferte kjerringa. Han kan være glad jeg ikke bruker krykker! Det hadde vært bedre slagvåpen enn den hersens rullatoren.
Nei det blir ikke serviettbretting i dag. Jeg skal være sur, i det minste til det kommer mat på bordet.
Dette er leserinnlegget jeg sendte til lokalavisa her om dagen. Det som handlet om kjøttkaker og ikke samferdselspolitikk.
Det er ikke ofte jeg føler trang til å gå ut og forsvare Høyre og Høyres representanters leserinnlegg i avisen. Men Vegard Bunes fra MDG sitt innlegg i kjøttkakedebatten var liksom litt vel ute på jordet. Jeg måtte gripe til tastaturet.
La oss først fastslå at der ute på jordet som MDG representanten befinner seg, dyrkes det masse godt som vi kan spise. Både linser og annet er sunt og godt, og ja både MDG representanten, jeg og Unni Carlsen kan godt spise mer av slikt og få i oss fiber, B-vitaminer og mere til Der er vi ikke uenige. Men det er ikke det denne debatten handler om.
MDG representanten skriver at «I dag spiser hver nordmann omtrent dobbelt så mye rødt kjøtt som vi gjorde da Carlsen var en liten jente.»
Tror MDG representanten at dette tallet også stemmer for beboerne ved våre sykehjem? For det var det innlegget til Unni Carlsen handlet om. Ikke biff- og tacomiddagene til deg og meg.
Når du har kognitiv svikt, som de aller fleste av de eldre ved våre institusjoner lider av, henger matlyst og ernæring tett sammen. Du kan godt stå å messe om at kua er noe av det mest forurensende vi har, og at vi kan produsere mer vegetabilsk mat per arealenhet i forhold til kjøtt til du blir grønn. Men det vil ikke bli forstått. Smaker ikke maten slik de husker mor, kona eller de selv lagde den. Ja så forblir den på tallerkenen, samme hva MDG måtte mene.
Jeg tror kjøttkaker med linser kan være både sunt og godt. Det er ikke det som er sakens kjerne. Det denne debatten gjelder er ikke maten til oss som kan velge selv hva vi vil legge på tallerkenen. Det gjelder hva vi skal servere til våre eldste. Gamle mennesker som kanskje har dårlig matlyst og ikke får i seg den næringen de sårt trenger.
Da er det viktig at de får mat de kjenner igjen, mat de har lyst på, mat som smaker det den alltid har gjort. Det vil fremme matlyst, ernæring og være helsefremmende.
JA, vi er mange som bør spise mer grønt, mer fiber og få i oss mer proteiner i form av linser. Den utviklingen heier jeg på. Men la de gamle slippe å være de som skal gå foran og vise vei i akkurat denne saken.
De har tatt sitt samfunnsansvar, de bygde opp den velferdsstaten vi har i dag. La de få nyte godt av det arbeidet de har gjort for samfunnet vårt. La de få ha kjøttkaka si i fred.
Jeg liker å tro at jeg kommer fra et møblert hjem. Jeg har sansen for å dekke bord og pynte rundt meg, men akkurat serviettbretting har liksom aldri vært min greie. Flaks da at Lise Wolden på plass nummer 100 gir steg for steg bilder av serviettbretting. Riktignok er det en form for påskeharer Lise bretter og i dag er det pinse, men jeg tipper folk ikke er så opptatt av formen hvis jeg skulle slumpe til å innby Yngste Sønn og Gamle Gubbe Grå til et vakkert pyntet middagsbord i kveld.
Hvorvidt Torjus Dølo kommer fra et møblert hjem vet jeg ikke, men siden mannen er 60 år vil jeg anta at han vokste opp med noen av de samme reglene for høflighet som det jeg gjorde. Vel, det er tydelig at Dølo har glemt barnelærdommen. Les bare hva denne pene mannen i dress skriver tidlig en søndag morgen:
I går kjørte han datteren sin på fest, og trykket litt for hardt på gassen da han kjørte hjemover igjen. Bilen til datteren hans er av den spreke typen, og han lot seg friste til å gi på litt.
Så langt helt greit. Det kunne sikkert jeg ha gjort og. Ja hvis Datteren hadde hatt bil, altså.
Det tok ikke lang tid før han fikk en bil bak seg, blålys kom på i grillen og han så det hensiktsmessig å blinke inn til siden og stoppe. Faan, raste gjennom hodet hans.
Så langt er jeg med. Det samme ville jeg ha gjort og tenkt.
Men der slutter likheten mellom meg og Torjus.
God kveld, konstabler. Hva kan jeg hjelpe dere med?
Slik hilser Torjus polititjenestemennene som kommer bort til bilen. Konstabel var tidligere benevnelsen på laveste grad av ansatte i politiet. Jeg kan ha forståelse for at man i en litt stresset situasjon uttrykker seg litt klossete, så jeg la den passere. Samtidig får jeg en følelse av at Dølo bevisst bruker betegnelsen konstabel, bevisst bruker en betegnelse han vet kanskje kan føles litt sånn ovenfra og ned holdning. Det virker ikke som om han har den respekten for politiet som jeg er oppdratt til å ha.
Og verre skal det bli.
Når politiet så innleder samtalen med at dette kanskje gikk litt fort, tenker Torjus at det gikk ikke litt fort. Det gikk alt for fort.
Her ville jeg lagt meg flat og innrømmet min brøde.
Men ikke Torjus.
Han tenker som så at de kan umulig ha målt farten, de kan umulig ha bevis så han fortsetter like arrogant og ovenpå som han startet.
Vel, det kommer vel an på hva man sammenligner med. I forfjor fløy jeg seilfly med en kompis. Vi tok av fra Notodden og…
Snakk om idiot. Hvorfor han konkluderer med at politiet ikke har målt farten hans vet jeg ikke, mulig han har mer erfaring med å bli stoppet av politiet med blålys enn det jeg har. Jeg har bare blitt stoppet slik to ganger. Begge gangene hadde jeg kjørt for sakte……
Mobil fartskontroll gjennomføres ved at politiet måler farten fra politibilen ved bruk av gjennomsnittsmåler, og/eller ved videokamera eller speedometeret i politibilen. Så hvorfor Torjus er så sikker på at politiet ikke har bevis for råkjøringa forstår jeg ikke. Og samme hva, hvor smart er det å begynne å snakke om seilfly i en slik sammenheng?
På politiets ønske om å få se førerkort og vognkort, etterfølger han det. I og med at han kjører datterens bil får han selvsagt spørsmål om hvem som eier bilen. På det svarer han på en måte som min mor ville karakteriser som nebbete.
Det står i vognkortet.
Merk deg at dette er ikke en pissredd tenåring, men en voksen mann på 60 som svarer politiet slik. Jeg regner med at politibetjenten er et snev strengere når han må presisere at det de ønsker å vite er hvilket navn som står i vognkortet. Det preller i så fall av på Torjus som ikke ser noen grunn til å bli mer samarbeidsvillig Han oppgir ba etternavnet på datteren. Det samme etternavnet som han har selv, altså etternavnet i førerkortet.
Ikke uventet får han da selvsagt spørsmål om fornavn på bileieren.
Moroklumpen Torjus svarer da.
La meg se… jeg pleier ikke gjøre forskjell på døtrene mine, jeg holder like mye av begge og blander de to navnene hele tiden … ja, jeg tror det er no’ som ligger til familien. Moren min surret fælt med navnene til broren min og jeg, og hun…
Polititjenestemennene avbryter han og konkluderer med at han altså har lånt bilen til datteren. Men nei, det er selvsagt ikke Torjus enig i. Han fortsetter selvsagt i samme stil som han har holdt hele tiden.
Riktigere å si at jeg har lånt bort litt av tiden min, slik at hun ankom presis til en venninne som inviterte til venninnetreff i anledning … ehh.. ja.. denne sangkonkurransen alle snakker om.
Politiet konsentrerer seg om førerkortet igjen og spør når han er født. Det burde jo være et overkommelig spørsmål å svare greit og enkelt på for en mann på 60. Men ikke for Torjus.
Midt på natta, midt på vinteren. Moren mi sa at det var stjerneklart og tok det som et godt tegn. Faren min, han…
Politiets neste spørsmål går på hvilket år han er født. Heller ikke det spørsmålet klarer Torjus å svare på på en fornuftig måte.
Ja, det er jo lenge siden. En helt annen tid. Det var før Kennedy ble innsatt som president i USA, men etter at Beatles ble kastet ut av Vest-Tyskland.
Her kommenterer Torjus at han har problemer med å lese politibetjentenes ansiktsuttrykk fordi de har munnbind. Mulig jeg har feil, men jeg tror ikke Torjus hadde endret oppførsel fordi om han hadde kunne lese ansiktsuttrykkene. Han viser jo ved å fortelle historien på bloggen sin slik han gjør hvo tøff og kul han er i egne øyne.
Jeg tror ikke han evner å se at for de aller fleste andre fremstår han som en skikkelig premieidiot.
Polititibetjentene har nok og fått nok. De ønsker nå å ta en promilletest. Men som det bortskjemte barnet Torjus er, samarbeider han heller ikke her. Han blåser bare så mye han vil, så mye han ønsker. Ikke alt han kan, slik politiet instruerer. Og så kommer han med en covid-vits for å bortforklare den dårlige lungekapasiteten..
Jeg håper inderlig at grunnen til at Torjus Dølo poster dette innlegget klokka 06.15 en tidlig første pinsedag er at han har tilbragt natta i politiets forvaring. For som Gamle Gubben Grå kommenterte da jeg leste innlegget for han. “Fyren ber jo om trøbbel”.
Juliecv skriver om kjøp av vaskemiddel på nett. Det har jeg kommentert før.
Benteshverdagsmatfrabunnen deler en oppskrift på andebryst. Andebryst med hvitløk og rosmarin. Jeg får vann i munnen både av oppskrift og bilder.
Andebryst er dyrt her i landet, men visstnok rimelig i Danmark. Nå er ikke jeg så ofte i Danmark, men kjekt å vite.
Turogtrening har vært på tur igjen. En rundtur i Østmarka hvor hun har vært innom ti skogsvann. Jeg sukker. Jeg savner så veldig å være ute i skauen.
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Jeg skal brette servietter, og så må jeg få lurt Gamle Gubben Grå til å ta meg med ut i skauen.
Gamle Gubben Grå har i grunn vært flink og fått plantet litt i pottene ute på trammen og terrassen. Men at verandakassa var full av visne påskeliljer hadde han ikke lagt merke til. Heldigvis var det igjen noen planter han ikke hadde plantet, så da fikk jeg ordnet med et litt hyggeligere inngangspartiet.
Etter det hinket jeg rundt og tørket litt støv og ryddet litt. Gamle Gubben Grå ser ikke rot og er allergisk mot støvkluten.
All den hvite nipsen på peishylla fikk en vask. Jeg har laget en samling av hvitt porselensnips på peishylla, og den trenger en vask innimellom for å holde seg støvfri. Spesielt i fyringssesongen.
Nå har jeg flata ut på sofaen litt. Beinet gjør vondt selv om jeg forsøker så godt jeg kan og bare touchbelaste mens jeg styrer rundt og gjør litt husarbeid. Skal komme sterkere tilbake etter en liten strekk.
